08.10.2002 Rapport fra arbeidsgruppe om hvitvasking

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Finansdepartementet

Utkast til lov om forebyggende tiltak mot hvitvasking av utbytte og finansiering av terrorisme (Hvitvaskingsloven)

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist:

Rapportens hovedinnhold

I denne rapporten legges det frem forslag til endringer i regelverket om tiltak mot hvitvasking av økonomisk utbytte av straffbare handlinger og tiltak mot finansiering av terrorhandlinger. Forslaget tar sikte på å styrke regelverket om forebyggelse og bekjempelse av slik kriminalitet.

Forslaget vil kunne gjennomføre europaparlamentets- og rådsdirektiv 2001/97/EF om forebyggende tiltak mot hvitvasking av utbytte (det annet hvitvaskingsdirektiv) i norsk rett. For Norges vedkommende består den vesentligste endringen som følge av endringsdirektivet i at kretsen av personer og foretak som omfattes av disse reglene utvides i forhold til det som følger av norsk rett i dag. Dette innebærer bl.a. at revisorer, eiendomsmeglere og advokater skal omfattes av plikten til å identifisere kunder og rapportere mistenkelige transaksjoner. Videre gjennomfører forslaget internasjonale anbefalinger gitt av Financial Action Task Force (FATF).

Det foreslås at gjeldende bestemmelser om hvitvasking og terrorfinansiering plasseres i en ny lov om forebyggende tiltak mot hvitvasking av utbytte og finansiering av terrorisme. I forslaget tilrås det at enkelte bestemmelser i forskrift 7. februar 1994 nr. 118 om tiltak mot hvitvasking av penger lovfestes. Det foreslås videre endringer i gjeldende regler om ØKOKRIMs taushetsplikt og informasjonsplikt, samt enkelte tekniske endringer i andre lover.

1.2 Nedsettelse av arbeidsgruppe

I juni 2002 nedsatte Finansdepartementet en arbeidsgruppe bestående av førstestatsadvokat Anne Mette Dyrnes (ØKOKRIM, Justisdepartementet fra 1. september 2002), rådgiver Marius Stub (Justisdepartementet), rådgiver Svein Hagen (Kredittilsynet) og førstekonsulent Hege Dahl (Finans­departementet). Arbeids­gruppen ble ledet av avdelingsdirektør Tore Mydske (Finans­departementet). I tillegg deltok førstekonsulent Hilde Sannes (Justis­departementet) og seniorrådgiver Ellen Gjemdal (Finansdepartementet) i gruppens arbeid. Gruppens mandat var å forberede utkast til regler som bl.a. skal gjennomføre direktiv 2001/97/EF om forebyggende tiltak mot hvitvasking av penger (det annet hvitvaskingsdirektiv), samt å vurdere forholdet mellom norsk rett og andre internasjonale regler og anbefalinger på området.

Rapporten er videre utarbeidet med sikte på å følge opp Stortingets anmodning i Innst. O. nr. 22 (1995-96) side 2, der Finanskomiteen bl.a. uttalte følgende:

”Komiteen ber departementet foreta en bred gjennomgang av hvitvaskingsbestemmelsene, med særlig vekt på forholdet mellom kontrollbehov og personvernhensyn, i forbindelse med oppfølgningen av Skauge-utvalgets innstilling og legge frem resultatet av denne gjennomgangen fram for Stortinget på en egnet måte.”

Finansdepartementet varslet i St. meld. nr. 2 (1998-99) Revidert Nasjonal­budsjett 1999 i punkt 3.2.7 følgende:

”Justisdepartementet tar sikte på å fremme forslag til ny personopplysningslov våren 1999. Finansdepartementet vil foreta en gjennomgang av anvendelsesområdet for hvitvaskingsbestemmelsen i finansieringsvirksomhetsloven etter at proposisjon om ny personopplysningslov er behandlet av Stortinget.”

Arbeidsgruppens vurderinger og forslag står for de enkelte representanters egen regning, og gir ikke nødvendigvis uttrykk for det syn de enkelte representanters arbeidsgiver vil kunne ha om de forhold som drøftes i rapporten.

2.1 Nasjonal rett mv.

2.1.1 Finansieringsvirksomhetsloven

Det norske hvitvaskingsregelverket fremgår av lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansierings­virksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven) § 2-17 med tilhørende forskrifter. Regelverket er en implementering av EØS-forpliktelsene som svarer til rådsdirektiv 91/308/EØF (hvitvaskings­direktivet). Finansierings­virksomhetsloven § 2-17 fastsetter plikter for finansinstitusjonene og deres ansatte som skal bidra til å forebygge at finansinstitusjonene blir misbrukt til hvitvasking av utbytte.

Når det gjelder forhistorien for lovreguleringen på hvitvaskingsområdet, herunder henvisninger til lovforarbeidene, vises det til følgende utdrag av Ot.prp. nr. 22 (1995-96) s. 4 første spalte:

”De nye reglene om tiltak mot hvitvasking av penger gjennom finansinstitusjoner er i hovedsak tatt inn i finansieringsvirksomhetslovens av 1988 § 2-17 og forskrift av 7. februar 1994 nr. 18 om legitimasjonskontroll og tiltak mot hvitvasking av penger.

Finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 ble vedtatt ved lov 4. desember 1992 nr. 123. Bestemmelsen ble endret den 11. juni 1993 som følge av endringer i straffeloven. Reglene om tiltak mot hvitvasking av penger er en oppfølging av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen vedlegg IX pkt. 23, jf. EUs Rådsdirektiv av 10. juni 1991 om tiltak for å hindre at det finansielle system brukes til hvitvasking (91/308/EØF), heretter kalt ”hvitvaskingsdirektivet”. Det vises til nærmere omtale i Ot.prp. nr. 85 (1991-92) (EØS-tilpasning) side 6-7 og side 17 punkt 3.6.1 og Innst. O. nr. 23 (1992-93). Finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 trådte i kraft samtidig med EØS-avtalen, dvs. den 1. januar 1994. Forskriften trådte, med enkelte unntak, i kraft den 15. februar 1994”.

Med hvitvasking av penger menes vanligvis å sikre utbyttet av en straffbar handling. Uttrykket hvitvasking inkluderer også det å motta eller skaffe seg eller andre del i utbyttet av en straffbar handling.

Hvitvaskingsbestemmelsenes anvendelsesområde

Etter finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 gjelder hvitvaskingsregelverket for finans­institusjoner og deres tjenestemenn, jf. finansieringsvirksomhetsloven §§ 1-3 og 2-1, og forskrift av 7. februar 1994 nr. 118 om legitimasjonskontroll og tiltak mot hvitvasking av penger (hvitvaskingsforskriften) § 1. Enkelte institusjoner som driver finansieringsvirksomhet er imidlertid uttrykkelig unntatt, herunder offentlige kredittinstitusjoner og fond, overformynderi og stiftelser som ikke har næringsvirksomhet som formål. I tillegg til finansinstitusjoner, gjelder hvitvaskingsreglene for følgende institusjoner:

- Norges Bank,

- Posten Norge AS når det etter avtale som nevnt i lov 21. juni 2002 nr. 44 om tilbud av grunnleggende banktjenester gjennom Posten Norge AS' ekspedisjonsnett utfører tjenester for finansinstitusjon,

- forvaltningsselskap for verdipapirfond,

- verdipapirforetak,

- forsikringsmeglerforetak,

- prosjektmeglerforetak,

- valutameglerforetak,

- forsikringsselskaper og pensjonskasser, samt

- foretak hvis hovedvirksomhet er omfattet av punktene 2-12 og 14 i vedlegg til rådsdirektiv 89/646/EØF av 15. desember 1989 (vedlegg IX punkt 16 til EØS-avtalen) om samordning av lover og forskrifter om adgang til å starte og utøve virksomhet som kredittinstitusjon og om endring av direktiv 77/780/EØF (annet bankdirektiv). Det annet bankdirektiv er erstattet av et konsolidert bankdirektiv (direktiv 2000/12/EF).

Legitimasjonsregler

Etter finansieringsvirksomhetslovens § 2-17 første ledd skal institusjonen kreve skriftlig legitimasjon av kunder når det etableres et forretningsforhold. Det er gitt utfyllende regler i hvitvaskingsforskriften § 2. Ved transaksjoner som gjelder 100.000 norske kroner eller mer for kunder som ikke allerede har etablert et forretningsforhold overfor institusjonen som nevnt i første ledd, skal institusjonen kreve skriftlig legitimasjon. Uansett beløp skal institusjonen kreve legitimasjon dersom den har mistanke om at transaksjonen har tilknytning til utbytte av en straffbar handling. Legitimasjonsplikten gjelder likevel ikke dersom det er grunn til å tro at utbytte stammer fra en eller flere handlinger som etter loven ikke kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder. Dokumenter tilknyttet slik legitimasjon skal oppbevares i minst 5 år etter at kundeforholdet er opphørt.

Undersøkelses- og rapporteringsplikt

Institusjonene og deres ansatte har etter finansieringsvirksomhets­loven § 2-17 tredje og fjerde ledd en undersøkelses- og rapporteringsplikt, dersom det foreligger mistanke om at en transaksjon har tilknytning til utbytte av en straffbar handling med strafferamme på mer enn 6 måneder, eller til forhold som rammes av straffeloven § 147 a eller § 147 b. Sistnevnte bestemmelser gjelder terrorfinansiering, og vil bli nærmere omtalt under punkt 2.1.5.

Plikten til å undersøke mistenkelige transaksjoner gjelder alle typer straffbare handlinger, unntatt de som ikke kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder. Undersøkelsesplikten innebærer at det ved mistanke som nevnt skal foretas nærmere undersøkelser for å få bekreftet eller avkreftet mistanken. Institusjonene har en plikt til å etablere systemer og rutiner som sikrer nødvendig kontroll og oppfølging på dette området.

Dersom det etter nærmere undersøkelser fortsatt foreligger mistanke, skal institusjonene av eget tiltak oversende samtlige opplysninger til Den sentrale enhet for etterforskning og påtale av økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet (ØKOKRIM), jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 fjerde ledd. Institusjonene og deres ansatte plikter uavhengig av lovbestemt taushetsplikt å gi ØKOKRIM alle nødvendige opplysninger vedrørende den mulige straffbare handlingen. Kunde eller tredjemenn skal ikke informeres om at det er oversendt slike opplysninger til ØKOKRIM. Opplysninger som ØKOKRIM mottar etter disse reglene, kan bare anvendes i forbindelse med påtalemyndighetens eget arbeid, og bare i forbindelse med saker som har foranlediget rapporteringsplikten.

Etter finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 femte ledd skal transaksjoner som medfører slik undersøkelsesplikt som hovedregel ikke gjennomføres før ØKOKRIM er underrettet. ØKOKRIM kan i særlige tilfelle gi pålegg om at transaksjonen ikke gjennomføres.

2.1.2 Hvitvaskingsforskriften

Det er gitt utfyllende regler i forskrift av 7. februar 1994 nr. 118 om legitimasjonskontroll og tiltak mot hvitvasking av penger. Forskriften inneholder detaljerte regler om legitimasjonsplikt, undersøkelsesplikt, rapporteringsplikten til ØKOKRIM, plikt til å unnlate å gjennomføre mistenkelige transaksjoner, opplæring av finans­institusjoners ansatte, og saksbehandlingen i ØKOKRIM mv.

2.1.3 Kontrollutvalget

Finansieringsvirksomhetsloven § 2-17a fastsetter at det skal opprettes et utvalg som skal kontrollere ØKOKRIMs behandling av opplysninger som er gitt i medhold av finansieringsvirksomhetslovens § 2-17. Det er gitt nærmere regler om utvalgets oppdrag og saksbehandling i forskrift 14. juni 1995 nr. 557 om kontrollutvalget for tiltak mot hvitvasking av penger. Utvalgets oppgaver er å foreta en personvern- og rettssikkerhetsmessig kontroll av ØKOKRIMs behandling av de opplysninger de mottar etter rapporteringsplikten i finansierings­virksomhets­lovens § 2-17.

Medlemmer av kontrollutvalget per september 2002 er lagdommer Einar Kaspersen (leder), avdelingsdirektør Tore Andreas Hauglie (FNH), advokatfullmektig Bente Schei Ystehede (Finansforbundet) og advokat Liv Monica Bargem Stubholt (varamedlem).

2.1.4 Valutaforskriften

Etter forskrift 27. juni 1990 nr. 595 (valutaforskriften) kapittel 4 er det forbudt for andre enn Norges Bank og valutabanker å drive ervervsmessig betalingsformidling med utlandet. Det følger av valutaforskriften § 9-1 at det er forbudt for andre enn Norges Bank og valuta­banker å drive ervervsmessig omsetning (kjøp/salg) av utenlandske betalingsmidler i Norge, herunder virksomhet som vekslingskontor.

2.1.5 Forholdet til ny terrorlovgivning

Justisdepartementet fremmet 12. april 2002 Ot.prp. nr. 61 (2001-2002) Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. (lovtiltak mot terrorisme – gjennomføring av FN-konvensjon 9. desember 1999 om bekjempelse av finansiering av terrorisme og FNs sikkerhetsråds resolusjon 1373 28. september 2001). Forslaget ble med enkelte mindre endringer vedtatt som endringslov 28. juni 2002 nr. 54. Loven trådte i kraft samme dag.

Lovendringene gjennomfører FN-konvensjonen 9. desember 1999 om bekjempelse av finansiering av terrorisme (terrorfinansieringskonvensjonen) og FNs sikkerhetsråds resolusjon 1373 i norsk rett. Det er bl.a. vedtatt et nytt straffebud i straffeloven § 147 a, som uttrykkelig retter seg mot terrorhandlinger. Enkelte nærmere angitte straffbare handlinger skal nå anses som terrorhandlinger dersom de utføres med det forsett loven nevner. Videre er det gjort straffbart å inngå forbund (avtale) om å begå slike handlinger. Det er dessuten vedtatt et nytt straffebud i straffeloven § 147 b, som rammer finansiering av terrorisme. Bestemmelsen rammer det å skaffe til veie økonomiske midler eller stille finansielle tjenester til rådighet for terrorister eller terrornettverk. Endelig er det vedtatt nye regler om båndlegging av verdier som har tilknytning til terrorvirksomhet. Reglene innebærer at påtalemyndigheten på nærmere vilkår kan frata siktede rådigheten over formuesgoder, først og fremst for å forhindre fremtidige straffbare handlinger.

I tillegg til de lovendringene som er nevnt ovenfor, ble meldeplikten etter finansierings­virksomhetsloven § 2-17 utvidet. Kretsen av meldepliktige har etter endringen plikt til å melde fra ved mistanke om straffbare handlinger som nevnt i straffeloven §§ 147 a og 147 b. Slike meldinger vil bl.a. kunne danne grunnlag for båndlegging etter straffeprosessloven. Når det gjelder bruken av slike opplysninger, uttalte Justisdepartementet følgende i Ot.prp. nr. 61 (2001-2002) s. 68:

”Når det gjelder spørsmålet om bruken av de opplysningene som rapporteres inn, har departementet merket seg at ØKOKRIM, Politiets sikkerhetstjeneste og Kredittilsynet ønsker å bruke opplysningene til andre formål enn det loven åpner for, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 fjerde ledd siste punktum. Begrensningen kom inn i loven i 1996 (lov 7. juni 1996 nr. 30) som følge av at finansinstitusjonenes undersøkelses- og rapporteringsplikt ble vesentlig utvidet, jf. Ot.prp. nr. 22 (1995-96) s. 16-17. I det foreliggende lovforslaget foreslår departementet en ytterligere utvidelse. Etter departementets syn er det foreløpig ikke tilstrekkelig grunn til også å utvide adgangen til å bruke innrapporterte opplysninger. En slik utvidelse bør under enhver omstendighet ikke foretas uten at spørsmålet har vært på høring. Det kan imidlertid være naturlig at spørsmålet vurderes på nytt som ledd i arbeidet med gjennomføringen av endringene i EUs hvitvaskingsdirektiv.”

2.1.6 Banklovkommisjonens 8. delutredning

I Banklovkommisjonens 8. delutredning (NOU 2002: 14 Finansforetakenes virksomhet II) drøfter kommisjonen i utredningens kapittel 8 plasseringen av hvitvaskingsregelverket.

2.2 EU/EØS-forpliktelser

2.2.1 Innledning

Reglene om tiltak mot hvitvasking av utbytte er en oppfølgning av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen og bygger på EØS-avtalen vedlegg IX pkt. 23, jf. EUs Rådsdirektiv av 10. juni 1991 om tiltak for å hindre at det finansielle system brukes til hvitvasking (91/308/EØF). Det vises til nærmere omtale i Ot.prp. nr. 85 (1991-92) (EØS-tilpasning) side 6-7 og side 17 punkt 3.6.1, Innst. O. nr. 23 (1992-93), Ot. prp. nr. 22 (1995-96) og Innst. nr. 50 (1995-1996). Hvitvaskings­direktivet ble endret 4. desember 2001 ved europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/97/EF.

2.2.2 Hvitvaskingsdirektivet - rådsdirektiv 91/308/EØF

Hvitvaskingsdirektivet fastsetter diverse tiltak for å hindre at det finansielle system (kreditt- og finansinstitusjoner som definert i direktivet) brukes til hvitvasking av penger. Hvitvaskingsdirektivet er et minimums­direktiv, og norsk lovgivning går lenger enn direktivet på flere områder.

Hvitvaskingsdirektivet omfatter kredittinstitusjoner og finansinstitusjoner (se legaldefinisjon i artikkel 1 strekpunkt 1 og 2 i direktivet). Direktivet stiller krav om at hvitvasking av utbytte fra narkotikaforbrytelser skal forbys. I direktivet oppfordres det imidlertid sterkt til at det foretas en generell kriminalisering av hvitvasking som går utover dette.

I direktivet menes med hvitvasking av penger følgende handlinger når de begås med forsett, jf. artikkel 1:

- konvertering eller overdragelse av formuesgoder i den hensikt å skjule eller tilsløre formuesgodenes ulovlige opprinnelse, eller å hjelpe noen som er innblandet i slik virksomhet med å unngå de rettslige følger av vedkommendes handlinger, når den som gjør dette vet at formuesgodene stammer fra kriminell virksomhet eller fra deltakelse i slik virksomhet

- å skjule eller tilsløre formuesgoders reelle art, opprinnelse, plassering, råderett, bevegelser, eiendomsretten til dem eller rettighetene som er knyttet til dem, når den som gjør dette vet at de stammer fra kriminell virksomhet eller fra deltakelse i slik virksomhet

- tilegnelse, besittelse eller bruk av formuesgoder, når den som mottar formuesgodene på det tidspunkt vet at de stammer fra kriminell virksomhet eller fra deltakelse i slik virksomhet

- deltakelse, medvirkning, forsøk, hjelp, bistand og råd i forbindelse med noen av de handlinger som er nevnt i de foregående punkter.

Kjennskap, forsett eller hensikt som vilkår for at ovennevnte handlinger skal foreligge, skal kunne fastslås på grunnlag av faktiske, objektive omstendigheter.

Det skal også betraktes som hvitvasking av penger dersom handlingen som genererte utbyttet som skulle hvitvaskes, foregikk på en annen medlemsstats territorium eller i en tredje stat.

Med formuesgoder menes alle typer eiendeler, materielle eller immaterielle, fast eiendom eller løsøre samt juridiske dokumenter eller dokumenter som viser eiendomsretten til eiendelene eller rettigheter knyttet til dem, jf. direktivets artikkel 1.

For øvrig fastsetter direktivet bl.a. krav til følgende:

- Krav om skriftlig legitimasjon når det etableres forretningsforhold, ved transaksjoner med andre kunder over et visst beløp og ved mistanke om hvitvasking av utbytte

- Krav om oppbevaring i minst fem år etter opphør av kundeforhold for de nevnte legitimasjonspapirer eller dokumentasjon av nevnte transaksjoner

- Krav om at institusjonene særlig nøye gransker transaksjoner som på grunn av sin karakter kan ha tilknytning til hvitvasking av utbytte

- Institusjonene og deres styremedlemmer og ansatte skal fullt ut samarbeide med myndigheter som har ansvar for å bekjempe hvitvasking av utbytte, herunder:

- på eget initiativ informere de nevnte myndigheter om alle forhold som kan tyde på at det foregår hvitvasking,

- på anmodning gi de nevnte myndigheter alle nødvendige opplysninger,

- institusjonene skal påse at det etableres passende interne kontrollsystemer for å forebygge og hindre at det gjennomføres hvitvaskingstransaksjoner, og

- sørge for at de ansatte i institusjonene er kjent med bestemmelsene i direktivet og i den forbindelse iverksette særlige opplæringsprogrammer.

2.2.3 Endringsdirektivet – europaparlaments- og råds direktiv 2001/97/EF

Direktiv 2001/97/EF om endring av rådsdirektiv 91/308/EØF om tiltak for å hindre at det finansielle system brukes til hvitvasking av utbytte (endrings­direktivet) ble vedtatt 4. desember 2001.

Norske myndigheter har i brev 26. februar 2002 meddelt EFTA-sekretariatet at endringsdirektivet anses EØS-relevant, og at det ikke er nødvendig med tilpasninger i direktivet før det eventuelt inntas i EØS-avtalen. Endrings­direktivet har imidlertid ikke blitt en del av EØS-avtalen ennå. Dette skyldes at Liechtenstein mener det er behov for endringer i direktivet i forhold til definisjonen av en ”straffbar handling”. Norske myndigheter har ikke støttet Liechtensteins krav, men EØS-avtalen fungerer i prinsippet slik at en enkelt EFTA-stat kan blokkere at et direktiv tas inn i i EØS-avtalen. På møte i EØS-komitéen 27. september 2002 meddelte EU-kommisjonen at EØS/EFTA-landenes manglende aksept anses som et veto. I slike tilfeller vil deler av EØS-avtalen kunne settes ut av kraft etter nærmere regler i EØS-avtalen artikkel 102. Det er derfor fortsatt usikkert om og eventuelt når endringsdirektivet eventuelt blir en del av EØS-avtalen. Dersom direktivet blir en del av avtalen, vil normalt gjennomførings­fristen for EFTA-landene være den samme fristen som gjelder for øvrige EØS-land (15. juni 2003). Fra norsk side må en derfor forberede gjennomføring av endringsdirektivet i nasjonal rett under forutsetning av at endringsdirektivet blir inntatt i EØS-avtalen.

