§ 2-7 - Adgangen til utleggstrekk i barnebidrag

Saksnummer: 1997/02788 E RM/JMS

 

Dato: 30.06.1997

 

Adgangen til utleggstrekk i barnebidrag

Vi viser til Sosial‑ og helsedepartementets brev 6 mars 1997 hvor det bes om en vurdering av adgangen til å foreta utleggstrekk i innbetalt barnebidrag til dekning av bidragsmottakerens forfalte forsuddsskatt. Vi beklager at vi ikke har kunnet besvare henvendelsen før nå.

Skattebetalingsloven 21 november 1952 nr 2 § 33 nr 1 gir hjemmel for utleggstrekk til dekning av ubetalt forskuddsskatt i "lønn eller andre liknende ytelser etter reglene i dekningsloven § 2‑7". Spørsmålet blir derfor om barnebidrag er ytelse som omfattes av dekningsloven 8 juni 1984 nr 59 § 2‑7.

Det følger av § 2‑7 annet ledd bokstav d at utlegg i utgangspunktet kan tas i "underholdsbidrag som tilkommer ektefelle, barn eller et barns mor". Det er her de to siste alternativene som kan være aktuelle; barnebidraget ses på som et underholdningsbidrag som enten tilkommer "barn" eller "et barns mor".

Etter vårt syn dekkes ikke barnebidragene av alternativet "som tilkommer ... et barns mor". Lovgivningen har ikke lengre bestemmelser om underholdsbidrag til et barns mor (eller far for den saks skyld). Forhistorien til regelen viser at man med denne formuleringen tok sikte på en helt annen type underholdsbidrag enn dagens barnebidrag. Dessuten skyldes det en ren inkurie at alternativet fortsatt finnes i loven.

Formuleringen "underholdsbidrag som tilkommer ektefelle, barn eller et barns mor" kom første gang inn i loven med tvangsfullbyrdelsesloven 13 august 1915 nr 7 § 72 nr 6, og ble videreført uendret i dekningsloven 13 juni 1975 nr 37 § 2‑5 annet ledd bokstav d. I forbindelse med barneloven 8 april 1981 nr 7 ble alternativet "som tilkommer ... et barns mor" fjernet fra § 2‑5. I forarbeidene begrunnes denne lovendringen nettopp med at det som følge av den nye barneloven ikke lenger vil finnes noe underholdsbidrag til et barns mor, jf NOU 1977: 37 s 153. Det påpekes her at uttrykket "som tilkommer ... et barns mor" sikter til de tidligere, spesielle reglene om bidrag fra barnefaren i forbindelse med fødsel (jf lov om born utanom ekteskap 21 desember 1956 nr 10 §§ 27 og 28 annet og tredje ledd). Dekningsloven 1975 ble avløst av reglene i dekningsloven 1984 kapittel 2. Her kom plutselig alternativet "som tilkommer ... et barns mor" inn igjen i loven. Gjeninnføringen av dette alternativet er overhodet ikke kommentert i forarbeidene. Ved utarbeidelsen av den nye dekningsloven 1984 overså man tydeligvis endringen som ble gjort i 1975‑loven § 2‑5 i forbindelse med barneloven 1981. At endringen i 1981 ble oversett, vises også ved at det i forarbeidene til 1984‑loven uttrykkelig sies at den nye § 2‑5 er identisk med § 2‑5 i 1975‑loven (jf Ot prp nr 50 for 1980‑81 s 142). ‑ Regelen om underholdsbidrag fikk for øvrig sin endelige plassering i § 2‑7 i forbindelse med den nye tvangsfullbyrdelsesloven 26 juni 1992 nr 86. Endringen her var kun av redaksjonell art.

Hjemmelen for utleggstrekk i barnebidrag må etter dette søkes i alternativet "som tilkommer ... barn" i § 2‑7 annet ledd bokstav d.

Umiddelbart synes ordlyden å dekke barnebidrag. Det følger av barneloven § 52 tredje ledd at det "er barnet som har rett til tilskotet". I dekningslovens forstand er det naturlig å forstå dette som at bidraget "tilkommer" barnet.

Forarbeidene til § 2‑7 er til liten hjelp ved tolkingen. Som nevnt i petitavsnittet ovenfor kom hele formuleringen i § 2‑7 annet ledd bokstav d første gang inn med tvangsfullbyrdelsesloven 1915. Så vidt vi kan se, er det i forarbeidene til denne loven ikke sagt noe nærmere om hva som ligger i uttrykket "underholdsbidrag som tilkommer ... barn". Heller ikke da regelen senere ble innlemmet i dekningsloven ‑ første gang i dekningsloven 1975 og deretter i dekningsloven 1984 ‑ ble formuleringen kommentert under lovprosessen.

