Redegjørelse for Stortinget om differensiert arbeidsgiveravgift

Redegjørelse for Stortinget 12. juni 2006 om regjeringens arbeid med notifisering av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift og virkeområdet for de distriktspolitiske virkemidlene. Av finansminister Kristin Halvorsen og kommunal- og regionalminister Åslaug Haga.

(Kan avvike noe fra fremføringen)

Statsråd Halvorsen:

President

Differensiert arbeidsgiveravgift har vært det viktigste virkemidlet i norsk distriktspolitikk i en årrekke. Det er treffsikkert og ubyråkratisk. Det har vært målrettet og effektivt for å stimulere sysselsetting og bosetting i de områdene av Norge som har lav befolkningstettet og som sliter med fraflytting. Norge ble tvunget til å avvikle ordningen fra 1.1.2004 fordi det ble fremholdt at virkemidlet var i strid med EØS-avtalen.

Det har vært betydelig politisk utålmodighet og strid rundt dette spørsmålet. Det har jeg ikke tenkt til å rippe opp i i dag. Prosessen for å sikre en åpning i Kommisjonens retningslinjer for differensiert arbeidsgiveravgift har pågått over flere år. Under den forrige regjeringen ble det lagt grunnlag for å sikre en åpning for gjeninnføring av differensiert arbeidsgiveravgift i Kommisjonens og ESAs nye retningslinjer for regionalstøtte. Hvordan denne åpningen skulle tolkes var imidlertid ikke klart. Det er rom for ulike tolkninger på flere punkter og hvilken tolkning som skal legges til grunn vil avgjøre omfanget av gjeninnføringen av differensiert arbeidsgiveravgift.

Denne regjeringen har jobbet hardt for å komme til en forståelse med ESA som sikrer en ordning som er tilnærmet slik den var før. Det er en stor seier for norske distrikter og for en aktiv distriktspolitikk at differensiert arbeidsgiveravgift kan gjeninnføres fra 1.1.2007. Derfor er det en glede for meg og kommunal- og regionalministeren å kunne redegjøre nærmere for innholdet i denne saken for Stortinget i dag.

I desember i fjor vedtok EU-kommisjonen nye retningslinjer for regionalstøtte som skal gjelde fra 1. januar 2007 til 31. desember 2013. EFTAs overvåkingsorgan, ESA, vedtok tilsvarende regler 6. april i år.

Retningslinjene setter ytre rammer for hva EØS-landene kan gi av regionalpolitisk offentlig støtte til næringslivet i denne perioden og regulerer bl.a. ordninger som differensiert arbeidsgiveravgift og distriktsrettet investeringsstøtte. Innenfor disse rammene er det ESA som fortolker og håndhever regelverket og skal godkjenne de norske ordningene og virkeområdet for de distriktspolitiske virkemidlene.

Norge aksepterte de nye retningslinjene 5. mai i år. Det betyr at alle regionale støtteordninger i Norge må være i overensstemmelse med disse retningslinjene fra 1. januar neste år.

Vi vil i dag redegjøre for prosessen med å notifisere til ESA en ny ordning med differensiert arbeidsgiveravgift og nytt virkeområde for de distriktspolitiske virkemidlene som skal gjelde for sjuårsperioden 2007-2013.

For å sikre at vi har en ordning med differensiert arbeidsgiveravgift og et distriktspolitisk virkeområde på plass fra 1.1.2007, ble det lagt opp til en tett dialog med ESA forut for at Norge sendte de formelle notifikasjonene.

1. Differensiert arbeidsgiveravgift

Målet for regjeringen har vært å gjeninnføre ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift i et så stort omfang som mulig sammenlignet med den ordningen som gjaldt inntil 1.1.2004. Det gjelder både med hensyn til geografisk omfang og satsstruktur. I tillegg er det lagt vekt på at så få sektorer som mulige skal unntas fra ordningen.

