Høringssvar fra Charles Aune-Lundberg

Innledningsvis ser jeg at HOD har gode intensjoner ved fastslå at personell i ambulansetjenesten må ha god kompetanse.

Forslaget legger opp til at økonomi trumfer forsvarlighet når det blir opp virksomhetsledelsen å gjøre unntak fra kravet om autorisasjon eller lisens som helsepersonell for personell som skal dekke ekstravakter og korttidsvikariater. For hva er en ekstravakt? Ekstravakter gis til personer som går på såkalte 0-prosents kontrakter. Disse har ikke et fast stillingsforhold, de har ingen turnus, men i praksis kan de jobbe fulltid, gjerne over måneder eller til og med år. I dag er det slik at disse må ha lisens eller autorisasjon som helsearbeider, og det er allerede en vesentlig utfordring dersom de kommer fra helseyrker som ikke har akuttmedisin på timeplanen.. For meg virker det som en mangel på forståelse hva et ambulanseteam gjør når man i det hele tatt vurderer å åpne for at personell uten lisens autorisasjon skal kunne bemanne ambulanse, og at det nærmest kan skje på fast basis. Et kortere vikariat er et vikariat med en lengde på inntil 3 måneder. Høringsnotatet begrenser det til to måneder per kalenderår. Dersom det fortsatt er behov kan man fritt gå over i 0% kontrakter. Og hvordan skal dette kontrolleres? Dette ligger utenfor de ordinære spillereglene i arbeidslivet der en tilbyr 3 måneders vikariat, som det kan søkes på nytt om. Tillitsvalgte kan ikke gå inn å detaljkontrollere om en vikar har samlet to måneders ansettelse. En leder vil uansett enkelt kunne omgå hensikten gved å si at det kun gjelder per ambulansestasjon og at den ansatte fritt kan vikariere på nytt på neste stasjon. I praksis gir forslaget virksomhetslederen fritt spillerom til å organisere virksomheten slik at man i praksis har personell uten lisens og autorisasjon mer eller mindre fast. Jeg advarer på det sterkeste mot en slik betydelig svekkelse av kompetansekravet og foreslår å ta ut dette avsnittet.

Videre sies det i høringsnotatet: «For at de regionale helseforetakene skulle få noe lengre tid til å innfri de skjerpede kravene, ble det laget en overgangsordning på tre år fra forskriftens ikrafttredelse i 2015. Det viste seg vanskelig for de regionale helseforetakene å tilfredsstille kravene innen fristen for denne overgangsordningen 1. mai 2018. Dette skyldtes mangelfull tilgang på helsepersonell med nødvendig ambulansefaglig og kjørefaglig kompetanse.» Dette er en sannhet med sterke modifikasjoner, og kjedelig at HOD har kjøpt denne argumentasjonen. Helseforetakene har hatt rikelig anledning til å tilegne seg nok personell med kompetanse, men har rett og slett ikke gjort særlig mye for å gjøre dette. Høringsforslaget sier ingenting om hvilke konkrete tiltak helseforetakene har gjort. At HOD vil belønne helseforetakene for dette er slik jeg ser det i beste fall uheldig

4.1.1 Førerkort: Det er bra det blir et ufravikelig krav om førerkort for kjøretøyklassen. Formålet må jo være å begrense antallet oppdrag der begge ikke kan kjøre utrykningskjøring. Holdningen om at utrykningskjøring inn fra pasient ikke er så viktig blir feil fordi: I disse tilfellene hvor dette blir aktuelt har vi med oss personell som er under opplæring, og i værste fall uten lisens og akuttmedisinsk utdanning. Hvis vi rykker ut og kommer til eksempelvis en trafikkulykke på distriktet er peronell 1 nødt til å organisere skadestedet samtidig som pasient skal ivaretas, og det medfører økt tidsbruk og mindre behandling. Vi kan stabilisere og forsinke et alvorlig utfall, men den som kan redde livet til pasienten er kirurgen inne på sykehus. Vi kjører ikke utrykningskjøring til sykehus for moro skyld, har man 2, 10 eller 20 mil til sykehus vil denne utrykningskjøringen kunne bidra til å redde dette livet. Utfordringen til ambulansetjenesten er at kvaliteten ikke blir målt på denne måten.

Derfor støtter jeg at lærlinger som ikke har hatt sertifikat klasse B uavbrutt siste to år kan fritas fra kravet om utrykningskompetanse, men dersom de er gamle nok, må det kunne være et krav likevel. Men jeg kan ikke forstå det for praksisstudenter, da disse har alderen på sin side, og har ved oppstart på studiet uansett to år på seg i klasse B

4.1.3 Det er videre ingen grunn foruten økonomi til at vikarer ellers ikke skal ha både førerkort for kjøretøyklassen og kompetansebevis fordi de er gamle nok, og har hatt sertifikat lenge nok.