Nedenfor gis en kort oversikt over hovedinnholdet i endringsdirektivet.

Artikkel 1 bokstav A) og B) gjør enkelte tekniske endringer i definisjonen av kredittinstitusjoner og finansinstitusjoner (som omfattes av direktivets forpliktelser), særlig ved at det presiseres at ”finansinstitusjoner” også omfatter verdipapirforetak og forvaltningsselskaper for verdipapirfond.

I artikkel 1 bokstav C defineres ”hvitvasking av penger”. Definisjonen er i hovedsak en videreføring av definisjonen i gjeldende direktiv, jf. omtale under punkt 2.2.2.

I artikkel 1 bokstav E) fremgår det at definisjonen av straffbare handlinger utvides vesentlig fra kun å omfatte narkotikakriminalitet til også å omfatte enhver ”alvorlig lovovertredelse”, og at dette minst skal omfatte:

- Enhver lovovertredelse som definert i Wien-konvensjonen artikkel 3 første ledd bokstav a) (dvs. alvorlige narkotikaforbrytelser)

- Enkelte handlinger utført av kriminelle organisasjoner

- Svik (bedrageri) mot EUs finansielle interesser

- Korrupsjon

- En lovovertredelse som kan gi betydelig utbytte og som kan medføre en streng fengselsstraff etter medlemsstatenes straffelovgivning

Endringsdirektivet er som nevnt et minimumsdirektiv, og medlemsstatene kan i tillegg definere andre lovovertredelser som straffbare handlinger.

Ny artikkel 2a definerer og utvider vesentlig kretsen av juridiske og fysiske personer som omfattes av direktivet, til også å gjelde:

- revisorer, regnskapsførere og skatterådgivere,

- eiendomsmeglere,

- advokater og andre som ervervsmessig yter selvstendig juridisk bistand når de deltar, enten

a) ved bistand i planleggingen eller utførelsen av transaksjoner for sine klienter i forbindelse med

I. kjøp og salg av fast eiendom eller virksomheter

II. forvaltning av klienters penger, verdipapirer eller andre aktiva

III. åpning eller forvaltning av innskuddskonti i bank og verdipapirkonti

IV. innhenting av kapital til etablering, drift eller ledelse av selskaper

V. opprettelse, drift eller ledelse av investeringsselskap eller lignende, eller

b) på sine klienters vegne og regning utfører en hvilken som helst transaksjon i tilknytning til fast eiendom, og

- forhandlere av verdifulle gjenstander, for eksempel edelstener eller metaller eller kunst, og auksjonsforretninger, når det betales kontant og med et beløp på 15 000 euro eller mer.

De plikter som følger av artikkel 3 i direktivet – krav til gyldig skriftlig legitimasjon ved etablering av forretningsforhold og gjennomføring av transaksjoner for andre kunder for et beløp på 15 000 euro eller mer – utvides til også å gjelde for den kretsen av fysiske og juridiske personer som er opplistet i endringsdirektivet ny artikkel 2a, jf. ovenfor.

I artikkel 3 nr. 5 og 6 fremgår enkelte særlige bestemmelser for kasinoer. I artikkel 3 nr. 11 fastsettes særskilte krav til nødvendige tilleggsrutiner for å forebygge den økte risiko for hvitvasking av penger hvor kunden ikke fysisk er til stede (med hensyn til å legitimere seg) ved etablering av kundeforhold og gjennomføring av transaksjoner. Det må her stilles særskilte krav til legitimasjon og kontroll av denne for å kunne fastslå identiteten til kunden.

I ny artikkel 6 videreføres en rapporteringsplikt for ethvert forhold som kan innebære hvitvasking av penger til de myndigheter som er ansvarlig for bekjempelse av hvitvasking. Rapporteringsplikten utvides til også å omfatte den krets av fysiske og juridiske personer som fremgår av artikkel 2a ovenfor. Når det gjelder advokater og andre som ervervsmessig yter selvstendig juridisk bistand følger det av artikkel 6 punkt 3 at rapporteringsplikten ikke omfatter advokatens funksjon ved klientråd­givning eller som forsvarer eller prosessfullmektig før, under og etter en rettssak.

De rapporteringspliktige etter ovennevnte artikkel 2 a pålegges for øvrig følgende plikter etter hvitvaskingsdirektivet:

art. 4 – plikt til oppbevaring av legitimasjonspapirer ved etablering av kundeforhold eller utføring av transaksjoner

art. 5 – særskilt undersøkelsesplikt av transaksjoner som p.g.a. sin karakter kan ha tilknytning til hvitvasking av penger

art. 8 – plikt til å bevare taushet i forhold til kunde eller tredjemann ved rapportering av mistenkelige transaksjoner

art. 10 – tilsynsmyndighetene har en plikt til å informere myndighetene som har ansvar for bekjempelse av hvitvasking dersom det oppdages forhold som kan tjene som bevis for at det foregår hvitvasking av penger

Forholdet mellom norsk rett og det endrede hvitvaskingsdirektivet vil omtales nærmere under kapittel 4, 5, 6, 7 og 11.

2.3 FATF og FATFs generelle og spesielle anbefalinger

I 1989 opprettet G-7 landene (de syv største industriland) Financial Action Task Force on Money Laundering (FATF 1Se mer informasjon om FATF på www.fatf-gafi.org). FATF har sitt sekretariat ved OECD-hovedkvarteret i Paris. FATF har 31 medlemmer; 29 land og to internasjonale organisasjoner. Alle OECD-landene er med i FATF, og i tillegg omfattes bl.a. Argentina, Brasil, Hong Kong, Mexico, Singapore, EU-kommisjonen og Gulf-statenes samarbeidsråd. Norge sluttet seg til FATF i 1991.

FATF har utarbeidet 40 anbefalinger om tiltak mot hvitvasking av utbytte. FATFs anbefalinger er formelt ikke bindende for landene, men oppleves allikevel som forpliktende. Norge legger stor vekt på å gjennomføre anbefalingene. Anbefalingene er til dels sammenfallende med hvitvaskingsdirektivet, jf. bl.a. ”kjenn-din-kunde” rutiner, rutiner for å håndtere mistenkelig transaksjoner, rapporteringsplikt til relevant myndighet for slike transaksjoner uavhengig av taushetspliktsregler, tilsynsmyndighetenes rolle, og internasjonalt samarbeid for å forebygge hvitvasking av utbytte. FATFs 40 anbefalinger er internasjonalt anerkjent som de ledende standarder m.h.t. anti-hvitvaskingstiltak og har hatt stor betydning for utformingen av tiltak på nasjonalt og regionalt nivå.

Som oppfølging til anbefalingene har FATF gjennomført evalueringer av landenes regelverk. FATFs 40 anbefalinger anses for gjennomført i norsk rett. Siden anbefalingene sist ble revidert i 1996 har det skjedd en stor utvikling når det gjelder hvitvaskings­metoder og teknikker. Den teknologiske utvikling bidrar også til at det stilles nye krav til tiltak for å motvirke hvitvasking.

FATF besluttet derfor i 2001 å iverksette arbeidet med revisjon av sine 40 anbefalinger. Det ble besluttet å gjennomføre en prosess basert på åpenhet. Et viktig element i denne prosessen er konsultasjon med privat sektor. FATF har identifisert en rekke områder hvor det kan være aktuelt å endre anbefalingene. Behovet for endringer og forslag til vurdering er nærmere beskrevet i et ”Consultation Paper” 2Konsultasjonsdokumentet er tilgjengelig på FATFs hjemmesider www.fatf-gafi.org. Dokumentet omhandler kundegodkjennelsesprosedyrer (Customer due Diligence), rapportering av mistenkelige transaksjoner, reelt eierskap (Beneficial Ownership) og bruk av såkalte ”corporate vehicles”. Videre behandles utvidelsen av plikten til å rapportere mistenkelige transaksjoner til nye virksomheter og profesjoner. Konsultasjonsdokumentet har vært på høring til berørte instanser i privat sektor. Fra Norge har 10 høringsinstanser avgitt uttalelser, som er oversendt FATFs sekretariat. Det antas på nåværende tidspunkt at endringer i anbefalingene blir vedtatt i FATF i løpet av våren 2003. Det er sannsynlig at det må foretas ytterligere tilpasninger i det norske regelverket for å komme i overensstemmelse med FATFs reviderte anbefalinger. De eventuelle endringene vil, med unntak av spillvirksomhet, ikke bli behandlet nærmere i denne rapporten.

Norge ble evaluert av FATF i 1996-97, jf. rapport 25. juni 1998. Evaluerings­rapporten ble godkjent på plenumsmøte i FATF 22.-24. september 1998. Rapporten og drøftelsen var i hovedsak positiv, men Norge ble gjort oppmerksom på enkelte felter der tiltak mot hvitvasking kan gjøres mer effektive.

I FATF pågår en prosess for å identifisere land og territorier med mangelfull innsats for bekjempelse av hvitvasking av utbytte (såkalte Non Cooperative Countries and Territories (NCCT)). FATF publiserer en offentlig liste over NCCT-land. Disse ”svartelistene” blir i Norge videre­formidlet av Kredittilsynet til relevante næringsorganisasjoner, bl.a. Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen. Disse kan igjen videreformidle informasjonen til sine medlemsbedrifter. I praksis innebærer ”svartelistingen” at det enkelte FATF-medlemslands finansinstitusjoner har spesiell oppmerksomhet rettet mot transaksjoner til og fra de ”svartelistede” jurisdiksjonene. I FATF foretas det løpende vurderinger om jurisdiksjoner har gjort tilstrekkelig fremgang til at de kan fjernes fra listen. Dersom FATF mener det ikke foreligger noe fremgang, blir det vurdert om det skal iverksettes ytterligere mottiltak, jf. nærmere omtale i kapittel 10 nedenfor.

Etter terroranslagene i USA 11. september 2001, har FATF utvidet sitt virkeområde til å omfatte bekjempelse av finansiering av terrorisme. FATF vedtok på et ekstraordinært plenarmøte i Washington 29.-30. oktober 2001 ”FATF Special Recommendations on Terrorist Financing” (8 tilleggs­anbefalinger). Formålet med tilleggsanbefalingene er å forhindre at terrorister og deres støttespillere får adgang til det internasjonale finansielle system. Anbefalingene lyder:

”FATF Special Recommendations on Terrorist Financing

Recognising the vital importance of taking action to combat the financing of terrorism, the FATF has agreed these Recommendations, which, when combined with the FATF Forty Recommendations on money laundering, set out the basic framework to detect, prevent and suppress the financing of terrorism and terrorist acts.

I. Ratification and implementation of UN instruments

Each country should take immediate steps to ratify and to implement fully the 1999 United Nations International Convention for the Suppression of the Financing of Terrorism.

Countries should also immediately implement the United Nations resolutions relating to the prevention and suppression of the financing of terrorist acts, particularly United Nations Security Council Resolution 1373.

II. Criminalising the financing of terrorism and associated money laundering

Each country should criminalise the financing of terrorism, terrorist acts and terrorist organisations. Countries should ensure that such offences are designated as money laundering predicate offences.

III. Freezing and confiscating terrorist assets

Each country should implement measures to freeze without delay funds or other assets of terrorists, those who finance terrorism and terrorist organisations in accordance with the United Nations resolutions relating to the prevention and suppression of the financing of terrorist acts.

Each country should also adopt and implement measures, including legislative ones, which would enable the competent authorities to seize and confiscate property that is the proceeds of, or used in, or intended or allocated for use in, the financing of terrorism, terrorist acts or terrorist organisations.

IV. Reporting suspicious transactions related to terrorism

If financial institutions, or other businesses or entities subject to anti-money laundering obligations, suspect or have reasonable grounds to suspect that funds are linked or related to, or are to be used for terrorism, terrorist acts or by terrorist organisations, they should be required to report promptly their suspicions to the competent authorities.

V. International Co-operation

Each country should afford another country, on the basis of a treaty, arrangement or other mechanism for mutual legal assistance or information exchange, the greatest possible measure of assistance in connection with criminal, civil enforcement, and administrative investigations, inquiries and proceedings relating to the financing of terrorism, terrorist acts and terrorist organisations.

Countries should also take all possible measures to ensure that they do not provide safe havens for individuals charged with the financing of terrorism, terrorist acts or terrorist organisations, and should have procedures in place to extradite, where possible, such individuals.

VI. Alternative Remittance

Each country should take measures to ensure that persons or legal entities, including agents, that provide a service for the transmission of money or value, including transmission through an informal money or value transfer system or network, should be licensed or registered and subject to all the FATF Recommendations that apply to banks and non-bank financial institutions. Each country should ensure that persons or legal entities or legal entities that carry out this service illegally are subject to administrative, civil or criminal sanctions.

VII. Wire transfers

Countries should take measures to require financial institutions, including money remitters, to include accurate and meaningful originator information (name, address and account number) on funds transfers and related messages that are sent, and the information should remain with the transfer or related message through the payment chain.

Countries should take measures to ensure that financial institutions, including money remitters, conduct enhanced scrutiny of and monitor for suspicious activity funds transfers which do not contain complete originator information (name, address and account number).

VIII.Non-profit organisations

Countries should review the adequacy of laws and regulations that relate to entities that can be abused for the financing of terrorism. Non-profit organisations are particularly vulnerable, and countries should ensure that they cannot be misused:

by terrorist organisations posing as legitimate entities;

to exploit legitimate entities as conduits for terrorist financing, including for the purpose of escaping asset freezing measures; and

to conceal or obscure the clandestine diversion of funds intended for legitimate

purposes to terrorist organisations”.

Gjennomføring av de enkelte FATF-anbefalingene vil drøftes nærmere under kapittel 9.

2.4 Gjennomføring av tiltak mot hvitvasking av utbytte og terrorfinansiering i enkelte andre stater

EU-statene har etter endringsdirektivet artikkel 3 frist til 15. juni 2003 til å gjennomføre endringsdirektivet i nasjonal rett.

I Danmark er reglene samlet i ”Lov om forebyggende foranstaltninger mod hvidvaskning af penge” av 9. juni 1993 nr. 348. Det vises til omtale i Ot. prp. nr. 22 (1995-96) s. 7. Danmark vedtok 6. juni 2002 endringslov som gjennomfører bl.a. direktiv­forpliktelsene, FATF-forpliktelsene, FN-konvensjonen av 9. desember 1999 om bekjempelse av terrorisme og FNs Sikkerhetsråds Resolusjon 1373 av 24. september 2001 om bekjempelse av terrorisme.

I Sverige er reglene om tiltak mot hvitvasking av utbytte samlet i ”Lag om åtgärder mot penningtvätt” av 10. juni 1993. Det vises til omtale av den svenske loven i Ot.prp. nr. 22 (1995-96) s. 7. Svenske myndigheter har opplyst at de tar sikte på å sende et forslag til gjennomføring av endringsdirektivet på høring i løpet av oktober 2002. I Sverige gjelder f.o.m 1. juli 2002 ”lagen om straff för finansiering av särskilt allvarlig brottslighet i vissa fall m.m.” (2002:444) som omfatter forbud mot finansiering av terrorisme, herunder rapporteringsplikt for slike transaksjoner.

3.1 Rettslig plassering

Hvitvaskingsreglene er i dag plassert i finanslovgivningen, jf. finansierings­virksomhetsloven § 2-17. Det vises til omtale av gjeldende rett under punkt 2. Ved innføringen av reglene om tiltak mot hvitvasking av penger, uttalte Finanskomiteen følgende om plasseringen av regelverket, jf. i Innst. O. nr. 23 (1992-93) side 23:

”Komiteen finner det rimelig, slik departementet foreslår, at hvitvaskingsreglene plasseres som egen paragraf i finansieringsvirksomhetsloven siden reglene gjelder finansinstitusjoner.”

I Banklovkommisjonens 8. delutredning drøfter som nevnt Kommisjonen plasseringen av hvitvaskingsreglene. Kommisjonen uttaler bl.a. (s. 68):

”Det følger av Banklovkommisjonens mandat at kommisjonen som en del av gjennomgangen av finansieringsvirksomhetsloven skal vurdere om hvitvaskingsreglene burde plasseres i et eget kapittel. Når undersøkelses- og rapporteringsplikten ved mistanke om forsøk på hvitvasking skal utvides til også å omfatte blant annet revisorer, advokater, auksjonsforretninger m.v., mener kommisjonen at bestemmelsene ikke bør inntas som en del av kommisjonens utkast til ny lov om finansforetak. Som det fremgår av NOU 1998: 14 Finansforetak m.v. utkast til § 1-1, så gjelder lovforslaget finansforetak og finanskonserner og visse nærmere fastsatte virksomheter som har nær tilknytning til finansforetakene. Det vil etter kommisjonens mening lovteknisk være en uheldig løsning å gi regler om advokaters og auksjonsforretningers virksomhet i utkast til lov om finansforetak. Kommisjonen er på denne bakgrunn enig med Kredittilsynet i at bestemmelsene om hvitvasking bør gis som en egen lov. På denne bakgrunn vil kommisjonen ikke fremme forslag om hvitvaskingsregler i kommisjonens utkast til lov om finansforetak.

Kommisjonensstandpunkt nødvendiggjør en endring av kommisjonens utkast til lov om finansforetak § 1-1 ved at bestemmelsens fjerde ledd sløyfes. Kommentarer til de enkelte lovbestemmelser i Kredittilsynets utkast til lov om forebyggende tiltak mot hvitvasking av penger og finansiering av terrorisme vil kommisjonen eventuelt fremsette når lovutkastet sendes på høring.”

Arbeidsgruppen har vurdert den rettslige plassering av hvitvaskingsregelverket. Plassering i egen lov anses for å være særlig aktuelt, i og med at personkretsen som skal omfattes av reglene nå blir vesentlig utvidet. Det er flere personer og foretak som ikke er finansinstitusjoner som vil bli pålagt forpliktelser etter regelverket. Det vises til at reglene i de fleste europeiske land er plassert i egne lover, se for eksempel omtale av dansk og svensk rett under punkt 2.4 ovenfor. Videre vises det til Banklovkommisjonens vurderinger. Etter arbeidsgruppens vurdering er det derfor hensiktsmessig at reglene blir tatt ut av finansierings­virksomhetsloven og plassert i egen lov. Det antas at plassering i egen lov vil bidra til at regelverket blir lettere tilgjengelig og mer synlig for de forpliktede etter bestemmelsene. Arbeidsgruppen foreslår derfor at regelverket plasseres i en ny lov om forebyggende tiltak mot hvitvasking av utbytte og finansiering av terrorisme som skal avløse de gjeldende reglene om tiltak mot hvitvasking av penger i finansierings­virksomhets­loven.

3.2 Begrepsbruk

Som nevnt innledningsvis, vil det være flere nye institusjoner, foretak og personer som omfattes av regelverket etter at anvendelsesområdet er utvidet. Arbeidsgruppen finner det derfor hensiktsmessig å klargjøre innholdet av enkelte begrep som benyttes i rapporten og i lovutkastet.

Hvitvasking

Med ”hvitvasking av penger” menes som nevnt under punkt 2.1.1, vanligvis å sikre utbyttet av en straffbar handling. Dette inkluderer også det å motta eller skaffe seg eller andre del i utbyttet av en straffbar handling. Hvitvaskingsbegrepet i finansierings­virksomhetsloven omfatter også vasking av utbytte fra egne straffbare handlinger. Dette regelverket går således lenger enn anvendelsesområdet etter straffeloven § 317 (heleri- og hvitvaskingsbestemmelsen). Hvitvasking av penger kan således sies å være en betegnelse på ulike operasjoner som foretas for at utbytte fra straffbare handlinger skal fremstå som lovlige. I det første hvitvaskingsdirektivet er det gitt en opplisting av hva som anses for å ligge i uttrykket ”hvitvasking av penger”, jf. hvitvaskingsdirektivet artikkel 1 (jf. punkt 2.2.2 ovenfor). Denne opplistingen er videreført i endringsdirektivet artikkel 1 bokstav C (jf. punkt 2.2.2 ovenfor).

I Ot.prp. nr. 85 (1991-92) s. 17 uttalte departementet følgende:

”Etter EØS-avtalen skal direktiv 91/308, det såkalte hvitvaskingsdirektivet gjelde innen EØS-området, jf. vedlegget om finansielle tjenester i EØS-avtalen (v IX:II:23)Finansinstitusjoner, herunder ansatte og tillitsmenn, skal pålegges å søke å forebygge såkalt ”hvitvasking av penger”. Hvitvasking av penger vil etter direktivet kort angitt være å sette i legal sirkulasjon penger som stammer fra kriminelle forhold. Terminologien ”hvitvasking av penger” vil bli brukt nedenfor.”

I den danske hvitvaskingsloven, ”lov om forebyggende foranstaltninger mod hvidvaskning af penge” (lov nr. 348 av 9. juni 1993), er hvitvasking definert i § 2, der det heter:

”Ved hvidvaskning af penge forstås i denne lov konvertering, overførsel, erhvervelse, besiddelse eller anvendelse av formuesgoder eller fortielse eller tilsløring av deres art, oprindelse, lokalisering, bevægelser og ejerforhold samt forsøg herpå eller medvirken hertil med viden eller formodning om, at formuegoderne stammer fra overtrædelse af straffeloven”.

Etter dansk rett er bare forsettlig hvitvasking straffbart.

