Hnotat 06.11.2002

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Finansdepartementet

eiendomsskatt

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist:

1. Innledning og sammendrag

2. Kraftnettet og organisering av nettvirksomheten i Norge

2.1 Kraftnettets oppbygning og struktur

2.2 Organisasjons- og eierforhold for overføringsvirksomhet for elektrisk kraft

2.3 Nettforetakenes regnskapsplikt og rapporteringsplikt overfor NVE

3. Gjeldende regler i eigedomsskattelova for verdsettelse av overføringsanlegg for eiendomsskatteformål

3.1 Overføringsanlegg som objekt for eiendomsskatt

3.2 Lovgrunnlag og verdsettelsespraksis

3.3 Innhentede supplerende opplysninger om takseringspraksis

3.4 Betydningen av energilovens innføring av kontroll med overføringstariffene i forhold til verdsettelse etter gjeldende regler

3.5 Tidligere og pågående tvister om eiendomsskattegrunnlaget for nettanlegg

4 Gjeldende regler i skatteloven om formuesverdsettelse av overføringsanlegg

4.1 Kort historikk

4.2 Vedtatte regler ved kraftskattereformen

4.3 Den praktiske betydning av reglene om formuesverdsettelse av overføringsanlegg

5 Skattemessige (inngangs)verdier for driftsmidler i overføringsanlegg pr. 1. januar 1997 og ved senere påkostninger og nyerverv

5.1 Skattereformens overgangsregler

5.2 Skattemessig verdi av påkostninger på og nyetablerte overføringsanlegg etter 1. januar 1997

5.3 Skattemessig verdi av overføringsanlegg ervervet ved kjøp eller omorganiseringer etter 1. januar 1997

6 Forarbeidenes forutsetninger og argumenter for iverksettelse av eigedomsskattelova § 8 for overføringsanlegg

6.1 Innledning

6.2 Nye regler vil treffe markedsverdier bedre enn det eksisterende regimet

6.3 Gi objektive regler, og dermed redusere antall tvister om takseringsgrunnlaget

6.4 De nye regler vil innebære administrative forenklinger og store kostnadsbesparelser for kraftforetakene og ligningsmyndighetene

6.5 Lik taksering av kraftverk i eiendomsbeskatningen som ved fastsettelse av vannkraftinntekt

7 Nye/Endrede omstendigheter inntrådt etter kraftskattereformen og betydningen av disse i forhold til de vedtatte regler

7.1 Innledning

7.2 Høyesteretts dom av 12. februar 1999, Rt. 1999 s.192

7.3 Høyesteretts dom av 23. januar 2002, Rt. 2002 s. 94 – utvikling/samordning av kraft- og teleoverføring

7.4 Endringer i NVEs reguleringsregime etter 1. januar 1997

7.4.1 Overgang fra avkastnings- til inntektsrammeregulering fra 1. januar 1997

7.4.2 Betydning av endret monopolregulering i forhold til eksisterende skattemessige verdier og ved erverv/kjøp av driftsmidler i overføringsanlegg

7.4.3 Betydning av endret monopolregulering i forhold til forutsetningen om at de skattemessige verdier vil gi uttrykk for markedsverdien, at investeringer i nett bare vil kunne gi normalavkastning og at historisk kost vil tilsvare salgsverdien for en ny linje

7.4.4 Endring i monopolregulering fra og med 2002 – mer/mindreinntekt som skyldes at innbetalt eiendomsskatt tilbakebetales eller belastes kundene

7.5 Andre forhold

7.6 Forslaget om vannkraftinntekt ble ikke vedtatt

8 Vedtatte regler i skatteloven § 18-5 åttende ledd for verdsettelse av nettanlegg etter forutsatt iverksettelse av eigedomsskattelova § 8

8.1 Innledning

8.2 Utgangspunkter mht hvilke driftsmidler som omfattes av skatteloven § 18-5 åttende ledd og iverksettelsesbestemmelsen for eigedomsskattelova § 8

8.2.1 Anlegg for overføring og distribusjon av elektrisk kraft som omfattes av begrepet ”verk og bruk” i eigedomsskattelova § 4