Det var et tilbakeslag for norsk distriktspolitikk da ESA ikke aksepterte en videreføring av den generelle ordningen med regionalt differensiert arbeidsgiveravgift etter 1. januar 2004. Differensiert arbeidsgiveravgift er vårt viktigste og mest treffsikre distriktspolitiske virkemiddel. Ordningen subsidierer sysselsetting i distriktene direkte. I tillegg har ordningen lave administrasjonskostnader både for offentlig sektor og næringslivet.

Det nye regelverket åpner som kjent for å ta i bruk en ordning som differensiert arbeidsgiveravgift i svært tynt befolkede områder for å hindre eller redusere vedvarende befolkningsnedgang.

Formuleringene som åpner for differensiert arbeidsgiveravgift i de nye retningslinjene, er langt fra entydige. Det er rom for ulike tolkninger på flere punkter, og hvilken tolkning som legges til grunn vil ha betydning for omfanget av den nye ordningen. Regjeringen har arbeidet systematisk for at regelverket tolkes så lempelig som mulig med hensyn til geografisk virkeområde, næringsunntak, satsstruktur og kriteriet knyttet til hvilken sats den enkelte arbeidsgiver skal beregne avgift med. ESA har på sin side kontakt med EU-kommisjonen for å sikre ensartet tolking av regelverket i hele EØS-området.

Det er klart at den nye ordningen vil få en noe endret teknisk utforming. I den gjeldende ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift, beregnes avgiften etter satsen i sonen hvor den enkelte arbeidstakeren er bosatt. ESA hevder det ikke lenger skal være adgang til å knytte satsen til arbeidstakerens bosted, fordi virksomheter utenfor virkeområdet da vil kunne motta regionalstøtte når de ansetter personer som pendler fra virkeområdet. Ifølge ESA er det bare virksomhet innenfor virkeområdet som kan omfattes av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Når arbeidsgiver skal beregne avgift vil derfor satsen som skal brukes være avhengig av hvor bedriftsenheten er lokalisert. ESA vurderte også andre alternative kriterier som ville ha blitt langt vanskeligere å håndtere.

Med hensyn til næringsavgrensning er det klart at den nye ordningen vil bli mer næringsnøytral enn 2003-ordningen. I 2003- ordningen var deler av skipsbyggingssektoren, telesektoren, finanssektoren, transportsektoren samt kraftproduksjon, utvinning av petroleum og visse mineraler og produksjon av visse stålprodukter unntatt fra ordningen. Det er likevel klart at produksjon av enkelte stålprodukter fortsatt må unntas fra ordningen. Dette er en sektor som generelt er behandlet strengere i EØS-avtalens statsstøtteregelverk, og unntaket fra å motta statsstøtte gjelder ikke bare differensiert arbeidsgiveravgift, men alle typer statsstøtteordninger i EØS.

Transportsektoren og skipbygging har vært to usikre sektorer. Hele transportsektoren blir nå inkludert i ordningen med generelt reduserte satser.

For skipsbygging foreligger det et eget sektorregelverk som har forrang framfor regionalstøtteregelverket. Regelverket omfatter både bygging og reparasjon av skip. Dette regelverket åpner i dag ikke for driftstøtte. I 1999 klarte Norge likevel bl.a. å sikre at verft i Nord-Norge som utelukkende reparerer skip, ble omfattet av ordningen med henvisning til at støtte til disse verftene ikke påvirket samhandelen i EØS. Denne tilnærmingen har ESA vært avvisende til nå.

Den vanskeligste siden av prosessen mot ESA har imidlertid vært knyttet til det geografiske virkeområdet og satsstruktur for ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Ifølge de nye retningslinjene er det regioner som representerer eller tilhører en landsdel, såkalte NUTS II-regioner, med 8 innbyggere eller færre per km2, som kan kvalifisere for driftsstøtte som differensiert arbeidsgiveravgift.

I tillegg kan ”mindre tilstøtende områder” som oppfyller det samme befolkningstetthetskriteriet, inkluderes i ordningen.

I områdene hvor ordningen skal brukes, må det enkelte land påvise at virkemidlet er nødvendig og hensiktsmessig for å hindre eller redusere vedvarende befolkningsnedgang i de aktuelle områdene.

