Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

8 Kommunenes miljøutfordringer

8 Kommunenes miljøutfordringer

8.1 Lokal Agenda 21 - vitalisering av den kommunale planlegging og miljøvernarbeidet i kommunene

Regjeringen vil:

  • oppfordre alle kommuner til å utarbeide sin lokale Agenda 21 som en integrert del av kommuneplanarbeidet
  • angi mål og hensyn som kommunene bes legge til grunn for kommuneplanen i arbeidet med oppfølging av lokal Agenda 21
  • videreutvikle et system for resultatoppfølging for kommunene som del av det nasjonale resultatoppfølgingssystemet
  • oppfordre kommunene til å tilrettelegge for økt medvirkning fra lokalbefolkningen, særlig fra barn og ungdom, fra næringslivet og fra interesseorganisasjoner i utarbeiding og oppfølging av lokal Agenda 21
  • oppfordre til og tilrettelegge for at kommunene reduserer miljøbelastningen knyttet til driften av egen virksomhet
  • sikre en best mulig samordning av statlig innsats og ressursbruk i forhold til kommunene
  • etablere et nasjonalt kompetansesenter for bærekraftig utvikling og videreutvikle et nettverk for kommunikasjon mellom kommunene
  • tilpasse nasjonale rammebetingelser og utvikle virkemidler for å støtte opp om en utvikling lokalt i tråd med en bærekraftig utvikling

8.1.1 Innledning

På FN-konferansen for miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992 ble verdens kommuner oppfordret til å gå i dialog og samhandle med sine innbyggere, organisasjoner og private foretak om å vedta en lokal Agenda 21. Utgangspunktet er bl.a. at de globale miljøutfordringene kan ses på som summen av de handlinger som gjøres lokalt. Videre fokuseres det på kommunenes rolle som nærmeste styringsnivå i forhold til innbyggerne. Dette gir kommunene en svært viktig rolle i arbeidet med å sikre at handlingene som gjøres lokalt er i samsvar med behovet for å løse de globale miljøutfordringene, og for å mobilisere og tilrettelegge for medvirkning av lokalbefolkningen i dette arbeidet. Lokal Agenda 21 er forankret i Agenda 21, et av fem sluttdokumenter fra FNs konferanse for Miljø og utvikling i 1992.

I Norge vil kommunene ha et godt grunnlag for arbeidet med oppfølging av lokal Agenda 21 gjennom det miljøvernarbeidet som allerede er startet opp og som har gitt betydelig resultater. Særlig har programmet "Miljøvern i kommunene" (MIK) (jf. kapittel 3.4.2) bidratt til å videreutvikle og styrke miljøvernarbeidet i kommunene. Sentralt i dette programmet har vært organiseringen av miljøvernet i kommunen, tilføring av miljøvernfaglig kompetanse og kapasitet, utvikling av kommunale miljø- og naturressursprogrammer eller miljøplaner og delegering av oppgaver til kommunene. Programmet har bidratt til å sette miljøvernet på den politiske dagsorden i kommunene. Prioriterte utfordringer i kommunenes miljøvernarbeid innenfor MIK-reformen har variert fra kommune til kommune. Tradisjonelle miljøutfordringer som avløp, avfall, friluftsliv og vilt- og fiskeforvaltning har stått sentralt. Men det har også vært arbeidet med energiøkonomisering, samferdselsproblematikk og sikring av viktige biotoper. Flere kommuner er også i gang med å utarbeide en lokal Agenda 21 for sin kommune.

Videre er det gjennomført ulike forsøksprogammer og utviklet faglige nettverk mellom kommunene, som har bidratt til økt miljøverninnsats på viktige områder i kommunene (jf. boks 8.1).

Boks 8.1 Utviklingsprogrammer og prøveprosjekter om kommunalt miljøvern

I tillegg til at de fleste kommuner har ansatt egen miljøvernleder (MIK-reformen) er det også gjennomført er rekke andre utviklingsprogrammer og prøveprosjekter i norske kommuner:

  • Miljøbyprogrammet er et samarbeid mellom Fredrikstad, Kristiansand, Bergen, Tromsø og Miljøbyen Gamle Oslo, flere departementer, direktorater og regionale myndigheter om modeller for en miljøvennlig byutvikling. Byene og statlige myndigheter har i fellesskap satt opp en rekke mål og prinsipper for byutviklingen som prøves ut i planlegging og praktisk gjennomføring. Miljøverndepartementet har hovedansvaret for programmet, som avsluttes i år 2000.
  • Øko-kommuneprogrammet er et kommunalt initiativ, hvor 10 norske distriktskommuner i samarbeid med kommuner i andre nordiske land søker å snu utviklingen mot sentralisering og avfolking gjennom å satse på lokale ressurer, lokalt engasjement og en økologisk forsvarlig forvaltning.
  • Bærekraftige lokalsamfunn er et samarbeidsprosjekt mellom 7 norske kommuner (Fredrikstad, Hurum, Røros, Flora, Kristiansand, Steigen og Stavanger) og SFT. Prosjektet ble startet opp i 1996 og skal avsluttes i 1998. Prosjektet skal utvikle ideer om hva ulike lokale aktører kan gjøre for å bidra til en bærekraftig utvikling, og sette i gang prosesser lokalt for å endre produksjons- og forbruksmønstret.
  • Et nasjonalt nettverk av helse-miljøkommuner ble etablert i 1992 på iniativ fra Sandnes kommune. Hovedformålet er å fremme helhetstenking der forebyggende strategier og helse- og miljøfremmende aktiviteter er med i all planlegging. Nettverket består av 15 kommuner og en fylkeskommune, og finansieres gjennom medlemsavgift og et mindre statlig tilskudd.
  • Et prøveprosjekt for kommunal miljørapportering ble startet opp i Buskerud fylke i 1994 som en oppfølging av MIK-reformen. Formålet er bl.a. å utvikle og prøve ut et opplegg for miljørapportering mellom kommuner og statlige miljøvernmyndigheter basert på prinisppene for mål- og resultatstyring. Prosjektet avsluttes i 1997.
  • Nærmiljøprogrammet og SAM-forsøket (Samvirke mellom lokale og kommunale ressurser) er et lokalt drevet utviklingsarbeid for å utvikle gode nærmiljøer og lokalsamfunn (jf. boks 8.7).
  • Miljøkonsekvensvurderinger i kommunal arealplanlegging er et prøveprosjekt igangsatt av Miljøverndepartementet for bl.a. å avdekke hvilke premisser som må være oppfylt for at miljøhensyn skal være integrert og synliggjort i arealplanleggingen. Prosjektet bygger på et samarbeid mellom kommunene Ringsaker, Ål, Sel og Halden. Det skal rapporteres innen utgangen av 1997.

Også på fylkesnivå har miljøvernarbeidet fått en sentral plass. Et flertall av fylkesplanene har miljøutfordringene som en sentral premiss og overordnet målsetting. Flere fylkekommuner er også i ferd med eller har allerede utarbeidet programmer for arbeidet med regional Agenda 21. Fylkeskommunen kan bidra til bedre samordning og samarbeid på tvers av sektorgrenser, forvaltningsnivåer og kommunegrenser. Mål og tiltak i planene for regional Agenda 21 som del av fylkesplanene vil støtte opp under kommunenes arbeid med lokal Agenda 21.

Regjeringen vil som varslet i St meld nr 4 (1996 - 97) Langtidsprogrammet 1998 - 2001 stimulere til at alle kommuner utarbeider sin lokale Agenda 21, det vil si en handlingsplan for bedre miljøutvikling lokalt. Disse planene må integreres i kommuneplanarbeidet.

Regjeringens mål for det videre arbeidet med oppfølging av lokal Agenda 21 i kommunene er at det skal sikres en utvikling lokalt i tråd med en bærekraftig utvikling som gir god miljøkvalitet og tilgang til miljøgoder som grunnlag for god livskvalitet for befolkningen.

Regjeringen legger til grunn at videre velferdsutvikling skal skje i form av goder som bidrar til bedret livskvalitet innen rammene av en bærekraftig utvikling. God miljøkvalitet og tilgang til miljøgoder som grunnlag for bedret helse og trivsel vil stå sentralt. Ettersom det særlig vil være forholdene der hvor folk bor og oppholder seg til daglig som vil være avgjørende for hvordan folk har det, vil kommunene gjennom kommuneplanarbeidet ha en sentral rolle i arbeidet for å sikre god livskvalitet for befolkningen innen rammene av en bærekraftig utvikling.

Helsesituasjonen har særlig stor betydning for den enkeltes livskvalitet. Dette er bl.a. lagt til grunn for Helsinkideklarasjonen<FR1>, hvor landene har forpliktet seg til å utarbeide en handlingsplan for å redusere miljøets bidrag til helseproblemer i befolkningen. Fra norsk side vil det i oppfølgingsarbeidet også fokuseres på miljøets helsefremmende betydning, ved å satse aktivt på å sikre miljøkvaliteter som skaper trivsel og virker forebyggende for helseskader. Det legges bl.a. opp til å gjennomføre en kartlegging og vurdering av miljøfaktorer med betydning for helsen. Miljøets bidrag til helseproblemer er særlig knyttet til påvirkning fra helseskadelige stoffer (jf. kapittel 6), luftforurensning i byene, støy nær trafikkerte veger og forurensning av vann. I arbeidet med å sikre god miljøkvalitet og tilgang til miljøgoder lokalt bør det legges opp til felles oppfølging av Helsinkideklarasjonen og lokal Agenda 21 i kommunene.

Plan- og bygningsloven er et viktig virkemiddel i arbeidet med oppfølging av lokal Agenda 21. Plan- og bygningslovens bestemmelser om kommuneplanlegging må brukes aktivt i arbeidet med å bidra til en bærekraftig utvikling, ved å sikre god sammenheng mellom langsiktige mål, handlingsprogram, budsjetter og arealplanlegging.

Arbeidet med lokal Agenda 21 vil kreve bred innsats og integrering i alle de kommunale sektorene. En slik integrering må ikke føre til en fragmentering og usynliggjøring av miljøvernarbeidet i kommunen. Det er derfor vesentlig å opprettholde en sterk og tydlig synliggjøring av miljøvernets ansvarsplassering i kommunen, politisk og administrativt.

I utarbeidelsen av handlingsplaner for bedret miljøutvikling lokalt, vil Sametinget og lokale samiske organisasjoner og institusjoner være naturlige samarbeidspartnere for kommuner med samisk befolkning. Hver kommune bør ut fra sitt særpreg og sine behov finne frem til og gjøre bruk av urbefolkningers kunnskaper på en måte som passer lokalsamfunnet og den satsingen som gjøres i miljøvernarbeidet.

I dette kapittelet klargjøres nasjonale mål og hensyn som kommunene bes legge til grunn for oppfølging av lokal Agenda 21. For å følge med i miljøutviklingen lokalt og status i arbeidet med oppfølging av nasjonale mål, vil Regjeringen videreutvikle et system for resultatoppfølging i forhold til kommunene som del av det nasjonale resultatoppfølgingssystemet (jf. kapittel 3.3). Det legges opp til at målene og opplegg for resultatoppfølging vil bli videreutviklet i samarbeid med kommunesektoren. Utviklingen av et resultatoppfølgingssystem for kommunene vil bl.a. ta utgangspunkt i erfaringene fra prosjektet i Buskerud fylke (jf. boks 8.1), hvor det prøves ut et system for miljørapportering mellom kommune og stat. Et nasjonalt resultatoppfølgingssystem hvor også kommunene inngår vil være nødvendig for å kunne sikre en mest mulig kostnadseffektiv oppfølging av målene. Dette vil også gi grunnlag for å vurdere eventuelle behov for endringer i myndighetsfordelingen for å sikre helhetlige løsninger og en mest mulig effektiv bruk av samfunnets ressurser.