8.2.2 Vedtatte regler omfatter bare særskilte driftsmidler i overføringsanlegg som avskrives i saldogruppe g

8.2.3 Konkrete avgrensningsspørsmål ved tolkning av de vedtatte regler

8.3 Den vedtatte verdsettelsesnorm i skatteloven § 18-5 åttende ledd

8.3.1 Utgangspunkter

8.3.2 Betydningen av eiendomsskatt fortsatt er en objektskatt

8.3.3 Skattemessig inngangsverdi for driftsmidler eiet av samme foretak siden 1. januar 1997

8.3.4 Skattemessig verdi for erverver av nettanlegg/anleggsdeler ved kjøp og omorganiseringer etter 1. januar 1997

8.3.5 Skattemessig verdi for påkostninger på overføringsanlegg

9 Gjennomføring av verdsettelse etter skatteloven § 18-5 åttende ledd

9.1 Dagens rapportering av skattemessige verdier for overføringsanlegg og driftsmidler i overføringsanlegg som går inn i saldogruppe g

9.2 Verdsettelse ved ligning av den enkelte skattyter

10 Kommunefordeling av skattemessig verdi for anlegg som ligger i flere kommuner

10.1 Innledning

10.2 NVE beregner fordelingsnøkler basert på sine registrerte og kommunefordelte verdier på alle anleggsdeler i overføringsanlegg i sentral-, regional- og distribusjonsnettet

10.3 Oppnevne en sakkyndig sentral fordelingsnemnd

10.4 La berørte kommuner foreta fordelingsskjønn

10.5 Pålegge skattyterne å angi de skattemessige verdier basert på plassering av de enkelte anleggsdeler

10.6 Sjablonregler basert på linjelengde, transformatoreffekt

11 Vurdering av vedtatte regler i skatteloven § 18-5 åttende ledd, jf. eigedomsskattelova § 8 i forhold til Stortingets forutsetninger ved kraftskattereformen

11.1 Innledning

11.2 De nye regler vil treffe markedsverdien bedre enn det eksisterende regimet

11.2.1 Betydningen av Høyesteretts dom av 12. februar 1999, Rt. 1999 side 192

11.2.2 Betydningen av Høyesteretts dom av 23. januar 2002, Rt. 2002 s. 94 om eiendomsbeskatning av telenettanlegg

11.2.3 Betydningen av NVEs endring av tariffregulering fra kostnadsdekning til inntektsrammeregulering

11.3 De nye regler vil innebære administrative forenklinger og store kostnadsbesparelser for kraftforetakene og ligningsmyndighetene

11.3.1 Driftsmidlenes forhold til eigedomsskattelova § 4 og skattelovens § 18-5 åttende ledd

11.3.2 Behovet for nye kommunefordelingsregler

11.4 De nye reglene vil i mindre grad bygge på skjønn og redusere antall tvister

11.5 Lik taksering av kraftverk i eiendomsbeskatningen som ved fastsettelse av vannkraftinntekt

12 Vurdering av gjeldende regler i eigedomsskattelova

12.1 Innledning

12.2 LVKs innvendinger

12.2.1 ”Det er gjennom en fast og langvarig retts- og takseringspraksis etablert en god og ensartet verdsettelsesnorm for alle industrielle anlegg, herunder overføringsanlegg”

12.2.2 ”Det foreligger ikke noen prinsipielle grunner som tilsier at det bør innføres et nytt takseringsprinsipp for overføringsanlegg”

12.2.3 ”Det foreligger ingen endringer i de faktiske eller rettslige rammebetingelser som gjelder for overføringsanlegg som kan begrunne overgang til et nytt verdsettelsesprinsipp”

13 Departementets forslag

14 Økonomiske og Administrative konsekvenser

15 Ikrafttredelse

1. Innledning og sammendrag

Ved kraftskattereformen 1997 ble det vedtatt at eigedomsskattelova § 8 skulle tre i kraft for kraftanlegg og anlegg for overføring og distribusjon av elektrisk kraft (heretter overføringsanlegg). Ikrafttredelsen ble utsatt flere ganger for begge typer anlegg. Eigedomsskattelova § 8 trådte i kraft for kraftanlegg fra og med skatteåret 2001. Ikrafttredelsen for overføringsanlegg ble sist utsatt til eigedomsskatteåret 2004 ved kgl.res. av 30. november 2001.

