Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

EØS-avtalen: Muligheter og åpenhet – de gode eksemplers makt

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

EØS-konferanse, Oslo, 24. mai 2013

- EØS-avtalen fungerer, den leverer varen, den har vist seg dynamisk og tilpasningsdyktig og den gjør det vi ba den om å gjøre. Nemlig at den skulle koble de landene, som valgte ikke å gå inn i EU, til det indre markedet på en god og effektiv måte med gjensidige forpliktelser, sa utenriksminister Eide i sin innledning på konferansen som ble holdt på Det Norske Teater i Oslo.

Sjekkes mot fremføringen

Tusen takk for invitasjonen hit til årets EØS-konferanse. 

EØS er ikke et teater, men harde realiteter. Jeg har lyst til å begynne med å slå fast noe som dere alle her vet: EØS er vår viktigste og mest omfattende folkerettslige avtale. EØS-avtalen berører alle sider ved norsk innenrikspolitikk og veldig mange sider ved norsk utenrikspolitikk. EØS-avtalen forvaltes av oss i fellesskap, det forvaltes i det daglige av dere som sitter her, gjennom det arbeidet dere gjør. Det er viktig, det setter vi stor pris på. På EØS-rådsmøtet, for få dager siden i Brussel, hørte vi fra EU-siden en meget positiv respons på at vi nå har hatt en kraftig opprydding i utestående saker og at vi har ny rekord både i innlemmelse og i nye vedtak. Det sier litt om dynamikken i avtalen.

Det er også viktig å slå fast at nå har alle fire parter i EØS-avtalen, (i riktig rekkefølge) Island, Norge, EU og Liechtenstein, alle gjennomført sin egen evaluering av EØS etter disse årene. Alle har kommet til samme konklusjon: EØS-avtalen fungerer, den leverer varen, den har vist seg dynamisk og tilpasningsdyktig og den gjør det vi ba den om å gjøre. Nemlig at den skulle koble de landene, som valgte ikke å gå inn i EU, til det indre markedet på en god og effektiv måte med gjensidige forpliktelser.

Vi må alltid huske på at vår primære ambisjon med EØS-avtalen er å bidra til at vi har et enhetlig marked og enhetlige regler i Europa i de snart 31 landene som utgjør EØS, fordi det er i vår felles interesse. Og det er ikke minst i norsk interesse fordi vi er en mellomstor, åpen økonomi. På siste rangering var vi på 24. plass på listen over verdens største økonomier, målt i BNP per innbygger. Vi antar at Norge når 22. plassen før det forhåpentligvis går nedover igjen. Det er viktig å huske på at hvis vi var på første plass, hadde verden gått til grunne.

Norge har en åpen økonomi, vi er nært integrert med Europa gjennom eksport til, import fra og deltakelse i de globale verdikjedene som skapes i Europa. Jeg bruker mye av min tid på å relatere Norge til andre deler av verden enn Europa. Når jeg er ferdig her i dag, skal jeg videre til toppmøtet i Den afrikanske union (AU). Afrika er det kontinentet som vokser aller raskest og er modellert i stor grad etter EU. Men det er og forblir slik at våre nærmeste handelspartnere, våre nærmeste samarbeidspartnere, de landene vi har enighet med i flest saker, det er de europeiske landene. Vi må forvalte vårt forhold til dem på en god og dynamisk måte.

Vi må skape og utnytte handlingsrommet, men vi må samtidig huske på verdien av felles kjøreregler som respekteres av begge parter. Det er viktig i EØS-arbeidet.

Jeg vil takke for det viktige hverdagsarbeidet dere gjør. Vi som er på EØS-rådsmøtet i Brussel skummer bare fløten av det, men det viktige arbeidet er det dere gjør. Jeg er opptatt av at vi fortsetter et godt arbeid, men at vi også klarer å bli enda flinkere i tiden som kommer.                                                          

 ***

Hva skjer med selve EU når vi ser utviklingen av et Europa i flere hastigheter? Hvordan påvirker det Norge og EØS-samarbeidet? Det er viktig at vi tar inn over oss at EU vil endres som følge av krisen. 