Det er klart at det er mer enn hvitvasking av ”penger” som omfattes etter direktivet og gjeldende rett. Etter arbeidsgruppens vurdering er det mer klargjørende og presist å benytte betegnelsen hvitvasking av ”utbytte”. Det legges til grunn samme forståelse av ”utbytte” i denne loven som i straffeloven § 317. Etter straffeloven § 317 tar ”utbytte” sikte på noe som er fremskaffet ved en forbrytelse, eller som på annen måte står i nær sammenheng med en straffbar handling. Som eksempel nevnes i Ot.prp. nr. 53 (1992-93) s. 24 ”tyvgods, penger fra et ran, ulovlig importerte våpen eller ulovlig fanget vilt”. Etter arbeids­gruppens oppfatning er det ikke hensiktsmessig å gi en definisjon av hva som menes med ”hvitvasking av utbytte” i lovforslaget. Det er vanskelig å presist avgrense innholdet i begrepet. Som en ikke uttømmende veiledning til innholdet i begrepet, vil arbeidsgruppen nevne at det er lagt følgende forståelse av begrepet til grunn i rapporten:

Med hvitvasking av utbytte menes bl.a. å konvertere, overdra, tilegne, besitte eller bruke formuesgoder eller å skjule eller tilsløre formuesgodenes reelle art, opprinnelse, plassering, råderett, bevegelser, eierforhold, samt forsøk på eller medvirkning hertil, når den som gjør det vet eller burde vite at formuesgodene stammer fra straffbare handlinger eller fra deltakelse i straffbare handlinger.

Formuesgoder:

Med formuesgoder forstås her penger, alle typer eiendeler, materielle eller immaterielle, fast eiendom eller løsøre, samt juridiske dokumenter eller dokumenter som viser eiendomsretten til eiendelene eller rettigheter knyttet til dem, jf. hvitvaskingsdirektivet artikkel 1 og endringsdirektivet artikkel 1 bokstav D.

Rapporteringspliktige:

Med rapporteringspliktige forstås i rapporten alle fysiske og juridiske personer som nevnt i lovutkastet § 1, deres ansatte og andre som utfører funksjoner på vegne av nevnte fysiske og juridiske personer (for eksempel ved utkontraktering). Det vises til lovutkastet § 1 og omtale i kapittel 4.

Transaksjoner:

Med transaksjoner forstås her enhver overføring, formidling, ombytting eller plassering av formuesgoder. Arbeidsgruppen legger til grunn en vid tolkning av transaksjonsbegrepet. For eksempel anses åpning av konto og søknad om lån som en transaksjon.

Terrorhandlinger:

Med terrorhandlinger menes i rapporten handlinger som nevnt i straffeloven §§ 147 a og b. Det vises til omtale i punkt 2.1.5.

4.1 Innledning

Endringsdirektivet innebærer at anvendelsesområdet for våre EØS-forpliktelser knyttet til hvitvasking utvides. For det første innebærer direktivet en utvidelse av definisjonen av straffbare handlinger som skal omfattes, jf. punkt 2.2.3. Dette vil omtales nærmere under punkt 4.2. For det andre utvider endringsdirektivet kretsen av personer og foretak som pålegges forpliktelser. På dette punktet vil direktivet nødvendiggjøre en rekke endringer i norsk rett. De enkelte grupper av rapporteringspliktige vil drøftes nærmere nedenfor under punkt 4.3. For det tredje innfører direktivet enkelte nye forpliktelser for rapporteringspliktige i forhold til gjeldende norsk rett. Under punkt 4.4 drøftes gjennomføringen av endringsdirektivets regler om kontrollrutiner og opplæring av medarbeidere.

Etter hvitvaskingsdirektivet artikkel 15 kan medlemsstatene vedta eller opprettholde strengere bestemmelser enn det som følger av direktivets minimumsregler. Arbeidsgruppen foreslår å endre definisjonen av hvilke straffbare handlinger som skal omfattes av de norske hvitvaskingsreglene, jf. omtale i avsnitt 4.2 nedenfor. I tråd med gjeldende rett foreslås at en på dette punktet skal ha strengere regler enn det som kreves etter direktivet. Når det gjelder gjennomføringen av personkretsen, har en i hovedsak lagt direktivets minimumsregler til grunn ved utformingen av gjeldende norske regler. Arbeidsgruppen vil i utgangspunktet legge et tilsvarende utgangspunkt til grunn i det følgende, slik at en som hovedregel ikke vil foreslå regler som går lenger enn det som kreves for å gjennomføre endringsdirektivets nye regler om personkretsen. Det foreslås imidlertid å gå lengre enn direktivforpliktelsene når det gjelder spillvirksomhet, jf. omtale i punkt 4.3.6.

4.2 Undersøkelses- og rapporteringspliktens omfang

Etter finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 tredje og fjerde ledd har finans­institusjonene undersøkelses – og rapporteringsplikt ved mistanke om at en transaksjon har tilknytning til utbytte av en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder.

Undersøkelses – og rapporteringsplikten ble utvidet ved lovendringen 7. juni 1996. Departementet vurderte om plikten skulle avgrenses mot bl.a. skatte – og avgiftsunndragelser og mindre alvorlige straffbare handlinger, men kom til at noen slik avgrensning ikke burde foretas. Departementet foreslo at plikten skulle inntre ved mistanke om at en transaksjon har tilknytning til utbytte av en straffbar handling. Det vises til Ot. prp. nr. 22 (1995-96) s. 11-15.

Strafferammebegrensningen kom inn etter forslag fra Finanskomiteen, i det vesentlige begrunnet i personvernhensyn. Det vises til omtale i Innst. O. nr. 50 (1995-96) punkt 2.3.

Strafferammebegrensningen må forstås slik at det er lengstestraffen i straffe­rammen som er avgjørende, ikke hvilken straff som kan forventes utmålt. Ved foretaksstraff kan det bare utmåles bøtestraff. Det er likevel klart at mistenkelige transaksjoner som foretas av for eksempel aksjeselskap skal undersøkes, og eventuelt rapporteres hvis mistanken ikke avkreftes. Begrensningen innebærer ikke noen plikt til å gjøre nærmere undersøkelser om hvilket straffbart forhold transaksjonen kan ha tilknytning til. Formuleringen ”grunn til å tro” må forstås slik at det må være visse konkrete holdepunkter for antagelsen om hvilken straffbar handling utbyttet har tilknytning til. En mer eller mindre vag følelse av at transaksjonen ikke kan gjelde et forhold hvor strafferammen er høyere enn 6 måneder, kan ikke være tilstrekkelig.

Finansinstitusjonene er ikke forpliktet til å oppbevare opplysninger om transaksjoner som er undersøkt, men ikke rapportert. Det er derfor vanskelig å kontrollere om strafferammebegrensningen har medført at mistenkelige transaksjoner ikke er blitt rapportert.

Det følger av endringsdirektivet at plikten skal omfatte korrupsjon. Straffeloven § 112 har en strafferamme på fengsel inntil 6 måneder, og vil falle utenfor dersom strafferammebegrensningen videreføres. Etter arbeidsgruppens vurdering bør det enten foretas en endring av strafferammen i § 112, eller så bør regelen om strafferammebegrensningen bortfalle eller endres.

For finansinstitusjonene eller deres ansatte kan det i praksis være vanskelig å knytte mistanken til en bestemt straffbar handling. Hvitvaskingsmeldinger angir sjelden hvilken handling meldingen knytter seg til. Arbeidsgruppen antar det ofte kun foreligger en mer diffus mistanke, for eksempel at transaksjonen ikke stemmer med det transaksjonsmønster som kan forventes av kundetypen. Slik diffus mistanke omfattes imidlertid også av undersøkelses- og rapporteringsplikten, jf. Innst. O. nr. 50 (1995-96). Om pengene for eksempel kommer fra bedrageri eller smugling, kan det være vanskelig for institusjonen å vite. Rapporteringspliktiges kunnskap om strafferett er begrenset. Flere straffebestemmelser har en høyere straffe­ramme ved grov overtredelse, for eksempel tolloven. Etter straffe­bestemmelsene i tolloven §§ 61 - 65, er straffen bøter eller fengsel inntil 6 måneder, mens særlige grove overtredelser straffes med bøter eller fengsel inntil 2 år. Det er vanskelig for de rapporteringspliktige å ha noen formening om et forhold er grovt.

Regelen om omfanget av undersøkelsesplikten er etter arbeidsgruppens vurdering ikke særlig klar, og den kan være vanskelig å praktisere. Den bør etter arbeidsgruppens oppfatning være enkel og klar av hensyn til at den skal praktiseres av personer uten større innsikt i strafferetten. Det vises også til at det ikke er en tilsvarende strafferammebegrensning i straffeloven § 317 (heleri- og hvitvaskingsbestemmelsen).

Da Norges tiltak mot hvitvasking ble evaluert av FATF i 1996-1997, ble det i utkast til rapport som ble forelagt FATFs plenum, påpekt at regelen i finansieringsvirksomhetsloven burde være i samsvar med straffebestemmelsen mot hvitvasking. Det het:

”(…..) and the reference , in relation to STR and customer identification, to offences which are punishable by more than six months imprisonment should be made consistent with the money laundering offence itself.”

Passusen ble tatt ut etter diskusjon og påtrykk fra den norske delegasjonen og andre. En tredje runde med evalueringer vil bli gjennomført og kritikken kan da tenkes reist på nytt.

Arbeidsgruppen antar at begrensningen i liten eller ingen grad fører til avgrensning av plikten i praksis. I den grad den virker, fører den trolig til en mer tilfeldig avgrensning.

Den viktigste begrunnelsen for at begrensningen kom inn i loven var hensynet til personvernet. Virkningen for personvernet er en vanskelig målbar størrelse, men synes etter arbeidsgruppens oppfatning å være begrenset. Ellers er strafferamme­begrensningen trolig mest egnet til å forvirre. Det er derfor etter arbeidsgruppens oppfatning liten grunn til å videreføre den. Det er lite trolig at bortfall av strafferamme­begrensningen vil føre til en stor økning i antall hvitvaskingsmeldinger. Formålet med å pålegge private plikt til å samarbeide med myndighetene er å øke oppdagelsesrisikoen for de mer alvorlige former for profittmotivert og økonomisk kriminalitet. Hvitvaskingsenheten bør av hensyn til formålet med regelverket og personvernet ikke benytte opplysningene dersom det er grunn til å tro at de har tilknytning til mer bagatellmessige forhold. Arbeidsgruppen foreslår etter dette at strafferammebegrensningen ikke videreføres.

4.3 Nærmere om kretsen av rapporteringspliktige

4.3.1 Finansinstitusjoner mv.

Gjeldende rett

Det vises til omtale av gjeldende rett i punkt 2.1.1, der det gis en oversikt over hvilke institusjoner som er omfattet av hvitvaskingsreglenes anvendelses­område etter gjeldende norsk rett.

Endringsdirektivet

Endringsdirektivet viderefører reelt sett gjeldende definisjon av finans­institusjoner mv. som skal omfattes av hvitvaskingsregelverket.

Arbeidsgruppens vurderinger og forslag

Arbeidsgruppen foreslår å videreføre gjeldende regler om hvilke institusjoner som er omfattet av finansierings­virksomhets­loven § 2-17, jf. § 2-1 annet ledd. Det vises til nærmere omtale av anvendelsesområdet i Ot.prp. nr. 22 (1995-96) s. 9 – 11. Videreføringen innebærer at person­kretsen er noe videre enn det som kreves etter hvitvaskings­direktivet, ved at også skade­forsikringsselskaper, Norges Bank, Posten Norge AS (og andre som driver konsesjons­pliktig postformidling etter postloven § 4), forsikrings­meglere, prosjektmeglere og valutameglere er omfattet. Når det gjelder lovens anvendelse på konsesjons­pliktig postformidling, vises det til nærmere omtale i punkt 9.2.6 nedenfor.

I gjeldende § 2-1 annet ledd nr. 5 er det i samsvar med hvitvaskingsdirektivet vist til punktene 2 til 12 og 14 i listen over virksomhet som omfattes av gjensidig anerkjennelse som etter det konsoliderte bankdirektiv 2000/12/EF. Listen nevner bl.a. virksomhet som etter norsk rett drives av banker, forsikrings­selskaper og finansieringsforetak (utlån og annen finansieringsvirksomhet), verdipapirforetak (investeringstjenester), vekslingskontorer, foretak for overføring av penger og utleie av bankbokser. Det foreslås å videreføre henvisningen til vedlegget i direktiv 2000/12/EF, jf. lovutkastet § 1 første ledd nr. 9.

Når det gjelder e-pengeforetak vises det til at EØS-reglene som svarer til direktiv 2000/46/EF om adgangen til å starte og utøve virksomhet som e-pengeinstitusjon og tilsyn med slik virksomhet (e-pengedirektivet), ble foreslått gjennomført i norsk rett i egen lov i Ot.prp. nr. 92 (2001-2002). I e-pengedirektivet artikkel 2 nr. 1 fremgår det at ”Med mindre noe annet er uttrykkelig nevnt, får bare henvisningen til kreditt­institusjoner i direktiv 91/308/EØF og direktiv 2000/12/EF med unntak av avdeling V kapittel 2 anvendelse på e-penge institusjoner.” Direktiv­uttalelsen innebærer at hvitvaskings­direktivet kommer til anvendelse på e-pengeforetak. Arbeidsgruppen foreslår således at e-pengeforetak omfattes av hvitvaskings­lovens virkeområde, se lovutkastet § 1 nr. 2.

Når det gjelder vekslingskontorer, vises til at slik virksomhet er forbudt å drive i Norge for andre enn Norges Bank og valutabanker, jf. nærmere omtale nedenfor under punkt 9.2.6. Det anses derfor ikke nødvendig å nevne vekslings­kontorer som egen gruppe.

4.3.2 Revisorer, eksterne regnskapsførere og skatterådgivere

Gjeldende rett

Etter gjeldende rett har ikke revisorer, eksterne regnskapsførere eller skatterådgivere en plikt til å rapportere mistenkelige transaksjoner til ØKOKRIM eller andre myndigheter. Etter revisorloven § 6-1 fjerde ledd har imidlertid revisor rett til å underrette politiet, dersom det i forbindelse med revisjonsoppdrag eller andre tjenester fremkommer forhold som gir grunn til mistanke om at det er foretatt en straffbar handling. Dette ble vurdert i forbindelse med utarbeidelsen av ny revisorlov, se NOU 1997: 9, Ot.prp. nr. 75 (1997-98) punkt 8.2.5.3, jf. Innst. O. nr. 25 (1998-99). Det ble bl.a. vurdert om revisor burde pålegges en plikt til å underrette politiet om mistanke om straffbare forhold. Departementet uttalte bl.a. følgende i Ot.prp. nr. 75 (1997-98) side 98:

”Departementet finner ikke grunn til, i dagens situasjon, å foreslå en plikt til for revisorer til å rapportere mistanke om straffbare handlinger. Det vises til at forslaget om at revisor skal ha rett til å underrette politiet allerede innebærer en nyhet i forhold til gjeldende regler. Departementet vil imidlertid ha spørsmålet under oppsikt, særlig med tanke på fremtidig utvikling på området i internasjonale fora.”

Endringsdirektivet

Det følger av endringsdirektivet at revisorer, eksterne regnskapsførere og skatterådgivere skal omfattes av hvitvaskingsregelverkets anvendelsesområde i utøvelsen av deres yrke, jf. direktivet ny artikkel 2a nr. 3. Både fysiske og juridiske personer omfattes.

Arbeidsgruppens vurderinger og forslag

Arbeidsgruppen foreslår i samsvar med direktivet at anvendelsesområdet utvides til å omfatte revisorer, eksterne regnskapsførere og skatterådgivere, jf. lovutkastet § 1 annet ledd nr. 1.

Med revisor menes personer eller foretak som har godkjenning etter lov 15. januar 1999 nr. 2 om revisjon og revisorer (revisorloven) kapittel 3. Med ekstern regnskapsfører forstås personer eller foretak som har godkjenning etter lov 18. juni 1993 nr. 109 om autorisasjon av regnskapsførere (regnskapsførerloven). Det er ikke bare ansatte med utdannelse som revisorer eller regnskapsførere som omfattes, men alle ansatte i en virksomhet som nevnt i lovforslaget § 1 annet ledd nr. 1, som har en funksjon som medfører at de innehar opplysninger som kan gi mistanke om hvitvasking og terrorfinansiering.

Skatterevisorer er skatteetatens egne revisorer. Skatterevisorer er offentlig ansatte, i motsetning til revisorer som er valgt av et selskap og har selskapet som sin oppdragsgiver. Skatterevisorene omfattes ikke av kretsen av rapporterings­pliktige etter endringsdirektivet. Skatterevisorene har spesial­kompetanse på skatt og merverdiavgift. De omfattes av regelverket som gjelder for skatte- og ligningsfunksjonærene. Skatterevisorenes taushetsplikt er ikke til hinder for at det gis opplysninger til politiet eller påtalemyndigheten til bruk i straffesak, både innenfor skatteetatens eget forvaltningsområde og utenfor jf. ligningsloven § 3-13 nr. 2 bokstav f. Skattedirektoratet er i ferd med å utarbeide en melding hvor slik underretning til politi eller påtalemyndighet blir pålagt som en instruksfestet tjenesteplikt. Hvitvaskingsdirektivet medfører ingen endring i skatterevisorenes oppgaver.

En tollrevisor er en toller med etterutdanning innen Tolletatens eget utdannings­system. Tollrevisorer er ikke utdannede revisorer og omfattes ikke av revisorloven. De opererer innen tolletatens eget regelverk. Tollrevisorene omfattes ikke av den kretsen som etter endringsdirektivet har plikt til å rapportere mistenkelige transaksjoner.

4.3.3 Eiendomsmeglere

Det følger av direktivet ny artikkel 2 a nr. 4 at eiendomsmeglere skal omfattes av hvitvaskingsregelverkets anvendelsesområde. Arbeidsgruppen foreslår i samsvar med direktivet at anvendelsesområdet utvides til å omfatte eiendoms­meglere, jf. lovforslaget § 1 annet ledd nr. 2.

Med eiendomsmeglere forstås personer og foretak med rett til å drive eiendomsmegling etter lov 16. juni 1989 nr. 53 om eiendomsmegling § 1-2. Eiendomsmegling mot godtgjørelse kan bare drives i medhold av bevilling som eiendoms­megler etter lov om eiendomsmegling § 2-1 eller norsk advokatbevilling.

4.3.4 Advokater

Gjeldende rett

Etter gjeldende rett har verken advokater eller andre som ervervsmessig eller stadig yter rettshjelp plikt til å rapportere mistenkelige transaksjoner til ØKOKRIM eller til andre myndigheter. Rapporteringsplikten etter finansierings­virksomhetsloven § 2-17 gjelder finansinstitusjoner og andre institusjoner som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven § 2-1, jf. punkt 2.1.1 ovenfor. Ofte vil advokater heller ikke ha rett til å innrapportere slike forhold, siden dette vil kunne stride mot bestemmelser om taushetsplikt i straffeloven § 144, i særlovgivningen og i forskrift 20. desember 1996 nr. 1161 (advokatforskriften) kapittel 12 punkt 2.3.

Endringsdirektivet

Etter artikkel 2a nr. 5 bokstav a og b skal advokater og andre som yter selvstendig juridisk bistand omfattes av hvitvaskingsreglene i enkelte nærmere angitte situasjoner. Bakgrunnen for dette er at personer fra disse yrkesgruppene er særlig utsatt for misbruk ved ulike former for rådgivning i forretningsmessige forhold, jf. fortalen punkt 16. ”Husadvokater” og andre interne juridiske rådgivere faller derimot utenfor direktivets virkeområde.

Direktivet slår fast at advokater skal omfattes av reglene om rapporteringsplikt i to grupper av tilfelle: Etter bokstav a skal advokater for det første omfattes når de bistår ved planleggingen eller gjennomføringen av nærmere angitte transaksjoner, herunder kjøp og salg av eiendom og virksomheter, forvaltning av klientmidler, åpning av bankkonti mv., innhenting av kapital til opprettelse og drift av selskaper, og opprettelse av selskaper eller lignende sammenslutninger. Etter bokstav b skal advokater for det annet omfattes når de opptrer utad på vegne av klienten i forbindelse med finansielle transaksjoner eller transaksjoner som gjelder fast eiendom. Transaksjonene som omfattes av den generelle angivelsen i bokstav b favner således videre enn de særskilt opplistede transaksjoner i bokstav a.

Arbeidsgruppens vurdering og forslag

Arbeidsgruppen foreslår i samsvar med direktivet at hvitvaskingsreglenes anvendelsesområde utvides til også å omfatte advokater og andre som yter rettshjelp etter domstolloven § 218, jf. utkastets § 1 annet ledd nr. 6.

Et spørsmål for seg er imidlertid om rapporteringsplikten bør begrenses til de situasjoner som nevnes særskilt i direktivet. En slik løsning vil i tilfelle innebære at bestemmelsen ikke griper inn i taushetsplikten i større utstrekning enn det direktivet gjør nødvendig. Personvernhensyn og hensynet til forholdet mellom advokat og klient kan tale for en slik løsning. På den annen side vil dette kunne gi grunnlag for tvil om hvordan de ulike kategoriene skal avgrenses, og hvor langt rapporteringsplikten rekker i enkelttilfelle. Dette vil i sin tur kunne føre til at advokaten unnlater å rapportere om forhold som faller innenfor rapporterings­plikten, av frykt for å komme i straffansvar etter straffeloven § 144 eller andre lignende bestemmelser. Visse hensyn kan derfor tale for å angi bestemmelsens virkeområde mindre finmasket.

Arbeidsgruppen har på denne bakgrunn utformet tre alternative lovforslag:

Alternativ 1:

”Advokater og andre som ervervsmessig eller stadig yter selvstendig juridisk bistand når de

bistår klienter med planlegging eller gjennomføring av transaksjoner i forbindelse med
kjøp og salg av fast eiendom eller virksomheter
forvaltning av klientmidler
åpning eller forvaltning av bankkonto eller verdipapirkonto
opprettelse, drift eller innhenting av kapital til opprettelse eller drift av selskaper eller andre sammenslutninger
opptrer utad på vegne av en klient ved planlegging eller utførelse av finansielle transaksjoner eller transaksjoner som gjelder fast eiendom.”

