Høringsnotat om forslag...

Innledning

Fangstbasert havbruk er fiske etter viltlevende marine dyr – fra yngel til voksne – med formål å lagre eller oppfôre disse til markedsstørrelse eller bedre kvalitet. Internasjonalt er omfanget av fangstbasert havbruk stort og anslått til å utgjøre 20 % av totalt oppdrettsvolum. I Norge er omfanget foreløpig begrenset, men det er lang tradisjon for levendelagring av ulike typer fisk og skalldyr. Først og fremst gjelder dette sild, makrell, brisling og sei, men også torsk, hyse, flatfisk, steinbit, kråkeboller, kongekrabbe, taskekrabbe og hummer. Enkelte næringsaktører har også fanget levende fisk for videre oppdrett, men omfanget av dette har variert over tid.

Fangst av levende torsk har lange tradisjoner i Norge. Tilgjengelige data indikerer at omfanget av levendefanget torsk i Norge hadde et omfang på 1200 tonn slaktefisk per år, både i 2003 og 2004. Til sammenligning var leveransen fra oppdrettstorsk på hhv 900 tonn og 1800 tonn i same periode. Frå å være en praktisk måte å lagre fangsten på, har levende sjømat og særlig torsk, blitt et strategisk valg for å maksimere verdien av den tildelte kvoten. Fiskere som kan levere levende torsk til oppfôring eller korttidslagring har oppnådd gode priser i forhold til vanlige leveranser, særlig etter at det tradisjonelle torskefisket er avsluttet i mai. Dette gjør at fangstbasert havbruk har blitt mer attraktivt.

Fangstbasert havbruk har også fått fornyet aktualitet som følge av innføring av reguleringer i torskefiskeriene, hvor overregulering er erstattet med fartøykvoter der aktørene vil ønske å maksimere verdien av den tildelte kvoten. Dette kan da gjøres både ved å levere levende fisk til andre aktører som viderefører fisken i oppdrett, eller fiskerne kan selv lagre fisken levende i kortere eller lengre tid, f eks i påvente av bedre priser, eller for å sikre jevn tilførsel til markedet. Levendelagring av villfanget fisk vil også kunne gi bedre kvalitet på fisken og være lønnsomt også av denne grunn.

Aktørene både på fisker- og kjøpersiden er vant til å operere under de regler som er gitt, med utgangspunkt i lov om saltvannsfiske. Oppdrettsfasen av produksjonen har funnet sted innenfor de generelle og spesielle regler som gjelder marint oppdrett. Disse er i mindre grad tilpasset det særpregede ved fangstbasert havbruk. Det er derfor behov for å fastsette egne regler som ivaretar de ulike hensyn som gjør seg gjeldende ifm fangstbasert havbruk.

Utforming av nytt regelverk

Fangstbasert havbruk er et område der det er behov for retningslinjer for å ivareta ressursene, utnytte næringens verdiskapningspotensiale og samtidig sikre at de metoder som benyttes ivaretar hensynet til skånsom behandling og god velferd for den levende fisken. En felles arbeidsgruppe fra Mattilsynet og Fiskeridirektoratet har utarbeidet en rapport om harmonisert regelverk for villfanget marinfisk for levendelagring og for oppdrett.

Forslagene i rapporten fra arbeidsgruppen går hovedsaklig ut på å inkludere hensyn til fiskens velferd innen fangstmetoder, tekniske innretninger ved fangstutstyr og ved håndtering av fangsten i båt og viderelagring før oppdrettsfasen. Dette innebærer tilpassing av landingsutstyr og utstyr for lagring av fisk levende om bord i fartøyet, samt krav til rehabiliteringsmerder. Det er også noen nye forslag som har til formål å forhindre spredning av fiskesykdommer i rehabiliterings / mellomlagringsfasen samt enkelte bestemmelser med sikte på å tilpasse akvakulturregelverket til fangstbasert havbruk.

Rapporten fra arbeidsgruppen inkluderer forslag til forskriftsendringer. Disse forslagene er brukt som grunnlag for de foreslåtte bestemmelsene som nå sendes på høring. Imidlertid har departementet ut fra en samlet vurdering, fraveket arbeidsgruppens anbefalinger på enkelte punkter. Dette gjelder først og fremst bruk av krokredskap og slepeposer. De øvrige endringene er mindre justeringer.

Forslaget som sendes på høring, innebærer at bruk av krokredskap fortsatt vil være tillatt. I følge en rapport fra Havforskningsinstituttet og Fiskeriforskning om fangstbasert havbruk, benytter en stor del av de minste fiskefartøyene (kystlineflåten) som driver med torskefiske, en form for krokredskap, jukse eller line. Dersom man forbyr krokredskap, vil det i praksis kunne bety en utestengning av de minste aktørene i næringen, noe som ikke er ønskelig. Samtidig har undersøkelser vist at overlevelsen av levende fanget torsk til levendelagring og videre oppdrett, har vært like stor ved linefangst som ved snurpenotfangst. Departementet ønsker derfor å tillate bruk av krokredskap, men stiller samtidig krav om at skadet fisk sorteres ut og avlives umiddelbart.

Departementet har også valgt ikke å ta inn særskilte regler for bruk av slepeposer. Bruk av slepeposer fra fangstfelt til restitusjonsmerd gir dårlig overlevelse da fisken ofte har skadet svømmeblære og ikke er i stand til å svømme på vanlig måte. Slepeposer vil derfor ikke være egnet i denne fasen. Dersom det viser seg at slepeposer likevel blir benyttet i denne fasen, og at dette gir høy dødelighet og store negative velferdsmessige konsekvenser for fisken, vil departementet vurdere å innføre regler for slepeposer på et senere tidspunkt.

