§ 7-2 - Tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 ny bokstav f

Saksnummer: 2005/05918
EP VIL/PSW

 

Dato: 16.11.2005

 

Tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 ny bokstav f

Vi viser til brev 18. august 2005 fra Norske Inkassobyråers Forening, der vi er bedt om å gi en uttalelse om tolkningen av § 7-2 ny bokstav f i tvangsfullbyrdelsesloven. Vi beklager at det har tatt noe tid å besvare henvendelsen.

1. ”Skriftstykke som fordringshaveren selv har sendt skyldneren”

Det første spørsmålet vi er bedt om å vurdere er hvordan uttrykket ”[s]kriftstykke som fordringshaveren selv har sendt skyldneren”, jf. § 7‑2 ny bokstav f i tvangsfullbyrdelsesloven, skal forstås. Spørsmålet er om formuleringen skal forstås slik at det utelukkende er krav som er presentert for skyldneren av fordringshaveren selv, som omfattes, eller om også krav som er presentert av et faktureringsselskap på vegne av fordringshaveren, kan utgjøre særlig tvangsgrunnlag etter bestemmelsen.

Ordlyden taler isolert sett for at kun skriftstykker som fordringshaveren selv (”personlig”) har sendt skyldneren, omfattes. Spørsmålet er følgelig om det er grunnlag for en utvidende tolkning av bestemmelsen.

I NOU 1992: 35 side 25 uttales det om forslaget til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 ny bokstav f:

”Vilkåret om at kreditor selv må ha presentert det skriftlige dokument for debitor antas å følge av god inkassoskikk. Debitor bør, før krav presenteres av andre på vegne av kreditor, få skriftlig varsel om kravet og dets størrelse.”

I Ot.prp. nr. 43 (2003-2004) Om lov om endringer i rettergangslovgivningen m.m. (organiseringen av den sivile rettspleie på grunnplanet) side 47 er det vist til denne uttalelsen.

Denne uttalelsen kan også tale for at det er et vilkår at fordringshaveren ”personlig” har presentert kravet for skyldneren.

I NOU 1992: 35 på s. 22 heter det:

”Utvalget har imidlertid kommet til at det bør stilles krav om dokumentasjon for at kravet er fremsatt skriftlig overfor debitor i form av faktura e.l. Bakgrunnen er at kreditor, før rettsapparatet tas i bruk, bør ha forsøkt å få debitor til å betale kravet frivillig. Et slikt dokument som viser at skylderen er krevet for gjelden vil dessuten sikre et klart beløpsmessig grunnlag for utleggsbegjæringen. Ordningen med forenklet inndrivelse foreslås følgelig begrenset til de tilfeller der kreditor i tilknytning til begjæringen om utlegg dokumenterer at debitor skriftlig er krevet for gjelden (kopi av faktura e.l.)”

Denne uttalelsen taler etter vårt syn for at formålet med vilkåret er at skyldneren skal bli presentert for kravet før den formelle inndrivingsprosessen gjennom namsmyndighetene (”rettsapparatet”) settes i verk. Uttalelsen taler for at begrepet ”skriftstykke som fordringshaveren selv har sendt” er ment som en avgrensning mot skriftstykker som namsmyndighetene sender under en inndrivingsprosess. En slik tolkning åpner for at også skriftstykker sendt av faktureringsselskaper på vegne av fordringshaveren kan oppfylle vilkåret i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav f.

Situasjonen hvor fordringshaveren har inngått avtale med et faktureringsselskap om at dette skal stå for den løpende faktureringen av fordringshaverens fordringer, er ikke omtalt i forarbeidene.

Etter vårt syn vil hensynene bak vilkåret om presentasjon av kravet før tvangsfullbyrdelsesprosessen igangsettes, være like godt ivaretatt der kravet først sendes skyldneren av et faktureringsselskap som har påtatt seg den løpende faktureringen av fordringshaverens krav, som hvor kravet sendes av fordringshaveren selv. Der faktureringstjenester benyttes, vil fordringshaveren nødvendigvis være identifisert i den utsendte fakturaen, og informasjonen skyldneren mottar vil derfor ikke være vesentlig annerledes enn i tilfeller der fordringshaveren selv fakturerer sine krav. Som påpekt i brevet fra Norske Inkassobyråers Forening, er det i dag ikke uvanlig i forretningsforhold at den løpende faktureringen av fordringer gjøres av et faktureringsselskap på vegne av, og etter avtale med, fordringshaveren selv. Dersom tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 ny bokstav f tolkes slik at det utelukkende er krav som fordringshaveren ”personlig” har presentert for skyldneren, som utgjør særlig tvangsgrunnlag, blir konsekvensen at ingen krav utstedt av faktureringsselskaper etter oppdrag fra fordringshaverne vil kunne anses som særlig tvangsgrunnlag og danne grunnlag for forenklet tvangsfullbyrdelse. Konsekvensen vil være at en stor andel av krav med utspring i næringsforhold fremdeles må fullbyrdes gjennom det tradisjonelle systemet med forliksrådsbehandling av kravet før tvangsfullbyrdelse kan iverksettes, med mindre faktureringsrutinene blir lagt om. En slik forståelse vil svekke hensynene bak lovendringen, som blant annet var å oppnå en mer tids- og kostnadseffektiv inndrivelse av krav det ikke reises innsigelser mot, jf. NOU 1992: 35 side 18 og Ot.prp. nr. 43 (2003-2004) side 24.

