Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Økonomiske og administrative konsekvenser

7.1 Innledning

Teknologiske endringer og økt konkurranse stiller store krav til forandring i næringslivet og i offentlig sektor. I denne sammenheng er det viktig at arbeidsstyrken tilføres kompetanse.

I NOU 1997: 25 Ny kompetanse understrekes det at kunnskap og kompetanse er viktige grunnlag både for næringsutvikling, økt sysselsetting, verdiskapning, videreutvikling av velferdsstaten og aktiv demokratisk deltakelse. Videre er utdanning og kompetanse av stor betydning for fordeling av inntekt, for likestilling og for innflytelse. I Langtidsprogrammet (1998-2001) understrekes det at det er et mål at alle skal ha like muligheter til utdanning og opplæring uavhengig av bosted, kjønn, sosial bakgrunn, etnisk tilhørighet eller funksjonsevne.

I OECD understrekes betydningen av livslang læring. Det pekes her på at livslang læring må omfatte både grunnutdanningen, overgangen fra utdanning til arbeid og rollefordelingen mellom alle impliserte parter om en politikk som gjør at alle er tjent med å satse på livslang læring.

Utdanningssystemet i Norge er godt utbygget både når det gjelder faglig bredde og nivå. Samfunnet har imidlertid begrensede ressurser som kan brukes til utdanning. Det er derfor viktig at en legger forholdene til rette for et riktig omfang av samfunnets satsing på etter- og videreutdanning, en riktig fordeling av satsingen mellom ulike individer og ulike typer utdanning, og at den utdanning som gjennomføres er av høy kvalitet. Dersom man ikke tar tilstrekkelig hensyn til disse momentene kan det bli en lav samfunnsøkonomisk avkastning av en etter- og videreutdanningsreform.

7.2 Samfunnsøkonomiske konsekvenser av en rett til utdanningspermisjon

Utdanning kan generelt betraktes som investeringer i kunnskapskapital som fører til økt verdiskapning.

For det første kan den enkeltes produktivitet øke som følge av mer utdanning. Økt utdanningsnivå i samfunnet vil også kunne gjøre det lettere å utnytte ny teknologi.

Økt satsing på etter- og videreutdanning vil kunne føre til en mer fleksibel og omstillingsdyktig arbeidsstyrke. Det viser seg at det i første rekke er arbeidssøkere med lav utdanning som blir gående arbeidsledig over lengre tid. Ved å tilføre arbeidssøkeren kompetanse øker sannsynligheten for at vedkommende får seg arbeid. Mer utdanning vil også kunne øke mobiliteten i arbeidslivet. En kompetanseheving i samfunnet vil derfor kunne redusere mistilpasningen i samfunnet, og kompetansekravene i næringslivet vil således lettere bli dekket. Spesielt vil tilførsel av spisskompetanse være viktig. Med økt konkurranse og en rask teknologisk utvikling vil det trolig bli en økende etterspørsel etter spesialkompetanse. I en slik sammenheng vil etter- og videreutdanningsreformen kunne spille en viktig rolle. En satsing på etter- og videreutdanning fører også til økt tilgang på arbeidskraft, gjennom økt yrkesdeltakelse. Med vedlikehold og fornyelse av kunnskap og kompetanse vil trolig en større andel av den yrkesaktive befolkningen bli værende i arbeidsstyrken. Dette kan blant annet føre til at den yrkesaktive perioden for eldre arbeidstakere forlenges.

Alt i alt vil økt mobilitet i arbeidsmarkedet føre til høyere sysselsetting og dermed høyere verdiskapning. Dette vil videre ha gunstige konsekvenser for de offentlige budsjettene gjennom høyere skatteinngang og lavere utgifter til ledighetstrygd og andre sosiale utgifter.

Ifølge OECD er det stor enighet om at avkastningen av grunn- og videregående opplæring er høyere enn den samfunnsmessige avkastningen av utdanning utover videregående opplærings nivå. Ut i fra et samfunnsperspektiv vil en etter- og videreutdanningsreform ha størst nytte dersom den rettes inn mot personer med lav grunnutdanning. Dette vil også ha gunstige fordelingsvirkninger fordi inntektsmulighetene forbedres med økt kompetanse. En slik kompetanseheving for svake grupper vil styrke deres stilling i arbeidsmarkedet, og på den måten reduseres faren for utstøtning fra arbeidslivet.