For å sikre en mest mulig målrettet og effektiv innsats i kommunene i arbeidet med oppfølging av lokal Agenda 21, vil det ha stor betydning med god tilgang til informasjon om nyttige forskningsresultater, hva som skjer internasjonalt og nasjonalt i arbeidet med å sikre en bærekraftig utvikling, erfaringer som gjøres i andre kommuner i arbeidet med oppfølging av lokal Agenda 21 m.v. Det vil derfor bli etablert et nasjonalt kompetansesenter for bærekraftig utvikling, ved at sentrale forsknings- og kompetansemiljøer på området gis i oppdrag å sørge for aktiv og samordnet informasjon til kommuner og fylker som vil være til nytte i arbeidet med lokal Agenda 21. Videre vil det bli lagt vekt på å videreutvikle et nettverk for kommunikasjon og erfaringsutveksling mellom kommuner.

Boks 8.2 Bevaring av biologisk mangfold i Spydeberg kommune

Spydeberg har sammen med kommunene Alta, Hole, Inderøy, Karmøy, Meløy og Molde deltatt i et prosjekt om bevaring av biologisk mangfold i kommunene som ble startet opp i 1994 i regi av Miljøverndepartementet. Kommunene har utarbeidet en rapport med oversikt over utfordringene og det videre arbeidet med å bevare det biologiske mangfoldet i kommunen.

Rapporten til Spydeberg kommune ble utarbeidet i forbindelse med rullering av kommuneplanen for kommunen, og vil inngå som en sentral del av kommunens strategiske del og kommuneplanens arealdel. Rapporten fra Spydeberg gir et såkalt "naturtyperegnskap" og definerer som en hovedmålsetting at Spydeberg kommune skal bidra til sikring av truede og sårbare naturtyper og arter nasjonalt, regionalt og lokalt. I naturtyperegnskapet inndeles kommunen i hovednaturtypene våtmark, kulturlandskap og skog, og det pekes på en rekke alvorlige utviklingstendenser for de enkelte naturtyper. Videre angir rapporten forslag til målsettinger, tiltak på kort og lang sikt og ansvarlig for gjennomføring av tiltaket. Det foreslås bl.a. at eksisterende dammer i kulturlandskapet skal bevares og skjøttes og at gamle gjenfylte dammer bør restaureres. Det foreslås også at kommunen skal bidra til å bevare de siste lokalitetene med edelløvskog ved at landbruksavdelingen informerer grunneierne og påvirker dem til å bevare disse områdene. Som en del av prosjektet har det blitt laget en database hvor naturtypene og deres forekomst er registrert.

Vel 70 prosent av tiltakene som er foreslått i rapporten er allerede gjennomført. En del gjenfylte dammer er gravd opp igjen og gamle beitemarker er tatt i bruk igjen som beiteområder. Kommunestyret har videre vedtatt at det skal utarbeides plan med sikte på kommunal fredning av skogsområder. Det er også iverksatt informasjon og kompetanseoppbyggende tiltak i grunnskolen, i den kommunale forvaltningen og overfor grunneierne. Kommunen er i ferd med å innføre saksbehandlingsrutiner som bl a skal beskrive hvilke konsekvenser ulike tiltak vil få for det biologiske mangfoldet. Det utarbeides temakart/naturregister som vil bli lagt til grunn for disse rutinene.

8.1.2 Sentrale miljøutfordringer og tiltak i arbeidet med oppfølging av lokal Agenda 21

De alvorligste miljøutfordringene globalt i forhold til å sikre livsgrunnlaget for fremtidige generasjoner, er bevaring av det biologiske mangfoldet og reduserte utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier og av klimagasser. Sentrale miljøutfordringer nasjonalt og lokalt av betydning for bl.a. arbeidet med å bidra til god livskvalitet er også bevaring av kulturminner og kulturmiljøer, tilrettelegging for friluftsliv, redusert lokal luftforurensning og støy og god kvalitet og tilgjengelighet til vannressursene (jf. kapittel 8.2 - 8.5).

Den nære sammenhengen mellom bevaring av det biologiske mangfoldet på land og arealforvaltningen, innebærer at denne oppgaven først og fremst må ha sin basis i kommunene (jf. kapittel 5). Det vil bl.a. være viktig at de nasjonale målene for bevaring av biologisk mangfold (jf. vedlegg 1) legges til grunn for kommuneplanene. Et system for overvåking og rapportering vil bli utviklet, og behovet for bruk av rikspolitiske retningslinjer for å sikre et tilfredsstillende vern av det biologiske mangfoldet vil bli vurdert. Det forventes aktiv deltakelse fra kommunen i det statlig-kommunale utviklingsprogrammet for kartlegging og verdiklassifisering av biologisk mangfold. Ved valg av utbyggingsmønster bør kommunene legge særlig vekt på å bevare arealer med høyt biologisk produksjonspotensiale. Dette er områder som har stor verdi både for arbeidet med å bevare det biologiske mangfoldet, og for å opprettholde potensialet for matproduksjon. Som varslet i St meld nr 29 (1996 - 97) Regional planlegging og arealpolitikk, vil Regjeringen legge økt vekt på jordvernet framover. Plan og bygningsloven har begrenset relevans for å ivareta biologisk mangfold i sjø. Forvaltning av levende marine ressurser og bevaring av biologisk mangfold i sjø er en oppgave som fortsatt bør løses ved forvaltning gjennom sektorlovverket. Kommunenes rolle når det gjelder forvaltningen av det biologiske mangfoldet i sjø vil derfor være begrenset.

Kommunene har gjennom sin arealplanlegging ansvar for å tilrettelegge for miljøvennlige framkomstmåter og utvikle en infrastruktur i kommunene som bidrar til redusert energiforbruk. Dette vil kunne bidra til å redusere klimagassutslippene (jf. kapittel 7). Tilgang til kollektivtransport, sykkel- og gangveger, parkerings- og framkomstmuligheter for personbil påvirker folks bevegelsesmønster og transportvaner.Dette er særlig sentralt i byer og tettsteder. En infrastruktur hvor det tilrettelegges for friluftsliv og mosjon, servicefunksjoner, barnehager, sosialt samvær og kulturelle aktiviteter i lokalmiljøene vil videre redusere behovet for å reise ut, og derigjennom bidra til å redusere transportomfanget. Miljøvennlig bystruktur og kollektivtrafikk vil ofte angå flere kommuner og må utvikles på regionalt nivå i samarbeid med fylkeskommunene og Statens vegvesen.

Kommunene har også viktige miljøutfordringer knyttet til energiforsyning til kommunens innbyggere. Kommunen kan etablere samarbeid med relevante aktører på energisiden som energiverk, varmeleverandører, avfallsselskap m.m. for å muliggjøre utvikling av effektive lokale energisystemer. Det bør i større grad legges til rette for fjernvarme, vannbåren varme og ny fornybar energi som bioenergi og varmepumper gjennom å prioritere f.eks. vannbåren varme i egne bygg.

Avfall er en vesentlig kilde til utslipp av både klimagasser og helse- og miljøfarlige kjemikalier. Kommunene har derfor en viktig oppgave i å sørge for helhetlige og gode løsninger for avfallsbehandlingen på lokalt plan. For å legge til rette for avfallsreduksjon og økt gjenvinning må kommunene arbeide videre med økt satsing på differensierte avfallsgebyrer og etablering av omfattende kildesorteringsløsninger som også kan inkludere ombruks- og reparasjonsverksteder. Det er videre viktig at kommunene slutter aktivt opp om returordningene for særskilte avfallsfraksjoner (jf. kapittel 16.3). Ca. 10 prosent av de samlede klimagassutslippene i Norge kommer fra metangassutslipp fra kommunale fyllinger. En viktig miljøutfordring for kommunene er derfor å bidra til at organisk avfall i størst mulig grad gjenvinnes eller benyttes til energiutnyttelse i stedet for å havne på fyllplass. Eventuelle nye kommunale avfallsforbrenningsanlegg bør bygges med tanke på høy grad av energiutnyttelse, og lokaliseres i nærheten av prosessindustri eller andre avtakere av produsert varme. Kommunene har et viktig ansvar i arbeidet med å redusere utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier fra spesialavfall som ulovlig helles i kloakken eller havner på fyllplasser. Det antas at vesentlige deler av de 20 000 tonn spesialavfall som årlig havner på avveie skriver seg fra husholdninger og mindre virksomheter. Kommunene har derfor en viktig oppgave i å sikre tilstrekkelig mottakstilbud for spesialavfall. Det kan videre være aktuelt at kommunene får ansvar for etablering av særskilte mottaksordninger for avfall fra elektriske og elektroniske produkter.

Deponert avfall, forurenset grunn, forurensede sedimenter og forurensninger fra nedlagte gruver, de såkalte " gamle synder", kan medføre fare for helseskade, akutt forurensning og langsiktig alvorlig forurensning. Kommunene har et generelt ansvar for å ha oversikt over lokaliteter i kommunen som er forurenset. Det er viktig at kommunene stiller krav som sikrer at miljøhensyn blir tilfredsstillende ivaretatt før det gis tillatelse om endret arealbruk av forurenset grunn.

Kommunal sektor har på samme måte som offentlig forvaltning for øvrig et ansvar for å sikre miljøvennlig drift av egen virksomhet. Dette innebærer et ansvar for å yte de nødvendige tjenester med minst mulig miljøbelastning. I første omgang bør fokus rettes mot ressurs- og energibruk, innkjøp, transport- og byggevirksomhet. Miljøtilpassede offentlige innkjøp er særlig viktig for å øke etterspørselen etter mindre miljøbelastende produkter (jf. kapittel 3.4.1). Mange kommuner og fylkeskommuner har allerede kommet godt i gang med dette arbeidet, med utgangspunkt i prosjektet "Grønt kontor" som ble gjennomført i 1992-93 i regi av Miljøverndepartementet.

En hovedoppgave i det fylkeskommunale miljøvernarbeidet er knyttet til gjennomføring av arealpolitikken, jf. St meld nr 29 (1996 - 97) Regional planlegging og arealpolitikk. Fylkeskommunen skal fastlegge retningslinjer for bruken av arealer og naturressurser i fylket i spørsmål som får vesentlige virkninger utover gensene til den enkelte kommune. Både gjennom egen planlegging, gjennom rettledning overfor kommunene og gjennom sin rolle som innsigelsesmyndighet, har fylkeskommunen en viktig rolle innenfor arealplanlegging. Det skal bl.a. legges økt vekt på arbeidet med å bevare det biologiske mangfoldet, minimalisere behovet for nye utbyggingsområder og å ta vare på kulturminner og kulturmiljøer.

