§§ 5-14, 7-6 og 7-10 - Tvangsfullbyrdelsesloven §§ 5-14, 7-6 og 7-10

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Justis- og beredskapsdepartementet

Saksnr. 12/7533 EP JEN/bj
Dato: 18.04.2013

Tvangsfullbyrdelsesloven §§ 5-14, 7-6 og 7-10


Vi viser til brev 9. november 2012, der Lovavdelingen anmodes om å uttale seg om hvorvidt det er adgang til å unnlate meddelelse til saksøkte etter tvangsfullbyrdelsesloven (tvfl.) § 5-14 der tvangsgrunnlaget er et skriftstykke etter tvfl. § 7-2 bokstav f. Bakgrunnen for spørsmålet er at enkelte namsmenn synes å være av den oppfatning at varslingsbestemmelsene i tvfl. § 7-6 tredje ledd og § 7-10 tredje ledd går foran tvfl. § 5-14 og dermed er til hinder for tvangsfullbyrdelse der forsøk på varsling på saksøktes registrerte adresse har vært mislykket.

Tvfl. § 7-6 første ledd første punktum bestemmer at utleggsbegjæringen skal meddeles saksøkte med oppfordring om innen to uker å uttale seg om forhold av betydning for om utlegg skal tas, og om valg av gjenstand for utlegget. Tvfl. § 7-10 første ledd første punktum bestemmer at saksøkte, før utleggsforretningen holdes, skal gis meddelelse om tid og sted for forretningen. Begge bestemmelser gir på visse vilkår adgang til å unnlate meddelelse til saksøkte.  I den forbindelse bestemmer tvfl. § 7-6 tredje ledd første punktum at foreleggelse kan unnlates dersom tvangsfullbyrdelsen vil bli vesentlig vanskeliggjort. Tvfl. § 7-10 første ledd annet punktum bestemmer at varsel om utleggsforretningen til saksøkte kan unnlates dersom «namsmannen finner saksøkte eller en myndig person i saksøktes husstand på stedet, dersom fullbyrdelsen ville bli vesentlig vanskeliggjort om slik meddelelse ble gitt, eller dersom forretningen holdes på namsmannens kontor etter tvfl. § 7-9 annet ledd bokstav b».

Både tvfl. §§ 7-6 og 7-10 gjør imidlertid unntak fra adgangen til å unnlate meddelelse når tvangsgrunnlaget er et skriftstykke etter tvfl. § 7-2 bokstav f. Tvfl. § 7-6 tredje ledd annet punktum bestemmer at foreleggelse ikke kan unnlates i slike tilfeller, og tvfl. § 7-10 tredje ledd bestemmer at «[v]ed begjæring om utlegg etter § 7-2 bokstav f kan varsel til saksøkte om forretningen bare unnlates dersom namsmannen finner saksøkte på stedet».

Tvfl. § 5-14 første ledd bestemmer følgende:

«Selv om namsmannen etter loven er pålagt å gi noen en meddelelse, kan tvangsfullbyrdelsen likevel gjennomføres uten meddelelse dersom vedkommende ikke har kjent oppholdssted eller kjent fullmektig med kjent oppholdssted.»

Vi vil bemerke at tvfl. § 5-14 etter sin ordlyd ikke er til hinder for å unnlate meddelelse der tvangsgrunnlaget er et skriftstykke etter tvfl. § 7-2 bokstav f. Det er ikke gjort unntak for tvangsgrunnlag etter tvfl. § 7-2 bokstav f, slik det er gjort i tvfl. §§ 7-6 og 7-10.

