Eiendomsretten til dyr

200608346 EP HCH/IKR
Dato: 12.02.2007

 

Eiendomsretten til dyr


1. Vi viser til e-post 9. november 2006 med spørsmål om når eiendomsrett til dyr tapes. Problemstillingen er ifølge e-posten aktuell for frivillige organisasjoner som omplasserer dyr til nye hjem. Henvendelsen reiser videre spørsmål om organisasjonens mulige erstatningsansvar overfor den opprinnelige eier.

Henvendelsen er ikke nærmere utdypet fra Landbruks- og matdepartementets side, verken om forskjellige faktiske situasjoner eller om de rettslige problemstillinger. Vi
viser derfor til Justisdepartementets rundskriv G-16/01 om Lovavdelingens bistand til andre departementer, og ber Landbruks- og matdepartementet særlig merke seg rundskrivet punkt 3.4 om fagmyndighetens presentasjon av saken.

2. Ved omplassering av dyr vil eierforholdet kunne tenkes å fremstå som mer eller mindre klart for organisasjonen som foretar omplasseringen. Organisasjonen kan for eksempel få overlevert et dyr til seg som eieren ikke lenger vil ha. I et slikt tilfelle er det klart at den opprinnelige eieren har oppgitt sin eiendomsrett til dyret, og at organisasjonen ansvarsfritt kan disponere over det, for eksempel ved å gi det bort til en annen. I andre tilfeller er eierforholdet mer uklart. Vi antar at det er praktisk at representanter for en organisasjon påtreffer dyr som streifer omkring, eller at slike dyr blir funnet av andre som overlater dyret til organisasjonen. Slike dyr vil det gjennomgående kunne være tvil om tilhører noen. På bakgrunn av rettspraksis og juridisk teori om eiendomsrett generelt, vil det ha betydning for vurderingen av eierspørsmålet om ytre omstendigheter medfører at eieren må anses for å ha oppgitt eiendomsretten. Dersom organisasjonen i et tvilstilfelle tar med seg dyret, og omplasserer dette, vil organisasjonen kunne risikere erstatningskrav fra den opprinnelige eieren. Et slikt krav forutsetter imidlertid at vedkommende som har fått dyret omplassert til seg, ikke er villig til å levere tilbake dyret dersom rette eier skulle melde seg.

3. I tilfeller der den opprinnelige eieren ikke kan anses å ha oppgitt eiendomsretten til dyret, kan det likevel tenkes at den dyret omplasseres til, kan erverve eiendomsrett til dyret i strid med den opprinnelige eierens interesser.

Lov 2. juni 1978 nr. 37 om godtroerverv av løsøre kan etter omstendighetene få anvendelse. Loven § 1 lyder:

”Blir en løsøreting solgt av den som sitter med tingen og får mottakeren den overlevert til seg i god tro, hindrer det ikke rettsvinning etter avtalen at avhenderen mangler rett til å rå over tingen”.

Et dyr må anses som løsøre i denne sammenheng. Erververen kan dermed etter omstendighetene ekstingvere (slukke ut) den opprinnelige rettighetshaverens, her dyreeierens, rett. Som det fremgår av loven, må det imidlertid være tale om en avhendelse. Det fremgår av loven § 1 annet punktum og av forarbeidene (Ot.prp. nr. 56 (1976–77) s. 36–37) at dette må være en avhendelse mot vederlag, og det fremgår også av forarbeidene at vederlaget ikke må være av nærmest symbolsk karakter. Vi kjenner ikke nærmere til om det ved omplassering av dyr ytes vederlag. Dersom dette ikke er tilfellet, vil godtroervervsloven ikke få anvendelse. Det kan imidlertid tenkes ekstinktivt erverv også på ulovfestet grunnlag (jf. loven § 4 nr. 3). Det vil uansett måtte foretas en vurdering av erververens gode tro. Dersom vedkommende ikke er i aktsom god tro om organisasjonens rett til å disponere over dyret, vil vedkommende ikke kunne ekstingvere. Vi antar det ofte kan være slik at erververen forstår eller må forstå at eierforholdene i forhold til en mulig opprinnelig eier er uklare. I så fall vil vi anta at kravet om aktsom god tro ikke vil være oppfylt.

Er dyret fravendt den opprinnelige eieren ved tyveri e.l., følger det av loven § 2 nr. 1 at selv en erverver i god tro ikke vinner noen rett.

Dersom den nye erververen kan ekstingvere den opprinnelige eierens rett, og ønsker å påberope seg slik ekstinksjon, vil den opprinnelige eieren etter omstendighetene kunne kreve erstatning fra organisasjonen som omplasserte dyret. Slik erstatning vil også kunne bli aktuelt dersom erververen, selv om han ikke kan ekstingvere, nekter å levere dyret tilbake. Erstatningsspørsmålet må avgjøres ut fra alminnelige erstatningsrettslige prinsipper.

