NOU 2014: 8

Tolking i offentlig sektor — – et spørsmål om rettssikkerhet og likeverd

Til innholdsfortegnelse

9 Kvalifiseringstiltak

Utfordringsbildet synliggjør behovet for en profesjonalisering av tolkefunksjonen. I dette kapitlet beskrives ulike komponenter som har relevans for profesjonaliseringen av tolkeyrket.

9.1 Profesjonalisering av tolkefunksjonen

Sosiologien fremhever utdanning som et kjerneelement i profesjonaliseringen av enhver samfunnsoppgave. Et grunnleggende kjennetegn ved en profesjon er nettopp at den har en egen utdanning.1 Fra profesjonssosiologien vet man dessuten at studiets lengde påvirker yrkesfunksjonens status.2 Utdanningen med påfølgende autorisasjon gir utøveren lisens (rett) og mandat (ansvar) til å ivareta en spesifikk samfunnsoppgave. Lisensen bygger på samfunnets tillit til at utøveren innehar nødvendig kunnskap og ferdigheter til å ivareta oppgaven på en forsvarlig måte.

Lisens er viktig i yrker hvor det er vanskelig for legfolk å kontrollere yrkesutøvelsen, og der konsekvensene av feil kan bli store.3 En lisens innebærer samtidig et gode som kan fratas utøveren dersom denne ikke oppfyller mandatet (dvs. følger profesjonens retningslinjer og utfører oppgaven på tilfredsstillende måte).

Mandatet defineres gjennom utdanning og yrkesetiske retningslinjer for utøvelse av oppgaven. En allmenn anerkjennelse av disse er nødvendig for at en samfunnsoppgave skal profesjonaliseres.4 Mens Retningslinjer for god tolkeskikk fastsetter tolkens «mandat» vil Nasjonalt tolkeregister kunne fungere som en form for lisensiering.5

At yrkesutøvere organiserer seg og sammen reflekterer over hva som er deres kjerneoppgaver, bidrar, sammen med utdanning, til å befeste en felles forståelse for oppgaven og grensene for eget ansvarsområde.6 Yrkesorganisasjonene spiller en slik rolle, ikke bare i ivaretakelsen av profesjonsutøvernes faglige og økonomiske interesser, men også med å «holde orden i egne rekker,» i tråd med funksjonens mandat.7

Profesjoner utvikler seg avhengig av hverandre, og deres egenart endres og defineres i møte og konkurranse med andre profesjoner om kontroll over arbeidsoppgaver.8 Tolkeyrket er ikke noe unntak. At andre yrkesutøvere kjenner til grensene for tolkens ansvarsområde har dessuten særlig betydning for utvikling av tolkeprofesjonen og sikring av tolkingens kvalitet, siden tolken alltid arbeider tett opp mot andre profesjoner.

9.2 Kvalifisering av tolker – muligheter og utfordringer

Ifølge utvalgets mandat skal forslag til organisering sikre det offentliges tilgang på kvalifiserte tolker. Utvalget skal herunder vurdere hvordan man kan sikre en autorisasjonsordning for tolker til og fra samisk.

I det følgende beskrives utviklingen av kvalifiseringstilbud for tolker, dokumentasjon av kompetanse, dagens kvalifiserings- og kvalitetssikringstiltak og muligheter og utfordringer knyttet til disse.

9.2.1 Kvalitetssikringstiltak: autorisasjon, utdanning og nasjonalt register

Vi trenger flere kvalifiserte tolker i Norge. Det er stor variasjon i hvilke språk det er behov for tolker i. Samtidig varierer behovets omfang fra språk til språk. Det er derfor en utfordring å kvalifisere rett antall tolker i de til enhver tid riktige språkene.

Boks 9.1 Utvikling av kvalifiseringsordninger for tolker

1970-tallet: tolkekurs gjennomført i regi av Alta lærerhøgskole, Samisk utdanningsråd og Nordisk Samisk Institutt

1985–2003: utdanningstilbud i tolking ved Universitet i Oslo (30 studiepoeng, cirka 180 tolker i 11 tolkespråk ble utdannet)

1987: pilotprosjekt med finsk–norsk tolking ved Høgskolen i Finnmark (8 studenter)

1993–1996: desentralisert og modulbasert utdanningstilbud for tolker ved høyskolene i Agder, Finnmark og Volda (vel 50 tolker i 8 språk ble utdannet)

1995–96, 2004 og 2007: utdanningstilbud i norsk/nordsamisk tolking ved Samisk høgskole

1997: statsautorisasjonsprøven for tolker (Universitetet i Oslo til 31.12.12, Høgskolen i Oslo og Akershus fra 1.1.13)

2003–2007: bachelor i tolking ved Universitetet i Oslo (russisk (11) og spansk (8)

2003–2006: prøveprosjekt med nettbasert tolkeutdanning (30 studiepoeng), universitetene i Bergen og Oslo og høyskolene i Sør-Trøndelag, Oslo og Telemark (cirka 630 studenter i 32 språk fullførte utdanningen)

2005: Nasjonalt tolkeregister ble opprettet

2007: permanent nettbasert tolkeutdanning ved Høgskolen i Oslo og Akershus (cirka 520 studenter i 52 språk fullførte i perioden 2007–2014 en grunnutdanning på 30 studiepoeng)

2008–2014: tilbud om utdanning i samiske språk ved Høgskolen i Oslo og Akershus (10 studenter i nordsamisk fullførte grunnutdanning mellom 2008–2014)

2009: påbyggingsmoduler i tolking ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Nær 450 tolker i cirka 40 språk fullførte i perioden 2007–2014 påbyggingsmoduler à 15 studiepoeng.

2013: bachelorplan i tolking (180 studiepoeng) til godkjenning med oppstart i 2016

Kilde: Høgskolen i Oslo og Akershus, Samisk høgskole og Universitetet i Oslo

Det er tre sentrale elementer i dagens ordning for å kvalifisere tolker:

  • statsautorisasjonsordning

  • tolkeutdanning

  • Nasjonalt tolkeregister

Statsautorisasjonsordningen og tolkeutdanningen er beskrevet i dette kapitlet. Nasjonalt tolkeregister gir innsyn i de tolkefaglige kvalifikasjonene hos de tolkene som er oppført i registeret og har to rekrutteringskategorier. Minstekrav for oppføring i rekrutteringskategoriene er beskrevet i dette kapitlet, mens Nasjonalt tolkeregister som helhet er beskrevet i kapittel 10.

9.3 Statsautorisasjon

Våren 1995 ble en prøveordning for tolkeautorisasjon igangsatt som et samarbeidsprosjekt mellom Universitetet i Oslo, Kommunal- og arbeidsdepartementet og Utlendingsdirektoratet. Forskrift om bevilling som statsautorisert tolk ble fastsatt ved Kgl. Res. 6. juni 1997. De første 17 tolkene fikk sin statsautorisasjon i desember 1997 i språkene bosnisk/kroatisk/serbisk, spansk, tyrkisk, russisk og persisk.9

Autorisasjonsordningen er den eneste offentlige godkjenningsordning for tolker i Norge. Ordningen er et tiltak for å bedre kvalitetssikring av tolker til offentlig sektor.10 I perioden 1997–2013 er 208 bevillinger gitt i til sammen 23 språk.11

9.3.1 Bevilling som statsautorisert tolk

Bevilling som statsautorisert tolk tildeles av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi)12 til personer som har bestått en praktisk prøve i tolking. Forskrift om bevilling som statsautorisert tolk og tolkeprøven er hjemlet i straffeloven.13 Statsautoriserte tolker plikter å rette seg etter bestemmelsene om tolkevirksomheten fastsatt i forskriften.

Forskriftene bestemmer at virksomheten som statsautorisert tolk skal utføres upartisk og omhyggelig, og i samsvar med god tolkeskikk, og at tolken har taushetsplikt når det gjelder opplysninger fra sin tolkevirksomhet.14 Forskriftene understreker at tolken ikke har adgang til å bruke betegnelsen i forbindelse med bekreftelse av riktigheten av en oversettelse av et dokument.15

Direktoratet skal kalle bevillingen tilbake når et av vilkårene for å få den, eller inneha den, ikke lenger oppfylles. Midlertidig tilbakekalling kan foretas for den tid det tar å behandle saken. Ingen bevillinger er hittil tilbakekalt av IMDi.

Søknad om å få bevilling, og sak om tilbakekalling av bevilling, behandles etter reglene i lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven).

Direktoratet har ansvaret for at det føres et offentlig register over de personene som har fått bevilling som statsautorisert tolk, og for offentliggjøring av informasjon om registeret. IMDi utsteder identitetskort til statsautoriserte tolker.

9.3.2 Autorisasjonsprøven

Målgruppen for autorisasjonsprøven er virksomme tolker som gjennom tolkeutdanning og erfaring som tolk, har skaffet seg grunnleggende kunnskaper og ferdigheter i konsekutiv (etterfølgende) tolking til og fra norsk. Gjennom prøven kan kandidater få dokumentert sin generelle grunnkompetanse i tolking. Det er ingen utdanningskrav knyttet til prøven. Den frittstående prøven ble frem til 2013 avholdt ved Universitetet i Oslo. Fra 2013 er det faglig-administrative ansvaret for prøven lagt til Høgskolen i Oslo og Akershus.