Det kan imidlertid reises spørsmål om alternativet "underholdsbidrag som tilkommer ... barn" bare regulerer utleggsadgangen for barnets og ikke omsorgshaverens kreditorer.

Umiddelbart har det kanskje formodningen mot seg at regelen bare skal gjelde når barnet selv er skyldner. Ifølge barneloven § 53 opphører bidragsplikten normalt ved fylte 18 år. Antakelig skjer det sjelden at et bidragsberettiget barn pådrar seg gjeld som ønskes inndrivet gjennom utleggstrekk. Ved å avgrense mot omsorgshaverens kreditorer synes regelen altså å få et meget snevert anvendelsesområde.

Etter Lovavdelingens oppfatning taler likevel flere forhold for en slik avgrensning. Man kan anføre at regelen om utleggstrekk i § 2‑7 bygger på en selvsagt forutsetning om at det er skyldneren som er materielt berettiget til de aktuelle kravene på lønn, pensjon, bidrag osv. Det følger således av hovedregelen i dekningsloven § 2‑2 at kreditorene bare kan beslaglegge formuesgoder som tilhører skyldneren. Dette gjenspeiles også i formuleringen av § 2‑7 første ledd første punktum hvor det slås fast at det er "skyldnerens krav" på lønn som er gjenstand for utleggsstrekk.

Videre mener vi det må legges en viss vekt på uttalelser i forarbeidene til barneloven 1981 hvor det er klart uttalt at omsorgshaverens kreditorer ikke skal kunne beslaglegge barnebidrag. I NOU 1977: 35 s 136 heter det således om regelen i barneloven § 52 tredje ledd første punktum om at det "er barnet som har rett til tilskottet":

"Prinsipielt betyr dette at den som har omsorgen, ikke kan bruke underholdsbidraget til annet enn til formål for barnet. Det gjør bl.a. også at vedkommendes kreditorer ikke kan beslaglegge eventuelle oppsparte underholdsbidrag, og at de må forvaltes som barnets eiendom etter vergemålslovens regler."

I Ot prp nr 62 for 1979‑80 s 53 presiseres det likeledes at "bidraget er barnets, f. eks. i den forstand at kreditorene ikke kan beslaglegge eventuelle oppsparte underholdsbidrag".

For øvrig mener vi at reelle hensyn heller ikke synes å være til hinder for at barnebidrag holdes utenfor beslagsadgangen. I praksis vil bidragsmidlene riktig nok ofte bli sammenblandet med omsorgshaverens øvrige midler. Etter vår oppfatning må imidlertid en slik sammenblanding innebære at beslagsfriheten i midlene opphører. Vi tar ikke her stilling til hva som skal til for å konstatere slik sammenblanding. I den aktuelle saken dreier det seg om bidrag som skal forskutteres av Trygdeetatens innkrevingssentral og som ennå ikke er utbetalt til omsorgshaveren. Det er således fullt mulig å identifisere bidraget. Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑17 kan det forsåvidt heller ikke tas utlegg i bidraget "umiddelbart i forbindelse med utbetalingen". I hvilken utstrekning det etter dette tidspunkt vil være adgang til å ta utlegg i midler hos omsorgshaveren som på en eller annen måte stammer fra barnebidrag, reiser kompliserte spørsmål om separatistrett m m. Man kan f eks vanskelig anta at en omsorgshaver som oppfyller omsorgspliktene uten å bruke av barnebidraget og som kanaliserer bidraget til en særskilt konto i eget navn, kan opparbeide seg en beslagsfri sparekapital.

Det er imidlertid viktig å presisere at selv om det ikke er adgang for omsorgshaverens kreditorer til å søke utleggstrekk i barnebidrag, må slike bidrag komme i betraktning ved fastleggelsen av hva "som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand", jf § 2‑7 første ledd første punktum (som gjelder tilsvarende i annet ledd‑tilfellene). Det må her foretas en totalvurdering av omsorgshaverens evne til å underholde seg selv og sine barn. At barnebidraget holdes utenom kreditorenes beslagsrett og således skal utbetales til omsorgshaveren i sin helhet, må etter vårt syn normalt føre til at et tilsvarende beløp kan fradras i beløpet som omsorgshaveren kan beholde etter § 2‑7 første ledd første punktum. Dersom det finnes andre beslagbare midler, skulle altså den omstendighet at barnebidraget ikke er gjenstand for utleggstrekk, ikke bety at omsorgshaveren totalt sett får mer å rutte med. Rent praktisk kan imidlertid inndrivelsen bli vanskeligere når kreditorene nektes utleggstrekk i barnebidragene.

Til toppen