Vedlegg 1: Hva er fattigdom og hvem er de fattige?

"Vi har verken land eller arbeid ... Noen av oss har land i reserve, men vi kan ikke transportere det vi dyrker der hit. Det er alt for langt. Det er vanskelig å bære det. Siden jeg ikke har jord her, og bare i reserve, så er jeg fattig." Fra Ecuador.

Mangel på valgmuligheter er et sentralt kjennetegn ved fattigdom

Helt generelt kan fattigdom sies å være mangel på mulighet til å realisere det vi som mennesker oppfatter som et verdig liv ut fra våre egne vurderinger og ståsted. OECD/DACs retningslinjer for fattigdomsreduksjon, som bygger på et stort tilfang av forskning og erfaring, er resultatet av en lang prosess med bred internasjonal deltakelse. Retningslinjene presenterer fattigdom som manglende muligheter til å:

• tjene egen inntekt, ha eiendeler med økonomisk verdi og få oppfylt grunnleggende materielle behov slik at de kan motstå og beherske uventede hendelser, som naturkatastrofer, krigssituasjoner, store svingninger i priser på produkter og lignende. Mange mennesker beveger seg ut og inn av fattigdom og store deler av verdens befolkning lever i usikkerhet om hva fremtiden vil bringe.
• opprettholde helse og skaffe seg en grunnleggende utdanning. Mennesker har behov for tilstrekkelig ernæring, rent vann og beskyttelse mot elementene så vel som kunnskaper og lese- og skriveferdigheter,
• tale sin egen sak, bli respektert og bli hørt i eget lokalsamfunn og i eget land. Det å ha rettigheter og være fri for undertrykkelse og tvang er grunnleggende for muligheten til å påvirke egen situasjon og komme ut av fattigdom.
• opprettholde en sosial og kulturell tilhørighet og ikke bli isolert. En stor andel av de som rammes hardest av fattigdom gir uttrykk for at de er isolerte, ikke blir respektert som mennesker og ikke føler tilhørighet til samfunnet de lever i.

På tross av at fattigdommen har flere aspekter, hvorav mange er vanskelig å tallfeste, er det behov for et enkelt, sammenlignbart, overordnet mål for fremgang mot fattigdomsbekjempelse. Til dette formål brukes internasjonalt ofte indikatoren "en dollar om dagen". Begrepet må ikke tolkes for bokstavelig men det betegner verdien av en helt grunnleggende mengde goder som trenges for å opprettholde livet og målet er justert for prisforskjeller mellom land. Faller man under denne grensen betegnes man som absolutt eller ekstremt fattig. Det er beregnet at nær 1,2 milliarder mennesker i dag lever under denne grensen. Tidvis defineres de som lever under 2 dollar om dagen som fattige. Slik regnet lever ca 2,8 milliarder i fattigdom. Dette er tall beheftet med betydelig usikkerhet. Dersom en legger definisjonen innledningsvis i dette kapitlet til grunn, blir antallet fattige enda vanskeligere å anslå, men det er rimelig å tro at det da vil øke og kanskje omfatte mer enn halvparten av jordens befolkning.

De fattige er ikke rent passive ofre for ytre omstendigheter. De er individer som ofte besitter store ressurser som kommer til kreativ, aktiv anvendelse i den daglige kampen for å overleve. Full utvikling og utnyttelse av slike ressurser hemmes imidlertid på ulike måter av sosiale, kulturelle, teknologiske, politiske og økonomiske omstendigheter. Fattigdomsbekjempelse handler dermed i stor grad om å utvikle og frigjøre disse ressursene hos individer og sosiale grupper gjennom tiltak rettet både mot individer, mot samfunnet og mot internasjonale forhold.