Det er to landsdeler i Norge som tilfredsstiller befolkningstetthetskriteriet på 8 eller færre innbyggere pr km2, nemlig Nord-Norge og Hedmark-Oppland. Nord-Norge og de næringssvake delene av Hedmark-Oppland har også vedvarende befolkningsnedgang. Norges utgangspunkt har derfor vært at disse områdene kan godkjennes som en del av virkeområdet for differensiert arbeidsgiveravgift.

Det resterende virkeområdet i den tidligere ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift tilfredsstiller også befolkningstetthetskriteriet og har hatt en vedvarende nedgang i befolkningen, sett under ett.

Et viktig punkt i diskusjonen med ESA har derfor vært hva som ligger i formuleringen ”mindre, tilgrensende områder”. Fortolkningen av ordlyden på dette punktet bestemmer i stor grad hvor stort område i Sør-Norge som kan få differensiert arbeidsgiveravgift.

Retningslinjene fastslår at nasjonale myndigheter må påvise at støtteordningen er nødvendig i de områdene den kan benyttes. ESA og Norge er enige om at støtten skal benyttes i de områdene hvor det er behov for den, forutsatt at virkeområdet er sammenhengende. Uenighetene om tolkningen av retningslinjene mellom Norge og ESA har i hovedsak dreid seg om på hvilket geografisk nivå behovet for støtten må påvises, det vil si på hvilket regionnivå kriteriene med hensyn til befolkningstetthet og befolkningsnedgang må være oppfylt og om omfanget av virkeområdet utenom de områdene som kvalifiserer direkte ut fra ordlyden i retningslinjene.

ESA har lagt stor vekt på at områdene også på et lavt regionnivå må kvalifisere og vurderes etter begge kriterier, befolkningstetthet og befolkningsnedgang. Det er ifølge ESA ikke tilstrekkelig å dokumentere dette på landsdelsnivå.

ESA og trolig også Kommisjonen er generelt svært kritisk til at en ordning rettet mot å hindre befolkningsnedgang skal omfatte regioner med befolkningsvekst. ESA mener derfor at regioner med befolkningsvekst eller høy befolkningstetthet i utgangpunktet ikke kan inngå i virkeområdet. Dette gjelder ikke bare tilgrensende områder, men også områder innenfor NUTS II-regionene Hedmark/Oppland og Nord-Norge. De har krevd en særskilt og sterk begrunnelse i de tilfellene slike regioner skal inkluderes.

Norge har på sin side lagt stor vekt på at ordningen bør tillates også i mindre vekstsentra for å forhindre befolkningsnedgang. Vi har argumentert sterkt for at større områder må ses i sammenheng, slik at vi ikke ender opp med et virkeområde som ser ut som et ”lappeteppe”, der marginale forskjeller med hensyn til befolkningstetthet eller befolkningsvekst fører til forskjellsbehandling av områder med likeartede distriktsutfordringer.

Med hensyn til Nord-Norge har vi vist til at landsdelen som helhet kvalifiserer etter kriteriene i retningslinjene. Som region oppfyller landsdelen befolkningskriteriet og har en negativ befolkningsutvikling. Regjeringen har også argumentert for at hele Nord-Norge må inkluderes i ordningen, ved bl.a. å peke på at byene i Nord-Norge ivaretar viktige senterfunksjoner for hele landsdelen. Disse sentrenes funksjon er sentral for å bremse befolkningsnedgangen i Nord-Norge som helhet.

Det legges nå til grunn at hele Nord-Norge blir omfattes av en ordning med differensiert arbeidsgiveravgift. Med ESAs tolkning av retningslinjene var dette ikke selvsagt. Tromsø og Bodø er byer som har hatt en befolkningsvekst de siste 10 årene godt over landsgjennomsnittet.