Autorisasjonsprøven består av en skriftlig og en muntlig del. Den skriftlige delen er hovedsakelig en silingsprøve som viser om kandidaten innehar de nødvendige basiskunnskapene for å kunne tolke nøyaktig og profesjonelt. Bare kandidater som tilfredsstiller kravene på den skriftlige delen, får anledning til å avlegge den muntlige delen.

Autorisasjonsprøven holdes minst en gang i året i utvalgte språk. IMDi kan bestemme hvilke tolkespråk tolkeprøven skal omfatte.16 Høgskolen forsøker å avholde prøve i både store og små språk for å ha et gjennomsnitt på 15 kandidater til muntlig prøve. Normalt gjennomføres statsautorisasjonsprøver i 3–4 språk hvert år.

Den totale strykprosenten for kandidater som har gått opp til autorisasjonsprøven i perioden våren 1997 til høsten 2012, er 85 prosent (jf. vedlegg 1).17 Tilsvarende tester fra andre land har også en gjennomsnittlig strykprosent opp mot 80–90 prosent.18 Den norske erfaringen er i tråd med erfaringer fra andre land: opprettelsen av en autorisasjonsordning avdekker i første rekke behovet for et utdanningstilbud for tolker, slik Ozolins påpeker basert på erfaringer fra Australia.19 Strykprosenten er noe lavere blant kandidater som har tolkeutdanning av ett semesters varighet, jf. vedlegg 2. Strykprosenten på autorisasjonsprøven er likevel høy blant kandidater med tolkeutdanning. Dette viser at en tolkeutdanning av 30 studiepoengs omfang ikke er tilstrekkelig til å tilfredsstille kravene i tolkeautorisasjonsprøven.20

I en evaluering av autorisasjonsprøven tas det til orde for at det bør satses på en utvidelse av grunnutdanningen i praktisk tolking, slik at flere av tolkene som avlegger autorisasjonsprøven består prøven og kvalifiserer seg for bevilling som statsautorisert tolk.21

Det er igangsatt et evalueringsarbeid av form og innhold på den skriftlige og muntlige prøven. Målsettingen er å utvikle en autorisasjonsprøve som er så enkel som mulig å administrere og bedømme uten at det går utover den kvalitetssikringen autorisasjonsprøven og autorisasjonsordningen skal ivareta.

HiOA arbeider med langsiktige planer for fremtidige autorisasjonsprøver. I planen tas det sikte på å ta inn to nye språk hvert år. Målsettingen er å dekke så mange tolkespråk som mulig, både språk som det er stor etterspørsel etter og språk hvor tolkebehovet er noe mindre, men likevel stabilt over tid. Høgskolen arbeider dessuten med å koordinere autorisasjonsprøven med tolkeutdanningen, slik at studenter som fullfører grunnutdanningen i tolking i offentlig sektor (30 studiepoeng) får mulighet til å avlegge en autorisasjonsprøve innen rimelig tid etter avsluttet utdanning.22

Beregninger fra HiOA viser at det vil være stordriftsfordeler ved å øke antall språk til autorisasjonsprøven. En økning i bevilgningen på 250 000 kroner årlig, vil gjøre det mulig å øke antallet språk det avholdes prøve i fra 4 til 6, mens litt mer enn dobling av bevilgningen kan tredoble antall språk (jf. vedlegg 3).

9.3.3 Autorisasjon i samiske språk

Rettshjelpskontoret i Indre Finnmark (RIF) tok i 1992 et initiativ overfor Justisdepartementet til å utforme krav om offentlig autorisasjon for personer som skulle fungere som tolk i samiske språk i rettssystemet. Dette for at sameloven skulle etterleves.

Daværende Samisk språkråd startet et arbeid med å utvikle en autorisasjonsordning for tolker i samiske språk i 1994. Det ble nedsatt en arbeidsgruppe med representanter fra Samisk språkråd, Samisk høgskole og Nordisk samisk institutt. Arbeidsgruppa vurderte UDIs forslag til tolkeprøve og autorisasjonsordning fra 1992, men mente at tolker i samiske språk hadde behov for en annerledes ordning. Samisk språkråd godkjente et forslag fra arbeidsgruppa om en tolke- og autorisasjonsordning for tolker i samiske språk i 199523 og gikk inn for at ordningen skulle tre i kraft fra 1996.

Samisk språkråd ga autorisasjonsbevilling til fem tolker i 1997. Prøven ble arrangert av en tolkeprøvenemnd i Samisk språkråd og et autorisasjonsutvalg i Samisk språkråd ga bevillingen. Det videre arbeidet med tolkeautorisasjon strandet på grunn av manglende økonomiske midler.24 Etter omorganisering av Sametinget i 2001 ble Samisk språkråd nedlagt. Ordningen med autorisasjon av tolker i samiske språk er ikke videreført etter dette.

Seks personer står i dag oppført som autoriserte tolker i Sametingets register over tolker og oversettere. Sametinget er imidlertid ikke ansvarlig for kvalitetssikring av tolkene og oversetterne i registeret.

9.4 Tolkeutdanning i Norge – en kort historikk

Det daværende Kommunal- og arbeidsdepartementet opprettet allerede i 1985 et utdanningstilbud for tolker i form av et semesteremne (10 vekttall/30 studiepoeng) ved Universitetet i Oslo (UiO). Fra 1985 til 2003 produserte denne ordningen, som kun tok inn studenter i ett språk av gangen, nær 180 tolker fordelt på 11 språk.

Et desentralisert og modulbasert utdanningstilbud i regi av UDI ved høyskolene i Agder, Finnmark og Volda uteksaminerte fra 1993 til 1996 vel 50 tolker i 8 språk, etter et pilotprosjekt med finsk–norsk tolking ved Høgskolen i Finnmark i 1987 (8 studenter). Samlet uteksaminerte Norge i perioden 1985–2003 rundt regnet 240 tolkestudenter med ett semesteremne. Disse tolkene dekket i alt 15 språk. 25 I perioden 2003–2007 fullførte et mindre antall studenter i russisk (11 studenter) og spansk (8 studenter) i tillegg en treårig bachelorutdanning ved UiO.26 Søkningen til bachelorløpet var imidlertid lav og tilbudet ble kun gitt til to språk.

Norge hadde fra 1985 til 2003 en studentproduksjon som langt fra imøtekom samfunnets behov for tolking. Heltids- og fremmøtebasert undervisning slik den ble praktisert ved UiO, medførte dessuten at studenten måtte flytte til studiestedet. Ofte flyttet ikke studenten hjem igjen etter at studiet var fullført. Andre studenter rapporterte at de kom hjem og oppdaget at en annen – uten tolkeutdanning – hadde overtatt tolkejobben.

Det høyskolebaserte utdanningstilbudet som UDI ledet i perioden 1993–1996 var modulbasert og tok inn studenter fra flere tolkespråk samtidig. Denne undervisningsmodellen møtte derfor tolkefagets spesifikke utfordringer på en mer funksjonell måte enn heltidsundervisning for ett språk av gangen. Høyskoleprosjektet ble ikke videreført utover prosjektperioden, men var inspirasjonskilde til et prøveprosjekt med nettbasert tolkeutdanning ti år senere.27

9.4.1 Nettbasert tolkeutdanning

For å imøtekomme samfunnets behov for kvalifiserte tolker i flere språk, ble et prøveprosjekt med nettbasert tolkeutdanning igangsatt av Utlendingsdirektoratet (senere IMDi) i 2003.28

Det treårige prosjektet (2003–2006), som involverte høyskolene i Sør-Trøndelag, Telemark og Oslo samt Universitetene i Bergen og Oslo, hadde som målsetning å prøve ut nettbasert undervisning for tolker. Utdanningsinstitusjonene sto fritt til å utvikle egne nettbaserte løsninger innenfor en ramme på 30 studiepoeng, som i omfang tilsvarte det tidligere semesteremnet.

Erfaringene som ble gjort tyder på at det nettbaserte tilbudet er et kostnadseffektivt alternativ til fremmøtebasert utdanning. Organisering av et fjernstudium i tolkefaget byr imidlertid på utfordringer, fordi faget krever integrering av praktiske øvelser. I den nettbaserte modellen er dette dilemmaet løst gjennom en kombinasjon av læringsaktiviteter på nett og samlinger.29

At studiet er nettbasert skaper fleksibilitet og tilgjengelighet.30

I løpet av prøveprosjektet, som pågikk fra 2003–2006, var det cirka 630 studenter i 32 språk, som fullførte tilbudet. Det var flest søkere til Universitetet i Oslo. For å fylle opp studieplassene på de andre lærestedene avga Universitetet i Oslo søkere til de andre institusjonene både i 2004 og 2005. De som hadde fullført studiet ble gitt adgang til Nasjonalt tolkeregisters kategori 3 (tolk med utdanning) da registeret ble opprettet i 2005. Oppføring i Nasjonalt tolkeregister er frivillig og ikke alle tok imot tilbudet om å stå i registeret etter endt studium.

