NOU 2014: 8

Tolking i offentlig sektor — – et spørsmål om rettssikkerhet og likeverd

Til innholdsfortegnelse

17 Lovforslag – lov om offentlige myndigheters ansvar for bruk av tolk (tolkeloven)

Utvalget mener at en hovedmålsetting må være at tolking i offentlig sektor skal bidra til å sikre rettssikkerhet og likebehandling. Dette er ikke situasjonen i dag. Utvalgets utredning dokumenterer underforbruk av kvalifiserte tolker i offentlige virksomheter.

En naturlig følge av målet om å sikre rettssikkerhet og likebehandling er at offentlige myndigheter bruker kvalifiserte tolker når dette er påkrevet. For å sikre at dette skjer foreslår utvalget å innføre en lov som hjemler en plikt for forvaltningen til å bruke kvalifisert tolk i gitte situasjoner fra 1. januar 2019. Samtidig foreslår utvalget tiltak som skal sikre at det til enhver tid er nok kvalifiserte tolker til å kunne møte samfunnets behov for tolketjenester.

Nedenfor gis det en kort redegjørelse for lovforslaget og utvalgets vurderinger av overordnede føringer for forslaget. Selve lovforslaget og merknader til de enkelte bestemmelsene fremgår av delkapitlene 17.2 og 17.3.

17.1 Beskrivelse av lovforslaget

Lovforslaget har til formål å tydeliggjøre det offentliges ansvar for bruk av tolk. Bruk av tolk er en måte å sikre likeverdige offentlige tjenester på. Når brukeren ikke snakker eller forstår norsk er tolking nødvendig, både for at tjenesten skal kunne utføre oppgavene sine og for at rettssikkerheten til brukeren blir ivaretatt. God kommunikasjon bidrar til å skape tillit mellom offentlige tjenesteytere og brukere. Å ha en dialog der offentlige tjenesteytere forstår, og blir forstått, vil også bidra til brukeres følelse av tilhørighet til det norske samfunnet og, på sikt, til bedre integrering. Utvalget er av den oppfatning at lovforslaget vil bidra til at disse målene nås.

Utvalget har hatt som målsetting å gjøre lovforslaget tydelig og enkelt. Lovforslaget har derfor to hovedbestemmelser. For det første fastslås det at det foreligger en plikt for forvaltningen til å bruke tolk i gitte situasjoner, jf. lovforslagets § 3 andre ledd. For det andre fastslås det at i de tilfeller hvor det foreligger en plikt til å bruke tolk, så skal det benyttes kvalifisert tolk, jf. lovforslagets § 4 første ledd.

Utvalget ønsker å presisere at forvaltningen alltid bør vurdere behovet for tolk, ikke bare i de tilfellene der det foreligger en plikt til å bruke tolk. Selv om forvaltningsorganet i den konkrete situasjonen ikke er forpliktet til å bruke tolk, så vil det i mange tilfeller være både hensiktsmessig og kostnadseffektivt å bruke tolk. Alle offentlige sektorer bør derfor ha retningslinjer for bruk og bestilling av tolk.

17.1.1 Lovstruktur

I dag er reguleringen av bruk av tolk fragmentert og utydelig. I mange tilfeller er det ikke klart om forvaltningen har en plikt til å bruke tolk eller ikke. Utvalgets utredning viser at regelverket tolkes ulikt og at dette går utover den enkeltes rettsikkerhet og kvaliteten på offentlige tjenester. Utvalget mener at det er viktig å tydeliggjøre forvaltningens plikt til å benytte tolk i gitte situasjoner. Utvalget har diskutert hvorvidt denne tydeliggjøringen bør gjennomføres ved å innføre egne bestemmelser om plikt til å bruke tolk i forvaltningsloven eller i en egen lov.

Forvaltningsloven regulerer saksbehandlingen i forvaltningssaker og inneholder viktige rettsikkerhetsgarantier for den enkelte i møte med offentlig forvaltning. Dette kan tale for at plikten til å bruke tolk i gitte situasjoner lovfestes i forvaltningsloven. På den annen side er det slik at flere sektorer er unntatt fra deler av, eller hele, forvaltningsloven. Lovteknisk kan det derfor bli komplisert og vanskelig tilgjengelig dersom plikten til å bruke tolk skal reguleres i forvaltningsloven. Plikten skal gjelde generelt for hele forvaltningen.