De nye bestemmelsene er i den grad det har vært mulig innarbeidet i eksisterende forskrifter gjennom en endringsforskrift. Aktørene både på fisker- og kjøpersiden er vant til å operere under de regler som er gitt med utgagnspunkt i lov om saltvannsfiske. Hensynet til fiskevelferd og fiskehelse er en viktig del av de nye reglene frem til og med fullført restitusjon. Alle regler som vedrører fangstoperasjonen med tilhørende transport og restitusjon gis derfor i samme forskrift, som dermed hjemles i dyrevernloven og matloven i tillegg til saltvannsfiskeloven og deltagerloven.

For aktivitet etter mellomlagringsfasen vil etablerte forskrifter gjelde, dvs transportforskriften, akvakulturdriftsforskriften, tildelingsforskriften og slakteriforskriften. Nytt regelverk knyttet til fangstbasert havbruk tas inn i de respektive forskrifter.

De nye bestemmelsene gjelder ikke for fangst, transport og oppbevaring av skalldyr og bløtdyr. Begrunnelsen for denne avgrensningen er at disse dyrene ikke er omfattet av dyrevernloven. Det legges til grunn at det ikke er behov for tilsvarende vern og regler ved innfanging av levende skalldyr og bløtdyr som for fisk og krepsdyr.

Fangst-, transport- og restitusjonsfasen

Endringer og nye bestemmelser for fangst-, transport- og restitusjonsfasen er begrunnet i fiskevelferd, ressurskontroll og fiskehelse. Bestemmelsene gis i form av en ny forskrift om krav til fartøy som skal fiske og føre fangsten levende og i en endringsforskrift for eksisterende forskrifter. Endringene i sistnevnte forskrift relaterer seg i all hovedsak til et nytt kapittel i forskrift om utøvelse av fisket i sjøen.

Regler for mellomlagringsperioden gis i samme forskrift som de regler som gjelder for fangst, transport og restitusjon. Lagring av fisk for kortere eller lengre perioder reiser spørsmål i forhold til sykdom og smitte hos fisken. Departementet er kommet til at regler som sikrer disse formål gis i samme forskrift som regulerer resten av aktivitetene knyttet til restitusjon og mellomlagring.

Endringer i forhold til veiekravet gjøres ved at bestemmelsen om veiing i forskrift om opplysningsplikt ved landing og omsetning av fisk endres. Regler for påmelding til fisket vil bli tatt inn i de årlige reguleringsforskriftene sammen med regler om rømming og endelig kvoteavregning.

Det gjøres ikke endringer i reglene om føring av fangstdagbok, men håndhevelsen av regelen om føring av fangstkvantum må tilpasses levende fisk. Hjemmel til å pålegge mottaker av oppdrettsfisk til slakt oppgaveplikt for å hindre ”omskriving” av villfanget fisk til kunstig klekket oppdrettsfisk vil bli ivaretatt ved at det innføres hjemmel til dette i den nye havbruksloven.

Ny forskrift om krav til fartøy som skal fiske og føre fangsten levende

Generelt om forskriften

Det foreslås innført en ny forskrift som setter krav til de fartøyene som skal fiske og føre fangsten levende. Dyrevernloven som er det eneste gjeldende regelverket innenfor dyrevern ved fangst av fisk i dag, er generell. Selve innfangingen av fisk som skal holdes levende er den mest dyrevernsmessig kritiske situasjonen av fasene i fangstbasert havbruk, idet man kan få en høy andel av skader på fisken og høy dødelighet dersom man ikke sørger for skånsom håndtering og riktig bruk av utstyr. Det er derfor behov for nærmere regler for å sikre fiskevelferden under opptak av fisken, både når det gjelder fangstmetoder, utstyr og håndtering om bord. Et nytt regelverk som stiller krav til fangstmetoder, utstyr og håndtering vil kunne bidra til optimal behandling av fisken i denne kritiske fasen.

Den nye forskriften har et klart avgrenset virkeområde. Den gjelder bare de fartøy som fisker og fører levende fisk av andre arter enn sei, makrell, sild og brisling. Dette er gjort for å avgrense mot de tradisjonelle låssettingsfiskeriene.

I de tilfellene det ikke er uttalt noe er bestemmelsene foreslått hjemlet både i deltagerloven og dyrevernloven.

Nærmere om de enkelte bestemmelser

§ 1 Formål

Forskriften skal sikre at fartøy som skal fange og transportere levende fisk er utrustet på en slik måte at fisken sikres forsvarlig håndtering om bord med hensyn til dens velferd. Ut i fra at det er tale om nye og mer detaljerte krav enn de en i dag har til utrustning ombord i fiskefartøyene, anses det hensiktsmessig å tydeliggjøre dette i form av en formålsbestemmelse.

§ 2 Virkeområde

Forskriften skal bare gjelde for fiske og føring av levende fisk av andre arter enn sei, makrell, sild og brisling. Meningen med dette er å avgrense mot de tradisjonelle låssettingsfiskeriene. Forskriften gjelder heller ikke skalldyr og bløtdyr.