Alternativ 2:

”Advokater og andre som ervervsmessig eller stadig yter selvstendig juridisk bistand når de bistår eller opptrer på vegne av klienter ved planlegging eller utførelse av finansielle transaksjoner eller transaksjoner som gjelder fast eiendom.”

Alternativ 3:

”Advokater og andre som ervervsmessig eller stadig yter selvstendig juridisk bistand.”

Arbeidsgruppen understreker at alle tre alternativene må leses i sammenheng med de unntak fra rapporteringsplikt som foreslås i punkt 6.2 nedenfor.

Arbeidsgruppen ber om høringsinstansenes syn på hvilket forslag som er å foretrekke, eventuelt forslag til andre formuleringer innenfor de rammer direktivet setter.

4.3.5 Forhandlere av verdifulle gjenstander

Gjeldende rett

Det gjelder ingen særskilte hvitvaskingsregler for forhandlere av verdifulle gjenstander i norsk rett.

Endringsdirektivet

Etter endringsdirektivet ny artikkel 2 a nr. 6 skal forhandlere av gjenstander med høy verdi omfattes av hvitvaskingsreglene, i tilfelle der betaling skjer kontant for et beløp på 15 000 euro eller mer. Som gjenstander med høy verdi nevnes edelstener- og metaller og kunst.

Arbeidsgruppens vurdering og forslag

Et første spørsmål er hvilken beløpsgrense en bør operere med i norsk rett. 15 000 euro tilsvarer ca. 110 000 kroner (kurs 7.3). Dersom eurokursen styrker seg til ca 8 kroner, blir summen 120 000 kroner. Etter arbeidsgruppens vurdering bør en velge et beløp i norske kroner som med en rimelig grad av sikkerhet på lengre sikt vil være lavere enn 15 000 euro. Etter en skjønnsmessig vurdering foreslår derfor arbeidsgruppen at beløpsgrensen settes til 100 000 kroner. Grensen på 100 000 kroner er inkludert merverdiavgift. Bestemmelsen anses enklere å praktisere dersom merverdiavgift er inkludert, da varekostnaden inkludert merverdiavgift er det beløp som forbrukeren får opplyst og som forbrukeren skal betale for den aktuelle varen. En tilsvarende regel er valgt i Danmark. Det vises til lovutkastet § 1 annet ledd nr. 7.

Risikoen for hvitvasking er etter arbeidsgruppens syn størst ved kontant­transaksjoner, men også elektroniske penger vil kunne misbrukes til hvitvaskingsformål (jf. omtale i punkt 4.3.1). Hensikten med slike midler er å være et substitutt til de sedvanlige betalingsmidler sedler og mynt. Det vises til omtale av hva som regnes som elektroniske penger i Ot. prp. nr. 92 (2001-2002) punkt 4.1.4 og i forslag til lov om e-penge foretak § 1-1. Etter arbeids­gruppens syn er det derfor ikke hensiktsmessig å avgrense bestemmelsen til å kun omfatte kontanter. Reglene gjelder imidlertid ikke for betalinger med betalingskort eller kredittkort.

Arbeidsgruppen mener det er lite hensiktsmessig å avgrense aktiviteten som utløser forpliktelser etter loven til ”betaling”. Det kan bl.a. tenkes at forhandler yter selgerkreditt, som senere gjøres opp ved en eller flere transaksjoner i kontanter eller andre betalingsmidler. Etter arbeidsgruppens syn kan slik selger­kreditt lett bli misbrukt som ledd i hvitvasking av penger. Det vises i den forbindelse til at ytelse av selgerkreditt ikke regnes som konsesjonspliktig finansieringsvirksomhet. Selgerkreditt over den angitte grense bør derfor omfattes av lovens anvendelsesområde. Det foreslås etter dette at transaksjoner som gjelder 100 000 norske kroner eller mer skal utløse forpliktelser etter loven, jf. lovutkastet § 1 annet ledd nr. 6.

Etter arbeidsgruppens syn er det lite hensiktsmessig å innta en avgrensning til ”forhandlere av verdifulle gjenstander” i lovteksten. Alle forhandlere som har mottatt transaksjoner over den angitte grense, bør omfattes av forpliktelsene. I direktivet er auksjonsforretninger nevnt som eksempel. Det foreslås derfor å presisere at auksjonssalg, kommisjonssalg og lignende omfattes, jf. lovutkastet § 1 annet ledd nr. 7.

Det bemerkes for øvrig at kravet om legitimasjon gjelder også i de tilfeller hvor transaksjonen utføres i flere operasjoner, hvis det ser ut til å være en innbyrdes forbindelse mellom disse, jf. kapittel 5. Når det gjelder innføring av kontrollrutiner mv., vises det til omtale i punkt 4.4 nedenfor.

4.3.6 Spillvirksomhet og kasinoer

Gjeldende rett

Det gjelder ingen særskilte hvitvaskingsregler for spillvirksomhet. Ansvarlige for eller arrangører av spillvirksomhet i Norge har etter gjeldende rett ingen plikt til å rapportere mistenkelige transaksjoner til ØKOKRIM eller myndighetene.

Endringsdirektivet

Etter endringsdirektivet ny artikkel 2 a nr. 7 skal kasinoer omfattes av hvitvaskingsregelverkets anvendelsesområde.

FATFs vurderinger

FATF har reist spørsmålet om ulike former for pengespill skal omfattes av hvitvaskingsreglene, jf. Konsultasjonsdokumentet avsnitt 5.1.3. Dette vil i så fall innebære at ulike spill-operatører vil måtte foreta legitimasjonskontroll og rapportere mistenkelige transaksjoner. I motsetning til forslaget i endringsdirektivet, vil en slik endring av anbefalingene innebære at også andre spilleaktiviteter enn kasinoer vil omfattes. I Norge vil dette bl.a. innebære at for eksempel Norsk Tipping A/S omfattes. Konsultasjons­dokumentet angir flere muligheter for regulering, både når det gjelder hvilke typer spill som eventuelt skal omfattes, kundeidentifikasjon, rapportering av mistenkelige transaksjoner og regulering og tilsyn.

Arbeidsgruppens vurdering og forslag

Det foreligger som nevnt en plikt etter endringsdirektivet til at kasinoer skal omfattes av regelverkets anvendelsesområde. Kasinoer er forbudt i Norge etter lotteriloven. Regelverket for spill- og lotterimarked er imidlertid under vurdering, herunder spørsmålet om å tillate kasino. Det vises til omtale i St.prp. nr. 1 (2001-2002) der det fremgår at Kulturdepartementet tar sikte på å legge frem en gjennomgang av spill- og lotterimarkedet for regjeringen i løpet av høsten 2002. Etter arbeidsgruppens vurdering kan nærmere regler om hvitvaskingsreglenes anvendelse for kasinoer fastsettes i forskrift, slik at EØS-forpliktelsene vil kunne gjennomføres dersom det åpnes for kasinoer i Norge. Arbeidsgruppen legger til grunn at forholdet til hvitvaskings- og terrorfinansierings­regelverket vurderes nærmere dersom det åpnes for kasinoer i Norge, herunder spørsmålet om tilsyn med kasino­virksomhet, jf. kapittel 7.

Et annet spørsmål er om det allerede nå bør foreslås en oppfølgning av FATFs vurderinger m.h.t. at andre spillaktiviteter enn kasinovirksomhet skal omfattes av hvitvaskingsreglene.

Hvitvasking av utbytte av straffbare handlinger ved bruk av gevinstbevitnelse eller ”vinnerbonger” fra travbanen er observert i en rekke straffesaker gjennom flere år. Rt. 1998 s. 427 omhandler en mann som ble dømt for å ha vært mellommann for fremskaffelse av en bevitnelse på 444 000 kroner mot et vederlag på 10 %. Bevitnelsen ble brukt til å hvitvaske utbytte fra grovt ran fra postkontor. I Høyesteretts kjennelse heter det: ” Domfelte har i sin forklaring uttalt at det foregår en omfattende omsetning av denne type bevitnelser i spillemiljøet. Omsetning av slike bevitnelser kan ikke ha annet formål enn å ”hvitvaske” utbytte fra rettstridige handlinger.”

I en sak som gikk for Indre Follo herredsrett i 2001 ble en mann dømt for befatning med 500 000 liter 96 % sprit. Retten uttalte: ” Det er gjort forsøk på å sannsynliggjøre at L’s formuesoppbygging i vesentlig grad skyldes svære gevinster fra travbaner, dokumentert med et utall av vinnerbonger. Retten legger til grunn at det her dreier seg om forsøk på hvitvasking av spritpenger. Under saken er fremkommet opplysning om at det i spillemiljøet foregår organisert salg av vinnerbonger.3

I en sak som gikk for Sand tingrett våren 2002, og som gjaldt omfattende narkotikakriminalitet, la retten til grunn at en vinnerkupong på ca 152 000 kroner var brukt til hvitvasking. 4

Arbeidsgruppen slutter seg i hovedsak til FATFs vurderinger vedrørende spillvirksomhet. Arbeidsgruppen mener praksis viser at det er et sterkt behov for endringer når det gjelder spillvirksomhet. Arbeids­gruppen mener imidlertid at det bør vurderes nærmere hvilke bestemmelser i hvitvaskingsregelverket som skal få anvendelse for spillvirksomhet.

På bakgrunn av dette foreslås det at departementet ved forskrift kan fastsette at loven og bestemmelser gitt i medhold av loven helt eller delvis skal gjelde for spillvirksomhet, herunder kasinoer, jf. lovutkastet § 15 første ledd nr. 4.

4.3.7 Personer eller virksomheter som mot betaling tilbyr tilsvarende tjenester som advokater, revisorer etc.

Det følger av direktivets formål at det er de ulike tjenestene som skal underlegges hvitvaskings­direktivets forpliktelser, og ikke de spesielle yrkesgruppene. For å oppfylle formålet med direktivet, foreslår arbeidsgruppen at andre personer eller virksomheter som mot særskilt vederlag tilbyr tilsvarende ytelser som revisorer, eiendomsmeglere og advokater, pålegges forpliktelser etter direktivet. Det vises til lovutkastet § 1 annet ledd nr. 8.

4.4 Krav om etablering av kontrollrutiner og opplæring av medarbeidere mv.

Gjeldende rett

Etter finansierings­virksomhets­loven § 2-17 tredje ledd fjerde punktum plikter enhver finansinstitusjon å etablere kontrollrutiner som sikrer gjennomføring av undersøkelser av mistenkelige transaksjoner mv. Etter bestemmelsens femte punktum kan Kongen fastsette nærmere regler om gjennom­føringen av undersøkelsesplikten og om kontrollrutiner. Etter forskriften § 12 første ledd skal finansinstitusjonen treffe tiltak for å gjøre ansatte kjent med forskriftens bestemmelser. Etter annet ledd skal tiltakene omfatte deltakelse i særlige opplærings­program mv. Bestemmelsene er en gjennomføring av hvitvaskings­direktivets artikkel 11.

Endringsdirektivet

I endringsdirektivet er det foretatt enkelte endringer og presiseringer i hvitvaskingsdirektivets artikkel 11. Pliktene etter artikkel 11 (1) og (2) videreføres som artikkel 11 nr. 1 bokstav a og b. Forpliktelsene gjøres gjeldende for alle institusjoner og personer som omfattes etter endrings­direktivet. Dersom en fysisk person som er omfattet av bestemmelsene i direktivets artikkel 2a nr. 3-7 utøver sitt yrke som ansatt hos en juridisk person, gjelder forpliktelsene etter artikkel 11 den juridiske personen og ikke den fysiske personen, jf. artikkel 11 ny nr. 1 annet ledd. Etter artikkel 11 ny nr. 2 skal medlemsstatene påse at institusjoner og personer som omfattes av direktivet har adgang til informasjon om metoder som anvendes ved hvitvasking av utbytte og om forhold som gjør det mulig å spore opp mistenkelige transaksjoner.

Arbeidsgruppens vurdering og forslag

Arbeidsgruppen foreslår i lovutkastet § 11 en videreføring av krav om etablering av kontrollrutiner og opplæring av medarbeidere.

Etter endringsdirektivet utvides som nevnt kretsen av juridiske og fysiske personer som pålegges forpliktelser etter direktivet, jf. omtale under punkt 4.1 og 4.3. Et særskilt spørsmål er hvilke krav som skal stilles til kontrollrutiner og opplæring av ansatte i virksomheter og hos enkeltpersoner som tidligere ikke har vært underlagt kravene i finanslovgivningen, og som for øvrig ikke har behov for å bygge opp et større administrativt beredskap.

Etter arbeidsgruppens vurdering bør i utgangspunktet samtlige rapporterings­pliktige foreta opplæring og oppfølging av sine ansatte mv. Formålet bak en slik forpliktelse tilsier entydige regler på dette punktet. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det kan oppstå flere særskilte spørsmål i forhold til enkelte rapporteringspliktige. Dette gjelder særlig de nye rapporteringspliktige som ikke allerede har etablert spesielle interne kontrollprosedyrer mv. Arbeidsgruppen mener det er hensiktsmessig å gi veiledning til hvordan slike interne kontroll- og kommunikasjonsrutiner, interne retningslinjer og opplæring av ansatte mv. skal utarbeides og gjennomføres. Det foreslås derfor at departementet i forskrift kan gi nærmere regler om dette, jf. lovutkastet § 15 første ledd nr. 1.

5.1 Identitetskontroll og legitimasjonsplikt mv.

5.1.1 Gjeldende rett

Det følger av finansieringsvirksomhetslovens § 2-17 første ledd at institusjonene skal kreve ”skriftlig legitimasjon av kunder når det etableres et forretningsforhold”. Plikten til å kreve slik legitimasjon omfatter både institusjonene og deres ansatte. Etter finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 første ledd kan det fastsettes nærmere regler om unntak fra plikten til å kreve legitimasjon, samt regler om legitimasjonsplikt. Legitimasjons­plikten omfatter etter hvitvaskings­forskriften § 2 tre tilfelle:

1. Ved etablering av forretningsforhold, herunder ved opprettelse av konto eller depot.

2. Ved transaksjoner som gjelder 100.000 norske kroner eller mer for kunder som ikke allerede har etablert et forretningsforhold med institusjonen.

3. Uansett beløp skal institusjonen og dens ansatte kreve legitimasjon dersom den har mistanke om at transaksjonen har tilknytning til utbytte av en straffbar handling som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder.

I forskriften § 3 er det fastsatt nærmere krav til legitimasjons­dokumentene. Legitimasjonsdokumentene skal fremlegges i original, og bl.a. inneholde opplysninger om navn, fødselsnummer eller D-nummer. I forskriften § 3 tredje ledd er det gitt enkelte unntak fra dette. Institusjonene skal i tilfelle på annet vis innhente og registrere opplysninger om kunden som nevnt i forskriften § 3 annet ledd.

Videre er det fastsatt enkelte unntak fra plikten til å kreve legitimasjon i hvitvaskingsforskriften § 4.

I forskriften § 5 er det gitt nærmere regler om kontroll av legitimasjons­dokumentene mv. Hvis det fremlegges manglende eller mangelfull legitimasjon, skal institusjonen avvise kunden, jf. nærmere regler om dette i forskriften § 5.

Institusjonen skal oppbevare kopi av eller henvisning til de nødvendige dokumenter brukt i forbindelse med legitimasjon i minst 5 år, jf. finansierings­virksomhetsloven § 2-17 annet ledd og forskriften § 5 siste ledd.

Kredittilsynets rundskriv 13/99 ”Legitimasjons­kontroll og tiltak mot hvitvasking av penger” s. 3-9 fastsetter også nærmere retningslinjer.

5.1.2 Endringsdirektivet

I endringsdirektivet videreføres i hovedsak gjeldende forpliktelser knyttet til identitetskontroll mv. På bakgrunn av at direktivets anvendelsesområde utvides, jf. omtale i kapittel 4, vil imidlertid flere foretak og personer pålegges slike forpliktelser.

5.1.3 Arbeidsgruppens vurdering og forslag

Arbeidsgruppen foreslår i hovedsak å videreføre de tilfeller som skal utløse legitimasjonsplikt. Det foreslås imidlertid å innføre en generell legitimasjons­plikt ved mistanke om at en transaksjon har tilknytning til utbytte av en straffbar handling, uavhengig av den straffbare handlingens strafferamme. Det vises i den anledning til drøftelsen under punkt 4.2.

Ved etablering av et forretningsforhold med en finansinstitusjon får kunden adgang til det finansielle system. Identitetskontrollen er derfor et helt sentralt element i tiltakene mot hvitvasking av penger. En forsvarlig legitimasjons­kontroll vil nødvendigvis innebære ressursbruk og kostnader for den enkelte institusjon. I tillegg til å motvirke hvitvasking av penger, vil en velfungerende legitimasjonskontroll også kunne bidra til å redusere institusjonenes motparts­risiko og således fare for økonomiske tap og tap av renommé.

Legitimasjonsplikten innebærer at det som hovedregel kreves personlig fremmøte ved første gangs etablering av forretningsforhold, slik at rapporteringspliktige kan kontrollere (verifisere) at kundens utseende og navnetrekk stemmer overens med fotografi og navnetrekk på legitimasjonsdokumentene, jf. hvitvaskingsforskriften § 5 første ledd. Kravet om personlig fremmøte er grunnleggende og sterkt i legitimasjonsprosessen. Hvitvaskingsforskriften § 5 annet ledd gjør et unntak fra hovedregelen om å kreve personlig fremmøte dersom slikt fremmøte vil være til ”vesentlig ulempe” for kunden og betryggende legitimasjonskontroll likevel kan finne sted. Arbeidsgruppen foreslår at gjeldende hovedregel om krav til personlig fremmøte lovfestes, jf. lovutkastet § 2 fjerde ledd første punktum. Dersom det skal gjøres unntak fra hovedregelen, foreslås i samsvar med gjeldende rett at to vilkår må være oppfylt. For det første må personlig fremmøte være til vesentlig ulempe for kunden. Eksempel på slike situasjoner kan være at en person er transportudyktig p.g.a. sykdom, handikap eller lignende, og geografisk avstand for kunden til nærmeste ekspedisjonssted hvor legitimasjonskontroll kan finne sted er betydelig. For det andre må betryggende identitetskontroll likevel kunne gjennomføres.

Etter hvitvaskingsforskriften § 3 tredje ledd skal enkelte opplysninger om kunden innhentes og registreres dersom kunden ikke kan fremlegge legitimasjons­dokumenter. I slike tilfeller må institusjonen være sikker på kundens identitet, ha grunn til å anta at kunden ikke har legitimasjon og at det på grunn av kundens alder eller helse er urimelig å kreve at vedkommende skaffer seg legitimasjon. Opplysninger om kundens faste adresse skal alltid registreres. Arbeidsgruppen foreslår at kravet til registrering av opplysninger skal gjelde generelt, jf. lovutkastet § 3.

Et særskilt spørsmål er hvordan legitimasjonskontrollen skal oppfylles i forhold til ulike juridiske personer. For det første bør så vidt mulig legitimasjons­kontrollen omfatte den juridiske personen som ønsker å etablere et forretningsforhold (for eksempel ved åpning av en bankkonto). Dette kan reise særlige spørsmål i forhold til bl.a. foreninger, lag og andre organisasjoner (herunder ideelle organisasjoner), jf. nærmere omtale under punkt 9.2.8. For det andre bør legitimasjonskontrollen omfatte en eller flere av de fysiske personer som skal kunne disponere på vegne av den juridiske personen. Den nærmere gjennomføringen av legitimasjonskontrollen i nevnte situasjoner bør kunne reguleres nærmere i forskrift, jf. lovutkastet § 15 første ledd nr. 1.

Finansieringsvirksomhetslovens § 2-17, samt tilhørende forskrift inneholder ikke krav til identitetskontroll for forretningsforhold etablert før 1. januar 1994, dvs. tidspunktet for implementeringen av første hvitvaskingsdirektiv. Arbeidsgruppen viser til at FATF i Konsultasjonsdokumentet har drøftet dette temaet med forslag til flere valgmuligheter som høringsinstansene skal ta stilling til, herunder forslag om å foreta en slik fullstendig kundegjennomgang (jf. ”option 2” på s. 37 i Konsultasjonsdokumentet). Etter arbeidsgruppens vurdering kan slike tiltak i praksis være ressurs­krevende og problematisk for institusjonene å gjennomføre. En slik anbefaling fra FATF vil imidlertid kunne utløse krav til en slik prosess. Arbeidsgruppen finner det derfor hensiktsmessig at det lovfestes en hjemmel for å kreve identitetskontroll for samtlige forretningsforhold etablert før 1. januar 1994 hvor det ikke tidligere er foretatt en fullstendig og betryggende identitetskontroll, jf. § 15 første ledd nr. 7.

Etter finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 annet ledd skal institusjonene oppbevare kopi av eller henvisning til de nødvendige dokumenter brukt i forbindelse med legitimasjon i minst 5 år etter at kundeforholdet er opphørt. Etter det arbeidsgruppen har erfart, oppbevarer de fleste institusjoner kopi av legitimasjonsdokumentene. Slike kopier har vist seg å være av stor betydning for etterretning og etterforskning av straffbare handlinger. Arbeidsgruppen foreslår derfor å ikke videreføre alternativet om å oppbevare henvisning til legitimasjonsdokumentene, jf. lovforslaget § 4.

