Forslag til endring av forskrift om forebyggelse av anslag mot sikkerheten i luftfarten

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver:

 

1. Regelverk

I henhold til luftfartsloven § 7-24 1. ledd kan departementet gi forskrifter om adgangen til og ferdselen på landingsplasser og om luftfartøyers opphold på disse. Ved kgl. res. 13. desember 1996 ble det, med hjemmel i luftfartsloven, fastsatt forskrift av samme dato nr. 1146 om forebyggelse av anslag mot sikkerheten i luftfarten (BSL E 4-5). I forskriften § 6-2 er det gitt bestemmelser om identitetskort/adgangskort/kjøretillatelser.

Forskrift av 20. desember 1974 nr. 4 om strafferegistrering § 12 nr. 4 bokstav e) annet ledd gir politiet adgang til å utstede uttømmende politiattest. Luftfartsverket foretar vandelsvurdering på bakgrunn av disse attestene.

2. Internasjonale bestemmelser

Departementet har vurdert internasjonale retningslinjer som Annex 17 til Chicago konvensjonen 1Etter det departementet kjenner til har imidlertid ICAO igangsatt et arbeid med å revidere Annex 17, som også omfatter vandelskontroll (background control). og ”ECAC policy statement in the field of civil aviation security”, 9th edition fra 2001. Annex 17 inneholder i punkt 4.4 en bestemmelse om Access Control, men gir ingen føringer om vandelskontroll. Det omtalte ECAC dokumentet inneholder ikke retningslinjer om dette.

Videre har EU-kommisjonen kommet med et forslag til Rådsforordning om etablering av felles regler for å forhindre ulovlige anslag mot sivil luftfart. 2Forslag til Europa-parlamentets og Rådets forordning om fastsettelse av felles bestemmelser om sikkerhet innenfor sivil luftfart KOM (2001) 575. Forslaget til Rådsforordning forventes vedtatt i desember 2002. Eventuelle endringer av forskriften som følge av den nye Rådsforordningen vil bli sendt på vanlig høring.

3.Behov for revisjon av hele forskriften

Departementet mener det er behov for en fullstendig gjennomgang av forskrift om forebyggelse av anslag mot sikkerheten i luftfarten (BSL E 4-5), og ikke bare bestemmelsene i kapittel 6 om adgangskontroll. Forutsatt at ovennevnte EU-forordning, med annex, trer i kraft primo 2003, vil det medføre at rettsakten skal vurderes innlemmet i EØS-avtalen.

Arbeidet er lagt opp i to faser. I denne første fasen er det utarbeidet forslag til nye regler vedrørende adgangskort og gjennomføring av vandelskontroll, samt mindre ajourføring som å bytte ut Luftfartsverket med Luftfartstilsynet der hvor det er aktuelt. Luftfartstilsynet har i henhold til departementets delegasjonsvedtak av 10. desember 1999 kompetanse til å vedta slik forskrift.

4. Sammenheng i regelverket

Vedlegg 1 til forskrift av 8. desember 1983 nr. 1925 om bakketjeneste ved flyplasser på land (BSL E 4-1) har bestemmelser om adgang til flyplass i punkt 4. Her fremgår bl.a. at adgang krever tillatelse fra ansvarshavende for bakketjenesten. Luftfartstilsynet vil vurdere, jf. punkt 3 ovenfor, å endre denne forskriften ved at det tas inn en henvisning til BSL E 4-5 kapittel 6.

5. Ansvarsfordeling mellom Luftfartstilsynet, Luftfartsverket, flyplassens innehaver og Samferdselsdepartementet

5.1 Luftfartstilsynet

Luftfartstilsynets rolle vedrørende adgang til flyplassene vil som myndighetsorgan i første rekke være å fastsette regler, og å føre tilsyn med at reglene etterleves. Samferdselsdepartementet har ved vedtak 10. desember 1999 delegert forskriftsmyndighet etter luftfartsloven §§ 7-24 og 7-25 til Luftfartstilsynet. Hjemmelen til å foreta vandelsvurdering i tilknytning til utstedelse av adgangskort er imidlertid delegert til Luftfartsverket. Se nærmere omtale av dette under punkt 7 nedenfor.