I kapittel 8.2 - 8.5 gis en nærmere gjennomgang av sentrale miljøutfordringer kommunene står overfor i arbeidet med å bevare kulturminner og kulturmiljøer, sikre muligheter for friluftsliv, redusere belastningene med lokal luftforurensning og støy og ift. forvaltning av vannressursene. Det tas utgangspunkt i kommunenes muligheter og ansvar for å tilrettelegge for en ønsket utvikling gjennom kommuneplanarbeidet. I tillegg redegjøres for hvilke virkemidler og tiltak Regjeringen vil iverksette for å støtte opp om en utvikling. Det er angitt nasjonale mål og signaler som kommunene oppfordres til å legge til grunn i sitt kommuneplanarbeid på de ulike områdene.

Boks 8.3 Bioenergiregionen Hadeland

Hadelandsregionen (Jevnaker, Lunner og Gran kommuner), ønsker å profilere seg som en "demonstrasjons- og forsøksregion" for utnyttelse av nye fornybare energikilder. Prosjektet Bioenergiregionen Hadeland startet opp sommeren 1996 med representanter fra de tre kommunene, fylkesmannens landbruksavdeling, Energigården og Hadeland Næringsselskap AL. Dette samarbeidet har som formål å utnytte lokale ressurser, skape nye produkter som øker den lokale sysselsettingen og som bidrar til et mer miljøvennlig energiforbruk. De tre kommunene går inn for å være sentrale aktører og for å få innarbeidet prinsipper fra Bioregionprosjektet i kommunenes egen virksomhet og i prosjekter der kommunene har direkte mulighet til å styre utviklingen. Aktuelle utfordringer vil bl.a. være å få enøk- og bioenergitankegang inn som et viktig prinsipp i kommunenes eiendomsforvaltning og i den kommunale driften, blant annet ved å stimulere til god byggeskikk og bruk av fornybar energi i boligfelt, ved ombygging av bygninger mm.

Boks 8.4 Omfattende kildesortering i Kristiansand kommune

Kristiansand var tidlig ute med kildesortering og gjenvinning av avfall. Fra 1994 og frem til i dag er andelen av forbruksavfall som gjenvinnes økt fra ca. 25 til nærmere 60 prosent. Spesialavfall samles nå inn fra hver husholdning og mengden som tas i mot er mer enn 5-doblet. Den økte satsingen på kildesortering og gjenvinning omfatter også en rekke andre tiltak, bl.a kommunale gjenvinningsstasjoner, et "ombruksverksted" i samarbeid med Fretex, subsidierte tøybleier og innsamling av drikkekartong.

Omleggingen av avfallsordningene i Kristiansand har betydd store investeringer og også noe økte avfallsgebyrer. Samtidig er det innført ordninger som gir redusert avfallsgebyr for de som leverer lite avfall for å stimulere til økt gjenvinning og avfallsreduksjon. Naboer kan dele avfallsbeholdere, husholdninger med lite restavfall kan få tømming hver 4. uke og de som ønsker det kan inngå avtale med kommunen om hjemmekompostering.

Nyordningen med sortering av matavfall i husholdningene skapte mye uro i starten, men i en stor spørreundersøkelse svarte godt over 90 prosent at de nå var fornøyde og ønsket å fortsette med de nye ordningene.

Boks 8.5 Integrering av miljøhensyn i kommunens drift av egen virksomhet

Sørum kommune har med bakgrunn i en omfattende gjennomgang av kommunens virksomhet definert 5 hovedmål. Målene er fastsatt på grunnlag av en overordnet visjon om kommunens virksomhet. Et av målene omfatter hva kommunen skal oppnå i forhold til en bærekraftig utvikling og har følgende ordlyd: "Overlevere en positiv miljøarv til neste generasjon". I lys av dette målet er det valgt ut en rekke satsingsområder, hvorav flere er orientert mot kommunens drift av egen virksomhet, bl.a. innkjøp, transport og bygg.

Sørum har med utgangspunkt i en kartlegging utarbeidet et sett med miljøkriterier som benyttes ved alle kommunens innkjøp. Disse omfatter krav til både produktet og til leverandøren, og miljøkvaliteten blir svært høyt prioritert i de innkjøpsbeslutninger som tas. I tillegg har kommunen inngått et innkjøpssamarbeid med 5 andre romerikskommuner der de samme hensyn tas.

Kommunen har som ledd i dette arbeidet utviklet et helhetlig mål- og resultatstyringssystem, hvor det bl.a. er identifisert en rekke indikatorer som gjør det mulig for kommunen å følge utviklingen på de enkelte områdene. Grunnlaget er et helhetlig regnskap for kommunens utvikling som i tillegg til det tradisjonelle økonomiske regnskapet også omfatter elementer som miljø, menneskekapital, tillit i befolkningen og resultater for hele lokalsamfunnet. Arbeidet med lokal Agenda 21 er også en del av dette. Kommunen har i arbeidet med disse utfordringer trukket inn en rekke eksterne kompetansemiljøer, bl.a. GRIP senter, naturvernorganisasjoner og representanter for næringslivet.

8.1.3 By-, tettsteds- og lokalsamfunnsutvikling

Hensyn kommunene bør ivareta i sin kommuneplan knyttet til de globale miljøutfordringene, vil i stor grad sammenfalle med hensyn som bør ivaretas ut fra lokalbefolkningens helse og trivsel. F.eks. vil utvikling av en infrastruktur som reduserer behovet for personbiltransport bidra til å redusere både klimagassutslippene og problemene med lokal luftforurensning og støy. Redusert arealbehov i byer og tettsteder knyttet til veger og parkeringsplasser vil gjøre det lettere å bevare grønnstrukturen, etablere et tilfredsstillende nett av gang- og sykkelveger, og ta vare på stedegne kulturminner og kulturmiljøer. Grønnstrukturen, med mest mulig sammenhengende grøntdrag som binder bykjernen sammen med naturområder i utkanten av byen og skaper kontakt med sjø og vassdrag, er viktig både for bevaring av det biologiske mangfoldet og for å sikre et helsefremmende lokalmiljø. Den helsemessige betydningen av daglig mosjon indikerer at det er et betydelig potensiale både for bedret helse og livskvalitet og reduserte kostnader til sykebehandling og sykefravær som kan utløses ved å gjøre det mer attraktivt med fysisk aktivitet i nærmiljøene. Et godt utbygget gang- og sykkelvegnett til daglige gjøremål vil f.eks. både kunne sørge for jevnlig mosjon og redusere behovet for forurensende og støyende transportformer.

Regjeringen legger opp til en særlig satsing på de større byene, hvor utfordringene og behovet for innsats er størst. En handlingsplan for storbyutvikling vil være rammen om et tverrsektorielt samarbeid mellom de større byene og staten om bærekraftig byutvikling. Arbeidsfeltet avgrenses til fysisk planlegging og fysiske rammer for utviklingen. Flere departementer vil samarbeide om oppgaven. Arbeidet vil ta utgangspunkt i utfordringene i de fire storbyene Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger, men involvere flere byer, bl.a. miljøbyene, gjennom faglig arbeid og nettverkssamarbeid. Samarbeidet forventes å avklare behov for mer samordnet bruk av virkemidler i byene. Forslag om eventuelle justeringer og endringer i statens politikk og virkemiddelbruk vil skje gjennom ordinære meldinger og proposisjoner til Stortinget.

Handlingsplanen vil følge opp den nasjonale politikken for byutvikling som bl.a. er omtalt i St meld nr 29 (1996 - 97) Regional planlegging og arealpolitikk og i St meld nr 37 (1996 - 97) Norsk veg- og vegtrafikkplan 1998 - 2007. Sentrale utfordringer er å få til en arealutvikling med lavest mulig ressurs- og transportbehov og oppnå bedring av levekår for utsatte befolkningsgrupper. Det er viktig å få til en overgang fra biltrafikk til større andel kollektivtransport og videreutvikle senterstruktur og en arealbruk som bygger opp under hovedsystemet i kollektivtransportnettet. Det skal utvikles virkemidler og politikk for å begrense videre byspredning og for å forsterke og revitalisere bysentrum og lokalsentra. Miljøproblemer som støy og forurensning i boligområdene, skal reduseres. Både kollektivtransporttilbudet, grønnstruktur og tilgang på offentlig og private tjenester er viktig for å sikre en bærekraftig bystruktur og levekårsutvikling for befolkningen i storbyene.

Denne satsingen vil også representere en oppfølging av HABITAT II-konferansen i Istanbul i 1996 mhp. bærekraftig by- og tettstedsutvikling. På konferansen ble Habitat-agendaen vedtatt, en handlingsplan som de deltakende land forpliktet seg til å sette i verk. Dette står nærmere omtalt i St meld nr 29 (1996 - 97) Regional planlegging og arealpolitikk.

Vakre og attraktive byer og bygder har i tillegg til å skape trivsel også betydning for folks holdninger og motivasjon til å bevare bestående verdier, og vil bidra til å styrke den generasjonsoverskridende solidariteten som et viktig element i arbeidet for en bærekraftig utvikling. Bevaring av stedegen kulturhistorie og byggeskikk i form av kulturminner, kulturmiljøer mv. har betydning for tilhørighet og stedsidentitet, og for lokalbefolkningens engasjement og medvirkning i arbeidet med å bevare og videreutvikle gode lokalmiljøer. Nærhet til natur og deltakelse i friluftsliv har betydning for holdninger og kunnskaper som er viktig i arbeidet for en bærekraftig utvikling.

Generelt vil utformingen av det fysiske miljø ha betydning for utvikling av aktive og gode lokalsamfunn, som igjen virker forebyggende for utvikling av sosiale problemer og sykdom m.m. Møteplasser i lokalmiljøene, eks knyttet til grøntområder, kan være viktige for å styrke og utvikle de sosiale nettverk.

Arbeidet med å sikre god miljøkvalitet og tilgang til miljøgoder i byer, tettsteder og lokalsamfunn vil derfor inngå som del av arbeidet for:

  • sosial utjevning, ved å gi likeverdig mulighet for alle for god livskvalitet knyttet til god miljøkvalitet
  • å forebygge helseproblemer og sosiale problemer
  • bedrede oppvekstvilkår for barn og unge
  • bedrede forhold for eldre og funksjonshemmede
  • demokratisering og folkelig mobilisering
  • å styrke næringsutviklingen

For å sikre en effektiv og bærekraftig forvaltning av ressursgrunnlaget og vedlikehold av våre kulturelle tradisjoner, vil det ha betydning at hovedtrekkene i bosettingen opprettholdes.

