NOU 2014: 8

Tolking i offentlig sektor — – et spørsmål om rettssikkerhet og likeverd

Til innholdsfortegnelse

14 Opplæring i kommunikasjon via tolk

Ifølge mandatet skal utvalget fremme forslag til systemer for opplæring i bruk av tolk.

Tolkingens kvalitet avhenger ikke alene av tolkens kvalifikasjoner. Tilrettelegging av situasjonen og forståelse for tolkeoppgaven hos den fagpersonen som leder den institusjonelle samtalen har også betydning for tolkingens kvalitet.

Opplæring i kommunikasjon via tolk for ansatte i offentlig sektor vil kunne bidra til redusert underforbruk av tolk, økt bestillerkompetanse, bedre kvalitetssikring av tolkingen og styrking av tjenesteyterens rolle i en tolket samtale.1

14.1 Behov for opplæring i kommunikasjon via tolk

Integrerings- og mangfoldsdirektoratets (IMDi) undersøkelser om bruk av tolk i ulike deler av offentlig sektor viser at offentlige ansatte ønsker, og har behov for, opplæring i kommunikasjon via tolk.2

Som figur 14.1 viser hadde bare én av tre av dem som arbeider innenfor straffesakskjeden fått noen konkret opplæring i bruk av tolk.

Figur 14.1 Andeler av respondenter i straffesakskjeden som har fått / ikke har fått opplæring i bruk av tolk. Prosent

Figur 14.1 Andeler av respondenter i straffesakskjeden som har fått / ikke har fått opplæring i bruk av tolk. Prosent

Kilde: Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (2009): Bruk av tolk i straffesakskjeden, IMDi-rapport 6-2009

Blant dem som hadde fått én eller flere former for opplæring i bruk av tolk, var det en større andel som brukte tolk ved behov enn blant dem som ikke hadde fått opplæring. En avdelingsleder i et fengsel mente manglende opplæring førte til redusert bruk av tolk:

Vi i fengselet har ikke fått noen opplæring. Vi har heller ingen retningslinjer å forholde oss til. Det er dermed svært tilfeldig hva man tilegner seg av kompetanse og erfaring. Jeg føler meg veldig utrygg på dette feltet og har en høy terskel for å bruke tolk.

Kilde: IMDi-rapport 2009

I grunnskolen i Oslo hadde tre av fire aldri fått noen opplæring i bruk av tolk, ifølge undersøkelsen som ble gjennomført der.3 De to vanligste formene for opplæring var skriftlig informasjon og opplæring på arbeidsplassen. Én av tre av de skoleansatte mente mer opplæring vil gjøre det lettere å bruke tolk.

Blant de barnevernsansatte var det flere som etterlyste mer praktisk opplæring og kursing i bruk av tolk i det daglige. De færreste hadde fått noen opplæring i tolkebruk, verken som del av utdanningen sin eller på arbeidsplassen. Forventninger til tolkens oppgave i samtalen tydet også på at det var behov for mer opplæring. Nær seks av ti svarte at de synes det var greit om tolken ga tilleggsinformasjon om en families hjemland eller spesielle situasjon.4

Tilsvarende viste undersøkelsen om bruk av tolk i arbeids- og velferdsforvaltningen at de ansatte hadde feilaktige forventninger til tolkens oppgave. Nesten halvparten syntes det var greit at tolken ga brukeren tilleggsinformasjon om velferdsordningene og det norske samfunnet. Over halvparten syntes det var greit at tolken ga tilleggsinformasjon om brukerens hjemland og kultur. Flere syntes dermed det var greit at tolken ga tilleggsinformasjon om brukeren enn til brukeren. Hele 70 prosent syntes at det var greit at tolken oppsummerte samtalen.