5.2 Luftfartsverket

Slik ordningen praktiseres i dag, skal den som søker om ID-kort først sende en søknad om uttømmende politiattest til politiet. Politiet sender attesten til Luftfartsverkets sikkerhetsavdeling. Sikkerhetsavdelingen gjennomgår attestene og fører register over de attestene som godkjennes i henhold til gjeldende praksis for vandelskontroll. Sikkerhetsavdelingen sender to ganger i uken utskrifter av nevnte register til ID-kontorene ved de enkelte regionene for utstedelse av adgangskort.

De fleste arbeidsgivere tilknyttet flyplassene opplyser i stillingsannonsene at det er et krav om fremleggelse av uttømmende politiattest.

ID-kort med gyldighet for avsperrede områder og bygninger for samtlige norske flyplasser (MM-kort eller såkalte gjennomgående kort), produseres av ID-kontoret på Oslo Lufthavn Gardermoen. Luftfartsverket utsteder også regionale kort, som gir adgang til avsperrede områder og bygninger på samtlige flyplasser innenfor samme region. Begge disse korttypene forutsetter at Luftfartsverkets Sikkerhetsavdeling har foretatt en vandelsvurdering på bakgrunn av uttømmende politiattest.

Piloter og kabinansatte har ID-kort med adgang til avsperrede områder og bygninger ved samtlige flyplasser, dvs. såkalte MM-kort. For disse personene blir det ikke foretatt noen ny vandelsvurdering i tilknytning til at det gis adgang, men det blir foretatt en vurdering i forbindelse med utstedelsen av luftfartssertifikatet til disse personene, se luftfartsloven § 5-3.

5.3 Flyplassens innehaver

Med flyplassens innehaver menes ”den som anlegger og/eller driver en lufthavn” jf. forskriften kap. 2. Det foreslås at flyplassens innehaver, eller den som er bemyndiget av denne (f eks ansvarshavende for bakketjenesten), jf. vedlagte forskriftsutkast § 6-2, fortsatt skal være den som utsteder ID-kort for vedkommende flyplass til personer som Luftfartsverket har akseptert etter gjennomført vandelskontroll. Videre foreslås det at flyplassens innehaver eller den som er bemyndiget av denne fortsetter å utstede midlertidige adgangskort til personer som skal ha tilfeldige eller kortvarige opphold.

Det er i forskriftsutkastet foreslått å benytte formuleringen ”flyplassinnehaver eller annen som er bemyndiget av denne” for å gjøre det mulig for innehaver av flyplassen å delegere disse oppgavene nedover i egen organisasjon, for eksempel til ansvarshavende for bakketjenesten. Det kan være av stor viktighet at flyplassinnehaver har avgjørelsesmyndighet når det gjelder hvem som skal ha adgang til flyplassen. Det er derfor foreslått at innehaver bør ha en mulighet til å avslå å utstede ID-kort til sin flyplass selv om Luftfartsverket har godkjent søkerens vandel. Det er derfor foreslått formuleringen ”Slikt ID-kort kan utstedes…” i forskriftsutkastets § 6-2. Det er imidlertid viktig at flyplassinnehaver kan pålegges å utarbeide retningslinjer for når han i tilfelle kan nekte å utstede ID-kort.

5.4 Samferdselsdepartementet

Samferdselsdepartementet vil være klageinstans for Luftfartsverkets vedtak om ID-kort.

Ved at flyplassinnehaver har selvstendig avgjørelsesmyndighet innebærer dette at man i en prosess får to vedtak som kan påklages. Det ene er Luftfartsverkets vandelsvurdering og det andre er selve utstedelsen av adgangskort. I og med at det ikke vil være automatikk i at en person som har fått vandelen sin godkjent også skal få adgangskort, vil utstedelse av adgangskort bero på en selvstendig vurdering fra flyplassinnehavers side.

Samferdselsdepartementet vil være klageinstans for begge typer vedtak.