Boks 8.6 Miljøvennlig by og bygd/omland, noen ideelle kjennetegn:

  • energiforsyningen til kommunens innbyggere er i størst mulig grad basert på miljøvennlige former for fornybar energi
  • byene har et utbyggingsmønster som gir lavt forbruk av arealer og energi og lite forurensning og støy
  • en kanalisering og et volum av personbil og tungtransport som ikke medfører trivselsmessige og helsemessige ulemper i områder hvor folk bor, oppholder seg og ferdes til daglig
  • annen virksomhet som medfører forurensning, lukt eller støy er lokalisert til steder eller er aktive på tidspunkter som gjør at belastningene for beboerne er minimalisert
  • et sammenhengende nett av gang- og sykkelstier i mest mulig forurensnings- og støyfrie og trivelige omgivelser, som tilrettelegger for lett adkomst fra boligområdene til bykjerne/bygdesentra, servicesentra, skoler, friluftsområder og andre viktige knutepunkter
  • det er tilrettelagt for kollektivtransport med sikker og tilfredsstillende avgangshyppighet langs viktige trafikkårer, og som i byene binder sammen bykjerne, service-/handelssentra og friluftsområder i utkanten av byen
  • byene har et mest mulig sammenhengende grøntdrag som binder indre by sammen med naturområder i utkanten, innen rimelig gangavstand fra boligområdene
  • det er tilgang til grøntareal/lekeareal ved barnehager, skoler og boligområder uten kryssing av trafikkert veg, og til grøntdrag eller grøntareal av en viss størrelse innen rimelig nærhet
  • viktige friluftsområder er sikret mot skjemmende inngrep og støy
  • det er tilrettelagt for miljøvennlige former for friluftsliv i fjellområder, ved kysten, og andre attraktive friluftsområder, med gode muligheter for jakt og fiske for allmennheten
  • bekker, vann og vassdrag er bevart og gjort tilgjengelig for allmennheten, med en vannkvalitet som tilfredsstiller brukerinteressene
  • verneverdige kulturminner og kulturmiljøer er bevart i en funksjonell sammenheng med sine omgivelser
  • kulturminner og kulturmiljøer er i aktiv bruk som grunnlag for trivsel, identitet, kunnskapsoppbygging og næringsutvikling
  • det er tilrettelagt for en næringsutvikling lokalt som er basert på og ivaretar hensynet til stedegne kultur- og naturkvaliteter i tråd med en bærekraftig utvikling kommunen har tilrettelagt for miljøvennlig drift av egen virksomhet
  • det er en godt utbygd tele- og datainfrastruktur som bidrar til å redusere behovet for arbeidsreiser, ved at bl.a. arbeidsintensive virksomheter som offentlig sektor, konsulentvirsomheter og kunnskapsvirsomheter benytter tele- og dataløsninger i arbeidsutøvelsen
  • en størst mulig andel av forbruksavfallet kildesorteres og gjenvinnes
  • det er utviklet stabile og gode lokalsamfunn som virker forebyggende for utvikling av sykdom, rusmiddelproblemer og kriminalitet, gjennom gode muligheter for friluftsliv/mosjon, kulturelle aktiviteter, sosiale møteplasser og for utføring av servicefunksjoner i nærmiljøene

8.1.4 Samarbeid, medvirkning, mobilisering

Oppfølging av lokal Agenda 21 forutsetter utstrakt samhandling både på sentralt og lokalt nivå. Dette vil være viktig for å sikre en mest mulig samordnet og målrettet innsats, effektiv ressursbruk og lokaltilpassede og omforente løsninger som gir størst mulig uttelling i form av bedret miljøutvikling lokalt.

Det vil være viktig å tilrettelegge for et tverrsektorielt samarbeid lokalt hvor viktige aktører bringes inn i arbeidet med å sikre en ønsket utvikling i kommunene. Kommunenes arbeid med lokal Agenda 21 må prioriteres og synliggjøres, og gis en organisering som tilrettelegger for god kommunikasjon og samordning på tvers av sektorer og kommunegrenser. Det bør derfor gis en sentral forankring politisk og administrativt i kommunen.

Den vekt som legges på miljøets helse- og trivselsmessige betydning, gjør at kommunehelsetjenesten må bringes sentralt inn i arbeidet med å følge opp lokal Agenda 21 i kommunene. Denne sammenhengen er også markert ved at det legges opp felles oppfølging av lokal Agenda 21 og Helsinkideklarasjonen i kommunene. Kommunens helsetjeneste skal iht. kommunehelsetjenesteloven til enhver tid ha oversikt over helsetilstanden i kommunen og de faktorer som har innvirkning på denne. Helsetjenesten skal på bakgrunn av dette foreslå helsefremmende og forebyggende tiltak og medvirke til at helsemessige hensyn blir ivaretatt av andre offentlige organer. For å følge opp lokal Agenda 21 og Helsinkideklarasjonen vil det derfor være viktig med en nær samordning av kommunens ansvar etter kommunehelsetjenesteloven og plan og bygningsloven. Det vil være viktig at kunnskaper om behovet for helsefremmende miljøtiltak m.m. legges til grunn for bruk av plan og bygningsloven, som redskap for å samordne den fysiske, økonomiske, sosiale og kulturelle utviklingen i kommunen.

Landbruket er en viktig aktør i arbeidet med å sikre en helhetlig forvaltning av miljøkvaliteter og miljøgoder i kommunen. Det ligger nå godt til rette for en bedre samordnet arealforvaltning ved at det som en oppfølging av anbefalingene i St prp nr 8 (1992 - 93) Landbruk i utvikling tas sikte på å utarbeide kommunevise, tiltaksrettede oversiktsplaner for landbruket. Målet for oversiktsplanlegging i landbruket er å gi oversikt over ressurser og muligheter, skape grunnlag for en målrettet ressursforvaltning og næringsutvikling, og være landbrukets bidrag i kommuneplanleggingen.

Skolene vil kunne være viktige medspillere i arbeidet med lokal Agenda 21 i kommunene. Medvirkning av lærere og elever i arbeidet med bl.a. å klargjøre behov og muligheter for forbedringer, vil både kunne representere et nyttig bidrag i arbeidet med å bedre miljøforholdene og inngå som del av opplæring og holdningsskapende arbeid. De nasjonale miljølæreprogrammene som er utviklet vil være nyttige i denne sammenheng. Miljølæreprogrammene er faglige og metodiske nettverk for en handlingsrettet miljøundervisning i eget nærmiljø, og skal hjelpe skolene til aktiv medvirkning i lokale miljøforbedringstiltak innenfor temaene naturens mangfold, kulturminner, arealbruk og bærekraftig produksjon og forbruk. Det skal etableres et nært samarbeid mellom skole, miljøforvaltning og forskning. Gjennom miljølæreprogrammene vil sentrale elementer i kommunenes arbeid med lokal Agenda 21 koples sammen med læreplanenes intensjoner om en samfunnsaktiv skole og handlende elever.

Ideelle og andre frivillige organisasjoner, eks beboerorganisasjoner, miljøorganisasjoner, kirken og andre tros- og livssynsorganisasjoner, organisasjoner innen helse, idrett og kultur mv., kan fylle viktige funksjoner i lokal Agenda 21-arbeidet. Det vil være en utfordring for kommunene å legge til rette slik at de etablerte organisasjonene kan finne det meningsfylt å delta og slik bidra til bredde og mangfold i det lokale arbeidet.

God informasjon, som grunnlag for å mobilisere til engasjement og et aktivt lokaldemokrati, vil være viktig i dette arbeidet. Etablering av målestasjoner for miljøkvalitet som eks. luftforurensning og støy, synliggjøring i kommuneplanen av miljøtilstand og planlagt utvikling, bruk av konsekvensutredninger som belyser virkningene av alternative løsninger mv. vil være eksempler på informasjon som vil kunne bidra til lokalt engasjement.

Utarbeiding av områderettede planer knyttet til lokalsamfunn som del av kommuneplanen kan være en hensiktsmessig måte å organisere det lokale medvirkningsarbeidet på. Et lokalsamfunn kan være en skolekrets eller en annen hensiktsmessig avgrensing, hvor lokale myndigheter og beboerne går sammen om å utarbeide planer for et helsefremmende og godt lokalmiljø med utgangspunkt i de nasjonale målene. Planprosessen kan f.eks. legges opp som et samarbeid mellom kommune, næringsliv, velforeninger, borettslag, frivillige organisasjoner, lokale kulturinstitusjoner som bl.a. museene, og andre med tilhørighet til og interesse i lokalsamfunnet. Mange kommuner har god erfaring fra denne typen medvirkningsarbeid.

Fylkesplanleggingen behandler miljø-, sysselsettings- og levekårsspørsmål av stor betydning for den enkeltes velferd. Det er derfor en utfordring for fylkeskommunene gjennom forsøk og utviklingsarbeid å prøve ut modeller som kan øke befolkningens medvirkning i planleggingen.

Det vil bli lagt vekt på å sikre en bedre samordning av de tilskudd som gis til kommunene over Miljøverndepartementets budsjett til ulike tiltak for å bedre miljøkvaliten. Dette gjelder bl.a. tilskudd til prosjekter for utvikling av miljøvennlige lokalsamfunn, vannmiljøtiltak, nærmiljøtiltak, utvikling av miljøbyer, friluftslivsformål, vilt- og fiskeformål og kulturminnetiltak. Det vil framover bli lagt økt vekt på å se disse tilskuddsordningene i sammenheng og knytte dem til tiltak som inngår som ledd i arbeidet med å oppfylle nasjonale mål. Videre vil det bli lagt vekt på at spillemidlene støtter opp om arbeidet med bedret helse og trivsel i befolkningen, ved at det gis prioritet til anlegg for friluftsliv, så som turveger og turstier i nærmiljøet.

Boks 8.7 SAM-programmet:

Miljøverndepartementet startet i 1993 et 4-årig utviklingsprogram om "Samvirke mellom lokale og kommunale ressurser" (SAM-programmet). SAM-programmet omfatter 11 kommuner og 2 fylkeskommuner og avsluttes i 1997. Formålet er bl.a. å få fram erfaringer om hvordan et systematisk og formalisert samarbeid mellom innbyggerne og kommunen best kan ivaretas.

Erfaringene viser bl.a. at mange er villige til å gjøre en betydelig frivillig innsats spesielt for å bedre fysiske omgivelser eller ved å delta i felles aktiviteter, tjenester og lokale kulturtiltak. Fysiske forbedringstiltak i lokalsamfunnet som f.eks. utvikling og etablering av møtesteder, rydding av turstier m.m. har vist seg å være egnede samarbeidsoppgaver. Mobilisering til felles innsats for barn og unges oppvekstmiljø, natteravnere, sosiale markeringer, trygghetsskapende arbeid og ulike kulturtiltak engasjerer folk lokalt.

De fleste SAM-kommunene har etablert et "lokalutvalg" i aktuelle lokalsamfunn som et bindeledd mellom lokalbefolkning og kommunen. Lokal

utvalgene har bestått av representanter fra frivillige organisasjoner, lokale institusjoner og ressurspersoner. De viktigste funksjonene til lokalutvalgene/nærmiljøutvalgene har vært som pådrivere og koordinatorer for utvikling av lokale fellessaker, møtested for dialog og høringer, og som politisk organisator og politisk aktør ved å sette saker på dagsorden.

Sund kommune har f.eks. satset stort på å trekke befolkningen med i miljøplanprosessen. Kommunen utarbeidet en enkel arbeidsbok der det var formulert spørsmål og problemstillinger i tilknytning til ni vanlige miljøtemaer: boligområder, kommunikasjoner, friluftsliv etc. Deretter ble det opprettet om lag 50 arbeidsgrupper med inntil 10 personer i hver gruppe. Etter å ha fått utdelt detaljkart og en enkel miljøstatus, tok gruppene fatt på arbeidsbøkene. Hver gruppe skulle bruke minst 12 studietimer på å fylle ut arbeidsboka.

