§ 7-5 - Medvirkningsansvaret etter bioteknologiloven § 7-5 ved surrogati i utlandet

Saksnr. 201006032 ES HLB
Dato: 18.06.2010

 

Medvirkningsansvaret etter bioteknologiloven § 7-5 ved surrogati i utlandet


1. Innledning
Vi viser til Helse- og omsorgsdepartementets brev 27. april 2010 der bes om Lovavdelingens syn på enkelte spørsmål knyttet til straffansvaret etter lov 5. desember 2003 nr. 100 om medisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven) § 7-5 for medvirkning til surrogatmoderskap i utlandet.

Som svar på henvendelsen viser vi i utgangspunktet til vår uttalelse 21. november 2000 av enkelte spørsmål knyttet til straffansvaret etter den likelydende straffebestemmelsen i lov 5. august 1994 nr. 56 om medisinsk bruk av bioteknologi § 8-5, som Helse- og omsorgsdepartementet viser til. I motsetning til bioteknologiloven 1994 fastsetter imidlertid bioteknologiloven 2003 at ”[l]oven gjelder i riket”, jf. § 1-2 fjerde ledd første punktum. Det må vurderes hvilken betydning denne begrensningen kan ha, jf. punkt 2 nedenfor. Videre spør Helse- og omsorgsdepartementet om et medvirkningsansvar kan ramme andre enn leger, jf. punkt 3 nedenfor, og om handlinger foretatt av ambassade-personell ved norske ambassader i utlandet rammes, jf. punkt 4 nedenfor.

2. Betydningen av at bioteknologiloven ”gjelder i riket”
I forhold til de enkelte straffebud i straffeloven er hovedregelen at medvirkning i Norge til en handling foretatt i et annet land kan straffes etter norsk rett, selv om handlingen ikke er ulovlig etter det andre landets rett, jf. Erling Johannes Husabø: Straffansvarets periferi, Universitetsforlaget 1999, side 255:

”Spørsmålet om medverkingsansvar føreset ei rettsstridig hovudgjerning, melder seg for det første der hovudgjerninga er lokalisert til eit anna land, der reglane er annleis. Etter norsk rett skal kvar deltakar si handling lokaliserast særskilt. Dette er i seg sjølv eit utslag av ei sjølvstendiggjering av medverkingsansvaret. Det inneber at medverkinga kan lokaliserast til Norge både der medverkingshandlinga er ”foretatt” i riket (strl. § 12 første ledd) og der ”virkningen er inntrådt eller tilsiktet framkaldt” her (strl. § 12 siste ledd). …

Høgsterett har tydeleg slått fast at hovudgjerninga i slike tilfelle ikkje treng vera rettsstridig og straffbar i det landet ho vart gjort, for at medverkingsansvar kan bli aktuelt. …”

Utgangspunktet om at medvirkning i Norge til overtredelser i utlandet er straff¬bart etter norsk rett uavhengig av utenlandsk rett, kan muligens ikke opprettholdes fullt ut når en kommer utenfor den klassiske strafferetten og over i offentligrettslige lover som avslutningsvis inneholder en generell straffetrussel for overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av loven. Mange av forbudsbestemmelsene i bioteknologiloven, inkludert surrogatiforbudet i § 2-15, er imidlertid av en slik karakter i utforming og verdigrunnlag at det synes rimelig å holde fast ved utgangspunktet om at medvirkning fra norsk territorium til slike handlinger i utlandet rammes av den generelle straffe-trusselen i § 7-5. At bioteknologiloven uttrykkelig gjelder i riket og motsetningsvis ikke i utlandet, kan imidlertid skape en viss tvil idet dette kan utlegges som at loven generelt ikke regulerer ansvarsforhold knyttet til medisinsk bruk av bioteknologi i utlandet.