Utvalget foreslår derfor en egen lov om offentlige myndigheters plikt til å bruke tolk. Det skal også nevnes at utvalget er av den oppfatning at en egen lov om offentlige myndigheters ansvar for bruk av tolk kan ha en selvstendig positiv effekt. En egen lov vil sette fokus på området, og vil kunne bidra til at målsettingen om rettssikkerhet og likebehandling nås.

Utvalget bemerker at loven ikke omfatter tolking for døve eller personer med tale- og hørselsskade. Begrunnelsen for at disse ikke er omfattet av lovforslaget er at dette har vært utenfor mandatet til utvalget. Utvalget vil likevel bemerke at i det videre lovarbeidet bør det vurderes hvorvidt disse gruppene skal omfattes av loven.

17.1.2 Særlig om forholdet mellom rett og plikt

Utvalget foreslår, som nevnt, en plikt for forvaltningen til å bruke tolk i gitte situasjoner. Det har vært et eget spørsmål om man bør innføre en rett til tolk. Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) har i innspill til utvalget1 anbefalt å innføre en lovhjemmel som gir enkeltpersoner rett til tolk. Ombudet viser blant annet til FNs rasediskrimineringskomités anbefaling til norske myndigheter om lovfestet rett til profesjonell tolking.

Utvalget er imidlertid av den oppfatning at det er vanskelig å lovfeste en klar og tydelig rettighet som enkelt lar seg praktisere. Utvalget mener at det er vanskelig å gi en rett til tolk med objektive og klare vilkår. Det vil være mange gråsonetilfeller og det vil være komplisert å lage en lovhjemmel som er tydelig på når rettigheten inntrer. Ved å innføre en rettighet blir det også spørsmål om klageordninger, og hvilke sanksjonsmuligheter et eventuelt klageorgan skal ha.

Når det gjelder samiske språk stiller det seg annerledes. Samiskspråklige personer har en individuell rett til å bruke samisk i kontakt med lokale og offentlige organer innenfor forvaltningsområdet for samisk språk, jf. sameloven kapittel 3. Dette gjelder uavhengig av om personen snakker norsk eller ikke. Hvis det foreligger et ønske om, eller behov for, å snakke samisk og den offentlige tjenesteyteren ikke behersker samisk, må det følgelig kommuniseres via tolk. Hørselshemmede har også en individbasert rett til tolk.2

Utvalget ser det ikke som formålstjenlig at tilsvarende rettigheter gis til brukere av nyere minoritetsspråk. Styrking av norsk som et felles språk gjennom opplæring i norsk og samfunnskunnskap er viktig for integrering og for at samfunnet skal fungere som helhet. I tråd med mål for norskopplæringen vil den enkeltes språkkunnskaper være under stadig utvikling. Behovet for tolk vil derfor være situasjonsbestemt og tidsavgrenset, og ikke knyttet til det enkelte individ som sådan. Utvalget har valgt å vektlegge det offentliges ansvar for, og plikt til, å gi forsvarlige tjenester.

På denne bakgrunn har utvalget kommet frem til at det ikke er hensiktsmessig å foreslå en rett til tolk. Utvalget er av den oppfatning at en pliktbestemmelse for forvaltningen til bruk av kvalifisert tolk vil være enklere og tydeligere, og dermed mer effektiv, enn både en plikt- og rettighetsbestemmelse. Bestemmelsen vil kunne bidra til en imøtekommende, profesjonell og kostnadseffektiv forvaltning.

17.1.3 Forholdet til annen lovgivning

Lovforslaget innebærer en plikt for forvaltningsorganer til å bruke kvalifisert tolk. Plikten inntreffer i situasjoner hvor det, av hensyn av til rettsikkerhet og likebehandling, er påkrevet at forvaltningsorganet benytter tolk for at den enkelte skal kunne ivareta sine interesser. Utvalget er av den oppfatning at dette er en presisering og tydeliggjøring av gjeldende rett. Det vises til lovuttalelse fra Justisdepartementet av 30.1.2003 og brev fra Justis- og beredskapsdepartementet til Tolkeutvalget av 3.2.2014, se omtale i kapittel 4.

