§§ 15 og 16 - Biobankmateriale som grunnlag for DNA-analyser i straffesaker

Saksnummer: 2004/01843 EO

 

Dato: 22.07.2004

HI/KG

   

 

Biobankmateriale som grunnlag for DNA-analyser i straffesaker

Det vises til brev fra Helsedepartementet 26. januar 2004 med anmodning om Lovavdelingens vurdering av om det kan kreves tilgang til humant biologisk materiale innsamlet og lagret etter bestemmelsene i lov 21. februar 2003 nr. 12 om biobanker (biobankloven) for å forsøke å identifisere gjerningspersonen i straffesaker. Vi beklager at det har tatt tid å forberede svaret.

1 Tilgang til humant biologisk materiale i biobank

Biobankloven gjelder ifølge § 3 første ledd ”innsamling, oppbevaring, behandling og destruksjon av humant biologisk materiale.” Virkeområdet må ses i sammenheng med lovens formål, angitt i § 1 annet ledd som å ”legge til rette for at materialet i biobanken kan benyttes til helsemessige formål … på en etisk forsvarlig måte.” Biobankloven gjelder derfor ikke innsamling, oppbevaring og annen behandling av humant biologisk materiale med hjemmel i annen lovgivning, eller som ikke har et helsemessig formål, jf. Ot.prp. nr. 56 (2001-2002) s. 48.

Utenfor biobankloven er det i straffeloven § 160 a gitt hjemmel til opprettelse av et sentralt DNA-register over personer som har gjort seg skyldig i visse typer alvorlige forbrytelser. Det er gitt bestemmelser om et slikt register i påtaleinstruksen kapittel 11a. Regjeringen har i statsråd 2. juli 2004 oppnevnt et utvalg for å vurdere om adgangen til å registrere DNA-profiler bør utvides. Mandatet berører ikke forholdet til biobankloven.

Humant biologisk materiale er en type helseopplysninger, som igjen kan klassifiseres som en type personopplysninger (jf. Ot.prp. nr. 5 (1999-2000) s. 178). Etter § 3 annet ledd skal biobankloven, i den utstrekning loven regulerer dette, gå foran de mer generelle regler om personopplysninger som gis i personopplysningsloven, helseregisterloven, helsepersonelloven og ”annen lovgivning som særlig regulerer vern av personopplysninger.”

For materiale som samles inn til en diagnostisk biobank eller behandlingsbiobank, definert i § 2 første ledd som ”en samling materiale som er avgitt for medisinsk undersøkelse, diagnostikk og behandling”, gjelder de forholdsvis lempelige reglene om samtykke gitt i pasientrettighetsloven 2. juli 1999 nr. 63 §§ 4-1 og 4-2, jf. biobankloven § 11 første ledd. Det vil bl.a. si at stilltiende samtykke til helsehjelp anses som tilstrekkelig for innhenting og lagring, og at materialet som utgangspunkt fritt kan brukes til de spesifiserte formål. Materiale som ”… anvendes eller skal anvendes til forskning”, jf. § 2 annet ledd, kan derimot i utgangspunktet kun samles inn dersom det er gitt ”frivillig, uttrykkelig og informert samtykke fra giveren”, med mindre det foreligger ”særskilt lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag”, jf. § 12 første ledd. Den sist nevnte reservasjonen skal tolkes strengt, og er myntet på enkelte særlige helseregistre, som Kreftregisteret og Dødsårsakregisteret, jf. Ot.prp. nr. 56 (2001-2002) s. 51 flg. Det er altså allerede i innsamlingsfasen strenge regler knyttet til behandling av humant biologisk materiale som ikke anvendes bare til medisinsk undersøkelse, diagnostikk og behandling.

Etter biobankloven § 15 første ledd kan utenforstående bare gis tilgang til materiale lagret i biobanker i den utstrekning den registrerte har samtykket til dette, jf. også Ot.prp. nr. 56 (2001-2002) s. 53. I § 15 annet ledd annet punktum er det presisert at dersom avgiveren av materialet har reservert seg mot annen tilgang til materialet enn til det formål det var tiltenkt, skal reservasjonen respekteres. Det kan altså ikke gis tilgang til informasjon eller materiale lagret i en biobank mot den registrertes vilje. I tillegg heter det i § 15 fjerde ledd at tilgang til personidentifiserbart materiale bare kan gis – altså selv om den registrerte har samtykket – dersom mottakeren har tillatelse til å behandle slikt materiale etter helseregisterloven eller personopplysningsloven.