Jeg både håper og tror at EU vil komme seg ut av krisen og kanskje til og med kommer seg styrket ut av krisen. Med det er ganske sikkert at vi vil se et annerledes EU. Det er åpenbart at vi vil få et EU der noen land er mer integrert enn andre. Ser man på samtlige vest- og sentraleuropeiske land i dag, så forholder de seg til det indre marked på en eller annen måte. Enten som Sveits, gjennom bilaterale avtaler, som Norge, Island og Liechtenstein gjennom EØS, eller som mange europeiske land gjennom å være medlem av EU. Så er det eurogruppen som har euro og de medlemsland som ikke har euro. Vi kommer til å se et enda mer differensiert EU i fremtiden.

Ytterpunktene for integrasjon er kanskje på den ene siden Storbritannia og på den andre siden Polen. Så har vi land som tar forbehold fra sak til sak. Når det gjelder David Cameron og den debatten han har satt i gang, opplever jeg at han leker litt med ilden i forhold til UK Independence Party og det noen kaller «backbencherne».

De har nå begynt å introdusere en tanke om at man kan få noe som er mindre enn aquis. Min sterke overbevisning er at EU vil lande på at man kan være fleksibel, men det fra aquis og opp. Det eksisterende traktatgrunnlaget fra Lisboa vil være det minste felles multiplum. 

Det er interessant for oss. Det er jo noen som mener at Norge burde interessere seg mer for den britiske debatten og se om vi kan gjøre noe sammen med Storbritannia. Jeg har tenkt til å advare mot det. Jeg har til og med tillatt meg å advare britene. Og det fordi det er en ganske usannsynlig tanke at noen land kan få lov til å velge nedover og så tro at alt annet blir som før. 

Det er i Norges interesse at europeiske prosjekter lykkes. Det er selvfølgelig også i EU-medlemmene interesse, men det er også i vår interesse fordi vi har tjent meget godt på den tilknytningsformen til EU som vi har valgt. Som Sejersted-utvalget påpekte; de 19 årene vi har hatt EØS, har falt sammen med den beste økonomiske utviklingen vi har hatt i norsk moderne historie.

Krisen kommer til å styrke medlemsstatenes rolle på bekostning av Brussel. Skal man virkelig nå styrke EU-nivåets rolle, så krever det traktatendringer. Det er vanskelig å få til på kort sikt. Derfor er det en økende bruk av mellomstatlige samarbeidsinstrumenter utenfor traktatene.

Det europeiske råd har vist seg sentralt i krise og reformarbeidet.  Kommisjonen har i dagens situasjon hatt en iverksetterrolle for det Europeiske Rådet, og Europaparlamentet, dessverre, har spilt en relativt beskjeden rolle i krise– og reformarbeidet.

Noen land i eurogruppen fører an, med Tyskland åpenbart i spissen. Frankrike er ikke fullt så sterkt som tidligere, selv om den gode tradisjonen for en fransk-tysk motor fortsatt behøves.

Det første landet jeg besøkte som utenriksminister var Tyskland, et helt bevisst valg. Det er av overordnet betydning at vi har nær kontakt med det landet som i stor grad har blitt Europas arkitekt. Som Thomas Mann har påpekt, vi trenger et europeisk Tyskland i et tysk Europa. Det han mener med det er ikke at Tyskland skal dominere Europa, men at vi trenger et Europa som formes i det bildet det som Tyskland har forsøkt å få til. Det tror jeg er bra for Norge.

Vi arbeider nå med oppfølgingen av meldingen (Meld. St. 5 (2012–2013) EØS-avtalen og Norges øvrige avtaler med EU). Vi har nettopp hatt en god debatt i Stortinget om min EØS-redegjørelse. Jeg kan slå fast at det er bred enighet om EØS i Norge. 

Takket være en utmerket utredning (Sejersted-utvalgets NOU «Utenfor og Innenfor») og melding har vi i Stortinget det siste året hatt mange flere debatter om EØS enn på lenge. Disse har først og fremst bidratt til å bekrefte enigheten om vårt medlemskap i EØS, i Schengen-samarbeidet og de mange tilleggsavtalene. Vi har landet på standpunktet at tiden er ikke inne for radikale reformer.