Innenfor sektorlovgivningen er det gitt utfyllende bestemmelser om bruk av tolk, særlig innenfor rettspleien. Denne lovgivningen vil gjelde utfyllende til utvalgets forslag til lov. Så vidt utvalget kan se vil utvalgets forslag til lov ikke skape motstrid med dagens bestemmelser om bruk av tolk i særlovgivningen. Utvalgets forslag har til hensikt å tydeliggjøre og presisere gjeldende rett ved å innføre en generell plikt for forvaltningen til å bruke tolk i gitte situasjoner.

17.1.4 Særlig om forbud mot bruk av barn som tolk

Som nevnt i kapittel 3 har Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet utredet et forbud i forvaltningsloven mot å benytte barn som tolk. Høringsnotat med forslag til lovtekst er sendt ut til en rekke mottakere 28.5.2014 med svarfrist 12. september 2014. I det videre lovarbeidet vil det være naturlig å vurdere hvorvidt de lovbestemmelsene som foreslås i høringsnotatet, bør tas inn i utvalgets forslag til lov om offentlige myndigheters ansvar for bruk av tolk.

17.1.5 Særlig om tilgangen til kvalifisert tolk

Utvalget har diskutert hvilke minstekrav som bør stilles til personer som skal tolke i offentlig sektor. Tolking er et særs krevende yrke med høye krav til språkferdigheter, konsentrasjon, etisk standard og spesifikke tolkefaglige ferdigheter. Ideelt sett burde derfor alle tolker ha minst bachelorutdanning i tolking og statsautorisasjon. Utvalget mener imidlertid at et slikt krav vil være urealistisk i dagens situasjon.

Utvalget har kommet frem til at minimumskravet i første omgang bør være at tolken er oppført i Nasjonalt tolkeregister. Det er i dag et stort udekket behov for tolker i et skiftende antall språk. For å imøtekomme dette behovet er det nødvendig med en bred satsing for å få flere tolker inn i Nasjonalt tolkeregister. Utvalget mener at det, innenfor en opptrappingsperiode på fire år, vil være realistisk å få et tilstrekkelig antall tolker oppført i Nasjonalt tolkeregister gjennom økt rekruttering til kategori 5 (laveste nivå) og en økt satsing på tolkeutdanning og statsautorisasjon, jf. kapittel 18.6.1.

Kvalifisering gjennom utdanning og autorisasjon tar tid. For å få et tilstrekkelig antall tolker inn i Nasjonalt tolkeregister innenfor opptrappingsperioden, må det påberegnes at økningen hovedsakelig vil skje gjennom rekruttering til kategori 5. Samtidig er det viktig at denne rekrutteringen ikke undergraver behovet for tolkeutdanning og statsautorisasjon. Det er derfor nødvendig med tiltak som gjør det lønnsomt å kvalifisere seg videre og som kan bidra til at de best kvalifiserte forblir i yrket.

Utvalget foreslår å innføre et lønnsregulativ for tolker, jf. kap 12. Regulativet bør differensieres etter kvalifikasjoner slik at tolker med utdanning og autorisasjon får bedre betalt enn de uten. En innvending mot en slik differensiering kan være at offentlige tolkebrukere ut fra prishensyn velger de minst kvalifiserte. Utvalget mener det er i sektorenes interesse å benytte de best kvalifiserte. Etater som Domstoladministrasjonen, Helsedirektoratet og Utlendingsdirektoratet anbefaler i dag at best kvalifisert tilgjengelig tolk prioriteres for oppdrag.

I Lovforslaget er det gitt hjemmel for at departementet i forskrift kan utdype og presisere hvilke krav det offentlige skal stille ved kjøp av tolketjenester. Utvalget mener at det i en eventuell forskrift vil være naturlig å vektlegge betydningen av utdanning og autorisasjon.

17.2 Lov om offentlige myndigheters ansvar for bruk av tolk (tolkeloven)

§ 1 Formål

Lovens formål er å bidra til å sikre rettssikkerhet og likebehandling for den enkelte ved at offentlige myndigheter, gjennom bruk av tolk, blir i stand til å forstå og bli forstått av personer som ikke behersker forvaltningsspråket.

