§ 2-7 - Påleggstrekk i kontantstøtte og barnetrygd

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg I

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Saksnummer: 2001/5267 EP TFJ/KR

 

Dato: 17.09.2001

 

Påleggstrekk i kontantstøtte og barnetrygd

1. Vi viser til brev 6. juni 2001, der det stilles spørsmål om det er adgang til å nedlegge påleggstrekk i kontantstøtte og barnetrygd for dekning av skattekrav  i medhold av lov 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt (skattebetalingsloven) § 33 nr. 1.

Skattebetalingsloven § 33 nr. 1 første punktum henviser til lov 8. juni 1984 nr. 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven) § 2-7, som angir hvilke fordringer det kan besluttes utleggstrekk i. Etter dekningsloven § 2-7 annet ledd bokstav c kan det tas utleggstrekk i ”annen pensjon, stønad, livrente eller føderåd”. Uttrykket ”stønad” synes etter en isolert tolkning å omfatte barnetrygd og kontantstøtte. Ser man ordlyden i bokstav c i sammenheng med ordlyden i bokstav b og e, virker det imidlertid etter vårt syn mest naturlig å vurdere om kontantstøtte og barnetrygd faller inn under dekningsloven  2-7 annet ledd bokstav e, som gjelder ”pensjon eller annen ytelse etter lovgivningen om offentlig trygd eller lignende”.

Etter Lovavdelingens syn er formuleringen i denne bestemmelsen så vid at den i utgangspunktet vil omfatte både kontantstøtte og barnetrygd. Formuleringen er hentet fra lov 13. juni 1975 nr. 37 om fordringshavernes dekningsrett § 2-5 annet ledd bokstav e. Det fremgår av forarbeidene til 1975-loven at bestemmelsen var ment å omfatte ”ytelser fra offentlige trygder” og ”ytelser etter lov om sosial omsorg”, jf. Ot.prp. nr. 27 (1974-75) s. 23 første spalte. Barnetrygd er ikke særskilt nevnt.

Det er antatt at ytelser etter folketrygdloven og sosialtjenesteloven og likeledes ytelser etter kommunale forskrifter om pensjoner og er omfattet av dekningsloven § 2-7 annet ledd bokstav e (snr. 97/9119 E og snr. 00/18069 EP). En slik lovforståelse tilsier at både barnetrygd og kontantstøtte faller inn under området for bestemmelsen.

2. Spørsmålet er da om det formålet barnetrygden og kontantstøtten skal ivareta, innebærer at dekningsloven § 2-7 må tolkes innskrenkende slik at det likevel ikke er adgang til å foreta påleggstrekk i disse ytelsene. Vi drøfter først om dette er tilfellet for barnetrygden.

Høyesteretts kjæremålsutvalg tok i kjennelsen 22. desember 1951 stilling til om barnetrygden  var omfattet av formuleringen ”terminer av pensjoner, livrenter og lignende inntekter (dog ikke føderåd)” i landsskatteloven § 114. Kjæremålsutvalget mente at det ville ligge utenfor barnetrygdens formål dersom den ble benyttet til dekning av foreldrenes skattekrav, og kom til at det ikke kunne foretas skattetrekk i barnetrygd.

Landsskatteloven ble etterfulgt av lov  21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt. Det følger av forarbeidene til skattebetalingsloven at området for påleggstrekk skulle være det samme som etter landsskatteloven. Vi viser særlig til Innstilling I fra Skatteutvalget av 1946 på side 194 første spalte.

Frem til tvangsfullbyrdelsesloven trådte i kraft 1. januar 1993, inneholdt skattebetalingsloven en særlig regulering av området for påleggstrekk for skattekrav. Ved vedtakelsen av tvangsfullbyrdelsesloven ble skattebetalingsloven § 33 nr. 1 endret til dagens ordlyd, som henviser til dekningsloven § 2-7 om utleggstrekk.