6. Vandelsvurderingen - generelt

Det er avgjørende at personer som skal gis adgang til flyplasser gjennomgår en vandelsvurdering, jf. også Luftfartsverkets nåværende praksis. Forskrift om forebyggelse av anslag mot sikkerheten i luftfarten inneholder imidlertid i dag ikke detaljerte kriterier for hva som skal legges til grunn ved vandelsvurderingen. Samferdselsdepartementet mener det er viktig at slike kriterier gis i forskriften.

6.1 Avsperrede områder

Det utstedes både ID-kort som gir adgang til avsperrede områder og bygninger (såkalt rød sone) og ID-kort som ikke gir adgang til slike områder (såkalt hvit sone). Det er de førstnevnte ID-kortene som forutsetter vandelsvurdering på bakgrunn av uttømmende politiattest. I det vedlagte forskriftsutkastet er dette presisert ved at §§ 6-9 til 6-16 gir vilkårene for utstedelse av ID-kort ”som gir adgang til flyplassens avsperrede områder”, og ved at det i § 6-3 er sagt at ID-kort som gir slik adgang forutsetter at visse vilkår er oppfylt.

6.2 ”Regelmessig adgang”

Etter dagens praksis foretas vandelsvurdering kun av personer som skal ha ”regelmessig” adgang til flyplassenes avsperrede områder og bygninger. Disse personene skal være utstyrt med et ID-kort mens de som skal ha tilfeldig eller midlertidig adgang utstyres med et midlertidig adgangskort. I prinsippet kan det være ønskelig at også personer med midlertidig eller tilfeldig adgang til avsperrede områder og bygninger undergis den samme sikkerhetsvurderingen som personer som skal ha mer varig adgang.

Departementet er imidlertid av den oppfatning at det vil være for omstendelig om det skal innhentes uttømmende politiattest og foretas vandelsvurdering av personer med tilfeldig eller midlertidig adgang til flyplassene. I mange tilfeller vil det dessuten måtte ha som konsekvens at ærendet på flyplassen ikke kan gjennomføres. Departementet foreslår derfor at sikkerheten her blir ivaretatt ved at personer som har midlertidig adgangskort kun kan oppholde seg på avsperrede områder når de er i følge med en person som har ID-kort, se forslaget til forskriftstekst i § 6-5, tredje ledd.

Videre bør det defineres hva som menes med ”regelmessig adgang” kontra ”tilfeldig eller kortvarig adgang”, som ikke foreslås å utløse krav om ID-kort. Oslo Lufthavn Gardermoen praktiserer en måned som en hovedregel, men med mulighet for forlengelse i ytterligere en måned i spesielle tilfeller. Departementet synes at en terskel på en måned som en hovedregel er å foretrekke. Dette er foreslått i utkastets § 6-5. Ved bruk av begrepene ”regelmessig”, ”kortvarig” osv i forskriftsutkastet vil Luftfartsverket også etter skjønn ha muligheten til å beslutte at ID-kort er nødvendig for eksempel for en person som skal ha to tette 3-ukers opphold på en flyplass i forbindelse med arbeid. Her kan det ved behov utarbeides utfyllende materiale av veiledende karakter som ikke er nødvendig å gi i forskrifts form.

6.3 Utenlandske statsborgere mv

Slik Luftfartsverket har praktisert ordningen, kreves ikke uttømmende politiattest for utenlandske statsborgere. Luftfartsverket har påpekt at dette representerer et ”hull” i systemet. Problemet er at eventuelle straffbare forhold hos utenlandske personer vil være registrert i vedkommendes hjemland og ikke i Norge. En kriminell vandel vil ikke være synlig i det norske strafferegisteret.

Departementet foreslår at det i forskriften ikke gjøres forskjell mellom norske og utenlandske statsborgere, men at det gis en bestemmelse som omfatter personer som har bodd så kort tid i Norge at en uttømmende norsk politiattest vil ha liten eller ingen informasjonsverdi. Dette gjelder også norske statsborgere som har bodd utenlands en periode før de flytter tilbake til Norge og ønsker å gå inn i et ansettelsesforhold ved en flyplass.

