Et IMF for framtida

En fersk rapport viser at IMF ikke har fulgt opp egne retningslinjer og stiller krav som er for omfattende, detaljerte og på områder der organisasjonen ikke har tilstrekkelig kompetanse. Denne praksisen må opphøre. Vi trenger et IMF som støtter opp under FNs utviklingsmål.

Det internasjonale valutafondet (IMF) har 185 medlemsland og er en sentral aktør i det internasjonale økonomiske samarbeidet. Virksomheten er konsentrert om tre hovedområder: Forebygge kriser ved å overvåke økonomien i medlemslandene, låne til land med betalingsbalanseproblem og gi teknisk assistanse. Da organisasjonen ble opprettet i 1945, var mandatet konsentrert om finansiell stabilitet og kortsiktig krisehåndtering. De siste tiårene har IMF i tillegg tatt på seg en mer utviklingspolitisk rolle gjennom mer langsiktig långiving til fattige land.

Med framveksten av nye låneprogrammer fra IMF på 1980-tallet, der lavinntektsland og overgangsøkonomier fikk mer langsiktige lån på gavevilkår, begynte IMF å stille strukturpolitiske krav til låntakerlandene, såkalt strukturkondisjonalitet. Denne typen betingelser skiller seg fra tradisjonell, kvantitativ kondisjonalitet som har fokus på makroøkonomiske hovedstørrelser som offentlig budsjettbalanse, offentlig gjeld, innenlandsk likviditet og utenlandsreserver. Strukturkondisjonalitet setter i stedet fokus på institusjoner og prosesser som har til hensikt å underbygge langsiktige makroøkonomiske mål. Å etablere en uavhengig revisjon av forvaltningen, som Riksrevisjonen i Norge, eller å privatisere offentlige bedrifter, er begge eksempler på slik kondisjonalitet.

Strukturbetingelsene til IMF kom for fullt da Regean og Thatchers regime dominerte de globale økonomiske institusjonene, men ble møtt med økende kritikk på 1990-tallet. Programmene var svært detaljerte og ble ofte iverksatt uten at de hadde nasjonal forankring. Dermed ble det lite nasjonalt politisk handlingsrom og lite rom for å ta hensyn til omstendighetene i det enkelte land. Eksempelvis ble det i mange fattige land innført brukerbetaling for skolegang og helsetjenester, noe som førte til et dårligere tjenestetilbud fordi mange av innbyggerne var ute av stand til å betale for seg. Dette var ikke et bidrag til en bærekraftlig utvikling fordi det svekket landets humankapital.

På bakgrunn av den voksende kritikken foretok IMF i 2000 og 2002 en såkalt strømlinjeforming av strukturkondisjonaliteten. Målet var å gjøre kondisjonaliteten nøktern i stedet for omfattende, og at det kun skulle stilles betingelser som var avgjørende for at et låneprogram skulle lykkes. I tillegg skulle det legges avgjørende vekt på nasjonalt eierskap til strukturendringer og på en god arbeidsdeling mellom IMF og Verdensbanken.

3. januar i år la det uavhengige evalueringskontoret (IEO) ved IMF fram en rapport som vurderer endringene i IMFs kondisjonalitetspolitikk. En hovedkonklusjon i rapporten er at målet om færre, mer nøkterne og kun avgjørende lånebetingelser i begrenset grad er innfridd. Selv om rapporten bare tar for seg endringene fram til og med 2004, er dette en konklusjon som jeg tar svært alvorlig. For å belyse innholdet i rapporten, arrangerte Finansdepartementet 10. januar i år en konferanse der rapporten fra IEO ble presentert og debattert (innleggene og videoopptak finnes på Finansdepartementets nettsider). Konferansen samlet deltakere fra myndigheter, akademia og frivillige organisasjoner. Arrangementet var en oppfølging av den internasjonale kondisjonalitetskonferansen som Utenriksdepartementet, i samarbeid med Finansdepartementet, avholdt i 2006 for å belyse den samlede bruken av kondisjonalitet i IMF og Verdensbanken.

Jeg støtter i all hovedsak anbefalingene som IEO fremmer i sin rapport. Særlig tre av dem er interessante å trekke fram i denne sammenhengen. Først: For å redusere omfanget av strukturkondisjonaliteteten foreslår IEO å redusere antallet betingelser til maksimum 4-5 per land per år mot dagens 17. Mindre omfattende strukturkondisjonalitet må kombineres med nasjonalt eierskap til politikkvalg. Eierskap er avgjørende å kunne få til en god økonomisk utvikling og for å sikre at landene ikke påtvinges privatisering og liberalisering mot sin vilje.

IEOs andre anbefaling er at IMF eksplisitt skiller mer mellom sin rolle som långiver, med tilhørende kondisjonalitetskrav, og signalrollen det har som overvåker av et lands økonomiske politikk. Det innebærer at Fondet ikke bør stille krav som en følge av ønsker fra givere av bilateral bistand. For det tredje anbefaler IEO en bedre arbeidsdeling mellom Verdensbanken og IMF. Det innebærer blant annet at IMF kun i helt spesielle tilfeller skal stille krav på fagområder der Verdensbanken har sine fortrinn. IMF bør konsentrere seg om de områder der fondet har sin kjernekompetanse, som for eksempel makroøkonomisk styring.

IMF er ved et viktig veiskille. Samlede utlån fra IMF er redusert de siste årene og er nå på et historisk lavt nivå. En lavere etterspørsel etter lån til krisehjelp gjenspeiler de siste årenes positive utvikling i verdensøkonomien. Utviklingslandene har høstet fordeler av økte råvarepriser, og de fleste klarer seg bedre enn tidligere på tross av den høye oljeprisen. I tillegg gjenspeiler de lave utlånene fra IMF at den internasjonale lånerenten har vært lav, slik at utviklingsland i stedet har tatt opp lån i de private markedene. Dette er positivt. Det er ikke et mål i seg selv at IMF skal ha stor utlånsvirksomhet.

Det lave utlånsnivået legger press på IMFs egne budsjetter siden utlån tradisjonelt har vært fondets viktigste inntektskilde. I tida framover må det skapes balanse mellom inntekter og utgifter i fondet. Norge støtter en linje der IMF konsentrerer seg om sine kjerneoppgaver. Vi må sikre at IMF bidrar til å støtte opp under de utviklingsmål verdenssamfunnet har blitt enige om gjennom FNs tusenårsmål. Mye tyder på at IMF kan gjøre det best ved å begrense sin rolle i lavinntektsland, men gjøre en desto bedre jobb der institusjonen fortsatt skal ha oppgaver. Regjeringen har derfor satt i gang et arbeid for å vurdere hvilken rolle IMF bør ha for best å kunne bidra til utvikling i lavinntektsland.

IEOs rapport vil være et nyttig redskap i arbeidet for at IMF gir fattige land større politisk handlingsrom, og for at fondet kvitter seg med siste rest av ideologisk gods fra Reagan og Thatcher. Vi trenger en global institusjon som IMF til overvåking, og for å sikre stabilitet og samarbeid om internasjonal økonomi.