Høringsbrev

Forslag til forskriftsendring i forskrift om produksjonstilskudd i jordbruket § 8

Departementet oversender forslag til endring av § 8 i forskrift om produksjonstilskudd i jordbruket. Begrunnelsen for forslagene følger nedenfor. Vi ber om eventuelle merknader innen 20. januar 2005.

Departementet tar sikte på å fastsette endringen av § 8 i forskriften i løpet av januar 2005. Endringen vil bli kunngjort i Norsk Lovtidend / Lovdata. SLF vil informere aktuelle instanser, herunder fylkesmennene, gjennom rundskriv.

a) Endring av paragrafens overskrift

Det foreslås å endre overskriften i bestemmelsen, fra "Kulturlandskapskrav" til " Miljøkrav".

Innholdsmessig har bestemmelsen regler som setter miljøkrav til søkere av produksjons-tilskudd, både krav om å hindre eller redusere forurensing og krav om å ivareta kulturland-skapet. Dagens overskrift gjenspeiler ikke dette. Endringen vil føre til at overskriften bedre gjenspeiler bestemmelsens innhold. Samtidig vil det også bli mer synlig for søkerne at det stilles visse miljøkrav for at søkeren skal få fullt produksjonstilskudd. (Kravene blir ikke praktisert som vilkår for å få produksjonstilskudd, men som en avkortingsgrunn i de tilfeller kravene ikke er tilfredsstilt.)

b) Endring av § 8 tredje ledd

Videre foreslås å endre § 8 tredje ledd fra:

"Dersom jorda på en landbrukseiendom som foretaket disponerer er utsatt for erosjon, kan fylkesmannen bestemme at foretaket må følge bestemte jordarbeidingsrutiner eller gjennomføre lignende tiltak."

til (ny tekst er understreket):

"Dersom jorda på en landbrukseiendom som foretaket disponerer ligger i et område med stor erosjonsfare eller innenfor nedbørsfelt til sårbart vassdrag eller sårbart kystområde, kan fylkesmannen bestemme at foretaket må følge bestemte jordarbeidingsrutiner eller gjennomføre lignende tiltak. Tiltakene kan fastsettes i forskrift.”

Ut fra en naturlig tolking av ordlyden slik den er formulert i dag, hjemler den kun adgang for fylkesmannen til å fastsette enkeltvedtak. Formålet med bestemmelsen er bl.a. å hindre miljøforurensing. Faren for forurensing generelt og erosjon spesielt begrenser seg som oftest ikke til en bestemt landbrukseiendom, men gjelder områder uavhengig av grensene for landbrukseiendommene. Derfor vil den mest hensiktsmessige måten å bekjempe miljøforurensingen på, være å fastsette spesielle vilkår for å få fullt produksjonstilskudd som gjelder for hele området som er erosjonsutsatt eller som ligger innenfor nedbørsfelt til sårbare vassdrag eller kystområder. Det vil ut fra jordsmonnsmessige, topografiske eller resipient-messige forhold i de fleste tilfeller være mest aktuelt at slike vilkår gjøres gjeldende for områder som omfatter flere eiendommer. Formålet med bestemmelsen blir dermed lettere oppnådd ved å gi fylkesmennene hjemmel til å fastsette forskrift om bestemte jordarbeidings-rutiner eller lignende tiltak for områder som har stor erosjonsfare eller som ligger innenfor et nedbørsfelt til sårbart vassdrag eller sårbart kystområde.

Det vil være enklere om fylkesmannen kan fastsette en forskrift om bestemte jordarbeidings-rutiner eller lignende for bestemte områder, enn å vurdere hver enkelt eiendom og gjøre enkeltvedtak i hvert enkelt tilfelle. For et større nedbørsfelt vil forurensingsfaren berøre svært mange eiendommer, og enkeltbehandling vil være arbeidskrevende. En må også regne med etterarbeid i form av klagebehandling etc.

Det vil være naturlig å vurdere avrenningsområder i form av større nedbørsfelt, og behandle foretak med eiendommer innenfor disse områdene likt. Nedbørsfeltorientert forvaltning vil bli sterkere fokusert etter hvert som arbeidet med rammedirektivet for vann går fremover (vassdragsvise tiltaksplaner etc.). Da vil en slik forskriftsadgang kunne bli et viktig hjelpemiddel.

