Redegjørelse for Stortinget om avslutningen av NATOs operasjon i Afghanistan

President,

Etter nærmere 20 år går det internasjonale militære nærværet i Afghanistan mot slutten.

14. april i år besluttet NATO å avvikle den militære operasjonen Resolute Support Mission (RSM) i Afghanistan fra 1. mai. Arbeidet er allerede i gang. Innen få måneder skal NATOs militære engasjement være avsluttet.

Den norske innsastsen i Afghanistan har vært vårt mest omfattende og kostbare internasjonale engasjement siden Andre verdenskrig.

Jeg vil takke for anledningen til å gi en redegjørelse om avslutningen av NATOs militære operasjon.

Jeg vil starte med å si litt om det militære bidraget vi har hatt i Afghanistan siden 2002.

Deretter vil jeg omtale hva vi har oppnådd i Afghanistan. Jeg vil også si litt om hva vi ikke har fått til.

Avslutningsvis vil jeg si noe om vår fremtidige innsats i Afghanistan. For selv om den militære operasjonen går mot slutten, forlater vi ikke Afghanistan. Vi vil fortsette å engasjere oss i den afghanske fredsprosessen. Vi viderefører utviklingsbistand og humanitært arbeid.

 

President,

Høsten 2001 var det bred politisk enighet om å støtte USA etter terrorangrepet 11. september.

Allerede 12. september vedtok FNs sikkerhetsråd en enstemmig resolusjon som bekreftet USAs rett til selvforsvar.

Samme dag fastslo NATO at angrepet på USA var å forstå som et angrep på alle NATOs medlemsland. Med det aktiverte NATO for første - og hittil eneste gang - Atlanterhavspakten artikkel 5 om kollektivt forsvar.

Kort tid etter, i oktober 2001, innledet USA og Storbritannia Operation Enduring Freedom. Målet var å fjerne Al-Qaida, bekjempe Taliban og hindre at Afghanistan igjen ble et utgangspunkt for terrorangrep mot vestlige land.

Stoltenberg-regjeringen signaliserte tidlig norsk støtte til amerikanske aksjoner for å bekjempe terrorisme. 

Etter regjeringsskiftet samme høst, besluttet Bondevik II-regjeringen at Norge skulle slutte seg til den USA-ledede operasjonen.

De første norske styrkene ble satt inn i Afghanistan ved årsskiftet 2001-2002. Dette var spesialstyrker, mineryddere og spesialister på eksplosiver. I løpet av det første året sende Norge også transportfly og kampfly.

Selv om den militære innsatsen mot Al-Qaida var vellykket og Taliban-regimet falt i løpet av få måneder, forstod man tidlig at bekjempelse av terrorgrupper alene ikke ville garantere et stabilt Afghanistan. Fokuset ble derfor flyttet over på stabilisering og statsbygging. Målet var å bygge et Afghanistan som ikke ga grobunn for ny terrorisme.

Dette fikk betydning både for NATOs og Norges innsats. International Security Assistance Force, bedre kjent som ISAF, var i utgangspunktet en koalisjonsstyrke med mandat fra FN for å bidra til internasjonal fred og sikkerhet. NATO overtok ansvaret for ISAF i 2003. På det meste bidro rundt 50 land til ISAF-styrken. 21 av disse var ikke NATO-medlemmer. Det innebar at én fjerdedel av verdens land var med og støttet afghanske myndigheters arbeid for å skape stabilitet og utvikling.

Både Operation Enduring Freedom og ISAF fikk etter hvert også hjemmelsgrunnlag i samtykke fra afghanske myndigheter.

En viktig utvikling var opprettelsen av en rekke Provincial Reconstructions Teams, såkalte PRTer. Norge hadde ansvar for PRTet i Maimana i Faryab provins fra 2005 og frem til 2012. PRTene var en ny måte å drive militære operasjoner på, der tett koordinering med sivile aktører var sentralt. Formålet var å støtte utviklingen og sikkerhetsarbeidet i provinsene. Det var også å styrke sentralmyndighetenes kontroll over disse områdene. 

Opplæring av afghanske sikkerhetsstyrker ble etter hvert en sentral prioritering for NATO. Norge var tidlig ute med dette arbeidet. 

Fra 2010-2011 ble norsk deltagelse i kampoperasjoner redusert, og fokuset ble i større grad flyttet over på kapasitetsbygging. ISAFs mål var å bygge opp afghansk kapasitet og eierskap med sikte på gradvis overføring av ansvar til afghanske myndigheter.