§ 2 Virkeområde

Loven gjelder for forvaltningsorganer. Som forvaltningsorgan regnes i denne lov et hvert organ for stat eller kommune. Privat rettssubjekt regnes som forvaltningsorgan i saker hvor det treffer enkeltvedtak eller utferdiger forskrift.

§ 3 Det offentliges ansvar for bruk av tolk

Når et forvaltningsorgan er i kontakt med en person som ikke behersker norsk, bør forvaltningsorganet, ved behov, bruke tolk.

I situasjoner hvor det, av hensyn til rettsikkerhet og likebehandling, er påkrevet at forvaltningsorganet benytter tolk for at den enkelte skal kunne ivareta sine interesser, skal tolk benyttes.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om i hvilke situasjoner det skal stilles krav til bruk av tolk.

§ 4 Krav om kvalifisert tolk

Når et forvaltningsorgan er forpliktet til å benytte tolk, jf. § 3 andre ledd, skal det brukes kvalifisert tolk.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om hvilke krav som skal stilles ved bruk av tolk.

§ 5 Tilsyn

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet har det overordnede faglige tilsyn med offentlige myndigheters bruk av tolk.

Direktoratet skal føre tilsyn med forvaltningsorganers bruk av tolk. I tilknytning til tilsynet skal direktoratet gi råd, veiledning og opplysninger slik at behovet for tolketjenester i offentlig sektor blir dekket.

§ 6 God tolkeskikk

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om krav til god tolkeskikk.

§ 7 Ikrafttredelse

Loven trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer. Kongen kan sette de enkelte bestemmelser i loven i kraft til forskjellig tid.

17.3 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lov om offentlige myndigheters ansvar for bruk av tolk (tolkeloven)

Til § 1 Formål

Et likeverdig offentlig tjenestetilbud innebærer at alle skal ha tilgang til tjenestene, at kvaliteten på tjenestene skal være god for alle og at tjenesten skal søke å avhjelpe behovet den enkelte har. Formålet med denne loven er å tydeliggjøre det offentliges ansvar for bruk av tolk. Bruk av tolk er en måte å sikre likeverdige offentlige tjenester på.

Når brukeren ikke snakker eller forstår forvaltningsspråket er tolking nødvendig, både for at tjenesten skal kunne utføre oppgavene sine og for at rettssikkerheten til brukeren skal bli ivaretatt. Skal kommunikasjonen være hensiktsmessig, må den tilrettelegges slik at partene forstår hverandre – med bruk av tolk der det er nødvendig.

God kommunikasjon bidrar til å skape tillit mellom offentlige tjenesteytere og brukere. Å ha en dialog der offentlige tjenesteytere forstår, og blir forstått, vil også bidra til brukeres følelse av tilhørighet til det norske samfunnet og, på sikt, til bedre integrering. Denne loven skal bidra til at disse målene blir nådd.

Til § 2 Virkeområde

Bestemmelsen definerer lovens virkeområde til å gjelde for alle forvaltningsorganer. Bestemmelsen tar utgangspunkt i forvaltningsloven § 1. Det vises derfor til Ot.prp. nr. 38 (1964–65) s. 3 flg. for utfyllende merknader til bestemmelsen. Det presiseres imidlertid at forvaltningsloven § 4 ikke gjelder tilsvarende. Det innebærer at unntakene i forvaltningsloven § 4 ikke er unntatt bestemmelsene i denne lov.

I første ledd andre punktum fremgår det at som forvaltningsorgan regnes et hvert organ for stat eller kommune. Det må imidlertid gjøres et skille mot aksjeselskaper og lignende som driver vanlig næringsvirksomhet, selv om de helt eller delvis eies av kommune eller stat. Slike bedrifter vil normalt ikke være å anse som forvaltningsorganer etter denne loven. Det presiseres at helseforetak vil være å anse som forvaltningsorganer i denne lovens forstand.

Private bedrifter som ikke er et organ for stat eller kommune, vil i utgangspunktet ikke være omfattet av loven. Etter første ledd siste punktum vil imidlertid private rettssubjekt regnes som forvaltningsorgan i saker hvor det treffer enkeltvedtak eller utferdiger forskrift. Begrepet «private rettssubjekt» brukes her som en felles betegnelse på organisasjoner, institusjoner, bedrifter og lignende som ikke anses som et organ for stat eller kommune. Dersom et privat rettssubjekt er tildelt kompetanse til å treffe enkeltvedtak eller utferdige forskrift, regnes det som forvaltningsorgan etter denne loven når rettssubjektet utøver denne myndighet, men ikke ellers. Det innebærer at det er tilstrekkelig at det private rettssubjektet opptrer med kompetanse til å treffe vedtak. Loven vil gjelde også under saksforberedelsen, selv om det skulle vise seg i ettertid at det ikke ble truffet et vedtak.