Det ble laget en kortfattet miljøplan som ganske snart ble integrert i kommuneplanen. Slik ble miljøvernet forpliktende fra første stund. Kommunen valgte å gå inn i en dialog med innbyggerne. Dermed stilte en seg åpen for innspill fra befolkningen, og innbyggerne fikk anledning til å prege planleggingen og prosjekter.

Sund kommune ser dialogen med befolkningen som et nødvendig fundament med henblikk på utarbeidelse av langsiktige strategier.

Boks 8.8 Tinnheia - utvikling av et miljøvennlig lokalsamfunn

Kristiansand er delt inn i 18 områder/lokalsamfunn som kommunen har vedtatt at det skal utarbeides handlingsplaner for. Tinnheia med ca. 4 000 beboere er et slikt lokalsamfunn. I nært samarbeid med beboerne, borettslagene, frivillige organisasjoner og det lokale næringslivet forbedres utearealene ved trafikksanering og opparbeidelse av lekeplasser og Tinnheia senter skal rustes opp. Det er opprettet et områdeutvalg, som består av de 5 velforeningene og senterforeningen på Tinnheia. En helhetlig plan for Tinnheia skal utarbeides i samarbeid med bl.a. områdeutvalget. Det gis også ut en egen beboeravis til alle som bor på Tinnheia. Her informeres det om prosjektet, nye tiltak og mer generell informasjon om området. Avisen skal foruten å gi informasjon også styrke folks tilhørighet til området.

Sentralt har kommunen etablert en tverretatlig gruppe til å forestå dette arbeidet. Tilsvarende arbeid i andre områder i kommunen startes nå opp. Kommunen skal bruke Tinnheia som eksempel i det videre arbeid med lokal planlegging og tverrsektoriell utnyttelse av kommunens ressurser.

Denne måten å planlegge på åpner for en bredere dialog mellom beboere, frivillige organisasjoner, næringslivet og kommunen. "Grønne familier", "Grønne borettslag", skolene og barnehagene kan være med i kampanjer og prosjekter som tar sikte på enøk-tiltak, lokalt transportarbeid/sykling, økologisk hagebruk, avfallshåndtering, m.m. Miljøheimevernets handlingsark (miljødugnad) er delt ut til alle beboerne på Tinnheia. Til sammen legger dette grunnlag for kommunens engasjement i å utvikle lokal Agenda 21.

8.2 Kulturminnevernet i kommunene

Bevaring av kulturarven er eksempel på et område hvor hensynet til livskvalitet og bærekraftig utvikling trekker i samme retning. Kulturminner representerer en ikke-fornybar ressurs med store økonomiske, kunnskapsmessige, kulturhistoriske og miljømessige verdier. Kulturminner gir viktig kunnskap om forholdet mellom mennesker og natur opp gjennom tidene og er viktige forutsetninger for å styrke menneskenes tidsmessige orientering. De gir tidsperspektiv som plasserer enkeltindivider og samfunn inn i en historisk utviklingsprosess og har betydning for identitet og generasjonsoverskridende solidaritet.

Verne- og forvaltningstiltak knyttet til kulturminner og kulturmiljøer innebærer en samfunnsøkonomisk fornuftig forvaltning av store samfunnsmessige investeringer, samtidig som de vil kunne føre til bedre forståelse for bredden i kulturarven og behovet for vern hos eiere, kommuner og andre samfunnsinteresser. Tiltakene bidrar også til økt næringsutvikling og sysselsetting lokalt. En fornuftig forvaltning av kulturminnene er derfor et bidrag til en bærekraftig utvikling.

Tapet av automatisk fredete kulturminner og kulturmiljøer fra perioden 1537 til 1900 er på ca. 1 prosent i året, hvilket innebærer at halvparten av vår kulturarv kan være tapt i løpet av en 50-årsperiode. Tapet er særlig stort i byer og nær bysentra. Kulturminner fra dette århundret er i liten grad registrert og tapet i lite kjent. Flere typer kulturminner er også underrepresentert på fredningslisten, og ingen større, sammenhengende områder er ennå fredet som kulturmiljøer. Bare de mest verdifulle kulturminnene er fredet etter kulturminneloven eller sikret på annen måte gjennom statlige virkemidler og tiltak.

Det strategiske målet som Regjeringen vil legge til grunn for arbeidet med kulturminner og kulturmiljøer er at kulturminner og kulturmiljøer skal sikres som ressurs og som grunnlag for opplevelse av historisk kontinuitet, kulturhistorisk og arkitektonisk mangfold og gjenkjennelse og tilhørighet i hverdagen i tråd med en bærekraftig utvikling. Kulturminner og kulturmiljøer skal forvaltes ut fra en samlet livsløpsbetraktning vedrørende de miljø- og ressursmessige konsekvensene av ombruk fremfor bygging av nytt.

Dette kan nås ved følgende resultatmål:

  • det skal sikres et representativt utvalg av kulturminner og kulturmiljøer med stor sosial, geografisk, etnisk og tidsmessig bredde
  • kulturminner og kulturmiljøer skal sikres og forvaltes som grunnlag for kunnskapsutvikling, stedsidentitet og aktiv bruk.

Regjeringen vil trappe opp innsatsen for å sikre en framtidsrettet og effektiv forvaltning av kulturminner og kulturmiljøer. Kommunene vil ha en sentral rolle i dette arbeidet. Som en følge av reformen med miljøvern i kommunene og kommunaliseringen av landbrukskontorene har kommunene fått et større ansvar for og en bedre oversikt over verne- og brukerinteressene knyttet til kulturminner og kulturmiljøer. Dette kombinert med kommunenes ansvar for å gjennomføre en forsvarlig forvaltning av arealressursene etter plan- og bygningsloven setter kommunene i en nøkkelrolle i kulturminnevernarbeidet.

Alle kommuner bør i sine kommuneplaner ha en uttalt politikk for bevaring av den lokale kulturarven. Herunder bør kommunene utarbeide planer for tilrettelegging, vedlikehold, istandsetting, rehabilitering og miljøvennlig fornyelse. I denne sammenheng vil det være viktig å samarbeide med regionale kulturminnemyndigheter og lokale museer, som har kunnskaper og kompetanse av stor betydning for å sikre faglig kvalitet i arbeidet med bevaring og forvaltningen av kulturminner og kulturmiljøer. Kommunene har også viktige oppgaver når det gjelder samarbeid med eiere og andre interesser for å sikre en forsvarlig bruk av kulturminner bl.a. i tilknytning til næringsvirksomhet.

Den statlige kulturminneforvaltningen vil arbeide for at en oversikt over automatisk fredete og vedtaksfredete kulturminner gjøres tilgjengelig overfor kommunene på en mer hensiktsmessig måte. Det er sentralt at kommunene bruker denne informasjonen aktivt i arealplanleggingen for å bevare kulturminner i en naturlig sammenheng med omgivelsene. I tilknytning til dette bør kommunene utarbeide egne lister over viktige kulturminner og kulturmiljøer som ikke er fredet ved særlov, og bruke denne informasjonen for å sikre kulturminneverdier som er særlig representative eller verdifulle for vedkommende kommune. Dette kan bl.a. skje gjennom båndlegging av områder i kommuneplanens arealdel i påvente av vern eller bevaring etter særlov eller plan- og bygningsloven eller ved regulering til spesialområde med formål bevaring. Frivillige avtaler kan også brukes i sikringsarbeidet.

Videre må kommunene opparbeide en økt bevissthet om betydningen av og mulighetene for fortsatt bruk og ombruk av den eldre bygningsmassen framfor riving og bygging av nytt. Tidligere tiders ressursinnsats og investeringer vil dermed få mer varig effekt, og samtidig bli et viktig grunnlag for identitet, trivsel og virksomhet. En aktiv bruk og utvikling av stedegne miljøressurser kan også gi konkurransefortrinn både når det gjelder å opprettholde folketall og arbeidsplasser og til å skape ny næringsvirksomhet. Vedlikehold og ombruk av bygninger vil også bety reduserte avfallsmengder og redusert energiforbruk knyttet til byggevirksomhet. Kulturminnene representerer en ikke-fornybar ressurs og bør ikke utsettes for skjemmende ombygging eller rives til fordel for bygging av nytt, med mindre et samlet ressursregnskap og kulturhistoriske hensyn til sammen tilsier det motsatte. Livsløpsvurderinger må her legges til grunn.

Gjennomføring av byfornyelsen i de store byene har ikke bare betydning for levekårene og boligstandarden blant beboerne, men kan også være et bidrag til å bevare bystrukturer og deler av gamle boligområder for ettertiden. Regjeringen vil fortsatt stimulere til at byene gjennomfører byfornyelse i sine sentrale byområder, samtidig som gamle bystrukturer og andre kulturhistoriske verdier ivaretas på en antikvarisk forsvarlig måte. Oslo indre øst er et særlig prioritert område. Byfornyelsestiltakene må bl.a. ses i sammenheng med handlingsplan for Oslo indre øst hvor Kommunal og arbeidsdepartementet har koordineringsansvaret for statens deltakelse.

Som ledd i arbeidet med å sikre at den eldre bygningsmassen ikke går tapt er det viktig å holde i hevd tradisjonelle byggeteknikker og restaureringsmetoder. Det er derfor viktig at det innen kulturminneforvaltningen drives opplæring av håndverkere og tømrere i tradisjonelle teknikker og metoder i nært samarbeid med kommunene. Slike opplæringstiltak vil kunne stimulere til økt næringsaktivitet. Kunnskaper om tradisjonelt håndverk og materialbruk er også viktig for utvikling av miljøvennlige nybygg.

Regjeringen vil i tillegg gjennomføre følgende nasjonale tiltak og virkemidler:

  • utarbeide fylkesvise verneplaner for kulturminner og kulturmiljøer med utgangspunkt i en gjennomgang av pågående og sluttførte fredningssaker og erfaringer fra prøveprosjektet innen kulturminnevernet
  • videreutvikle registersystemer for kulturminner og kulturmiljøer
  • vurdere innføring av en ny bestemmelse i kulturminneloven om å tinglyse automatisk fredete kulturminner på eiendommens grunnboksblad, og vurdere behovet for å innføre en generell hjemmel til å frede spesielt verdifulle eller utsatte bygningstyper fra bestemte tidsperioder
  • sikre en framtidsrettet og profesjonell forvaltning av kulturminner og kulturmiljøer
  • prioritere kulturminneforskning knyttet til utvikling av bærekraftige løsninger.

Boks 8.9 Bevaring av kulturmiljøet i Risør kommune

Risør kommune har gjennom aktiv bruk av plan- og bygningsloven i stor grad lykkes i å ta vare på byens kulturmiljø, og tilpasse ny utbygging til byens opprinnelige stilart og særpreg.

Denne prosessen har sin bakgrunn i en periode med utbyggingspress som sammen med manglende planer for ivaretakelse av verdiene i kulturmiljøet, åpnet for uheldige inngrep i den verneverdige bystrukturen. Medvirkning fra sentrale myndigheter og en sterkere vektlegging på bevaring lokalt førte til utarbeidelse av en bevaringsplan som sammen med detaljerte reguleringsbestemmelser nå gir rammene for utviklingen i Risør sentrum. Gjennom denne prosessen er det samtidig utviklet et sterkt samlet engasjement omkring byens kulturmiljøverdier som har gitt positive resultater, bl.a. ved at utflyttingsstrømmen fra sentrum har snudd og ny virksomhet har vokst fram.