Fra 2014 ble den norske militære tilstedeværelsen konsentrert til Kabul.

I 2015 gikk NATOs innsats i Afghanistan over i en ny fase. 31. desember 2014 ble ISAF-styrken avviklet og ansvaret for sikkerheten ble formelt overført til afghanske sikkerhetsstyrker. Tanken var at afghanerne nå i større grad skulle ivareta ansvaret for egen sikkerhet.

NATO opprettet samtidig Resolute Support Mission som skulle gi råd, trene og bistå afghanske styrker. 

I dag består det norske bidraget av spesialstyrker som trener og veileder afghanske spesialstyrker. Vi har også et norsk sanitetsbidrag og et feltsykehus i Kabul. Til sammen utgjør disse styrkene i underkant av 100 personer.

Jeg hadde i dag morges et videomøte med de norske soldatene i Kabul, både spesialstyrkene og de som jobber på feltsykehuset. Det norske personellet gjør en imponerende jobb i en krevende situasjon. Jeg fikk en oppdatering på hvordan de vurderer situasjonen i Kabul. Den er uforutsigbar, men de norske styrkene har gode planer for å ivareta egen sikkerhet.

Spesialstyrken gav også sine vurderinger av de afghanske spesialstyrkene som de har trent de siste 14 årene. Den afghanske styrken er nå i stand til å løse oppgaver selvstendig og vil være en viktig brikke i de afghanske sikkerhetsstyrkene fremover.

Forsvaret har vært kontinuerlig tilstede i Afghanistan i nærmere 20 år – fra Kandahar i sør til Mazar-i-Sharif i nord. Alle deler av Forsvaret har bidratt; Hæren, Luftforsvaret, Sjøforsvaret, Spesialstyrkene, Forsvarets sanitet, Heimevernet og Etterretningstjenesten.

Totalt har om lag 9200 nordmenn tjenestegjort i Afghanistan. Forsvarets kvinner og menn har løst det oppdraget de har fått på en forbilledlig måte.

Vi er stolte av soldatene våre. De har høstet betydelig anerkjennelse både ute og hjemme, og er kjent for sin profesjonalitet og integritet.

Norske soldater har bidratt i mange internasjonale operasjoner de siste tiårene, men oppdraget i Afghanistan har vært ett av de mest risikofylte vi har deltatt i. Soldatene har vært nødt til å ta gode avgjørelser under sterkt press. Det har de klart. Vi har hørt mange historier om situasjoner der våre soldater har fått medsoldater, afghanske partnere og sivile ut av farlige situasjoner med lite bruk av vold. At så mange norske soldater har blitt dekorert for sin innsats i Afghanistan vitner om dette. 

Forsvaret har også lært mye. En hel generasjon soldater har fått trening i skarpe situasjoner. De har kommet tilbake med verdifull kompetanse om blant annet krisehåndtering og lederskap. Dette er erfaring som de har tatt med seg hjem og som brukes videre i utviklingen av Forsvaret.

Men den norske militære innsatsen har også kostet.

Vi vet at vi tar en stor risiko når vi sender soldater ut i farlige oppdrag. Men noen har betalt en høyere pris enn andre.

Ti soldater har falt i tjeneste for Norge i Afghanistan. Disse ti er:

Tommy Rødningsby

Tor Arne Lau-Henriksen

Kristoffer Sørli Jørgensen

Trond Petter Kolset

Claes Joachim Olsson

Andreas Eldjarn

Simen Tokle

Christian Lian

Trond André Bolle

Siri Skare

Vi vil alltid være dypt takknemlig for deres innsats.

Også norske sivile liv har gått tapt.  Den norske legen Egil Kristian Tynæs ble drept mens hans utførte humanitært arbeid for Leger uten Grenser. Journalist Carsten Thomassen mistet livet på jobb i Afghanistan på oppdrag for Dagbladet.

Mange nordmenn har jobbet i Afghanistan de siste 20 årene. Mange under svært krevende forhold. Dette gjelder blant annet diplomater og de som har en jobb innen justissektoren, blant annet jurister, politifolk og ansatte i fengselsvesenet. Disse har vært en viktig del av den norske innsatsen i Afghanistan.

Mange nordmenn har også jobbet i bistands- og i humanitære organisasjoner eller dekket konflikten som journalister.

For noen koster innsatsen fremdeles. Flere av dem som tjenestegjorde i Afghanistan ble alvorlig såret. Noen sliter med alvorlige ettervirkninger, både fysiske og psykiske. 