Tolker som IMDi har kurset opplever at det ikke er uvanlig at den offentlige parten trekker tolken inn i samtalen, enten ved å stille tolken spørsmål om den minoritetsspråkliges personlige forhold eller kulturelle bakgrunn, eller ved å be om tolkens synspunkter på saken. Mange tolker opplever også at tjenesteyteren ber dem om å «ta seg av» den minoritetsspråklige.5 Forventninger hos den offentlige parten om at tolken skal «forklare det norske systemet» til brukeren er heller ikke uvanlig. I slike tilfeller gir den offentlige parten fra seg ansvaret for kommunikasjon og mister kontroll over hvilken informasjon brukeren får.6

En prosjektoppgave om fastleger og tolkebruk viser hvordan legens manglende forståelse for tolkens oppgave kan gå utover den faglige oppfølgingen av pasienten.

Under en konsultasjon med en psykiatrisk syk pasient, fremlegger den profesjonelle tolken et meget usammenhengende og uklart budskap til legen, da det er akkurat slik pasienten uttrykker seg. Etter konsultasjonen er legen irritert på tolken, og spør hvorfor tolken hadde et så usammenhengende språk. (…) Legen forstår tydeligvis ikke at det er pasienten som er usammenhengende i sin tale. Hadde legen hatt kunnskap om profesjonelle tolkers oppgaver og ansvar, som tilsier at tolken kun kan tolke det som sies og på ingen måte skal involvere seg i samtalen, kunne kanskje legen på et tidligere tidspunkt ha oppfattet pasientens tilstand.

Kilde: Smedtorp (2008)

Ved negative tilbakemeldinger på tolkingen opplever flere kommunale tolketjenester at det vel så ofte kan være kundens forventninger som er problemet.7

Alle kommunalt ansatte som skal kommunisere via tolk bør ha kurs. Dersom alle ledere fulgte dette opp ville tolkebruken blitt bedre og mer oversiktlig i kommunene.

Kilde: Respondent i spørreundersøkelse sendt til de kommunale tolketjenestene fra utvalget 20.1.2014

Ulike studier har sett på opplæring i kommunikasjon via tolk innenfor profesjonsutdanningene. Kale og Holt (2011) har sett på hva psykologistudenter lærer om kultur og migrasjonspsykologi. Selv om noen av opplæringsstedene underviser litt om tolkebruk var det ingen av universitetene som tilbød obligatorisk opplæring eller kursing i tolkebruk og/eller interkulturell kommunikasjon. Forfatterne mener blivende psykologer forberedes for dårlig til å arbeide med et stort etnisk og kulturelt mangfold i dagens samfunn. De anbefaler at kunnskap som gjør psykologistudentene trygge og komfortable med bruk av tolk i kliniske samtaler og et kunnskapsgrunnlag for å kunne jobbe med traumatiserte flyktninger bør inngå i utdanningen.8

I en undersøkelse om hva fremtidige leger lærer om migrasjon og helse, anbefales det tiltak for å øke studentenes kunnskap og ferdigheter om bruk av tolk. Selv om det undervises om bruk av tolk i kliniske intervjuer viste undersøkelsen at avgangsstudentene mente at de ikke hadde tilstrekkelige kunnskaper til å gjennomføre et klinisk intervju med tolk.9

Magelssen (2012) har kartlagt undervisningen om migrasjon og helse i sykepleierutdanningen. Hun fant at fremtidige sykepleiere lærer for lite om migrasjon og helse på bachelorstudiet til å kunne tilby pasienter med innvandrerbakgrunn likeverdige helsetjenester og at ferdighetene er svake, spesielt når det gjelder språkproblemer, bruk av tolk og interkulturell kommunikasjon i pleien av pasienter. Hun anbefaler at Rammeplan for sykepleierutdanningen bør utvide perspektivet fra nærmest utelukkende å fokusere på kulturdimensjonen ved sykepleie til migrantpasienter, til å ta opp mangfoldet migrasjonen medfører og de ulike konsekvenser dette har for å kunne yte likeverdige helsetjenester.10

I Rammeplanen nevnes verken det faktum at Norge har blitt et flerspråklig samfunn, språkproblemer og bruk av tolk med et eneste ord. Det er bemerkelsesverdig i et samfunn med vel 40 års erfaring med immigrasjon av mennesker med en språkbakgrunn som er ukjent for oss. I alle disse årene har sykepleiere opplevd språkproblemer i kommunikasjon og samarbeid med pasienter og pårørende som et alvorlig kvalitetssikringsproblem.