3. Medvirkning fra andre enn helsepersonell
Straffetrusselen i bioteknologiloven § 7-5 retter seg mot ”[d]en som forsettlig overtrer loven eller bestemmelser gitt i medhold av loven”. Bare et begrenset antall av bestemmelsene i loven nevner leger særskilt, se §§ 2-5, 2-6, 2-10. §§ 5-8 og 5-9 nevner helsepersonell. § 5-8 retter seg i første rekke mot aktører utenfor helsevesenet. De fleste forbudsbestemmelsene retter seg etter ordlyden mot enhver. Reelle hensyn taler for at en ikke generelt oppfatter disse forbudene som bare rettet mot leger eller annet helsepersonell. Det forhold at en i første rekke har diskutert legers forhold til straffe-trusselen og legers mulige medvirkningsansvar, kan etter vår mening ikke begrunne en slik innskrenkende tolkning i strid med ordlyden og reelle hensyn. I denne relasjon er det etter vår mening heller ikke holdepunkter for å skille mellom ansvar som hoved-gjerningsmann og ansvar som medvirker.

Ser en bort fra utenlandsaspektet og holder seg til behandling i Norge i strid med bioteknologi¬loven, skulle det fremstå ganske klart at det er liten grunn til at den som ikke er lege, ikke skulle kunne rammes av straffetrusselen, og at medvirkning bør kunne rammes enten det er en lege eller en annen som medvirker.

Som uttalelsen 21. november 2000 illustrerer, vil det i noen grad kunne være uklart hvilke handlinger som rammes av medvirkningsansvaret. I denne sammenheng vil det ved den konkrete vurderingen kunne ha betydning hvilken posisjon vedkommende har overfor den som undergår den ulovlige behandlingen e.l. Et moment i denne vurderingen vil kunne være hvorvidt vedkommende er lege, i første rekke dersom handlingen har funnet sted under konsultasjon hos vedkommende.

4. Handlinger foretatt av personell ved norske ambassader i utlandet
Spørsmålet om eventuelt straffansvar for norske utenrikstjenestemenn som i tilknytning til tjenesten eller fra ambassadeområdet medvirker til slike handlinger i utlandet som bioteknologiloven forbyr, avhenger for det første av det generelle spørsmålet om straffansvar for medvirkning til handlinger i utlandet som er drøftet i punkt 2, og for det annet av hvorvidt medvirkningen faller innenfor straffetrusselens geografiske virkeområde.

Om ambassader hete er det i Morten Ruud og Geir Ulfstein: Innføring i folkerett, Universitetsforlaget 3. utg. 2006, side 188:

”Tidligere ble det ofte hevdet at ambassaden var ekstraterritorial, dvs. ikke var en del av territoriet til det land hvor den befant seg, men en del av senderstatens territorium. Dette synspunktet er nå forlatt. Selv om ambassaden har immunitet, er det underlagt oppholdsstatens lovgivning. Dette har praktisk betydning i to sammenhenger, For det første innebærer dette at utenlandske ambassaders område ikke er ”utland” i forhold til anvendelse av norsk lov. ... Dessuten innebærer det at eiendommen privatrettslig og offentligrettslig er underlagt norsk lovgivning. ... ”

At norske ambassader i utlandet er underlagt oppholdsstatens lovgivning, utelukker ikke at norske ambassader i utlandet etter norsk rett anses som en del av Norge i enkelte relasjoner. Heller ikke utelukker det at norske utenrikstjenestemenn i utlandet på annen måte er underlagt norsk lovgivning.

En mulighet er å anse spørsmålet som et rent spørsmål om bioteknologilovens geografiske virkeområde. Anser man så ambassadeområdet som en del av ”riket”, blir det avgjørende for straffansvaret om tjenestemannen har utøvd medvirkningen på eller utenfor ambassadeområdet. En annen mulighet er å tolke uttrykket ”i riket” i bioteknologiloven noe friere der en også legger vekt på medvirkningens og medvirkerens tilknytning til norske forhold. I så fall vil medvirkning utøvd i tilknytning til tjenesten kunne begrunne straffansvar selv om medvirkningen er utøvd utenfor ambassadeområdet.

Selv om reelle hensyn prinsipielt kan tale for å anse ambassaden som en del av riket i bioteknologilovens forstand og også tolke ”i riket” noe friere enn rent geografisk, kan det synes noe usikkert om en kan legge dette til grunn. Det kreves klar hjemmel for å ilegge straff.


 

Til toppen