Vi har lært mye av feilene som ble begått mot veteraner fra tidligere operasjoner. Mot dem som ikke fikk noen oppfølging i etterkant. Gjennom det siste tiåret har det derfor blitt gjort et stort arbeid for å ivareta våre veteraner både før, under og etter oppdrag.

Gode ordninger er kommet på plass. Blant annet bedre tilrettelegging for familier, gode erstatningsordninger og økt kompetanse i det sivile hjelpeapparatet. Vi skal fortsette å ivareta våre veteraner.

President,

Parallelt med det militære engasjementet har Norge bidratt med betydelige midler og innsats til utviklingen av det afghanske samfunnet. Siden 2001 har vi brukt over tolv milliarder kroner i langsiktig bistand og humanitær støtte. Det har vært bred, tverrpolitisk enighet om denne prioriteringen.

Mål og prioriteringer for det langsiktige engasjementet i Afghanistan har ligget relativt fast under skiftende regjeringer. Disse har vært å bidra til økt sikkerhet og stabilitet, forbedret styresett, med vekt på demokrati, menneskerettigheter og likestilling, og styrket økonomisk og sosial utvikling.

Norges bistand har vært samordnet med det internasjonale giversamfunnet, FN og Verdensbanken. Afghanske prioriteringer har vært vektlagt. På tross av den pågående konflikten, har bistanden bidratt til sosial utvikling og en gradvis oppbygning av myndighetsstrukturer. Disse leverer nå strøm, vann og veier til flere deler av befolkningen. Skoler og helsevesen er bygget ut.

I 2002 gikk mindre enn en million afghanske barn på skole. Nesten ingen jenter fikk skolegang. I dag går mellom ni og ti millioner barn på skole. Nesten 40 % er jenter. Antall skoler har i samme periode økt fra rundt 3000 til over 16 000. Blant Norges bidrag er finansiering av 27 skolebygg i Faryab-provinsen. Skolebyggene er bygget med tilfredsstillende sanitære anlegg og med høye murer rundt. Dette er så afghanske foreldre skal føle det trygt å sende barna – også døtrene sine - på skolen.  

Afghanistan gjør i dag det det bedre på flere utviklingsindikatorer som har betydning for befolkningens livskvalitet. Blant annet er barnedødeligheten nesten halvert siden 2001. Den er fortsatt høy, men tendensen er fremdeles nedadgående. Antall kvinner som dør i barsel er også fortsatt høy, men er nesten halvert.  Også for andre helseindikatorer har det vært betydelig bedring. Flere har tilgang til rent vann og elektrisitet.

Afghanistan har også tatt viktige skritt mot et demokratisk styresett, med en grunnlov som er bygget på menneskerettighetene. Det er et aktivt sivilsamfunn i deler av landet. Medier stiller kritiske spørsmål både til myndighetspersoner og andre aktører i det afghanske samfunnet.  

Samtidig må vi erkjenne at på viktige områder har vi ikke oppnådd de målene vi satte oss for bistanden til Afghanistan.

Det er dessverre langt fra å være en stabil stat og et fredelig, demokratisk samfunn. Vi må erkjenne at statsbygging er en krevende oppgave så lenge det pågår konflikt.

Det er fortsatt betydelige demokratiske mangler ved det afghanske styresettet. Valgene har vært preget av store svakheter. Konflikten med Taliban og andre opprørsgrupper i samfunnet har spilt negativt inn.

Selv om grunnloven gir kvinner og minoriteter likeverdige rettigheter, er realiteten for mange kvinner vold, undertrykkelse og begrenset frihet. Det er bekymringsfullt at antall drepte journalister og menneskerettighetsforkjempere øker. Det har også vært angrep på byråkrater, dommere, helse- og hjelpearbeidere.

Utfordringene med korrupsjon og et svakt afghansk eierskap har også vært store. Afghanistan er fortsatt helt avhengig av internasjonal utviklingsbistand. I den såkalte Godal-rapporten om innsatsen i Afghanistan som kom i 2016 vises det til «antatt gode bistandsprinsipper», men også «beskjedne resultater». Og det heter i rapporten: «I forhold til de enorme bistandssummene som har vært brukt på Afghanistan, er resultatene heller svake. Et tradisjonelt kost-nytte-perspektiv gir ikke et positivt bilde.»