Eigedomsskattelova § 8 bestemmer at ”Eigedomsskattetaksten skal reknast ut etter verdet(taksten) som eigedomen vert sett til ved likninga året før skatteåret.”, det vil si formuesverdien av eiendommen. Ved kraftskattereformen ble det vedtatt at formuesverdien i overføringsanlegg skulle settes til ”skattemessig verdi pr. 1. januar i ligningsåret”, jf. skatteloven av 1911 § 37 bokstav a femte ledd, nå skatteloven § 18-5 åttende ledd. Bakgrunn for dette vedtaket var blant annet at man antok at verdsettelse etter skattemessige verdier ville treffe markedsverdien av overføringsanlegg bedre, det ville medføre forenkling og kostnadsbesparelser for ligningsmyndighetene og kraftforetakene, føre til mindre bruk av skjønn og redusere antall tvister om taksering for eiendomsskatteformål.

I Ot.prp. nr. 78 (2000-2001) kapittel 8 varslet departementet at man var usikker på om de forutsetninger som lå til grunn for vedtaket om ikrafttredelse av eigedomsskattelova § 8 med skattemessige verdier som verdsettelsesgrunnlag, jf. skatteloven § 18-5 åttende ledd, fortsatt er tilstede. Bakgrunnen for dette var blant annet endring i Norges vassdrags- og energidirektorats retningslinjer for fastsetting av maksimale tariffer og en dom i Høyesterett av 12. februar 1999 om taksering av overføringsanlegg etter byskatteloven § 5.

Departementet har nå gjennomført vurderingen av om forutsetningene for vedtaket av ikrafttredelse fortsatt er tilstede og kommet til at eigedomsskattelova § 8 ikke bør tre i kraft for overføringsanlegg. Hovedgrunnen til dette er at en ikrafttredelse forutsetter en felles verdsettelse av overføringsanlegget på selskapenes hånd, noe som igjen forutsetter fordelingsregler for eiendomsskattegrunnlaget. Det vil i praksis være svært vanskelig å få på plass regler som både medfører en forenkling i forhold til dagens takseringssystem, gir en rettferdig fordeling og som ikke øker konfliktpotensialet mellom kommuner. De vedtatte verdsettelsesregler i skatteloven § 18-5 åttende ledd kan også medføre at eiendomskattegrunnlaget i enkelte overføringsanlegg vil bli null på bakgrunn av at en del anlegg har skattemessige verdier nedskrevet til null, selv om overføringsanlegget fortsatt er i drift. Dette anses som uheldig i forhold til eigedomsskattelovas system.

Departementet foreslår derfor at vedtak 17. 07.1998 nr. 613 om delvis ikrafttredelse av lov av 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt, endres ved kgl. res. slik at overføringsanlegg ikke lenger omfattes av ikrafttredelsesbestemmelsen.

2. Kraftnettet og organisering av nettvirksomheten i Norge

2.1 Kraftnettets oppbygning og struktur 1Redegjørelsen her er basert på en uttalelse fra Skattedirektoratet, samt opplysninger fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE).

Generelt

Det norske kraftnettets hovedstruktur deles inn i tre nettnivåer (sentral-, regional- og distribusjonsnett). Alle som mater inn eller tar ut kraft til/fra de forskjellige nettnivåene betaler beregnet tariff iht retningslinjer gitt av NVE. Komponenter i de forskjellige nettnivåene er av samme art, men dimensjoneringen og dermed kostnadene, øker med økende spenningsnivå. Kraftnettet i bystrøk består for en stor del av kabel, mens det i distriktene i hovedsak er linjer (luftlinjer) som vil ha en lavere kostnad pr. km. Kabel legges i grøfter eller i kulverter (tunneler) ofte sammen med andre innretninger (telenett, fjernvarme og lignende). Linjer er fysisk tilkoblet master i forskjellige størrelser.

Sentralnettet

Dette er et landsdekkende nett, som også har tilknytning med overføring av kraft til/fra utlandet, og representerer ”hovedveiene” i kraftforsyningssystemet. Nettet knytter sammen produksjon og forbruk i ulike deler av landet. Sentralnettet eies av relativt få eiere, om lag 15. Sentralnettet har høy spenning, vanligvis 300 og 400 kV (kilovolt) og noen steder 132 kV. Nettet består hovedsakelig av linje og et antall koblingsanlegg. I tillegg består sentralnettet av noe kabel.

I linjenes endepunkter er det såkalte bryterfelt, som består av skillebrytere, effektbrytere, strøm- og spenningstransformatorer, relèvern (”sikringer”), energimåling, fjernkontroll og feilskrivere. Kostnad for et bryterfelt i sentralnettet er anslått til 8-12 mill kroner.