Satsen for Tromsø og Bodø er i notifikasjonen satt til 7,9 pst. det vil si noe høyere enn for øvrig i sone 4, men godt under den generelle satsen på 14.1 pst. Nullsatsen i arbeidsgiveravgiften beholdes for hele tiltakssonen. Heller ikke dette var selvsagt. ESA har i prosessen stilt spørsmålstegn ved byene Hammerfest og Alta.

I Sør-Norge vil imidlertid flere kommuner som var omfattet av ordningen i 2003 som falle utenfor den nye ordningen. Alle disse kommunene tilhørte avgiftssone 2, dvs. den sonen med minst satsreduksjon.

Ved omleggingen i 2004 videreførte Norge 2003-satsene innenfor den beløpsgrensen som EØS-regelverket for bagatellmessig støtte tillater (den såkalte "fribeløpsordningen"). Også etter 2007 kan vi videreføre en slik fribeløpsordning i kommuner som ikke blir omfattet av ordningen med generelt nedsatte satser. Denne ordningen innebærer at om lag 60 pst av årsverkene i disse kommunene betaler redusert avgift. ESA vil ikke tillate at bagatellstøtte gis på toppen av en godkjent regionalstøtteordning. Bagatellstøtte kan derfor ikke brukes i tillegg til en generelt redusert sats i Bodø og Tromsø, selv om satsen blir noe høyere enn før.

I den gjeldende ordningen har visse foretak innen landbruks-, skogbruks- og fiskerisektoren fremdeles 2003-satsene dersom virksomheten er knyttet til produkter som ikke er omfattet av EØS-avtalen. I de områdene hvor det innføres generelt reduserte satser vil det ikke lenger være behov for en særlig ordning for disse foretakene. I områdene som ikke får tilbake 2003-ordningen, vil det imidlertid fortsatt være behov for et særlig unntak for landbruks-, skogbruks- og fiskerisektoren. Det er derfor foreslått å videreføre denne særskilte ordningen for disse områdene.

Til sammen vil omfanget at avgiftslettelsen som følger av den notifiserte ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift og en fortsatt fribeløpsordning i kommunene som ikke får gjeninnført generell lav sats utgjøre om lag 90 pst av avgiftslettelsen som lå 2003-ordningen.

Statsråd Haga:

2. Avgrensingen i Sør-Norge

Regjeringens utgangspunkt har vært at hele det gamle virkeområdet burde kunne forsvares i henhold til regelverkets formuleringer. ESA har imidlertid gitt klart uttrykk for at de ikke vil akseptere en gjeninnføring i et like stort område som tidligere.

Som nevnt av finansministeren har ESA lagt stor vekt på at områdene også på et lavt regionnivå må kvalifisere etter begge kriterier, befolkningstetthet og befolkningsnedgang.

ESA og Norge har blitt enige om å bruke bo- og arbeidsmarkedsregioner som en tilnærming for avgrensning av et sammenhengende virkeområde i Sør-Norge. Det her er snakk om funksjonelle økonomiske regioner hvor dagpendling binder regionen sammen. Norge har samtidig argumentert sterkt for at prinsippet ikke må anvendes mekanisk, ut fra at denne tilnærmingen ikke passer like godt med virkeligheten i alle deler av landet.

Regjeringens vurdering av behov er også forankret i den såkalte distriktsindeksen som er utviklet av Transportøkonomisk institutt og NIBR, samt nærmere vurderinger av indikatorene som ligger til grunn for denne. Disse kvantifiserbare størrelsene blitt sett i sammenheng med de funksjonelle regionene enkeltkommuner er en del av. Vi har notifisert enkelte regioner som ikke fullt ut tilfredsstiller kravene til befolkningstetthet og befolkningsnedgang eller kun deler av en bo- og arbeidsmarkedsregion, eksempelvis i tilfeller med isolerte øykommuner eller der enkeltkommuner er lite integrerte i den bo- og arbeidsmarkedsregionen de er en del av. Videre har hensynet til utviklingen på fylkes- og landsdelsnivå påvirket i hvilken grad tilnærmingen på lavere geografisk nivå er blitt anvendt mekanisk. Eksempelvis har hensynet til den samlede utviklingen i Nord-Norge og i Sogn og Fjordane medført at Regjeringen har lagt større vekt på landsdels- og fylkesnivået i disse områdene. Dette har ESA akseptert.