I 2017 erkjente daværende utenriksminister Børge Brende på Stortingets talerstol at «Vi gikk inn med høye ambisjoner. Noen var for høye». Det kan vi gjerne gjenta i dag.

På noen områder har den internasjonale bistanden også virket mot sin hensikt. De store pengestrømmene har medvirket til korrupsjon og dermed hindret utvikling. Afghanistan har fått på plass en god lovgivning når det gjelder korrupsjon, men det er forskjell mellom lovgivning og praksis. På Transparency Internationals korrupsjonsindeks ligger Afghanistan på 173. plass av 198 land.

Som jeg sa innledningsvis, vil vi fortsette vårt sivile engasjement i Afghanistan.

Afghanistan vil trenge bistand i lang tid fremover. Vi vil fortsatt være en viktig og langsiktig partner.

Så hvordan kan vi sørge for at bistanden i fremtiden blir brukt riktig?

På giverlandskonferansen i november 2020 ga Norge tilsagn om opptil 650 millioner kroner i 2021. Vi sa også at vi vil vurdere et tilsvarende nivå de neste tre årene.

Samtidig er vår bistand betinget av at afghanske myndigheter oppfyller sine forpliktelser, særlig at de arbeider for å redusere korrupsjon.

Det er viktig at norske midler brukes på en ansvarlig måte. Derfor kanaliseres det meste av vår bistand gjennom fond som administreres av Verdensbanken og FN, og gjennom organisasjoner med gode rutiner for oppfølging og kontroll.

Vi støtter prosjekter som bidrar til styrking av menneskerettigheter, inkludert for kvinner, bekjempelse av korrupsjon, økt næringsutvikling og jobbskaping på landsbygden, og utdanning, særlig for jenter.

Vi vil gjøre det vi kan for å bidra til at fremgangen som er oppnådd de siste 20 år ikke reverseres. Dette gjelder særlig kvinners rettigheter, jenters rett til skolegang og inkludering av etniske og religiøse minoriteter. Samtidig må vi forvente visse tilbakeslag. 

President,

Mange vil spørre; hvorfor trekker vi oss ut nå?

En viktig lærdom fra Afghanistan er at konflikten ikke kan løses militært. Nesten 20 år med militær innsats har ennå ikke resultert i en fredsløsning. På det meste var det 130 000 utenlandske soldater i Afghanistan. Samtidig fortsatte Taliban å styrke sin stilling.

Vekslende norske regjeringer har sagt at en fredsløsning må skapes mellom partene i Afghanistan. Denne prosessen må være afghansk ledet og den må også gjennomføres av afghanerne selv. Vi er ikke der nå. Samtidig er det vanskelig å hevde at et forlenget militært nærvær vil bringe oss nærmere en fredsløsning. Å bli værende på permanent basis er ikke et alternativ.

Dette var bakgrunnen for at USA innledet forhandlinger med Taliban og som resulterte i Dohaavtalen i februar 2020. Avtalen la til rette for uttrekk av amerikanske og internasjonale styrker og for fredsforhandlinger mellom Taliban og den afghanske republikken. Målet var å få bevegelse i det fastlåste politiske sporet. Det lå også en erkjennelse fra amerikansk side at Taliban var nødt til å være en del av en fremtidig politisk løsning.

Gjennom hele det militære engasjementet har det vært et viktig prinsipp fra norsk side at vi har gått inn sammen med våre allierte, foretar justeringer sammen og trekker oss ut sammen. Når USA så tydelig signaliserte at de ønsket å avslutte sitt militære bidrag i Afghanistan, var det helt naturlig at NATO besluttet det samme.

Jeg skal samtidig være ærlig på at det er forbundet med betydelig risiko å trekke seg ut før det foreligger en fredsavtale mellom de afghanske partene. Uttrekket kan føre til at andre konflikter kommer til overflaten. ISIL og andre væpnede grupper vil kunne bli mer virksomme. Det er en fare for et økt voldsnivå. Stabiliteten er allerede skjør.

Det er derfor viktig at vi fortsetter å støtte opp om den afghanske fredsprosessen og fortsetter vårt sivile engasjement.

Det er i Norges og NATO-alliertes interesse å videreføre et betydelig sivilt engasjement i Afghanistan. Det er et viktig signal til myndighetene og befolkningen. Dersom de nåværende styringsstrukturene bryter sammen, står vi overfor alvorlige humanitære utfordringer. Dette vil igjen kunne skape nye flyktning- og migrasjonsstrømmer. 

