Delegering av bevillingsmyndigheten

Gjeldende rett

Serveringsloven stiller kommunene fritt mht. hvilken instans i kommunen som skal treffe vedtak i bevillingssaker. Mer uklart har det vært om en kommune har kunnet delegere til andre organer uten hjemmel i lov. Sterke reelle hensyn vil imidlertid kunne tale for at delegasjonsmyndighet kan tolkes inn i det enkelte tilfelle. Dette kommer bla. frem av prosjektrapporten "Kartlegging av juridiske rammebetingelser for interkommunalt samarbeid", skrevet av høyskolelektor Ingun Sletnes og avgitt 17. februar 2003 til Kommunal- og regionaldepartementet.

Lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) gir de rettslige rammene for adgang til delegasjon av myndighet for virksomhet organisert etter loven. Etter kommuneloven § 27 kan ”myndighet til å treffe avgjørelser som angår virksomhetens drift og organisering” gjøres til gjenstand for interkommunalt samarbeid. Av forarbeidene til kommuneloven går det frem at begrensningen til ”drift og organisering” skal forstås snevert. Et vedtak om å innfri eller avslå en søknad om serveringsbevilling vil etter departementets vurdering ikke falle inn under dette begrepet, og følgelig vil kommuneloven § 27 ikke gi hjemmel for delegasjon av bevillingsmyndigheten.

Lov 29. januar 1999 nr. 6 om interkommunale selskaper har ikke regler om kommunenes adgang til å overføre offentlig myndighet til interkommunale selskaper. I § 1 defineres interkommunale selskaper som selskaper hvor alle deltakerne er kommuner, fylkeskommuner eller interkommunale selskaper. I utgangspunktet vil det ikke være adgang til delegasjon av offentlig myndighet til slikt selskap uten hjemmel i særlov. Serveringsloven inneholder per i dag ingen slik hjemmel.

Etter departementets vurdering er det etter gjeldende rett ikke hjemmel for kommunene til å delegere bevillingsmyndigheten etter serveringsloven til en interkommunalt sammenslutning.

Departementets vurdering

Delegasjonsadgangen

Mange kommuner vil kunne spare ressurser og tid ved å inngå et samarbeid med tilgrensende kommuner om utøvingen av bevillingsmyndigheten. En del kommuner får bare noen få søknader i året, og antallet vil også reduseres ved innføringen av det foreslåtte todelte systemet. I disse tilfellene kan det være tidkrevende å sette seg inn i bevillingssystemet de få gangene behovet oppstår. Det vil være ressursbesparende om kommunen kan overlate dette arbeidet til en annen kommune med mer kompetanse på feltet, eller til et organ som i samarbeid med flere kommuner håndterer serveringsbevillingene for området.

Andre kommuner vil få mange søknader om serveringsbevillinger hvert år. Også disse kommunene vil kunne være tjent med et samarbeid, for eksempel ved opprettelse av et organ med særlig kunnskap om bevillingssystemet i serveringsloven.

Et samarbeid mellom flere kommuner kan også innebære en fordel for den næringsdrivende. For det første vil lovanvendelsen i forbindelse med bevillingsbehandlingen bli lik innen det aktuelle geografiske området, og faren for forskjellsbehandling vil reduseres. Den næringsdrivende vil antakelig lettere kunne overføre/utvide driften av serveringsvirksomheten innen området samarbeidet omfatter, idet utøverne av bevillingsmyndigheten allerede har kjennskap til vedkommende og hans/hennes drift.

Om bevilling skal gis er i utgangspunktet ikke en skjønnsmessig avgjørelse. Etter serveringsloven § 3 har alle som oppfyller lovens vilkår krav på å få innvilget søknad om serveringsbevilling. Vandelskravet i lovens § 6 er riktignok skjønnsmessig utformet. Departementet har imidlertid trukket opp retningslinjer for hvordan dette skjønnet skal utøves. Det bør være opp til kommunene å vurdere hvordan oppgavene etter serveringsloven best kan løses – om bevillingssaker skal forelegges kommunestyret eller formannskapet, eller om sakene skal delegeres internt i kommunen, til en annen kommune eller til en interkommunal sammenslutning.

Etter departementets oppfatning taler reelle hensyn for at kommunene bør gis hjemmel til å delegere bevillingsmyndigheten, også ut av kommunen.

Av hensyn til sammenhengen i regelverket bør også stengingsadgangen kunne delegeres. Dersom det er ulike organer som har myndighet til å innvilge serveringsbevillinger og til å vedta stenging, vil det være en risiko for at det ikke er samsvar mellom lovanvendelsen ved innvilgelsen og ved stengingen. Dette vil særlig kunne være et problem i forbindelse med fortolkningen av vandelskravet. Kommunen kan selv bestemme om den kun ønsker å overføre innvilgningskompetansen, og beholde tilbaketrekkingskompetansen selv, eller om begge myndigheter overføres til et annet organ.

Det foreslås innført en ny bestemmelse, jf. lovforslagets § 3 tredje ledd første punktum, hvor kommunene gis hjemmel til å delegere bevillingsmyndigheten til interkommunale sammenslutninger.

Forholdet til forvaltningsloven og offentlighetsloven

Dersom en kommune delegerer bevillingsmyndigheten til en annen kommune, vil saksbehandlende kommune være forpliktet til å følge reglene i forvaltningsloven og offentlighetsloven.

Dersom bevillingsmyndigheten delegeres til en interkommunal sammenslutning vil beslutning om innvilgelse eller tilbakekall av serveringsbevilling være et enkeltvedtak etter forvaltningsloven, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b. Det følger da av forvaltningsloven § 1 at forvaltningsloven vil få anvendelse. Også offentlighetsloven får anvendelse for et slik vedtak, jf. offentlighetsloven § 1, jf. forvaltningsloven § 1. All virksomhet som har sammenheng med den delegerte bevillingsmyndigheten har så sterk tilknytning til offentlig virksomhet at det er naturlig at begge lovene kommer til anvendelse.

Klage

Vedtak truffet av en interkommunal sammenslutning eller av annen kommune kan klages inn for vertskommunens klageorgan, dvs. fylkesmannen for den kommunen bevillingsspørsmålet etter serveringsloven faller inn under. De vanlige klagereglene kommer her til anvendelse. Klageadgangen foreslås hjemlet i § 3 tredje ledd annet punktum.