Til § 3 Det offentliges ansvar for bruk av tolk

Bestemmelsen tydeliggjør det offentliges ansvar for bruk av tolk. Med tolk menes en som gjengir muntlig og på et annet språk, en persons tale for andre lyttere på det tidspunktet ytringen blir gjort. Hver sektor har et selvstendig ansvar for bruk og bestilling av tolk. Tjenesteyteren har ansvaret for at tolkingen skjer til og fra et språk som den minoritetsspråklige forstår, og at tolken som innkalles har de kvalifikasjonene som er nødvendige for å kunne tolke. Ved behov for tolking er det den offentlige parten som skal bestille tolk og dekke kostnadene.

Denne bestemmelsen er bygd opp slik at første ledd omhandler alle situasjoner hvor forvaltningsorganer møter personer som ikke behersker norsk. Det presiseres at forvaltningen bør foreta en vurdering av behovet for å bruke tolk i alle situasjoner hvor det møter personer som ikke behersker norsk. Det er imidlertid ingen plikt for forvaltningen å bruke tolk ved enhver kontakt med personer som ikke behersker norsk. Andre ledd omhandler konkrete situasjoner hvor forvaltningsorganer ikke bare skal vurdere behovet for tolk, men også har en plikt til å bruke tolk.

I første ledd fremgår det at forvaltningsorganer som er i kontakt med en person som ikke behersker norsk, bør vurdere behovet for å benytte seg av tolk. Bestemmelsen har til formål å bevisstgjøre det offentlige sitt ansvar for å foreta en vurdering av hvorvidt det kan være hensiktsmessig å benytte tolk. I vurderingen vil både hensynet til personen som ikke behersker norsk og hensynet til kostnadseffektiv og god forvaltning være relevante momenter.

Behovet for tolk er situasjonsbetinget. Det er forvaltningsorganet selv som må vurdere når det er behov for å bruke tolk. På generelt nivå kan det imidlertid sies at sakens viktighet og karakter vil være sentrale momenter i vurderingen. For eksempel vil det i saker av mer kommersiell karakter eller hverdagslige hendelser i utgangspunktet være et mindre behov for å bruke tolk, enn i saker som gjelder rettigheter til enkeltpersoner. Saker av kommersiell karakter kan for eksempel være kjøp og salg av varer og tjenester. Hverdagslige hendelser kan være korte beskjeder for eksempel ved henting i barnehage.

Det sentrale er at forvaltningsorganer, som kommer i kontakt med personer som ikke behersker norsk gjør en vurdering av behovet for tolk. Selv om forvaltningsorganet i den konkrete situasjonen ikke er forpliktet til å bruke tolk, jf. andre ledd, så vil det i mange tilfeller være hensiktsmessig og kostnadseffektivt å bruke tolk. Alle sektorer innenfor det offentlige bør derfor ha retningslinjer for bruk og bestilling av tolk. Det presiseres at dersom begge parter kan kommunisere forsvarlig på et annet språk, vil behovet for tolk ikke være til stede.

Av andre ledd fremgår det at forvaltningsorganer har en plikt til å bruke tolk i situasjoner hvor det av hensyn til rettssikkerhet og likebehandling er påkrevet at forvaltningsorganet benytter tolk for at personen man er i kontakt med skal kunne ivareta sine interesser. Typiske situasjoner hvor tolk skal benyttes, er i kritisk viktige situasjoner eller når det skal treffes enkeltvedtak av inngripende karakter. Eksempler på dette er behov for nødvendig helsehjelp, vedtak fattet av barnevernet, NAV, vedtak etter opplæringsloven eller vedtak i asylsaker. Ved spørsmål om enkeltvedtak vil plikten i utgangspunktet også gjelde under hele saksforberedelsen og ved forkynning/formidling av utfallet av saken.