Ved prøveperiodens slutt ble et permanent utdanningstilbud for tolker i offentlig sektor lagt til Høgskolen i Oslo fra 2007, samtidig som Kunnskapsdepartementet overtok finansieringen av tolkeutdanning i talespråk.

Mandatet er, ifølge brev fra Kunnskapsdepartementet 21.12.2006, at høyskolen skal:

  • sikre et permanent landsdekkende utdanningstilbud for tolker i tråd med de spesifikke kravene til fleksibel utdanning som preger yrket

  • i samarbeid med IMDi sikre en tolkeutdanning med høy bruksverdi, slik at de kvalifiserte tolkene faktisk blir brukt i ettertid, dvs. registreres i Nasjonalt tolkeregister

  • utvikle tolkeutdanningen som eget fagfelt

  • utvikle påbygningsemner i tillegg til et grunnleggende studium (30 studiepoeng)

  • utvikle et tilbud som bygger videre på tidligere erfaringer når det gjelder tolkeutdanning, og samarbeide med andre høgskoler

Studietilbudet ved HiOA bygger videre på utdanningsmodellen utviklet under prøveprosjektet med nettbasert tolkeutdanning fra 2003–2006. Fra 2007 til 2013 uteksaminerte HiOA cirka 520 studenter i 51 språk med et ettårig deltidsstudium (30 studiepoeng) – Tolking i offentlig sektor.31 Tilbudet, som er nettbasert med samlinger, tilsvarer det tidligere fremmøtebaserte semesteremnet i omfang. At studiet er organisert som deltidsstudium med læringsaktiviteter i helger og på kveldstid, gjør det mulig for studentene å være bosatt i andre deler av landet og følge studiet ved siden av arbeid eller andre studier.32 Studiet er godkjent av Statens lånekasse for utdanning.33

Det ettårige deltidsstudiet gir studentene en første innføring i konsekutiv (etterfølgende) tolking av institusjonelle samtaler, og avsluttes med en praktisk prøve i tolking. Studentene som fullfører studiet får dermed adgang til kategori 3 i Nasjonalt tolkeregister, mens studenter som allerede har autorisasjonsprøven (kategori 2), rykker opp i registerets kategori 1 etter å ha gjennomført studiet.

Ferdighetsprøven som avslutter det første året, vurderer studentens evne til konsekutiv tolking av en institusjonell dialog. Prestasjonen under den praktiske prøven vurderes på karakterskalaen A–F. Resultatene fra den praktiske prøven viser for gruppen som helhet en normalfordeling av karakterer (relativt få A-er og F-er), men med en svak skjevhet i positiv retning, dvs. relativt mange B-er (over 25 %) og C-er (cirka 45 %). En positiv tendens er å forvente, i og med at studiet har opptaksprøve og resultatene også inkluderer kandidater som allerede har bestått statsautorisasjonsprøven.

9.4.2 Videreutvikling av tolkeutdanningen

I tillegg til de vel 520 studentene som gjennomførte det første året ved HiOA fra 2007–2013, var det i samme periode nær 450 studenter som fullførte 6 påbygningsemner à 15 studiepoeng. Påbygningsemnene omfatter både teoretiske og praktiske disipliner, og vurderes på karakterskalaen bestått/ikke bestått. Mens det første emnet, Tolking i offentlig sektor, har fokus på grunnleggende yrkesetiske og tolketekniske problemstillinger, arbeider studentene på påbygningsemnene med å utvikle sitt tolkefaglige repertoar i teori og praksis, for eksempel gjennom tolking av monologer og notatteknikk, tolking i retts- og nemndsmøter, simultantolking, fjerntolking mv.34 I 2013 tilbød HiOA i alt 90 studiepoeng. Flere påbygningsemner skal etter hvert føre frem til et fullverdig bachelor-tilbud i tolking (180 studiepoeng) med planlagt oppstart fra 2016.

9.4.3 Valg av språk ved utdanningen

Som nevnt i kapittel 7 er det registrert behov for tolking i mer enn 100 språk i Norge. Tolkeutdanningen ved HiOA møter i dag utfordringen ved å tilby opptak i inntil 10–15 språk per år. Valg av språk som tilbys ved HiOA gjøres hvert år i samråd med IMDi, som innhenter informasjon om hvilke språk det er registrert behov for i offentlig sektor.

I perioden 2007–2013 hadde HiOA 2 654 søkere fordelt på mer enn 60 språk. I denne perioden har HiOA tilbudt studieplass til i alt 727 tolkestudenter fordelt på mer enn 50 språk på grunnemnet Tolking i offentlig sektor (30 sp) og til 637 studenter fordelt på nær 30 språk på påbygningsemner (6 emner á 15 sp). Emnet Tolking i offentlig sektor må være fullført før opptak til påbygningsemner.

Opptaksprøve gjennomføres hvert år for emnet Tolking i offentlig sektor. Av pedagogiske og økonomiske årsaker blir det kun gitt studietilbud i språk der minimum fem studenter består opptaksprøven. I språk der det er innmeldt et særlig behov og det er kvalifiserte søkere, kan det likevel tilbys studieplass til språkgrupper med mindre enn 5 studenter.

9.4.4 Opptak og ferdighetskrav for tolkestudenter

Uavhengig av situasjonen der tolkingen foregår og av tolkens to arbeidsspråk, krever tolking at utøveren behersker en rekke ferdigheter. Tolken må ha samhandlingskompetanse for å kunne utøve godt skjønn i reelle situasjoner. Dette behovet for refleksjon i handling deler tolken med andre profesjonsutøvere.35

En kjernekompetanse som er spesifikk for tolkefaget ligger i utøverens ferdigheter på to språk. Tester som kontrollerer kandidatens tospråklige grunnlag, ofte i form av ordforrådstester, er derfor et vanlig opptakskrav til tolkestudier. At opptaksprøver av denne typen mer enn halverer søkermassen, er vanlig. I tillegg til språkferdighetene må tolken ha høy stresstoleranse, god konsentrasjonsevne, sterk minnekapasitet, utholdenhet, og ikke minst god hørsel og uttale.36

Et tolkestudium er ikke et språkstudium. De tospråklige basisferdighetene må studenten ha tilegnet seg før studiet tar til. Tolken trenger språkferdigheter på et nivå som det tar tid å opparbeide. Når ordforrådstester inngår i de fleste opptaksprøver til tolkestudier, gjerne som den første silingsmekanismen i opptaksprosedyren, er dette fordi ordforrådet antas å gi en indikasjon på personens generelle språkferdigheter.

Den muntlige opptaksprøven til tolkeutdanningen tester kandidatens lytteferdigheter og muntlige produksjonsevne på to språk på et allmennspråklig nivå. Prøveformen, som bygger på tester brukt ved opptak til tolkestudiet ved Universitetet i Bergen (2003–2006), og som også er kjent fra opptak til andre tolkestudier, eksempelvis ved det prestisjefylte ESIT (École Supérieure d’Interprètes et de Traducteurs) i Paris, er relativt enkel å administrere. Prøven kan derfor gjennomføres for et høyt antall kandidater på kort tid.

Det er i snitt cirka 40 prosent av kandidatene som oppnår tilfredsstillende resultater på opptaksprøvene. Denne tendensen er i tråd med tilsvarende tester utført ved opptak til tolkestudier blant annet i Belgia, Frankrike, Nederland og Storbritannia.37

9.4.5 Hvor kommer tolkestudentene fra?

Ifølge oppdragsbrevet fra Kunnskapsdepartementet skal tolkeutdanningen være et landsdekkende tilbud. En oversikt over tolkestudentene basert på fylker, viser at studentene kommer fra hele landet, men med en klar overvekt fra Oslo og Akershus.

Figur 9.1 Hvor i Norge kommer tolkestudentene fra? 2007–2014. Antall studenter

Figur 9.1 Hvor i Norge kommer tolkestudentene fra? 2007–2014. Antall studenter

Kilde: Høgskolen i Oslo og Akershus

Figur 9.1 viser at antall studenter som kommer fra andre steder enn Oslo og Akershus har økt de siste årene. Denne oversikten er basert på antall studenter som er tilbudt plass på førsteåret av det nettbaserte studiet Tolking i offentlig sektor, og som har takket ja til studieplass. Det er cirka 15–20 prosent frafall fra hvert kull.

9.5 Utdanning av tolker i samiske språk

Tilgang på kvalifiserte tolker i samiske språk (nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk) er nødvendig for å etterleve språkreglene i sameloven. I Handlingsplan for samiske språk38 fra 2009 heter det:

Samisk/norsk tolketjeneste er i varierende grad tilgjengelig i offentlig tjenesteyting. Det er i dag stor mangel på samiske tolker, både i nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk. Arbeids- og inkluderingsdepartementet vil, sammen med aktuelle departementer, Sametinget og Samisk høgskole gjennomgå dagens tolketjeneste på samiske språk og vurdere hvilke tiltak som vil være nødvendig for å etablere en velfungerende tolketjeneste. I den sammenheng bør spørsmål som rekruttering til tolkeutdanningen, mulighet for etter- og videreutdanning, eventuelle muligheter for samarbeid mellom Samisk høgskole og Høgskolen i Oslo om tolkeutdanning og den eksisterende tolkeautorisasjonsordningen vurderes.