Flertallet fattige er kvinner. Barns situasjon

FN har beregnet at et flertall av verdens ekstremt fattige er kvinner. Kvinners tilgang til økonomiske goder og innsatsfaktorer er ofte begrenset av kulturelle, juridiske og økonomiske strukturer. Dobbelt så mange kvinner som menn er analfabeter, og barnedødeligheten er 28 prosent høyere blant jenter enn blant gutter. Økt likestilling og respekt for kvinners rettigheter er en forutsetning for fattigdomsbekjempelse for store befolkningsgrupper. Fattigdomsbekjempelse handler i stor grad om forbedret helse og utdanning, politiske rettigheter og økonomiske muligheter for kvinner.

Barn er en særlig utsatt gruppe. Spesielt kronisk fattigdom, væpnede konflikter og hiv/aids epidemien er utfordringer som rammer barn uforholdsmessig sterkt. Deres velferd og utvikling henger nøye sammen med foreldrenes situasjon. For å bidra til familiens økonomi tvinges mange barn ut i arbeid - ofte arbeid som er til skade for deres helse og utvikling. I følge ILO er det hele 250 mill. barn som arbeider - 50-60 mill. av disse er tvunget til de verste formene for barnearbeid. Dette inkluderer et økende antall barn som rammes av salg, slavearbeid og prostitusjon.

Mange barn, spesielt barn i Afrika sør for Sahara, rammes hardt av aids-epidemien. På verdensbasis er hele 15 mill. barn foreldreløse. Dersom man ikke iverksetter effektive tiltak vil dette kunne øke til 40 mill. foreldreløse barn i 2010. Disse barna blir gitt krevende omsorgs- og forsørgeroppgaver. De har ofte ikke tilgang på tilfredsstillende ernæring og skolegang og har svært begrensede muligheter til å vokse opp og utvikle seg på en tilfredsstillende måte. I tillegg lever 1.5 millioner barn med hiv/aids - de fleste smittet gjennom mor-til-barn smitte.

Det økende antallet av væpnede konflikter rammer også barn spesielt hardt. Først og fremst hindrer væpnede konflikter barns tilgang til grunnleggende helse-, vaksine- og utdanningsmuligheter. Resultatet er ofte høy barnedødelighet og lav lesekyndighet. I tillegg blir mange barn brutalt utnyttet i væpnede konflikter. Mange barn utsette for kidnapping og bruk som barnesoldater, mange påføres skader fra anti-personell landminer og mange lever under kummerlige forhold som flyktninger.

De fleste fattige bor i Asia – andelen fattige er høyest i Afrika

Fattigdomsbildet er ikke bare dystert. Det har skjedd framskritt på mange områder de siste tiårene. Andelen ekstremt fattige i utviklingsland falt fra vel 29 prosent i 1990 til 24 prosent i 1998. Det har vært en nedgang i relativ fattigdom i alle regioner bortsett fra Sentral-Asia, Øst-Europa og Afrika sør for Sahara. Gjennomsnittlig barnedødelighet i utviklingsland er redusert med 50 pst. mellom 1970 og 1997, og gjennomsnittlig levealder har økt fra 55 til 67 år i samme periode.

På tross av nedgang i andelen ekstremt fattige har antallet ekstremt fattige fortsatt å øke i alle regioner i verden dominert av utviklingsland, bortsett fra Øst-Asia og Midt-Østen. Mer enn 40 utviklingsland, med en samlet befolkning på over 400 millioner, har hatt nær null eller negativ økonomisk vekst per innbygger de siste tretti årene. Ulikheten mellom de rikeste og de fattigste landene har også økt betydelig. Forskjellen i bruttonasjonalprodukt per innbygger mellom de 20 rikeste og de 20 fattigste landene i verden er fordoblet de siste 40 årene. Hovedgrunnen til dette er den sterke veksten som har skjedd i den rike del av verden.