Sejersted-utvalget foreslår at vi burde konsolidere alle avtalene. Jeg er teoretisk enig. I prinsippet hadde det vært fint. Grunnen til at jeg er imot det i praksis er jeg har en følelse av at når vi reiser til for eksempel til Tyrkia og Bulgaria og forteller at vi prøver å få til en bedre avtale fordi vi har en del problemer i Norge, så er gjennomslagskraften noe begrenset. Og det kan være lurt å ta vare på det vi har fått til, særlig om det kommer vanskeligere tider enn det vi har nå. Det er min pragmatiske tilnærming til en for øvrig en god og spennende idé.

La meg si litt om handlingsrom og hvordan regjeringen definerer det. Vår begrepsbruk kan kanskje fravike litt fra det som brukes i Sejersted-utredningen.

Handlingsrom for regjeringen dreier seg prinsipielt sett om to ting. Det ene er at vi kan, hvis vi vil, i enda større grad påvirke tidlig i prosessen. Men det kan vi bare gjøre hvis vi for det første identifiserer hva som er «på gang», eller i pipeline. Vi må tidlig finne ut om saken er viktig for oss og hva vi vårt standpunkt er. Er vi enige, lar vi prosessen fortsette. Men er vi uenige, kan det være viktig for oss å gjøre noe med det. 

Samtidig må vi velge våre slag. Det krever strategisk helhetstenkning. Det vil alltid komme mange forslag om hvilke områder vi bør engasjere oss i. Derfor må vi, både på embetsnivå og på politisk nivå, ha evne til å velge hva vi skal prioritere. 

Når vi har tatt dette valget, må vi bruke hele apparatet vi har tilgjengelig: EU-delegasjonen i Brussel, hvor berørte departementer er representert, norsk deltakelse i Kommisjonens ekspertgrupper og komitéer, det løpende arbeidet inn mot EU -og EØS-organene og vårt forhold til sentrale EU-land. Vi må bruke alle disse kontaktene for å få gjennomslag for sakene vi synes er viktigst. Det er en del av det regjeringen legger i begrepet handlingsrom. 

Den andre definisjonen av handlingsrom er når en beslutning likevel er tatt og vi må få til en tilpasning. Dette kan være i saker der vi kan være enig i hovedformålet, men der vi ønsker særlige løsninger eller spesielle tilpasninger for Norge.

Denne regjeringen har bevist at det finnes et handlingsrom og at det kan brukes. Men det må brukes med omhu og strategisk bevissthet. Det jobber vi med, men det vil være en konstant utfordring å gjøre det riktig.

Det er viktig å få til bedre involvering av alle berørte. Vi må få folk i Norge og berørte sektorer til å skjønne at debatten i Brussel er relevant for oss. Politikk som utformes i Brussel blir norsk innenrikspolitikk, der fattes beslutninger som har direkte konsekvenser for folks liv og arbeid i Norge og vi må styrke den politiske forankringen.

Det feltet der vi har et særlig ønske om å utvikle et handlingsrom, er innenfor arbeidslivsområdet. Debatten gjennom vinteren og våren har handlet om hvorvidt EØS-avtalen utfordrer etablerte norske prinsipper i arbeidsmarkedet. Jeg mener at konklusjonen på det er nei. EØS-avtalen har, til nå, ikke undergravet de prinsippene, tvert i mot.

Samtidig har vi et Norge som går godt, et Europa hvor mange land går ganske dårlig, hvor folk er villig til å akseptere lavere arbeidslivsstandarder enn tidligere. Det er en risiko for at dette kan smitte over til oss. Derfor må vi styrke våre egne kontrollmekanismer. 

Når det for 30 år siden forekom brudd på arbeidsmiljøloven på en norsk arbeidsplass, ble saken vanligvis løst i dialog mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, uten at noen trengte å kontakte arbeidsmiljøtilsynet. Tilsynsmyndighetene ble derfor godt vant med at det meste ordnet seg. Når det i dag på samme arbeidsplass er et flertall litauere, rumenere og bulgarere som er glad for å ha jobb, og som er vant til betydelig dårligere standard når det gjelder arbeidstakerrettigheter, så er det større behov for at offentlige myndigheter følger med på at reglene gjelder. Det har ikke noe med EØS å gjøre, det har å gjøre med håndheving av norsk lov i Norge. Dette er et viktig tema, et tema med mye politisk sprengkraft og en særlig prioritering for regjeringen. 

Takk for meg så langt.