§ 45 - Spørsmål om avkall på arv fra mindreårig og overformynderiets samtykkekompetanse jf. arveloven § 45 annet ledd

Saksnr. 200905583 EP KKF
Dato: 08.10.2009 

 

Spørsmål om avkall på arv fra mindreårig og overformynderiets samtykkekompetanse jf. arveloven § 45 annet ledd


Vi viser til brev 19. august 2009. I brevet bes det om en vurdering av reglene om overformynderiets kompetanse til å samtykke til avkall på arv på vegne av en mindreårig arving.

1. Avkall på arv reguleres i lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv m.m. (arveloven) § 45. Det er arvingen selv som i utgangspunktet må gi arvelateren avkall på arv, jf. arveloven § 45 første ledd første punktum.

Et avkall er en avtale mellom arvelateren og arvingen. Umyndige, herunder mindreårige, kan ikke binde seg selv ved rettshandler med mindre annet er ”særlig bestemt”, jf. vergemålsloven § 2. Spørsmålet er om arveloven § 45 kan tolkes som et unntak fra hovedregelen etter vergemålsloven § 2, slik at den umyndige har adgang til å gi avkall på arv uten vergens medvirkning.

Arveloven § 45 sier ikke noe om vergens rolle. Spørsmålet er imidlertid behandlet i innstillingen fra Arvelovkomiteen 1962 side 212.  Det uttales på side 212 annen spalte at vergen må samtykke i et arveavkall som den umyndige gir. Det fremgår med dette av forarbeidene at bestemmelsen ikke utgjør noe unntak fra vergemålsloven § 2, men derimot at vergens medvirkning er nødvendig. Uttalelsen synes først og fremst å gjelde avkall gitt av en mindreårig eller en umyndiggjort som selv har vært i stand til å formulere et avkall. Vi antar imidlertid at dette også må gjelde for umyndige som ikke selv er i stand til å formulere avkallet. I et slikt tilfelle er det enda større grunn til å kreve medvirkning fra vergen. Dette synspunktet finner støtte i Hambro: Arveloven. Kommentarutgave, 4. utg. 2007, side 271. Her heter det at det er vergen som med overformynderiets samtykke kan gi avkall. Hambro problematiserer ikke spørsmålet utover dette. Om en mindreårig eller umyndiggjort skal gi avkall på arv, legger vi etter dette til grunn at avkallet må gis av vergen på vegne av den umyndige. Se likevel NOU 2004: 16 Vergemål side 66 første spalte, Ot. prp. Nr. 110 (2008–2009) Om lov om vergemål (vergemålsloven) side 197 første spalte og håndbok for overformynderier punkt 8.5 der det kan synes som at man forstår loven på en annen måte.

2. Spørsmålet blir da om også den umyndiges medvirkning er nødvendig. I innstilling fra Arvelovkomiteen 1962 side 273 ble det i § 44 annet ledd annet punktum foreslått følgende bestemmelse:

”For mindreårig som er over 15 år, kan avkall bare gis når han selv samtykker i det.”

Dette forslaget ble ikke fulgt opp i proposisjonen, jf. Ot.prp. nr. 36 (1968-1969) Om lov om arv m.m. side 170 annen spalte. Det er dermed ikke et krav at den mindreårige selv samtykker til avkallet. Det følger imidlertid av vergemålsloven § 40 at om den mindreårige er over 14 år, skal vedkommende høres før vergen treffer avgjørelser om økonomiske forhold. Dette gjelder også for beslutning om å gi avkall på arv.

3. Det følger av arveloven § 45 annet ledd at når arvingen er umyndig, må overformynderiet samtykke i at det gis avkall på arv. Dette innebærer at vergen ikke kan gi avkall på arv alene. Overformynderiets kompetanse er på den annen side sekundær og avhengig av at en habil verge begjærer overformynderiets samtykke til avkallet.

Det er overformynderiet der den umyndige bor, som er kompetent myndighet til å treffe vedtak i en slik sak, jf. vergemålsloven § 11. Det forhold at retten til arv eventuelt følger av fremmed rett, vil ikke påvirke overformynderiets stedlige kompetanse.

Om det skal gis samtykke til avkall på arv, må vurderes konkret. Et viktig moment i vurderingen vil være om det er aktuelt å gi avkall mot vederlag, eller om avkallet skal gis uten vederlag. Om avkallet gis mot vederlag, har det karakter av forskudd på arv som etter norsk rett kan avkortes.

Overformynderiet må foreta en vurdering av hva den umyndige i den aktuelle situasjonen vil være best tjent med. Ved avkall på arv mot vederlag vil vurderingen av vederlagets størrelse mot den forventningen arvingen har til å få arv senere, stå sentralt. Det vil i den forbindelse være relevant hvor lang tid det er fram til et forventet arvefall. For mange vil det være av verdi å få utbetalt et bestemt vederlag tidlig i livet i stedet for å få et mer usikkert beløp senere i livet. Svak tilknytning mellom arvelater og arving eller stor geografisk avstand kan også ha betydning.

4. Siden brevet hit særlig nevner tysk rett, vedlegges kopi av omtalen av tysk arverett i Torstein Frantzen: Arveoppgjør ved internasjonale ekteskap, side 104 til 113.

Til toppen