5.2 Nærmere om elektroniske finansielle tjenester

Foretak som tilbyr finansielle tjenester elektronisk, vil i liten eller ingen utstrekning ha direkte fysisk kontakt med kundene i form av personlig fremmøte i institusjonen. En konsekvens av dette er at hvitvaskingsrisikoen vil øke. Det reviderte hvitvaskingsdirektivet behandler denne problemstillingen og forutsetter i artikkel 3 nr. 11 at aktuelle foretak og personer iverksetter nødvendige tiltak for å motvirke den økte risiko for hvitvasking av penger ved etablering av forretningsforhold, eller gjennomføring av transaksjoner med en kunde som ikke fysisk er til stede med henblikk på å legitimere seg. Disse tiltakene må sikre at kundens identitet fastslås ved at det eksempelvis innhentes supplerende dokumentasjon. Se dansk oversettelse av den aktuelle direktivteksten i det følgende:

”Medlemsstaterne sørger under alle omstændigheter for, at de af direktivet omfattede institutter og personer træffer sådanne specifikke, relevante foranstaltninger, som er nødvendige for at råde bod på den øgende risiko for hvidvasking af penge, der oppstår, når der opptages forretningsmæssig forbindelse eller påbegyndes en transaktion med en kunde, som ikke fysisk er til stede med henblikk på at legitimere sig (”transaktioner uden direkte kontakt”). Sådanne foranstaltninger bør sikre, at kundens identitet fastslås, f.eks ved at omfatte krav om supplerende dokumentation eller supplerende foranstaltninger med henblik på at kontrollere, eller certificere de leverede dokumenter eller bækreftende attestering fra en institution, der er omfattet af dette direktiv, eller ved at kræve, at den første betaling i forbindelse med transaktionerne foretages via en konto åpnet i kundens navn i et kreditinstitut, der er omfattet af dette direktiv. De interne kontrolprocedurer, der er fastsat i artikkel 11, stk. 1, bør tage særlig højde for disse foranstaltninger.”

Ved tilbud om elektroniske finansielle tjenester, vil det ofte være behov for å etablere rutiner for utkontraktering av identitetskontrollen. En forutsetning for slik utkontraktering, er at identitetskontrollen gjennomføres på en forsvarlig måte. Det vises her til hvitvaskingsforskriftens § 5 tredje ledd hvor det fremkommer at ”I tilfeller som nevnt i annet ledd kan en institusjon inngå avtale med en annen institusjon som nevnt i § 1 om at den på vegne av institusjonen som etablerer forretningsforholdet eller gjennomfører transaksjonen skal utføre legitimasjonskontrollen ved personlig fremmøte av kunden”. Kredittilsynet har således godkjent at flere internettbaserte banker etter nærmere avtale har utkontraktert legitimasjonskontrollen til Posten Norge AS. Ved utkontraktering av legitimasjonskontrollen har primærforetaket fortsatt ansvaret for at det foretas en forsvarlig identitetskontroll, herunder at det foretas betryggende opplæring av de personer som foretar kunderettede funksjoner, jf. forskriftens § 12. Opplæringsplikten omfatter også trening (oppfølging) av personalet.

Tidspunktet for gjennomføring av legitimasjonskontrollen, er en problemstilling som særlig er aktualisert i forbindelse med internettbaserte bankers virksomhet. Denne problemstillingen er omtalt i FATFs Konsultasjons­dokument s. 37-38. Etter arbeidsgruppens oppfatning er det av hensyn til en forsvarlig legitimasjonskontroll ønskelig at kontrollen finner sted allerede ved etablering av kundeforholdet, og at prosessen eksempelvis ikke kan utsettes til kundens første innbetaling, gjennomføring av transaksjon eller lignende. For å unngå diskusjon om hvilket tidspunkt som skal gjelde bør tidspunktet for identitets­kontrollen fremgå direkte av lovteksten, se lovutkastet § 2 første ledd.

Etter arbeidsgruppens vurdering kan departementet i forskrift gi nærmere regler om at rapporteringspliktige skal iverksette nødvendige tiltak for å motvirke den økte risiko for hvitvasking av utbytte i tilfelle hvor kunden ikke personlig møter i foretaket ved etablering av forretningsforholdet.

6.1 Hvem det skal rapporteres til

6.1.1 Hovedregel

Etter finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 fjerde ledd skal meldinger sendes til Den sentrale enhet for etterforskning og påtale av økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet, ØKOKRIM.

Arbeidsgruppen foreslår at denne regelen videreføres, jf. lovutkastet § 6. På bakgrunn av utvidelsen av anvendelsesområdet, må det legges til grunn at antallet meldinger vil øke.

6.1.2 Særlige regler for advokater

Etter endringsdirektivets forslag til ny artikkel 6 nr. 3 og fortalen punkt 20 kan medlems­statene fastsette at advokater skal rapportere mistenkelige transaksjoner til et annet organ enn den sentrale hvitvaskingsenheten (i Norge: et annet organ enn ØKOKRIM). Medlemsstatene skal i så fall fastsette reglene for samarbeidet mellom det selvstendige organet og de myndigheter som er ansvarlige for bekjempelse av hvitvasking av utbytte.

Et første spørsmål er om direktivet krever at et slikt ”annet organ” skal oversende alle meldinger det mottar til det sentrale organ ansvarlig for hvitvaskingskriminalitet, eller om organet skal kunne ”sile” ut meldinger fra advokater mv. som det ikke anser å være rapporteringspliktig. Ordlyden i direktivet er ikke helt klar på dette punktet, men det synes å være forutsatt i fortalen punkt 20 at et slikt annet organ skal kunne sile ut meldinger (jf. uttrykket ” possible onward transmission” i fortalen punkt 20 annen setning). Direktivets særlige regler for meldinger fra advokater ville for øvrig hatt liten praktisk funksjon hvis det utpekte organ uansett skulle oversende samtlige meldinger til det sentrale organ ansvarlig for hvitvaskingskriminalitet. Etter arbeidsgruppens syn åpner derfor direktivet for å gi et slikt organ en viss ”silingsfunksjon”.

Etter arbeidsgruppens vurdering synes det i utgangspunktet naturlig å benytte den valgadgang direktivet gir på dette punktet. Et organ som nevnt vil kunne legge til rette for at det vil kunne bli en mer ensartet tolking og praktisering av advokaters innrapporteringsplikt. Det vises i den anledning til at det vil kunne oppstå særskilte tolkingsproblemer i forhold til advokaters rapporteringsplikter som tilsier at rapporteringen i første omgang skjer til et annet organ enn ØKOKRIM, jf. nedenfor punkt 6.3. Advokaters særskilte klientforhold tilsier at det legges til rette for en mest mulig konsistent behandling av slike meldinger.

Etter direktivets forslag til ny artikkel 6 nr. 3 kan en ”selvregulerende institusjon” (”self-regulatory body”) utpekes som meldingssentral. Uttrykket ”en selvregulerende institusjon” kan synes å utelukke at et offentlig oppnevnt organ (som for eksempel Tilsynsrådet for advokatvirkomhet) kan utpekes. Det vises for øvrig til at Tilsynsrådet for Advokatvirksomhet etter forslaget skal ha ansvaret for å se til at advokater følger hvitvaskingsreglene, jf. nedenfor punkt 7.3. Det vil derfor uansett være lite naturlig at et slikt organ også skulle gis i oppgave å motta advokaters hvitvaskingsmeldinger for eventuell videresending til ØKOKRIM. På denne bakgrunn synes Den Norske Advokatforening å være det organ som i Norge kan inneha den særskilte funksjon som nevnt i direktivet.

På denne bakgrunn vil arbeidsgruppen foreslå at Den Norske Advokatforening utpekes som det organ som i første omgang skal motta meldinger om mistenkelige transaksjoner fra advokater. Det foreslås at det fastsettes nærmere regler i forskrift.

Ovenfor drøftes det handlingsrommet endringsdirektivet synes å gi nasjonale myndigheter, og hvorvidt og på hvilken måte Norge bør bruke dette handlingsrommet. Dette handlingsrommet kan imidlertid snevres inn av FATFs anbefalinger. Spørsmålet om hvitvaskingsmeldinger fra advokater kan gis til et annet organ enn det sentrale hvitvaskingsorganet, er for tiden til behandling i FATF. Arbeidsgruppens forslag på dette punktet må derfor vurderes i lys av utfallet av denne prosessen i FATF.

6.2 Unntak fra rapporteringsplikten for advokater

Endringsdirektivets forslag til ny artikkel 6 nr. 3 annet ledd lyder:

”Member States shall not be obliged to apply the obligations laid down in paragraph 1 to notaries, independent legal professionals, auditors, external accountants and tax advisors with regard to information they receive from or obtain on one of their clients, in the course of ascertaining the legal position for their client or performing their task of defending or representing that client in, or concerning judicial proceedings, including advice on instituting or avoiding proceedings, whether such information is received or obtained before, during or after such proceedings”

Bestemmelsen åpner for at statene i de angitte tilfeller kan gjøre unntak fra rapporteringsplikten. Etter arbeidsgruppens vurdering tilsier det særlige forholdet mellom advokat og klient at Norge bør ha et unntak for rapporteringsplikten for advokater. Spørsmålet er hvor langt en bør gå.

En mulighet er å begrense unntaket til å gjelde opplysninger advokaten mottar i forbindelse med sakførsel. En slik løsning er valgt i Danmark. Løsningen nødvendiggjør en nærmere avgrensning av rapporteringsplikten. I samsvar med direktivet foreslår arbeidsgruppen at unntaket i så fall gjøres gjeldende for opplysninger advokaten mottar ”før, under og etter” en rettssak. Samtidig bør det være et vilkår for unntak at vedkommende opplysning har tilknytning til den aktuelle rettssaken. Dersom en person som er varetektsfengslet ber sin advokat foreta en mistenkelig transaksjon som ikke har tilknytning til saken, vil advokaten etter forslaget ha rapporteringsplikt om dette forholdet. Advokaten kan selvfølgelig ikke utføre transaksjonen, i så fall vil dette etter forholdene kunne anses som medvirkning til hvitvasking. Det kan særlig reises spørsmål om når en opplysning mottas ”før” en rettssak. Det må være en rimelig klar mulighet for en forestående rettssak for at unntaket fra rapporteringsplikten skal inntre. Det er ikke tilstrekkelig at en rettssak foreligger som en teoretisk mulighet. På den annen side vil det heller ikke være noe krav at det blir noen rettssak. Unntaket vil for eksempel også kunne få anvendelse i en situasjon hvor det foreligger en rimelig klar mulighet for rettssak, men hvor det senere inngås forlik i saken.

Alternativt kan det åpnes for et mer vidtgående unntak. Etter direktivet kan også opplysninger om klienten som advokaten får eller innhenter i forbindelse med å fastslå (”ascertaining”) klientens rettsstilling, unntas fra rapporteringsplikten. Dersom en skulle velge et slikt unntak, vil arbeidsgruppen tilrå at unntaket formuleres i tråd med ordlyden i direktivet, jf. nedenfor. Det er mulig at alternativet direkte vil omfatte opplysninger advokaten får gjennom sakførsel ved domstolene, men etter arbeidsgruppens oppfatning bør dette eventuelt gå uttrykkelig frem av lovteksten. Med et så vidtrekkende alternativ som det her tas utgangspunkt i, er det imidlertid ikke behov for tilleggsvilkåret om at opplysningene må ha direkte tilknytning til rettstvisten.

Det kan reises spørsmål ved om en også kunne gjøre unntak fra rapporteringsplikten ved utøving av annen rettshjelpvirksomhet, slik dette er definert i domstolloven § 218, herunder å gi råd om rettslige spørsmål og sakførsel for domstolene. Også det å utarbeide kontrakter og andre dokumenter av rettslig karakter ville i tilfelle omfattes, jf. Ot.prp. nr. 7 (1990-91) s. 11. En slik tolkning vil imidlertid gjøre rapporteringsplikten mer eller mindre illusorisk, og arbeidsgruppen stiller seg skeptisk til om en slik løsning er i overensstemmelse med direktivet.

De nærmere grenser for forståelsen av det unntaket man velger, vil ved behov kunne fastsettes i forskrift, jf. lovforslaget § 15. Det vises også til at det organ som er foreslått som mottaker av hvitvaskingsmeldinger (Den Norske Advokatforening) også vil kunne legge til rette for en forholdsvis konsistent praktisering av regelverket.

Arbeidsgruppen har på denne bakgrunn utformet to alternative lovforslag:

Alternativ 1:

Advokater og andre som ervervsmessig eller stadig yter rettshjelpvirksomhet har ikke plikt til å rapportere opplysninger som mottas før, under og etter en rettssak, når opplysningen har direkte tilknytning til rettstvisten.

Alternativ 2:

Advokater og andre som ervervsmessig eller stadig yter rettshjelpvirksomhet har ikke plikt til å rapportere om forhold de har fått kjennskap til gjennom arbeidet med å fastslå klientens rettsstilling eller om forhold de har fått kjennskap til før, under og etter en rettssak.

Arbeidsgruppen ber om høringsinstansenes syn på hvilket forslag som er å foretrekke, eventuelt forslag til andre formuleringer innenfor de rammer direktivet setter.

6.3 Unntak fra rapporteringsplikten for revisorer, regnskapsførere og andre rådgivere som bistår en advokat

Det fremgår av direktivets fortale (punkt 18) at tjenester som er direkte sammenlignbare og som utøves av de yrkesgrupper som er omfattet av direktivet, bør behandles likt. I samsvar med dette foreslår arbeidsgruppen at tilsvarende avgrensninger av rapporteringsplikten som omtalt i punkt 6.2 for advokater, gjøres gjeldende for revisorer, regnskapsførere, skatterådgivere og andre rådgivere. Det antas at klientens forventing om konfidensialitet i slike situasjoner bør beskyttes, uavhengig av om det gjelder i forhold til advokatens rådgivere eller i forhold til advokaten selv. Et slikt unntak er også i samsvar med endringsdirektivets forslag til ny artikkel 6 nr. 3 annet ledd. Det vises til lovutkastet § 10 annet ledd.

7.1 Generelt

Det følger av direktivets fortale punkt 19 at det ikke gjelder et krav om at medlemsland skal måtte opprette et særskilt tilsyn med de rapporterings­pliktige. I det følgende foretas en gjennomgang av de tilsynsordninger som i dag eksisterer for de ulike grupper av rapporteringspliktige.

7.2 Rapporteringspliktige under tilsyn av Kredittilsynet

Det fremgår av lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. (kredittilsynsloven) § 1 hvilke institusjoner Kredittilsynet fører tilsyn med. Kredittilsynet fører tilsyn med bl.a. banker, forsikringsselskaper, verdipapirforetak, revisorer og eiendomsmeglere.

Det foreslås at Kredittilsynet fortsatt skal ha et tilsynsmessig ansvar for at de institusjonene som Kredittilsynet har tilsyn med, følger reglene om tiltak mot hvitvasking av utbytte og finansiering av terrorisme.

7.3 Advokater – Advokattilsynet

Ifølge domstolloven § 225 fører Tilsynsrådet for advokatvirksomhet tilsyn med advokaters virksomhet. Tilsynsrådet er regulert i forskrift 20. desember 1996 nr. 1161: Forskrift til domstolsloven kapittel 11 (advokatforskriften) kapittel 4.

Det foreslås at Tilsynsrådet for advokater får ansvar for å se til at advokater følger reglene om tiltak mot hvitvasking av utbytte og finansiering av terrorisme. Dette vil nødvendiggjøre en endring i advokatforskriften.

7.4 Spillvirksomhet/kasinoer

Det følger av lov 24. februar 1995 nr. 11 om lotterier m.v. (lotteriloven) § 4 at Lotteritilsynet skal føre kontroll med at bestemmelser som er gitt i eller i medhold av lotteriloven blir overholdt. Etter forskrift 21. desember 2000 nr. 1366 om lotteritilsynet og lotteriregisteret m.m. har Lotteritilsynet bl.a. ansvaret for statskontrollen ved Norsk Tipping AS, Statens kontrollkomité ved Norsk Rikstoto og Statens inspektører ved baner for veddemål ved totalisator (hesteveddeløp).

Arbeidsgruppen har i lovutkastet § 15 første ledd nr. 4 forslått at departementet i forskrift kan fastsette nærmere regler om hvitvaskingsreglenes anvendelse for spillvirksomhet, herunder kasinoer, jf. omtale i punkt 4.3.6. Arbeidsgruppen mener at det i forbindelse med en vurdering av hvitvaskings­reglenes anvendelse for spillvirksomhet mv., også må vurderes om Lotteritilsynet skal pålegges å føre tilsyn med at reglene overholdes.

7.5 Andre rapporteringspliktige

Etter arbeidsgruppens vurdering er det neppe hensiktsmessig å opprette nye tilsynsenheter for rapporteringspliktige som i dag ikke er underlagt særskilt tilsyn (som for eksempel bilforhandlere) for å sikre at reglene om tiltak mot hvitvasking av utbytte og finansiering av terrorisme overholdes. For slike foretak må de alminnelige reglene i hvitvaskingsloven være tilstrekkelig. Det kan i alle tilfelle reageres mot brudd på hvitvaskingsreglene med politi­anmeldelse.

På den annen side vil behovet for veiledning og informasjon kunne være særlig stort for slike grupper. Arbeidsgruppen mener en egnet offentlig myndighet bør ha ansvaret for at det blir utarbeidet slik veiledning og informasjon. Det kan gis nærmere regler om dette i forskrift, jf. lovforslaget § 15 første ledd nr. 1.

Det vises også til krav om etablering av kontrollprosedyrer mv., jf. omtale i punkt 4.4.

Kontrollutvalget for tiltak mot hvitvasking av penger

Gjeldende rett er omtalt i punkt 2.1.3. Det vises for øvrig til omtale i Ot. prp. nr. 22 (1995-96) punkt 3.7.

Arbeidsgruppen foreslår at kontrollutvalgets virksomhet videreføres, jf. lovforslaget § 12. Etter arbeidsgruppens vurdering må Kontrollutvalgets sammensetning vurderes nærmere, bl.a. av hensyn til nye grupper rapporteringspliktige og reglene om terrorfinansiering. Arbeidsgruppen legger til grunn at Finansdepartementet vurderer dette i forbindelse med oppnevning av Kontrollutvalget.

Det foreslås enkelte tekniske endringer i bestemmelsene. I lovforslaget § 15 første ledd nr. 12 forslås det at departementet i forskrift kan fastsette nærmere regler om oppgavene og saksbehandlingen til Kontrollutvalget for rapportering til ØKOKRIM. Det legges videre til grunn at det må foretas en gjennomgang av forskrift 14. juni 1995 nr. 557 om kontrollutvalget for tiltak mot hvitvasking av penger.

FATF – anbefalinger mot terrorfinansiering og ytterligere mottiltak mot ikke-samarbeidende land

9.1 Innledning

Etter terroranslagene i USA 11. september 2001, utvidet FATF sitt mandat til å omfatte bekjemping av terrorfinansiering. FATF vedtok på et ekstraordinært plenarmøte i Washington 29.-30. oktober 2001 ”FATF Special Recommendations on Terrorist Financing” (tilleggsanbefalinger), se gjengivelse av anbefalingen i punkt 2.3 ovenfor. Formålet med tilleggs­anbefalingene er å forhindre at terroristene og deres støttespillere får adgang til det internasjonale finansielle system.

For å sikre en rask og effektiv gjennomføring av de nye anbefalingene, ble FATF enige om et generelt handlingsprogram. Rett etter utstedelsen av de åtte spesielle anbefalingene utviklet FATF en ”self-assessment exercise” – en selvundersøkelse – som det enkelte land skal utføre for å undersøke hvorvidt anbefalingene er helt eller delvis gjennomført i nasjonal rett. I januar 2002 har FATF-medlemslandene utført første skritt av denne undersøkelsen. I denne omgang ble ikke gjennomføringen av anbefaling nr. VIII evaluert. Resultatene av undersøkelsen er inntatt i FATFs Annual Report 2001-2002, som er tilgjengelig på FATFs hjemmesider 5. Også alle andre land i verden er invitert til å delta i undersøkelsen på samme vilkår som FATF-medlemslandene.

I april 2002 utstedte FATF en veiledning som beskriver ulike metoder som benyttes ved terrorfinansiering og indikatorer på slik aktivitet. Målet med veiledningen er å assistere finans­institusjoner og andre foretak i å oppdage og rapportere terrorfinansiering gjennom eksisterende hvitvaskingskanaler. I tillegg til dette vil FATF etter juni 2002 jobbe for å utvikle en prosess for å identifisere svakheter i verdens­omspennende tiltak for å bekjempe terror­finansiering. Denne prosessen vil inkludere utviklingen av en veiledning som beskriver gjennomføringen av de åtte spesielle anbefalingene og identifisering av land med utilstrekkelige tiltak for å bekjempe terrorfinansiering. Med bakgrunn i at de aktuelle FATF-anbefalingene har virket i en begrenset periode (siden høsten 2001) gjør det seg gjeldende en viss usikkerhet m.h.t. forståelsen av disse. FATF har nedsatt en arbeidsgruppe som bl.a. har som mandat å klargjøre forståelsen av tilleggsanbefalingene, særlig anbefaling nr. 7 og 8. Tolkningen av enkelte av anbefalingene i det følgende er derfor beheftet med en viss usikkerhet. Arbeidsgruppen legger til grunn at eventuelle tolkingsuttalelser fra FATF kan vurderes i forbindelse med proposisjons­arbeidet.

9.2 FATF-anbefalinger mot terrorfinansiering

9.2.1 Anbefaling nr. I – Ratifisering og gjennomføring av FN-instrumenter.

Anbefalingen innebærer at FNs konvensjon 9. desember 1999 om bekjempelse av finansiering av terrorisme skal ratifiseres og implementeres. Konvensjonens hovedinnhold er beskrevet i Ot.prp. nr. 61 (2001-2002) kapittel 4. Norge undertegnet konvensjonen 1. oktober 2001, jf. kgl. res. 28. september 2001. Konvensjonen trådte i kraft 10. april 2002. Det vises til Stortingsproposisjon nr. 56 (2001-2002) om samtykke til å ratifikasjon av FN-konvensjonen og Innst. S. nr. 186 (2001-2002). Stortinget ga sitt samtykke 21. mai 2002. For Norge vil konvensjonen gjelde 30 dager fra deponering av ratifikasjonsdokumentet i FN.