3. Alternative virkemidler til de områdene som ikke får gjeninnført differensiert arbeidsgiveravgift

ESA har hele tiden gitt klart utrykk for at de ikke kan akseptere full gjeninnføring av differensiert arbeidsgiveravgift i alle områder. Dette har Regjeringen vært åpne om utad. Regjeringen har derfor arbeidet parallelt med alternative ordninger for de områdene som ikke får gjeninnført ordningen slik den var i 2003. Omleggingen skal gjennomføres på en provenynøytral måte slik at avgiftsøkningen, sammenliknet med 2003-ordningen, tilbakeføres til de områdene som har fått økt arbeidsgiveravgift. For disse områdene legger Regjeringen opp til å videreføre hoveddelen av de ordningene som ble etablert ved omleggingen av den differensierte arbeidsgiveravgiften 1.1.2004. Alle områder som ikke får gjeninnført ordningen eller får en høyere sats enn i 2003, vil bli kompensert.

Vi har allerede nevnt at fribeløpsordningen vil bli videreført i de kommunene som ikke får gjeninnført en generell ordning. Dermed vil den enkelte bedrift beholde fordelen av lavere avgiftssats innenfor reglene for bagatellmessig støtte. Den særskilte ordningen for landbruks-, skogbruks- og fiskerisektoren vil også bli videreført i de områdene som ikke får gjeninnført ordningen slik den var i 2003. Regjeringen foreslår også å videreføre kompensasjon til kommunal sektor gjennom skjønnstilskuddet, og kompensasjon av statlig sektor.

Netto redusert avgiftsfordel som følge av forskjellen mellom 2003-ordningen og den notifiserte ordningen er foreløpig anslått til i underkant av 600 mill. kroner i privat sektor når det er tatt hensyn til fribeløpsordningen.

De resterende midlene føres tilbake til de områdene som har fått økt arbeidsgiveravgift gjennom ordningen med næringsrettede midler til regional utvikling. Midlene skal gå til en bred næringsrettet innsats i de områdene som regjeringen mener ideelt sett burde fått tilbake den samme lave satsen for arbeidsgiveravgift som de hadde i 2003. Regjeringen er opptatt av at det legges til rette for at næringslivet kan være en sentral premissleverandør i utformingen av tiltak som midlene benyttes til. Også samfunnsaktører som kommunene og FoU- og universitets- og høyskolemiljø er aktuelle i denne sammenhengen. Kommunal- og regionaldepartementet vil følge aktivt opp at dette brukerperspektivet blir lagt til grunn.

4. Virkeområdet for de distriktspolitiske virkemidlene

Parallelt med arbeidet med gjeninnføring av differensiert arbeidsgiveravgift, har Regjeringen også hatt en prosess med ESA for å sikre at vi har et godkjent virkeområde for de bedriftsrettede distrikts- og regionalpolitiske virkemidlene på plass fra 1.1.2007. Dette virkeområdet reguleres også av de nye retningslinjene for regionalstøtte. Det gjelder andrekriterier for avgrensningen av det distriktspolitiske virkeområdet enn for avgrensning av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Ifølge de nye retningslinjene kan det generelle distriktspolitiske virkeområdet fremdeles ta utgangspunkt i områder med lav befolkningstetthet, det vil si fylker med 12,5 eller færre innbyggere per km ²>.

Det er i denne omgang kun virkeområdet for distriktspolitiske ordninger, dvs. selve kartet, som skal notifiseres og godkjennes av ESA. Først når dette rammeverket er på plass vil ESA kunne behandle notifikasjoner av ordninger som er knyttet til det distriktspolitiske virkeområdet. Det distriktspolitiske virkeområdet avgrenser bl.a. bruken av distriktspolitiske lån og tilskudd til bedrifter gjennom Innovasjon Norge (investeringsstøtte).

