Hva slags landbruksutvikling?

Hva slags landbruksutvikling?

Landbruk ermer enn jordbruk, og landbruksutvikling er mer enn teknologiske forbedringer. Gruppen forstår landbruk noe bredere enn det som faller inn under DACs definisjon av bistand til landbruksutvilkling. I tillegg til de sektorer som omfattes av DACs definisjon, omfatter vår forståelse fiskeoppdrett og agro-skogbruk, samt kvalitet, foredling og markedstilgang for landbruksprodukter. Andre forhold som påvirker landbruksproduksjon og livsvilkår på landsbygda og som derfor er viktige for å lykkes i en landbruksutviklingsstrategi, inkluderes også i vår analyse og anbefalinger. Dette er forhold som rettigheter, styresett, markedsforhold, handel, kompetanseutvikling, helse og ernæring.

Landbruksutvikling gir en mulighet for utvikling av de fattiges livsgrunnlaginnen en helhetlig ramme. De fattige påvirkes av og søker å sikre seg økonomisk innen et mangfold av aktiviteter. Vi fokuserer derfor på landbruksutvikling ikke som utvikling av en sektor i snever forstand, men som utvikling av bærekraftige levekår («sustainable livelihoods»). Ressursbasen fattige bygger sine levekår på, omfatter:

  • naturressurser (som jord, vann, skog, utmark eller biodiversitet),
  • fysiske ressurser (som infrastruktur, drikkevann, sanitære forhold),
  • forskjellige former for kapital (sparepenger, kreditt),
  • menneskelige ressurser (utdanning, kunnskap, helse, ernæring),
  • sosiale ressurser (nettverk, medlemskap i organisasjoner, tilgang til institusjoner, forhandlingsstyrke) og
  • politisk innflytelse.

Fattiges økonomiske aktiviteter foregår i en mangfoldig helhet. Familiemedlemmer har ofte forskjellig type arbeid, både i og utenfor landbruket, knyttet til formell eller uformell handel med frukt, grønnsaker, husdyrprodukter, skogprodukter eller til inntekter fra allmenninger, løsarbeid, lån eller tigging. En forståelse av den store bredden i aktiviteter og av hvordan de påvirkes av strukturelle begrensninger og foregår innenfor visse institusjonelle rammer, må ligge til grunn for utviklingstiltak innenfor landbruket. Dette innebærer både at det må legges mer vekt på sammenhengen mellom politikkutforming på forskjellige nivåer, og at forhold som sorterer under andre sektorforvaltninger, er viktige for landbruksutvikling. At penge- og finanspolitikken lykkes i å etablere lav inflasjon og stabil valutakurs, er åpenbart viktig også for småbøndene. Likeens har det stor betydning at gamle veier vedlikeholdes og nye bygges, slik at bygdebefolkningen kan få lave transportkostnader for sine varer og tilgang til billigere innsatsvarer. Velfungerende helsetjenester og et godt skolesystem på landbygda er også viktige for å øke arbeidsproduktiviteten i landbruk og andre bygdenæringer. Det er nå større oppslutning om å satse på folkelig deltakelse i beslutningsprosesser enn hva som var tilfellet innen mye av tenkningen omkring integrert landbygdutvikling i 1970-årene. Organisasjoner, samvirkelag, kredittgrupper, opplæring og formidling er viktige virkemidler for å styrke folks innflytelse. Gode institusjoner og en bedre utdanning er forutsetninger for å lykkes.

Sammenhengen mellom miljø og fattigdom har vært i fokus i diskusjonen om bærekraftig utvikling. Frem til UNCED (1992) var det en tese at de fattige utarmet sine naturressurser for å overleve, dvs. at fattigdommen i seg selv er en miljøtrussel. Utarmingen kunne dermed stoppes ved økonomisk vekst og bedre inntektsfordeling. I tiåret etter er det lagt frem mange studier som viser at sammenhengen er mer kompleks. En bedre forståelse av sammenhengene mellom fattigdom og miljø har ført landbruk og naturressursforvaltning nærmere hverandre: En god forvaltning av miljøet er viktig for å redusere fattigdom og sårbarhet. Et forurenset miljø som urent vann eller luftforurensning rammer fattige mer direkte enn andre. I tillegg har fattige ofte et ernæringsmessig utilstrekkelig kosthold som gjør dem mer mottakelige for sykdom, inkludert miljørelaterte sykdommer, og de er mer sårbare enn andre overfor naturkatastrofer som tørke eller oversvømmelse. Utarming av naturressursene har ofte særlig negative konsekvenser for fattige mennesker, som i større grad enn andre er direkte avhengige av naturressursene for å sikre livsgrunnlag og levekår, og dermed også mer avhengige av kvaliteten på naturressursbasen. Det er nå en klart økende erkjennelse av at en forsvarlig miljø- og naturressursforvaltning i utviklingslandene bare kan gjennomføres i samarbeid med lokalbefolkningen.

Kvinners rolle er særlig viktig, både i omsorg og produksjon, og på verdensbasis er flere kvinner enn menn fattige og/eller underernærte. Deres situasjon har i særdeleshet stor betydning for neste generasjon. Kvinner har i stor grad hovedansvaret for omsorgsoppgaver i de fleste samfunn. I mange afrikanske samfunn står kvinner også for hovedtilfanget av mat og inntekt for fattige familier. Likevel ser vi at kvinner ofte marginaliseres når inntektsmulighetene øker og et marked begynner å bli økonomisk interessant. Samtidig har produktiviteten i småskalalandbruket vist seg å øke mer når kvinner er målgruppen for viktige innsatsfaktorer, slik som utdanning, organisert erfaringsutveksling og tilgang på ekstra arbeidskraft eller gjødsel. Utdanning øker kvinners evne til å bedre både sine egne og sine barns muligheter for fattigdomsreduksjon på husholdsnivå. Dette innebærer at kvinners behov og prioriteringer må tillegges betydelig vekt innenfor en ny strategi for landbruksutvikling. Det er her viktig å ivareta kvinners interesser og perspektiver også når det gjelder adgang til og kontroll over naturressurser, teknologiutvikling og større investeringer i infrastruktur, og hvordan kunnskaps-, formidlings- og forskningsbehov defineres og følges opp i praksis.

Hvordan beskytte og utvide de fattiges tilgang og bruksrett til ressursgrunnlaget er en hovedutfordring. Desentralisering av forvaltningsansvar representerer én mulig tilnærming; sikring av rettigheter er et annet viktig stikkord. Fattige må både ha tilgang til og en viss kontroll over naturressurser som jord, vann, utmark og skog. Men formalisering av individuell eiendomsrett til jord og andre naturressurser kan føre til at de svakeste mister sine tradisjonelle bruksrettigheter. Det er derfor viktig å nøye vurdere hvordan man best kan bidra til å beskytte og utvide deres ressursgrunnlag.

Fortsatt fattigdom har mange årsaker. Ulike land har ulike forutsetninger, og forskjellige økonomiske, politiske, sosiale, helsemessige og ressursmessige forhold spiller inn. Både i enkeltland og i regioner vil en kombinasjon av internasjonale rammebetingelser og lokale forhold representere konkrete utfordringer for landbruksutvikling. Det er derfor behov for en differensiert oppfølging og implementering av en norsk strategi for økt støtte til landbruksutvikling i utviklingslandene.

Til toppen