4.1.2 unntak for lærlinger og studenter: Det er nytt at utdanningsintitusjonen selv skal vurdere om praksisstudenten er skikket til å fungere som andre person på ambulansebilen. Virksomhetslederen kan med dette forslaget helt la være å gjøre andre vurderinger enn utdanningsintitusjonen. Dette vil kunne medføre fare for pasientsikkerheten, fordi virksomheten selv ikke har noen krav til å vurdere egnethet.

7: Første ledd: Nytt forslag i tillegg: Virksomhetslederen kan gjøre unntak for fast ansatt ambulansepersonell med autorisasjon som har hatt førerkort for kjøretøyklassen og kompetansebevis og midlertidig mistet en av delene. Ambulansen må da bemannes slik at begge har autorisasjon som ambulansearbeider, og den ene har førerkort for kjøretøyklassen, og kompetansebevis for førere av utrykningskjøretøy.

Andre ledd: Unntaksbestemmelsen om et lavt antall akuttoppdrag per år er unøyaktig og unyansert, og er gjenstand for svært ulik praksis. Ingen vet om et lavt antall akuttoppdrag er 10 per år eller om det er 40. Jeg ber HOD om å spesifisere dette nøyaktig da virksomhetene ikke vurderer dette ut fra antallet akuttoppdrag, men ut fra hva som lønner seg økonomisk, og slik sett er unntaksbestemmelsen verdiløs. Det kan ikke være opp til den enkelte virksomhetsleders personlige preferanser å synse om dette. Jeg har eksempler på tjenester der 20 akuttoppdrag er ansett som lavt nok, til tjenester som har over 100 akuttoppdrag per år, som slettes ikke er lavt, det er ganske høyt tatt i betraktning at noen av disse tjenestene ligger et stykke fra sykehus. Videre sier andre ledd at ambulansen i tillegg til å ha hjemmevakt skal være bemannet innen forsvarlig tid. Det er en utbredt og arvet ukultur som jeg håpet den nye forskriften skulle endre: Forsvarlig tid er diktert av helseforetakene som 10 minutter. Det er i praksis umiddelbar utrykning på lik linje med stasjonsvakt for den ansatte, forskjellen er at den ansatte må være på vakt vesentlig mere for samme lønn. Det kan gå om man bor vegg i vegg med stasjonen, men det er det de færreste som gjør, og da blir det til at de ansatte er på stasjonen likevel, og helseforetakene sparer penger, og har omtrent lik utrykningstid på den ansattes bekostning, Jeg foreslår også her at forskriften setter et enhetlig tall, f.eks 20 eller 30 minutter på hjemmevakt som forsvarlig tid, fordi det har en sammenheng med et lavt antall utrykninger.

Nytt sjuende ledd: Må fjernes. Det er altså en konstruert problemstilling skapt av passivitet fra helseforetakene at det mangler personell. Beholdes leddet er det det største tilbakeskrittet på mange tiår.

Jeg foreslår et nytt sjuende ledd:

Forskriften setter krav til at virksomheten skal gjøre en konkret vurdering av praksisstudenter og lærlinger, men har ingen krav knyttet til den dagen disse går fra å være lærlinger og praksisstudenter til å få autorisasjon. I Tromsø bruker både lærlinger og nyutdannede paramedisinere om lag et år før de av seksjonsleder er ansett, og de selv anser seg som skikket til å være personell 1 på bilen. Dette fordi utdanningsinstitusjonene ikke har noe som helst å gjøre med vurderingen av dette. I Tromsø er denne ordningen slik fordi seksjonsleder personlig ønsker dette, og får det helt fint til driftsmessig. I naboseksjonen til Tromsø, i Balsfjord (begge UNN) har seksjonsleder en helt annen holdning til dette. Hun forholder seg til minstebokstavene i akuttmedisinforskriften, som ikke sier noe om å vurdere, hun mener utdanningsinstitusjonen har gjort sin vurdering. Det er 100% feil, jeg er i prøvenemnda og har uteksaminert over 100 kandidater over 10 år. Derfor vil nyutdannet personell som Tromsø har under veiledning som andre personell og som ønsker mere arbeid, gå til naboseksjonen, og blir satt som enerpersonell sammen med vikarer uten noen vurdering. Jeg ber HOD om å lage samme strenge ordning til skikkethetsvurdering for autoriserte ambulansarbeidere, fordi det er svært stor forskjell på å være andre mann på bil, og hele tiden ha en første person tar avgjørelser, og har erfaring og kunnskap innen alle felt til å bli første personell på bil, når det overhodet ikke finnes noen trening eller vurdering i utdanningsløpet til å være dette. En nyutdannet ambulansearbeider har som eksempel ikke erfaring eller trening i å lede skadested, og må bruke sine første vakter i reelle hendelser til å stå i dette helt uten forutsetninger. Kort fortalt så utdannes personellet i utgangspunktet til å bli andre personell på ambulansebil, men med nok kompetanse til gjennom erfaring å bli første personell etter en tid. Dette tar ikke forskriften høyde for, og setter personell i en vanskelig situasjon, samt pasienter i en utrygg situasjon.