Departementet foreslår at det tas inn en bestemmelse i forskriften hvor det fremgår at personer som nevnt ovenfor må sørge for å få innhentet offentlig dokumentasjon tilsvarende den norske uttømmende politiattesten. Videre må vedkommende sørge for å få denne dokumentasjonen oversatt til norsk eller engelsk dersom den ikke allerede foreligger på engelsk eller et skandinavisk språk. Dersom slik dokumentasjon ikke lar seg fremskaffe, er det foreslått at Luftfartsverket kan vedta at personen gis 3 års karantene fra tidspunktet for innflytting til Norge. For øvrig viser vi til forskriftsutkastets § 6-10, hvor vi foreslår at arbeidsgiver skal opplyse i sine stillingsannonser om kravet om fremleggelse av uttømmende politiattest eller tilsvarende utenlandsk offentlig dokumentasjon.

Luftfartsverkets tidligere forslag om at utenlandske statsborgere med diplomatisk status unntas fra vandelsvurderingen er videreført, jf. forskriftsutkastet § 6-16. Det er imidlertid viktig at flyplassinnehaver praktiserer bestemmelsen strengt når det gjelder kravet om at den enkelte diplomat må ha et spesielt tjenestemessig behov for adgang til avsperrede områder og bygninger på flyplassen.

7. Hvem skal foreta vandelsvurderingen?

Samferdselsdepartementets delegasjonsvedtak av 10. desember 1999 til Luftfartstilsynet innebar at Luftfartstilsynet var den myndighet som skulle utstede adgangskort og foreta tilhørende vandelsvurdering i henhold til forskriften § 6-2. Myndigheten til å foreta vandelsvurdering ble imidlertid tilbakeført Luftfartsverket ved Samferdselsdepartementets vedtak av 1. november 2000 da dette ble ansett for å være mest hensiktsmessig.

Samferdselsdepartementet har foreslått å omdanne Luftfartsverket til aksjeselskap fra 1. januar 2003, se Ot.prp. nr. 14 (2002-2003) om lov om omdanning av Luftfartsverket til aksjeselskap. Departementet har kommet frem til at det er mest hensiktsmessig at Luftfartsverket inntil videre beholder kompetansen til å utstede adgangskort, herunder vurdere søkerens vandel, også i tiden etter at forvaltningsbedriften eventuelt er omdannet til aksjeselskap. Departementet vil i forbindelse med revisjon av luftfartsloven, og under henvisning til EØS-retten, vurdere om kompetansen til å klarere personer som gis adgang til sikkerhetssone på lufthavnene må delegeres til myndighetsorganet, dvs. Luftfartstilsynet.

Luftfartsverket vurderer i dag også vandelen til personer som skal ha adgang til flyplasser som ikke eies av Luftfartsverket, f.eks. Sandefjord lufthavn, Torp. På anmodning fra Torp klarerer Luftfartsverket personer som eventuelt skal gis adgangskort til denne lufthavnen. Departementet foreslår at denne ordningen videreføres, men at den bør formaliseres.

8. Kriterier for vandelsvurdering

8.1 Hvilke lovbrudd er relevante?

Samferdselsdepartementet har lagt til grunn at det er nødvendig med klarere retningslinjer for hva slags vandel som skal diskvalifisere for adgang til flyplassene. Selv om det er nødvendig med klare kriterier, må det også anvendes konkret skjønn etter en samlet helhetsvurdering. Utgangspunktet for skjønnsutøvelsen må være hvorvidt den som ønsker adgang til avsperrede områder kan representere en trussel mot sikkerheten. Det vil ikke være mulig å angi alle kriteriene uttømmende.

Spørsmålet er så hvilke lovbrudd som skal ha relevans. Departementet foreslår at avslag på søknad om utstedelse av ID-kort som hovedregel må ha sin begrunnelse i domfellelse for aktuelt lovbrudd.

Samferdselsdepartementet foreslår som et utgangspunkt at det kun bør være forbrytelser som tillegges vekt, og at det som hovedregel sees bort fra forseelser. Vi har imidlertid valgt å foreslå å ha mulighet til å kunne vektlegge også forseelser i særlige tilfeller, for eksempel ved gjentakelser. Se i den anledning forskriftsutkastet § 6-12.