§ 3 Generelt om utstyr og innretninger om bord

Meningen er å oppstille krav som overlater den nærmere utformingen av utstyret til den enkelte. På den måten kommer en ikke i konflikt med regler som gjelder ellers, for eksempel om stabilitet og sikkerhet. Disse vil fartøyets eier selv måtte ta hensyn til i sin utforming av ustyret han velger. I tillegg er det i andre bestemmelser på enkelte punkt foreslått nærmere krav, men disse er også utformet på samme måte. Det er altså tale om såkalte funksjonsbaserte krav.

§ 4 Krav til utstyr som brukes til å ta fisk om bord

Bestemmelsen er ment å skape en sammenheng med det foreslåtte kraet om bruk av vannfylt pose ved ombordtaking. Selve kranen må også tilpasses dette.

§ 5 Krav til sorteringskar om bord

Regelen er nødvendig for å skape sammenheng med kravet om sortering av fisken ved ombordtaking og landing. Et krav om delvis vannfylling gis for å avlaste fisken i forhold til klem og ikke for å skaffe tilgang til oksygen. Sortering anses dermed som tid ute av vann.

§ 6 Krav til overføringsinnretninger om bord

Det kreves i tredje ledd at innretningene skal være utstyrt slik at antall fisk telles automatisk. En manuell telling anses ikke som sikkert nok i en hektisk arbeidssituasjon når en ser hen til hva opplysningene om antall skal brukes til. Det dreier om en helt sentral opplysning både i forhold til ressurskontroll og av hensyn til fiskens velferd. Spesielt gjelder dette ift tettheten av fisk i føringsrommet. Det finnes utstyr i dag til bruk om bord på brønnbåter, men dette er kostbart. Regelen er utformet slik at den enkelte selv kan velge type innretning og åpner for bruk av enkle mekaniske løsninger der fisken utløser en teller ved passering enten mekanisk eller elektronisk.

§ 7 Krav til føringsrom om bord

Utformingen av føringsrommet med tilhørende krav til minste vannutskiftning er på samme måte som utforming av restitusjonsmerd viktig for overlevelsen. Man får minst dødelighet under føring dersom fisken får oppholde seg i et føringsrom med flat bunn, og der fisken tilføres friskt vann fra undersiden (oppstrømsprinsipp). Dersom man har ujevn bunn med hull/nedsenkninger i føringsrommet, vil fisken ofte legge seg i lag på lag på det laveste området slik at den underste fisken får klemskader og ikke tilstrekkelig oksygen. På samme måte som for merdene finnes det i dag kunnskap om hvordan rommene må utrustes. Denne kunnskapen skal også her legges til grunn i anvendelsen av bestemmelsen.

§ 8 Forholdet til andre regler

Det er klart at det vil oppstå en viss dødelighet under fisket, og denne fisken skal tas vare på om bord i fiskefartøyet. Fartøyet må derfor være utrustet også for dette. I tillegg kan det oppstå uforutsette situasjoner som medfører en høyere dødelighet enn tillatt eller fare for dette. Regelen her er ment å klargjøre at et fartøy også må være utrustet for å kunne håndtere fisk på konvensjonell måte.

§ 9 Godkjenning

Bestemmelsen er foreslått hjemlet bare i dyrevernloven.

Søknad om godkjenning sendes til Mattilsynets distriktskontorer og behandles lokalt. En godkjenning gis for tre år av gangen. I forbindelse med behandling av søknaden kan Mattilsynet inspisere fartøyet for å undersøke om det er dyrevernsmessig egnet til fangst av fisk som skal holdes levende under føring.

Vedrørende dokumentasjonskravet er det ikke ment at hver enkelt fisker selv skal foreta målinger/undersøkelser for kunne bevise at fartøy, utstyr og metode er egnet. Man kan basere seg på de anbefalinger som allerede finnes (for eksempel rapport fra Fiskeriforskning i Tromsø og data fra Havforskningsinstituttet) og det utstyr/de metoder som erfaringsmessig fungerer ut fra et dyrevernsperspektiv ved å henvise til litteratur og ved å beskrive hvordan man bruker utstyret/metoden.

§ 10 Tilsyn

I forhold til reglene vil både Mattilsynet og Fiskeridirektoratet kunne utføre kontroll og tilsyn på hvert sitt område med hjemmel i henholdsvis dyrevernloven og saltvannsfiskeloven. Bestemmelsen er nødvendig for Mattilsynets del fordi dyrevernloven ikke inneholder en kontrollhjemmel med samme utstrekning som saltvannsfiskelovens § 45. Med dokumentasjon menes all den dokumentasjon som fisker besitter. Han kan også innen visse grenser pålegges å skaffe til veie dokumentasjon som eksisterer andre steder og som kan knyttes til hans egen virksomhet. Under punkt 8 er det gitt en noe nærmere redegjørelse for selve kontroll og tilsynsvirksomheten.

§ 11 Straff

Ut i fra gjeldene rett anses det som klart at administrative sanksjoner, administrativ og strafferettslig inndragning kan skje uten særlig henvisning til lovhjemlene og slike foreslås derfor ikke.

3.2. Forslag til nytt kapittel i forskrift om utøvelse av fiske i sjøen

Generelle kommentarer

Endringene i forskrift om utøvelse av fisket i sjøen inngår i den foreslåtte endringsforskriften. De nærmere regler om krav til redskapets utforming, eventuelle forbud mot å benytte spesielle redskaper samt om utforming og bruk av restitusjonsmerd og mellomlagringsmerd foreslås gitt i et eget kapittel i forskrift om fiske i sjøen. Noen få bestemmelser hjemlet i matloven plasseres i samme kapittel. Kravene må oppfylles for å opprettholde fartøyets registrering i merkeregisteret.