Vi forstår namsfogdens brev dithen at enkelte namsmenn tolker Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse i Rt. 2012 side 1195 slik at tvfl. § 5-14 ikke gjelder i saker hvor tvangsgrunnlaget er skriftstykke etter tvfl. § 7-2 bokstav f. Kjennelsen gjelder direkte hva som kreves for at det skal foreligge tvangsgrunnlag etter tvfl. § 7-2 bokstav f. Ankeutvalget legger i avsnitt 11 til grunn at tvfl. § 7-2 bokstav f bare gir tvangsgrunnlag dersom det aktuelle skriftstykket er meddelt skyldneren på en måte som gjør det mulig for ham å ta stilling til kravet og eventuelt imøtegå dette. I avsnitt 12 i kjennelsen uttales følgende om tvfl. § 5-14:

«Bestemmelsen tar sikte på lovpålagte meddelelser fra namsmannen. Den omfatter ikke den situasjon som reguleres av § 7-2 bokstav f; at fordringshaveren kan oppnå særskilt tvangsgrunnlag ved å sende skyldneren et skriftstykke som viser kravets grunnlag og omfang.»

Ankeutvalget uttaler seg med andre ord om kreditors sending av skriftstykke etter tvfl. § 7-2 bokstav f. Vi kan ikke se at man i kjennelsen uttaler seg om namsmannens adgang til å unnlate meddelelse etter tvfl. § 5-14. 

Videre forstår vi namsfogden dithen at en del namsmenn forankrer sin innskrenkende tolkning av tvfl. § 5-14 i lovforarbeidene. I NOU 1992: 35 er det uttalt følgende på side 27:

«Etter § 7-10 første ledd er namsmannen gitt en temmelig vid adgang til å unnlate varsling om avholdelse av utleggsforretning i utleggssaker. Dette gjelder etter bestemmelsen også i enkelte tilfeller der utleggsforretningen holdes uten personlig fremmøte hos debitor. Utvalget foreslår i tredje ledd en bestemmelse som sikrer at debitor enten mottar varsel om utleggsforretningen eller møter namsmannen personlig i forbindelse med utleggsforretningen når begjæring fremmes på grunnlag av § 7-2 bokstav f. Debitor vil derved sikres ny mulighet til å fremme innsigelser, eventuelt direkte overfor namsmannen ved utleggsforretningen, før utleggsforretningen gjennomføres.»

Ot.prp. nr. 43 (2003–2004) side 50 nøyer seg med å referere ovennevnte uttalelse fra utredningen. Ettersom forholdet til tvfl. § 5-14 ikke er nevnt, har vi vanskelig for å se at uttalelsen kan tas til inntekt for at tvfl. § 7-10 tredje ledd er ment å innskrenke anvendelsesområdet til tvfl. § 5-14.

Vi tilføyer at tvfl. § 1-8 femte ledd fjerde punktum forutsetter at det kan tvangsfullbyrdes overfor personer med ukjent oppholdssted. Det følger av denne bestemmelsen at personer uten kjent oppholdssted i riket har verneting i den rettskrets eller i det namsmannsdistrikt der han eller hun sist hadde kjent bopel eller oppholdssted.

Også reelle hensyn taler etter vårt syn for at et skriftstykke etter tvfl. § 7-2 bokstav f må kunne være tvangsgrunnlag selv om namsmannen ikke når skyldneren. Vi viser til at det vil være svært upraktisk – og stimulere til unndragelse – dersom saksøkeren må henvises til å skaffe seg annet tvangsgrunnlag. Og selv om saksøkeren skulle oppnå dette – for eksempel i form av en fraværsdom – ville saksøkte fortsatt kunne være like uvitende om tvangsfullbyrdelsen. Dersom namsmannen ikke når skyldneren, vil han dessuten uansett ha fått slik meddelelse fra kreditor som gjør at tvangsfullbyrdelsen ikke kan komme altfor overraskende på ham, jf. omtalen av kjennelsen inntatt i Rt. 2012 side 1195 ovenfor.

Konklusjonen blir etter dette at det er adgang til å unnlate meddelelse til saksøkte etter tvfl. § 5-14 også der tvangsgrunnlaget er et skriftstykke etter tvfl. § 7-2 bokstav f.