For så vidt gjelder overtredelser av legemiddelloven er strafferammen som hovedregel 3 måneder, jf. § 31, slik at overtredelser da er å anse som forseelser, jf. straffeloven § 2. Overtredelse av legemiddelloven § 24 første ledd om besittelse eller bruk av narkotika er imidlertid 6 måneder, slik at vi har valgt å ta med denne bestemmelsen i listen over aktuelle forbrytelser, jf. nedenfor og forskriftsutkastet § 6-12.

Et annet spørsmål er om man bare skal ta hensyn til forbrytelser som direkte kan kobles mot flysikkerhet, for eksempel visse brudd på våpenlovgivning, frihetsberøvelse, flykapring osv, eller om man skal la et bredere spekter av forbrytelser ha relevans etter andre kriterier enn det rent flysikkerhetsmessige.

Utgangspunktet vil være hva som kan sies å ”true sivil luftfart”. Vi nevner at Justisdepartementet v/Lovavdelingen i et brev av mai 1997 til Luftfartsverket ga uttrykk for at en liste over lovbrudd ikke bør gå utover det som synes nødvendig av hensynet til sikkerhet i sivil luftfart. Det saklige nedslagsfeltet i en slik vurdering synes vanskelig å definere helt klart. Tar man imidlertid utgangspunkt i Annex 17 (”Security”) til Chicago konvensjonen, som Norge har ratifisert, kan man formodentlig argumentere for at et relativt omfattende område kan reguleres, jf. for eksempel pkt. 2.1.2 ”Safety of passengers, crew, ground personnel and the general public shall be the primary objective…”

Det kan som et utgangspunkt legges til grunn at et inntrykk av generell upålitelighet som følge av opplysninger om forbrytelser, alene ikke kan være tilstrekkelig for nektelse av adgang. Selv om trusler mot sivil luftfart må være det helt sentrale, finner vi på den annen side grunn til å medta lovbrudd som kanskje ikke direkte kan sies å være egnet til å skape en trussel mot sivil luftfart. Dette vil være forbrytelser som kan gi grunnlag for å frykte at vedkommende vil kunne benytte flyplassen som base for nye tilsvarende lovbrudd. Spørsmålet i den forbindelse er om begrepet sikkerhet i sivil luftfart i denne sammenheng også bør favne forhold hvor man ser en fare for at personer bevisst søker seg til luftfartssystemet for å drive sin kriminelle virksomhet, for eksempel smugling av narkotika, våpen, sprengstoff, plyndring av bagasje, datakriminalitet osv. Etter vårt syn er det et moment at dette over tid kan påvirke sikkerheten.

Dagens praksis tar utgangspunkt i spørsmålet om personen kan ansees å representere en fare for sikkerheten i luftfarten. Det blir foretatt en individuell vurdering basert på de forhold som fremkommer på den uttømmende politiattesten. Er det forhold som blir vurdert å utgjøre en ”fare for sikkerheten i luftfarten” får vedkommende avslag på søknaden om adgangskort. Det blir lagt vekt på blant annet narkotikaforbrytelser, både bruk og besittelse, grove voldsforbrytelser eller andre forbrytelser som i sum tilsier at personen kan utgjøre en fare for sikkerheten i luftfarten.

Vi har etter en vurdering kommet frem til følgende forslag til liste over forbrytelser som kan ha relevans ved vurderingen av utstedelse av ID-kort:

Overtredelse av straffeloven § 127

Overtredelse av straffeloven § 145 annet ledd

Overtredelse av straffeloven kapittel 14, Almenfarlige Forbrydelser

Overtredelse av straffeloven kapittel 21, Forbrydelser mod den personlige Frihed

Overtredelse av straffeloven kapittel 22, Forbrydelser mod Liv, Legeme og Helbred, men ikke§§ 237, 238, 239, 241, 244 og 245