Koblingsanleggene er stasjoner hvor kraft mates inn/tas ut og/eller videretransporteres. I koblingsanleggene er det transformatorer for nedtransportering av spenningen slik at strømmen kan kjøres inn på et lavere nett. Sentralnettet er bygget opp for å overføre kraft med høy leveringspålitelighet. Nettet er derfor bygget opp som et ”masket” nett. Med dette menes at kraftforsyningen ikke blir berørt av at èn komponent faller ut (f eks en kabel eller en transformator).

Regionalnettet

Dette er et nett for regioner i landet. Regionalnettet er bindeleddet mellom sentralnettet og distribusjonsnettet og opererer innenfor en region, typisk et fylke. Regionalnettet eies av om lag 50 eiere. Spenningen i regionalnettet kan variere, 33/47/66/132 kV. Nettet består for det meste av luftledning og noe kabel og et relativt stort antall koblingsanlegg med tilhørende transformatorer.

Distribusjon-/fordelingnettet

Dette er et nett for fordeling av kraft til sluttbruker (f eks husholdninger, bedrifter, tjenesteytere og industri) og er således bindeleddet mellom regionalnettet og sluttbruker. Distribusjonsnettet eies av om lag 200 eiere. Distribusjonsnettet har en spenning på 22 kV og ned til 230 V. Nettet består både av luftledning og kabel (det vanligste i bystrøk) og et stort antall koblingsanlegg med tilhørende transformatorer. Enkelte steder er distribusjonsnettet delt inn i en høyspent og en lavspent del. Spenningen i høyspentdelen er 11 kV og 22 kV, og i lavspentdelen 230 V til 400 V. Lavspentdelen er siste forgreining ut til sluttbruker.

2.2 Organisasjons- og eierforhold for overføringsvirksomhet for elektrisk kraft

Energiloven bygger på et skille mellom produksjon/omsetning og overføring/distribusjon av elektrisk kraft. Produksjon og omsetning av kraft er basert på konkurranse, mens overføring og distribusjon er monopolvirksomhet som følge av at teknologien i overføringsanlegg kan betraktes som et naturlig monopol.

I Faktahefte 2002, Energi og vassdragsvirksomheten i Norge utgitt av Olje- og energidepartementet, er det opplyst følgende om organisasjons- og eierforhold for overføringsvirksomhet for elektrisk kraft:

Et nettselskap kan eie lokalnett, regionalnett eller sentralnett. Totalt er det 178 selskaper som har nettvirksomhet på ett eller flere nivå. 42 av selskapene er rene nettselskaper. De øvrige selskapene driver i tillegg til nett også produksjon og/eller omsetningsvirksomhet. De fleste nettselskapene er helt eller delvis eid av en eller flere kommuner. Statnett SF, som eier ca. 87 prosent av sentralnettet, er eid av staten.

14 av de 178 selskapene som driver nettvirksomhet er organisert som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap 22 som andelslag og 20 som kommunale, fylkeskommunale eller interkommunale bedrifter.

En del nettselskap er en del av såkalte vertikalt integrerte selskap, som eier både nett og kraftproduksjon og/eller kraftomsetning. Det er totalt 136 selskap som driver både konkurranseutsatt virksomhet (produksjon og/eller omsetning)og nettvirksomhet. Av disse driver 77 selskaper både produksjon, omsetning og nettvirksomhet. 76 er organisert som aksjeselskaper.

Gjennom konserndannelser oppstår nye former for vertikal integrering, for eksempel ved at rene nettselskap er organisert under konsern hvor det er produksjon og omsetning i andre datterselskaper.

2.3 Nettforetakenes regnskapsplikt og rapporteringsplikt overfor NVE

Olje- og energidepartementet har i forskrift 3. november 1999 nr. 302 om økonomisk og teknisk rapportering, inntektsrammer for nettvirksomhet og tariffer, bestemt at alle konsesjonærer plikter å innlevere økonomisk og teknisk rapportering til Norges vassdrags- og energidirektorat. (NVE), jf. § 2-1.