En forskrift som gjelder for alle søkere innenfor et bestemt område kan også oppfattes som mer rettferdig og forutsigbar enn at det blir fattet enkeltvedtak for mange av søkerne. En forskrift vil innebære at det fastsettes regler som er kjent for alle aktuelle søkere på forhånd, mens enkeltvedtak først vil kunne fattes etter at søknad er levert. Rettsikkerheten til søkerne blir ivaretatt ved forvaltningslovens regler om prosessen når det gjelder forskrifter.

Departementet legger til grunn at fylkesmannen også må få adgang til å fastsette forskrift som setter spesielle vilkår for å få fullt produksjonstilskudd ut fra en vurdering av resipient-forholdene i vassdraget.

Dersom fylkesmannen kun får adgang til å fastsette forskrifter for områder som i særlig grad er erosjonsutsatt, vil det begrense fylkesmannens mulighet til på en hensiktsmessig måte å fastsette jordarbeidingskrav eller lignende. Dette vil for eksempel gjelde vassdragsnære områder hvor det er viktig å unngå høstpløying, men som er definert i en lav erosjonsrisiko-klasse. Derfor bør fylkesmannen gis adgang til å fastsette forskrift som setter spesielle vilkår for tildeling av fullt produksjonstilskudd, og at denne adgangen må gjelde for både erosjonsutsatte områder og innenfor nedbørsfeltet til et sårbart vassdrag eller kystområde . Med den foreslåtte formuleringen kan man både ivareta ressursmessige hensyn, ved å ta vare på jordsmonnet i erosjonsutsatte områder, og hindre forurensning av vann og vassdrag ved at sårbare vassdrag og kystområder kan beskyttes bedre.

At området må ha stor erosjonsfare er en skjerping i forhold til dagens § 8 tredje ledd. Alle arealer er i større eller mindre grad utsatt for erosjon, og hensikten med å gi fylkesmannen en forskriftshjemmel, må være at han skal kunne gripe inn i tilfeller med stor erosjonsfare. Fylkesmannen gis samtidig adgang til å fastsette forskrift i områder som er nedbørsfelt til sårbare vassdrag eller kystområder. Begrepet ”stor erosjonsfare” er et nivå innenfor klassifiseringen som brukes for å inndele og beskrive hvor utsatt et areal er for erosjon. Det er viktig at forskriften tar utgangspunkt i allerede innarbeidede begreper.

EUs rammedirektiv for vann er under innføring i Norge. Miljøverndepartementet har hovedansvaret for implementering av direktivet og de andre berørte departementene bidrar i samsvar med sitt forvaltningsansvar og sektoransvar for miljø. Landbruks- og matdepartementet og Statens landbruksforvaltning er med i arbeidet. Formålet med direktivet er blant annet å beskytte og forbedre vannkvaliteten i vassdragene og i kystområdene. Fylkesmannen vil bli tillagt ansvaret for å følge opp direktivets bestemmelser i fylkene. Planer for dette skal utformes for aktuelle nedbørsfelt og skal være basert på et bredt samarbeid med berørte interessenter. Kostnadsmessige forhold vil bli viktige for valg av tiltak. Tiltakene skal være kostnadseffektive og det kan gjøres avgrensninger mht. mål og tiltaksplaner slik at kostnadene ikke blir urimelige.

Det vil være naturlig at fylkesmannen ser adgangen til å fastsette forskrift i medhold av § 8 tredje ledd i sammenheng med regionale miljøprogram og de miljøutfordringer som fylkesmannen har definert i den forbindelse. Fylkesmannen kan med denne bakgrunn definere enkeltområder (nedbørsfelt) som krever spesielle restriksjoner, og tilpasse disse til den aktuelle miljøutfordringen, uten at det blir unødvendig strengt eller berører flere enn nødvendig.

Når det gjelder eventuell regionalisering av miljøkrav og fastsettelse av dette, jf. St. prp. nr. 70 (2002-2003) Om jordbruksoppgjøret 2003, krever dette en hjemmel i forskriften. Det er imidlertid behov for en nærmere utredning av det faglige innholdet og av formelle forhold rundt innføringen av et slikt krav. Departementet vil derfor komme tilbake til dette, når disse spørsmålene er nærmere vurdert, herunder også en vurdering av om det er hensiktsmessig at fylkesmannsembetene selv fastsetter regionaliserte miljø- og kulturlandskapskrav.

Kopi:

- Miljøverndepartementet

- Statens landbruksforvaltning

Med hilsen