Bakgrunnen for disse strenge vilkårene for tilgang til materiale lagret i biobanker er hovedsakelig at biobanken ikke anses for å ha overtatt ”eiendomsretten” til det biologiske materialet. I NOU 2001: 19 Biobanker heter det (på s. 64) at det ”… ikke [er] naturlig å snakke om eiendomsrett eller å benytte andre eiendomsrettslige begreper når det gjelder humant biologisk materiale. … Dersom man allikevel skulle snakke om en eier, antar utvalget at dette som hovedregel mest nærliggende vil måtte være den som materialet stammer fra.” Til støtte for dette synspunktet viser utvalget til en dom fra Asker og Bærum herredsrett 29. november 1999, inntatt i RG 2000 s. 1010. Saken gjaldt rettigheter til biologisk prøvemateriale med tilhørende dokumentasjon. Det uttales i dommen (s. 1026): ”[S]pørsmålet, slik saken er fremstilt, gjelder disposisjonsretten til forskningsmaterialet. Ingen av partene har under hovedforhandlingen påberopt seg eiendomsretten til dette. Retten er enig i denne innfallsvinkelen. I den grad det kan opereres med eiendomsrett til biologisk materiale, må denne slik retten ser det, i utgangspunktet tilkomme de personer materialet skriver seg fra.” Biobankutvalget konkluderer på denne bakgrunn: ”Slik utvalget ser det vil det i høyden være snakk om disposisjonsrett til humant biologisk materiale. … [D]en enkeltes samtykke vil stå sentralt når det gjelder å fastslå det nærmere innhold i disposisjonsadgangen.”

Vi kan på denne bakgrunn ikke se at det er hjemmel for regulær tilgang til humant biologisk materiale lagret i biobanker for personidentifikasjonsformål i forbindelse med straffesaker.

Dette kan helt unntaksvis stille seg annerledes i tilfeller der nødrettsbetraktninger tilsier at biobanklovens bestemmelser må vike, slik at det må gis tilgang til lagret biobankmateriale selv om det i utgangspunktet er i strid med lovens bestemmelser. Det skal imidlertid svært mye til for at nødrett kan anses å gi hjemmel for handlinger i strid med en klar lovbestemmelse. Et grunnleggende vilkår er at nødrettshandlingen er nødvendig for å avverge en overhengende fare som ikke kan avverges på annen, mindre inngripende måte. I straffesaker er formålet i hovedsak det motsatte, nemlig å sanksjonere allerede foretatte handlinger. Det kan likevel tenkes at tilgang til biobankmateriale i forbindelse med en straffesak må anses som nødvendig for å hindre fremtidige straffbare handlinger.

Det er et ytterligere vilkår at nødrettshandlingen tilgodeser interesser som er betydelig viktigere enn de goder eller rettigheter som krenkes ved handlingen. Kriteriet i straffeloven § 47 om at det skal en ”særdeles betydelig” overvekt av interesser til for at nødrett skal kunne gjøres gjeldende, må anses som et allment prinsipp som også har gyldighet utenfor straffelovens anvendelsesområde, jf. bl.a. Andenæs, Alminnelig strafferett (5. utg. ved Magnus Malningstad og Georg Fredrik Rieber-Mohn (2004)) side 183.

I vårt tilfelle må det også tas i betraktning at lovgiverne har foretatt en bevisst prioritering av motstridende interesser, ved at de registrertes interesse i at deres biologiske materiale blir hemmeligholdt er gitt forrang fremfor andres interesse i innsyn i lagret biobankmateriale. Det skal svært mye til for at nødrettsbetraktninger kan gjøre det berettiget å handle i strid med lovgivers bevisste prioriteringer, jf. Andenæs op.cit. side 184 flg. Det må derfor antas at det bare i helt ekstraordinære tilfeller kan være tale om å gi ordinær tilgang til biobankmateriale utover det det er gitt samtykke til. Etter Lovavdelingens syn kan ikke hensynet til oppklaring av alvorlige straffesaker begrunne tilgang til lagret biobankmateriale i strid med biobanklovens bestemmelser. Det må i det minste påvises en klar og aktuell fare for fremtidige, alvorlige straffbare handlinger, som ikke kan avverges på mindre inngripende måte enn ved at det gis tilgang til lagret biobankmateriale. Dette kan for eksempel være aktuelt dersom det er fare for at en ukjent gjerningsperson vil begå nye alvorlige lovbrudd hvis han ikke blir identifisert og pågrepet.

