Svar på spørsmål om kommuneloven § 8-3 første ledd – skyssgodtgjørelse

Det vises til spørsmål fra Telemark fylkeskommune 11. januar 2026 som er oversendt departementet som rette instans, 29. januar 2026 fra Statsforvalteren i Vestfold og Telemark.

Hva dere spør om

Dere ber om departementets vurdering av rettighetene folkevalgte som er frikjøpt hundre prosent har etter kommuneloven § 8-3 første ledd. Nærmere bestemt ønskes det en vurdering av rett til å få dekket skyssgodtgjørelse ved reise til og fra fast kontorsted, herunder kjøring mellom kontor og hjem. Det vises til at forskrift om folkevalgtes godtgjøring og velferdsgoder i Telemark fylkeskommune, FOR-2023-11-21-2572, ikke har noen spesifikk bestemmelse knyttet til denne problemstillingen.

Departementets vurdering

Departementet kan ikke gå inn i den konkrete saken eller vurdere den fylkeskommunale forskriften, men vi gir her generell veiledning om kommuneloven og hvilke rammer kommuner og fylkeskommuner skal lage sine forskriften innenfor.

Kommuneloven § 8-3 regulerer retten personer med kommunalt eller fylkeskommunalt tillitsverv har til for å få dekket utgifter og økonomiske tap. Etter første ledd slås det fast at «Den som har et kommunalt eller fylkeskommunalt tillitsverv, har krav på skyss-, kost- og overnattingsgodtgjøring for reiser i forbindelse med vervet.» Retten til slik godgjøring er ikke begrenset til deltakelse i selve møtene. Tillitsvalgte har også krav på godtgjøring i andre sammenhenger som har direkte tilknytning til vervet. Dette kan eksempelvis være hvis de er

på befaring i forbindelse med en byggesak, eller dersom de forhandler med grunneiere på vegne av kommunen.

Hensynet bak § 8-3 er hovedsakelig at det ikke skal utgjøre noen merkostnad å inneha politiske verv. Det er kommunestyret eller fylkestinget selv som skal fastsette nærmere bestemmelser om slik godtgjøring. I kommunelovens forarbeider, Prop.46 L (2017-2018) s. 366, nevnes det som eksempel at kommunen kan fastsette minste reiselengde, for å unngå et stort antall små reiseregninger. Imidlertid skal retten til å ivareta vervet være reell, slik at det ikke bør fastsettes en øvre grense på hvor store skyssutgifter man kan ha, så lenge utgiftene må ansees nødvendige.

Nærmere om hvilke utgifter som dekkes

Spørsmålet blir videre om reise til og fra kontorsted kan sies å være «reiser i forbindelse med vervet». En naturlig språklig forståelse av ordlyden tilsier at reisen må være foretatt i embetets medfør, altså ikke reiser til og fra jobb.

I kommunelovens forarbeider, Prop. 46 L (2017-2018) s. 366, vises det til at § 8-3 viderefører gjeldende rett, men med noe omskrevet ordlyd. Hvilke utgifter som omfattes er nærmere omtalt i kommuneloven av 1992 § 41 nr. 1. Skyssutgiftene som dekkes er etter bestemmelsen «reiser i forbindelse med vervet». I forarbeidene til kommuneloven av 1992 Ot. prp. 42 (1991-1992) 7.4 står det følgende om hvilke utgifter dette innbefatter: «(..) folkevalgte får erstattet det tap og de utgifter de påføres som en direkte følge av vervet. I dette inngår skyss-, kost- og oppholdsutgifter i forbindelse med reiser som vervet medfører». Ut fra lovens ordlyd og forarbeider er det dermed rimelig å slutte at folkevalgte ikke har et krav etter bestemmelsen på å få dekket skyssutgifter til og fra kontorsted, ettersom dette ikke kan ansees som en reise «i forbindelse med vervet».

Kommunestyret eller fylkestinget fastsetter forskrift

Det følger av kommuneloven § 8-3 første ledd andre punktum at «Kommunestyret eller fylkestinget selv gir forskrift om slik godtgjøring». Slik departementet leser bestemmelsen, kan kommunestyret eller fylkestinget selv vedta bestemmelser i lokal forskrift om å dekke skysskostnader mellom kontorsted og hjem, selv om ikke kommuneloven § 8-3 første ledd gir folkevalgte krav på dekning av slike utgifter. Dette kan særlig være en aktuell problemstilling i kommuner eller fylker med store reiseavstander.