Det nye kapitlet plasseres som nytt kapittel XVII i forskriften og gis overskriften ”Fangst av fisk som skal holdes levende”. Gjeldende kapittel XVII flg. blir nytt kapittel XVIII flg.

Av ordlyden i det nye kapitlet følger at det gjelder fangst av alle arter som holdes levende, også i de tilfellene deisse ikke skal tas om bord i fartøyet. Reglene i kapittelet ellers er utformet slik at det skal være tydelig hvilke som gjelder de artene som tas om bord i fiskefartøyet og hvilke som gjelder de artene som ikke tas om bord. Av dette følger at det gis generelle regler som sikrer fiskens velferd også i de tilfellene den ikke tas om bord i fiskefartøyet, men bare oppbevares i sjøen, det vil si tradisjonell låssetting, for eksempel seinot. Dette innebærer ingen materielle endringer i forhold til det som allerede gjelder i dag med utgangspunkt i dyrevernloven direkte. Hovedsaken er at fisket skal utøves på en optimal måte.

I det nye kapitlet er det også bestemmelser hjemlet i matloven. Dette for å ivareta hensynet til fiskehelse.

Av hensyn til forpliktelser gjennom EØS-avtalen, vil det kunne bli aktuelt å stille fiskehelsemessige tilleggskrav til villfanget fisk. Dette kan være særksilte krav til helsekontroll og prøvetaking av fisken i en periode etter fangst, samt krav til avstand til andre oppdrettsanlegg i en periode. Nytt fiskehelseregleverk er under utarbeidelse i EU, og det anses derfor ikke hensiktsmessig å innføre slik krav nå. Mattilsynet kan kontaktes for nærmere informasjon om de reglene som kommer til å gjelde på dette området.

Ut fra hensyn til fiskehelse er det ikke faglig grunnlag for å stille strengere krav til smittehygiene, behandling av død fisk (som ikke er beregnet til konsum) og annet animalsk avfall ved fangst og transport i forbindelse med fangstbasert havbruk, enn krav som gjelder ved tradisjonell fangst. Biproduktsforordningen vil ivareta nødvendige fiskehelsehensyn med hensyn til håndtering og behandling av død fisk som ikke er beregnet til konsum i forbindelse med fangst, transport, restitusjon og mellomlagring. Det foreslås derfor ikke egne regler om dette.

Ut fra hensyn til beredskap, epidemiologisk kartlegging ved sykdomsutbrudd og muligheten for å kunne føre tilsyn med denne type virksomhet, har myndighetene behov for å ha oversikt over hvor restitusjonsmerder og mellomlagring plasseres og når de er i bruk. Fisker er i dag underlagt plikt til å føre fangstdagbok og landings-/sluttseddel for all fisk. Fiskeridirektoratet har også hjemmel til å pålegge mottaker av fisk å melde på forhånd hvor han skal motta fisk og når dette skal skje. Det er ikke tillatt å lande fisken før fastsatt minstetid fra meldingstidspunktet er utløpt. Det antas at disse pliktene til sammen sikrer et godt tilsyn, men det fordrer et samarbeid mellom tilsynsmyndighetene når det gjelder formidling av meldinger. Det nevnes at den påmeldingsplikten som blir foreslått er vesentlig for å skaffe oversikt over hvem som i tilfelle skal pålegges en meldeplikt.

Det er behov for registrering av mengde død fisk i forbindelse med restitusjon og mellomlagring. Regler gitt med hjemmel i saltvannsfiskeloven for føring av fangstdagbok og sedler vil kunne dekke dette behovet. Det er derfor ikke foreslått ytterligere krav til journalføring mht mengde død fisk.

Det er ikke foreslått noen egen straffebestemmelse i kapitlet, men den straffebestemmelsen som eksisterer i forskriften i dag utvides med en henvisning til straffehjemmelen i dyrevernloven. Ut i fra gjeldene rett anses det som klart at administrative sanksjoner, administrativ og strafferettslig inndragning kan skje uten særlig henvisning til lovhjemlene og slike foreslås derfor ikke.

Nærmere om de enkelte bestemmelser

Nytt hjemmelsgrunnlag for det nye kapittelet i tillegg til de eksisterende, er dyrevernloven § 30 og matloven § 7. I de tilfellene det ikke er uttrykt noe annet, er bestemmelsene hjemlet både i saltvannsfiskeloven og dyrevernloven.

§ 79 Generelt om fangst av fisk som skal holdes levende samt restitusjon og mellomlagring

Første ledd oppstiller et generelt utgangspunkt om at fisket skal utøves skånsomt. Andre, tredje og fjerde punktum spesifiserer nærmere krav om hva dette innebærer. Fjerde punktum er ment å skulle danne utgangspunkt for en etterfølgende vurdering når fisken er ferdig restituert i en restitusjonsmerd og er først og fremst ment for torsk. Det nevnes at det også i andre bestemmelser er oppstilt regler som spesifiserer nærmere hva som kreves. Et eksempel er andre ledd i § 79.

Utgangspunktet for å konstatere at fisket er foretatt på en skånsom måte er at dødeligheten skal være minst mulig. Dagens kunnskap tilsier at det er mulig å drive fisket på en slik måte at dødeligheten er under 5 %.

Andre ledd inneholder et krav om opplæring for alle om bord før fisket tar til. Det er den ansvarlige sitt ansvar å gjennomføre dette på en hensiktsmessig måte. Bestemmelsen danner bare utgangspunktet og det nærmere i opplæringen må en komme tilbake til i praksis og da med utgangspunkt i den kunnskap som finnes på området.