Overtredelse av straffeloven kapittel 24, Underslag, Tjueri og ulovlig bruk

Overtredelse av straffeloven kapitel 25, Udpresning og Ran

Overtredelse av straffeloven § 270 nr 2

Grov overtredelse av våpenloven av 9. juni 1961 nr. 1, jf § 33 annet ledd

Overtredelse av legemiddelloven av 4. desember 1992 nr. 132 § 24 første ledd

Særlig grov overtredelse av tolloven av 10. juni 1966 nr. 5 §§ 61-65, jf § 66

Overtredelse av luftfartsloven § 14-30

Faren med en slik liste er at den kan bli tolket uttømmende. Departementet mener det er viktig at det utøves skjønn i disse sakene, og at listen i første rekke skal være et hjelpemiddel under skjønnsutøvelsen og sikre så stor grad av forutberegnelighet som mulig. I forslaget til forskrift er det foreslått å presisere at listen ikke er uttømmende.

Nedenfor vil vi gjennomgå og drøfte enkelte av punktene på listen.

Straffeloven kapittel 22

Når det gjelder legemsbeskadigelse mv (straffeloven kapittel 22), kan det nok på generelt grunnlag stilles spørsmål ved den direkte forbindelsen til trussel mot flysikkerheten. Vi vil likevel bemerke at personer som har en uttømmende politiattest som gir inntrykk av en ”voldsprofil” generelt må kunne sies å representere en sikkerhetsmessig risiko ved flyplasser hvor det etter departementets oppfatning må anses som viktig at de ansatte er egnet til å kunne opptre sikkert og behersket i ulike situasjoner. Gjeldende praksis i Luftfartsverket er slik at forbrytelse under straffeloven kapittel 22 mot liv, legeme og helbred medfører utelukkelse uavhengig av hvilken av bestemmelsene i dette kapitlet man har overtrådt.

Bestemmelsene i §§ 237, 238 og 239 hvor handlingene er straffbare alene ved uaktsomhet, synes lite egnet som virkemiddel for å sile ut personer man mener kan innebære en trussel mot sikkerheten i luftfarten. Vi foreslår derfor at henvisningen til straffeloven kapittel 22 beholdes som kriterier også i forskrifts form, dog med unntak av enkelte bestemmelser.

Straffeloven kapittel 24

Departementet foreslår videre at overtredelser av straffelovens kapittel 24 om underslag, tyveri og ulovlig bruk bør kunne være utelukkelsesgrunn. Vi ser at det kanskje særlig på dette punktet kan stilles spørsmål ved den direkte forbindelsen mellom forbrytelsen og faren for flysikkerheten. Vi vurderer det likevel som et sikkerhetsmessig problem at personer som er dømt for tyveri med videre skal kunne ha tilgang til passasjerenes bagasje. En annen side ved dette er at passasjerene sannsynligvis vil oppleve sikkerheten som utilfredsstillende dersom det for eksempel stjeles fra bagasjen. I forhold til slike saker vil det være svært viktig at det blir utøvet skjønn i vurderingen av om man skal utstede adgangskort.

Datakriminalitet

Datakriminalitet forbindes ofte med såkalt ”hacking”. Her kan software som har grensesnitt mot navigasjon være utsatt, videre kan det være egnet til å skape risiko for misbruk av flyplassens datasystem vedrørende passasjerlister, sikkerhetssystemer osv. Departementet foreslår derfor at ”datakriminalitet” kan være utelukkelsesgrunn. Vi viser her til bestemmelser i straffeloven §§ 145, 2. ledd, 261 og 270 nr. 2.

Våpenloven, legemiddelloven og tolloven

Når det gjelder overtredelser av våpenloven, legemiddelloven og tolloven, foreslår vi at det spesifiseres noe nærmere hvilke overtredelser som skal ha relevans, jf. også ovenfor i forbindelse med diskusjonen vedrørende forseelser/forbrytelser. Det bør kun være særlig grove overtredelser av tolloven som kan medføre utelukkelse fra flyplassen, jf. tolloven § 66. Når det gjelder legemiddelloven synes vi som nevnt ikke at det er grunnlag for å medta andre forhold enn overtredelse av § 24 første ledd om besittelse/bruk av narkotika. Narkotikaforbrytelser ellers er regulert i straffeloven § 162, som finnes i kapittel 14 om allmennfarlige forbrytelser som vi foreslår medtatt som relevant i sin helhet.

