Høringsnotat

Forskrift om endring av forskrift 15. juni 2001 nr. 682 om avgrensing av merverdiavgiftsunntaket for helsetjenester (Forskrift nr. 119)

1. Innledning

Helsetjenester er unntatt fra den generelle merverdiavgiftsplikten på omsetning av tjenester, jf. merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 1. Rekkevidden av unntaket er nærmere beskrevet i lovforarbeidene. Om tjenesten utføres av autorisert personell og om tilbudet også gis av det offentlige helsevesen er framhevet som viktige momenter. Det er forutsatt at unntaksbestemmelsen skal praktiseres forholdsvis strengt.

Unntaket er nærmere avgrenset i forskrift 15. juni 2001 nr. 682 om avgrensing av merverdiavgiftsunntaket for helsetjenester (Forskrift nr. 119). I forskriften er foruten tjenester som er nærmere definert i helselovgivningen, også akupunktur og homøopati unntatt fra merverdiavgiftsplikten. Andre tjenester benevnt som alternativ behandling er i dag avgiftspliktige. Dette gjelder imidlertid ikke når de utøves av helsepersonell med autorisasjon eller lisens etter helsepersonelloven.

2. Bakgrunn for forslaget

Autorisert/lisensiert helsepersonell er unntatt merverdiavgiftsplikt ved utøvelse av alternative behandlingsformer. Behandlere uten slik autorisasjon/lisens må, med unntak av akupunktur og homøopati, beregne merverdiavgift ved utøvelse av de samme behandlingsformene. Dette er uheldig og medfører ulik avgiftbehandling av like tjenester. For tjenesteområder innenfor alternativ behandling er det derfor behov for en nærmere vurdering av ytterligere unntak fra den generelle merverdiavgiftsplikten. Dette er også en oppfølging av Sem-erklæringen. Unntaksbestemmelsen har først og fremst tatt sikte på de mer tradisjonelle helsetjenestene. En ytterligere utvidelse av tolkingen av begrepet helsetjenester har av den grunn vært ansett som lite heldig. I Ot.prp. nr. 1 (2002-2003) Skatte- og avgiftsopplegget 2003 – lovendringer, ble det derfor foreslått en utvidelse av merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 1 til også å omfatte helserelaterte tjenester. Stortinget har sluttet seg til forslaget.

Denne endringen vil gi et bedre grunnlag for ytterligere unntak for tjenester som ikke er helsetjenester i tradisjonell forstand. Hvilke konkrete tjenester som omfattes av begrepet helserelaterte tjenester må vurderes nærmere med utgangspunkt i visse kriterier. Den nærmere fastsettelse skal skje i forskriften til bestemmelsen. Det har vært ansett som hensiktsmessig å ta utgangspunkt i oppfølgingen av Aarbakke-utvalgets innstilling (NOU 1998:21 Alternativ medisin) når slike kriterier skal fastsettes. Som en oppfølging av denne innstillingen la Regjeringen 13. desember 2002 fram Ot.prp. nr. 27 (2002-2003) Om lov om alternativ behandling av sykdom mv.

Ett av forslagene i odelstingsproposisjonen går ut på at det opprettes en registerordning for utøvere av alternativ behandling. I dag finnes det ingen autorisasjonsordning eller annen form for godkjenningsordning for disse gruppene i Norge. Fravær av slike ordninger har gjort det vanskelig å finne et egnet grunnlag for vurderingen av hva som naturlig er å anse som tjenester som bør være unntatt på lik linje med såkalt skolemedisin. Opprettes en slik registerordning, vil unntak fra merverdiavgiftsplikten for alternativ behandling kunne knyttes opp mot denne. Det må da vurderes hvilke kriterier som eventuelt bør stilles for et unntak, utover de vilkår som helsemyndighetene setter for å kunne bli registrert. I Ot.prp. nr. 27 (2002-2003) Om lov om alternativ behandling av sykdom mv. kapittel 14.6.4 er det gitt en nærmere beskrivelse av den foreslåtte registerordningen. Det vil i den forbindelse også bli vurdert om autorisasjon eller lisens etter helsepersonelloven fortsatt skal være et kriterium for unntak fra merverdiavgiftsplikten, jf. forskrift om avgrensning av merverdiavgiftsunntaket for omsetning av helsetjenester § 2.

3. Departementets vurderinger

Først når Stortinget har behandlet forslag til lov om alternativ behandling av sykdom mv., vil det kunne tas endelig stilling til om merverdiavgiftsunntaket kan utvides ved å knytte dette til det utøverregister som er foreslått opprettet.