§ 80 Fiske med snurrevad

I bestemmelsen oppstilles regler om hvordan fiskeposen skal være utformet og pålegg om bruk av vannfylt pose under ombordtaking for å sikre at fisken i minst mulig grad påføres skade eller belastninger.

§ 81 Fiskedybde

Bestemmelsen inneholder ikke noen angivelser av bestemte dybder, men legger opp til bruk av den kunnskap som allerede finnes om hvilke dyp og de belastninger spesielt fisk med lukkede svømmeblærer kan bli påført.

§ 82 Krav om sortering

Sortering ved ombordtaking og ved landing hvor skadet eller fisk med svekket almenntilstand blir sortert ut, er fremhevet som svært viktig når det gjelder å unngå dødelighet senere. I tillegg til skadet eller svekket fisk er det også nødvendig i en viss grad å sortere fisken på størrelse. Regelen vil ikke innebære at slik fisk må avlives dersom de forskjellige størrelsene kan holdes atskilt om bord og under oppholdet i restitusjonsmerden.

§ 83 Krav til fangstredskap og bruk av pumper

Redskap som benyttes skal være egnet slik at hensynet til fiskens velferd ivaretas på en tilstrekkelig god måte. Fisken kan påføres skader ved bruk av enkelte redskaper. Dette gjelder spesielt ved bruk av krokredskap. I forbindelse med bruk av krokredskap anses det derfor nødvendig å foreta en vurdering av hvert enkelt individ og umiddelbart avlive individer som er skadet. Det er dokumentert at en godt sortert fisk har samme overlevelse som fisk fanget med snurrevad.

Bruk av pumper med høyt trykk har vist seg å medføre skade på en del fisk. Fisken er allerede påført belastninger i form av trykkfall. Pumper med lavere trykk vil kunne brukes. Eventuelle pumper vil inngå i godkjenningsprosessen for det enkelte fartøy.

§ 84 Krav til utstyr som brukes ved landing av fisken

Bestemmelsen oppstiller krav til utforming av håv og bruken av denne, men omtaler ikke andre typer utstyr som kan tenkes anvendt når fisken skal landes. Pumper er nevnt i bestemmelsen over. Eventuelle andre løsninger skal tilfredsstille de generelle krav som er oppstilt ellers.

§ 85 Transport

For å sikre hensynet til fiskehelse er kravet til gjennomføring av transport av villfanget marin fisk til restitusjonsmerd og mellomlagring hjemlet også i Matloven. Disse er i stor grad sammenfallende med krav som stilles ut fra hensyn til fiskevelferd.

Bestemmelsen er utformet på en slik måte at fiskeren selv må foreta de vesentlige vurderingene. En del kunnskap finnes allerede, men det legges til grunn at forholdene om bord og i sjøen kan variere i så stor grad at absolutte regler i første omgang er problematiske. Ved korrekt konstruksjon av tank og vannfordeling, anbefales ikke fisketetthet for torsk over 250/kg m³. For andre arter, f.eks flatfisk, vil korrekt konstruksjon gi muligheter for større tetthet. En absolutt tetthetsgrense er derfor ikke fastsatt, og fiskeren må selv vurdere hvor stor tetthet som er forsvarlig til enhver tid ut fra hensynet til fiskes velferd. På bakgrunn av evt innspill i høringsrunden, vil det kunne bli aktuelt å fastsette tetthetskrav.

I forhold til transport av fisken anses ikke slepeposer som egnet før etter endt restitusjonsfase. Dette på grunn av at fisken som oftest har en skadet svømmeblære og ikke er i stand til å svømme på vanlig måte.

Fisken skal transporteres til bestemmelsesstedet så snart som mulig. Av hensyn til at uforutsette ting kan oppstå, og som kan tilsi at fiskens velferd bedre ivaretas dersom transporten utsettes, settes ikke en absolutt tidsbegrensning. Normalt skal allikevel tansporttiden ikke overstige 8 timer.

§ 86 Plassering av restitusjons-/mellomlagringsmerder

Bestemmelsen er hjemlet i matloven.

Villfanget marin fisk har vært utsatt for en relativt stor stressbelastning som gjør at fisken er mer utsatt for utvikling av sykdom sammenlignet med fisk som lever og vandrer uforstyrret videre i det omkringliggende miljø. Selv om fisken har kort oppholdstid og mengden fisk er begrenset vil plassering av restitusjonsmerder og mellomlagring nært inntil akvakulturanlegg være uheldig ut fra sykdomshensyn. På grunn av at villfanget fisk har en mer usikker helsestatus enn fisk i akvakulturanlegg anbefales en minsteavstand på 2,5 km.

§ 87 Krav til restitusjonsmerd og bruk av det

Første ledd pålegger bruk av restitusjonsmerd og skal forstås i sammenheng med regelen om maksimal oppholdstid om bord i fartøyet. Fisken vil dermed aldri kunne anses som restituert gjennom sitt opphold om bord i fartøyet. De nærmere kravene til selve merden er oppstilt i bestemmelsen, og siste ledd inneholder en fleksibel regel om hvor lenge fisken skal være i merden. Er den i god kondisjon etter fangsten vil oppholdet kunne bli kort.

Det oppstilles et krav til at bunnen i merden skal være flat. Da flatbunnmerdene ble ”oppfunnet” i 1994 minsket dødeligheten etter overføring fra fartøyets transporttank til merd fra nær 50 % til 3 % eller mindre. Flatbunnmerd anses derfor essensielt for fiskens sjanse til å overleve.

