§ 2 - Vedrørende yrkesskadeforsikring – skoleelever ved frisørskole

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Saksnr. 200111203 EP TO/CU
Dato: 15.04.2002

 

Vedrørende yrkesskadeforsikring – skoleelever ved frisørskole

Vi viser til brev 11. desember 2001 og 26. februar 2002 fra Advokatfirmaet Schjødt, der Lovavdelingen bes vurdere om Norsk Frisørskole AS etter lov om yrkesskadeforsikring (yfl.) har plikt til å tegne forsikring for sine elever. Vi beklager at vårt svar foreligger først nå.

1. Utdanningen ved frisørskolen har både en teoretisk og en praktisk del. Ut fra det opplyste omfatter den praktiske delen av kurset bl.a. klipping og farging av hår og permanent. Til dette benytter elevene bl.a. saks, kniv og kjemikalier til farging og permanent.

En del av de praktiske øvelsene foregår i klasserom, der elevene praktiserer på dukker, seg selv eller medelever.

Den andre delen foregår i skolens åpne salong, der elevene praktiserer på kunder. Kundene betaler for frisørtjenestene, og inntektene tilfaller skolen. Elevene mottar ikke lønn. Kundebehandling i salong utgjør totalt 272,5 timer av kurset. Dette tilsvarer nærmere to måneders arbeid i heltidsstilling, forutsatt 7,5 timers arbeidsdag og 20 dagers arbeidsmåned. Det fremgår av brev 11. desember 2001 fra Advokatfirmaet Schjødt til Vesta forsikring at elevene under utplassering i salongen er ”deltakere i det daglige arbeidet i en frisørsalong og utfører tilnærmet de samme arbeidsoppgavene som vanlige ansatte gjør”.

2. Forsikringsplikten etter yrkesskadeforsikringsloven avhenger av om elevene må anses som ”arbeidstakere” i lovens forstand, se yfl. § 3 første ledd og § 10, jf. definisjonene i § 2. Definisjonene er de samme som i lov om skadeserstatning § 2-1 nr. 2 og 3, se Ot.prp. nr. 44 (1988-89) sidene 47-49. Spørsmålet blir etter dette om firsørelevene ”gjør arbeid … i arbeidsgiverens tjeneste”, se yfl. § 2 bokstav b.

Det klare utgangspunktet er at elever og studenter ikke er arbeidstakere i lovens forstand. Undervisningsopplegget ved frisørskolen reiser imidlertid spørsmål om elevene skal anses for arbeidstakere for så vidt gjelder praksisdelen.

Generelt har de risikohensyn som begrunner forsikringsordningen medført at man har oppstilt en relativt lav terskel for hvem som skal regnes som arbeidstaker.

3. Når det gjelder praksisdelen i skolens åpne salong, fremgår det som nevnt av saksdokumentene at frisørelevene utfører tilnærmet de samme arbeidsoppgaver som vanlige ansatte i en vanlig frisørsalong. Det fremgår også at arbeidsperiodens totale varighet er av et visst omfang. Vi antar at frisørelevene i en slik situasjon ”gjør arbeid” i lovens forstand. Det vises her til Lovavdelingens tolkingsuttalelse 19. februar 1991 (sak 3143/90 E) vedrørende grunnskoleelever under yrkespraksis, sidene 2-3.

Når det gjelder praksisordningens omfang, har Lovavdelingen i den nevnte uttalelsen uttrykt at praksis av en ukes varighet for ungdomsskoleelever må anses som så kortvarig at det kan reise tvil i forhold til arbeidstakerbegrepet i lov om yrkesskadeforsikring, se uttalelsens side 4. Dette synes imidlertid ikke å være tilfellet for praksisarbeidet ved Norsk Frisørskole AS, som har et helt annet omfang.

Etter dette blir spørsmålet om elevarbeidet ved salongen kan sies å bli utført ”i arbeidsgiverens tjeneste”.

Lovavdelingen har tidligere kommet til at elever og studenter på praksisplass omfattes av lov om yrkesskadeforsikring når elevene eller studentene gjør tilnærmet det samme arbeidet som vanlige ansatte ved praksisplassen, se våre uttalelser 19. februar 1991 (sak 3143/90 E) og 1. desember 1998 (sak 98/9029 E). Den foreliggende saken skiller seg fra tidligere saker på den måten at den yrkesrettede praksisen frisørelevene gjennomgår, skjer i regi av skolen selv og i skolens egne lokaler. Elevene er altså ikke utplassert ved eksterne bedrifter eller institusjoner.

Ut fra dette kan det diskuteres hvor naturlig det faller å omtale frisørskolen som ”arbeidsgiver”. Det kan også hevdes at praksisordningen har mer karakter av undervisning og mindre karakter av ”tjeneste” for skolen.

På den annen side tar skolen betaling av kundene som friseres av elevene i salongen, noe som isolert sett kan trekke i retning av at elevene er i skolens tjeneste.

Videre er det relativt klart at frisørelevene ville vært omfattet av loven dersom de var blitt utplassert ved eksterne bedrifter, og det kan da synes tilfeldig om det forhold at skolen har valgt å arrangere praksisordningen selv, skal medføre en annen løsning.

Vi antar at elevene ved frisørskolen har tilnærmet samme skaderisiko som både frisører og frisørelever i ordinære frisørsalonger. De risikobetraktninger som ligger til grunn for loven, tilsier da også at frisørelevene bør omfattes av lov om yrkesskadeforsikring.

Etter alminnelig oppfatning er det ikke noe krav om at arbeidstakeren mottar lønn for arbeidet. Det at frisørelevene her ikke mottar lønn, stenger følgelig ikke for at loven kommer til anvendelse.

Saken reiser tvil, og må antas å ligge nær grensen for arbeidstakerbegrepet. Etter en samlet vurdering er vi imidlertid tilbøyelig til å anta at Norsk Frisørskole AS har forsikringsplikt i forhold til praksisdelen ved skolens åpne salong.

4. Når det gjelder de praktiske øvelsene elevene har i skolens klasserom, fremgår det ikke helt klart av sakspapirene hvilket omfang disse har. Det synes likevel rimelig å anta at omfanget av disse praktiske øvelsene er noe mindre, og mer ”oppstykket”, enn friseringen av kunder i skolens salong. Dette har betydning for vurderingen av om elevene kan anses å utføre et arbeid.

Under denne forutsetningen vil elevene også være utsatt for en mindre skaderisiko enn ved øvelsene i skolens salong, og risikoen vil være mindre enn risikoen frisører i vanlig arbeid er utsatt for. Videre vil det ikke være noen kunder inne i bildet som betaler for frisørtjenester. Det kan også være grunn til å understreke utgangspunktet om at elever og studenter ikke omfattes av lov om yrkesskadeforsikring, og at innslag av praktiske øvelser i undervisningen ikke uten videre kan medføre et annet resultat. På denne bakgrunn antar vi at frisørskolens elever, for så vidt gjelder denne delen av utdanningen, ikke ”gjør arbeid … i arbeidsgiverens tjeneste”.