Norsk olje og gass' årskonferanse

Sjekkes mot fremføring.

Kjære alle sammen!

Å oppsummere en så innholdsrik dag som denne årskonferansen har vært, er en krevende oppgave.

Idrett har vært tema her i dag – og selv om jeg personlig foretrekker PlayStation på skjermen fremfor sport – så vet jeg å anerkjenne store prestasjoner.

Er det en ting vi trygt vi kan slå fast, så er det at i Norge har vi blitt verdensmestre både i flere idretter og i å utvinne naturressurser.

Da oljeeventyret startet på begynnelsen av 1970-tallet hadde vi ikke én eneste bedrift som kunne noe om oljeutvinning fra havdypet.

I dag er har vi den beste teknologien og vi har verdensledende bedrifter i hele verdikjeden.

På skuldrene av olje- og gassnæringen kommer nye næringer som havvind, havbruk, mineralutvinning og CO₂-håndtering.

På alle disse områdene skjer det mye. Jeg regner med mange av dere fikk med dere nyheten tidligere i dag om at jeg som første Olje- og energiminister i historien har gratulert Equinor og partnerne med å ha boret en tørr brønn helt fri for olje!

Det betyr at en viktig forutsetning for å kunne ta en beslutning om fullskalaprosjektet for fangst, transport og lagring av CO₂ er på plass.  

I idretten snakker man om å gjenskape de gode prestasjonene fra ett mesterskap til neste.

Det samme gjelder for Norge som energinasjon. Vi må stadig utvikle oss for å være med i tiden.

For å sette ting litt i perspektiv, la meg gi et lite tilbakeblikk på vår nære historie. La oss starte – litt tilfeldig – med året jeg ble født.

I 1986 var Norge som petroleumsnasjon fortsatt ung. Statens netto kontantstrøm var 58,2 milliarder i dagens kroneverdi. Mye penger også den gang, men likevel lite sammenliknet med dagens inntekter på 245 milliarder og størrelsen på oljefondet.

16. januar 1987 var produksjonen fra de tre Statfjord-plattformene 850.200 fat olje. Ikke noe felt i Nordsjøen har oppnådd tilsvarende døgnproduksjon. I sine beste år stod Statfjord for halvparten av Norges oljeproduksjon.

Internasjonalt markerte Norge seg da Gro Harlem Brundtland, som leder av Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, la fram rapporten "Vår felles framtid".

Bærekraftig utvikling har siden vært et sentralt begrep. Verden har fortsatt store utfordringer med å oppnå en utvikling som er både sosialt, økonomisk og miljømessig bærekraftig.

 

La oss gå noen år fram i tid til 1995. Jeg begynner i andre klasse på barneskolen, alle går rundt og synger på "Gangstas Paradise" av Coolio, og Troll A plattformen er ferdig bygget. Det var den gangen TV-kanaler over hele verden sendte bilder av en norsk olje- og gassplattform som slepes ut i havet.

USA hadde Coolio. Vi hadde Troll A.

Plattformen var – og er – jo et slags verdens 8. underverk. Den tyngste, flyttbare menneskeskapte konstruksjonen som noen gang er bydd. Bildene av at den slepes ut Boknafjorden gjør meg fortsatt stolt.

Troll A satte verdensrekord. Vi har flere slike på norsk sokkel. Vi har en industri som gang på gang viser sterk konkurransekraft i møte både med nye tekniske utfordringer.

Norsk oljeproduksjon når toppen i år 2000. Samme år begynner jeg på ungdomsskolen og alle har pustet lettet ut etter at Y2K kom og gikk – uten at verden kræsjet.

På norsk sokkel innledes også en ny epoke. Statoil, som det het den gangen, ble delprivatisert og børsnotert i juni 2001. En beslutning som gjorde at Petoro og Gassco etter hvert også så dagens lys.

To år senere, i 2003, utlyses for første gang areal under TFO-ordningen. Det mangfoldet av selskaper som har kommet inn på norsk sokkel som følge av TFO-ordningen og leterefusjonsordningen har tjent Norge svært så godt. 

Det gode samarbeidet og tilliten som preger virksomheten på norsk sokkel har vært utrolig viktig for de gode resultatene. Det gjelder mellom de ulike selskapene, myndigheter, politikere, arbeidstakere, forskningsinstitusjoner, universiteter og fagskoler.

Trepartssamarbeidet spesielt er noe unikt for Norge i internasjonal kontekst. Det er viktig for verdiskaping – og ikke minst for å drive sikkert og forsvarlig og med et godt arbeidsmiljø. Måten vi jobber og samarbeider på i Norge, er et konkurransefortrinn for oss.