2 Taushetsplikt

Selv om det ikke kan gis tilgang til materiale lagret i en biobank til bruk i en straffesak, kan det spørres i hvilken grad personer tilknyttet en slik biobank har taushetsplikt når det gjelder informasjon vedkommende får tilgang til gjennom sin virksomhet ved biobanken. Dette kan bl.a. få betydning dersom vedkommende blir innkalt som vitne i en eventuell straffesak, jf. drøftelsen nedenfor.

Biobankloven § 16 henviser til reglene om taushetsplikt i helsepersonelloven 2. juli 1999 nr. 64, som skal gjelde fullt ut for alle som oppretter, forvalter eller arbeider ved en biobank. Dette gjelder selv om vedkommende ikke kan anses som ”helsepersonell” slik dette defineres i helsepersonelloven. Forskere tilknyttet en biobank vil altså være underlagt de strenge taushetspliktsbestemmelsene i helsepersonelloven.

Hovedregelen i helsepersonelloven § 21 er at helsepersonell skal hindre at andre får kjennskap til opplysninger om folks ”personlige forhold” som de får kjennskap til gjennom sin virksomhet som helsepersonell. I helsepersonelloven § 23 nr. 4 er det gjort unntak fra taushetsplikten når ”private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre.” I Ot.prp. nr. 13 (1998-99) s. 228 uttales det om helsepersonelloven § 23 nr. 4:

”Hensynene som taler for å bryte taushetsplikten, må veie vesentlig tyngre enn hensynet som taler for å bevare taushet, i alminnelighet vil det være nødrettsbetraktninger. Det vil være tilfeller hvor videreformidling av informasjon er egnet til å motvirke skader av et visst omfang, for eksempel hvis et helsepersonell får kunnskap om at pasienten er en kriminell som er til fare for sine omgivelser. Derimot vil ikke ethvert brudd på straffelovgivningen tilsi at taushetsplikten må vike. … Det er antatt at taushetsplikten først kan vike hvis det drei[er] seg om grov legemsbeskadigelse etter straffeloven.
… I disse situasjoner settes taushetsplikten til side av hensyn til å motvirke risiko for alvorlig skade på andre mennesker. Denne risiko må anses som en mer tungtveiende interesse enn taushetsplikten.”

Helsepersonelloven § 23 nr. 4 er i hovedsak en videreføring av bestemmelsen i tidligere lov 13. juni 1980 nr. 42 om leger (legeloven) § 31 annet ledd, som gjorde unntak fra taushetsplikten dersom det av ”andre særlige grunner må anses rettmessig å meddele opplysninger som er underlagt taushetsplikt”, jf. Ot.prp. nr. 13 (1998-99) s. 95. Forarbeidene til legeloven gir lite veiledning når det gjelder tolkningen av denne bestemmelsen. I Ot.prp. nr. 1 (1979-80) s. 238 heter det om legeloven § 31 annet ledd at:

”Reservasjonen omfatter høyst forskjellige forhold. … Ved avgjørelsen av innholdet av denne bestemmelse vil man i høy grad måtte støtte seg til faglig-etisk syn innen legestanden.”

Det er imidlertid en relativt omfattende praksis knyttet til bestemmelsen. I en høyesterettskjennelse avsagt 21. juni 1990 (lnr. 305K/1990) hadde et ektepar blitt smittet av HIV gjennom blodoverføring. Det ble påstått at legen som foresto blodoverføringen måtte løses fra taushetsplikten etter legeloven § 31 annet ledd. Kjæremålsutvalget var ikke enig i dette, og uttalte at:

”Spørsmålet blir så om det foreligger slike særlige grunner at overlege A likevel ikke har taushetsplikt etter legeloven § 31 annet ledd. Jeg er kommet til at det ikke foreligger slike grunner. Fritak fra taushetsplikt er søkt begrunnet med at forklaring fra blodgiveren er nødvendig for å få belyst om staten er erstatningsansvarlig på subjektivt grunnlag. … [Dette] gir etter mitt syn ikke tilstrekkelig grunnlag for innskrenkning i overlegens taushetsplikt.”