Kilde: Magelssen, R. (2012)

14.2 Eksisterende opplæringstiltak

I Handlingsplan for å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering (2009–2012) var kompetanseheving av tolkebrukere et eget tiltak for barnevernstjenesten, familievernet og domstolene.

Fire høgskoler har utviklet videreutdanningen Barnevern i et minoritetsperspektiv. Ferdigheter i bruk av tolk og forståelse for tolkens rolle i kommunikasjonen er et av læringsmålene. Målgruppen er ansatte i den kommunale barneverntjenesten, barneverninstitusjoner og det statlige barnevernet på regionalt nivå.11

Videreutdanningen er evaluert av NTNU12 og opplæringen i kommunikasjon via tolk får gode tilbakemeldinger:

Noen temaer utmerker seg i forhold til hva deltakerne synes de har fått mest utbytte av. Et flertall sier de fikk stort utbytte av forelesningen om tolkebruk. Flere nevner hvor viktig de har opplevd at god bruk av tolk kan være i praksis. De sier utdanningen hadde svært nyttig undervisning om dette, med rollespill hvor én var klient, én var arbeider, og én var tolk. Dette ga mye innsikt og var svært tankevekkende.

Kilde: Thorshaug, Svendsen og Berg (2010)

Ifølge statusrapport for handlingsplanen for å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering er det høy bevissthet i familievernet omkring bruk av tolk.13 Bruk av tolk er lagt inn som eget tema i innføringskurset for nye meklere og flere steder er det satt i gang et aktivt samarbeid mellom familievernet og tolketjenesten.

Domstoladministrasjonen (DA) arrangerer seminarer om bruk av tolk i domstolene. Seminarene er gjennomført i alle seks lagdømmene. Seminarene gjennomgår DAs anbefalinger for bruk og bestilling av tolk og går inn på hvordan man kan legge til rette for god tolking i domstolene. DA arrangerer også fagdager med utveksling av erfaringer mellom tolker og dommere. Bruk av tolk er også tema på seminarer om dommere i et flerkulturelt samfunn.14

Kriminalomsorgens utdanningssenter (KRUS) har utviklet en ny videreutdanning for tilsatte i kriminalomsorgen, som kalles Kompetanseløftet. Kompetanseløftet vil være en obligatorisk utdanning hvor målgruppen er betjenter eller saksbehandlere i fengsel og friomsorg tilsatt for 5 år siden eller mer. Utdanningen skal gi ny kompetanse i aktuelle temaer og problemstillinger i kriminalomsorgen, samtidig som den skal styrke og synliggjøre kompetansen som deltakerne allerede innehar. Kommunikasjon via tolk inngår i utdanningen og KRUS samarbeider med tolkeutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus om det faglige innholdet.15

Hos Politiets sikkerhetstjeneste (PST) gir tolkekoordinator råd til PSTs ansatte om kommunikasjon via tolk. Dette skjer gjennom intern opplæring, kurs, samtaler og skriftlig veiledning i bruk av tolk.

