§ 12 - Vedrørende spørsmål om tvangssalg av særskilt registrert del av driftsenhet

Vedrørende spørsmål om tvangssalg av særskilt registrert del av driftsenhet

Vi viser til brev fra Landbruksdepartementet 23. januar 2003 om tolking av lov 12. mai 1995 nr. 23 om jord (jordloven) § 12 i sak om tvangssalg av særskilt registrert del av driftsenhet. Landbruksdepartementet ber om vår vurdering av spørsmålet om unntaket fra delingsforbudet også kommer til anvendelse hvor panthaver har pant i hele driftsenheten.

1. Etter jordloven § 12 femte ledd er samtykke til deling ikke nødvendig ”når særskild registrert del av eigedom vert seld på tvangssal”. Bestemmelsen viderefører § 55 i den gamle jordloven (lov 18. mars 1955 nr. 2 om tilskiping av jordbruk). Det framgår av Innst. O. VIII (1964-65) s. 6-7 at regelen ble gitt for å avbøte uheldige virkninger av at delingsforbudet skulle gjelde uten hensyn til om eiendommen har flere bruksnummer. Pant i et særskilt bruksnummer av driftsenheten ville ellers ikke kunne realiseres ved tvangssalg med mindre det gis samtykke i den enkelte sak.

2. Når pantet hviler på hele driftsenheten, gjør ikke hensynet til panthavers realisasjonsmulighet seg gjeldende – pantet kan realiseres ved tvangssalg av hele driftsenheten. Dette kunne for så vidt tale for at det må gis samtykke dersom driftsenheten skal deles. En slik løsning ville imidlertid stå i klar motstrid med ordlyden i jordloven § 12 femte ledd. Konsekvensen av denne regelen der samme panthaver har pant i hele driftsenheten er ikke direkte kommentert i forarbeidene til verken den nye eller gamle jordloven. Ved høringen i forbindelse med den nye jordloven reiste imidlertid Landbruksdepartementet spørsmål om det var behov for et forbud mot å pantsette de enkelte matrikkelnumrene i en driftsenhet hver for seg, se Ot.prp. nr. 72 (1993-94) s. 51. Spørsmålet ble ikke fulgt opp i proposisjonen fordi departementet mente at konsekvensene av et slikt forbud måtte utredes ytterligere, se s. 55.

3. Resultatet av ordlyden i § 12 femte ledd – at den ikke er til hinder for gjennomføring av tvangssalg av et særskilt bruksnummer også når pantet hviler på hele driftsenheten – er etter vår oppfatning et så vidt nærliggende utslag av regelen at det vanskelig kan sies å være en utilsiktet konsekvens som lovgiver ikke har hatt i tankene. Slik vi ser det er det derfor ikke adgang til å fravike ordlyden i § 12 femte ledd. Dette legges også til grunn i Sandvik/Krüger/Giertsen: Norsk panterett (1982) s. 126: ”[r]egelen innebærer at tvangssalg av matrikulert grunn helt unntas fra delingsforbudet … slik at separat opprop av de enkelte bruk kan skje uhindret av jordl. § 55, selv om pantet hviler på hele driftsenheten”. Også Innst. O. VIII (1964-65) trekker etter vårt syn i denne retning, idet det på s. 6 er vist til at Lovavdelingen mente at ”tvangssal bør haldast heilt utanfor delingsforbodet”.

4. Vi vil imidlertid tilføye at tingretten ved gjennomføring av tvangssalget må ta stilling til om det er adgang til å kreve særskilt realisasjon av pantet i det enkelte bruksnummer. Kreditor har adgang til å holde seg til det eller de panteobjekter han vil for hele pantekravet når han har pant for kravet sitt i ”flere selvstendige formuesgoder”, jf. lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant § 1-12 første ledd.

5. Hvorvidt det er adgang til å kreve særskilt realisasjon av et enkelt bruksnummer, avhenger således av om det enkelte bruksnummer kan ses som et selvstendig formuesgode. Selvstendige formuesgoder kan ses som ”goder som med tanke på en eventuell tvangsrealisasjon fremstår som naturlige økonomiske enheter”, se Brækhus: Omsetning og kreditt 2 (Oslo 1994) s. 185. Brækhus legger til grunn at en industribedrift hvis anlegg ligger samlet, og som produksjonsmessig utgjør en enhet, vil være ett formuesgode i relasjon til panteloven § 1-12, selv om bedriftens faste eiendom består av en rekke særskilte bruksnummer. Vi antar at de samme betraktninger må legges til grunn når det er tale om en driftsenhet innen landbruk som økonomisk sett må betraktes som en enhet.

6. Ut fra opplysningene i saken har vi ikke grunnlag for å ta stilling til om gnr. 104 bnr. 22 (Teppingstjønn) må anses som et selvstendig formuesgode i relasjon til tvangssalget. Dette er uansett en avgjørelse som tas av namsmyndighetene og eventuelt påkjæres etter tvangsfullbyrdelseslovens regler.

7. Når tingretten har godkjent tvangssalget av et særskilt bruksnummer, vil det ikke være påkrevd med samtykke til deling etter jordloven § 12 femte ledd, som redegjort for ovenfor.

8. Landbruksdepartementet viser videre til lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v. (laksfl.) § 19, og stiller spørsmål ved om denne bestemmelsen kan være til hinder for utskilling av gnr. 104 bnr. 22. Etter første ledd kan fiskerett som hører til fast eiendom ikke skilles fra eiendomsretten for lengre tid enn 10 år om gangen, uten når fiskerett følger bruksrett til eiendommen. Vi anser det imidlertid klart at denne bestemmelsen ikke får anvendelse når fiskeretten – som i et tilfelle som dette – følger eiendomsretten. Dette må gjelde selv om fiskeretten økonomisk og faktisk utgjør den vesentligste av beføyelsene som ligger til eiendomsretten. Også i et slikt tilfelle vil spørsmålet om deling av eiendom avgjøres etter jordloven.