Lovavdelingens uttalelse 30. juni 1988 (jnr. 646/88) gjaldt unntak fra taushetsplikt i et tilfelle der en lege ville informere mulige smittede personer om at en pasient var HIV-positiv. Det ble antatt at ”legens taushetsplikt ikke er til hinder for å opplyse om resultatet av en HIV-test i et tilfelle som skissert i artikkelen, jf. legeloven § 31 andre ledd. Legen har med andre ord en opplysningsrett, og kan ikke straffes eller trekkes til ansvar for å bryte taushetsplikten.” Forskjellen mellom disse to tilfellene er at det i den sistnevnte saken var tale om å unnta legen fra taushetsplikt av hensyn til andre personers helse og sikkerhet. I høyesterettskjennelsen var det i hovedsak tale om å kreve opplysninger fremlagt for å underbygge et eventuelt erstatningssøksmål mot staten. Dette var ikke et formål som veide tungt nok til at legen kunne fritas fra sin taushetsplikt.

Lovavdelingens uttalelse 17. januar 1983 (jnr. 2754/83) gjaldt omfanget av legers taushetsplikt overfor politiet i narkotikasaker. Lovavdelingen uttalte seg her på generelt grunnlag om rekkevidden av unntaket for ”særlige grunner” i legeloven § 31 annet ledd:

”[L]ovavdelingen [antar] at opplysninger en lege måtte få om begåtte lovbrudd, f.eks. fra en person som har skadd seg under et innbrudd, vil være undergitt taushetsplikt. Hensynet til at ingen bør unnlate å oppsøke lege av frykt for å bli angitt til politiet, taler for et slikt standpunkt. Det samme antas i utgangspunktet å gjelde om den kunnskap en lege får om en persons narkotikamisbruk ved behandling av vedkommende. …
Spørsmålet om taushetsplikt kommer i en annen stilling i en akutt situasjon hvor andre personers liv står på spill. I slike situasjoner må det antas at opplysninger kan gis ut fra rene nødrettsbetraktninger. …
Dersom det foreligger en klar og overhengende fare for nye narkotikaforbrytelser, i tilknytning til den overtredelse legen er blitt kjent med, kan det også oppstå spørsmål om det kan foreligge slike særlige grunner at det kan være berettiget for legen å bryte taushetsplikten. … Det skal derfor svært mye til for at det vil kunne foreligge særlige grunner som medfører at taushetsplikten må vike. Vi antar at det her også bør legges vekt på hvilken betydning opplysninger fra legen til politiet i den konkrete saken vil ha for å hindre nye lovbrudd.”

Vi antar at disse betraktninger fortsatt vil ha relevans ved tolking av helsepersonelloven § 23 nr. 4. Det skal altså meget tungtveiende grunner til for at helsepersonell kan anses løst fra sin taushetsplikt fordi ”offentlige interesser gjør det rettmessig”. Her vil alminnelige nødrettsbetraktninger kunne være av betydning, slik at det vil kunne være mer akseptabelt å løse helsepersonell fra taushetsplikt dersom formålet er å ivareta andre menneskers helse eller sikkerhet, enn dersom formålet f.eks. er å straffe.

3 Vitneplikt

En forsker eller en lege kan – på samme måte som enhver annen – innkalles som vitne i en straffesak etter reglene i straffeprosessloven kapittel 10. Eventuell tilgang til informasjon gjennom informerte personers vitneplikt kan ikke sidestilles med direkte tilgang til humant biologisk materiale lagret i en biobank. Vitner kan bare gi opplysning om det vitnet allerede har kunnskap om, og kan ikke – med hjemmel i vitneplikten – pålegges plikt til å foreta undersøkelser eller lignende for å utrede visse særlige spørsmål retten eller påtalemyndigheten måtte ha behov for å klargjøre.

Et vitne som er lovlig innkalt har i utgangspunktet plikt til å forklare seg overfor retten, jf. straffeprosessloven § 108. I straffeprosessloven §§ 118 og 119 er det imidlertid gitt visse unntak fra vitneplikten der vitnet er underlagt taushetsplikt.