Luftfartsloven

Overtredelser av luftfartsloven vil normalt ha generell relevans for flysikkerheten. Vi er likevel av den oppfatning at de fleste overtredelser av luftfartsloven vil skyldes handlinger som vil være uten særlig relevans for vurderingen av om den aktuelle personen kan representere noen trussel mot sikkerheten i sivil luftfart når han eller hun oppholder seg på avsperrede områder. På grunn av muligheten for negativ signaleffekt, forslår vi imidlertid at personer som har fått skjerpet straff etter luftfartsloven § 14-30 ved tap av menneskeliv eller betydelig skade på legeme eller helbred osv, bør kunne få avslag på søknad om ID-kort.

8.2 Forbrytelsenes ”virkning” i tid

Et viktig spørsmål er hvor langt tilbake i tid man skal kunne gå når man vektlegger tidligere forbrytelser. Skal dette f eks knyttes til strafferettslig foreldelse? I så fall kan det ikke gis adgang til flyplasser i 25 år etter begått handling dersom strafferammen er 21 år. Dette vil etter departementets oppfatning generelt være uforholdsmessig strengt.

I lov om strafferegistrering av 11. juni 1971 nr. 52 § 6 er det gitt tidsbegrensning for hvor langt tilbake i tid man kan gå vedrørende forhold som kan være opplyst på attesten. Det skal ikke medtas påtaleunnlatelser for forseelser, og som hovedregel ikke bot for forseelser. Tidsbegrensningen varierer fra 2 år (bot for forbrytelser) til 10 år (dom på ubetinget fengsel over 6 måneder). Dette vil imidlertid også etter vår oppfatning kunne være for strengt i mange tilfeller.

Departementet foreslår at man legger seg på en norm basert på et system lignende det som er gitt i lov om strafferegistrering, dog mer grovinndelt, og med kortere tidsbegrensning.

Departementet foreslår videre å innta en særregel for tilfeller av forbrytelser med ekstraordinær relevans for sikkerheten i luftfarten. Vi tenker da spesielt på personer som er dømt for flykapring, jf straffeloven § 151 a. Her bør det gis anledning til å vedta utelukkelse av mye lenger varighet enn hva som foreslås som hovedregel. Vi foreslår her utelukkelse på livstid, jf forskriftsutkastet § 6-13.

Forslag til ”karantenetid” blir da som følger:

Bot for forbrytelse - 1 år regnet fra tidspunktet for rettskraftig dom eller forelegg

Betinget dom og dom på ubetinget fengsel inntil 6 måneder eller samfunnstjeneste med subsidiær fengselsstraff inntil 6 måneder - 2 år regnet fra tidspunktet for rettskraftig dom

Ubetinget dom på fengsel over 6 måneder - 4 år regnet fra tidspunktet for rettskraftig dom

Straffedom for flykapring, jf straffeloven § 151a eller andre forbrytelser som innebærer ekstraordinær risiko for flysikkerheten - utelukkelse på livstid

For tilfeller hvor man har opplysninger om at vedkommende person er siktet eller tiltalt for forbrytelser som nevnt ovenfor, foreslår vi at Luftfartsverket gis adgang til å vedta at personen skal utelukkes inntil dom faller eller saken er henlagt. En slik løsning er benyttet i Universitets- og høgskoleloven § 42a.

8.3 Gjentakelsestilfeller mv

Man kan tenke seg tilfeller hvor personer som søker om ID-kort har vært dømt flere ganger for samme eller ulike typer forbrytelser. Det bør etter vår oppfatning være en adgang for Luftfartsverket til å kunne skjerpe tidsrommet for å nekte å utstede ID-kort i slike tilfeller. Vi foreslår derfor følgende tilføyelse til tidskravet:

I tilfelle av opplysninger om flere forbrytelser som nevnt i § 6-12 på en persons uttømmende politiattest, kan Luftfartsverket etter en konkret vurdering beslutte at søknad om utstedelse av ID-kort må avslås for et lenger tidsrom, dog begrenset oppad til det dobbelte av hva som er angitt i § 6-13.”, se forslaget til revidert forskrift § 6-15.