Det følger av forskriften § 3-1 første ledd a-f at rapporteringen skal gjøres på egne virksomhetsområder som skal deles inn i kraftomsetning, kraftproduksjon, sentralnett, regionalnett distribusjon og øvrig virksomhet, herunder enøk-virksomhet. Det følger videre av forskriften § 5-3 at anleggsmidler skal rapporteres til bokført verdi. Av § 5-3 fjerde ledd følger at sentral-, regional- og distribusjonsnettanlegg med nødvendig eiendom og rettigheter skal rapporteres på de respektive virksomhetsområder. Av § 5-3 femte ledd følger at kundespesifikke anlegg skal rapporteres under virksomhetsområdene sentralnett, regionalnett eller distribusjonsnett. Av § 5-3 sjette ledd følger at øvrige driftsmidler skal rapporteres under virksomhetsområdet hvor de anvendes. Dersom direkte henføring ikke er mulig, skal disse driftsmidlene fordeles. Fordelingen skal gjenspeile den relative bruk av ressurser for de aktuelle virksomhetsområdene.

Det fremgår av § 5-5 første ledd at nettanlegg skal rapporteres i fysiske størrelser, eksempelvis antall km linje, antall transformatorer, antall km jordkabel, mv. Rapporteringen skjer til regnskapsmessig bokførte verdier, jf. § 5-1. Avskrivningene er lineære, jf. § 5-3.

3. Gjeldende regler i eigedomsskattelova for verdsettelse av overføringsanlegg for eiendomsskatteformål

3.1Overføringsanlegg som objekt for eiendomsskatt

Hjemmel for beskatning av overføringsanlegg for elektrisk kraft er eigedomsskattelova § 4 annet ledd annet punktum som gir kommuner rett til å utskrive eiendomsskatt på ”verk og bruk”.

Det er ikke tvilsomt at overføringsanlegg omfattes av begrepet ”verk og bruk”. Dette fulgte av landsskatteloven av 1911 § 8 første ledd bokstav b som uttrykkelig nevnte ”fordelingsanlegg”. Ved vedtakelsen av eigedomsskattelova av 1975 var det ikke tilsiktet noen realitetsendring om hva som kunne eiendomsbeskattes, selv om fordelingsanlegg ikke lenger er uttrykkelig nevnt i lovteksten.

Beskatningsretten følger for øvrig av langvarig praksis, jf. Ot.prp.nr. 23 (1995-96) avsnitt 12.2.3 side 149, der følgende uttales om takseringspraksis for overføringsanlegg etter byskatteloven § 5:

Kraftlinjer, transformatorer og fordelingsnett med installasjoner regnes som faste eiendommer som det kan utskrives eiendomsskatt på etter eiendomsskatteloven § 4. I takseringspraksis blir linjer, mv. normalt taksert på grunnlag av teknisk verdi redusert med slit og elde.”

Høyesteretts dom av 23. januar 2002 om eiendomsskatt på telenettanlegg (RT. 2002 2. 94) uttales det om dette:

”(…)Det er på det rene at nettet for elektrisk kraft anses som verk og bruk. Ved lovendring i 1927 ble dette sagt utrykkelig i landskatteloven av 1911 § 8 første ledd bokstav b, ved at det etter ordene ”kraftanlæg ,elektrisitetsverker” ble føyd til ”herunder fordelingsanlegg”. Denne løsningen ble i forarbeidene til lovendringen ikke ansett som tvilsom når anlegget tilhørte et anlegg for produksjon av kraft; tilføyelsen ble gjort for å avklare tvil når ledningsnettet ikke var tilbehør til et kraftanlegg, se Ot.prp.nr.70 for 1925 side 29. Tilføyelsen falt ut i 1975-loven, uten noen begrunnelse i forarbeidene. Det er imidlertid ikke reist tvil om at kraftnettet fortsatt kan eiendomsbeskattes, jf eksempelvis Ot.prp.nr.23 (1995-96) om skattlegging av kraftforetak side 155.(…)”.

3.2 Lovgrunnlag og verdsettelsespraksis

Så lenge eigedomsskattelova § 8 ikke er trådt i kraft for overføringsanlegg, skal slike anlegg fortsatt verdsettes etter bestemmelsene i den tidligere byskatteloven av 18. august 1911 nr. 9 §§ 4 og 5 som gjelder ved fastsettelse av eiendomsskattegrunnlaget. Etter byskatteloven § 5 første ledd skal man ved takseringen komme fram til ”(…) det beløp som eiendommen efter sin beskaffenhet, anvendelighet og beliggenhet antages at kunne avhændes for under sedvanlige omsetningsforhold ved frit salg”.