En politisk løsning er en forutsetning for varig fred. Det er afghanere selv som eier fredsprosessen og som må drive den videre. Men vi kan bidra ved å støtte og legge til rette.

Norge har ikke hatt en formell rolle i forhandlingene i Doha. Men gjennom et aktivt norsk fredsdiplomati, og tidlig kontakt med Taliban, har vi bidratt til å berede grunnen for fredssamtalene i Doha.

Vi har vært til stede i Doha etter invitasjon fra Qatar. Vi har fremmet synspunkter knyttet til grunnleggende spørsmål om menneskerettigheter, religiøs toleranse og kvinners rolle i samfunnet.

Vi har vært tydelige overfor Taliban at bevegelsen må endre mye av den politikken de tidligere har ført for at en forhandlingsløsning skal være mulig. Vi forsøker løpende å bidra til at disse hensynene tas med i forhandlingene. Norge har bred internasjonal støtte i dette arbeidet.

Utviklingen i forhandlingene i Doha har bekreftet det vi var forberedt på: At det er svært utfordrende, og ikke minst tidkrevende, for partene å oppnå enighet om en endelig fredsløsning. Dette er en erfaring også fra andre fredsprosesser. Vi vil opprettholde dialogen med begge de afghanske partene og støtte fredsarbeidet selv om den videre veien skulle bli lang og fortsatt voldelig.

Afghanistans naboer har også et betydelig ansvar for å bidra til en positiv utvikling. Historisk har mange av Afghanistans utfordringer vært en følge av regionalt maktspill. Norge har vært en pådriver for dialog og samarbeid mellom landene i regionen om fred i Afghanistan.

Det er viktig at nabolandene bruker den innflytelse de har til å støtte prosessen og partenes kompromissvilje, ikke minst Talibans. Det vil også være av stor betydning for velstandsutviklingen i landet dersom Afghanistan kunne integreres bedre i den regionale økonomien.

Norge har fått et særlig ansvar i Sikkerhetsrådet for å følge opp situasjonen i Afghanistan gjennom den såkalte penneførerrollen. Det gjør vi sammen med Estland i 2021. Vårt kjennskap til partene i konflikten, gir oss gode forutsetninger for å være en konstruktiv aktør som kan bidra til felles løsninger. Sammen med de øvrige rådsmedlemmene jobber vi for å avklare premissene for FNs videre engasjement. Vi jobber også for en enighet om hvordan FN og det internasjonale samfunn best kan støtte opp under fredsprosessen og de politiske prosessene. FNs fortsatte engasjement i landet er svært viktig.

Betydelig internasjonal støtte vil være viktig for gjennomføringen av en eventuell fredsløsning. Regjeringen er klar på målsettingen om å opprettholde et høyt nivå på utviklingsbistanden og den humanitære bistanden også i kommende år.

Vår støtte er samtidig avhengig av utviklingen. Dersom Taliban tar makten ved bruk av vold, vil vi ikke kunne støtte et slikt styre. Dersom Taliban kommer til makten gjennom en forhandlet fredsløsning, vil vi måtte gjøre en konkret vurdering av det grunnlaget en slik afghansk myndighetsstruktur er bygget på.

Det er for tidlig å si hvordan et Afghanistan med Taliban i en eventuell maktposisjon vil se ut. Taliban har et verdi- og samfunnssyn vi ikke deler. Samtidig har de ikke kommunisert tydelig hvordan de ønsker å organisere det afghanske samfunnet dersom de kommer i en styringsposisjon. Dette gjelder blant annet spørsmålet om kvinners rettigheter.

De siste 20 årene er utdannings- og kompetansenivået i Afghanistan betydelig hevet. Det er i dag en generasjon som er oppvokst med større grad av frihet, og det afghanske samfunnet er et helt annet i dag enn da Taliban satt med makten. Dette må også Taliban forholde seg til dersom de blir en del av det fremtidige regjeringsapparatet

President,

Når vi nå holder på å avslutte NATOs militære operasjon i Afghanistan, har vi høyt fokus på sikkerheten til det norske personellet i Kabul. Etter avtalen som ble inngått med USA, har Taliban lagt bånd på sine angrep mot internasjonale militære og sivile mål. Samtidig er det en uro for at bevegelsen ikke lenger vil føle seg forpliktet til en slik tilbakeholdenhet etter den opprinnelige sluttdatoen for det militære uttrekket, som var 1. mai.