For Utlendingsdirektoratet er opplæring av de ansatte et viktig ledd i kvalitetssikringen av tolkingen i asylsaker. Kvaliteten på tolkingen kan påvirkes av en rekke faktorer utover tolkens ferdigheter slik som tolkens forberedelse og arbeidsforhold. UDI anser at tolkens arbeid ofte kan bli hemmet av en generell mangel på kunnskap om tolkens oppgave blant tolkebrukerne. Tolkebrukerne skal derfor ha innsikt i tolkens ansvarsområde og grensene for dette.16

Utlendingsdirektoratet driver systematisk opplæring av sine ansatte og har utarbeidet en modul om kommunikasjon via tolk som inngår i internopplæringen i direktoratet. Interne medarbeidere spiller roller som asylsøkere og tolker slik at de ansatte får praktisk trening i tolkebruk.17

Utlendingsnemnda (UNE) gir også opplæring i kommunikasjon via tolk til sine ansatte.18 Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse (NAKMI) arrangerer kurs om migrasjon og helse der tolk er et tema.

Opplæring i kommunikasjon via tolk tilbys i dag av både kommunale og private tolkeformidlere og har vært gitt sporadisk av ulike aktører siden sent på 1980-tallet. Kursene har vært av varierende lengde og innhold.19

Arbeidsgruppen som utarbeidet rapporten Bedre forvaltningspraksis for bruk og bestilling av tolk (2009)20 foreslo at opplæring i kommunikasjon via tolk burde gis innenfor profesjonsutdanninger til yrkesgrupper som bruker tolk i sitt arbeid. I henhold til sektoransvarsprinsippet burde dette følges opp av relevante departementer og utdanningsinstitusjoner gjennom fag- og studieplaner. Videre ble det foreslått at det skulle utarbeides et faglig innhold for opplæringen, og at dette burde bygge på det samme faglige grunnlaget som tolkeutdanningen.

Arbeidsgruppen forslo også at opplæring i kommunikasjon via tolk burde inngå som en del av internopplæringen for ansatte i offentlig sektor som trenger tolk i sitt arbeid. Det ble understreket at arbeidsgiver har ansvar for at ansatte får nødvendig opplæring, og at det burde utarbeides et felles kursopplegg som kan tilpasses ulike arbeidsgivere. Det ble fremmet som en mulig organisering at IMDi kunne få i oppdrag å sørge for at et slikt kursopplegg ble utarbeidet. Arbeidsgruppen anbefalte videre at drift av internopplæring av ansatte i offentlig sektor skulle dekkes innenfor sektorenes ordinære budsjett for kompetanseheving.

14.2.1 Opplæringsmodul i kommunikasjon via tolk for ansatte i offentlig sektor

Med bakgrunn i forslagene fra arbeidsgruppen har IMDi i 2011–2012 gitt FoU-midler til Høgskolen i Oslo og Akershus til utvikling av en opplæringsmodul i kommunikasjon via tolk. I løpet av prosjektets periode ble det utviklet et 6 timers innføringskurs i kommunikasjon via tolk for ansatte i offentlig sektor. Kurset ble utprøvd 13 ganger i Alna bydel, Fylkesmannen i Vestfold og Sarpsborg kommune. 204 ansatte fra ulike arbeidsplasser og med ulik yrkesbakgrunn var med på utprøvingen, tilpassingen og evalueringen av kurset.

Evalueringen bekrefter at det er behov for systematisert tolkebrukeropplæring og viser at innføringskurset tilfredsstiller dette behovet.21 I evalueringen svarer 94 prosent av deltakerne at kurset var meget relevant eller relevant for deres arbeid og 93 prosent at de kunne bruke kunnskapen de fikk på kurset i arbeidet.

Kurset er godkjent som kompetansegivende av Advokatforeningen, Psykologiforeningen, Den norske tannlegeforeningen, Norsk Sykepleierforbund og Den norske jordmorforening.

Høyskolen kan formelt gi innføringskurset per dags dato, men i realiteten begrenses antall kurs som kan gis på grunn av mangel på en faglig koordinatorstilling, ujevn tilgang til kursledere og manglende kunnskap om omfang av behovet. IMDi har i 2013 delfinansiert drift av kurset og lønnet en konsulent for å markedsføre kurset mot aktuelle etater. Fire kurs er gjennomført i 2013 og syv er planlagt for 2014. Det langsiktige målet for prosjektet er at opplæringen skal gis som et permanent tilbud ved HiOA uten støtte fra IMDi.

