Tale ved medaljeseremoni for NORMEDCOY/UNPROFOR

*sjekkes mot fremføring*

 

Forsvarssjef, kjære veteraner, kjære alle sammen,

En vårdag i fjor hadde jeg en telefonsamtale jeg sent vil glemme. Jeg fikk den store æren av å overbringe nyheten til oberstløytnant Kåre Emil Brændeland om at han ville bli tildelt landets høyeste dekorasjon for sin heltedåd i Bosnia i 1994.

Det ble en spesiell og sterk samtale. Jeg visste en god del om det dramatiske evakueringsoppdraget i byen Goražde. Men jeg må ærlig innrømme, at først der og da gikk det opp for meg hvor dypt uvirkelig og farefullt dette oppdraget må ha vært for dere.    

Og jeg forsto noe annet. Det var at denne hendelsen som da lå 20 år tilbake i tid, hadde mange glemte helter. Den hadde 36 helter som alle hadde et uendelig sterkt ønske om å redde liv, så sterkt at de satte sitt eget liv i stor fare. 

Krigskorset med sverd ble tildelt Brændeland den 8. mai i fjor. Og i år på samme dag ble løytnant Amund Berg, Kåres nestkommanderende under operasjonen, hedret med tildelingen av St. Olavs medalje med eikegren.

I dag er vi samlet for å takke og hedre den troppen som sammen tok del i en av de største heltedådene i norsk historie.

Noen stoler står tomme her. Cecilie Kojen vil få sin innsatsmedalje post mortem. Jeg er glad for at hennes nærmeste familie er her i dag. I går ble Ralph Terje Steinnes Iversen hedret i sitt hjem i Ålesund med nærmeste familie og troppssjef Brændeland rundt seg. Kirsten Wiig kunne dessverre heller ikke være til stede.

Jeg vil at de og deres familier skal vite at denne markeringen i høyeste grad også er for dem.

 

I vårt eget Europa, inntraff det på 1990-tallet en serie kriger som rev opp dype og varige sår. Den blodige oppløsningen av Jugoslavia satte verdenssamfunnet på en av sine aller mest alvorlige prøver.

Vi fikk oppleve de verste krigshandlingene i Europa siden andre verdenskrig.

Det er kriger vi vil huske for sin enorme brutalitet, for den etniske rensningen, for massakrer og store flyktningstrømmer.

Krigen i Bosnia betegnes gjerne som den aller mest blodige og brutale. Mer enn 100 000 mennesker ble drept. Over halvparten av disse var sivile.

 

I dette krigslandskapet fikk dere et oppdrag. Dere skulle evakuere skadde, syke og pleietrengende mennesker fra sykehuset i byen Goražde.  Planleggingen hadde foregått i lengre tid.

Det hadde blitt gjort forsøk på å nå inn til byen. Situasjonen ble ansett som kritisk og alvorlig, uten at noen hadde fullstendig oversikt over hvor dramatisk situasjonen egentlig var. Samtidig var det kontingentskifte og rullering av personell i Normedcoy.

Det var ufattelig sterke inntrykk som møtte dere. Ved elven Drina lå en by som i flere uker var omringet og under hard beskytning. Det var en sønderknust by og et sønderknust sykehus. Uten vann, strøm eller tilførsel av mat og medisiner.

Sykehusets bakvegg lå vendt mot frontlinjen. Fra åsene kom det jevnlig artilleribeskytninger.

Vi som ikke var der kan ikke fatte de tankene som gikk gjennom hodene deres da dere forsto omfanget av oppdraget.

Fanget i en kryssild mellom militære og paramilitære grupper. Stilt overfor et fullstendig rasert sykehus. Og en mørklagt kjeller som skjulte død, lidelser og menneskelig desperasjon.

Dere var redningen. Dere var håpet.

Oppgaven må ha virket uoverkommelig. Overlevelsesinstinktet og ønsket om å redde liv må ha vært tilsvarende sterkt. 

Dere krummet nakken og sto på. Dere gjorde en fantastisk innsats. Takket være dere fikk unge og gamle leve videre. I løpet av tre dager evakuerte dere 287 pasienter, nyfødte, barn, voksne, gamle, og 21 pårørende.

Sammen ga dere mennesker i nød en ny sjanse.

Det dere gjorde blir ikke mindre imponerende når man vet hvor lite tid dere hadde hatt sammen som tropp. Brorparten av dere var sivilt norsk helsepersonell med varierende grad av militær trening. Flere av dere hadde nettopp kommet fra Norge og knapt truffet hverandre tidligere.

Men dere hadde det aller viktigste: Personlig mot, handlekraft og et brennende ønske om å løse oppdraget og redde liv.

Slik ble livene til 36 nordmenn på en høydramatisk måte vevd sammen i et skjebnefellesskap bygget på menneskeverd og humanitet.

 

Sanitetstroppens bragd fikk lite oppmerksomhet. Årene gikk og lite eller ingen ting skjedde.  

Det vi gjør i dag er derfor så viktig og riktig. Vi løfter denne operasjonen ut av historiens glemsel. Vi plasserer den der den hører hjemme: En heltedåd uten sidestykke i Hærens sanitets historie.

Det vi gjør i dag er også en anerkjennelse av FN og norske soldaters innsats på Balkan. Det er en anerkjennelse av humanitet, av sanitet og av mennesker som satte egne liv i fare for å redde medmennesker i den dypeste nød.

I dag takker vi dere for at dere sto opp den gangen i 1994 og gjorde mer enn vi kan forvente.

Dere ga liv til døende, dere ga menneskeverdet et innhold.

Takk.