For overføringsanleggene har det i medhold av denne bestemmelse vært praksis å taksere til substansverdi dvs. til teknisk verdi, nærmere bestemt kostnadene til gjenanskaffelse av anlegget som korrigeres for verdiforringelse på grunn av slit, elde og utidsmessighet. Det gjøres dessuten et sjablonmessig fradrag på vanligvis 25 pst. for å få bedre samsvar med takseringen av produksjonsanlegg, som etter praksis bygger på anleggets avkastningsverdi. Om praksis kan også vises til Ot.prp. nr. 23 (1995-96) s. 149.

3.3 Innhentede supplerende opplysninger om takseringspraksis

I brev av 25. mars 2002 til henholdsvis Energibedriftenes Landsforening (EBL) og (LVK), ba departementet om supplerende opplysninger om innholdet i gjeldende takseringspraksis for overføringsanlegg etter byskatteloven §§ 4 og 5.

På bakgrunn av svar fra flere av EBLs medlemsbedrifter antar departementet at følgende i stor utstrekning legges til grunn i praksis:

Linjenett med spenning over 22 kV, dvs. sentral- og regionalnett, takseres enkeltvis. Høyspentlinjer med spenning over 22 kV inndeles normalt i linjelengde bygget pr. 10-årsperiode.

Det benyttes samme takseringsmåte for luftlinjer som for kabler.

Lavspentnett (distribusjonsnett), mastearrangementer og brytere inngår normalt ikke i takstene.

Hovedtransformatorer ned til 22 kV takseres enkeltvis. Fordelingstransformatorer (22 kV/0,23 v) inndeles i grupper etter alder eller etter samlet antall med samlet ytelse som nevnt.

Tomteverdi og bygninger inngår i takstene for transformatorstasjoner.

Det samme gjelder kontorbygg, verksted og lagerbygg knyttet til nettvirksomhet.

Byggelånsrenter som er aktivert regnskapsmessig kan være hensyntatt i takstgrunnlaget.

3.4 Betydningen av energilovens innføring av kontroll med overføringstariffene i forhold til verdsettelse etter gjeldende regler

I Høyesteretts dom av 12. februar 1999, jf. Rt. 1999 s. 192, tok Høyesterett stilling til Statnett SFs krav om omtaksering etter byskatteloven § 4 av selskapets overføringsanlegg i sentralnettet. På bakgrunn av energilovens nye regler om fastsettelse av overføringstariffer, ble det hevdet at verdien av overføringsanlegget for eiendomsskatteformål ikke lenger skulle settes til substansverdi, men verdsettes etter en avkastningsmetode, dvs. basert på de bokførte verdier som også var lagt til grunn ved fastsettelse av overføringstariffene. Statnett SF hevdet bl.a. at verdsettelse etter avkastningsverdi ville gi et riktigere grunnlag etter byskatteloven § 5 enn teknisk nyverdi. Høyesterett fant at de nye regler om regulering av overføringstariffene ikke begrunnet noen endring av verdsettelsesprinsipp for overføringsanleggene. Fra Høyesteretts premisser og begrunnelse gjengis:

Eiendomsskatten er en objektskatt. De nærmere prinsipper for takseringen er her utviklet gjennom rettspraksis. Det er eiendommen med den foretatte utbygging som er skatteobjekt. Det ses bort fra privatrettslige avtaler som kan påvirke verdien av eiendommen. Den omsetningsverdien som byskatteloven § 5 første ledd viser til, er således ikke den pris en kan oppnå i markedet for eiendommen på det aktuelle tidspunkt, men en tenkt pris som fremkommer når en ser bort fra særlige forhold knyttet til den enkelte eiers utnytting av eiendommen.

Men man har ved fastsettelsen av objektivisert verdi også sett bort fra generelle byrder som er pålagt de aktuelle eiendommer.”

Avkastningen var ikke knyttet til de tjenester – den nytte - anlegget utfører, men til anleggets bokførte verdi. Etter mitt syn har imidlertid anleggets bokførte verdi liten sammenheng med dets ”beskaffenhet, anvendelighet og beliggenhet”, som omsetningsverdien i følge byskatteloven § 5 første ledd forutsetningsvis beror på. At de forskrifter som NVE har fastsatt, er lite egnet for en objektivisert verdsettelse av overføringsanlegg, fremtrer særlig klart for anlegg som er helt nedskrevet.