Anbefalingen innebærer videre at landene skal gjennomføre fem resolusjoner utstedt av FNs sikkerhetsråd. Dette gjelder resolusjon 1267 (1999), 1269 (1999), 1373 (2001) og 1390 (2001). Resolusjonene er gjennomført ved forskrift 22. desember 1999 nr. 1374 om sanksjoner mot Osama bin Laden, Al Qaida og Taliban, i provisorisk anordning 5. oktober 2001, som senere er erstattet ved lov 28. juni 2002 nr. 54 om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. Anbefalingen anses etter dette for gjennomført i norsk rett.

9.2.2 Anbefaling nr. II – Kriminalisering av terrorfinansiering og hvitvasking

Anbefalingen innebærer i hovedsak at hvert enkelt land skal gjøre det straffbart å finansiere terrorisme, terrorhandlinger og terroristorganisasjoner. Etter FATF`s alminnelige anbefaling nr. 4 skal landene anse ”serious offences” som primærlovbrudd for hvitvaskingshandlinger. Den spesielle anbefaling II bygger på anbefaling nr. 4, ved å kreve at lovbrudd knyttet til terrorfinansiering skal inkluderes blant straffbare handlinger som anses for hvitvasking. Terror­handlinger skal anses som straffbare selv om de utøves i en annen stat.

Arbeidsgruppen viser til omtale i Ot. prp. nr. 61 (2001-2002), særlig punkt 9.8 i proposisjonen. Anbefalingen anses gjennomført i norsk rett gjennom lovendring i straffeloven 28. juni 2002 nr. 54.

9.2.3 Anbefaling nr. III – Frysing og beslaglegging av terrormidler

Anbefaling nr. III forutsetter at hvert land gjennomgår sitt regelverk for å gjennomføre tiltak som gir myndighetene adgang til å ”fryse” kapital (”funds and assets”) som tilhører (a) terrorister eller terrororganisasjoner, og (b) de som finansierer terrorhandlinger eller terrororganisasjoner. Myndighetene skal videre ha adgang til å beslaglegge og inndra (a) utbytte av terror eller terrorhandlinger, (b) eiendom/formue brukt i forbindelse med terror, terrorhandlinger eller av terrororganisasjoner, og (c) eiendom/formue tiltenkt eller avsatt til bruk i forbindelse med terror, terrorhandlinger eller terrororganisasjoner. Anbefalingen anses gjennomført i norsk rett gjennom lovendring i straffeloven 28. juni 2002 nr. 54, samt forskrifter som nevnt i punkt 9.2.1.

9.2.4 Anbefaling nr. IV – Rapportering av mistenkelige transaksjoner

Det følger av anbefaling nr. IV at dersom en finansinstitusjon og/eller andre ikke-finansielle virksomheter som er underlagt hvitvaskingsregelverket har mistanke om at en transaksjon har tilknytning til terrorisme, terrorhandlinger eller terror­organisasjoner, skal institusjonene straks rapportere dette til kompetente myndigheter. Tilsvarende rapport skal gis i tilfeller det foreligger rimelig grunn til mistanke om at en transaksjon har tilknytning til terrorisme, terrorhandlinger eller terror­organisasjoner. Med ”kompetent myndighet” menes i denne anbefalingen enten et lands hvitvaskingsenhet eller annen sentral myndighet som mottar meldinger mv. i forbindelse med hvitvasking av utbytte.

Det vises til omtale i Ot.prp. nr. 61 (2001-2002) punkt 2.1.5. Anbefalingen anses gjennomført i norsk rett gjennom lovendring i finansieringsvirksomhetsloven 28. juni 2002 nr. 54.

9.2.5 Anbefaling nr. V – Internasjonalt samarbeid

Anbefalingen nr. V innebærer bl.a. at utveksling av informasjon vedrørende terrorfinansiering med andre land gjennom felles mekanismer (”mutual legal assistance mechanism”) og andre metoder bør tillates. Det bør foreligge spesielle forholdsregler for å nekte personer involvert i terrorfinansiering ”safe haven” (tilfluktssted). Hvert land bør ha prosedyrer som tillater utveksling av personer involvert i terrorfinansiering. Videre bør landene ha bestemmelser eller prosedyrer som sikrer at påstander som er politisk motivert ikke anses som grunnlag for å nekte krav om utveksling av personer som påstås å være involvert i terrorfinansiering.

I kapittel 11.1 nedenfor forslås det at de særlige reglene om bruk av opplysninger som ØKOKRIM mottar, ikke videreføres. Arbeidsgruppen kan ikke se at det foreligger andre restriksjoner i norsk rett som hindrer utveksling av informasjon mv. Anbefalingen vil etter opphevelsen av den nevnte bestemmelsen anses som oppfylt.

9.2.6 Anbefaling nr. VI – Alternative overføringsmetoder

Anbefaling nr. VI forutsetter at hvert enkelt land gjennomgår sitt regelverk for å sikre at alle personer og foretak som overfører penger eller fordringer på vegne av andre skal ha konsesjon eller være registrert for å utøve slik virksomhet, og at disse personer og foretak pålegges en plikt til å følge alle FATF anbefalingene, herunder å rapportere mistenkelige transaksjoner mv. Videre forutsettes det i anbefalingen at det enkelte land har administrative, sivile eller strafferettslige sanksjoner, som rammer personer eller foretak som driver slik overføringsvirksomhet på en ulovlig måte.

Etter FATFs syn har penge- og valutaoverføringssystemer vist seg å være utsatt for misbruk i forbindelse med hvitvasking av utbytte og finansiering av terrorhandlinger. Hensikten med anbefaling nr. VI er etter FATFs oppfatning å sikre at alle forskjellige systemer for overføring av penger eller fordringer, herunder også såkalte ”alternative systemer”, blir pålagt å følge tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering.

Etter norsk rett er systemer for betalingsoverføringer regulert ulike steder. For det første følger det av valutaforskriften (forskrift 27. juni 1990 nr. 595) kapittel 4 at det er forbudt for andre enn Norges Bank og valutabanker å drive ervervsmessig betalingsformidling med utlandet. Forbudet tolkes vidt, og antas også å omfatte såkalte hawala-systemer. Norges Bank kan i særskilte tilfeller gjøre unntak fra forbudet, jf. valutaforskriften § 18-2. Dispensasjonspraksis har vært streng. For det andre skal alle betalingssystemer registreres hos Kredittilsynet, jf. betalingssystemloven § 3-2. Registreringsplikten gjelder også innenlandske betalingssystemer, men den omfatter ikke ”alternative betalingssystemer”, jf. definisjonen i betalingssytemloven § 1-1 annet ledd. Både overtredelse av valutaforskriften og betalingssystemloven er straffbart. Innenlandske ”alternative betalingssystemer” er ikke regulert, men arbeidsgruppen er i tvil om dette utgjør en praktisk problemstilling.

Et særskilt problem oppstår imidlertid i forhold til penger som sendes i posten, som f.eks Posten Norge AS’ ”Verdibrev”. Slike forsendelser synes å falle innenfor FATFs anbefaling, men er neppe regulert av ovennevnte bestemmelser i betalingssystemloven eller valutaforskriften. Posten Norge AS er omfattet av dagens hvitvaskingsregler i den grad det utføres oppgaver for en finans­institusjon, men utsendelse av Verdibrev er ikke en slik oppgave. Virksomheten er derfor ikke omfattet av hvitvaskingsreglene. Etter arbeidsgruppens vurdering bør imidlertid Posten Norge AS omfattes av hvitvaskingsreglene uavhengig av om det utfører oppgaver for en finansinstitusjon eller ikke, jf. lovutkastet § 1 første ledd nr. 8. Andre foretak som driver konsesjonspliktig postformidling som nevnt i postloven § 4 bør etter arbeidsgruppens vurdering også omfattes av regelverket.

For øvrig vises til at Finansdepartementet for tiden vurderer endringer i valuta­loven og valutaforskriften. I den forbindelse vil gjennomføringen av FATF-anbefalingen kunne vurderes nærmere. Dersom det på sikt gjennomføres endringer som åpner for at flere institusjoner enn etter gjeldende rett skal kunne drive betalingsoverføringer, vil slike institusjoner falle inn under definisjonen av rapporteringspliktige etter utkastet til hvitvaskingslov § 1 nr. 3.

9.2.7 Anbefaling nr. VII – Elektroniske overføringer/Identifisering av avsender

Virksomheter som driver betalingsformidlingsvirksomhet skal etter anbefaling nr. VII sikre at opplysninger som gjør det mulig å identifisere avsender følger overføringen til enhver tid og i ethvert ledd i betalingskjeden. Opplysningene om avsender skal følge betalingen også når betalingen går gjennom flere transaksjoner før den kommer til siste mottaker. I anbefalingen er det nevnt at informasjon om avsenders navn, adresse og kontonummer bør følge overføringen. Det fremgår av veiledningen at denne oppramsingen ikke er ment å være uttømmende. I enkelte tilfeller vil det ikke foreligge informasjon om kontonummer, eksempelvis ved engangskunder. I enkelte land kan nasjonalt identitetsnummer eller fødselsdato- og sted betraktes som tilstrekkelig informasjon. Manglende opplysninger om avsenders identitet skal betraktes som mistenkelig av betalingsformidleren. Betalingsformidleren bør i slike tilfeller undersøke forholdet nærmere. Når det gjelder transaksjoner fra land som ikke har bestemmelser om at informasjon om avsender skal følge transaksjonen, legges det til grunn at dette spørsmålet må finne sin løsning i internasjonale fora. I veiledningen til anbefalingen har FATF uttalt at anbefalingen retter seg særlig mot banker, vekslingskontor og betalings­overføringstjenester. Hensikten med anbefalingen er imidlertid at alle typer betalings­formidlingssystemer og tjenester (også eventuelle ”uformelle” systemer og tilbydere) omfattes av reglene om tiltak mot hvitvasking av utbytte og finansiering av terrorisme.

Forståelsen av denne anbefalingen er ikke helt avklart, jf. omtale i punkt 9.1. Det er et spørsmål om det praktisk sett er mulig at slik informasjon følger transaksjonen i hele betalingskjeden, både ved overføringer innenlands og til utlandet. Det forslås at navn, adresse og så vidt mulig kontonummer skal følge ethvert ledd i betalingskjeden, etter nærmere regler gitt av departementet, jf. lovutkastet § 5, jf. § 15.

9.2.8 Anbefaling nr. VIII – Organisasjoner med allmennyttige formål

Anbefalingen forutsetter at det enkelte land foretar en gjennomgang av lover og forskrifter som gjelder virksomheter som kan bli misbrukt i forbindelse finansiering av terrorisme. Anbefalingen retter seg særlig mot organisasjoner som ikke har økonomisk fortjeneste som mål.

Arbeidsgruppen har ikke foretatt en slik fullstendig gjennomgang. Det vises for øvrig til at forståelsen av denne anbefalingen ikke er fullstendig avklart, se ovenfor under punkt 9.1

Det vises også til at en arbeidsgruppe nedsatt av Finansnæringens Hovedorganisasjon kontaktet Kredittilsynet i februar 2002 med ønske om at det innføres en forenklet registreringsplikt for juridiske personer, som ikke er registreringspliktige i Enhetsregisteret. Den nåværende registreringsplikten i registeret omfatter eksempelvis ikke foreninger, lag, sameier, aksjespareklubber og andre sammenslutninger, herunder ideelle organisasjoner. Ved etablering av slike kundeforhold oppfordrer bl.a. finansinstitusjonene kundene til å la seg frivillig registrere i Enhetsregisteret. Dersom en ikke oppnår slik registrering tildeler institusjonene disse gruppene såkalte konstruerte kundenummer, men dette sikrer ingen entydig og fullstendig offentligrettslig registrering av de aktuelle juridiske personene. De manglende krav til offentligrettslig registrering for slik juridiske personer vil etter omstendighetene kunne misbrukes i forbindelse med hvitvasking og terrorfinansiering. Personvernhensyn må imidlertid også tas i betraktning i en slik vurdering, jf. tilsvarende i Innst. O.nr. 28 (1993-94) s. 2 om lov om enhetsregisteret. Forslaget fra FNH-arbeidsgruppen er for tiden til vurdering i Kredittilsynet.

9.3 FATF – tiltak mot ikke-samarbeidende land

9.3.1 Generelt

I FATF pågår som nevnt i kapittel 2.3 en prosess for å identifisere land og territorier med mangelfull innsats for bekjempelse av hvitvasking av utbytte (Non Cooperative Countries and Territories). FATF publiserer en offentlig liste over NCCT-land. I FATF vurderes løpende om jurisdiksjoner har gjort tilstrekkelig fremgang slik at de kan fjernes fra listen. Dersom FATF mener det ikke foreligger noe fremgang, blir det vurdert om det skal iverksettes ytterligere mottiltak. FATF besluttet på plenumsmøte i Paris 20.-22. juni 2001 at det enkelte FATF-medlemsland selv kan bestemme type og omfang av slike mottiltak innenfor følgende ”meny”:

  • Strenge krav for å identifisere klienter og forsterkede/klargjørende retningslinjer/veiledning, inkludert jurisdiksjons-spesifikk veiledning, til finansinstitusjonene for identifisering av den egentlige eier, før forretningsforbindelser blir etablert med personer eller selskaper fra disse landene
  • Styrkede relevante rapporteringsmekanismer eller systematisk rapportering av finansielle transaksjoner ut fra en forutsetning om at finansielle transaksjoner med slike jurisdiksjoner mer sannsynlig er mistenkelige
  • Ved vurdering av søknader om godkjennelse av etablering av datterselskap, filial eller representasjonskontor av bank fra en jurisdiksjon identifisert som ikke samarbeidende, ta i betraktning at banken er hjemmehørende i en slik jurisdiksjon
  • Varsle virksomheter i ikke-finansiell sektor om at transaksjoner med selskaper/personer i jurisdiksjoner identifisert som ikke-samarbeidende kan innebære en risiko for hvitvasking av utbytte

ECOFIN (EU-rådet) vedtok 17. oktober 2000 at alle disse tiltakene skal være mulige å gjennomføre i alle EU-land. EU-landene ble således pålagt å endre sin lovgivning i overensstemmelse med dette.

9.3.2 Arbeidsgruppens vurdering og forslag

Arbeidsgruppen mener det er viktig å følge opp FATFs vedtak på dette punktet for å oppnå en effektiv forebyggelse av hvitvasking av utbytte og terrorfinansiering. Det er i dag neppe en tilstrekkelig klar hjemmel for å gjennomføre alle disse tiltakene i finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 tredje ledd siste punktum, jf. hvitvaskingsforskriften § 9.

Etter arbeidsgruppens vurdering kan det i forskrift gis nærmere regler om forbud eller restriksjoner når det gjelder adgangen for rapporteringspliktige til å etablere forretningsforhold til, eller foreta transaksjoner med personer eller foretak som har tilknytning til land eller områder som ikke har gjennomført tilfredsstillende tiltak mot hvitvasking av utbytte eller finansiering av terrorisme. Arbeidsgruppen foreslår derfor at det lovfestes en hjemmel til å gi slik forskrift, jf. lovutkastet § 15 første ledd nr. 10 og 11, jf. annet ledd.

Straff mv.

10.1 Straffeansvar

10.1.1 Gjeldende rett

Det følger av hvitvaskingsdirektivet artikkel 14 at hver medlemsstat skal treffe passende tiltak for å sikre at alle bestemmelser i dette direktivet gjennomføres i sin helhet, og særlig avgjøre hvilke straffetiltak som skal anvendes for brudd på bestemmelser som vedtas i henhold til direktivet. Denne bestemmelsen er ikke forslått endret i endringsdirektivet. Bestemmelsens rekkevidde utvides imidlertid med endringsdirektivet, på bakgrunn av utvidelsen av direktivets anvendelsesområde.

Direktivforpliktelsen er i dag gjennomført i finansierings­virksomhetsloven § 5-1. Det følger av denne bestemmelsen at den som forsettlig eller uaktsomt overtrer finansierings­virksomhetsloven eller bestemmelser eller pålegg gitt med hjemmel i loven eller medvirker til dette, straffes med bøter, eller under særlig skjerpende omstendigheter med fengsel i inntil 1 år, dersom forholdet ikke går inn under noen strengere straffe­bestemmelse. Etter bestemmelsens siste punktum fremgår det at uaktsom overtredelse av finansierings­virksomhetsloven § 2-17 likevel ikke er straffbar.

Finansieringsvirksomhetsloven § 5-1 siste punktum kom inn i loven ved lov 4. desember 1992 nr. 123. Departementet uttalte følgende i Ot.prp. nr. 85 (1991-92) s. 19:

”Finansdepartementet slutter seg til Justisdepartementets uttalelse om at uaktsom overtredelse av reglene mot hvitvasking ikke skal være straffbar.

I samsvar med direktivets artikkel 8 foreslår departementet en bestemmelse om at det ikke er erstatningsbetingende for institusjonen eller dens tjenestemenn å meddele opplysninger etter bestemmelsene til ØKOKRIM, dersom meddelelsen er skjedd i god tro.”

Det er også fastsatt enkelte regler om straff i kredittilsynsloven § 10.

10.1.2 Arbeidsgruppens vurdering og forslag

Arbeidsgruppen finner det hensiktsmessig å videreføre straffebestemmelsen i finansieringsvirksomhetsloven § 5-1 med visse modifikasjoner. Arbeidsgruppen ser ikke behov for å videreføre den særskilte konkurrensregelen. Arbeids­gruppen mener imidlertid ikke å gjøre materielle endringer i gjeldende rett på dette punktet.

Lovens formål er å forebygge og avdekke profittmotivert og annen alvorlig kriminalitet og hindre at finansinstitusjoner, visse profesjoner og næringsdrivende benyttes som hvitvaskingskanaler eller kanaler for terrorfinansiering. Det knytter seg således sterke offentlige interesser til å motvirke slike handlinger.

For enkelte av de nye rapporteringspliktige, for eksempel forhandlere av dyre gjenstander, vil det ikke være tilsynsordninger. For disse antas straffetrusselen å kunne være av spesiell betydning når det gjelder etterlevelse av lovens krav.

Bøter anses etter arbeidsgruppens vurdering som den mest egnede sanksjon. Strafferammen bør imidlertid i de grovere tilfellene være så høy at den ikke stenger for bruk av enkelte sentrale tvangsmidler, som for eksempel ransaking og pågripelse. Det et vilkår for ransaking at det er skjellig grunn til mistanke om en straffbar handling som kan medføre frihetsstraff, jf. straffeprosessloven § 192 første ledd. For pågripelse er et av vilkårene at mistanken gjelder en handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder, jf. straffeprosessloven § 171 første ledd. Opprettholdelse av en strafferamme på inntil 1 år, når det foreligger særlig skjerpende omstendigheter, er derfor hensiktsmessig. Når det gjelder påtalespørsmålet, foreslås det at påtale bare finner sted dersom allmenne hensyn gjør det nødvendig. Det vises til lovutkastet § 13.

10.2 Administrative sanksjoner

10.2.1 Gjeldende rett

Etter finansieringsvirksomhetsloven § 5-2 første ledd kan departementet gi pålegg om at forhold i strid med finansieringsvirksomhetsloven eller tilhørende forskrifter skal opphøre. Departementet kan etter bestemmelsens annet ledd ilegge den som ikke etterkommer et slikt pålegg en tvangsmulkt. Kompetansen er delegert til Kredittilsynet.

Etter kredittilsynsloven § 4 første ledd nr. 7 kan Kredittilsynet gi pålegg om ”å rette på forholdet dersom en institusjons organer ikke har overholdt sine plikter i medhold til bestemmelser gitt i eller i medhold av lov, eller har handlet i strid med konsesjonsvilkår”. Videre gir kredittilsynsloven § 10 annet ledd hjemmel for å ilegge tvangsmulkt dersom et pålegg ikke blir etterkommet. Sanksjonene omfatter alle foretak som er underlagt Kredittilsynets tilsyn, jf. kredittilsynslovens § 1.

Vedtak om pålegg og tvangsmulkt er et enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand. Vedtaket skal således begrunnes og kan påklages.

De forannevnte administrative sanksjonene vil kunne anvendes direkte på foretak som eksempelvis ikke har adekvate rutiner og systemer for å motvirke hvitvasking av utbytte.

10.2.2 Arbeidsgruppens vurdering og forslag

Etter arbeidsgruppens oppfatning er det viktig å ha hensiktsmessige og adekvate administrative virkemidler for å sikre at de rapporteringspliktige overholder hvitvaskingsregelverket. Etter gruppens vurdering bør finansierings­virksomhetsloven § 5-2 om pålegg og tvangsmulkt videreføres. De aktuelle administrative sanksjoner har klar sammenheng med den tilsynsfunksjonen som tilsynsorganene utøver. Det foreslås i lovutkastet § 14 at tilsynsorganer kan gi pålegg og tvangsmulkt mv. Det vises for øvrig til omtale av tilsyn mv. i punkt 7.

Politianmeldelse er det sentrale virkemiddel som brukes for å reagere mot brudd på hvitvaskingsreglene begått av de nye gruppene rapporteringspliktige som ikke er underlagt tilsyn, eksempelvis forhandlere av verdifulle gjenstander. Politianmeldelse er forøvrig et virkemiddel som kan anvendes overfor alle grupper av rapporteringspliktige ved grove brudd på hvitvaskingslovgivningen, jf. omtale i punkt 10.1.

Andre endringer

11.1 ØKOKRIMs taushetsplikt

11.1.1 Innledning

Etter finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 fjerde ledd femte og sjette punktum, kan opplysninger som ØKOKRIM mottar, bare anvendes i forbindelse med etterforskning av handlinger som fører til undersøkelsesplikt etter tredje ledd. Opplysningene kan bare anvendes i forbindelse med påtalemyndighetens eget arbeid.