I samråd med Helsedepartementet er det imidlertid foreslått at merverdiavgiftsunntaket allerede nå utvides med ytterligere fem terapiformer, jf. Ot.prp. nr. 27 (2002-2003) Om lov om alternativ behandling av sykdom mv. kapittel 7.15. Her framkommer at det ved vurderingen av hvilke behandlingsformer som bør unntas er lagt vekt på om de har stor utbredelse (sett i både internasjonal og nasjonal sammenheng), har vitenskapelig belegg eller er basert på systematisert kunnskap, allerede er regulert i andre land eller anvendes av autorisert helsepersonell eller i helsetjenesten. Det er ikke ansett nødvendig at alle disse kriteriene er oppfylt samtidig. En helhetlig vurdering av disse momentene gjør etter Helsedepartementets oppfatning at osteopati, naprapati, soneterapi, aromaterapi og ernæringsterapi og urtemedisin foreslås unntatt fra merverdiavgiften. De momenter som gjør at disse behandlingsformene foreslås unntatt er beskrevet nedenfor. Beskrivelsen er i samsvar med det som framkommer i Ot.prp. nr. 27 (2002-2003) Om lov om alternativ behandling av sykdom mv. kapittel 7.15.

Osteopati beskrives som en behandlingsform som har noe vitenskapelig belegg, men ikke tilstrekkelig til at den vurderes som dokumentert effektiv. Utbredelsen er stor internasjonalt, og utøverne er i ferd med å bli regulert i enkelte andre land. Osteopatiutdanningen i Norge forutsetter at studentene alt har utdanning som fysioterapeut eller lege.

Naprapati er beskrevet som en behandlingsform som allerede er anerkjent og hvor utøverne er autorisert i Sverige og Finland.

Begge behandlingsformene har fellestrekk med fysioterapi og kiropraktikk, som utøves av autoriserte utøvere. Disse to behandlingsformene skal i tillegg utredes med tanke på autorisasjon som helsepersonell, jf. Ot.prp. nr. 27 (2002-2003) side 178 og 179.

Soneterapi anses for å ha stor utbredelse både internasjonalt og nasjonalt. Behandlingsformen er den mest utbredte av de alternative behandlingsformene i Danmark, og tredje størst i Norge.

Aromaterapi anses for å ha stor utbredelse, også i Norge. Behandlingsformen anvendes i stor grad komplementært til skolemedisin i andre land så som England der behandlingsformen er en del av helsetilbudet ved enkelte sykehuset.

Ernæringsterapi og urtemedisin anses for å være så nært knyttet til hverandre at behandlingsformene i denne sammenheng bør vurderes under ett. Urtemedisinen er en av de største behandlingsformene internasjonalt, og ernæringsterapi inngår i noen grad i ordinær medisinsk behandling. Det er her en glidende overgang mellom hvilke konkrete former for veiledning og terapi som anses som akseptert skolemedisin og hva som er alternativ behandling.

Ved en utvidelse av merverdiavgiftsunntaket legges det til grunn at terapiformene som omfattes defineres i samsvar med de respektive omtaler i Ot.prp. nr. 27 (2002-2003) Om lov om alternativ behandling av sykdom mv. kapittel 4.2. Kapittel 4.2 følger som vedlegg til høringsbrevet. Dette innebærer blant annet at akupressur og eventuelle andre former for trykk mot punkter langs meridiansystemet omfattes av unntaket. Terapeutisk berøring, ulike former for massasje, rosenterapi etc. er ikke omfattet.

Utkast

Forskrift om endring av forskrift (Nr. 119) om avgrensing av merverdiavgiftsunntaket for omsetning av helsetjenester mv.

Forskriftens § 2 skal lyde:

Unntaket for helsetjenester og helserelaterte tjenester omfatter:

1. Tjenester som omfattes av lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene, lov av 3. juni 1983 nr. 54 om tannhelsetjeneste og lov av 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten.
2. 2.
3. Tjenester som omfattes av lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd kapittel 5 og 10.
4. 3.
5. Tjenester som ytes av yrkesgrupper med autorisasjon eller lisens etter lov av 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. § 48 og § 49.
6. 4.
7. Akupunktur, homøopati, osteopati, naprapati, soneterapi, aromaterapi og ernæringsterapi og urtemedisinbehandling.
8. 5.
9. Andre alternative behandlingsformer når de utøves av helsepersonell med autorisasjon eller lisens, jf. nr. 3.
10. 6.
11. Bedriftshelsetjenesten.