Dette betyr at internasjonale militære styrker og sivile aktører kan komme i en mer utsatt posisjon. De militære styrkene har gjennomført sikkerhetstiltak for egenbeskyttelse. Vi har også en løpende vurdering av sikkerheten til vårt ambassadepersonell i denne kritiske fasen. Vi er beredt til å iverksette nødvendige tiltak for å ivareta sikkerheten for våre ansatte ved ambassaden dersom situasjonen skulle tilsi dette. Sikkerheten til våre ansatte har høyeste prioritet.

Fra norsk side har vi vært tydelige i NATO om behovet for at et uttrekk av internasjonale styrker må foregå på en ordnet måte. Vi ønsker i så stor grad som mulig å holde oss til NATOs planer for et koordinert uttrekk. Norge har ansvaret for feltsykehuset på flyplassen i Kabul. Dette er en kapasitet som er viktig for alle NATOs styrker og den internasjonale tilstedeværelsen. Norge kommer derfor til å være blant de siste som trekker oss ut.

Det er fortsatt et høyt voldsnivå i store deler av Afghanistan, som særlig rammer sivile afghanere. Vi får nesten daglig meldinger om omfattende voldshandlinger. Noen er særdeles rystende. Angrepet som rammet en skole i Kabul den 8. mai, der nesten 100 personer ble drept, svært mange av dem skolejenter, er dessverre bare ett av flere eksempler på at sivile rammes svært hardt av den pågående konflikten.

Sikkerhetsbildet i Kabul er krevende og kan forverres etter uttrekket av allierte styrker. Norge planlegger for fortsatt diplomatisk tilstedeværelse i Kabul. Men dette forutsetter at sikkerheten til de ansatte ved ambassaden kan ivaretas. Mange års godt arbeid til støtte for utviklingen i Afghanistan har skapt en politisk kapital vi bør søke å ta vare på. 

Hva slags strukturer som vil bli igjen for å sikre den internasjonale tilstedeværelsen er ikke avklart ennå. Ei heller om Norge på noen måte vil ha en rolle i dette.

Vi vil ta vare på lokalt ansatte som har jobbet for norske sivile eller militære myndigheter og som er i en utsatt sikkerhetssituasjon. Det jobbes nå med å vurdere situasjonen og praktiske løsninger. Vi oppfatter at vi har et ansvar for at de som har jobbet for Norge ikke kommer i en vanskelig sikkerhetssituasjon. Vi vil også samarbeide med andre NATO-land hvis det blir nødvendig, for å ivareta andre grupper som har jobbet for NATO-operasjonen.

Avslutningsvis vil jeg takke alle de 9 200 norske soldatene som har gjort en innsats i Afghanistan. Etter angrepet på USA 11. september 2001, aktiverte NATO for første gang artikkel 5 om kollektivt forsvar av alliansens medlemsland.

ISAF-styrken hadde mandat fra FNs sikkerhetsråd. Etter hvert fikk operasjonene også samtykke fra afghanske myndigheter. Det har med andre ord vært bred internasjonal oppslutning om operasjonene i Afghanistan.

Også i denne salen har det vært en bred oppslutning. Stortinget har blant annet drøftet en redegjørelse i forbindelse med overgangen fra ISAF til RSM i 2014. I 2017 var det en større behandling av NOUen fra Godalsutvalget. Jeg er glad for å ha fått muligheten til å redegjøre også nå i forbindelse med avslutningen av NATOs operasjon.

Etter nesten 20 år har vi gjort oss noen lærdommer. En av dem er at det er svært vanskelig å skape en fredsprosess med militære virkemidler. Akkurat nå finnes det få gode løsninger.

Selv om den militære operasjonen går mot sin avslutning, avslutter vi ikke vårt engasjement. Vi vil fortsette å bidra både gjennom fredsdiplomati og støtte til forhandlinger mellom de afghanske partene.

Norge vil fortsette å bidra økonomisk, gjennom langsiktig kapasitetsbygging, bistand og humanitær hjelp. Men dette betinger at det er mulig og at de løsningene som etter hvert vokser frem er i tråd med våre prinsipper og våre prioriteringer. 

Det er helt nødvendig med fortsatt internasjonal støtte slik at de skjøre fremskrittene som er oppnådd ikke reverseres.

Vi må være forberedt på en vanskelig periode i Afghanistan fremover. Afghanerne må selv finne veien til en løsning. Men både Afghanistans naboland og det internasjonale samfunnet for øvrig har et ansvar for å bidra konstruktivt.