EØS-AVTALEN OG ENERGI

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Olje- og energidepartementet

EØS-avtalen og energi

EU-traktatene inneholder ingen særskilte energibestemmelser. EU har likevel utviklet et energisamarbeid på konkrete områder på grunnlag av en rekke ulike traktatbestemmelser. Av særlig betydning er bestemmelsene om det indre marked og miljø. Felles regler er blant annet utviklet på områdene olje, naturgass og elektrisitet. Som følge av dynamiske og allerede pågående endringsprosesser i EU innenfor energiområdet, er det av stor interesse for Norge å kunne være med på å utforme utviklingen i regelverket. Det er viktig at norsk energi har stabile og forutsigbare rammevilkår for eksport og internasjonal virksomhet.

Vesentlige deler av energisamarbeidet i EU faller innenfor EØS-avtalens virkeområde. Samtidig må myndigheter og foretak i EØS-området også innenfor denne sektoren forholde seg til EØS-avtalens alminnelige bestemmelser om konkurranse, statsstøtte, monopoler m.m.. Også avtalens bestemmelser om miljø og forskning er viktige for energisektoren. Som energinasjon påvirkes Norge i tillegg av mange av de delene av EU-landenes samarbeid på energiområdet som faller utenfor EØS-avtalen.

EØS-samarbeidets viktigste utfordringer på energisektoren knytter seg først og fremst til den videre utviklingen av det indre markedet for gass og elektrisitet og til miljøpolitiske virkemidler og deres virkninger for energisektoren. Det legges stor vekt på å utnytte de mulighetene EØS-avtalen gir for innflytelse på nytt regelverk for det indre energimarkedet.

På bakgrunn av Enhetsakten gikk Kommisjonen i 1988 inn for å opprette et indre energimarked, blant annet for å redusere energiprisene for forbrukerne og industrien. For å nå dette målet har det blitt innført tiltak for bedre prisinnsyn, enklere transitt gjennom tredjeland, utvikling av transeuropeiske energinettverk, vilkår for leting etter olje og gass (konsesjonsdirektivet) og samordning av innkjøpsregler for blant annet petroleumssektoren. Liberalisering av markedene for gass og elektrisitet skal bidra ytterligere til et velfungerende indre energimarked. De fleste av disse tiltakene berører Norge gjennom EØS-avtalen.

På grunnlag av EØS-avtalen deltar Norge i EUs rammeprogrammer innenfor energisamarbeidet og innenfor forskning, utvikling og demonstrasjon av ny teknologi. Norge deltar blant annet i delprogrammene for fornybare energikilder (ALTENER) og energiøkonomisering (SAVE) under Intelligent Energy Europe, samt EUs 6. rammeprogram for forskning og utvikling. Gjennom deltakelse i slike programmer er norsk kompetanse på viktige områder blitt styrket.

Som energinasjon påvirkes Norge i tillegg av mange av delene av EU-landenes samarbeid på energiområdet som faller utenfor EØS-avtalen. EØS-avtalen omfatter for eksempel ikke skatter og avgifter. Direktiver innenfor dette området er derfor ikke EØS-relevant, men kan likevel få store virkninger gjennom bl.a. at konkurranseforholdet mellom de ulike energibærerne påvirkes.

EU dekker en stor del av sitt energibehov gjennom import. Både før og etter en utvidelse vil EUs interesser på energiområdet i hovedsak være forbruker- og importorientert, mens Norge vil ha store produsent- og eksportinteresser når det gjelder olje og gass. Norge har i tillegg en dominerende vannkraftproduksjon, mens EU-landenes kraftproduksjon i hovedsak er basert på kull, olje og gass, samt atomkraft. Disse ulike utgangspunktene har betydning for EU-landenes prioriteringer i energipolitikken og gjenspeiles i de initiativer Kommisjonen tar når det gjelder politikk og nytt regelverk. Denne situasjonen setter særlige krav til en aktiv norsk politikk overfor EU og medlemslandene.

St.meld. nr. 27 (2001-2002) Om EØS-samarbeidet 1994-2001