Også alminnelige fullmaktsprinsipper støtter etter vårt syn en forståelse av bestemmelsen som sidestiller krav utsendt av et faktureringsselskap på vegne av fordringshaveren og krav utsendt av fordringshaveren selv.

Lovavdelingen antar på denne bakgrunn at tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 ny bokstav f må forstås slik at bestemmelsen også omfatter skriftstykker som et faktureringsselskap har sendt på vegne av fordringshaveren.

2. ”Skriftstykke”

Det andre spørsmålet som er reist i brevet, gjelder forståelsen av begrepet ”skriftstykke” i § 7‑2 ny bokstav f i tvangsfullbyrdelsesloven. Spørsmålet er om begrepet kun omfatter dokumenter i papirform, eller om også elektroniske dokumenter, f. eks. såkalte e-fakturaer, omfattes.

Hvordan man rent språklig skal forstå begrepet ”skriftstykke”, er ikke åpenbart. I ordet ”skrift” ligger ikke annet enn at det må være skrifttegn. Sammensetningen med ordet ”stykke” gjør likevel at vi heller i retning av at begrepet bare omfatter dokumenter i papirform.

Spørsmålet om også dokumenter i elektronisk form kan oppfylle kravet i § 7-2 bokstav f er ikke vurdert i forarbeidene. Spørsmålet var nok ikke aktuelt i 1992, og er heller ikke omtalt i Ot.prp. nr. 43 (2003–2004).

Etter vårt syn må § 7-2 bokstav f tolkes slik at bare dokumenter i papirform kan utgjøre tvangsgrunnlag. Hensynene bak formkravet vil ikke med nødvendighet oppfylles like godt ved bruk av elektronisk kommunikasjon, i form av e-faktura eller annet, som ved tradisjonell papirbasert kommunikasjon. Dette skyldes de praktiske forskjeller mellom papirbasert og elektronisk kommunikasjon som eksisterer. Det vil fremdeles for en del brukere av e-post være slik at e-posten leses sjeldnere enn vanlig post, og at en forventer at viktig informasjon kommer i papirform.

Vi har i dette spørsmålet lagt vekt på vurderingene som ble gjort i forbindelse med lov 21. desember 2001 nr. 117 om endringer i diverse lover for å fjerne hindringer for elektronisk kommunikasjon. Det ble her foretatt en gjennomgåelse av en rekke lover med vurderinger av om lovtekstene innebar hindringer for elektronisk kommunikasjon. Tvangsfullbyrdelsesloven ble ikke gjennomgått, og lovens § 7-2 ny bokstav f var på det tidspunktet heller ikke vedtatt. Flere av lovforslagene i Ot.prp. nr. 108 (2001-2002) bygget på at det ofte er grunn til å kreve et uttrykkelig samtykke fra mottakeren for at elektronisk kommunikasjon skal kunne benyttes. Det heter bl.a. i proposisjonen punkt 2.1.2:

”Innenfor privatrettens område vil det som utgangspunkt normalt kreves at partene er enige om at man skal kommunisere elektronisk. Dette betyr at ingen part vil kunne tvinges til elektronisk kommunikasjon. I tillegg er det en forutsetning at partene i forhold til teknisk utstyr, organisering mv. faktisk har mulighet til å kommunisere elektronisk. I forholdet til forbrukere vil det kunne være en forutsetning for elektronisk kommunikasjon at forbrukeren uttrykkelig har godtatt en slik kommunikasjonsform (…)”

Et slikt krav om samtykke ble foreslått, og er lovfestet, for en del varsler og meldinger som er av en slik art at mottakerens rettsstilling påvirkes av dem. Eksempler på dette er varsel og underretning etter forvaltningsloven §§ 16 og 27 og påkrav etter forsinkelsesrenteloven § 2. Formålet med et slikt krav er bl.a. at parten skal gjøres oppmerksom på at rettslig relevant informasjon kan komme inn på vedkommendes elektroniske meldingsmottak, jf. Ot.prp. nr. 108 (2000-2001) punkt 3.6.2.1.

Etter vårt syn gjør hensynene som taler for at mottakeren bør ha godtatt bruk av elektronisk kommunikasjon, seg gjeldende også i forhold til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav f. At skriftstykket kan utgjøre tvangsgrunnlag, innebærer at det har viktige rettsvirkninger for mottakeren.

For at elektronisk kommunikasjon skulle kunne sidestilles med papirbasert kommunikasjon etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑2 ny bokstav f, måtte dette etter Lovavdelingens syn ha vært uttrykkelig regulert i bestemmelsen med nærmere vilkår for bruk av elektronisk kommunikasjon.

Lovavdelingen antar etter dette at uttrykket ”skriftstykke” i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 ny bokstav f må forstås slik at det kun omfatter dokumenter i papirform, og ikke også elektroniske dokumenter.

Til toppen