Bestemmelsen i siste punktum ble tatt inn i finansieringsvirksomhetsloven i 1996 (lov 7. juni 1996 nr. 30) som følge av at finansinstitusjonenes undersøkelses- og rapporteringsplikt ble vesentlig utvidet. Det vises til omtale i Ot.prp. nr. 22 (1995-96) s. 16-17, der det bl.a. heter:

”Departementet bemerker at formålet med reglene om rapporteringsplikt er å bekjempe hvitvasking av penger. Det må tas i betraktning at opplysningene som institusjonene gir i henhold til rapporteringsplikten opprinnelig er taushetsbelagt, og at personvernhensyn tilsier forsiktighet m.h.t. bruk av opplysningene.

Etter departementets vurdering vil det likevel være lite rimelig om ØKOKRIM skal være forhindret fra å forfølge straffbare forhold som er avdekket på grunnlag av slike opplysninger, bare fordi de straffbare forhold ikke gjelder hvitvasking av penger og de underliggende straffbare handlinger til slik kriminalitet.

(…)

Departementet kan ikke se at tungtveiende personvernhensyn eller andre sterke hensyn taler mot en utvidelse av ØKOKRIMs etterforskningsadgang. Departementet mener etter dette at ØKOKRIMs etterforskningsadgang bør utvides i tråd med departementets høringsutkast.

(…)

”Departementet slutter seg imidlertid til Sparebankforeningens uttalelse om at opplysningene bare skal kunne brukes av politiet i forbindelse med påtalemyndighetens eget arbeid. Det er således ikke meningen at politiet skal kunne oversende opplysningene til for eksempel andre offentlige myndigheter, med mindre dette er et ledd i påtalemyndighetens eget arbeid i tilknytning til mistanke om straffbare handlinger. Departementet mener at det bør lovfestes en regel om dette, jf. forslaget.”

I Tjenesteinstruks for personell som arbeider ved ØKOKRIMs hvitvaskingsenhet § 1-4 er det på bakgrunn av finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 fjerde ledd siste punktum fastsatt følgende regel om taushetsplikten:

”Enhver som er ansatt i eller utfører arbeid for ØKOKRIMs hvitvaskingsenhet plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger som er gitt til ØKOKRIMs hvitvaskingsenhet i medhold av finansieringsvirksomhetsloven § 2-17. Dette gjelder ikke etter at det er åpnet straffesak på grunnlag av opplysningene. I slike saker gjelder straffeprosesslovens regler om taushetsplikt og reglene i finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 fjerde ledd nest siste og siste punktum.

I saker som er til undersøkelse i ØKOKRIMs hvitvaskingsenhet, er taushetsplikten ikke til hinder for at nødvendige opplysninger gis til ØKOKRIM, politiet eller utenlandsk samarbeidende hvitvaskingsenhet for å avklare om det er rimelig grunn til mistanke om straffbart forhold som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder. Det skal i så fall opplyses at opplysningene bare kan brukes til å besvare henvendelsen fra ØKOKRIMs hvitvaskingsenhet.

Autorisert personell ved ØKOKRIMs hvitvaskingsenhet skal undertegne særskilt taushetserklæring. Erklæringen skal oppbevares hos administrasjonssjefen ved ØKOKRIM.”

Etter gjeldende rett kan opplysningene således ikke benyttes til rene etterretningsformål. De kan heller ikke utveksles til bruk i utenlandsk samarbeidende enhet hvis det ikke er åpnet straffesak i Norge eller utlandet. Dessuten kan de bare gis til kontrolletatene som ledd i etterforskning etter straffeprosesslovens regler. Hvis straffesaken henlegges, kan ikke kontrolletatene benytte opplysingene til egne formål. Hvorvidt de ellers kan benytte opplysningene, for eksempel slik at trygdeetaten stopper trygdeutbetalinger fordi den blir klar over at en person har arbeidsinntekt, er uklart. Endelig er det lagt til grunn at opplysningene ikke kan benyttes til fullbyrdelse av tidligere idømte krav om inndragning eller erstatning, selv om dette er krav som springer ut av tidligere hvitvaskingshandlinger, og dermed står i nær sammenheng med lovens formål.

Den begrensede adgang til bruk av opplysningene følger av en tolkning av lovens ordlyd sammenholdt med uttalelsene om forholdet til kontrolletatene i forarbeidene. ”Påtalemyndighetens eget arbeid” omfatter ledelse av etterforskningen. Etterretning ligger dels innenfor, dels utenfor påtalemyndig­hetens område. Formålet med undersøkelsen, og graden av personrettet undersøkelse er avgjørende for om den anses som etterforskning og dermed faller inn under påtalemyndighetens arbeid.

Formuleringen ”kan bare anvendes i forbindelse med påtalemyndighetens eget arbeid” stenger ikke for bruk av opplysingene i forbindelse med undersøkelser i ØKOKRIMs hvitvaskingsenhet. Det sies ikke noe direkte om dette i loven. Men det antas å følge av forarbeidene og lovens system at ØKOKRIMs hvitvaskingsenhet skal foreta en siling av meldingene og at det derfor er hjemmel for å foreta visse undersøkelser. Formålet med undersøkelsen er å avklare om det er rimelig grunn til mistanke om straffbart forhold slik at det kan iverksettes etterforskning, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd. Undersøkelsen kan blant annet gå ut på søk i tilgjengelige registre og innhenting av informasjon fra andre politiorganer, og i forbindelse med slike forespørsler må det gis visse opplysninger for at mottakeren skal kunne besvare henvendelsen. Det skal i slike tilfeller bare opplyses om det som er nødvendig for å besvare henvendelsen fra Hvitvaskingsenheten, og de som mottar opplysningene, kan ikke oversende dem til andre. Hvitvaskingsenheten kan ikke, som ledd i sine undersøkelser, gi opplysninger til kontrolletatene.

Det er i flere sammenhenger påpekt at den begrensede adgang til å benytte opplysninger fra meldingene reiser problemer.

FATFs generelle anbefaling nr. 32 lyder:

Exchange of information relating to suspicious transactions
Recommendation 32

Each country should make efforts to improve a spontaneous or "upon request" international information exchange relating to suspicious transactions, persons and corporations involved in those transactions between competent authorities. Strict safeguards should be established to ensure that this exchange of information is consistent with national and international provisions on privacy and data protection.

I FATFs Mutual evaluation rapport 25. juni 1998 om Norge heter det bl.a.:

“In relation to international co-operation,Norwayis party to a wide range of international instruments which allow it to provide assistance. This would be further strengthened if operational co-operation between ØKOKRIM and similar foreign bodies were improved through an easing of the secrecy requirements and the entering of more memoranda of understanding to exchange information.

I forbindelse med Justisdepartementets høringsnotat 20. desember 2001 om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv., ble det også foreslått å endre finansierings­virksomhetsloven § 2-17 tredje ledd første punktum, se nærmere omtale av hørings­forslaget i punkt X. Flere høringsinstanser tok da til orde for å endre taushets­pliktsregelen. Justis­departementet uttalte følgende om dette i Ot. prp. nr. 61 (2001-2002) punkt 10.6.11.3:

”Når det gjelder spørsmålet om bruken av de opplysningene som rapporteres inn, har departementet merket seg at ØKOKRIM, Politiets sikkerhetstjeneste og Kredittilsynet ønsker å bruke opplysningene til andre formål enn det loven åpner for, jf. finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 fjerde ledd siste punktum. Begrensningen kom inn i loven i 1996 (lov 7. juni 1996 nr. 30) som følge av at finansinstitusjonenes undersøkelses- og rapporteringsplikt ble vesentlig utvidet, jf. Ot. prp. nr. 22 (1995-96) s. 16-17. I det foreliggende lovforslaget foreslår departementet en ytterligere utvidelse. Etter departementets syn er det foreløpig ikke tilstrekkelig grunn til også å utvide adgangen til å bruke innrapporterte opplysninger. En slik utvidelse bør under enhver omstendighet ikke foretas uten at spørsmålet har vært på høring. Det kan imidlertid være naturlig at spørsmålet vurderes på nytt som ledd i arbeidet med gjennomføringen av endringene i EUs hvitvaskingsdirektiv.”

I sin høringsuttalelse siterte ØKOKRIM taushetspliktregelen i instruksen, og uttalte:

”Instruksen ble til i 1997 etter lengre tids diskusjon og samarbeid mellom ØKOKRIM og det lovbestemte kontrollutvalget for tiltak mot hvitvasking, jf. § 2-17a, som skal føre kontroll med ØKOKRIMs behandling av meldinger etter § 2-17. Kontrollutvalget skal legge særlig vekt på rettssikkerhets – og personvernhensyn. Dette kommer klart til uttrykk i instruksen som etter ØKOKRIMs oppfatning i for stor utstrekning ivaretar disse hensyn på bekostning av hensynet til effektiv bekjempelse av hvitvaskingsproblemet.”

I høringsuttalelsen ble det videre påpekt at det er et viktig mål etter Terrorfinansierings­konvensjonens fortale å avskjære terrorisme. Godt etterretnings­arbeid og internasjonalt samarbeid på etterretningsnivå er antakelig en forutsetning for å nå dette målet. Det er da nødvendig at opplysningene kan benyttes til etterretning og at de kan deles med andre hvitvaskingsenheter i utlandet. Etter den provisoriske anordningen § 4 var det ingen begrensning i bruken av opplysningene. Overføringen av regelen om undersøkelses- og rapporteringsplikt til finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 innebar derfor en innstramming i bruken av opplysninger om transaksjoner som kunne ha tilknytning til terrorfinansiering.

I høringsnotat 1. februar 2002 ba Sosialdepartementet om høringsinstansenes syn på forslag til endring i fjerde ledd siste punktum. Forslaget lød:

”Opplysningene kan bare anvendes i forbindelse med påtalemyndighetenes eget arbeid, unntatt når det foreligger mistanke om andre kriminelle forhold.”

Forslaget tok sikte på å lette samarbeidet mellom trygdeetaten og ØKOKRIM.

Finansdepartementet uttalte bl.a. følgende i sin høringsuttalelse 12.mars 2002:

”.. dette [er] et spørsmål som eventuelt bør utredes på generelt grunnlag, og ikke kun i forhold til Sosialdepartementets konkrete innspill. Det vises i den forbindelse til at det nylig ble vedtatt vesentlige endringer i hvitvaskingsdirektivet, og at det i den anledning vil måtte foretas tilsvarende endringer i finansieringsvirksomhetsloven § 2-17. Det antas at Sosialdepartementet vil kunne gi uttrykk for sine synspunkter om denne bestemmelsen i tilknytning til den regelverksrevisjon som da vil bli foretatt.

Det skal for øvrig bemerkes at Sosialdepartementets forslag til lovtekst fremstår som svært vanskelig tilgjengelig, og gjeldende formulering vil neppe bidra til å bedre Økokrims arbeidssituasjon.”

Sosialdepartementet fremmet ikke forslaget for Stortinget. I brev 23. mai 2002 sluttet det seg i stedet til ØKOKRIMs forslag i høringsuttalelsen om lovtiltak mot terrorisme og, uttalte:

”ØKOKRIMs forslag vil fjerne det hinderet som dagens lovbestemmelse måtte utgjøre for samarbeidet mellom ØKOKRIM og trygdeetaten. Sosialdepartementet slutter seg derfor til forslaget og ber om at Finansdepartementet så snart som mulig tar opp spørsmålet om en slik lovendring.”

I anmodningsvedtak nr. 505 (2001-2002) ba Stortinget Regjeringen om å gjennomgå retningslinjene for ØKOKRIMs virksomhet ut fra formålet om å gjøre det enklere for ØKOKRIM å kunne avdekke trygdemisbruk (jf. Innst. O. nr. 56) Vedtaket lyder slik:

”Stortinget ber Regjeringen om å gjennomgå retningslinjene for ØKOKRIMs virksomhet ut fra formålet om å gjøre det enklere for ØKOKRIM å kunne avdekke trygdemisbruk (jf. Innst. O. nr. 56)”.

Arbeidsgruppen legger til grunn at anmodningsvedtaket vil kunne hensyntas i det videre arbeidet med revisjon av hvitvaskingsregelverket, jf. også omtale nedenfor under punkt 11.1.2.

Det nevnes videre at tidligere artikkel 6 tredje ledd i første hvitvaskingsdirektiv lød:

”Opplysninger som myndighetene mottar i samsvar med første ledd kan bare brukes i forbindelse med bekjempelse av hvitvasking av penger. Medlemsstatene kan likevel fastsette at slike opplysninger også kan brukes til andre formål.”

Denne artikkelen er ikke foreslått videreført i endringsdirektivet ny artikkel 6.

11.1.2 Arbeidsgruppens vurdering og forslag

Arbeidsgruppen foreslår at bestemmelsene i finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 fjerde ledd femte og sjette punktum ikke videreføres.

Arbeidsgruppen finner at restriksjonene på bruk av opplysningene etter gjeldende rett er for strenge. Hensynet til en mer effektiv bekjempelse av hvitvasking og terrorfinansiering tilsier en mer utstrakt bruk av opplysningene. Personvernhensynet er et meget viktig, men ikke avgjørende hensyn ved utformingen av reglene. Arbeidsgruppen anser at personvernhensynet blir godt ivaretatt blant annet ved videreføring av Kontrollutvalget for tiltak mot hvitvasking. Det nevnes at Norge er det eneste av FATF - landene som har et slikt kontrollutvalg. Formålet med utvalget vil fortsatt være å sikre at Hvitvaskingsenheten i sin saksbehandling tar forsvarlig hensyn til rettssikkerheten og personvernet. Se nærmere om Kontrollutvalget under kapittel 8.

Arbeidsgruppen antar at det er en fordel for den som meldingen angår, at avklaring om vedkommendes forhold i størst mulig utstrekning skjer i Hvitvaskingsenheten, slik at det bare er de klarere tilfellene som medfører åpning av straffesak og oversending til politiet til etterforskning. Slik oversending medfører føring i STRASAK som er et politiregister som mange har tilgang til, også forvaltningsavdelingene i politiet og fengslene. Hensynet til nettopp personvernet tilsier derfor at ØKOKRIMs adgang til å foreta undersøkelser utvides.

Bortfall av sjette punktum medfører ikke at opplysningene kan brukes fritt. Hvitvaskingsenhetens tjenestemenn er bundet av taushetsplikten i straffeprosessloven § 61 a flg. og politiloven § 24. Selv om det ikke er sagt uttrykkelig i loven eller forarbeidene, må det antas at disse bestemmelsene, med de modifikasjoner som følger av finansieringsvirksomhetsloven § 2-17, blant annet fjerde ledd femte og sjette punktum, regulerer tjenestemennenes taushetsplikt også etter gjeldende rett. Hvitvaskingsenhetens plassering i ØKOKRIM og den nære sammenheng med politiet og påtalemyndighetens arbeid gjør dette naturlig.

Arbeidsgruppen har vurdert om det bør gjelde særegne taushetspliktregler om selve hvitvaskingsmeldingen for å ivareta sikkerheten til melderen (kilden). Arbeidsgruppen er kjent med at EU-kommisjonen har iverksatt en prosess for å kartlegge eventuelle problemer knyttet til trusler mv. mot melderen. Arbeidsgruppen legger til grunn at utfallet av kartleggingen eventuelt vil følges opp av norske myndigheter.

Bortfall av bestemmelsen vil imidlertid medføre at opplysningene kan benyttes i etterretningsøyemed. Dette innebærer at opplysningene kan legges inn i KRIMSYS - politiets etterretningsregister. KRIMSYS er et dataregister for sensitive personopplysninger hjemlet i strafferegistreringsloven § 4. Bare politiet har tilgang, men registeret er ikke tilgjengelig for alle som arbeider i politiet. Kun autorisert personell har tilgang.

Videre vil bortfall av bestemmelsen medføre at opplysningene kan utveksles med hvitvaskingsenheter i andre land, fortrinnsvis etter nærmere avtale (memorandum of understanding) med det enkelte land. Dette er den vanlige ordningen i FATF-landene.

Dernest må opplysningene kunne brukes til å fullbyrde allerede idømte krav om inndragning og erstatning. Slike krav knytter seg til tidligere profittmotivert kriminalitet og/eller tidligere hvitvaskingshandlinger, og bruk av opplysningene fra meldingene til fullbyrding av slike krav har nær sammenheng med formålet med hvitvaskingsregelverket, selv om de aktuelle transaksjoner ikke kan knyttes til noe straffbart. En person er for eksempel dømt for fakturabedragerier og til å tåle inndragning av en million kroner. Kravet er ikke innfridd. Det kommer melding fra en kunsthandler om at en person har betalt en halv million kroner i kontanter for et maleri. Forhandleren sender hvitvaskingsmelding til ØKOKRIM. Det viser seg at personen har arvet pengene. Opplysningene bør likevel kunne gis til Statens innkrevingssentral slik at inndragningskravet kan fullbyrdes.

Hvitvaskingsenheten bør få adgang til å innhente informasjon fra kontroll­etatene for å avgjøre om det bør åpnes straffesak. Som ledd i slik undersøkelse vil det ofte være nødvendig å gi visse opplysninger fra hvitvaskingsmeldingen, og det bør det være anledning til. Slik utvidet undersøkelsesadgang vil kunne avklare at det ikke er skjedd noe straffbart, slik at opplysningene kan slettes. Hvis det må åpnes straffesak før slik informasjon kan innhentes, og saken kan henlegges, vil flere få kunnskap om rapporteringen av transaksjonen og personen enn det som ville være tilfellet dersom Hvitvaskingsenheten selv kunne foreta den nødvendige avklaringen. Åpning av straffesak medfører som nevnt føring i STRASAK. Dersom den rapporterte transaksjonen viser seg å være i orden, er det således i den rapporterte personens interesse at Hvitvaskingsenhetens undersøkelsesadgang er så vid som mulig. På den annen side vil en utvidet undersøkelsesadgang, hvis det viser seg å være hold i mistanken, kunne føre til at saken er bedre utredet når den overføres til politiet for etterforskning. Bedre utredete saker kan føre til høyere oppklaringsprosent og færre henleggelser.

Arbeidsgruppen er i tvil om hvor langt det bør åpnes for at kontrolletatene benytter opplysningene til å fremme egne formål, for eksempel slik at trygde­kontoret benytter opplysningene til å stanse trygdeutbetalinger. Ved straffbare forhold bør det være slik adgang. I andre tilfeller, hvor det for eksempel er grunnlag for justering av utmålt stønad på grunn av opplysningene, men det ikke har skjedd noe straffbart, finner arbeidsgruppen at det ikke bør være adgang til å bruke opplysningene.

11.2 Institusjonenes taushetsplikt og unntak fra taushetsplikten for å utveksle informasjon for å motvirke hvitvasking av utbytte m.v.

Finansinstitusjonene er underlagt taushetsplikt vedrørende kunders forhold. Det vises her til sparebanklovens § 21, forretningsbanklovens § 18, finansierings­virksomhets­lovens § 3-14 og forsikrings­virksomhets­lovens § 1-3.

De aktuelle lovbestemmelsene inneholder et unntak fra taushetsplikten for at styret i vedkommende institusjon, eller andre med fullmakt fra styret, skal kunne konferere med andre finansinstitusjoner i særlige saker hvor dette er påkrevet. Kredittilsynet har lagt til grunn at dette unntaket fra taushetsplikten hjemler adgang for finansinstitusjonene til å utveksle kundeopplysninger seg imellom for å motvirke hvitvasking av utbytte. Det vises her til Kredittilsynets rundskriv 11/2000 datert 17. april 2002 s. 3. Den aktuelle unntaksbestemmelsen fra taushetsplikten er ikke videreført i Banklovkommisjonens delutredning nr. 6 NOU 2001: 23 ”Finansforetakenes virksomhet” kapittel 13 ”Forholdet til kundene”. Etter arbeidsgruppens oppfatning bør adgangen til å utveksle kundeopplysninger lovfestes. Det foreslås derfor i § 9 annet ledd et unntak fra taushetsplikten for rapporterings­pliktige som nevnt i § 1 første ledd. Unntaket bør også gjelde tilsvarende for utveksling av kundeopplysninger i forhold til tilsvarende utenlandske rapporteringspliktige som er underlagt tilsynsordning av EØS-standard.

11.3 Elektroniske overvåkningssystemer

For å muliggjøre oppdagelse av og rapportering av mistenkelige transaksjoner knyttet til hvitvasking av utbytte, terrorfinansiering, er det fra et tilsynsmessig synspunkt hensiktsmessig at finansinstitusjonene etablerer elektroniske overvåkningssystemer. Kredittilsynet har således uttalt at institusjonene bør starte et arbeid med å etablere slike systemer innen 2003. FNH har på vegne av medlemsbedriftene igangsatt et slikt arbeid. Arbeidsgruppen deler også det synspunktet at finansinstitusjonene bør arbeide med å etablere slike elektroniske overvåkningssystemer og foreslår derfor at departementet i forskrift kan pålegge institusjonene en plikt til å etablere slike systemer, se utkast til § 15 første ledd nr. 9.

11.4 ØKOKRIMs informasjonsplikt til mistenkte

11.4.1 Innledning

Det følger av finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 sjette ledd første og annet punktum at ØKOKRIM på begjæring skal informere vedkommende som har vært mistenkt. Informasjonsplikten inntrer ett år etter at etterforskningen er avsluttet. Det vises til tilsvarende bestemmelse i hvitvaskingsforskriften § 13 annet ledd. Det er gitt nærmere regler i Tjenesteinstruks for personell som arbeider ved ØKOKRIMS Hvitvaskingsenhet.

Finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 sjette ledd første og annet punktum ble foreslått av departementet i Ot.prp. nr. 85 (1991-92) og departementet uttalte bl.a. (Ot.prp. nr. 85 (1991-92) s. 18-19):

”EØS-reglene har ikke bestemmelser om eventuelt varsel til den etterforskningen gjelder. For å sikre gjennomføringen av en effektiv etterforskning vil det etter departementets oppfatning være nødvendig at kunder eller tredjemenn ikke får kjennskap til at etterforskningen pågår. Etter at undersøkelsene/etterforskningen er gjennomført gjør ovennevnte hensyn seg ikke gjeldende. Departementet fremmer derfor forslag om at det ett år etter at etterforskningen er avsluttet, kan informeres om at det er oversendt opplysninger til eller at det har vært foretatt undersøkelser. Det foreslås at slik underretning bare gis på begjæring. Departementet viser for øvrig til de forslag og vurderinger som fremkommer i Ot. prp. nr. 40 (1991-92) s. 32 flg. vedrørende varsel om telefonavlytting i narkotikasaker.”