I sluttrapporten fra prosjektet på HiOA22 anbefaler høyskolen følgende tiltak for å sikre ansatte i offentlig sektor et permanent kurstilbud i kommunikasjon via tolk:

  • Omfang av behov/ønsker for skreddersydde innføringskurs må kartlegges.

  • Omfang av behov/ønsker for et mer generelt innføringskurs må kartlegges.

  • E-læringstilbud bør utvikles. For de største etatene kan det være aktuelt å utvikle et nettbasert tilbud.

  • Flere kursholdere bør rekrutteres.

  • Finansiering må gjennomgås.

Prisen for ett kurs ligger i dag på rundt 17 000 kroner. HiOA anbefaler grupper på minimum 8 og maksimum 20 deltakere per kurs. Høyskolen skisserer følgende alternative finansieringsmodeller:

  • En etat kjøper et skreddersydd kurs og betaler de faktiske kostnadene.

  • HiOA setter opp et kurs for påmelding av enkeltdeltakere og beregner en deltakeravgift som faktureres deltaker/deltakers arbeidsgiver.

  • Etater betaler inn en rundsum til HiOA og får et visst antall kurs eller antall ansatte på kurs.

14.2.2 Opplæring i kommunikasjon via tolk i profesjonsutdanningene

Tolkeutdanningen ved HiOA samarbeider i dag med ulike profesjonsutdanninger om opplæring i kommunikasjon via tolk. Samarbeid er inngått med Politihøgskolen, Kriminalomsorgens utdanningssenter og profesjonsutdanninger innen helse, barnevern og psykologistudiet. Representanter fra disse utdanningene brukes også i tolkeutdanningen for å gi tolkestudentene innsikt i de ulike profesjonenes fagområder.23

14.2.3 E-læringskurs i kommunikasjon via tolk i helsesektoren

Akershus universitetssykehus har i samarbeid med tolkeutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus utviklet e-læringsprogrammet Kommunikasjon via tolk i helsetjenesten. Programmet består av tre moduler. Den første gir en introduksjon til temaet Kommunikasjon via tolk med fremmøtetolking som utgangspunkt, mens den andre modulen viser pasientkonsultasjon ved hjelp av telefontolking. Den tredje modulen, filmen Tolkens stemmer, skal stimulere til refleksjon rundt etiske problemstillinger ved kommunikasjon over språk- og kulturgrenser i helsetjenesten. Prosjektet ble støttet av Helsedirektoratet og IMDi. Alle modulene kan benyttes av helsetjenesten nasjonalt, og er tilgjengelige på læringsportalen for Helse Sør-Øst og på www.tolkeportalen.no.24

Det har blitt utarbeidet et e-læringsprogram på www.helsekompetanse.no om tolking for samiske pasienter i tilknytning til Tolkeprosjektet i Finnmark. Programmet gir opplæring i bruk av tolk, oppdatert informasjon når det gjelder rettigheter for samiske pasienter og helsepersonells plikter.

14.2.4 Veiledninger, brosjyrer og filmer

IMDi har utarbeidet veiledninger, film, brosjyrer og tips om hvordan man skal kommunisere gjennom tolk og hva man bør legge vekt på ved kjøp av tolketjenester. Materialet er tilgjengelig på www.tolkeportalen.no. Her publiseres også nyheter om aktuelle kurs, seminarer og rapporter.

Helsedirektoratets veileder om kommunikasjon via tolk for ledere og personell i helse- og omsorgstjenestene tar for seg viktige momenter ved bestilling og bruk av tolk. Veilederen skal bidra til å gi helse- og omsorgspersonell bedre kompetanse til å bestille kvalifiserte tolker og til å gjennomføre samtaler via tolk. Veilederen gir også retningslinjer for betaling av tolketjenester.25 Helsedirektoratet har også egne sider med informasjon om tolking i helsesektoren.

