§ 8-5 - Fortolkning av lov 5. august 1994 nr. 56 om medisinsk bruk av bioteknologi § 8-5 ved henvisning til behandling i utlandet

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Saksnr. 00/14702
Dato: 21.11.2000 

 

Fortolkning av lov 5. august 1994 nr. 56 om medisinsk bruk av bioteknologi § 8-5 ved henvisning til behandling i utlandet


Det vises til brev 10. oktober 2000, mottatt her 16. oktober 2000.

Vi er bedt om en fortolkning av straffehjemmelen i lov om medisinsk bruk av bioteknologi § 8-5 når det gjelder leger i Norge som henviser pasienter til behandling i utlandet med metoder som enten er forbudt i Norge eller som ikke er godkjent tatt i bruk. Problemstillingen er om slik henvisning kan anses som straffbar medvirkning.

1 Generelt om straffbar medvirkning
Utgangspunktet er at straffansvaret for en medvirker skal vurderes uavhengig av om hovedmannen kan straffes eller ikke. Det gjelder også der årsaken til at hovedmannen ikke kan straffes, er at handlingen er begått utenfor norsk strafferetts virkeområde.

Det kreves ikke årsakssammenheng mellom medvirkningen og lovbruddet. Medvirkeren kan straffes selv om lovbruddet ville ha skjedd også om han ikke hadde medvirket. Men medvirkeren må ha ”vært med på foretagendet”. Både fysisk og psykisk medvirkning rammes. Men hvis den psykiske medvirkningen ikke har hatt noen effekt, kan medvirkeren bare straffes for forsøk på medvirkning. Etterfølgende bistand kan ikke betraktes som medvirkning, med mindre bistanden var avtalt på forhånd og av den grunn kan ha medvirket til at handlingen ble begått. Dersom hovedhandlingen ikke blir fullført, kan medvirkeren bare dømmes for forsøk.

Vi vil for ordens skyld presisere at alle straffbarhetsvilkårene må være oppfylt for at noen kan dømmes for medvirkning, og at det er domstolen som i den konkrete saken fastsetter om det dreier seg om straffbar medvirkning.

2 Medvirkning etter loven om medisinsk bruk av bioteknologi
Spørsmålet i saken her er hvilke handlinger som kan karakteriseres som straffbar medvirkning, jf. loven § 8-5. Hvilke handlinger som rammes av loven § 8-5, beror dels på en tolking av dette straffebudet, dels på en tolking av de enkelte bestemmelsene i loven. Vi vil nedenfor først si litt generelt om rekkevidden av § 8-5, for deretter å gå over til en konkret vurdering av de bestemmelsene Sosial- og helsedepartementet i brevet 10. oktober 2000 nevner som aktuelle. Sosial- og helsedepartementet sondrer mellom behandlingsmetoder som er eksplisitt forbudt etter loven, og metoder som krever godkjenning av departementet. Vi legger denne sondringen til grunn i det følgende.

2.1 Rekkevidden av § 8-5
Loven § 8-5 setter straff for ”(d)en som forsettlig overtrer loven eller bestemmelser gitt i medhold av loven”. Medvirkning straffes på samme måte. 

Siden medvirkning er spesielt nevnt i loven § 8-5, får straffebudet et videre anvendelsesområde enn det ellers ville ha hatt. Det er altså ikke nødvendig at medvirkeren selv overtrer gjerningsbeskrivelsen i de aktuelle bestemmelsene.

Forsøk på medvirkning, eller medvirkningshandlinger der hovedhandlingen ikke fullbyrdes, er ikke straffbart, siden overtredelse av loven er en forseelse, jf strl. § 2 og § 49 andre ledd.

2.2 Behandlingsmetoder som er forbudt i Norge

Noen typer behandlinger er direkte forbudt i loven. Ett eksempel er eggdonasjon, jf §§ 2-10 og 2-11.

§ 2-10 første ledd lyder slik:
”Befruktning utenfor kroppen kan bare finne sted når kvinnen eller mannen er befruktningsudyktig eller ved uforklarlig befruktningsudyktighet. Slik behandling kan bare utføres med parets egne egg- og sædceller.”

Bestemmelsen innebærer et forbud mot at det ved assistert befruktning brukes egg fra en annen enn den som det/de befruktede egg skal settes inn i. Slik vi forstår loven § 8-5 jf. §§ 2-10 og 2-11, retter straffebudet seg mot det helsepersonell som utfører behandling i strid med §§ 2-10 og 2-11. Hvorvidt en lege kan anses for å ha medvirket til slik behandling utført i utlandet, vil etter vårt syn bero på graden av bistand.

Etter det opplyste kan slik bistand omfatte alt fra å gi opplysning om at et slikt tilbud finnes, til en konkret henvisning til en behandlingsinstitusjon i utlandet som foretar behandling som er forbudt her. Ren informasjonsvirksomhet om rettstilstanden i andre land kan ikke betraktes som medvirkning. Det må på den andre siden være klart at det eksemplet Sosial- og helsedepartementet nevner, der en lege/sykehus i Norge både henviser kvinnen til en bestemt klinikk og selv yter behandling av betydning for inngrepet, må karakteriseres som medvirkning. (Dersom ”forbehandlingen” kan anses som en del av den behandlingen som skal skje i strid med §§ 2-10 og 2-11, vil handlingen kunne rammes direkte av gjerningsbeskrivelsen. Vi går ikke nærmere inn på det spørsmålet her.) Vi vil imidlertid presisere at etterbehandling som ikke er avtalt på forhånd, ikke kan betraktes som straffbar medvirkning, jf. ovenfor punkt 1. Spørsmålet er etter dette om en lege som henviser til eller formidler kontakt med en klinikk i utlandet, kan straffes for medvirkning.

