Klage på avslag på søknad om tilskudd fra Norsk kulturminnefond Linjordet, Gausdal kommune i Oppland

Vi viser til Deres brev av 22.12.08 med klage på Kulturminnefondets vedtak av 27.11. s.å. om ikke å innvilge støtte til istandsetting av hovedbygning på Linjordet i Østre Gausdal.

Miljøverndepartementet vurderer kulturminnefondets saksforberedelse forut for andre gangs søknadsbehandling slik at utredningsplikten etter forvaltningsloven § 17 ikke er overholdt. Dette er en saksbehandlingsfeil, som kan ha hatt betydning for avgjørelsen, jf. forvaltningsloven § 41.

Kulturminnefondets vedtak oppheves, og saken sendes tilbake for ny behandling.

Bakgrunn

Ingunn Wold søkte 25.08.08 om kr 200.000,- fra Norsk kulturminnefond til istandsetting av kombinert butikk- og boligbygning på Linjordet i Østre Gausdal. Bygningen er oppført i 1864 og har hatt en sentral plass i det lokale handels- og bygdesenteret. Ingunn Wold søkte første gang om tilskudd 28.01.08, og fikk da avslag med oppfordring om å søke på ny.

Søknaden av 25.08.08 ble avslått av Norsk kulturminnefond ved vedtak fattet i møte 27.11.08, og meddelt søker i brev av 12.12.08. Avslaget ble påklaget av Ingunn Wold i brev av 22.12.08. Norsk kulturminnefond har vurdert klagen og oversendt denne til behandling i Miljøverndepartementet ved ekspedisjon av 07.05.09. Kulturminnefondet opprettholder sitt avslag. Oversendelsesbrevet til departementet er kommentert av klager i brev 29.06.09.

Klagers anførsler, jf. brev 22.12.08:

Klager viser til at det er andre gang samme søknad behandles i fondet, dog slik at det fra forrige søknad er tatt ut tiltak som gjelder oppgradering av bygningen, idet de faller utenfor fondets virkeområde. Oppgraderingene var også avslagsgrunnen ved forrige behandling, et halvt år tidligere.

Ved fondets første behandling av søknaden ble det gitt positiv uttalelse til fotodokumentasjonen som lå ved. Ved andre behandling er en av avslagsgrunnene nettopp at det er mangelfull fotodokumentasjon. Avslaget begrunnes videre med at søknaden ikke gir godt nok grunnlag for å vurdere prosjektets antikvariske målsetting. Dette ble ikke kommentert under første behandling, selv om opplysningene i søknaden var de samme. I kontakten med klager forut for andre gangs søknad, har fondet sviktet i sin opplysningsplikt. Fondet var kjent med hva som sto i søknaden fra første gangs behandling, men opplyste ikke under saksforberedelsen til andre gangs behandling at dokumentasjonen var mangelfull.

Fondet burde på direkte spørsmål under saksforberedelsen også ha presisert at elektriske installasjoner, så som nytt hovedstrøminntak og sikringstavle, betraktes som oppgraderinger som faller utenfor fondets virkeområde. Subsidiært hevder klager at oppgradering av elektrisk anlegg burde være tiltak som dekkes av fondet, i det tiltaket i praksis er et effektivt virkemiddel for bevaring av bebyggelse. Klager kan uansett ikke se at det er nødvendig å avslå hele søknaden, selv om ett element i prosjektet er å anse som oppgradering, og derfor utenfor virkeområdet.

En av grunnene for avslaget er at søker ikke har dokumentert tilsagn om tilskudd fra annen bidragsyter i prosjektet (UNI). I samråd med kulturminnefondets sekretariat ble dokumentasjonen ettersendt forut for selve søknadsbehandlingen. Saken må på dette punkt vurderes på ny, ettersom dokumentasjonen forelå.

Norsk kulturminnefonds merknader, jf. saksfremlegg til, og styrevedtak fra møte den 30.04.09:

Kulturminnefondet viser til at store deler av tiltakene som ble beskrevet og dokumentert i den første søknaden gjaldt forhold som faller utenfor fondets virkeområde. Ved avslaget på den første søknaden var det naturlig at begrunnelsen ble konsentrert om de forhold som førte til avslaget. Når søknaden siden rendyrkes for så vidt gjelder bevaringstiltakene, er det naturlig at den antikvariske målsetting blir kommentert. På samme måte får da søknadens eventuelle mangler på detaljerte mengdebeskrivelser større oppmerksomhet.

Det fremgår av vedtaket til første søknad at oppgradering til høyere standard normalt ikke hører inn under fondets virkeområde. Dette er fondets praksis siden det ble etablert, og er også nedfelt i retningslinjene for fondets søknadsbehandling.