For villfanget torsk som er tatt med snurrevad sprekker svømmeblæren ved opptak. Ved overføring til mottaksmerd vil torsken svømme til bunnen av merden og bli liggende der i noen dager før den begynner å svømme pelagisk. Forholdene må legges til rette for torsken slik at den har mulighet til å utføre denne atferden uten å påføres klemskader og oksygenmangel fordi den legger seg oppå hverandre eller får andre skader pga notens utforming.

Under restitusjonsfasen heles svømmeblæren og den er oftest funksjonell etter ca en uke. Fisken kan da overføres til mellomlagring. Etter en måneds tid begynner fisken å få appetitten tilbake. Innen den tid bør den ha blitt overført til oppdrett der den kan fôres, eller til avliving for humant konsum.

§ 88 Krav til mellomlagringsmerd og bruk av det

Med adferdsmessige og fysiologiske behov menes bl.a. god vannkvalitet, tilstrekkelig oksygen, god nok plass og fôr etter appetitt. Dette innebærer at det må være tilstrekkelig vanngjennomstrømming i merden slik at oksygenfattig eller forurenset vann fraktes bort med strømmen og at fisken skal tilbys tilstrekkelig mengde fôr som er av en slik kvalitet at den er appetittlig for fisken.

Det skal ikke finnes fisk som er vesentlig mindre eller større enn gjennomsnittet i en merd. Dette kan utløse kannibalisme. Kannibalisme ses på som et tegn på at fisken ikke har fått dekket sitt behov for fôr og/eller at den ikke er tilstrekkelig likartet i størrelse. Dette innebærer imidlertid ikke at det ikke kan være hensiktsmessig å ha fisk av ulik størrelse i merden, men da må man foreta en konkret forsvarlighetsvurdering i det enkelte tilfellet. Sammensetningen i størrelse skal alltid være slik at fiskens velferd ivaretas i størst mulig grad.

Når det gjelder tidspunktet for overføring av fisken fra restitusjonsmerd, så oppstiller ikke forslaget noe absolutt tidspunkt. I en konkret situasjon vil tolkningen og anvendelsen av bestemmelsene ta sitt utgangspunkt i formålet med bestemmelsene om restitusjonsmerd og mellomlagringsmerd og regelen om minstetiden i restitusjonsmerd.

§ 89 Helsekontroll

Bestemmelsen er hjemlet bare i matloven.

Fiskens opphold i restitusjonsmerd og mellomlagring er av så kort varighet at det ikke er hensiktsmessig å stille tilsvarende krav til helsekontroll som gjelder for akvakulturanlegg. I bestemmelsen stilles derfor tilsvarende krav til helsekontroll som gjelder for slaktemerder etter akvakulturdriftsforskriften, og krav om gjennomføring av minst èn helsekontroll før fisken leveres til akvakulturanlegg.

Krav om at forekomster av smittsom eller ikke-smittsom sykdom skal registreres, kan dekkes av rapport fra utført helsekontroll. Med ikke-smittsom sykdom menes også eventuelle funn av skader på fisken. Krav om meldeplikt ved mistanke om alvorlig smittsom sykdom er dekket av matloven.

§ 90 Tilsyn

Bestemmelsen er hjemlet i dyrevernloven. I forhold til reglene vil både Mattilsynet og Fiskeridirektoratet kunne utføre kontroll og tilsyn på hvert sitt område med hjemmel i henholdsvis dyrevernloven og saltvannsfiskeloven. Bestemmelsen er nødvendig for Mattilsynets del fordi dyrevernloven ikke inneholder en kontrollhjemmel med samme utstrekning som saltvannsfiskelovens § 45. Med dokumentasjon menes all den dokumentasjon som fisker besitter. Han kan også innen visse grenser pålegges å skaffe til veie dokumentasjon som eksisterer andre steder og som kan knyttes til hans egen virksomhet.

Endring av forskrift om opplysningsplikt ved landing og omsetning av fisk.

I forskrift om opplysningsplikt ved landing og omsetning av fisk, foreslås tatt inn et krav i § 7 om at all fisk skal veies fortløpende ved landing. Ved første gangs landing av levende fisk, men ikke skalldyr og bløtdyr, fra fiskefartøyet til restitusjonsmerd kan vekten fastsettes ved at all fisk telles automatisk og et representativt utvalg fisk veies for å fastsette gjennomsnittsvekt per individ. Ved landing i utlandet eller til utenlandsk fartøy er den som lander ansvarlig for at fisken veies.

Bestemmelsens ordlyd er utformet for å oppnå presisjon i forhold til i hvilke tilfeller regelen skal gjelde. Den må også ses i sammenheng med kravet om at overføringsinnretninger skal ha automatisk telleutstyr bygget inn.

Ny regel om påmelding til fisket i de årlige reguleringsforskriftene for torsk.

Før fartøyet skal starte fiske etter torsk som skal føres levende om bord er det behov for at det sendes skriftlig påmelding til Fiskeridirektoratets regionkontor i den regionen fartøyet er hjemmehørende. Derfor foreslås det at et slikt krav tas inn i de årlige reguleringsforskriftene for torsk.

Bestemmelsen plasseres som en del av den eksisterende regelen om kvoteavregning og rømming. Kun en paragraf i reguleringsforskriftene vil da inneholde særlige regler om fisket etter levende torsk. Det vises til sammenhengen med bruk av hjemmelen til pålegge meldeplikt ved landing.