Det har tidligere vært sporadiske utdanningstilbud i tolking med nordsamisk som tolkespråk ved Samisk høgskole. Samisk høgskole hadde i 1995–96, 2004 og 2007 tilbud om tolkeutdanning med språkkombinasjonen norsk/nordsamisk.39 Det har aldri vært gjennomført tolkeutdanningstilbud på lulesamisk og sørsamisk. I perioden 1994–2013 har 32 personer fullført tolkeutdanning med språkkombinasjonen norsk/nordsamisk (22 av disse ved Samisk høgskole, og 10 ved Høgskolen i Oslo i perioden 2008–2011).40

I dag er det ikke tilbud om tolkeutdanning med språkkombinasjonen norsk/nordsamisk noe annet sted enn ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Høgskolen i Oslo og Akershus har utlyst tolkeutdanning i samiske språk hvert år siden 2008.

Tolkeutdanning i nordsamisk er gitt alle år, med unntak av 2010, 2013 og 2014, fordi det da var mindre enn to søkere. Tolkeutdanning i lulesamisk og sørsamisk har vært tilbudt, men ikke avholdt. Igangsetting av studiene er avhengig av antall søkere. I 2010 var det 5 søkere til lulesamisk, men av ukjent årsak møtte ingen til opptaksprøve. I sørsamisk har det vært færre enn to søkere.41

9.5.1 Styrket tolkeutdanning i samiske språk

Kunnskapsdepartementet ga i 2010 en bevilgning til Samisk høgskole, Høgskolen i Bodø (Universitetet i Nordland), Høgskolen i Nord-Trøndelag og Høgskolen i Oslo for å utvikle en tolkeutdanning i samisk.42 Den UH-institusjonen der en eventuell samisk tolkeutdanning skal ligge, må selv prioritere midler til drift av utdanningen innenfor egen budsjettramme.43

Utdanningsinstitusjonene opprettet en styringsgruppe for prosjektet og det ble, i 2011, utarbeidet en rapport44 med følgende konklusjoner:

  • Det er behov for tolkeutdanning med språkkombinasjonene norsk/lulesamisk, norsk/nordsamisk og norsk/sørsamisk, for å sikre den norske stats forpliktelser overfor den samiske urbefolkningen. I tillegg er det behov for tolking mellom de samiske språkene og tolking mellom samiske språk og andre språk, eksempelvis russisk, finsk, svensk og engelsk.

  • Av rekrutteringshensyn og studiekvalitetshensyn er det ønskelig med et tolkeutdanningstilbud for samiske språk i nærområdene for de samiske språk. Det er ønskelig å bygge opp et samlet, robust fagmiljø for tolkeutdanning i samiske språk ved Samisk høgskole. Fagmiljøet skal utvikles i nært samarbeid med de undervisningsinstitusjoner som har fagkompetanse på de aktuelle fagområdene (tolking, nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk).

  • Inntil grunnutdanningstilbudet i tolking på samiske språk er på plass ved Samisk høgskole, har Høgskolen i Oslo ansvar for dette innenfor sitt ordinære utdanningstilbud i tolking. Slik sikrer man at man ikke står uten utdanningstilbud i den tid det tar å bygge opp tilbud ved Samisk høgskole.

  • Tolkeutdanning må være fleksibel og tilpasset ulike livssituasjoner, gjennom å kunne tas på deltid, som samlingsstudier og/eller nettstudier og/eller fjernundervisning og/eller intensivundervisning.

  • Det er behov for et grunnutdanningstilbud i tolking på samiske språk med et omfang på et årsstudium (60 studiepoeng). Det er også behov for videre utdanningstilbud i tolking ut over årsstudiet, og dette utdanningstilbudet må ha stor grad av fleksibilitet. Ønsket er på sikt å bygge opp en modulbasert bachelorgrad i tolking.

  • Statsautorisasjon av tolker mellom norsk og de ulike samiske språkene bør inkluderes i den regulære statsautorisasjonsordningen for tolker i Norge.

  • Forholdet til kvalifisering av tolker og utdanningstilbud i tolking på samiske språk i Finland, Sverige og Russland må utredes videre.

Som et ledd i forberedelsene til en ny tolkeutdanning på samiske språk ved Samisk høgskole, ble det utarbeidet en erfaringsrapport om tolkeutdanning i Norge.45 Formålet var å trekke lærdom av tidligere erfaringer med utvikling av utdanningstilbud i tolking på samiske språk. Samisk høgskole følger opp rapporten.

Erfaringsrapporten viser at tolkeutdanningens organisering, struktur, pedagogikk og innhold er særlig relevant i det videre arbeidet med tolkeutdanning på Samisk høgskole.

Samisk høgskole utreder om det er aktuelt å gå inn på et utdanningstilbud som følger malen for en bachelor i tegnspråktolking.46 Der må studenter opp på et visst nivå i løpet av første år for å bli tatt opp på utdanningens andre og tredje år. Samisk høgskole har det tekniske utstyret som er nødvendig for en tolkeutdanning og ansatte som kan betjene utstyret. Høgskolen trenger imidlertid ressurser til fagstillinger (minimum tre).

Ifølge en prosjektrapport47 bør man øke utdanningskapasiteten for dem som vil bli godkjente tolker og gi tilbud om tolkeutdanning til tospråklig helsepersonell. Utdanningene må ha en slik progresjon at man over tid kan bygge opp en formell kompetanse til mastergradnivå. Rapporten foreslår å rekruttere allerede ansatt samisktalende helsepersonell til tolkeyrket. Ifølge rapporten har Helse Finnmark HF en liste med 8 samiske tolker. Av disse har to personer tolkeutdanning. Resten er tospråklige ansatte i Helse Finnmark HF.

9.6 Testing og kurs i regi av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi)

Manglende minstekrav til tolker som tar oppdrag i offentlig sektor har lenge vært en utfordring. En utredning om offentlige tolke- og oversettertjenester48 i 1997 slo fast at det ikke eksisterte noen formelle krav til tolkene som ble benyttet ved landets tolketjenester og at det var stor variasjon i hvordan tolkene ble testet ved rekruttering. Utredningen påpekte behovet for en standardisering av minstekrav til tolker som tar oppdrag i offentlig sektor:

Standardiserte tester for hele landet vil sikre en langt mer rettferdig behandling av tolkene ved rekruttering, samt at en tolk er mer eller mindre det samme over hele landet. Dette har med kvalitetssikring av tolketjenesten å gjøre. Standardiserte tester bør utarbeides fra høyere hold, som UDI eller Universitetet i Oslo.

Kilde: Stuland Larsen, Hild og Eli Melby (1997)

9.6.1 Tospråklig sjekk for potensielle tolker (ToSPoT)

Utlendingsdirektoratet (UDI) utviklet i år 2000 tospråklig sjekk for potensielle tolker, kalt ToSPoT, som ledd i UDIs kvalitetssikringsprogram for rekruttering og opplæring av tolker til asylintervjuene. I tillegg til intern bruk i UDI ble testen i årene frem mot opprettelsen av Nasjonalt tolkeregister (2005) også benyttet av enkelte store tolkebrukere, bl.a. politi og domstoler samt av noen private og kommunale tolkeformidlere til å kvalitetssikre deres allerede rekrutterte tolker. Mellom 2003 og 2009 ble ToSPoT benyttet som del av opptaksprøver til tolkeutdanningene ved de ulike lærestedene som var med i utprøvingen av nettbasert tolkeutdanning. En sammenlikning av resultatene mellom muntlige opptaksprøver til tolkeutdanningen og ToSPoT viser en positiv og til dels sterk korrelasjon mellom kandidatenes resultater på de to prøvene.49

Ved opprettelsen av Nasjonalt tolkeregister i 2005 ble testen et av minimumskravene for oppføring i registerets rekrutteringskategori (kategori 5), ved siden av et tre dagers innføringskurs i tolkens ansvarsområde (TAO). Testen og kurset har dermed fått status som et «nasjonalt minstekrav» og brukes i dag kun for rekruttering til Nasjonalt tolkeregister. Det langsiktige målet er at alle tolkene i registeret skal ha utdanning og statsautorisasjon, men fordi det foreløpig er for få tolker i disse kategoriene er behovet for testing og kurs for oppføring i registerets kategori 5 fortsatt til stede. Både test og kurs driftes av IMDi.

ToSPoT tar en stikkprøve av kandidatens ordforråd på begge språkene. Oppgavetypen har som formål å sile ut kandidater som åpenbart mangler det nødvendige ordforrådet for å kunne tolke, men sier ikke noe om kandidatens faktiske evne til å tolke. Testen kan sammenliknes med en «synstest for piloter». På samme måte som godt syn er en forutsetning for å kunne føre et fly, er grunnleggende ordforråd på de to tolkespråkene en forutsetning for å tolke. Men bestått ordforrådstest gjør deg ikke til tolk – like lite som bestått synstest gjør deg til pilot.