Kulturminnefondet mottok ikke noen dokumentasjon før søknadsbehandlingen på at prosjektet var gitt tilsagn om midler fra UNI. Underfinansiering av et prosjekt er ett av de forhold som kan føre til at en søknad ikke tas med blant de prioriterte.

Klagers merknader til kulturminnefondets oversendelsesbrev, jf. brev 29.06.09:

Klager holder fast ved at kulturminnefondet finner nye grunner for å avslå en søknad, som inneholder de samme opplysningene som forrige gang den ble behandlet, uten at det da ble kommentert.

Klager viser også til at det er fondet som oppmuntret klager til å søke igjen, og at det var utstrakt kontakt mellom fondet og søker forut for andre søknadsbehandling. På tross av dette har fondet ikke benyttet anledningen til å opplyse om hvordan dokumentasjonen burde forbedres. Klager opplyser at hun etter det andre avslaget er anbefalt å søke en tredje gang, fremfor å klage igjen. Klager ser imidlertid ikke hensikten med dette, idet det ikke er tydelig hva som eventuelt skulle gjøre at prosjektet skulle få midler nå.

Departementets merknader

Om rammer for behandling av klager på avslag: 

I henhold til forskrift om vedtekter for Norsk kulturminnefond § 11 kan vedtak i saker om tildeling av midler bare påklages til Miljøverndepartementet på grunnlag av feil i saksbehandlingen eller på grunn av feil rettsanvendelse. Fondets skjønnsutøvelse kan ikke overprøves av departementet. Denne begrensning i klageadgangen er gjort med hjemmel i forvaltningsloven § 28 tredje ledd.

Til saken

Kulturminnefondet har i utgangspunktet beskrevet byggverket som verneverdig, og at det i seg selv er verdig støtte. Departementet oppfatter avslaget slik at fondet finner dokumentasjonen for dårlig.  Fondet stiller normalt strenge krav til beskrivelse av metoder og materialbruk samt kostnadsberegning. Disse synes etter departementets vurdering ikke oppfylt her. Det ligger innenfor kulturminnefondets myndighet ikke å prioritere, og dermed avslå, en søknad når dokumentasjonen vurderes som mangelfull.

Når kulturminnefondet stiller strenge krav til dokumentasjon til søknaden, må det også forventes at søker får den informasjon som er nødvendig for å kunne levere en god søknad. Normalt er søkere henvist til å sette seg inn i regelverk og veiledninger med vilkår for søknadsbehandling, slik materialet er gjort tilgjengelig på kulturminnefondets nettsider. Med den søknadsmengde som foreligger hvert år, må søknadsbehandlingen kunne bygge på at søkerne har satt seg inn i dette materialet. 

I denne saken hadde imidlertid kulturminnefondet allerede gjennomgått den innsendte søknaden med tilhørende dokumentasjon én gang, avslått og invitert søker til å søke igjen, med de nødvendige tilpasninger som avslaget tilsa. I tillegg har fondet ved første gangs behandling gitt positiv kommentar til den del av søknadsdokumentene som ikke begrunnet avslaget. Søker måtte i denne situasjon kunne legge til grunn at eventuelle andre innvendinger som fondet hadde mot søknaden, herunder dokumentasjonen, var tatt med i begrunnelsen for det første avslaget. Før innsendelse av ny søknad var det etter departementets vurdering logisk at søker tok ut av søknaden det som i henhold til vedtaket begrunnet avslaget, men at søknaden ellers ble utformet som før.

Det fremgår videre av saken at det forut for innsendelsen av den fornyede søknaden var utstrakt kontakt mellom søker og fondet. Søker fikk heller ikke da informasjon om at dokumentasjonen var vurdert som mangelfull. Søker fikk heller ikke svar på direkte spørsmål om nyinstallasjoner på elektrisk anlegg var å anse som istandsetting eller oppgradering. Det må legges til grunn at opplysninger om at søknaden fortsatt ville vurderes som mangelfull, i så fall hadde ført til at den ble rettet opp og utfylt i tråd med fondets merknader. Fondets vurdering av den manglende dokumentasjonen står også så sentralt i avslaget, at departementet må legge til grunn at dette forhold var utslagsgivende for resultatet.

Det er Miljøverndepartementets vurdering at kulturminnefondet ikke har oppfylt sin utrednings- og informasjonsplikt etter forvaltningslovens § 17, og departementet mener at det i denne saken kan ha hatt betydning for utfallet i saken, jf. forvaltningsloven
§ 41. Vedtaket må derfor oppheves, og søknaden tas opp til ny behandling i fondet.

Konklusjon

Miljøverndepartementet har på bakgrunn av sakens dokumenter og merknadene foran tatt klagen til følge. Norsk kulturminnefonds vedtak oppheves og saken sendes tilbake for ny behandling.

Med hilsen

Benedicte Boye (e.f.) avdelingsdirektør

Susanne Colding Seniorrådgiver

Kopi:
Norsk kulturminnefond