Det presiseres at det ikke er meningen at denne adgangen skal benyttes kategorisk.

8.4 ID-kortets gyldighetstid/tilbakekall

Det følger av gjeldende forskrift § 6-2 nr. 1) at kortet skal tidsbegrenses. Luftfartsverket utsteder ID-kort med en gyldighetstid på inntil 5 år. Vi foreslår at denne praksisen videreføres, og at det fremgår uttrykkelig av forskriften at innehaveren av kortet må undergis ny vandelsvurdering i forbindelse med fornyelse av kortet. Se utkastet til § 6-18 i forskriften.

Et annet spørsmål er om det skal være adgang til å tilbakekalle kort når man blir kjent med lovbrudd som ville vært diskvalifiserende ved førstegangs utstedelse. Forskriften har ingen direkte bestemmelser om dette i dag. Det sies riktignok i § 6-2 nr. 6) at ansvarshavende kan beslutte at et kort skal tilbakekalles dersom innehaveren ikke følger bestemmelsene om bruk av kortet, men dette gir egentlig ingen hjemmel for å trekke kortet tilbake p.g.a. opplysninger om vedkommendes vandel. Departementet foreslår derfor at det tas inn en bestemmelse i forskriften om dette, se utkastets § 6-8 annet ledd.

Virkningen av at et kort trekkes tilbake, vil være at innehaveren av kortet ikke lenger vil ha adgang til flyplassens avsperrede områder og bygninger, og eventuelt ikke lenger kan utøve sitt arbeid hvis dette er begrenset til flyplassens avsperrede områder.

8.5 Ulike krav for ulike deler av flyplassen?

Et annet spørsmål er hvorvidt det skal gjelde samme krav til vandel uavhengig av hvilke deler av flyplassen det søkes om adgang til. Departementet har ikke foretatt en sondring mellom de ulike delene av de forskjellige flyplassene. I og med at ID-kort i henhold til forskriftsutkastet kun skal kreves ved adgang til avsperrede områder og bygninger (rød sone), og det er opp til flyplassens innehaver å bestemme hvilke deler av flyplassen dette gjelder, har vi ikke ansett det for nødvendig å utarbeide nærmere retningslinjer for dette.

Det er etter vår oppfatning viktig at flyplassens innehaver definerer hvilke områder og bygninger som skal være avsperret. Videre at dette fremgår av flyplassens sikkerhetsinstruks, som vil være gjenstand for Luftfartstilsynets inspeksjon.

9. Strafferegistreringsforskriften

Forskriften gir politiet en adgang til, men ikke en plikt til, å utstede uttømmende politiattest. Vi har forstått det slik at selv om man ikke kan kreve at politiet utferdiger uttømmende politiattest, er det ikke vanlig at politiet nekter å gjøre dette når man er innenfor § 12 i strafferegistreringsforskriften. Dersom det likevel skulle vise seg umulig å få oversendt tilfredsstillende attest, bør Luftfartsverket ha adgang til å nekte å utstede adgangskort til vedkommende person.

10. Konsesjon fra Datatilsynet

Luftfartsverket har konsesjon fra Datatilsynet til å opprette kontrollregister for adgang til avsperrede områder, jf brev av 14. oktober 1999. Konsesjonen vil ligge hos Luftfartsverket så lenge vandelsvurderingen skal foretas der.

11. Klage over avslag på utstedelse av ID-kort

Luftfartsverkets beslutninger om å utstede eller ikke utstede ID-kort vil være enkeltvedtak i henhold til forvaltningsloven. Det innebærer bl a at sakens parter har rett til å påklage disse vedtakene. Klageinstans vil være Samferdselsdepartementet. En legger til grunn at en med sakens parter, i tillegg til den personen som ønskes utstyrt med ID-kort, også må forstå dennes arbeidsgiver.

Med Luftfartsverket som første instans og Samferdselsdepartementet som klageinstans i disse sakene, er det viktig at Luftfartstilsynet som forskriftsmyndighet holdes oppdatert på hva som skjer med hensyn til praktisering av forskriften.