4. Erstatningsansvar forutsetter at de alminnelige vilkårene om ansvarsgrunnlag, økonomisk tap og årsakssammenheng er oppfylt. Når det gjelder ansvarsgrunnlag, må et erstatningskrav i slike saker bygges på den alminnelige regelen om erstatning utenfor kontraktsforhold, culparegelen. Det kan videre tenkes culpaansvar for organisasjonen som sådan. Som utgangspunkt må det være tilstrekkelig at de som arbeider for organisasjonen, utviser uaktsomhet. Ved feil gjort av ansatte vil organisasjonen etter omstendighetene kunne bli ansvarlig på grunnlag av skadeserstatningsloven § 2-1 (arbeidsgiveransvaret).

Det rettslige spørsmålet er om omplasseringen av dyret er uaktsom, fordi dyret allerede har en eier. Vi forutsetter i det følgende at en eventuell kompetanse til å omplassere dyret ikke uttrykkelig er lagt til en bestemt myndighet, jf. eksempelvis politiets kompetanse etter lov 4. juli 2003 nr. 74 om hundehold (hundelova) § 10. Vurderingstemaet blir om organisasjonen har gjort det som med rimelighet kan forventes for å finne den opprinnelige eieren. Dette må holdes atskilt fra situasjonen der det er kjent hvem eieren er, men der dyret utsettes for vanskjøtsel. En eventuell omplassering må da følge dyrevernlovens regler (lov 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern). Dette drøftes ikke nærmere her.

Det vil bero på en konkret helhetsvurdering om organisasjonen har gjort nok for å finne eieren. Det er vanskelig å gi et generelt svar på hvor mye som skal til før det foreligger uaktsomhet. Vi peker nedenfor på enkelte momenter som kan ha betydning i vurderingen.

5. Hvor grundige undersøkelser organisasjonen bør foreta vedrørende eierforholdet av hensyn til den opprinnelige eier av dyret, må avveies mot hensynet til at omplassering av dyr skal fungere på en rimelig effektiv måte. Omplassering av dyr tjener et formål som tilsier at det ikke stilles for strenge krav til hva organisasjonen må foreta seg av undersøkelser.

Dersom et dyr er merket, må det likevel kreves at organisasjonen gjør grundige undersøkelser forut for en omplassering. Forhold ved dyret som tilsier at det har en eier – for eksempel der det dreier seg om en sjelden rasekatt – kan også ha betydning for undersøkelsesplikten. På den annen side kan det ikke stilles tilsvarende krav der et dyr er reddet fra avliving, for eksempel funn av kattunger i en søppelpose. I slike situasjoner vil det også ofte være naturlig å anse eiendomsretten som oppgitt.

Dersom dyret ikke er merket eller andre forhold ved dyret tilsier et eierforhold, kan det ikke utelukkes at det vil være tilstrekkelig fra organisasjonens side at det i en rimelig tidsperiode og innenfor det området hvor dyret ble funnet, undersøkes om det er blitt satt opp plakater eller lignende med etterlysning av dyret, eller om dyret er etterlyst på internett. Det bør også undersøkes om dyret kan være meldt savnet til politiet eller et vaktselskap innenfor et aktuelt tidsrom. Samtidig kan det ha betydning for vurderingen hva slags dyr det dreier seg om, og hvilken forfatning dyret var i da det ble funnet.

Hvor lang tid det går fra organisasjonen får hånd om dyret til det plasseres i et nytt hjem, vil også kunne ha betydning i aktsomhetsvurderingen, men dette må ses i sammenheng med hva slags informasjon organisasjonen gir de nye eierne om usikkerheten om eierforholdene, jf. punkt 3 om vilkårene for ekstinksjon. Til illustrasjon angir dyrevernloven § 26 tredje punktum at midlertidig forvaring av dyr normalt skal vare i høyst tre uker. Hundeloven § 10 tredje ledd første punktum gir eieren en frist på en uke til å melde seg før hunden kan omplasseres. Hovedpoenget må være at eieren får rimelig tid til å undersøke hos politiet og aktuelle organisasjoner.

6. For det tilfellet at en organisasjon som omplasserer et dyr blir erstatningsansvarlig, er det den opprinnelige eierens økonomiske tap som skal erstattes. Dette vil normalt omfatte gjenanskaffelsesverdien for et tilsvarende dyr. Vi tar ikke stilling til om det er grunnlag for å gjøre fradrag for utgifter som eieren ville ha hatt til dyreholdet. Affeksjonsverdi har ikke erstatningsrettslig vern i norsk rett.

Dersom erververen ikke kan ekstingvere eller ikke ønsker å påberope seg en eventuell rett til ekstinksjon, kan organisasjonen i stedet risikere å bli møtt med krav fra erververen når denne har avgitt dyret til den opprinnelige eieren. Dette vil i utgangspunktet bero på avtalen mellom organisasjonen og erververen av dyret. Har organisasjonen overlatt dyret til erververen uten å motta noe vederlag, vil erververen neppe ha grunnlag for noe krav mot organisasjonen.

 

Til toppen