Befolkningsdekning

I 1999 godkjente ESA en befolkningsdekning på 25,8 pst av befolkningen i Norge. I dag omfatter virkeområdet reelt om lag 24,5 pst av befolkningen. De nye retningslinjene setter et maksimalt befolkningstak for det distriktspolitiske virkeområdet på 29,1 pst, som tilsvarer den samlede befolkningsandelen i de ni fylkene som har lav nok befolkningstetthet. Det er de fire nordligste fylkene, Sogn og Fjordane, Hedmark, Oppland, Telemark og Aust-Agder.

ESA har samtidig understreket at et befolkningstak på 29,1 pst kun er et teoretisk utgangspunkt, og at de ikke vil kunne akseptere at Norge utvider virkeområdet så mye. En utvidelse av området for distriktsstøtte i Norge vil bryte med utviklingen i EU, der de andre landene får redusert sine virkeområder fra 2007. Vår forståelse med ESA nå er at de vil kunne godta en økning i forhold til dagens virkeområde. Dette er et meget godt resultat for Norge. Som det eneste landet i EØS , får Norge utvidet sitt virkeområde for de distriktspolitiske virkemidlene fra 2007. Det innebærer en økt nasjonal handlefrihet til å drive en mer aktiv distriktspolitikk i et større område.

Avgrensing av virkeområdet

I utgangspunktet er det fylker med 12,5 innbyggere per km ²> eller færre på fylkesnivå (NUTS III) som kvalifiserer for å kunne inkluderes i det generelle distriktspolitiske virkeområdet. Innenfor befolkningstaket åpner regelverket for en fleksibilitet i den konkrete geografiske avgrensingen av investeringsstøttekartet, såkalt ”swapping”. Det vil si at næringssvake områder i fylker som ikke tilfredsstiller befolkningstetthetskriteriet, kan byttes inn mot å ta ut sterke områder i fylker som tilfredsstiller kriteriet. En slik fleksibilitet er helt avgjørende for at Norge skal kunne likebehandle områder som har de samme utfordringene, blant annet knyttet til befolkningsutvikling, næringsstruktur, sysselsetting, økonomisk utvikling og store avstandsulemper for innbyggere og næringsliv.

Det er ni fylker som tilfredsstiller befolkningstetthetskriteriet i sin helhet: de fire nordligste fylkene, Sogn og Fjordane, Hedmark, Oppland, Telemark og Aust-Agder.

I dag er også deler av Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal, Hordaland, Rogaland, Vest-Agder, Buskerud og Østfold (fylker som ikke har under 12,5 innbyggere per km ²>) innenfor virkeområdet.

Regjeringen har utnyttet åpningen for å øke befolkningsdekningen og har foreslått å inkludere 24 nye kommuner i virkeområdet. Ingen kommuner vil miste sin distriktspolitiske status. Det nye virkeområdet vil dermed få en befolkningsdekning på 27,5 prosent. Dette innebærer en økning på 3 prosentpoeng i forhold til dagens virkeområde. Med dette har vi utnyttet det reelle handlingsrommet fullt ut.

De nye kommunene ligger både i fylker som i sin helhet tilfredsstiller befolkningstetthetskriteriet (dvs. kommuner som i dag er ”swappet” ut av virkeområdet), og i fylker som ikke tilfredsstiller kriteriet, men som nå ”swappes” inn i virkeområdet. De nye kommunene som inkluderes i virkeområdet for distriktsrettede investeringsstøtteordninger, er i dag er i sone D i det distriktspolitiske virkeområdet. Sone D er ikke godkjent for direkte bedriftsstøtte under distriktsrettede ordninger.

I tillegg til regelverkets formelle kriterier har Kommunal- og regionaldepartementet lagt vekt på en rekke faglige kriterier i vurderingen av hvilke områder som skulle inkluderes i det utvidede virkeområdet. Som et innspill i dette arbeidet, laget Transportøkonomisk institutt og NIBR på oppdrag av departementet en rapport om hvordan det distriktspolitiske virkeområdet kan avgrenses.