Antall kandidater som har tatt ToSPoT

I perioden 2000–2013 har 4 702 ToSPoT-tester blitt avlagt i 69 språk. Av disse er 1 559 tester bestått (33 prosent) og 3 143 ikke bestått (67 prosent).

Den totale strykprosenten holdt seg lenge stabil på rundt 60 prosent, men fra 2008 har den økt litt for hvert år. Mens 37 prosent besto i 2007 (156 av 416 tester), var det 27 prosent (74 av 275 tester) som besto i 2010 og kun 16 prosent i 2013 (15 av 93 tester). Strykprosenten på ToSPoT økte fra 75 prosent i 2012 til 84 prosent i 2013.50 Det er stor variasjon i strykprosenten mellom de ulike språkene.

Man kan ikke bli testet i samme språk før det er gått ett år. Dette tidsintervallet er satt for at kandidaten skal kunne forberede seg bedre og utvikle ordforrådet sitt.

Det er til sammen 455 personer som har tatt testen to eller flere ganger. Av de 369 som har tatt testen to ganger strøk 323 på det andre forsøket. Dette tilsvarer en strykprosent på 88.

Resultater for kandidater med tidligere tolkeerfaring

Når en person avlegger ToSPoT og underskriver samtykkeerklæring, blir han/hun samtidig bedt om å oppgi noe bakgrunnsinformasjon om seg selv, herunder om han/hun jobber/har jobbet som tolk. I denne rubrikken skal de krysse av for hvor de fikk tolkeoppdragene sine fra: politi, domstoler, advokater, kommunale tolkeformidlere eller private tolkeformidlere.

Tabell 9.1 gir en oversikt over hvor mange som har krysset av for tidligere erfaring fra de ovennevnte praksisområdene. Mange har krysset av at de får oppdrag fra flere. Tabellen sier ikke noe om hvor mye erfaring en kandidat har.

Tabell 9.1 Antall tester og antall og andel underkjente tester fordelt på ulike praksisområder

Praksisområde

Antall tester

Antall underkjent

Politi

1 677

1 099 (66 %)

Advokat

1 295

885 (68 %)

Domstoler

1 095

680 (62 %)

Kommunale formidlere

2 258

1 559 (69 %)

Private formidlere

1 914

1 263 (66 %)

Kilde: Integrerings- og mangfoldsdirektoratet

Tilsvarende resultater er dokumentert i en evalueringsrapport fra Utlendingsdirektoratet.51 Ifølge rapporten er det åpenbart at kandidatene under tolking må ha støtt på de fleste av begrepene som testen prøver. Fra et rettssikkerhetsmessig perspektiv gir resultatene derfor grunnlag for bekymring. At personer med så store hull i ordforrådet har hatt tolkeoppdrag, understreker behovet for kvalitetssikring.

Drift og vedlikehold av ToSPoT

ToSPoT er hittil utviklet på 70 språk. Målet er at testen skal stille noenlunde like krav til kandidatene uavhengig av språk. Dette forutsetter standardiserte vurderingskriterier og et sensorkorps som opptrer likt på tvers av alle språkene. IMDi har opparbeidet et omfattende sensornettverk bestående av rundt 200 personer.

Selv om testen i seg selv har en enkel form, er arbeidet med å skape et likeverdig verktøy for alle aktuelle språk svært omfattende. Særlige utfordringer er knyttet til språk som enda ikke er fullt standardiserte og språk med store dialektvariasjoner. Systematisk vedlikehold og videreutvikling av eksisterende testbatteri, utvikling av tester i nye språk hvor det er behov for tolk og faglig oppfølging av sensornettverk og testutviklere er nødvendig for at testen skal fungere etter hensikten.52

Skjerpede krav til tolkenes kompetanse har ført til økt etterspørsel etter ToSPoT. Men ikke alle får mulighet til å ta testen. IMDi prioriterer kandidater på bakgrunn av hvilke språk som er særlig etterspurt i offentlig sektor, og der det i dag er for få tolker i Nasjonalt tolkeregister. I 2014 prioriterer IMDi å tilby testen til personer som er bosatt utenfor østlandsområdet.53 Både offentlige og private formidlere klager over manglende muligheter til å teste nye tolker, jf. kapittel 11.

For IMDi er oppgaven med testing av kandidater blitt svært omfattende.54 På bakgrunn av en studie gjennomført i 2012, foreslår IMDi en ny organisering av ToSPoT der Høgskolen i Oslo og Akershus er tiltenkt et faglig ansvar for testen og Folkeuniversitetet et driftsansvar.55 Arbeidet med en ny organisasjonsmodell er i startfasen og derfor fortsatt uavklart. Målet er å sikre en bærekraftig struktur rundt ToSPoT, slik at testen blir stabil og forutsigbar for brukere og interessenter, og tilgjengelig i språk med dokumenterte tolkebehov. IMDis målsetting er en helhetlig kvalifisering der man ser tolkebehovene og kvalifiseringsløpene i sammenheng.56

IMDi anslår årlige minimumskostnader for en forsvarlig drift av ToSPoT til 1,8 millioner kroner. Dette innebærer testing av 350 kandidater. For å imøtekomme et voksende behov, vil et langt større budsjett være nødvendig. For å rekruttere ytterligere 66157 tolker i laveste kategori i Nasjonalt tolkeregister, har IMDi regnet ut at budsjettet må økes med nærmere 4,5 millioner kroner. Utgifter til innføringskurs i tolkens ansvarsområde er da ikke inkludert.58

9.6.2 Innføringskurs i tolkens ansvarsområde (TAO)

Innføringskurs i tolkens ansvarsområde (TAO) er et tre dagers obligatorisk kurs for tolker som søker om oppføring i kategori 4 og 5 i Nasjonalt tolkeregister. Kurset er et introduksjonsseminar om grunnleggende tolkeetikk og bevisstgjøring om det ansvaret tolken påtar seg. Det bygger på UDIs kvalitetssikringsprogram for rekruttering og opplæring av tolker til asylintervjuene. Gjennom forelesninger og tolkeøvelser gir kurset en elementær innføring i tolkefaget. Deltakere må dokumentere tospråklighet gjennom translatørautorisasjon, fagoversetterutdanning eller bestått ToSPoT for å kunne være med på kurset som går over 18 timer.

Alle tolker som er oppført i Nasjonalt tolkeregister forplikter seg til å følge de yrkesetiske retningslinjene for tolker, jf. kapittel 3. Kurset har derfor hovedfokus på å gå gjennom disse retningslinjene. Deltakerne får også en orientering om videre kvalifiseringsmuligheter.

Det er ingen avsluttende eksamen eller test på kurset. Alle som deltar har i prinsippet rett til å bli oppført i registeret. Antall deltakere varier mellom 12 og 30. Siden 2006 og frem til 2014 har IMDi arrangert 31 kurs for til sammen 529 deltakere i 8 byer.

9.7 Utvalgets vurderinger

Det er per i dag ikke nok kvalifiserte tolker til å dekke samfunnets behov for tolketjenester og til å sikre likebehandling og rettssikkerhet for enkeltindivider. Kvalifiseringstiltakene for tolker bør derfor styrkes. Utvalget mener at dette bør være et offentlig ansvar.

Utdanne flere tolker

Ideelt sett burde alle som tolker i offentlig sektor ha tolkeutdanning og statsautorisasjon. Dette er et langsiktig løp å få gjennomført. Den høye strykprosenten ved statsautorisasjonsprøvene bevitner at tolking er en krevende aktivitet. Men resultatene indikerer også at en ferdighetsprøve alene ikke tilfredsstiller tolkefagets kvalifiseringsbehov. Tolkeutdanningen er en sentral del av profesjonsbyggingen for tolkefaget. For å nå målet om flere kvalifiserte tolker i flere språk må tolkeutdanningen styrkes.

Reell profesjonalisering av tolkefunksjonen nødvendiggjør løsninger som kan gi et likeverdig tilbud i de språkene samfunnet faktisk har behov for. Poenggivende studier er en forutsetning for å bidra til profesjonalisering av tolkefunksjonen.59

En funksjonell tolkeutdanning må ta hensyn til at tolker i offentlig sektor er frilansere. Det står ingen fast jobb og venter på tolkestudenten etter endt utdanning. Karriereløpets lengde for tolken er bestemt av markedets behov for akkurat hans/hennes språkkombinasjon. En funksjonell tolkeutdanning må derfor være fleksibel og modulbasert, slik at studenten kan fortsette sin tolkepraksis under studieløpet.

Et viktig kriterium for en funksjonell tolkeutdanning er at den kan tilbys for de språkene samfunnet har behov for. Det er registrert behov for tolking i mer enn 100 språk i Norge ifølge IMDi. Spredte undersøkelser gir imidlertid indikasjoner på at et mindretall av disse språkene (10–20) utgjør hovedtyngden i tolkemarkedet ved å fylle 70–80 prosent av oppdragene.60 Språkbehovet varierer samtidig fra sektor til sektor.