Det er nå igang et arbeid for å videreføre og styrke byens kulturmiljøkvaliteter gjennom utvikling av en mer omfattende stedsanalyse og en estetisk plan for hele byområdet. Hensikten er å øke den lokale beredskapen og gi nye virkemidler til Risørs langsiktige bevarings- og stedsutviklingsarbeid.

8.3 Tilrettelegging for friluftsliv i kommunene

Det tradisjonelle friluftslivet representerer en del av vår kulturarv, som det er viktig å sikre også for morgendagens samfunn. Friluftsliv er for mange en kilde til et rikt liv og økt livskvalitet. Innsatsen for å bevare og fremme det miljøvennlige friluftslivet, herunder ivareta allmennhetens adgang til jakt og fiske, vil derfor stå sentralt i arbeidet for bedret livskvalitet til befolkningen. Friluftsliv er uløselig knyttet til natur og landskap. Det er avhengig av miljøkvaliteter som frisk luft, rent vann, variert terreng og landskapsrom og mangfold av vegetasjon og dyreliv. Tiltak som foreslås for å fremme vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold vil derfor også ha stor verdi for friluftslivet framover (jf. kapittel 5). Det tradisjonelle friluftslivet er basert på hensynsfull ferdsel og aktsomhet i forhold til naturverdier, eieres og andre brukeres interesser.

Det strategiske målet som Regjeringen vil legge til grunn for friluftslivet er at alle skal ha muligheter til å drive friluftsliv som helsefremmende, trivselsskapende og miljøvennlig aktivitet både i nærmiljøet og i naturen for øvrig.

Dette kan nås ved følgende resultatmål:

  • områder av verdi for friluftslivet skal sikres mot nedbygging, inngrep og støy og forvaltes som grunnlag for miljøvennlige former for friluftsliv for lokalbefolkning og tilreisende
  • i byer og tettsteder skal det sikres en mest mulig sammenhengende grønnstruktur som binder indre by sammen med naturområder i utkanten
  • det skal sikres trafikksikker adkomst til naturpregede arealer innen rimelig avstand fra skoler og barnehager, som grunnlag for daglig lek og opphold i helsevennlige omgivelser
  • utnyttbare vilt- og fiskeressurser skal være tilgjengelige for allmennheten
  • tradisjonell turkultur i tråd med allemannsretten skal holdes i hevd

Arbeidet med å realisere resultatmålene vil skje på basis av de satsingsområdene som er lagt til grunn i Direktoratet for naturforvaltnings forslag til revidert handlingsplan for friluftsliv mot år 2000 innenfor de årlige budsjettrammer.

Vilkårene for det nære og enkle friluftslivet har de senere år blitt betydelig dårligere som følge av en stadig nedbygging av grøntområder og oppsplitting av grønnstrukturen i byer og tettsteder (jf. linkinthoveddel012kapittel 12). Videre har det skjedd en betydelig utvikling innenfor friluftslivet og fritidsbruken av natur i form av økte krav til utstyr, tilrettelegging med tekniske hjelpemidler og i noen grad utvikling av nye og til dels risikopregede aktiviteter samt økende masseferdsel.

Den lovfestede allemannsretten er grunnleggende for friluftslivet og må opprettholdes intakt. Denne retten er i seg selv ikke tilstrekkelig for å sikre muligheter for et allsidig friluftsliv for det brede lag av befolkningen i framtiden. Det viktigste virkemiddelet for å sikre arealbehov og miljøkvaliteter for friluftsliv er arealplaner etter plan- og bygningsloven, og det vises i denne forbindelse til St meld nr 29 (1996 - 97) Regional planlegging og arealpolitikk der tiltak av stor betydning for friluftslivet drøftes. Hjemmelsgrunnlaget i friluftsloven for å sikre varig vern av miljøkvaliteter av hensyn til friluftslivet på privateid utmark er i dag mangelfullt.

Kommunene har et hovedansvar i arbeidet med å sikre befolkningens muligheter for friluftsliv. Dette bør ses i nær sammenheng med ansvaret for det forebyggende helsearbeidet, bl.a. gjennom tilrettelegging for daglig mosjon i sunne omgivelser. Forvaltning av friluftsområder og sikring av grøntområder og grønnstruktur i byer og tettsteder bør derfor framgå klart av kommuneplanene. Behov for tilrettelegging av viktige arealer, f.eks. langs sjø og vassdrag og innfallsporter til mye brukte områder, bør også fremgå. Det enkle og miljøvennlige friluftslivet skal prioriteres. Turtradisjoner bør utvikles videre med utgangspunkt i miljøkvaliteter som finnes lokalt, og slik at bruk av privatbil i størst mulig grad kan unngås i forbindelse med friluftslivsutøvelse. Det bør tilstrebes et lavest mulig støynivå i områder av verdi for friluftsliv, bl.a. ved å hindre at støyende virksomhet lokaliseres nær mye brukte områder (jf. kapittel 8.4). Det er videre viktig at kommunene tar i bruk de muligheter som finnes for å hindre at friluftsliv skaper konflikter i forhold til biologisk mangfold. Det bør legges vekt på å forebygge konflikter mellom ulike brukergrupper (jf. Ot prp nr 27 (1995 - 96) Om lov om endringer i lov av 28. juni 1957 nr 16 om friluftslivet). Miljøverndepartementet vil gjennom rundskriv klargjøre innhold i disse bestemmelsene, og vil for øvrig styrke arbeidet med informasjon om rettigheter og ansvar knyttet til bruk av naturen.

I byer og tettsteder er det viktig at grønnstrukturen sikres som grunnlag for friluftsliv (lek, naturopplevelser og mosjon) og som mulighet for å kunne gå eller sykle til daglige gjøremål. Det er viktig at barnehager og skoler sikres trafikksikker adkomst til naturpregede områder innen rimelig avstand. Rikspolitiske retningslinjer for barn og unges deltakelse i planleggingen og rikspolitiske retningslinjer for samordnet areal- og transportplanlegging gir kommunene rammer for dette. Gjennom medvirkning fra barn og ungdom kan trafikkårer og naturområder, leke- og møtesteder kartlegges som grunnlag for planlegging. Miljøverndepartementet vil formidle kunnskapsgrunnlag, gi faglige råd og utvikle redskaper som gjør det enklere for kommunene å vurdere verdien av arealer utfra hensynet til friluftsliv. For øvrig vil innsatsen fra statens side de nærmeste årene kanaliseres mot de største byene og miljøbyene for å videreføre den påbegynte grønnstruktursatsingen (jf. kapittel 8.1.3).

Langs kysten bør kommunene gjennom sin planlegging se til at friluftslivshensyn ivaretas både for lokalbefolkning og tilreisende. Det er f.eks. viktig å legge til rette slik at det er mulig å bade og fiske uten å disponere båt. Kommunen bør være særlig oppmerksom i forhold til forekomster av ulovlige stengsler som vanskeliggjør allmenn ferdsel i strandsonen. Kommunen bør sammen med fylkeskommunene legge til rette for å revitalisere de mulighetene som ligger i de tradisjonelle ferdselsveier og ferdselsmåter langs kysten med tanke på å utvikle tilbud tilsvarende de som finnes i innlandet (jf. turistforeningenes løyper og hytter). Miljøverndepartementet vil videreføre sitt samarbeid med Forsvaret og Kystdirektoratet for å øke tilgjengelighet til områder og kulturminner av verdi for friluftslivet langs kysten. For øvrig vil innsatsen fra statens side konsentreres om strekningen svenskegrensen t.o.m. Hordaland for å bistå kommunene der arealpress og tilstrømning er størst. Kommunenes planer for arealbruk og utvikling i kystsonen vil bli lagt til grunn for dette.

Det er ønskelig at kommunene tar økt ansvar for å tilrettelegge for allmennhetens adgang til jakt og fiske, slik at både næringshensyn og hensynet til den lokale kultur, folks helse og trivsel ivaretas. Kommunene bør legge betydelig vekt på dette gjennom sitt planarbeid. Kommunene oppfordres særlig til å ta initiativ overfor grunneiere slik at det blir utarbeidet driftsplaner for vilt- og fiskeressursene i ferskvann og derigjennom sikre mer helhetlige vurderinger og bedret tilgjengelighet for allmennheten. Miljøverndepartementet har igangsatt et 4-årig prosjekt (driftsplanprosjektet) for å sette fart på arbeidet med å få en lokal forvaltning av de utnyttbare vilt- og fiskeressursene. Kommunenes og grunneiernes rolle og ansvar skal styrkes betydelig, samtidig som andre aktører trekkes mer inn i forvaltningen (jf. viltloven og laks- og innlandsfiskloven).

Stimulering og motivering til friluftsliv gjennom å tilrettelegge for aktivitetstilbud, opplæring og informasjon er også et kommunalt ansvar. Friluftslivets organisasjoner forvalter en betydelig friluftslivskompetanse som i større grad kan nyttes i samarbeid med kommunene. Ved å stimulere til koordinering av organisasjonenes virksomhet kan det utvikles organiserte turtilbud for ulike målgrupper, bl.a. søndagsturer for barnefamilier, pensjonister, funksjonshemmede.

Regjeringen vil gjennomføre følgende nasjonale tiltak og virkemidler:

  • kartlegge udekket behov for friluftsområder av stor nasjonal betydning langs kysten fra svenskegrensen t.o.m. Hordaland som grunnlag for prioritering av statlig medvirkning
  • utrede mulige virkemidler for å sikre at hensynet til friluftsinteressene i pressområdene ivaretas på en bedre måte
  • utrede behov for endringer i friluftsloven, først og fremst med sikte på å få hjemmel for å bevare friluftsmark på privat grunn.

Boks 8.10 Friluftsliv og barns oppvekstvilkår

Kristiansand kommune fikk i 1996 tildelt Miljøbyprisen for prosjektet "Groblad" i den flerkulturelle bydelen Øvre Slettheia. Intensjonen med Grobladprosjektet er å øke livskvaliteten i et lokalsamfunn. Her gjøres aktiv bruk av friluftsliv i arbeidet for å bedre barns oppvekstvilkår, fremme integrering, gi opplæring om natur og friluftsliv, få til medvirkning av barn og voksne i arbeidet med utforming av eget nærmiljø og utvikling og styrking av de sosiale nettverk i lokalsamfunnet. Prosjektet innebærer bl.a. at 200 barn i alderen 2 - 10 år er ute i naturen en hel dag hver uke uansett vær og årstid. Det rapporteres om økt selvtillit og fysisk mestring hos barna, større konsentrasjonsevne og samarbeid i og utenfor klasserommet. Også språklig framgang er registrert. Prosjektet har hatt betydning for gjennomføring av fysiske og sosiale forbedringstiltak i bydelen. Som en direkte følge av prosjektet på Øvre Slettheia ble det høsten 1996 rapportert at over 1000 skolebarn i Kristiansand gjennomførte en tilsvarende utedag ukentlig.