Flertallet av verdens fattige bor ikke i de minst utviklede landene men i fattige områder i store land i Asia og Latin-Amerika. Av de 2,8 milliarder som lever på under 2 dollar dagen lever de aller fleste i mellominntektsland. 43 prosent av verdens ekstremt fattige bor i Sør-Asia alene, men andelen ekstremt fattige er høyest i Afrika, hvor 48 prosent av befolkningen lever i ekstrem fattigdom. 800 millioner av de 1,2 milliarder som lever i ekstrem fattigdom bor i Asia, mens nesten 300 millioner bor i Afrika.

I løpet av de neste 25 årene er verdens befolkning beregnet til å øke med 2 mrd. mennesker. Nesten hele denne økningen vil skje i utviklingsland. Vi vil gå fra en verden med 6 mrd. mennesker til en verden med 8 mrd. – hvorav omtrent 6,5 mrd. vil bo i utviklingslandene.

Fortsatt vil store deler av verdens befolkning være bosatt på landsbygda og være sysselsatt med landbruk, enten som hovedinntektskilde eller som en svært viktig biinntektskilde. Fattigdomsbekjempelse vil derfor i stor grad dreie seg om å øke avkastningen av å drive jordbruk og å bedre inntekt og rettsvern for folk på landsbygda.

Samtidig øker urbaniseringen raskt, med en gjennomsnittlig vekst på 3,5% i Afrika og 2,4% i Asia. Befolkningen forlater landsbygda på grunn av lav vekst i jordbruksproduksjonen, fattigdom, krig og naturkatastrofer og flytter inn til byene på leting etter arbeid, utdannelse og en "moderne livsform". Hver fjerde byborger lever under fattigdomsgrensen. Fattigdommen i byene har en annen karakter enn på landsbygda. De sosiale nettverkene i mange slumområder er f.eks. svakere enn på landsbygda og disse områdene er også mer preget av kriminalitet og sosial uro. Byene er en del av pengeøkonomien og en er helt avhengig av et stabilt inntektsgrunnlag for å kunne betale for mat, husvære, brensel etc. Rene inntektsindikatorer gir dermed ikke et helt godt sammenligningsgrunnlag.

Fattigdommens årsaker er sammensatte

Økonomisk vekst og fattigdomsbekjempelse må bl.a. sikres gjennom makroøkonomisk stabilitet med lav og stabil inflasjon og rimelig stabilitet i valutakursene. En viktig forutsetning for å få dette til er at systemene for offentlig finansforvaltning forbedres slik at legger grunnlag for økt tillit til at ressursene som overføres blir forvaltet på en god måte. Bedre finansforvaltningssystemer vil legge grunnlaget for bruk av brede programmer i stedet for enkeltinnsatser og småprosjekter.

Dette må kobles sammen med fornuftige og stabile rammebetingelser for næringsvirksomhet og utvikling og regulering av finansmarkedene, slik at sparing kan kanaliseres til investeringer i produktiv realkapital. Økonomisk vekst og fattigdomsbekjempelse forutsetter tilgang til ulike typer innsatsfaktorer, eller kapital i bred forstand. Det gjelder fysisk kapital i form av infrastruktur, naturkapital som jord, skog og mineraler, finansiell kapital som fungerende kreditt og forsikringsordninger, og menneskelig og sosial "kapital" i form av kunnskap og kompetanse, god helse, solidaritet, nettverk og entreprenørskap. Hele befolkningen må sikres bedre tilgang til slike goder. Dette er en forutsetning for å lykkes med en økonomisk utvikling som kommer de fattige til gode.