I rapporten har TØI/NIBR gått gjennom og vurdert et bredt sett av kriterier og statistiske data knyttet til geografi, befolkning, næring, sysselsetting, utdanning og inntekt og på bakgrunn av dette laget en kommuneindeks, kalt distriktsindeksen. Indeksen kan sees som et kvantitativt uttrykk for behovet for regionalstøtte.

En modifisert versjon av TØI/NIBRs distriktsindeks har vært en del av grunnlaget for avgrensingen av virkeområdet. Kommunal- og regionaldepartementet har ført videre prinsippet om å vurdere kommuner i forhold til større regioner de er en naturlig del av. Revisjonen er således basert dels på kvantitative vurderinger, dels på skjønn.

Regjeringen vil i forbindelse med notifikasjon av de enkelte distriktsrettede ordningene komme tilbake til spørsmålet om en eventuell geografisk differensiering. Dette kan først skje når kartet, som er det ytre rammeverket, er på plass. En viss geografisk differensiering av tillatt støtteintensitet er fortsatt aktuell når det gjelder for eksempel distriktspolitiske lån og tilskudd gjennom Innovasjon Norge, samt fordelingen av distriktsrettede budsjettmidler over Kommunal og regionaldepartementets budsjett. Regjeringen vil avklare dette i god tid før årsskiftet.

5. Om prosessen

Det har vært tett kontakt mellom Norge og ESA i disse sakene, både med hensyn til notifikasjonen av differensiert arbeidsgiveravgift og det distriktspolitiske virkeområdet for investeringsstøtte.

Formålet med dialogen med ESA har vært aktivt å påvirke tolkningen av regelverket og kartlegge handlingsrommet før oversendelse til ESA. Hvis ESA ikke kan akseptere notifikasjonene, eller i tvil om de kan godkjenne dem, vil de åpne formell undersøkelsesprosedyre. Da vil det kunne ta vesentlig lengre tid og det vil trolig gå langt inn 2007 før ev. godkjennelse foreligger.

Det har blitt gjennomført en rekke møter både på administrativt og politisk nivå med ESA. Rett før EU-kommisjonen vedtok retningslinjene i fjor møtte finansministeren og kommunal- og regionalministeren både ansvarlig kommissær i EU-kommisjonen og den daværende presidenten i ESA. I vår har det bl.a. vært avholdt tre fysiske møter på politisk nivå og fem møter på administrativt nivå med ESA. I tillegg har det vært hyppig kontakt per telefon mellom presidenten i ESA og Regjeringen.

ESA og Norge har drøftet foreløpige utkast til notifikasjoner. Gjennom denne dialogen har Norge aktivt søkt å påvirke ESAs tolkning av regelverket. Det har vært en krevende dialog. ESA har stilt tydelige krav, samtidig har vi fått gjennomslag for viktige deler av vår argumentasjon.

ESA har opplyst at de ikke har kapasitet til å behandle mange notifikasjoner samtidig, og notifikasjonene av differensiert arbeidsgiveravgift og det generelle distriktspolitiske virkeområdet har førsteprioritet. De notifikasjonene Norge i dag har sendt ESA, har vi tro på at ESA vil godkjenne i tide til at ordningene kan tre i kraft fra 1. januar 2007. Disse notifikasjonene er også lovet prioritet fra ESAs side.

I stortingsmeldingen om distrikts- og regionalpolitikken som skal legges fram 16. juni, vil både notifikasjonene og innretningen på de kompensatoriske tiltakene omtales. Forslaget til ny ordning med differensiert arbeidsgiveravgift og kompensasjonstiltak legges fram i statsbudsjettet for 2007. Dette avhenger imidlertid av at notifikasjonene er godkjent av ESA før statsbudsjettet legges fram.

President,

Regjeringen har jobbet hardt for å gjeninnføre den differensierte arbeidsgiveravgiften og, som eneste landet i EØS, utvide det distriktspolitiske virkeområdet. Dette er en arbeidsseier og et langt steg framover for norsk distriktspolitikk. Det har gitt resultater å drive en aktiv europapolitikk.