Vi antar at en formidling av kontakt som består i å opplyse om hvilke klinikker i utlandet som utfører behandling i strid med loven, ikke kan betraktes som medvirkning til at en slik behandling blir utført. Dette må gjelde selv om legen nevner én bestemt klinikk. Hvis legen derimot henviser kvinnen til en konkret behandling, for eksempel ved å bestille plass, besørge innleggelse, av eget tiltak sende nødvendige dokumenter til behandler i utlandet, etc., er det mer nærliggende å anse legen for ved en slik tilrettelegging å ha medvirket til at behandlingen blir utført. Det er etter vårt syn vanskelig å fastsette generelt hvor grensen for medvirkning som rammes av loven § 8-5, går. Det må foretas en konkret vurdering av legens handlinger, der vi antar at de ovenfor nevnte momentene kan være veiledende.

(Et eget spørsmål er om legens plikt til å ”gjøre sitt beste for å gi sine pasienter kyndig og omsorgfull hjelp” og til å ”gi hver pasient de opplysninger han bør ha om sin helsetilstand og behandling” (lov om leger 13. juni 1980 nr. 42 § 25 annet ledd og tredje ledd første punktum, videreført i lov om helsepersonell 2. juli 1999 nr. 64 § 4) stiller en medvirkning som nevnt i et annet lys. Vi legger imidlertid til grunn at en lege kan oppfylle sine plikter etter legeloven ved å gi slik generell informasjon som ikke kan betraktes som medvirkning etter bioteknologiloven.)

2.3 Behandlingsmetoder som krever godkjenning

En rekke bestemmelser i loven slår fast at aktuelle behandlingsformer/undersøkelsestyper/metoder skal godkjennes av departementet – relevante eksempler er her §§ 2-13, 5-2, 6-3 og 7-2. De fleste av disse bestemmelsene er bygd opp etter malen ”…behandlingsformer som faller inn under §     skal godkjennes av departementet”.

Prinsippet om at medvirkning i Norge til handlinger som er begått i utlandet i strid med loven kan straffes, gjelder etter vårt syn også i disse tilfellene. Men her kan det være mer uklart hva som er hovedhandlingen. Etter sin ordlyd vil det straffbare bestå i å ikke ha godkjenning fra departementet for en bestemt behandlingsform/undersøkelsestype/metode, nærmere definert i den bestemmelsen som påbudet om godkjenning viser til. Lovovertredelsen vil derfor dels bestå i at det ikke søkt godkjenning, dels i at det er blitt tatt i bruk behandlingsformer/undersøkelsestyper/metoder som ikke er godkjent.

En behandlingsform/undersøkelsestype/metode som er i bruk i utlandet, kan naturlig nok ikke godkjennes av norske myndigheter. Spørsmålet blir derfor om tilsvarende metode er godkjent i Norge. (Hvilken betydning det har om metoden er godkjent i det landet den utføres, kommer vi ikke inn på her.) Sosial- og helsedepartementet opplyser at bakgrunnen for at en behandlingsform/undersøkelsestype/metode ikke er godkjent i Norge, enten er at det ikke er søkt om godkjenning, eller at det er fattet vedtak om ikke å godkjenne metoden. Vi antar at begrunnelsen for at en metode ikke er godkjent, må få betydning for hva som anses som den handlingen som det medvirkes til. Dersom en behandlingsmetode/undersøkelsestype/metode ofte blir godkjent i Norge, men der det i noen tilfeller ikke er søkt slik godkjenning, består det straffbare i disse tilfellene i første rekke at saksbehandlingsreglene ikke er fulgt. Vi kan vanskelig se hvordan en lege kan straffes for medvirkning til handlinger som er lovlige i Norge dersom saksbehandlingsreglene følges. Er bakgrunnen for manglende godkjenning derimot et formelt vedtak om at  behandlingsformen/undersøkelsestypen/metoden for tiden ikke skal godkjennes i Norge, likner problemstillingen mer på situasjonen der en behandlingsform er eksplisitt forbudt i bioteknologiloven, og grensedragningen blir i utgangspunktet lik (se punkt 2.2 ovenfor).

3 Konklusjon
En leges handlinger i Norge kan etter omstendighetene være straffbar medvirkning etter lov om medisinsk bruk av bioteknologi § 8-5 selv om handlingen det medvirkes til, ikke er straffbar der den utføres. Det kan være vanskeligere å avgrense området for det straffbare når den aktuelle metoden ikke er eksplisitt forbudt, men er koblet til et påbud om godkjenning. Dersom Sosial- og helsedepartementet mener det er behov for en mer spesifikk regulering av hvilke handlinger som skal rammes, bør det overveies å gi en særlig bestemmelse om det.