Det er vanskelig på generelt grunnlag å gi et klart skille mellom når forvaltningsorganer bør bruke tolk og når det foreligger en plikt til å bruke tolk. Vurderingen må gjøres konkret i det individuelle tilfellet. Det er imidlertid et viktig element at selv om det i mange tilfeller ikke er en plikt for forvaltningen til å benytte tolk, vil det være både hensiktsmessig og kostnadseffektivt å bruke tolk, jf. første ledd. I praksis behøver derfor ikke dette skillet å være av avgjørende betydning. Det presiseres at dersom begge parter kan kommunisere forsvarlig på et annet språk, vil plikten til å bruke tolk ikke være til stede.

Forvaltningsorganet bør i mange tilfeller, når det kan være tvilsomt om det foreligger en plikt til å bruke tolk, se en egeninteresse i å bruke tolk. Kostnadene og konsekvensene ved ikke å bruke tolk kan, på sikt, overstige kostnadene til bruk av tolk i første instans.

Det skal også presiseres at det i særlovgivningen finnes regler for bruk av tolk. Det vises for eksempel til domstolloven § 135 første ledd første setning hvor det fremgår:

Skal nogen, som ikke kan norsk, ta del i forhandlingen, brukes en tolk, som retten har opnævnt eller godkjendt.

Forvaltningsloven §§ 11 og 17 kan i gitte situasjoner forplikte forvaltningsorganer til å bruke tolk. Et annet eksempel er pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5. Særlovgivningen gjelder utfyllende.

I tredje ledd er det gitt en hjemmel for departementet til å gi forskrift om nærmere bestemmelser om i hvilke situasjoner det skal stilles krav til bruk av tolk. Bestemmelsen gir departementet anledning til å presisere nærmere i hvilke situasjoner, hvor det av hensyn til rettssikkerhet og likebehandling, er påkrevet at forvaltningsorganet bruker tolk.

Til § 4 Krav om kvalifisert tolk

I første ledd slås det fast at i de situasjoner hvor et forvaltningsorgan er forpliktet til å benytte tolk, jf. § 3 andre ledd, skal det brukes kvalifisert tolk. Med kvalifisert tolk menes at tolken som et minimum oppfyller vilkårene for oppføring i Nasjonalt tolkeregister (kategori 5). Minstekrav for oppføring i registeret er i dag tilfredsstillende resultat på Tospråklig sjekk for potensielle tolker (ToSPoT) samt kurs i Tolkens ansvarsområde (TAO). Test og kurs gis av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) som også har system- og driftsansvar for registeret. Testen bør være tilgjengelig for alle som ønsker å ta den.

Krav til kvalifikasjoner skal være objektive og verifiserbare. En enkel måte for tolken å dokumentere nødvendige ferdigheter på, er å vise til at han eller hun står oppført i Nasjonalt tolkeregister. Annen form for dokumentasjon, som på tilstrekkelig vis godtgjør at tolken har tilsvarende nødvendige ferdigheter, kan også benyttes. Det er forvaltningsorganet som skal bruke tolk som må kontrollere at tolken som skal benyttes oppfyller disse vilkårene.

Selv om plikten til å bruke kvalifisert tolk kun gjelder i de situasjoner hvor forvaltningen er rettslig forpliktet til dette, bør forvaltningen i alle møter med personer som ikke behersker norsk vurdere behovet for å benytte kvalifisert tolk. Det er et selvstendig poeng at det vil være kostnadseffektivt å bruke kvalifiserte tolker. Bruk av ukvalifiserte tolker vil kunne medføre tap i form av misforståelser og unødvendig lang saksbehandlingstid.

Når tolk skal brukes vil det i alle tilfeller være et minimumskrav om at tolkingen skjer til og fra et språk som den minoritetsspråklige forstår, og at tolken som innkalles har de kvalifikasjonene som er nødvendige for å kunne tolke. Utdanning er et kjerneelement i profesjonaliseringen av tolkeyrket. Tolker med utdanning og statsautorisasjon bør velges så langt det er mulig. Tolkens egnethet, blant annet når det gjelder kjønn, alder og bakgrunn, bør alltid vurderes.

I andre ledd er det gitt en hjemmel for departementet til å gi forskrift om nærmere bestemmelser om hvilke krav som skal stilles ved bruk av tolk. Bestemmelsen gir departementet anledning til å utdype og presisere hvilke krav det offentlige skal stille ved kjøp av tolketjenester.