8.4 Kommunenes arbeid for bedret luftkvalitet og redusert støy

I en rekke byer og tettsteder representerer luftforurensning og støy et betydelig helseproblem. Ca. 6 - 700 000 mennesker i Norge bor eller oppholder seg i områder der luftforurensningen overskrider anbefalte grenseverdier for luftkvalitet, og nesten 1/4 av befolkningen i Norge plages av støy ved sin bolig.

Særlig i byer og tettsteder er bevaring av naturområder med lite støy viktig. Kommunene bør unngå lokalisering av støyende virksomhet i nærheten av områder brukt til friluftsliv. I rekreasjons- og friluftsområder der forventningene til støyfrie omgivelser er store, kan unødvendig støy oppleves sjenerende ved lavere nivåer (jf. linkinthoveddel012kapittel 12).

Økt vegtrafikk er hovedårsaken til problemene med lokal luftforurensning og støy, og representerer også en betydelig utfordring ift. arbeidet med å bevare grønnstrukturer og kulturminner pga. vegenes økende arealbeslag og plassering. Fra 1960 til 1990 økte antall reiser og reiselengde med bil med over 700 prosent på landsbasis, og f.eks. i Oslo økte arealet med offentlig veg med 20 prosent pr. innbygger fra 1972 til 1990. I overkant av 20 prosent av alle bilturer på landsbasis er under 2 km. Vegtrafikken representerer videre en betydelig utfordring ift. arbeidet med å redusere klimagassutslippene og med å bevare det biologiske mangfoldet.

Det strategiske målet regjeringen vil legge til grunn for å oppnå bedret luftkvalitet og redusert støy er problemer med luftforurensninger og støy skal forebygges og reduseres slik at hensynet til menneskenes helse og trivsel ivaretas.

Resultatmål på området er:

  • luftkvalitene i byer og tettsteder skal bedres vesentlig innen 2005 i forhold til 1994
  • støyplager i byer og tettsteder skal reduseres vesentlig innen 2005 i forhold til 1994

Målene bli videreutviklet og konkretisert i samarbeid med berørte sektormyndigheter som ledd i arbeidet med sektorvise miljøhandlingsplaner (jf. kapittel 3.3).

For å redusere problemene med luftforurensning og støy kreves et nært samarbeid og samordning av virkemidler og ressurser mellom stat, fylkeskommuner og kommuner. Plan- og bygningsloven gir regler for samordning gjennom prosessene knyttet til utarbeiding av kommune- og fylkesplaner.

Støyproblemene i Norge er store sett i forhold til antall personer som er plaget. Ansvaret for støyvirkemidler er spredt på svært mange myndigheter. Det er derfor et potensiale for å effektivisere og samordne dagens forvaltningspraksis på området som et ledd i arbeidet med å redusere omfanget av plager i befolkningen. Det vil bli nedsatt en interdepartemental arbeidsgruppe for å gå igjennom regelverk og aktuelle virkemidler og komme med forslag til tiltak for på denne måten sikre en mer effektiv og samordnet virkemiddelbruk overfor støyplager. Virkemiddelutvalget la hovedvekt på virkemidler for å redusere vegtrafikkstøy. Ny forskrift etter forurensningsloven, og nye støyretningslinjer etter plan- og bygningsloven vil dessuten gi regler for regulering av trafikkstøyproblemet. Arbeidsgruppen vil derfor særlig prioritere øvrige kilder og øvrig virkemiddelbruk for å redusere problemene med ekstern støy (jf. linkinthoveddel017kapittel 17).

Kommunene har gjennom utarbeiding av arealplaner etter plan- og bygningsloven en nøkkelrolle i arbeidet med å oppfylle de nasjonale målene. Situasjonen i kommunene når det gjelder luftforurensning og støy bør synliggjøres i kommuneplanen. Dette innebærer at kommunene må skaffe seg oversikt over omfanget av problemene og eventuelt fastsette mål for miljøforbedringer og følge dette opp gjennom handlingsplaner som innarbeides i kommuneplanen. Det må samarbeides med statlige og fylkeskommunale myndigheter hvor disse har ansvar for virkemidlene som påvirker de lokale miljøproblemene, med sikte på utvikling av et felles grunnlag for prioriteringer og tiltak.

I spesielt miljøbelastede byer og byområder vil statlige myndigheter i samarbeid med lokale myndigheter utarbeide handlingsplaner for luftforurensning og støy, som et ledd i arbeidet med handlingsplaner for storbyutvikling (jf. kapittel 8.1.3). Dette arbeidet vil bli sett i sammenheng med de planarbeider som forskrifter etter forurensningsloven og retningslinjer etter plan- og bygningsloven vil utløse. Arbeidet skal gi erfaringer om samordnet virkemiddelbruk og bidra til utvikling av metodeverktøy som også andre byer vil kunne gjøre seg nytte av.

For å oppfylle målene er det nødvendig å utvikle gode alternativer til bruk av personbil i form av et bedre kollektivtransporttilbud og flere sykkelveier. Stort omfang av korte personbilreiser tilsier at det her kan være mye å hente.

Det gis støtte over Samferdselsdepartementets budsjett til utbygging og drift av gang- og sykkelveger langs riksveger og stamveger. Det er viktig at kommunene tar hensyn til arbeidet med å etablere gang- og sykkelveger i sin arealplan, og at det innledes et samarbeid på tvers av kommunegrensene og med fylkeskommune og statlige vegmyndigheter for å sikre et mest mulig sammenhengende sykkelvegnett på tvers av kommunegrenser. Vedlikehold av sykkelvegene vil være et felles ansvar for disse myndighetene. De mest trafikkerte sykkelvegene vil bli vurdert gitt status som sykkelstamveger. I byene bør særlig mulighetene for å legge gang/sykkelveger til de ofte smale gatene i eldre bebyggelse benyttes og derigjennom bidra til bevaring av denne bebyggelsen. Det må videre sørges for sykkelparkering på alle kollektivknutepunkter og i tilknytning til offentlige bygg.

Kommunene bør også gjennom sin arealplanlegging legge opp til at relativt arbeidsintensiv offentlig- og næringsvirksomhet som eks IT-bedrifter, konsulentvirksomhet, handelsbedrifter, annen servicenæring m.m. blir lokalisert der kollektivtilbudet er godt utbygd og det er tilrettelagt for sykling/gange. Videre er det behov for en sterkere regional samordning og styring av etablering og utvidelse av større kjøpesentra. Kommunene er oppfordret til gjennom sin arealplanlegging å være restriktiv mht. å tillate etableringer utenfor tettstedene og heller legge til rette for en styrking av kommune- og lokalsentra. Dersom det viser seg å være behov for bedre styring og samordning av større kjøpesentraetableringer vil Regjeringen vurdere å nedlegge forbud i medhold av plan- og bygningsloven. For å sikre en samordnet areal- og transportplanlegging i kommunene vil Regjeringen utvikle nye planleggingsformer og verktøy, jf. St meld nr 29 (1996 - 97) Regional planlegging og arealpolitikk.

Ved planlegging av trafikkinfrastruktur må planmyndighet og vegholder legge vekt på å bevare sammenhengende grønnstrukturer i byer og tettsteder, unngå å skape barrierer mellom boligområder og friområder og hindring av tilgjengeligheten til vassdrag og inngrep i verdifulle naturområder og kulturmiljøer. Disse inngrepsproblemene må vektlegges både ved valg av korridor, trasç og konkret utforming av anlegg. Selv om natur- og landskapsinngrep er geografisk avgrensede, representerer verdier knyttet til natur- og kulturmiljø og friluftsliv i mange tilfeller nasjonale interesser. Ved inngrep som berører ferdselsårer av betydning for allmennhetens friluftsliv må kommunene sørge for avbøtende tiltak slik at ikke fremkomsten for gående og syklende blir skadelidende.

Kollektivtransportens andel av totalt antall reiser i Norge har gått ned fra 50 prosent i 1960 til knapt 8 prosent i 1994. I Oslo og Akershus ligger andelen av personreiser med kollektive transportmidler godt under byer som Stockholm og Helsingfors. Godstransporten på veg utgjør en stadig større andel av transporten. Delt ansvar for kollektivtransport og vegtransport mellom hhv. kommune/fylke og stat skaper en viktig utfordring i arbeidet med å sikre optimale løsninger på samferdselsområdet. I byer og tettsteder må det tilrettelegges for et tilbud av kollektivtransport som konkurrerer med bilen. Dette gjelder også forbindelse ut til viktige friluftsområder i utkanten av byen. Både framkommelighet, tilgjengelighet, frekvens og regularitet av kollektivtransporten må bli bedre. Regjeringen vil bidra til at kollektivtransporten i de større byområdene styrkes gjennom en videreføring og styrking av dagens statlige tilskuddsordninger, økt statlig ansvar for planleggingen og integrering i vegplanprosessene og økt satsing på jernbanen. Regjeringen vil legge vekt på målrettet innsats og en bedre samordning i bruk av virkemidler og ressurser. Generelt har Regjeringen som mål å styrke jernbanens posisjon på de områder hvor jernbanen særlig har trafikkale og miljøvennlige fortrinn.

Det vises til NVVP 1998 - 2007 der Regjeringen har gjennomgått virkemidler som det kan bli aktuelt for kommunene å ta i bruk for å regulere biltrafikken, f.eks. parkeringsreguleringer, tidsdifferensierte bompengeavgifter, vegprisingssystemer, miljøsoner og tungtrafikknett.

Tilgang på parkeringsplasser vil ha stor betydning for antall bilreiser til ulike formål i et by/tettstedsområde. Parkeringstilbudet og nivå på eventuelle parkeringsavgifter vil påvirke de reisendes valg av transportmiddel og transportarbeid. Den enkelte kommune kan regulere parkeringstilbudet gjennom arealplanlegging og saksbehandling etter plan- og bygningsloven og ved å regulere parkering på offentlig veg ved bruk av vegtrafikkloven. Kommunene bør legge til rette for innfartsparkering av biler og sykler ved kollektivknutepunkter.

Kommuner med bompengeringer har anledning til og bør legge opp til mer tidsdifferensierte bompengetakster. Regjeringen vil legge til rette for at vegprising kan tas i bruk som et trafikkregulerende virkemiddel, særlig i de større byområdene.

Statlige samferdselsmyndigheter vil vurdere å utarbeide nødvendig lovgrunnlag for innføring av tungtrafikknett, og vurdere spørsmålet om å utarbeide nødvendig regelverk for gjennomføring av miljøsoner. Større bykommuner bør således se nærmere på innføring av miljøsoner og tungtrafikknett som tiltak for å redusere miljøproblemene fra trafikken. Miljøsoner innebærer at det stilles særlige strenge tekniske miljøkrav til tunge kjøretøyer innenfor et geografisk avgrenset område, mens tungtrafikknett pålegger tyngre kjøretøy å følge bestemte vegtraseer. Kommuner med store svevestøvproblemer må i samarbeid med statlige samferdselsmyndigheter ta i bruk virkemidler for å begrense bruken av piggdekk når Regjeringen har utarbeidet det nødvendige verktøyet for dette, hvis dette viser seg nødvendig. Det er viktig at det også gjennomføres tiltak overfor svevestøv fra dieselkjøretøy og ved- og oljefyring.