På hjemmesidene til Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse (NAKMI) er det artikler og rapporter om helse og omsorg for innvandrere og deres etterkommere i Norge, herunder om kommunikasjon via tolk. NAKMI har også utarbeidet en brosjyre rettet mot pasienter med minoritetsbakgrunn om retten til bruk av tolk i helsetjenestene. Brosjyren er oversatt til 24 språk.26

UDI har egne nettsider om tolking.27 Beskrivelse av tjenesteyterens ansvar i en tolket samtale og hvordan man kan tilrettelegge for tolkingen inngår i Rundskriv om bruk av tolk i utlendingssaker.

Domstoladministrasjonen har også egne nettsider om tolking.28 Domstoladministrasjonens anbefalinger om bestilling og bruk av tolk inneholder råd om hvordan man bør tilrettelegge for tolkingen.

14.3 Utvalgets vurderinger

For at offentlige tjenesteytere skal kunne utføre oppgavene sine og informere, veilede og høre partene i saken på tross av språkbarrierer, trenger de kunnskap om å kommunisere via tolk. Det er tjenesteyters plikt å vurdere om kommunikasjonen med tjenestemottaker er forsvarlig. Kommunikasjonsansvaret følger det faglige ansvaret. Derfor er det behov for at ansatte i alle aktuelle deler av offentlig sektorer har kunnskap om grensene for tolkens ansvarsområde og kompetanse i kommunikasjon via tolk. Offentlige tjenesteytere må også være bevisste på hvordan tolkingens og kommunikasjonens kvalitet påvirker deres egen profesjonalitet.

Inntil profesjonaliseringsprosessen blant tolkene har grepet om seg, og grensene for tolkens ansvarsområde er allment kjent, er det, i tillegg til tolkeutdanning, behov for å styrke bevisstheten om tolkens funksjon blant fagpersoner som trenger tolking i sitt arbeid. Kvalitetssikring av tolkingen vil derfor også innebære kvalifisering i kommunikasjon via tolk for yrkesgrupper som trenger denne tjenesten i sitt eget arbeid. Kunnskap om hva som er tolkens oppgave er dessuten viktig for å gi klageadgang dersom tolkingen ikke skulle fungere. De ulike sektorene må sikre at de ansatte har nødvendig kompetanse til å yte likeverdige tjenester til hele befolkningen. Kommunikasjon via tolk er en viktig del av dette.

Sektorene/tjenesteytere har et selvstendig ansvar for å forklare hvordan egen tjeneste er organisert, hva brukeren kan forvente av tjenesten og hva man legger i de ulike fagbegrepene. Tjenestemottakerne har andre referanser, og man kan derfor ikke ta det for gitt at alle kjenner til hvordan det norske samfunnet er organisert. Ett eksempel er barnevernet, som er fremmed for mange innvandrere, og som – uten kjennskap til tjenestene barnevernet kan tilby – kan virke skremmende. Dette fordi barnevernstjenester dreier seg om det kjæreste vi har, uavhengig av kulturell og språklig bakgrunn.

Det er ikke tolkens ansvar å gi forklaringer på hvordan for eksempel barnevernet fungerer og hva det er. Det er tjenesteyters ansvar å tilpasse informasjonen til tjenestemottaker. Tolken må, på sin side, ha nødvendig kontekstkunnskap innenfor de ulike sektorene for å kunne gjøre gode vurderinger når innholdet skal oversettes fra et språk til et annet. Hvordan tolken skal tilegne seg kontekstkunnskap og foreta vurderinger ved oversettelsen får tolkestudentene en generell innføring i gjennom utdanningen. Før et oppdrag vil tolken imidlertid kunne trenge spesifikk informasjon for å kunne forberede seg. Her må fagpersonen bistå med informasjon, for eksempel i en kort samtale. Men det er tjenesteyteren som må forklare begrepene og ta ansvar for innholdet i løpet av selve samtalen, eventuelt med bistand fra link-arbeider, bilder eller andre hjelpemidler, i tillegg til kvalifisert tolk.