Straffeprosessloven § 119 setter forbud mot å ta imot forklaring fra ”… prester …, advokater, forsvarere i straffesaker, meklingsmenn i ekteskapssaker, leger, psykologer, apotekere, jordmødre eller sykepleiere om noe som er betrodd dem i deres stilling. Det samme gjelder underordnete og medhjelpere som i stillings medfør er kommet til kunnskap om det som er betrodd de nevnte personer.” Denne oppregningen av persongrupper er ment å være uttømmende, jf. bl.a. Høyesteretts kjennelse i Rt. 1996 s. 464. Her kom retten til at en tannlege ikke var omfattet av den likelydende bestemmelsen i tvistemålsloven § 205. Dette innebærer at forskere eller andre som er tilknyttet en biobank, ikke vil omfattes av straffeprosessloven § 119 om forbud mot å ta imot forklaring der det foreligger yrkesmessig taushetsplikt. I den grad personalet ved biobanken er omfattet av oppregningen i § 119, vil unntaket fra vitneplikten gjelde for disse personene. I § 119 tredje ledd er det imidlertid gitt et særlig unntak fra forbudet mot å ta imot forklaring, dersom ”forklaringen trengs for å forebygge at noen uskyldig blir dømt.”

Straffeprosessloven § 118 slår fast at retten ikke kan ta imot forklaring som et vitne ikke kan gi uten å krenke lovbestemt taushetsplikt som vitnet er pålagt som følge av tjeneste for stat eller kommune, med mindre departementet gir samtykke til at vedkommende kan forklare seg. Bestemmelsen gjelder altså kun for personer som er tilknyttet organer for stat eller kommune. Det er bl.a. antatt at bestemmelsen ikke omfatter forskere som er underlagt taushetsplikt etter bestemmelsen i forvaltningsloven § 13 e, jf. drøftelsen av dette spørsmålet i Lovavdelingens uttalelse 15. august 1996 (jnr. 9167/96).

Dersom en biobank er å anse som et organ for stat eller kommune, tilsier straffeprosessloven § 118 at det bare kan kreves at en forsker eller andre personer tilknyttet biobanken skal forklare seg om taushetsbelagte forhold i den utstrekning departementet samtykker til dette. Ved avgjørelsen av om samtykke skal gis, skal departementet ta hensyn til – og legge vekt på – om offentliggjøring vil ”virke urimelig overfor den som har krav på hemmelighold”, jf. § 118 første ledd siste punktum.

Biobanker vil imidlertid regelmessig ikke være å anse som forvaltningsorganer, men som private rettsubjekter. Straffeprosessloven § 118 kommer ikke til anvendelse overfor personer med tilknytning til en slik privat biobank. Denne persongruppen vil derfor falle utenfor unntakene fra den alminnelige vitneplikt i straffeprosessloven kapittel 10. Det er antatt at lovbestemte regler om taushetsplikt for andre yrkesgrupper enn dem som er nevnt i § 119, må vike for straffeprosesslovens regler om vitneplikt, jf. bl.a. Andenæs, Norsk straffeprosess bind I (3. utg., 2000) s. 218. Dette kan begrunnes med at straffeprosesslovens regler om vitneplikt må anses som lex specialis i forhold til de mer generelle lovbestemte regler om taushetsplikt. Dette har den konsekvens at forskere og andre med tilknytning til private biobanker – som i utgangspunktet er underlagt helsepersonellovens regler om taushetsplikt – kan avkreves forklaring som vitner i en straffesak, også om taushetsbelagte opplysninger dersom de ikke omfattes av persongruppene som er nevnt i § 119. Det presiseres at dette bare gjelder opplysninger som vedkommende allerede sitter inne med, jf. bl.a. reglene om vitneforklaring i straffeprosessloven § 133. Bestemmelsene om vitneplikt i straffeprosessloven gir ikke hjemmel til å kreve at vitnet fremskaffer nye opplysninger, for eksempel ved å foreta undersøkelser. Vitneplikten for personer tilknyttet biobanker vil derfor, slik vi ser det, ha begrenset betydning når det gjelder personidentifikasjon i straffesaker, ettersom dette normalt vil kreve en viss undersøkelse av det lagrete biobankmateriale.