La oss spole frem. I 2012 var oljeprisen høy.

Aktiviteten i næringen var stor og inntektene flommet inn til oljefondet. I BNP per person hadde Norge forlengst parkert Sverige. På samme tid hadde jeg selv funnet meg en fyr fra Tasta i Stavanger. Gode tider for både meg og landet, med andre ord.

Samtidig hadde også andre vært på leting etter den rette. Og sannelig fant også disse gull ikke langt fra Stavanger: Aldous Major/Avaldsnes, nå kjent som Johan Sverdrup, ble funnet i 2011 – året før jeg giftet meg.

Aldous Major viste seg å ikke være et "vanlig" felt – det var en elefant. I dag diskuteres viktige rammevilkår for næringen med merkelapper som "gunstig skatteordning" og "subsidie". En skyteskive for mange har vært, og er, leterefusjonsordningen.

Ordningen har tjent staten som ressurseier svært godt. Den har bidratt til mer lønnsom leteaktivitet. Jeg nøyer meg med å slå fast at Johan Sverdrup – den foreløpig siste juvelen på norsk sokkel – er et ektefødt barn av leterefusjonsordningen.

 

Så alle sammen - har vi kommet frem til i dag i min lille historiereise.

I 2019 startet produksjonen på Sverdrup. Et felt som vil skape nærmere 1000 milliarder kroner til fellesskapet. Det trenger vi for å finansiere vår velferd!

Så er det bare å konstatere at selv om jeg nå har passert min forgjenger i antall dager som olje- og energiminister – så var det hun som fikk æren av å åpne Johan Sverdrup offisielt, sammen med statsministeren.

Jeg skal imidlertid gjøre mitt for at vi vinner valget til neste år slik at jeg kan åpne byggetrinn to i 2022 …

Sverdrup-feltet er bygd ut på imponerende vis av industrien. Et felt som går foran når det gjelder digitalisering, og som produserer med svært lave CO₂ utslipp.

I år har også Statfjord-eierne offentliggjort nye ambisiøse planer for feltet. Det produserer ikke i nærheten så mye som året jeg ble født – men ambisjonen er nå å produsere lønnsomt frem mot 2040.

Også letingen fortsetter. Det er bra fordi vi trenger nye funn for å opprettholde arbeidsplasser, produksjon og verdiskaping over tid. I 2020 ønsker jeg meg derfor flere funn – gjerne også noen store!

Petroleumsnæringen har alltid vært i utvikling. Det viser historien i min levetid. At de kommende 33 årene ikke blir like årene som har gått er det heller ingen tvil om.

Verden rundt oss er i stadig endring. Klimautfordringen og målene vi har satt for å redusere utslippene legger også noen rammer for petroleumsnæringen.

Jeg tror dere gjør klokt i lytte godt til det statsministeren sa tidligere i dag om å gripe mulighetene som ligger i omstillingen til lavutslippssamfunnet.

Jeg vil også fremheve de kloke ordene fra Eldar Sætre om tillit til industrien. Dere må engasjere, inkludere og respektere også de som taler dere midt imot.

 

Forrige fredag mottok jeg KonKraft-strategien for å nå de ambisiøse målene næringen har satt for å kutte utslipp fram mot 2030 og 2050. Mitt inntrykk er at arbeidet dere har gjort skaper entusiasme og fornyet støtte til det dere holder på med, både i og utenfor næringen.

Både målene og strategien viser med all tydelighet at næringen er en del av klimaløsningen og en del av fremtiden.

Jeg ser virkelig frem til å se resultater fra den store jobben dere i næringen nå må gjøre for å nå målene dere har.

Mitt mål er at regjeringens politikk skal bidra til at dere lykkes.

Vi skal både få ned utslippene og opprettholde verdiskaping, arbeidsplasser og velferdssamfunnet.

Selv om etterspørselen etter olje og gass vil synke dersom verden når klimamålene, trenger vi fortsatt mye olje og gass i flere tiår fremover. Det gjelder også innenfor rammene av Parisavtalen.

Jeg er sikker på at det vil bli et konkurransefortrinn for norsk sokkel at vi har så lave utslipp hvis utviklingen går i den retningen vi håper.

Kjære alle sammen.

Norge er i ”pole position” for å løse fremtidens utfordringer – og i det ligger våre muligheter.

Tusen takk for oppmerksomheten!