Det er imidlertid grunn til å frykte at mange voksne med lav utdanning ikke vil føle at de har behov for mer utdanning. En risikerer derfor at det i første rekke er personer som allerede har mye utdanning som vil benytte seg av mulighetene for å ta mer utdanning. Fordelingsvirkningene av en etter- og videreutdanningsreform er derfor usikre.

Investeringer i kunnskap blant arbeidstakerne i en virksomhet vil også ha betydning for andre virksomheter. En positiv indirekte effekt av etter- og videreutdanning blant arbeidstakerne i en virksomhet er at humankapitalen vil følge med arbeidstakerne dersom de bytter arbeidsgiver, og den nye arbeidsgiveren vil således dra nytte av den kunnskapskapitalen arbeidstakeren besitter. I dette tilfellet vil det som fortoner seg som et optimalt omfang av investeringer i kompetanse på virksomhetsnivå, ikke gi et stort nok investeringsomfang sett fra bransjenivå.

En satsing på økt etter- og videreutdanning innebærer imidlertid kostnader både i form av ressurser som går med til ekstra utdanning, og redusert produksjon som følge av at deler av arbeidsstokken deltar i opplæringsvirksomhet. Disse kostnadene innebærer i utgangspunktet reduserte muligheter for samfunnet til å satse på andre områder.

Selv om økt satsing på etter- og videreutdanning på noe lengre sikt vil kunne øke arbeidstilbudet, vil det på kort sikt kunne bli økt knapphet på arbeidskraft ved at personer trekkes ut av arbeidsmarkedet under utdanningen. Dette vil spesielt kunne være et problem i perioder hvor det allerede er mangel på arbeidskraft. I en slik situasjon er det fare for at det kan oppstå økt lønns- og prispress, som kan svekke verdiskapning og sysselsetting. Dette vil også gjøre det vanskeligere å gjennomføre politiske målsetninger om økt satsing på prioriterte områder. I en lavkonjunktur hvor det ikke er så stor knapphet på arbeidskraft, vil et redusert tilbud av arbeidskraft neppe føre til de samme virkninger.

En annen utfordring med en etter- og videreutdanningsreform er at kapasiteten på utdanningstilbudene som finnes i dag ikke vil være tilstrekkelig dersom etterspørselen etter slike tilbud skulle øke på kort sikt. Kvaliteten, og dermed avkastningen på utdanningstiltakene ville sannsynligvis synke fordi det tar tid å bygge opp kapasitet og gode utdanningssystemer. Behovet for arbeidskraft innenfor utdanningssektoren vil derfor øke som følge av økt satsing på etter- og videreutdanning. Med en begrenset tilgang av arbeidskraft kan det være vanskelig å få dekket dette arbeidskraftbehovet.

Utformingen av permisjonsretten vil ha stor betydning for lønnsomheten av en etter- og videreutdanningsreform. En lovfestet rett til utdanningspermisjon kan gi den enkelte arbeidstaker større mulighet til å realisere egne ønsker om videreutdanning. For bedriften kan imidlertid en lovfesting gjøre det vanskeligere å styre ressursbruken.

Ifølge Olsen og Torp, «Fleksibilitet i norsk arbeidsliv», Institutt for samfunnsforskning Rapport 98:2, viser internasjonale undersøkelser at i tilfeller der det er en svak sammenheng mellom opplæring og kompetansebehov er det også bare en marginal effekt av opplæring på produktiviteten. For å unngå at det vil bli en lav samfunnsøkonomisk avkastning av etter- og videreutdanningen bør det derfor stilles krav om utdanningsformålet. Dette taler for at en permisjonsordning bør gjelde ved organisert opplæringstilbud som gir relevant kompetanse for yrkeslivet. Det er grunn til å tro at den samfunnsøkonomiske avkastningen av opplæringen blir større jo sterkere utdanningen er knyttet opp mot produksjonslivets behov.

Etterhvert som stadig flere tar høyere utdanning, kan det tenkes at avkastningen av utdanning reduseres. Det er derfor usikkert om en framtidig økt satsing på utdanningsinvesteringer vil gi like stor avkastning som i dag.

Lagt inn 7. desember 1998 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen
Til toppen