Finanskomiteen sluttet seg til departementets forslag, jf. Innst. O. nr. 23 (1992-93) s. 24. Det ble foretatt enkelte tekniske endringer i bestemmelsen i 1996 (lov 7. juni 1996 nr. 30), jf. Ot. prp. nr. 22 (1995-96).

11.4.2 Arbeidsgruppens vurdering og forslag

Lovens ordlyd og forarbeidene gir liten veiledning om hvordan bestemmelsen om informasjonsplikt skal forstås. Det er uklart hva som menes med ”etterforskning” i denne bestemmelsen; om det er Hvitvaskingsenhetens undersøkelser eller politiets etterforskning etter at det er åpnet straffesak på grunnlag av meldingen. Ved straffeprosessuell etterforskning gjelder straffeprosesslovens regler om dokumentinnsyn, jf. straffeprosessloven § 242. Bestemmelsen må derfor forstås slik at det er Hvitvaskingsenhetens undersøkelser det er aktuelt å få informasjon om. Her kan det imidlertid oppstå problemer i forhold til plikten til å slette opplysningene, jf. finansierings­virksomhetsloven § 2-17 sjette ledd annet til fjerde punktum. Hvis meldingen blir slettet er det ikke noe å informere om. I praksis er regelen om informasjons­plikt tolket snevert av hensyn til slettingsregelen som anses viktigere i personvernsammenheng.

Det er også uklart når plikten til å informere inntrer; om ettårsfristen løper fra det tidspunkt Hvitvaskingsenheten har avsluttet sine undersøkelser eller fra tidspunktet for påtalevedtak i straffesaken.

I tjenesteinstruks for personell som arbeider ved ØKOKRIMs hvitvaskingsenhet § 5-1 er det fastsatt følgende:

”På begjæring fra den som har vært mistenkt, skal ØKOKRIMs hvitvaskingsenhet ett år etter at etterforskningen i straffesaken er avsluttet gi ham eller henne en bekreftelse på at han/hun har vært meldt til ØKOKRIM i medhold av finansieringsvirksomhetsloven § 2-17, opplysning om hvilken finansinstitusjon som var melder og hvilken transaksjon meldingen gjaldt.

For opplysninger i straffesaksdokumentene, gjelder straffeprosesslovens regler om dokumentinnsyn.”

Det vises også til at ØKOKRIM årlig mottar svært få begjæringer om informasjon. Videre vises det til at det etter EØS-forpliktelsene ikke stilles særlige krav til informasjonsplikt. Departementet henviser for øvrig i Ot.prp. nr. 85 (1991-92) bl.a. til reglene om varsel om telefonavlytting i narkotikasaker. Disse reglene er endret.

Arbeidsgruppen foreslår etter dette at bestemmelsen ikke videreføres. Etter arbeidsgruppens vurdering er det mest hensiktsmessig at informasjons­plikten reguleres av de alminnelige reglene i straffeprosessloven. Disse reglene gir mistenkte og siktede klare rettigheter i en straffesak, og arbeidsgruppen kan ikke se at det er behov for særskilte regler i hvitvaskingssaker.

Forskrifter

Det foreslås at det fastsettes en egen bestemmelse som gir departementet myndighet til å fastsette utfyllende regler i forskrift, jf. lovutkastet § 15. Det vil være flere departementer involvert i forskriftsarbeidet. Ved iverksettelsen av loven, vil det bli vurdert hvilket departement som skal fastsette de enkelte forskrifter.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Det antas at gjennomføringen av EØS-forpliktelsene om utvidelse av kretsen av de personer og foretak som omfattes av pliktene i den nye loven vil få både økonomiske og administrative konsekvenser for de personer og virksomheter dette gjelder. Dette gjelder særlig i forhold til etablering av kontrollrutiner og opplæring av ansatte. Utvidelsen av anvendelsesområdet kan også medføre økte økonomiske og administrative kostnader for tilsynsorganene, herunder bl.a. Kredittilsynet, Lotteritilsynet og Advokattilsynet.

Det gis i forslaget en forskriftshjemmel til å fastsette en plikt for finansinstitusjonene til å etablere elektroniske overvåkningssystemer. Dette kan medføre kostnader for finansinstitusjonene, bl.a. i form av utvikling og etablering av nye IT-systemer.

Videre antas det at ØKOKRIM kan få økte økonomiske og administrative kostnader som følge av at mengden meldinger kan komme til å øke etter utvidelsen av anvendelses­området for rapporteringspliktige etter regelverket, og på bakgrunn av tiltak i tråd med FATFs vedtak om ytterligere mottiltak mot ikke-samarbeidende land. Det antas videre at politiet kan få en økt mengde saker å etterforske.

Utkast til lov om forebyggende tiltak mot hvitvasking av utbytte og finansiering av terrorisme (Hvitvaskingsloven)

Kapittel 1 Virkeområde

§ 1Rapporteringspliktige

Denne loven gjelder for følgende fysiske og juridiske personer, deres ansatte og enhver som utfører funksjoner på deres vegne:

Finansinstitusjoner, jf. lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner § 1-3. Som finansinstitusjon regnes også selskap eller annen institusjon som er morselskap i finanskonsern eller morselskap i en del av dette.

  • E-pengeforetak, jf. lov xx om e-pengeforetak.
  • Foretak og personer som driver virksomhet som består i overføring av penger eller pengefordringer.
  • Pensjonskasser og pensjonsfond.
  • Verdipapirforetak.
  • Forvaltningsselskaper for verdipapirfond.
  • Norges Bank.
  • Posten Norge AS og andre som driver konsesjonspliktig postformidling, jf. postloven § 4.

Foretak hvis hovedvirksomhet er omfattet av punktene 2-12 og 14 i vedlegg I til direktiv 2000/12/EF om adgang til å starte og utøve virksomhet som kredittinstitusjon.

Loven gjelder også for følgende fysiske og juridiske personer, deres ansatte og enhver som utfører funksjoner på deres vegne, i utøvelsen av deres virke:

  • Revisorer, eksterne regnskapsførere og skatterådgivere.
  • Eiendomsmeglere.
  • Forsikringsmeglere.
  • Prosjektmeglere.
  • Valutameglere.
  • Alternativ 1:

Advokater og andre som ervervsmessig eller stadig yter selvstendig juridisk bistand når de

  • bistår klienter med planlegging eller gjennomføring av transaksjoner i forbindelse med
  • kjøp og salg av fast eiendom eller virksomheter
  • forvaltning av klientmidler
  • åpning eller forvaltning av bankkonto eller verdipapirkonto
  • opprettelse, drift eller innhenting av kapital til opprettelse eller drift av selskaper eller andre sammenslutninger
  • opptrer utad på vegne av en klient ved planlegging eller utførelse av finansielle transaksjoner eller transaksjoner som gjelder fast eiendom.

Alternativ 2:

Advokater og andre som ervervsmessig eller stadig yter selvstendig juridisk bistand når de bistår eller opptrer på vegne av klienter ved planlegging eller utførelse av finansielle transaksjoner eller transaksjoner som gjelder fast eiendom.

Alternativ 3:

Advokater og andre som ervervsmessig eller stadig yter selvstendig juridisk bistand.

  • Forhandlere av gjenstander, inkludert auksjonsforretninger, kommisjonærer og lignende, ved transaksjoner som gjelder 100.000 norske kroner eller mer inkludert merverdiavgift eller et tilsvarende beløp i annen valuta. Dette gjelder ikke betalinger foretatt med betalingskort eller kredittkort.
  • Personer og foretak som tilbyr tilsvarende tjenester som nevnt i annet ledd nr. 1 til 7 mot vederlag.

Loven gjelder også for utenlandske fysiske og juridiske personer, deres ansatte og enhver som utfører funksjoner på deres vegne, som driver virksomhet som omfattes av første og annet ledd gjennom et forretningssted etablert her i riket (filial).

Kapittel 2 Identitetskontroll og registrering av opplysninger mv.

§ 2Identitetskontroll

Ved etablering av forretningsforhold, skal rapporteringspliktige kreve gyldig skriftlig legitimasjon av kunden.

Ved transaksjoner som gjelder 100.000 norske kroner eller mer for kunder som rapporteringspliktige ikke på forhånd har et etablert forretningsforhold til, skal rapporteringspliktige kreve legitimasjon som nevnt i første ledd. Beløpsgrensen beregnes samlet for transaksjoner som gjennomføres i flere operasjoner som ser ut til å ha sammenheng med hverandre. Dersom beløpet ikke er kjent når transaksjonen gjennomføres, skal identitetskontrollen utføres så snart den rapporteringspliktige blir kjent med beløpet og at det overstiger beløpsgrensen.

Uansett beløpets størrelse, skal rapporteringspliktige kreve legitimasjon som nevnt i første ledd dersom det foreligger mistanke om at transaksjonen har tilknytning til utbytte av en straffbar handling.

Identitetskontrollen skal skje ved kundens personlige fremmøte hos den rapporteringspliktige. Dersom personlig fremmøte er til vesentlig ulempe for kunden kan det gjøres unntak fra kravet, såfremt betryggende identitetskontroll likevel kan finne sted.

§ 3Registrering av opplysninger

Rapporteringspliktige skal registrere følgende opplysninger om kunder :

  • fullt navn eller firma,
  • personnummer, organisasjonsnummer, D-nummer eller, dersom kunden ikke har slikt nummer, annen entydig identitetskode,
  • fast adresse,
  • referanse til det legitimasjonsdokument eller bevis som har støttet identitetskontrollen, og
  • annet fastsatt i forskrift gitt av departementet, jf. § 15.

Det skal ved bruk av kontonummer eller på annen måte registreres en entydig forbindelse mellom kundeforholdet og opplysningene.

§ 4Oppbevaring av registrerte opplysninger mv.

Rapporteringspliktige skal oppbevare opplysninger som nevnt i § 3 og kopi av de nødvendige dokumenter brukt i forbindelse med legitimasjon som nevnt i § 2 i minst fem år etter at kundeforholdet er opphørt eller transaksjonen er gjennomført.

§ 5Identifisering av avsender av betalinger m.v.

Opplysninger om avsenders navn, adresse og så vidt mulig kontonummer, skal følge ethvert ledd i betalingskjeden, etter nærmere regler fastsatt av departementet, jf. § 15.

Kapittel 3 Rapportering av mistenkelige transaksjoner m.v.

§ 6Undersøkelses- og rapporteringsplikt

Dersom den rapporteringspliktige har mistanke om at en transaksjon har tilknytning til utbytte av en straffbar handling eller forhold som rammes av straffeloven § 147 a eller § 147 b, skal det foretas nærmere undersøkelser for å få bekreftet eller avkreftet mistanken.

Dersom undersøkelsene ikke har avkreftet mistanken, skal den rapporteringspliktige av eget tiltak oversende opplysninger om den aktuelle transaksjonen og om de forhold som har medført mistanke til ØKOKRIM. Den rapporteringspliktige skal på anmodning gi ØKOKRIM alle nødvendige opplysninger vedrørende transaksjonen og mistanken.

Den rapporteringspliktige skal hindre at kunden eller tredjemann blir gjort kjent med at det er oversendt opplysninger til ØKOKRIM etter andre ledd.

Dokumenter i tilknytning til transaksjoner som nevnt i første ledd skal oppbevares i minst 5 år.

§ 7Gjennomføring av mistenkelige transaksjoner

Den rapporteringspliktige skal ikke gjennomføre transaksjoner som nevnt i § 6 første ledd før ØKOKRIM er underrettet. ØKOKRIM kan i særlige tilfeller gi pålegg om ikke å gjennomføre en slik transaksjon. Transaksjonen kan likevel gjennomføres før ØKOKRIM er underrettet, dersom det ikke er mulig å la være å gjennomføre den, eller dersom unnlatelse av å gjennomføre transaksjonen ville vanskeliggjøre etterforskningen. I så fall skal ØKOKRIM underrettes umiddelbart etter at transaksjonen er gjennomført.

§ 8Plikt til å slette opplysninger

Opplysninger som ØKOKRIM mottar etter bestemmelsene i § 6, skal slettes senest fem år etter at opplysningene ble registrert, med mindre det i dette tidsrommet er registrert nye opplysninger, etterforsknings- eller rettergangsskritt mot den registrerte. Dersom ØKOKRIMs undersøkelser viser at det ikke foreligger en straffbar handling, skal opplysningene slettes snarest mulig.

§ 9Forholdet til taushetsplikt

Det forhold at en rapporteringspliktig i god tro har meddelt ØKOKRIM opplysninger i henhold til §§ 6 og 7, er ikke brudd på taushetsplikt og gir ikke grunnlag for erstatning eller straffansvar.

Rapporteringspliktige etter § 1 første ledd kan utveksle nødvendige kundeopplysninger seg imellom for å motvirke hvitvasking av utbytte og terrorfinansiering. Unntaket gjelder også i forhold til tilsvarende utenlandske rapporteringspliktige som er underlagt tilsyn av EØS-standard.

§ 10Unntak fra advokaters rapporteringsplikt m.v.

Alternativ 1:

Advokater og andre som ervervsmessig eller stadig yter rettshjelpvirksomhet har ikke plikt til å rapportere opplysninger som mottas før, under og etter en rettssak, når opplysningene har direkte tilknytning til rettstvisten.

Alternativ 2:

Advokater og andre som ervervsmessig eller stadig yter rettshjelpvirksomhet har ikke plikt til å rapportere om forhold de har fått kjennskap til gjennom arbeidet med å fastslå klientens rettsstilling eller om forhold de har fått kjennskap til før, under og etter en rettssak.

Dette gjelder tilsvarende for revisorer og andre rapporteringspliktige rådgivere når de bistår en advokat eller andre som ervervsmessig eller stadig yter rettshjelpvirksomhet.

Kapittel 4 Etablering av rutiner m.v.

§ 11Kontrollrutiner m.v.

Rapporteringspliktige skal etablere forsvarlige interne kontroll- og kommunikasjonsrutiner som sikrer oppfyllelse av pliktene som påligger rapporteringspliktige etter loven. Kontrollrutinene skal være skriftlige og fastsatt på øverste nivå hos den rapporteringspliktige. Kontrollrutinene skal fastsettes av styret dersom den rapporteringspliktige har styre. Det skal utpekes en person i ledelsen som skal ha et særskilt ansvar for oppfølging av kontrollrutinene. Det skal gjennomføres opplæringsprogrammer og oppfølging for ansatte og andre personer som utfører oppgaver til oppfyllelse av plikter etter loven.

§ 12Kontrollutvalget for ØKOKRIMS Hvitvaskingsenhet

Kontrollutvalget for ØKOKRIMs Hvitvaskingsenhet skal føre kontroll med:

  • ØKOKRIMs behandling av opplysninger mottatt i medhold av § 6,
  • ØKOKRIMs pålegg og godkjenninger etter § 7,
  • at ØKOKRIM oppfyller plikten til å slette opplysninger etter § 8.

Utvalget skal bestå av minst tre medlemmer som oppnevnes av Kongen. Dessuten oppnevnes ett eller flere varamedlemmer. Lederen for utvalget skal oppfylle de krav som stilles til høyesterettsdommere. Utvalgets medlemmer har taushetsplikt med hensyn til det de får vite i utøvelsen av sitt verv.

ØKOKRIM skal gi utvalget de opplysninger, dokumenter m.v. som utvalget finner nødvendig for sin kontroll. Når utvalget krever det, har ØKOKRIMs tjenestemenn plikt til å forklare seg overfor utvalget uten hensyn til taushetsplikt.

Kapittel 5 Sanksjoner mv.

§ 13Straff

Med bøter straffes den som forsettlig overtrer eller medvirker til overtredelse av denne lov eller forskrifter gitt i medhold av denne lov.

Ved særlig skjerpende omstendigheter kan fengsel inntil 1 år anvendes.

Offentlig påtale finner ikke sted hvis ikke allmenne hensyn krever det.

§ 14Pålegg og tvangstiltak

Tilsynsorgan kan gi rapporteringspliktige pålegg om at forhold i strid med denne lov eller bestemmelser gitt i medhold av loven skal opphøre. Tilsynsorgan kan sette en frist for at forholdene bringes i samsvar med pålegget. Hvis slikt pålegg ikke etterkommes, kan tilsynsorganene treffe vedtak om iverksettelse av en eller flere av de sanksjoner som nevnt i annet ledd.

Tilsynsorganene kan ilegge den som ikke etterkommer pålegg etter første ledd tvangsmulkt til staten. Tvangsmulkten kan ilegges i form av engangsmulkt eller løpende mulkt. Pålegg om mulkt er tvangsgrunnlag for utlegg.

Kapittel 6 Avsluttende bestemmelser

§ 15Forskrifter

Departementet kan i forskrift fastsette:

  • Regler til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i loven.
  • Unntak fra enkelte eller flere av bestemmelsene i loven for visse rapporteringspliktige.
  • Regler om anvendelsen av loven på utenlandske fysiske og juridiske personer, deres ansatte, og andre som utfører funksjoner på deres vegne, jf. § 1 tredje ledd.
  • Regler om anvendelsen av loven på spillvirksomhet, herunder kasinoer, jf. § 1.
  • Unntak fra plikten til å foreta identitetskontroll etter § 2.
  • Regler om hvilke dokumenter som skal oppbevares og om oppbevaringsmåten etter § 2.
  • Regler om forsvarlig identitetskontroll av forretningsforhold etablert før 1. januar 1994, jf. § 2 annet ledd.
  • Regler om sletting av opplysninger, jf. § 8.
  • Regler om at finansinstitusjonene og verdipapirforetakene plikter å etablere elektroniske overvåkningssystemer for å oppdage mistenkelige transaksjoner i tilknytning til hvitvasking av utbytte, finansiering av terrorhandlinger m.v.
  • Særskilte regler om rapportering av transaksjoner med eller for personer eller foretak som har tilknytning til land eller områder som ikke har gjennomført tilfredsstillende tiltak mot hvitvasking av utbytte eller finansiering av terrorisme.
  • Forbud eller restriksjoner når det gjelder adgangen for rapporteringspliktige til å etablere forretningsforhold til eller foreta transaksjoner med personer eller foretak som har tilknytning til land eller områder som ikke har gjennomført tilfredsstillende tiltak mot hvitvasking av utbytte eller finansiering av terrorisme.
  • Regler om oppgavene og saksbehandlingen til Kontrollutvalget for ØKOKRIM Hvitvaskingsenhet, jf. § 12.
  • Regler om fastsettelse av tvangsmulkt, herunder mulktens størrelse, jf. § 15.

Forskrifter i medhold av første ledd nr. 10 og 11 kan bare gis for å oppfylle internasjonale forpliktelser eller anbefalinger som er gitt for å hindre hvitvasking av utbytte eller finansiering av terrorisme.

§ 16Ikrafttredelse

Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

§ 17Endringer i andre lover

Fra den tid loven trer i kraft, gjøres følgende endringer i andre lover:

1. Lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner § 2-1 annet ledd, § 2-17, § 2-17a og § 5-1 første ledd siste punktum oppheves.

2. Lov 15. januar 1999 nr. 2 om revisjon og revisorer § 6-1 fjerde ledd oppheves.

3. I lov 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet skal § 12 annet ledd annet punktum lyde:

Taushetsplikten etter foregående ledd gjelder heller ikke overfor ØKOKRIM ved oversendelsen av opplysninger i henhold til § X i lov X. juni 2003 nr. X om forebyggende tiltak mot hvitvasking og finansiering av terrorisme (Hvitvaskingsloven).

4. I lov 7. desember nr. 1 1956 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. skal § 6 annet ledd lyde:

Når Tilsynet i sitt tilsynsarbeide får mistanke om at det foreligger forhold med tilknytning til utbytte av en straffbar handling eller at pengene eller andre formuesgoder kan ha tilknytning til finansiering av terrorhandlinger skal opplysningene om dette oversendes Den sentrale enhet for etterforskning og påtale av økonomiske kriminalitet og miljøkriminalitet, ØKOKRIM.

VEDLEGG I til det konsoliderte bankdirektiv (direktiv 2000/12/EF)

LISTE OVER VIRKSOMHET SOM OMFATTES AV GJENSIDIG ANERKJENNELSE

  • Mottak av innskudd og andre midler som skal tilbakebetales
  • Utlånsvirksomhet( 6)
  • Finansiell leasing
  • Betalingsformidling
  • Utstedelse og forvaltning av betalingsmidler (kredittkort, reisesjekker, bankremisser)
  • Garantier og sikkerhetsstillelse
  • Transaksjoner for institusjonens egen regning eller for kundenes regning i:
  • pengemarkedsinstrumenter (sjekker, veksler, innskuddsbevis osv.)
  • valuta
  • finansielle omsettelige terminkontrakter og opsjoner
  • valuta- og renteinstrumenter
  • omsettelige verdipapirer
  • Deltaking i aksjeemisjoner og tjenesteyting i forbindelse med disse
  • Rådgivning til foretak om kapitalstruktur og foretaksstrategi og tilknyttede spørsmål, rådgivning og tjenester i forbindelse med fusjoner og oppkjøp av foretak
  • Pengemekling
  • Porteføljeforvaltning og -rådgivning

12. Depotvirksomhet

13. Kredittopplysningsvirksomhet

14. Utleie av bankbokser.

Fotnoter

3 Indre Follo herredsretts dom 6. august 2001
4 Sand tingretts dom 19. juli 2002
5 www.fatf-gafi.org
6 Omfatter blant annet:
forbrukslån, pantelån, fordringsdiskontering med eller uten ansvar,finansiering av forretningstransaksjoner (herunder forfaitering).