§ 506 - Hjemmelsgrunnlag for forskrift om fartsbegrensning: skipsbegrepet

Saksnummer: 99/12445 E

 

Dato: 11.05.2000

FBF

   

 

Hjemmelsgrunnlag for forskrift om fartsbegrensning: skipsbegrepet

Vi viser til Nærings- og handelsdepartementets brev 9. februar 2000.

1       Forskrift 24. februar 1983 nr. 623 om begrenset fart ved passering av badende og om forbud mot ferdsel mv. innenfor oppmerkede områder er gitt med hjemmel i den opphevete lov 20. juli 1893 nr. 1 (sjøloven 1893) § 370 nr. 1. Forskrifter gitt i medhold av sjøloven 1893 gjelder også etter at lov 24. juni 1994 nr. 39 (sjøloven) trådte i kraft, jf overgangsbestemmelsene i sjøloven § 512. Kompetansen til å fastsette nærmere sjøveisregler er videreført i sjøloven § 506.

2       Forskriften gir regler om fartsbegrensning for alle fartøy og fremkomstmidler mv., jf. forskriften § 2. Spørsmålet er om det foreligger tilstrekkelig hjemmel i sjøloven for å gi regler med et så vidt anvendelseområde. Dette må avgjøres etter en tolkning av sjøloven 1893 § 370 nr. 1, jf. sjøloven § 506 nr. 1.

Bestemmelsene i sjøloven fastsetter at det kan gis nærmere regler om "hva som skal iakttas om bord for å trygge navigeringen og unngå at skip støter sammen eller utsettes for eller volder annen fare eller skade, herunder om hvorledes skip skal styres, om nedsatt fart eller største tilltatte fart i nærmere angitt farvann, og om hvilke tegn og signaler som skal brukes".

Bestemmelsene forutsetter at reglene skal gjelde for skips ferdsel, men de inneholder ikke en nærmere beskrivelse av hva som skal forstås med "skip". Det er reist spørsmål om sjøloven § 441 bokstav b er relevant for forståelsen av skipsbegrepet. Bestemmelsen uttaler at med "skip" skal forstås ethvert skip og fartøy, samt annen innretning som kan navigeres. Denne bestemmelsen står i sjøloven kapittel 16 om bergning. Kapitlet inkorporerer bergningskonvensjonen av 1989, og kan ikke uten videre benyttes som tolkningsfaktor vedvurderingen av sjølovens øvrige bestemmelser. Vi peker også på at den refererte definisjonen uansett ikke sier mer enn det man ellers legger i skipsbegrepet, jf. Falkanger og Bull: Innføring i sjørett, 5. utgave, Oslo 1999, s. 419.

Forskriften gjelder som nevnt alle fartøyer, uansett størrelse eller fremdriftsmiddel, jf. § 2. Skipsbegrepets nærmere avgrensning i forhold til mindre fartøyer kan være vanskelig å angi. Likevel må det antas at mindre fartøyer kan falle utenfor skipsbegrepet i sjøloven. Vi viser i denne sammenheng til at forskriften inneholder straffetrussel i § 5. Lovskravet i strafferetten, jf. Grunnloven § 96, stiller visse krav til klarhet. På denne bakgrunn bør man være varsom med å strekke kompetansegrunnlaget for langt. Formålsbetraktninger kan således etter vår mening ikke tilsi en utvidende tolkning av skipsbegrepet utover de grenser som er fastlagt i rettspraksis, jf. for så vidt avgjørelsen i Rt. 1995 s. 1734.

Forskriften forutsetter også at den skal gjelde for sjøfly (§ 2) og seilbrett (§ 3). Sjøfly og seilbrett omfattes ikke av skipsbegrepet.

Etter dette kan sjøloven 1893 § 370 nr. 1, jf. sjøloven § 506 nr. 1, ikke antas å hjemle kompetanse til å gi fartsbegrensningsregler med et så vidt anvendelsesområde som den foreliggende forskrift fastlegger.

3       Et naturlig alternativt hjemmelsgrunnlag for forskrifter om fartsbegrensning synes å være lov 8. juni 1984 nr. 51 om havner og farvann mv. Loven § 6 gir grunnlag for fartsregulering (jf. § 2 annet ledd når det gjelder vassdrag). Definisjonen av fartøy i § 3 omfatter enhver flytende innretning. Grunnlag for å ilegge straffansvar ved overtredelse av vedtak etter kapittel II (som omfatter vedtak om forskrift etter § 6), foreligger i § 28 første ledd bokstav c. Det er uklart for oss hvorfor man ikke har anvendt dette grunnlaget for å fastsette regler om fartsbegrensning. Vi tar imidlertid ikke her stilling til om de fastsatte forskrifter kan opprettholdes på dette grunnlaget.

Sjøloven § 506 nr. 1 må endres hvis denne bestemmelsen er det eneste aktuelle grunnlaget for forskrift om fartsbegrensning. Det kan imidlertid reises innvendinger mot å gi fartsbegrensningsregler for sjøfly og seilbrett med grunnlag i sjøloven.

Vi foreslår på denne bakgrunn at Nærings- og handelsdepartementet tar opp med Fiskeridepartementet og Miljørnverndepartementet spørsmålet om hjemmelsgrunnlag for samordning av regelverket om hastighetsbegrensninger til sjøs og i vassdrag. Justisdepartementet ber om å bli holdt underrettet.

Til toppen