Det er viktig med et fleksibelt kvalifiseringsløp som kan imøtekomme et skiftende behov for tolker i ulike språk. På grunn av variasjon i etterspørselen er det også behov for systemer som kontinuerlig kan innhente kunnskap om tolkebehovet i ulike språk og sektorer, jf. kapittel 7.

Tolkeutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus har, i løpet av de syv årene den har eksistert, gitt grunnutdanning til mer enn 500 tolker i over 50 språk. I tillegg har nærmere 400 tolker i cirka 40 språk fullført påbygningsmoduler. Sammenliknet med tolkeutdanningstilbudene i andre land, er dette et meget godt resultat.61 I mange land er utdanningstilbudet for tolker – i den grad det eksisterer – preget av et skille mellom tilbudet i de store europeiske språkene og i små eller såkalte eksotiske språk. Sistnevnte språk er gjerne avspist med mindre akademiske tilbud som ikke er poenggivende innenfor høyere utdanning.

Gjennomføringsraten på det ettårige deltidsstudiet har vært godt over 80 prosent i alle årsklasser fra 2007 til 2014. Dette regnes som et svært godt resultat for nettbaserte studier, og er en indikasjon på at studiet treffer målgruppens behov. En av årsakene til de gode resultatene kan være knyttet til avansementet i Nasjonalt tolkeregister som fullført studium medfører.

Utvalget mener at den norske utdanningsmodellen for tolker har lykkes i å gi en poenggivende, likeverdig utdanning i språk hvor det er behov for tolker. Ved å gi grunnutdanning til tolker i over 50 språk har denne modellen klart å løfte en stor andel av tolkene i offentlig sektor. Det er imidlertid behov for å kvalifisere enda flere.

Et års deltidsstudium er ikke tilstrekkelig ballast for en så krevende oppgave som den tolken ivaretar i offentlig sektor. Tolkeoppgavens vanskegrad og tolkens viktige funksjon i offentlig sektor krever en tolkeutdanning på minimum bachelornivå. Utvalget støtter HiOAs arbeid med utvikling av et fullverdig bacherlortilbud i tolking.

Et tolkestudium skal forberede studenten til utøvelse av et praktisk håndverk. Faget krever, på grunn av sin egenart, til dels ressurskrevende undervisnings- og eksamensformer med høy lærertetthet, praktiske øvelser, opptaksprøve og praktiske eksamener.

Tolkeutdanningen ved HiOA ble ved opprettelsen klassifisert som etterutdanning.62 Utvalget mener at innplasseringen ikke er i tråd med tolkestudiets egenart som yrkesforberedende utdanning for utøvere i et praksisfag. Så langt utvalget kan vurdere bør tolkefaget innplasseres i en høyere tildelingskategori – minimum C, der andre praksisrettede fag er plassert.

For å øke antallet kvalifiserte tolker er det nødvendig å styrke grunnutdanningen av tolker. HiOA har siden opprettelsen i 2007 økt studentproduksjonen med flere hundre prosent i forhold til tolkeutdanningstilbudet som eksisterte i Norge fra 1985–2003, både hva antall uteksaminerte studenter og språktilbud per år angår.

Utvalget mener at tiltaket likevel ikke monner i forhold til samfunnets reelle behov for kvalifiserte tolker. Utvalget foreslår derfor at det utredes hvordan tolkeutdanningstilbudets kapasitet kan øke uten å redusere utdanningens kvalitet, enten ved å styrke tilbudet ved HiOA, eller ved at det etableres tilsvarende utdanninger i andre deler av landet. I tillegg bør det etableres egne stipendordninger for tilreisende studenter ved tolkeutdanningen. I tråd med mandatet fra Kunnskapsdepartementet63 bør HiOA samarbeide med andre utdanningsinstitusjoner om å gi et landsdekkende tilbud og utvikle tolkeutdanningen som et eget fagfelt.

På den annen side er det ikke mulig å gi tolkeutdanning i språk som det ikke er kvalifiserte søkere til. Tospråklige ferdigheter er en forutsetning for å kunne utvikle gode tolkeferdigheter, og det må stilles strenge krav til studentenes kompetanse i begge språkene.

For å bedre rekrutteringen til tolkeutdanningen, og for å dra bedre nytte av språkmangfoldet i Norge, er det nødvendig med en bevisstgjøring når det gjelder betydningen av å tilby utdanning i flere fremmedspråk. En generell styrking av språkutdanningene, både i grunnopplæring og på høyskole-/universitetsnivå, er et tiltak som kan få opp antallet tospråklige kandidater. Dette gjelder også norskopplæringen for voksne innvandrere (som utgjør over 90 prosent av tolkestudentene). Utvalget viser her til Østbergutvalgets64 forslag om at elever med annet morsmål enn norsk gis anledning til å få morsmålet sitt som fag med mulighet for påbygning gjennom skoleløpet, som alternativ eller tillegg til fremmedspråk.

Det er igangsatt et arbeid med å utvikle digitale ordbøker på ulike språk.65 Utvalget vil anbefale at Kunnskapsdepartementet og/eller Kulturdepartementet bevilger midler til å utvikle digitale ordbøker med begreper som benyttes innenfor offentlig sektor. Dette vil være et nyttig verktøy for tolkene.

Tiltak er nødvendig for at tospråklige talenter skal ønske å satse på en tolkekarriere og for at tolker med dokumenterte kvalifikasjoner, som utdanning og autorisasjon, blir i yrket, jf. kapittel 12. Bedre karriereutsikter og rammevilkår for kvalifiserte tolker kan bidra til dette. Informasjons- og rekrutteringskampanjer vil også være nødvendig.

Av cirka 1 170 personer som har tatt tolkeutdanning siden 2003 er det bare litt over halvparten som i dag er oppført i Nasjonalt tolkeregister.66 Mange godt kvalifiserte tolker går over i andre yrker. Dette er ingen god bruk av samfunnets ressurser.

Styrke statsautorisasjonsordningen

I flere av innspillene utvalget har mottatt, blir det fremhevet som uheldig at tolk ikke er en beskyttet tittel. Utvalget vil bemerke at tittelen statsautorisert tolk er beskyttet. Bare personer som har fått tolkebevilling har lov til å kalle seg statsautorisert tolk. Misbruk av tittelen er brudd på straffelovens paragraf 332. Det er imidlertid et problem at det ikke er nok statsautoriserte tolker til å dekke behovet, og at ordningen ikke utnyttes godt nok.

Statsautorisasjonsordningen må styrkes. Det er behov for å vurdere nærmere hvordan autorisasjonsprøvene kan effektiviseres, slik at flere kan ta prøven. En samlet gjennomgang av autorisasjonsordningen og utdanningen bør vurderes. Utvalget viser i den forbindelse til § 18 i Forskrift om bevilling som statsautorisert tolk og tolkeprøven som sier at departementet kan oppnevne et råd for autorisasjonsordningen, som består av medlemmer fra relevante institusjoner og organisasjoner mv.

Det bør gis tilbud om autorisasjonsprøve i tolking i flere språk årlig. Utvalget ser positivt på arbeidet som gjøres ved HiOA for å øke antall språk til autorisasjonsprøven. En forholdsvis liten økning i bevilgningen til autorisasjonsprøven kan gi langt flere prøver årlig.

Utvalget mener også at det er positivt at planer for autorisasjonsprøver tilpasses språkene som blir gitt ved utdanningen. Langsiktige planer for fremtidige prøver vil gjøre det lettere for kandidater å forberede seg.

Utvalget vil ikke gå inn for å senke faglige krav til autorisasjonsprøven, men mener at det bør bygges opp tiltak som gjør at flere kandidater kan tilegne seg den kompetansen som kreves for å bestå. Emnene i bachelorplanen bør dekke dette behovet.

IMDi bør følge opp sitt ansvar som bevillingsmyndighet og påse at bevilling tilbakekalles når et av vilkårene for å få den, eller inneha den, ikke lenger oppfylles, jf. kapittel 16 om tilsyn. På sikt bør det også vurderes om autorisasjonen bør fornyes med jevne mellomrom, slik det gjøres i Sverige og Australia. På det nåværende tidspunkt mener imidlertid utvalget at det viktigste vil være å få opp antallet kvalifiserte tolker.

Tolkebyråenes bransjeforening har i innspill til utvalget sagt at de ønsker dialog om kvalifiseringsprosesser som kan bidra til at private tolkeformidlere får mulighet til å autorisere tolker.

Utvalget mener at dette vil være en sammenblanding av roller. Autorisasjonsmyndighet er, og bør være, et offentlig anliggende. Autorisasjonsbevilling bør ikke ligge hos en instans som har økonomiske interesser i at tolkene blir autorisert. Etter utvalgets mening er det helt nødvendig å holde autorisasjon, som er offentlige myndigheters ansvar, og private formidlingstjenester adskilt.

Opprette tolkeutdanning i samiske språk

Utvalget mener at tolking i samiske språk i prinsippet ikke skiller seg fra tolking i andre språk. Tolkefaget er det samme uavhengig av språk. Erfaringene fra den nettbaserte tolkeutdanningen viser også at språkblandede grupper i undervisningen bidrar til en styrking av tolkefaget.