Til § 5 Tilsyn

I første ledd slås det fast at Integrerings- og mangfoldsdirektoratet har det overordnede faglige tilsyn med offentlige myndigheters bruk av tolk. Hovedoppgaven for tilsynet er å påse at forvaltningen bruker tolk i tråd med lov og forskrift. Tilsynet skal blant annet medvirke til at personers behov for tolk i møte med forvaltningen blir ivaretatt, at bruken av tolk er forsvarlig og at eventuell svikt i bruk av tolk i forvaltningen forebygges. Tilsynserfaringer skal systematiseres, og kunnskap fra tilsyn skal benyttes for å identifisere områder hvor det er svikt i bruken av tolk eller er fare for svikt. Dette vil gi grunnlag for å vurdere behov for tilsyn innenfor ulike sektorer og ulike forvaltningsorganer.

I andre ledd fremgår det at direktoratet skal føre tilsyn med forvaltningsorganers bruk av tolk. Tilsynet skal være proaktivt. Direktoratet vurderer selv hvordan og når tilsyn skal gjennomføres. Dersom tilsynet påviser avvik skal dette presenteres for virksomheten. Det er virksomheten selv, og ikke tilsynsmyndigheten, som har ansvaret for å korrigere avvik.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet skal ikke overta for sektorenes tilsynsmyndigheter, som for eksempel Helsetilsynets tilsyn med den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten. Det er de ulike sektorenes tilsynsmyndigheter som må følge opp dersom avvik ikke korrigeres av virksomheten hvor Integrerings- og mangfoldsdirektoratet har påvist avvik i sine tilsyn. Det understrekes også at hver sektor har et selvstendig ansvar for bruk og bestilling av tolk i tråd med regelverket, og at alle sektorer innenfor det offentlige bør ha utarbeidet retningslinjer for bruk og bestilling av tolk.

Det presiseres i andre ledd siste setning at i tilknytning til tilsynet skal direktoratet gi råd, veiledning og opplysninger slik at behovet for tolketjenester i det offentlige blir dekket.

Til § 6 God tolkeskikk

Departementet kan, etter denne bestemmelsen, i forskrift gi bestemmelser om god tolkeskikk. For eksempel kan det gis regler om habilitet, taushetsplikt, hvordan tolkeoppdraget bør gjennomføres m.m.

Det er utarbeidet «Retningslinjer for god tolkeskikk». Retningslinjene ligger på www.tolkeportalen.no. I forskrift om bevilling som statsautorisert tolk og tolkeprøven av 6. juni 1997 § 5, pålegges statsautoriserte tolker å utføre sin virksomhet i samsvar med god tolkeskikk. Det er naturlig at en eventuell forskrift om god tolkeskikk tar utgangspunkt i disse retningslinjene, og bygger videre på disse innarbeidede prinsippene.

Til § 7 Ikrafttredelse

Det følger av bestemmelsen at Kongen fastsetter når loven skal tre i kraft. Kongen kan videre bestemme at bestemmelsene i loven kan settes i kraft til forskjellig tid.

Utvalget foreslår en opptrappingsplan for 2015–2018 som skal sikre offentlige myndigheter økt tilgang på kvalifiserte tolker, profesjonalisering av tolkeyrket, opplæring av tolkebrukere, økt bruk av skjermtolking, et utviklings- og kompetansesenter for skjermtolking, bedre forutsigbarhet for tolkebehov i sektorene, videreutvikling av Nasjonalt tolkeregister, autorisasjonsordning for samiske tolker samt fortsatt revitalisering av samiske og kvensk språk. Det er derfor naturlig at loven trer i kraft når opptrappingsplanen er gjennomført, dvs. fra og med 1.1.2019. Utvalget mener også det er et viktig moment at datoen for ikrafttredelse formidles på et tidlig tidspunkt og således bidrar til at opptrappingsplanen følges.

Fotnoter

1.

Brev av 28.5.14

2.

Jf. Forskrift om stønad til tolkehjelp for hørselshemmede § 1, http://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/1997-04-15- 320?q=Forskrift+om+st%C3%B8nad+til+tolkehjelp hentet 1.7.14

Til dokumentets forside