Utvalget viser til arbeidet som er gjort med klarspråk i staten de seneste årene.29 Mange av prinsippene for klarspråkarbeidet bør også gjelde i muntlig kommunikasjon med tjenestemottakere, blant annet prinsippet om at kommunikasjonen bør tilpasses mottakerens forutsetninger.

Fagpersoner som er ansatt i offentlig sektor må kunne kommunisere med alle sine brukere. Temaet Kommunikasjon via tolk bør, etter utvalgets vurdering, derfor introduseres på de ulike grunnutdanningene. Temaet bør berøres slik at alle yrkesgrupper, som vil få bruk for tolk i sitt arbeid, kjenner til betydningen av å kunne kommunisere gjennom tolk og vite at det er mulig å få mer informasjon og veiledning dersom dette trengs.

Kommunikasjon via tolk bør også inngå i internopplæringen av ansatte som trenger tolk i sitt arbeid. Sentrale kurs og kursopplegg på de ulike arbeidsplassene bør utvikles, men erfaring viser at det bør være en kvalitetssikring av det som utarbeides. Dette må gjøres av IMDi eller av sektormyndighetene selv. For å styrke kvaliteten i tolkingen er det blant annet viktig at krav til kvalifikasjoner hos tolken inngår i opplæringen. Dette er ikke alltid tilfelle for de ulike opplæringene som gis i dag. Tolkeutdanningen har her en rolle som faglig premissleverandør.

Opplæringsmodulen Kommunikasjon via tolk som er utviklet ved HiOA bør videreutvikles. Det er et spørsmål om høyskolen har den nødvendige overbygningen, kunnskap om behov og kontakt med de ulike etatene som trenger opplæring. Difi bør vurderes som en mulig aktør for å drifte kurs i kommunikasjon via tolk for offentlig ansatte. Alternativt kan et samarbeid mellom HiOA, IMDi og Difi være en vei å gå. Det bør være dialog med de ulike sektorene/etatene om utforming av kursopplegg.

Arbeidsgiver har ansvar for å sette av nødvendige midler til internopplæring av ansatte. Det vil derfor være naturlig med en kursavgift. Tilbudet kan eventuelt dekkes delvis gjennom sentrale bevilgninger over Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets og/eller Kunnskapsdepartementets budsjetter.

E-læring bør brukes mer aktivt. E-læringsprogrammer dekker i dag flere kompetanseområder, og på mange arbeidsplasser er e-læring i dag en viktig del av internopplæringen av ansatte. Det er viktig at den som tar opplæringen kjenner seg igjen i situasjonene som vises. Programmene bør derfor tilpasses ulike yrkesgrupper og sektorer. Evaluering av e-læringsprogrammene bør legges inn som standard i programmene. Blant andre HiOA og Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin har erfaring med å utvikle e-læringsprogrammer.

I tillegg til opplæring er det viktig at det utvikles lett tilgjengelige korte, konkrete tips om kommunikasjon via tolk. Her bør IMDi, som fagmyndighet, ha en rolle. Det finnes allerede mye materiale som bør gjenbrukes, løftes frem og tydeliggjøres.

Et nytt utviklings- og kompetansesenter for skjermtolking bør samarbeide med tolkeutdanningen ved HiOA om å utarbeide en egen opplæring for skjermtolking, jf. kapittel 13. Råd om tekniske standarder bør gis, men også om hvordan man kommuniserer gjennom tolk ved bruk av skjerm. Det er mange ubesvarte spørsmål om hvordan teknikken og avstanden ved fjerntolking påvirker tolkingens kvalitet. Her er det behov for mer forskning.

Innføring av en lovpålagt plikt til å bruke tolk, jf. kapittel 17, bør følges opp med nødvendig informasjonsarbeid, både av den enkelte sektormyndighet og av IMDi som fagmyndighet.