Riktignok har Statnett akseptert at det skilles ut en basiskapital som ikke nedskrives, men dette er uten grunnlag i forskriftene og kan i forhold til den prinsipielle problemstilling ikke ha betydning. I forhold til prinsippet om objektivisert verdi fremstår reglene også som lite egnet når det gjelder anlegg som har fått statstilskudd. Her er utgangspunktet at det ikkeskal beregnes avkastning av den delen av kapitalen som statstilskuddet gjelder.”

«- Selv om dette forholdet ikke er avgjørende for mitt syn på saken, nevner jeg også at takseringen for eiendomsskatt forutsetningsvis skal gjelde for perioder på 10 år, og at det derfor vil kunne være vanskelig å bygge på prisforskrifter som raskt kan endres. Som tidligere nevnt ble prisforskriftene vesentlig endret i 1997, og avkastningen avhenger nå av hvor effektivt det enkelte anlegget drives. De nye reglene illustrerer ytterligere problemer med å bygge på en avkastningsverdi.

Det kan nok sies at jeg her har gått langt i å anvende en objektivisert norm for verdsettelsen etter byskatteloven § 5 første ledd. Også i dommen i Rt 1994 side 333 ble det gitt uttrykk for tvil om hvor langt det vil være riktig å anvende dette prinsippet. Jeg er imidlertid blitt stående ved at både eiendomsskattens karakter av objektskatt og reelle hensyn tilsier at NVE's prisregulering ikke er et egnet grunnlag ved eiendomsskattetakseringen av overføringsanlegg.»

3.5 Tidligere og pågående tvister om eiendomsskattegrunnlaget for nettanlegg

Bortsett fra den sak som ble behandlet i Høyesteretts dom i Rt. 1999 s. 192, jf. ovenfor, er departementet ikke kjent med andre rettstvister vedrørende eiendomsskattegrunnlaget for overføringsanlegg.

4 Gjeldende regler i skatteloven om formuesverdsettelse av overføringsanlegg

4.1 Kort historikk

Før kraftskattereformen var formuesverdsettelsen av overføringsanlegg basert på de alminnelige reglene i skatteloven 1911 §§ 36 første ledd og § 37 a. Bruttoformuen i elektrisitetsverk skulle ansettes samlet til antatt salgsverdi pr. 1. januar i ligningsåret. På bakgrunn av rettspraksis var det fra sentrale skattemyndigheter i rundskriv nr. 400/avd. 1. av 21. juni 1965 gitt anvisning på at det ved formuesansettelsen skulle legges vesentlig vekt på en lønnsomhetsberegning. I ligningspraksis hadde det vært vanlig å verdsette overføringsanlegg til teknisk nyverdi, dvs. kostpris redusert med et fradrag for slit og elde.

Da det i henhold til energiloven ble gitt forskrifter om fastsettelse av rammer for overføringstariffer, ble ligningspraksis tatt opp til vurdering. I brev av 25. august 1993 til Skattedirektoratet (Utv. 1993 s. 1338) la departementet til grunn at overføringsanlegg for inntektsåret 1992 som hovedregel skulle verdsettes på grunnlag av regnskapsmessig bokførte verdier pr. 1. januar 1993.

4.2 Vedtatte regler ved kraftskattereformen

Ved kraftskattereformen ble det gitt en ny regel om verdsettelse av overføringsanlegg i skatteloven § 37 bokstav a nytt fjerde ledd, jf. Ot. prp. nr. 23 (1995-96) avsnitt 12.5.4 og 12.5.3. Endringen innebar en lovfesting av departementets standpunkt i brevet av 23. august 1993 til SKD.

Etter den nye regel skal ” Formue i anlegg for overføring og distribusjon av elektrisk kraft settes til skattemessig bokført verdi pr. 1. januar i ligningsåret.” Denne regel er senere overført til skatteloven 1999 § 18-5 åttende ledd.