I forbindelse med denne lovendringen ble det ikke sagt noe i forarbeidene om adgangen til å beslutte påleggstrekk for skattekrav i barnetrygd. Dette tyder på at det ikke var meningen å endre rettstilstanden på dette punktet. På denne bakgrunn legger vi til grunn at det fortsatt ikke kan besluttes påleggstrekk i barnetrygd

3. Vi går så over til å vurdere om det kan besluttes utleggstrekk i kontantstøtte. Ordlyden i dekningsloven § 2-7 taler som nevnt for en slik adgang. I forarbeidene til kontantstøtteloven er problemstillingen ikke vurdert. Spørsmålet blir da om tilsvarende hensyn som Høyesteretts kjæremålsutvalg la vekt på ved vurderingen av om det kan tas foretas utleggstrekk i barnetrygd også gjør seg gjeldende i forhold kontantstøtte.

I den nevnte kjennelsen viste kjæremålsutvalget til barnetrygdloven § 11 første ledd annet punktum, som bestemmer at det kan fastsettes at barnetrygden – i stedet for å bli utbetalt til moren – skal utbetales til faren, eller til en annen ”som har å påse at den kommer barnet til gode”. Kjæremålsutvalget legger på bakgrunn av denne bestemmelsen til grunn at stønadsmottakeren ikke kan råde fritt over barnetrygden, idet det vises til at dersom barnetrygden brukes til å betale morens skattegjeld, vil dette være en ”urett måte å nytte den på” i forhold til formålet. Også barnetrygdloven § 14 første ledd bokstav c gir uttrykk for at det gjelder slike begrensninger for stønadsmottakeren ved at det bestemmes at det er adgang til å avslå krav på barnetrygd eller til å inndra eller tilbakeholde trygden dersom den ”ikke blir nyttet på rett måte”.

Når det gjelder barnetrygden, synes det etter dette å kunne legges til grunn – noe upresist sagt – at barnetrygden er barnets penger. Noe tilsvarende kan vi ikke se gjelder etter kontantstøtteloven.

Formålet med kontantstøtteloven er etter lovens § 1 knyttet både til at foreldrene skal ha en valgfrihet med hensyn til hvordan omsorgen av barnet blir organisert, og til at man ønsker å oppnå likhet i de statlige overføringene til barnefamilier når det gjelder tilsynet med barn. Lovens formål reflekteres også i kontantstøtteloven § 7, som knytter retten til kontantstøtte til i hvilken grad det gjøres bruk av barnehageplass som det ytes statlig driftstilskudd til.

I motsetning til barnetrygdloven har kontantstøtteloven ingen bestemmelser som gir uttrykk for at støtten skal brukes på en bestemt måte. Vi kan heller ikke se at andre rettskildefaktorer gir holdepunkter for å innfortolke begrensninger med hensyn til hva mottakerne av kontantsstøtte kan bruke støtten til. Etter vår vurdering vil det dermed ikke være en ”urett måte” å bruke kontanstøtten på om den brukes til dekning av foreldrenes skattekrav (eller andre krav) ved at det foretas utleggstrekk i støtten.

Vi forstår det riktignok slik at det er et formål også med kontantstøtten at den skal komme barna til gode. Dette formålet vil ikke nås dersom det foretas utleggstrekk i kontantstøtten. På den annen side synes det nevnte formålet å være noe mer indirekte siden ordningen først og fremst retter seg mot familien som helhet og foreldrenes valgfrihet. Vi kan heller ikke se at det forhold at utleggstrekk er på siden av eller utenfor støtteordningens formål i seg selv er tilstrekkelig til å tolke dekningsloven § 2-7 innskrenkende. Dette vil være forholdet for utleggstrekk også i andre offentlige trygder og stønader.

Vår konklusjon er etter dette at det etter dekningsloven § 2-7 annet ledd bokstav e er adgang til å foreta utleggstrekk i kontantstøtte.

4. Vi vil avslutningsvis minne om det bare kan foretas utelggstrekk utlegg dersom skyldnerens inntekter overstiger ”det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand”, jf. dekningsloven § 2-7 første ledd første punktum. Det kan dermed bare tas påleggstrekk i kontantstøtten innenfor denne rammen.