Endring i fiskekvalitetsforskriften

I henhold til fiskekvalitetsforskriften § 2-3 nr. 4 skal fisk som dør under transport ikke omsettes som folkemat. Denne bestemmelsen ble gitt mht transport av levende fisk etter lagring i ”not eller pose”, jf fiskekvalitetsforskriften § 2-2, og var ikke ment å skulle omfatte transport av levende fisk i fiskebåt fra fangstfelt til landingssted. Fiskekvalitetsforskriften har vært tolket slik at fisk som dør om bord i fiskebåt under transport fra fangstfelt til restitusjonsmerd ikke omfattes av bestemmelsen i § 2-3 nr. 4. Man har ansett denne transporten som en del av fangstoperasjonen slik at fisk som dør under denne transporten må kunne brukes som råstoff til egnete produkter for humant konsum. Det er ønskelig å videreføre denne tolkningen av fiskekvalitetsforskriften. For å klargjøre dette, foreslås det å endre fiskekvalitetsforskriften § 2-3 nr 4. En slik endring vil også være i overensstemmelse med hygieneforordningene.

Fisk som dør under videre lagring og transport, skal fjernes snarest og tillates ikke omsatt til folkemat. Slik fisk skal behandles som risikoavfall i henhold til gjeldende forskrifter på området.

Akvakulturfasen

Når den villfangede fisken er restituert, vil den gå inn i en oppdrettsfase hvor akvakulturregelverket vil komme til anvendelse. For å tilpasse dette regelverket ift fangstbasert havbruk, er det behov for visse endringer i eksisterende forskrifter som regulerer tildeling av konsesjoner og drift av akvakulturvirksomhet. Alle disse endringene inngår i likhet med endringene i fangst-, restitusjons- og mellomlagringsfasen, i den foreslåtte endringsforskriften.

Endring av tildelingsforskriften

Det er behov for endringer i forskrift om tildeling, endring og bortfall av konsesjoner for oppdrett av andre arter enn laks, ørret og regnbueørret. Endringene tar i første rekke sikte på å tilpasse tildelingsforskriften til fangstbasert havbruk, bl.a ift tillatt biomasse.

Endring av gebyrforskriften

Ved søknad om tillatelse til akvakulturvirksomhet, betales det et saksbehandlingsgebyr til staten. Søknad om tillatelse til fangstbasert havbruk, vil også omfattes av gebyrordningen. Søknadsbehandlingen for denne type akvakulturvirksomhet vil ikke innebære en like omfattende søknadsbehandling som ordinære oppdrettstillatelser. Det vil derfor være naturlig å justere gebyret i tråd med omfanget av søknadsbehandlingen. Det foreslås at gebyret for slike søknader settes til kr 3000,-. Dette gjøres ved å legge til ny bestemmelse i forskrift om innkreving av gebyrer til statskassen for offentlige oppgaver mv.

Endring av akvakulturdriftsforskriften

I forskrift om drift av akvakulturanlegg, kommer kapittel 1, 2, 3, og 7 til anvendelse i den grad bestemmelsene er gjort gjeldende for marine oppdrettskonsesjoner.

Av fiskehelse- og dyrevernmessige grunner foreslås det å ta inn en ny bestemmelse i akvakulturdriftforskriftens kapittel 2 som gir regler for hvor det er tillatt å motta levende dyr fra, samt setter krav til smittehygieniske og velferdsmessige betingelser ifm produksjon, fangst og transport. Bestemmelsen skal bidra til å sikre regeletterlevelse i hele produksjonskjeden. Den enkelte aktør i produksjonskjeden har plikt til å etterleve de bestemmelser som gjelder for dem i til enhver tid gjeldende regelverk. Denne bestemmelsen pålegger mottakeranlegget å utføre en form for kontroll av at leverandør og transportør for eksempel er godkjent etter gjeldende bestemmelser og at de er kjent med gjeldende regelverk.

Hjemmelsgrunnlaget er matloven § 7 og dyrevernloven § 30. Forvaltningsansvaret er lagt til Mattilsynet.

5. Håndhevelse

Departementet har kommet til at det må gjelde et skjæringspunkt i tid med hensyn til når de forskjellige regelverk kommer til anvendelse. Det er definert at begrepet fangstoperasjon strekker seg frem til og med at fisken er ferdig akklimatisert. Etter dette tidspunktet vil et annet sett av regler slå inn. På denne måten skapes forutsigbarhet samtidig som en forståelig håndhevelse blir mulig å gjennomføre.

I forhold til det som skjer før skjæringspunktet er det i rapporten fra Fiskeridirektoratet og Mattilsynet redegjort klart for hvilke regler som gjelder og hvordan de skal forstås. Eksempler på dette er omsetning av fisk som dør om bord i fartøyet og forholdet til transport- og omsetningsforskriftene. Håndheving skal dermed ikke medføre problemer. Når det gjelder det som skjer etter skjæringspunktet er det også klart hvilke regler som gjelder. Eksempler er konsesjonsregler, transport-, omsetnings-, drifts- og slakteriforskriftene. Disse reglene håndheves allerede og nødvendige retningslinjer for håndhevingen finnes allerede i stor utstrekning. De foreslåtte reglene om mellomlagring dekker resten.