Økt bruk av avansert teknologi innen veitrafikkområdet vil bli vurdert. Nye IT-løsninger basert på f.eks. digitale veidatabaser, posisjonseringssystemer, sensorteknologi m.v. kan bidra til en sikrere og mer effektiv trafikkavvikling, bedre styring av trafikken utenom miljøbelastede områder, og legge grunnlaget for overvåkingssystemer langs veinettet.

Kommunen vil som vegholder og planmyndighet få ansvar for å følge opp bestemmelsene i forskrift etter forurensningsloven med bindende grenseverdier for lokal luftforurensning (NO 2, PM 10, SO 2 og bly) og støy for eksisterende veganlegg, som ventelig vil tre i kraft i løpet av første halvår 1997. Som en følge av utviklingen av nye luftkvalitetsdirektiver i EU må Norge implementere dette regelverket enten ved å utvide forskriftens virkeområde til å omfatte flere forurensningskomponenter, eller på annen måte hvis det er mer hensiktsmessig. Det tas sikte på at normer for helserisiko i forhold til luftkvalitet, samt felles helsekriterier for støyplager og søvnforstyrrelser fra ulike støykilder skal innarbeides i retningslinjer etter plan- og bygningsloven.

I forbindelse med prøveprosjektet "Grønn stat" (jf. kapittel 3.4.1) vil mulighetene for og effektene av kjøp av mer miljøvennlige kjøretøyer og kjøretøyer som bruker mindre miljøskadelige drivstoff, bli utredet.

Regjeringen vil arbeide for at de nordiske landene blir pådrivere i arbeidet for utvikling av mer miljøvennlige drivstoff og kjøretøy. EU-kommisjonen starter nå opp andre fase av sitt såkalte "auto-oil-program" som nettopp omhandler krav til utvikling av både biler og drivstoff i en mer miljøvennlig retning. Sverige ligger langt framme i utviklingen av "miljøkvaliteter" av bensin og diesel. Norge er en stor bensinleverandør og er langt framme teknologisk og faglig for å kunne levere bedre kvaliteter. Regjeringen vil ta initiativ for et samlet nordisk initiativ overfor EUs videreføring av sitt auto-oil-program.

Regjeringen vil utover dette:

  • tilstrebe å prise riktig de indirekte kostnadene luftfarten fører med seg ved bruk av miljøavgifter, som en oppfølging av Grønn skattekommisjon
  • vurdere å gjennomgå nye og eksisterende administrative virkemidler for å redusere lokal luftforurensning som følge av kaldstart, tomgangskjøring mv.
  • foreta en nærmere vurdering av kjøretøyavgiftene, som en oppfølging av Grønn Skattekommisjon, herunder bl.a. nivået på drivstoffavgiftene og miljødifferensiering av bl.a. vektårsavgiften.

Boks 8.11 Miljøvennlig byutvikling og infrastruktur

Sandnes deltok sammen med Tønsberg i Sykkelbyprosjektet som Miljøverndepartementet og Samferdselsdepartementet/Vegdirektoratet tok initiativ til. Sandnes bygger sammen med Statens vegvesen Rogaland ut sitt sykkelvegnett og sykkelbruken øker jevnt.

Sandnes innførte i 1996 en ordning med 200 bysykler som ledd i sitt sykkelarbeid. Målet er å forbedre sentrumstransporten og miljøet i bysentrum, og utvikle bruken av sykkel og kollektivtransport. Byen har en visjon om å redusere bilbruken og arealbehovet til sentrale bilparkeringsanlegg, uten at dette reduserer sentrumsfunksjon som effektivt handelsområde. I 1997 blir det satt ut 400 spesialproduserte bysykler som kan brukes gratis etter bestemte regler. Syklene skal etter bruk returneres til ett av byens 40 sykkelanlegg i sentrum. Det er lagt opp til et kontinuerlig drifts- og reparasjonsopplegg for bysykkelordningen. Ordningen finansieres gjennom private sponsorer som profilerer seg gjennom bysykkelordningen. Totalbudsjettet er på 1,2 millioner kroner. Sandnes har i samarbeid med Øglænd DBS utviklet en spesialkonstruert bysykkel som skal tåle den robuste bruken denne sykkelen vil bli utsatt for.

I februar møttes flere norske byer i Sandnes for å avklare rammer og praktiske opplegg for innføring av bysykkelordninger i egen by. Siktemålet er å få minst fem norske byer til å etablere bysykkelordninger i 1997. Dersom dette lykkes, vil disse byene presentere sine ordninger på verdenskonferansen om sykkelbruk (Velo City) i Barcelona i september 1997.

8.5 Forvaltning av vannforekomstene i kommunene

I arbeidet med å redusere overgjødslingsproblemene er betydelige resultater oppnådd, men fortsatt gjenstår lokale problemer mange steder i landet og særlig i intensive jordbruksområder. For at flest mulig skal få glede av de vannkvalitetsforbedringer som er oppnådd er det mange steder gjennomført tilretteleggingstiltak for friluftsformål.

Det strategiske målet som Regjeringen vel legge til grunn for arbeidet med hav- og vannforurensning er at det skal sikres en vannkvalitet i ferskvannsforekomster og sjø som sikrer opprettholdelse av arter og økosystemer og ivaretar hensynet til menneskenes helse og trivsel.

Dette kan nås ved følgende resultatmål:

  • opprydding på avløpssektoren skal i hovedsak være gjennomført innen år 2000
  • utslipp av næringssaltene fosfor og nitrogen til utsatt område av Nordsjøen skal reduseres med i størelsesordenen 50 prosent ift. 1985 så raskt som mulig
  • viktige vannforekomster nær områder hvor folk bor og oppholder seg til daglig og som fra naturens side er egnet for bading og nærfriluftsliv, skal sikres en vannkvalitet som tilfredsstiller slik bruk og et vern av tilgrensende arealer mot nedbygging og skadelige inngrep
  • vannforekomster og kystområder av spesiell verdi for bevaring av det biologiske mangfold, skal beskyttes mot skadelige utslipp og påvirkninger
  • det skal til enhver tid være et akseptabelt beredskapsnivå sett i forhold til faren for oljesøl.

Ettersom gjenstående overgjødslingsproblemer i stor grad er av lokal karakter, er det ønskelig at kommunene tar økt ansvar for å sikre ønsket vannkvalitet. Kommunene oppfordres til å fastsette miljømål med tilhørende tiltaksplaner for sine vannforekomster. Målsatt vannkvalitet og bruk av tilgrensende områder bør synliggjøres i kommuneplanen. Miljøvernmyndighetene vil utarbeide veiledningsmateriell som kommunene kan benytte i dette planarbeidet.

Målene for forbedring av vannkvaliteten i vassdrag og fjorder skal fastsettes ut fra en vurdering av behovene til nåværende og potensielle brukerinteresser og antatt naturtilstand, sett i forhold til kostnadene ved aktuelle utslippsreduserende tiltak. Mål og tiltak skal som et minimum være tilstrekkelige til å sikre opprettholdelse av dagens vannkvalitet, og det må tas hensyn til virkninger for nedstrøms områder.

Kommunene bør i planarbeidet legge vekt på å bevare eksisterende kantvegetasjon langs åpent vann. Vegetasjonssoner bør søkes reetablert der åkermark grenser direkte til åpent vann, og i andre tilfeller (samferdselsanlegg, forbygning m.m.) der reetablering er praktisk mulig.

Det bør vises særlig aktsomhet ift. dammer, bekker, tjern og andre mindre vannforekomster og våtmarksområder i jordbrukets kulturlandskap og tettstedsområder. Disse har stor betydning for overlevelsen av flere truede og sårbare arter og for opplevelsesverdien i landskapet, og bør sikres for framtiden. Igjenfylling, tørrlegging, senkning m.m. bør normalt ikke forekomme. I vassdrag som er vernet mot kraftutbygging er det viktig å unngå inngrep som kan redusere naturverdiene.

Regjeringen vil gjennomføre følgende nasjonale tiltak og virkemidler:

  • gi kommunene økt myndighet etter forurensningsloven på næringssaltområdet i arbeidet med lokale forurensningsspørsmål (jf. linkinthoveddel014kap. 14)
  • i jordbruksavtalesammenheng vurdere virkemidler for å redusere forurensningene fra åkerbruket ytterligere, ved bl.a. å stimulere til økt andel grasarealer, forsterke satsingen på ekstensiv drift og økologisk jordbruk og redusere arealet av åkermark uten vegetasjonsdekke i vinterhalvåret
  • vurdere krav om etablering av vegetasjonssoner langs vannveiene der slik vegetasjon forekommer naturlig
  • arbeide for at eventuelle framtidige avtaler om ytterligere reduksjoner av næringssaltutslippene til Nordsjøen skal baseres på områdevis resipientkapasitet, modeller av transport med havstrømmene og kostnadseffektiviteten til aktuelle tiltak vurdert på tvers av landegrensene
  • holde oljevernberedskapen på et høyt nivå langs hele kysten

Boks 8.12 Miljøkvalitetsforbedrende tiltak som har gitt positive ringvirkninger for lokalsamfunnet

Med støtte fra "Aksjon Vannmiljø" ble prosjektet Glommastien startet opp i 1992. I et samarbeid mellom Sarpsborg og Fredrikstad kommuner ble det ryddet opp langs elvebredden for på nytt å gjøre områdene tilgjengelige etter at vannkvaliteten var bedret gjennom rensetiltak mens gamle arbeidsveier, kulturminner mv. var grodd igjen av villniss og skjemt av søppelfyllinger. Med tilskuddsmidler, egenandeler og sysselsettingsmidler er det etterhvert investert i alt rundt 20 mill kroner. I tillegg til dette kommer vegvesenets innsats. Det er nå etablert et sammenhengende stinett på begge sider av elva mellom Fredrikstad og Sarpsborg på i alt 32 km. Grøntområdene langs elvebredden er rustet opp, kulturminner er synliggjort og satt i stand og tilgjengeligheten til disse og elvebredden er forbedret. Bedriftene langs Glomma ser på stien som et aktivum, og har stilt arealer til disposisjon og pusset opp sine fasader og omgivelser. Glommastien er mye brukt både i helgene og som arbeids- og skoleveg.

I tilknytning til Glommastien har Fredrikstad kommune satt i gang et utviklingsprosjekt knyttet til lokalsamfunn på østsiden av elva. Fredrikstad er delt inn i fem bydeler og 22 "lokalsamfunn". Glommastien gir muligheter for bl.a. å gå eller sykle i sammenhengende grøntdrag fra det enkelte lokalsamfunn og helt inn til Fredrikstad sentrum. Det skal utarbeides stedsanalyser og gjennomføres tiltak for de enkelte lokalsamfunn i samarbeid med beboerne, organisasjoner, skolene og næringslivet. Barneskolen er et viktig forbindelsesledd mellom kommunen og beboerne. Trafikksikker skoleveg og opprusting av felles utearealer er viktige temaer i arbeidet. Planene skal grupperes i kommunedelplaner som legges til grunn for kommuneplanarbeidet.

De gamle arbeiderboligstrøkene langs elva har fine bo- og arkitekturkvaliteter med en spennende lokal byggeskikk. Kommunen driver en utstrakt informasjonsvirksomhet og samarbeid med beboere og lokalt næringsliv om å ta vare på disse kvalitetene i den på- og ombyggingsprosess som nå skjer.

Lagt inn 6 juni 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen
Til toppen