Fotnoter

1.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (2009): Bedre forvaltningspraksis for bruk og bestilling av tolk – forslag til tiltak fra tverretatlig arbeidsgruppe

2.

IMDi-rapporter 6-2007,5-2008, 6-2009, 2-2011 og 3-2011

3.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (2011): Mora mi forstår ikke når lærerne snakker. Bruk av tolk i grunnskolen i Oslo. IMDi-rapport 2-2011

4.

IMDi-rapport 5-2008

5.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (2009): Bedre forvaltningspraksis for bruk og bestilling av tolk – forslag til tiltak fra tverretatlig arbeidsgruppe

6.

Zehouo, Liv K. (2011): Rettssikkerhet og likeverd ved språkbarrierer I: Etniske minoriteter og hørselstap/nedsatt funksjonsevne. Nedre Gausen kompetansesenter. Konferanserapport

7.

Spørreundersøkelse sendt til de kommunale tolketjenestene fra utvalget 20.1.2014

8.

Kale, Emine og T. Holt, (2011): Hva lærer psykologistudenter om kultur- og migrasjonspsykologi?

9.

Berre, Dæhli og Nordløkken (2010): Hva lærer fremtidige leger om migrasjon og helse? – En kartlegging av medisinstudiet i Oslo. Prosjektoppgave, profesjonsstudiet medisin. Universitetet i Oslo

10.

Magelssen, Ragnhild (2012): Hva lærer fremtidige sykepleiere om migrasjon og helse? NAKMIS skriftserie om minoriteter og helse 1/2012

11.

Barne- og likestillingsdepartementet (2009): Handlingsplan for å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering 2009–2012

12.

Thorshaug, Svendsen og Berg (2010): Barnevern i et minoritetsperspektiv. Evaluering av videreutdanningstilbud tilknyttet flerkulturelt barnevern. NTNU Samfunnsforskning AS

13.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (2013): Oppfølging av Handlingsplan for å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering (2009–2012). Statusrapport for 2011/2012.

14.

Møte med Domstoladministrasjonen 9.1.14

15.

http://www.krus.no/kompetanseloeftet-startet- mandag.5242190-292423.html, hentet 6.1.2014

16.

Utlendingsdirektoratet (2011): Kvalitetssikring av tolking ved søknader om beskyttelse (asyl), intern melding IM 2011-027

17.

Ibid.

18.

Brev fra Utlendingsnemnda til Justis- og beredskapsdepartementet 27.2.2012

19.

Felberg, T. R. (2013): Kommunikasjon via tolk for offentlig ansatte. Rapport nr. 7/2013. Høgskolen i Oslo og Akershus

20.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (2009): Bedre forvaltningspraksis for bruk og bestilling av tolk – forslag til tiltak fra tverretatlig arbeidsgruppe

21.

Felberg, T. R. (2013): Kommunikasjon via tolk for offentlig ansatte. Rapport nr. 7/2013. Høgskolen i Oslo og Akershus

22.

Felberg, T. R. (2013)

23.

Ibid.

24.

http://www.tolkeportalen.no/no/For-tolkebrukere/ Kommunikasjon-via-tolk/Kommunikasjon-via-tolk-i- helsetjenesten/ hentet 14.3.2014

25.

Helsedirektoratet (2011): Veileder om kommunikasjon via tolk for ledere og personell i helse- og omsorgstjenesten

26.

www.nakmi.no hentet 16.3.14

27.

http://www.udi.no/Oversiktsider/Tolking/#Tolking hentet 16.3.2014

28.

http://www.domstol.no/no/Sivil-sak/Aktorene-i-retten/ Tolker/ hentet 16.3.2014

29.

http://www.sprakradet.no/Tema/Sprak-i-staten/ Klarsprak/ hentet 1.8.14

Til dokumentets forside