Det foreslås nye regler som er hjemlet både i dyrevernloven, deltagerloven og saltvannsfiskeloven, såkalt dobbelthjemling. Dette reiser spørsmål i forhold til håndhevelse. Meningen her er ikke å trekke opp grenser, det vil si håndhevingsterskler, kun peke på utfordringer og forslå en grov ramme for hvordan en tilnærming bør være.

Reglene skal sikre to hovedformål, fiskens velferd og minske faren for uregistrert dødelighet. Det er en nær sammenheng mellom de to formålene idet god velferd automatisk vil minske faren for dødelighet. Med dette utgangspunktet er det vanskelig å peke på konkrete bestemmelser eller deler av bestemmelser som bare er hjemlet i det ene eller det andre regelverket. Det er derfor ikke oppstilt noen nærmere regler i forslagene om hvilke kontrollorgan som skal drive kontroll med hvilke bestemmelser, med noen få unntak. Disse er omtalt i kommentarene.

Fangstbasert havbruk er en næringsvei som kan bidra til økt verdiskaping og lønnsomhet basert på fiskeressursene. Det er i dag begrenset kunnskap på en del sentrale områder og dette bør prege tilnærmingen. Den kunnskap som til enhver tid finnes må legges til grunn for anvendelsen av bestemmelsene, samtidig som man gir et rom for utvikling og dermed innhenting av ny og bedre kunnskap. Tilsynsorganene kan gjennom sitt arbeid overvåke kunnskapsnivået og den konkrete anvendelsen av kunnskapen til enhver tid.

I en slik situasjon har næringen selv et stort etisk og moralsk ansvar for å følge med på det samme og se til at kunnskap formidles og benyttes. Departementet er kjent med at det er etablert et forum innen Norges Fiskarlag som håndterer spørsmål knyttet til levendefangst. En ønsker å fremheve dette som et egnet forum for utvikling og samarbeid med tilsynsorganene fremover.

I forhold til konkret tilsyns- og kontrollarbeid på dette feltet er det avgjørende at tilsynsorganene har en felles forståelse på alle nivå om tilnærmingen og den konkrete håndhevelsen i enkeltsaker som kan oppstå. Fiskeridirektoratet og Mattilsynet vil i fellesskap utarbeide nærmere retningslinjer for arbeidet. Retningslinjene skal bestå av en generell del som tar utgangspunkt i en målsetting for utviklingen av næringen, for deretter å gå mer i detalj på det enkelte organs eget regelverk og kontrollgjennomføring.

Retningslinjer for samarbeid skal også gjennomgås. Fiskeri- og kystdepartementet har ved gjennomgang av rapporten og utarbeidelsen av dette høringsnotatet angitt utgangspunktet for dette arbeidet, spesielt i forhold til mål for utvikling av næringen.

Økonomiske, administrative og næringsmessige konsekvenser

Økonomiske og administrative konsekvenser

Kravet om godkjent utstyr for fartøy som skal føre levende fisk kan medføre økte utgifter for en del aktører, men det bør være i aktørene sin interesse å få best mulig overlevelse og pris for fisken, noe som igjen henger sammen med god fiskevelferd. Kravet om helsekontroll før levering til oppdrett innebærer kjøp av eksterne tjenester og vil medføre økte utgifter. Kravet vil imidlertid vanligvis bare gjelde en kontroll før levering, noe som begrenser utgiftene. Å unngå sykdom i rehabiliterings / mellomlagrings -fasen og å forhindre overføring av sykdom til andre oppdrettsanlegg, er et så viktig hensyn for å unngå videre problemer for oppdrettsnæringen at det legitimerer utgiftene. Erfaringsmessig kan sykdomsutbrudd spesielt av bakteriell karakter på torsk være av stor negativ økonomisk betydning og helsekontroll er nødvendig.

Det vil være vesentlig billigere å søke om tillatelse til å drive med fangstbasert havbruk enn ordinære oppdrettssøknader. For forvaltningen kan det bli behov for midler til kursing av Fiskeridirektoratet / Mattilsynet som skal kontrollere virksomheter innen fangstbasert havbruk. I tillegg kan det bli økte utgifter til selve kontrolloppgavene samt godkjenning av anlegg mv.

Næringsmessige konsekvenser

Det fremtidige omfang av fangstbasert havbruk vil avhenge av en rekke faktorer, inkl rammevilkår og markedsforhold. Det er imidlertid grunn til å anta at levende fangst av vill fisk vil gi økt verdiskapning fremover. I forhold til tradisjonell fangst vil levende fangst kunne gi økning i verdien på fisken fordi mellomlagring bedrer restitusjon og kvalitet, noe som gir høyere pris. Samtidig øker forutsigbarheten for levering noe som bedrer mulighetene for inngåelse av leveringsavtaler med stabil levering og levering utenom sesongtopper, og dermed bedre mottakskapasitet og bedre prisbetingelser. Også renforing av f eks loddetorsk fører til verdiøkning.

Det er forventet at fangsbasert havbruk av torsk er den art som de nye reglene i størst grad vil omfatte. I henhold til registreringer fra Norges Råfisklag, er 16 båter registrert for levende fangst. Båtene er i fra 45 fot til 90 fot. Datagrunnlaget for omfang av levendefangst av torsk på landsbasis er usikkert men tilgjengelige data indikerer at det i 2004 ble levert 1 200 tonn, det samme som i 2003. Ut fra en kilopris på 30 kr pr kg tilsier dette en salgsverdi på 3,6 mill kr. Fangsten innrapporteres, men er til nå ikke registrert elektronisk. Det jobbes med å få på plass en mer systematisk registrering, og det forventes at det vil foreligge tall for 2005.