Fra frihandelsavtale med EF til EØS

I likhet med de andre Efta-landene hadde Norge en frihandelsavtale med EF fra 1973. De bilaterale avtalene mellom EF og Efta-landene dekket bare deler av handelen mellom dem. Norges frihandelsavtale med EF gjaldt i første rekke avvikling av toll på industrivarer.

Gjennom Enhetsakten, som trådte i kraft i 1987, la de daværende tolv EF-landene grunnlaget for gjennomføringen av et felles marked. Enhetsakten førte til nye utfordringer for handelen mellom Efta og EF. Gjennomføringen av det indre marked innebar at Efta-landene risikerte å møte handelshindringer som var avviklet internt mellom medlemslandene i EF.

Norge og de øvrige Efta-landene mente at dette ville føre til svekkelse av egne bedrifters konkurransekraft i forhold til konkurrentene i EF. Dette var en viktig foranledning for Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeids­området, EØS-avtalen.

EØS-avtalen ble undertegnet av medlemsstatene i EF og Efta 2. mai 1992. Da besto Efta av sju medlemsland og EF av  tolv. I 1994 hadde Østerrike, Sverige, Finland og Norge folkeavstemning om medlemskap i EU. Norske velgere sa nei, mens det ble flertall for medlemskap i de tre andre landene.

Dermed ble EU-siden utvidet til 15 land og Efta-siden i EØS redusert til tre land. Efta-landet Sveits er ikke medlem av EØS, men har egne bilaterale avtaler med EU på en rekke områder.

I mai 2004 ble ytterligere ti nye land medlemmer i EU, og 1. januar 2007 ble Bulgaria og Romania medlemmer. 1. juli 2013 ble Kroatia medlem av EU, og 11. april 2014 ble landet også en del av EØS-avtalen.

EØS-avtalen består i dag av EUs 28 medlemsland og de tre EØS/Efta-landene Island, Liechtenstein og Norge.

Viktige dokumenter:

• EØS-loven
• EØS-avtalen (pdf - på engelsk) 
• Avtalens vedlegg
• Avtalens protokoller
• Stortingsproposisjonen med forslaget til EØS-avtale