Utvalget anbefaler likevel at det bygges opp et eget utdanningstilbud for tolker i samiske språk (nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk) ved Samisk høgskole. Dette er i tråd med ILO-konvensjon nr 169, artikkel 27 om utdanning og tilpasning til spesifikke behov. Egen tolkeutdanning ved Samisk høgskole gir mulighet for at selve undervisningen kan foregå på et samisk språk. Det er også av betydning at undervisningen gis i nærområdet for de samiske språkene. Høyskolen tar dessuten opp studenter både fra Sverige og Finland. Tolkeutdanning ved Samisk høgskole vil dermed kunne bidra til å styrke det nordiske samarbeidet om utviklingen av de samiske språkene.

Det bør være et faglig samarbeid mellom HiOA, Høgskolen i Nord-Trøndelag og Universitetet i Nordland for å dra nytte av de ulike miljøenes kompetanse og for å styrke utviklingen av tolkefaget. Utvalget viser ellers til anbefalingene i rapporten Vårt felles ansvar (2011) og oppfølgingen av denne ved Samisk høgskole.

Statsautorisasjon for tolker i samiske språk

Utvalget mener at statsautorisasjon for tolker i samiske språk (nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk) bør inngå i den ordinære statsautorisasjonsordningen regulert i Forskrift om bevilling som statsautorisert tolk og tolkeprøven. I denne ordningen er det Høgskolen i Oslo og Akershus som har ansvar for autorisasjonsprøven, mens Integrerings- og mangfoldsdirektoratet utsteder bevilling til dem som har bestått prøven.

Statsautorisasjonsordningen har bidratt til å innføre en norm for hva som skal til for å mestre tolkeoppgaven på et høyt nivå. Etter utvalgets syn bør autorisasjonsprøvene i samiske språk derfor legges til HiOA. Det vil ikke medføre betydelige kostnader å utvikle autorisasjonsprøver i samiske språk, i og med at ordningen med statsautorisasjonsprøver allerede finnes. Ifølge HiOA vil det være stordriftsfordeler ved autorisasjonsprøve i flere språk (jf. vedlegg 3). For at autorisasjonsprøver i samiske språk ikke skal gå på bekostning av de andre språkene som omfattes av autorisasjonsprøven, bør likevel ordningen utvides og tilføres nødvendige midler.

Prøver i samiske språk bør gis jevnlig. Hvert enkelt språk (sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk) må regnes som en egen prøve med de utgifter det medfører. Ved prøve i samiske språk kan det påløpe noen flere utgifter til reise for sensorer enn for andre språk. I tillegg bør det vurderes om den skriftlige prøven burde holdes i Nord-Norge. Det vil da påløpe noen reiseutgifter for ansatte ved tolkeautorisasjonen og eventuelt noen utgifter til eksamensvakter.67

Tospråklig sjekk for potensielle tolker (ToSPoT)

Tospråklig sjekk for potensielle tolker (ToSPoT) har bidratt til å fastsette minimumskrav for personer som ønsker å ta oppdrag som tolk i offentlig sektor. Utvalget anser det som viktig at dette minimumskravet styrkes. Kvalitetssikring og faglig oppfølging av testen er derfor nødvendig. Utvalget har ikke tatt stilling til om ansvar for faglig oppfølging av testen bør overføres fra IMDi til HiOA, men understreker nødvendigheten av at det avsettes faglige ressurser til kvalitetssikring av testen.

Det er også nødvendig å øke kapasiteten for testing av kandidater. Gode rekrutteringsmuligheter til Nasjonalt tolkeregister er viktig dersom antallet kvalifiserte tolker skal øke. Mer omfattende ordninger, som autorisasjonsprøven og tolkeutdanningen vil, til tross for sin relative fleksibilitet, aldri kunne tilpasse seg fluktuasjoner i markedet like raskt som registerets rekrutteringskategori. Enkel tilgang til Tospråklig sjekk for potensielle tolker (ToSPoT) er derfor påkrevd.

Tilbakemeldinger som utvalget har mottatt fra ulike aktører viser at tilgangen til testen i dag er ujevn og uforutsigbar. Flere må vente i mange år før de får muligheten til å kvalifisere seg for oppføring i Nasjonalt tolkeregister. Tilføring av ressurser er nødvendig slik at testen kan bli et stabilt og forutsigbart verktøy for brukere og interessenter. ToSPoT bør være tilgjengelig i alle språk der det er et dokumentert tolkebehov.

Samtidig er det viktig å styrke insentivene til at personer i Nasjonalt tolkeregisters rekrutteringskategorier kvalifiserer seg videre gjennom utdanning og autorisasjon. Det er viktig at ToSPoT og TAO ikke undergraver rekrutteringen til utdanning og autorisasjon. Bedre lønnsbetingelser for tolker med utdanning og autorisasjon vil kunne bidra til dette, jf. kapittel 12.

Det er behov for mer kunnskap om tospråklig testing og det bør vurderes om det skal gjøres endringer i innholdet og administrasjonen av den nåværende testen. I dag er det blant annet et tidsintervall på ett år før man får anledning til ta testen på nytt. Det er ikke noen egenandel for å ta testen, verken første gang eller ved senere forsøk.

En egenandel/påmeldingsavgift på testen kan redusere årlige kostnader og bidra til bedre forberedte, og kanskje mer egnede, kandidater.

Flere og bedre testmuligheter gir i seg selv ikke flere tolker. Rekrutteringen til Nasjonalt tolkeregister avhenger til syvende og sist av at det finnes egnede kandidater. Den høye strykprosenten på en forholdsvis enkel gloseprøve, kan tyde på at det er behov for bredere og annerledes rekruttering til tolkeyrket. Ikke alle kan bli tolk. Det er viktig at de som rekrutterer tolker tar dette innover seg.

Det er særlig bekymringsfullt at strykprosenten også er høy blant kandidater med til dels utstrakt tolkeerfaring fra offentlig sektor. Dette gir klare indikasjoner på oppdragsgivernes manglende evne eller mulighet til å vurdere tolkens kvalifikasjoner, og understreker behovet for en kvalitetssikring, jf. kapittel 11.

Utvalget har ikke kunnskap om hvorvidt underkjente kandidater fortsetter å ta oppdrag i offentlig sektor. Det er behov for mer kunnskap om bakgrunn og utdanning blant dem som tar oppdrag som tolk i offentlig sektor i dag.

Utvalget anbefaler at det gis ekstrabevilgninger til IMDi i perioden 2015–2018 for å øke kapasiteten og for å sikre tilstrekkelig kompetanse til å gjennomføre ToSPoT for alle som ønsker å forsøke å ta testen i denne perioden. Dette vil bidra til å øke antallet tolker i Nasjonalt tolkeregister og økt rekruttering til tolkeutdanningen.

Fotnoter

1.

Molander, A., og L. I. Terum (2008): Profesjonsstudier. Oslo: Universitetsforlaget

2.

Smeby, J.C. (2008): Profesjon og utdanning. I: A. Molander og L. I. Terum (Red.), Profesjonsstudier. Oslo: Universitetsforlaget

3.

http://www.regjeringen.no/nb/dep/asd/dok/nouer/ 1994/nou-1994-3/9/1/4.html?id=332523 Om profesjon og skjønnsutøvelse, se også Molander og Terum (2008) og Skaaden (2013)

4.

Parsons, T. (1968): Professions. I: D. L. Sills (Ed.), International Encyclopedia of the Social Sciences (Vol.12, pp. 536-547). New York: The Free Press

5.

Skaaden, H. (2013): Den topartiske tolken. Lærebok i tolking. Oslo: Universitetsforlaget

6.

Skaten, Ingeborg (2005): Tolk, døvetolk – eller tegnspråktolk? En diskursanalytisk undersøkelse av identitetskonstruksjon hos tolkestudenter. Hovedfagsoppgave i sosiologi, Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen

Hernes, Helge (2002) Perspektiver på profesjoner. I: De profesjonelle: Relasjoner, identitet og utdanning, red. Børre Nylehn og Anne Marie Støkken, s. 38-43. Oslo: Universitetsforlaget

7.

Kermit, P. (2002). Hva gjør en tolk og hva gjør en god tolk? Om tolkens yrkesetikk. I: D. Mortensen (red.). Tolking – et øvingsopplegg for tolker som skal ta autorisasjonsprøven. Oslo: Universitetet i Oslo. S. 17-24

8.

Dahl, Tor Arne (2001): Web – hva – hvor? Utforming av nettsteder fortolket ved norske utdanningsinstitusjoner: et profesjonsperspektiv. Hovedoppgave i informatikk. Universitetet i Oslo

9.

St.prp. nr. 1 (1998–99), Kommunal- og regionaldepartementet

10.

Pressemelding fra Kommunal- og regionaldepartementet 4.12.1997

11.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (2014): Virksomhets- og regnskapsrapport for IMDi pr. 31.12.2013

12.

Fra Kommual- og regionaldepartementet (KRD) opprettet ordningen i 1997 og fram til 2006 ble autorisasjonsbevillingen tildelt av KRD. Fra 2006 ble bevillingsmyndigheten overført fra departementet til IMDi, blant annet for å gi klageadgang.