Årsaker til fattigdom varierer fra land til land og fra region til region, og forklaringer må forankres i spesifikke historiske og kulturelle forhold. Det kan imidlertid pekes på noen sentrale overordnede årsaker:

• I enkelte land har befolkningen økt bl.a. fordi helsetjenestene er blitt betydelig forbedret samtidig som de høye fødselsratene ikke har falt like raskt.
• Nasjonale politiske systemer og statlige institusjoner er for svake til å styre lands økonomiske og sosiale politikk i en gunstig retning.
• Udemokratiske systemer som ofte er autoritære, korrupte, dominert av en elite med kontroll over offentlige og private økonomiske midler.
• Politisk uroligheter og krig.
• Stort press på og dårlig forvaltning av naturmiljøet, med forringelse av ressursgrunnlaget som resultat.
• Dårlige rammebetingelser for velfungerende markeder i fattige land. Bl.a. mangel på velfungerende skattesystem, lover og regler og et fungerende rettsvesen, manglende individuelle rettigheter til eiendom og manglende frihet til å realisere sine muligheter, mangelfullt utviklet finanssektor og svake offentlige kontrollinnsatser.
• Mangelfull satsning på helse og grunnskoleutdanning og dermed svakt grunnlag for å sikre både personlig inntekt og nasjonal økonomisk utvikling. I tillegg er sykdommer som Hiv/aids, malaria og tuberkulose er i dag så utbredt i flere fattige land at de truer selve utviklingsprosessen. Kvinner har i mange land særlig svak tilgang til utdanning, samtidig som undersøkelser viser at utdanning av kvinner i mange tilfeller er blant de viktigste innsatser som kan gjøres for fattigdomsbekjempelse.
• Dårlig utviklet infrastruktur, som veier, elektrisitetsforsyning og telekommunikasjon, som fører til høye produksjonspriser med medfølgende svak konkurranseevne, og stor sårbarhet for prisendringer på importert energi.
• For lav produktivitet i jordbrukssektoren, lave priser på jordbruksprodukter, og for svakt utviklet markedssystem for omsetning av overskudd fra jordbruksproduksjonen. Mange fattige eier heller ikke jorda de dyrker, med medfølgende avhengighet og utrygghet og dårlig tilgang på kreditt til investeringer. Kvinner er særlig utsatt.
• Dårlig utviklet næringsliv og handel. Liten åpenhet mot omverden og lukkede økonomier basert på importsubstitusjon. Statsmonopoler eller industri konsentrert på få hender, som stenger for konkurranse.
• Strenge sosiale skiller med liten sosial mobilitet.
• Manglende kjøpekraftig middelklasse.

Historiske forhold har ført til skjev fordeling av teknologisk og organisatorisk kompetanse. Enkelte land og regioner befinner seg i en dårlig utgangsposisjon, med svak forvaltning og svake menneskelige, teknologiske og økonomiske ressurser, og stagnasjon, mens andre er inne i en positiv utvikling dominert av sterke ressurser og god forvaltning - og vokser hurtig.
Samtidig som økonomisk utviklede land kan dra nytte av handelsliberalisering i utviklingsland gjennom billige råvarer og billig arbeidskraft, begrenser de i stor utstrekning markedstilgangen av varer fra utviklingsland, særlig for jordbruksprodukter som ofte er de fattige landenes dominerende kilde for utenlandsk valuta. Økonomisk utviklede land favoriseres på den globale arena ved at de har bred og dyp kompetanse, er sete for de fleste transnasjonale selskaper, har bedre tilgang til forskning og utviklingsresultater og sterkere innflytelse i multilaterale organisasjoner.

Skjevheter i globale strukturer til tross: I siste instans er det kvaliteten på politiske beslutninger og styring og forvaltning i de enkelte land som er den avgjørende faktoren for fattigdomsbekjempelse. Dersom politisk ledelse og forvaltningsapparat i utviklingsland ikke ønsker eller ikke er i stand til å prioritere fattigdomsbekjempelse, nytter det lite hva det internasjonale samfunn bidrar med av økonomisk støtte og internasjonale avtaler. Samtidig viser internasjonal erfaring med tydelighet at nasjonal økonomisk politikk i liten grad kan endres gjennom direkte ytre påvirkning. Reformer må vokse frem nasjonalt og ta hensyn til nasjonale historiske, økonomiske og kulturelle forhold. Ytre press synes i liten grad å bidra til dette.