13.

http://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/ 1997-06-06-571?q=tolk*

14.

Jf. § 5 og 6 i Forskrift om bevilling som statsautorisert tolk og tolkeprøven

15.

Jf. § 4 i Forskrift om bevilling som statsautorisert tolk og tolkeprøven

16.

Jf. § 7 og 19 i Forskrift om bevilling som statsautorisert tolk og tolkeprøven

17.

Av totalt 1111 kandidater, se Universitetet i Oslo (2012): Autorisasjonsprøven i tolking 1995–2012. Avsluttende rapport

18.

Se eksempelvis: Wallace, M. (2013) og Unde, B. & Wadensjö, C. (2012)

19.

Ozolins, U. (1998): Interpreting & Translating in Australia: Current issues and international comparisons. Melbourne: Language Australia

20.

Universitetet i Oslo (2012): Autorisasjonsprøven i tolking 1995–2012. Avsluttende rapport

21.

Ibid.

22.

Høgskolen i Oslo og Akershus (2014): Resultatrapport pr. 31. desember 2013 for autorisasjonsprøven i tolking 2013

23.

Samisk språkråds møte 8.8.1995, sak SG 21/95

24.

Brenna, Wenke (2005): Samene i rettssystemet, CálliidLágadus, Karasjok

25.

Justis- og politidepartementet (2005): Rett til tolk. Tolking og oversettelse i norsk straffeprosess. Rapport.

26.

E-post fra Universitetet i Oslo til Høgskolen i Oslo og Akershus 10.5.2014

27.

Skaaden, H. (2012)

28.

ASOK (2006): Evaluering av prosjektet Nettbasert grunnutdanning for tolker i offentlig sektor. Rapport produsert på oppdrag av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet

29.

Skaaden, H. (2012)

30.

Skaaden, H. og M. Wattne (2009): Teaching interpreting in cyber space. The answer to all our prayers? In: De Pedro Ricoy, Raquel, I. Perez and C. W. L. Wilson (Eds.), Interpreting and Translating in Public Service Settings: policy, practice, pedagogy (pp. 74-88). Manchester: St. Jerome Publishing

31.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (2014): Virksomhets- og regnskapsrapport for IMDi pr. 31.12.2013

32.

Skaaden, H. og M. Wattne (2009): Teaching interpreting in cyber space. The answer to all our prayers? In: De Pedro Ricoy, Raquel, I. Perez and C. W. L. Wilson (Eds.), Interpreting and Translating in Public Service Settings: policy, practice, pedagogy (pp. 74-88). Manchester: St. Jerome Publishing

33.

E-post fra HiOA 18.3.14

34.

Jf. de enkelte emnebeskrivelsene på www.HiOA.no/tolking/ hentet 1.8.14

35.

Om krav til tolkers og andre profesjonsutøveres ferdigheter, se bl.a. Skaaden, H. (2013): Den topartiske tolken. Lærebok i tolking. Oslo: Universitetsforlaget; Schön, D. A. (1987): Educating the reflective practitioner. San Francisco, Calif.: Jossey-Bass

Grimen, H. (2008): Profesjon og kunnskap. I: A. Molander & L. I. Terum (Eds.), Profesjonsstudier. Oslo: Universitetsforlaget. S. 71-87

36.

Moser-Mercer, B. (1994): Aptitude testing for conference interpreting: Why, when and how. In S. Lambert & B. Moser-Mercer (Eds.): Bridging the Gap. Empirical research in simultaneous interpretation (pp. 57-69). Amsterdam: John Benjamins Publishing Company

37.

Giambruno, C. (red.) (2013): EU Member States Country Profiles: The Current State of Affairs in Europe.

38.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet (2009): Handlingsplan for samiske språk (s. 43)

39.

E-post fra Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet 9.10.13

40.

E-post til utvalget fra HiOA 24.10.2013

41.

Ibid.

42.

Samisk høgskole (2011): sluttrapport – bevilgning til samarbeid for å utvikle tolkeutdanning på samisk

43.

E-post fra Kunnskapsdepartementet av 7.6.14

44.

Samisk høgskole, Universitetet i Nordland, Høgskolen i Nord-Trøndelag og Høgskolen i Oslo (2011): Vårt felles ansvar. Oppbygging av et robust fagmiljø for tolking på samiske språk: nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk

45.

Sindre, Gyda M. og H. Fiva Buzungu (2011): Det vi virkelig er der for å lære – å bli gode tolker. En rapport om lærernes og studentenes erfaringer fra tolkeutdanning i Norge

46.

Samisk høgskole (2011): Sluttrapport – bevilgning til samarbeid for å utvikle tolkeutdanning på samisk

47.

Furskognes, Ann-Karin, I. Eliassen, B. Molund og E. K. Christiansen (2013): Prosjektrapport Tolkeprosjektet, Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin, Universitetssykehuset Nord-Norge

48.

Stuland Larsen, Hild og Eli Melby (1997): Offentlige tolketjenester i Norge, Rogalandsforskning, rapport 97/129

49.

Utlendingsdirektoratet (2005): Tospråklig sjekk for potensielle tolker (ToSPoT). Evalueringsrapport 2

50.

IMDis virksomhets og regnskapsrapport pr. 31.12.2013

51.

Utlendingsdirektoratet (2005): Tospråklig sjekk for potensielle tolker (ToSPoT). Evalueringsrapport 2

52.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (2013): Forstudie om overføring av ToSPoT. Rapport

53.

http://www.tolkeportalen.no/no/Nyheter/ Prioriterte-sprak-for-ToSPoT-hosten-2014/ hentet 4.6.2014

54.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (2013): Forstudie om overføring av ToSPoT. Rapport

55.

Virksomhets- og regnskapsrapport for IMDi per 31.12.2013

56.

E-post fra IMDi 25.6.2014

57.

Tallet baserer seg på Linnestad et al (2012a) som avdekker at kun 9 % av tolkingen ved Sunnaas og Akershus- og Oslo Universitetssykehus i 2011 ble utført av kvalifiserte tolker. Resterende 91 % ble utført av andre, altså personer uten tolkefaglige kvalifikasjoner. I konkrete tall er det her snakk om 661 personer.

58.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (2013): Forstudie om overføring av ToSPoT. Rapport

59.

Almqvist, I. & Gemming, A.L. (2012): Public Service Interpreter Training in Sweden. I: Skaaden, H. og T.R. Felberg (red.), Nordic seminar on interpreter training and testing (Vol. 12/2012, pp. 51-60). Oslo: Høgskolen i Oslo og Akershus. S. 99-111

Hildén, T., Mäkiranta, S. og Tsavro, E. (2012): The Current System of Education and Accreditation of Interpreters for the Public Sector in Finland. I: Skaaden, H. & Felberg, T. R. (red.), Nordic seminar on interpreter training and testing (vol. 12/2012, pp. 51-60). Oslo: Høgskolen i Oslo og Akershus

60.

Kartlegging av tolkingen i helsetjenestene i hovedstadsområdet viser at 75 prosent av oppdragene foregikk på 10 språk, mens 94,5 foregikk på 23 språk, jf. Linnestad, Hege og H. Fiva Buzungu (2012a): Ikke lenger en tjeneste av ukjent kvalitet. Statusrapport om tolkefeltet i helsevesenet i hovedstadsområdet, Oslo kommune og Helse Sør-Øst. I Sverige viser en undersøkelse at 75 prosent av alle tolketimene foregikk på de ti mest brukte språkene, mens 90 prosent av timene foregikk på de 20 mest brukte språkene, jf. Statskontoret (2012): En tolkningsfråga. Om auktorisation och åtgärder för flere och bättre tolkar. Rapport 2012:2

61.

Kilpeläinen, K. (1997): Språkliga tjänster för invandrare i Sverige, Norge, Danmark och Finland. Tema Nord (Vol. 596/1997). Köbenhavn: Nordisk ministerråd

Giambruno, C. (red.) (2013): EU Member States Country Profiles: The Current State of Affairs in Europe. http://www.qualitas-project.eu/sites/qualitas-project.eu/ files/Final%20Country%20Profile%20Report_0.pdf

62.

Kategori E i henhold til KDs tildelingskriterier. Ifølge KD er plasseringen av fagene i ulike tildelingskategorier knyttet til det enkelte fagets «historikk», jf. departementets konkretisering av kriteriene, s 36 i Orientering – foreløpig tildelingsbrev http://www.regjeringen.no/upload/KD/ Vedlegg/UH/St.prp%201/Orientering_UH_2012_endelig_ versjon.pdf

63.

Brev fra Kunnskapsdepartementet til Høgskolen i Oslo 21.12.2006

64.

NOU 2010: 7 Mangfold og mestring

65.

Rådet for teknisk terminologi, Ordbok for samfunn og helse

66.

Per 30.6.2014 er 739 tolker med tolkeutdanning oppført i Nasjonalt tolkeregister (63 prosent av ca. 1 170 som til sammen har tatt tolkeutdanning siden 2003)

67.

E-post fra HiOA til utvalget 4.3.14

Til dokumentets forside