Om den nye regel i skatteloven § 18-5 åttende ledd om Formuesskatt på overføringsanlegg heter det i Ot.prp. nr. 23 (1995-96) kapittel 12.5.4 Formuesskatt bl.a.:

”Etter skatteloven § 36 første ledd, jf. § 37 bokstav a første ledd skal formue i elektrisitetsverk, herunder anlegg for overføring og distribusjon av kraft, verdsettes til virkelig verdi eller ”antatt salgsverdi”. Tidligere ble overførings- og distribusjonsanlegg taksert til teknisk verdi med fradrag for slit og elde. Fra inntektsåret 1992 har departementet lagt til grunn at de regnskapsmessige verdier gir best uttrykk for salgsverdien av disse driftsmidlene. Ved overgang til regnskapsligning for tidligere prosentlignede og skattefrie kraftforetak, foreslår departementet at de regnskapsmessige verdiene for eiendeler i nettvirksomheten legges til grunn som skattemessige inngangsverdier for disse driftsmidlene, jf. avsnitt 12.5.3. For å fjerne tvil om tolkningen av verdsettelsesprinsippet for nett m.v. foreslår departementet at det lovfestes at formue i anlegg for overføring og distribusjon av kraft skal verdsettes til skattemessig bokførte verdier.”

Hovedregelen i skatteloven 1911 § 36 første ledd jf. § 37 første ledd bokstav a første punktum, nå skatteloven 1999 § 4-1 om at ” Skattepliktig formue fastsettes til omsetningsverdien pr. 1. januar i ligningsåret av skattyters eiendeler med økonomisk verdi (…)” ble ikke endret i forbindelse med vedtakelsen av nevnte særlige verdsettelsesregler ved kraftskattereformen.

Departementet legger til grunn at det ikke vil være noe prinsipielt skille mellom de to bestemmelsene. Vedtakelsen av reglene i skatteloven § 18-5 åttende ledd er av lovgiver forutsatt som en tilfredsstillende tilpasning til den overordnete verdsettelsesnorm i skatteloven § 4-1.

Ved kraftskattereformen ble det ikke vedtatt endrede regler om formuesverdsettelsen for andre driftsmidler i nettvirksomhet enn dem som faller inn under betegnelsen ”anlegg for overføring og distribusjon av elektrisk kraft”. Driftsmidler som ikke omfattes av verdsettelsesregelen eller av ikrafttredelsesbestemmelsen for eigedomskattelova § 8 skal fortsatt verdsettes etter de alminnelige regler, jf. skatteloven kapittel 4. Om hvilke driftsmidler som antas å falle inn under den særlige verdsettelsesregel i skatteloven § 18-5 åttende ledd, vises til avsnitt 8.2 flg.

4.3 Den praktiske betydning av reglene om formuesverdsettelse av overføringsanlegg

Etter dagens regler vil de aller fleste eiere av overføringsanlegg ikke være formueskattepliktige. Etterskuddspliktige, private skattytere som eier overføringsanlegg har siden skattereformen i 1991 vært fritatt fra formuesskatt etter de alminnelige regler i skatteloven § 2-36. Ved kraftskattereformen ble også offentlig eide overførings- og distribusjonsanlegg fritatt fra formuesskatt, jf. Ot.prp. nr. 23 (1995-96) avsnitt 12.5.4 og skatteloven 1911 § 26 c siste punktum, samt skatteloven § 2-30 første ledd.

Reglene om formuesverdsettelse av overføringsanlegg ble beholdt i skatteloven fordi det ville være behov for dem ved formuesbeskatning av personlig eide foretak og av ikke børsnoterte aksjer i aksjeselskaper som eier overføringsanlegg. I tillegg ble lovbestemmelsen antatt å være nødvendig for å fordele skattepliktig inntekt mellom kommuner.

Departementet antar at det neppe finnes personlig eide nettforetak.

I praksis skjer det således ingen formuesbeskatning av de verdiene som ligger i overføringsanleggene, utover formuesbeskatning av de ikke-børsnoterte aksjer eller andeler i nettselskaper som måtte være eiet av private/forskuddspliktige.

Opplysninger om aksjeselskapers bruttoformue som omfatter overføringsanlegg blir således bare angitt i selvangivelsen for ikke-børsnoterte selskaper og da utelukkende for å danne grunnlag for fastsettelsen av formuesverdi på aksjene i selskapet. Tilsvarende vil angivelse av brutto formuesverdier for deltakerlignede selskaper bare være av betydning i forhold til eventuelle forskuddspliktige/private eiere av selskapsandeler.

5 Skattemessige (inngangs)verdier for driftsmidler i overføringsanlegg pr. 1. januar 1997 og ved senere påkostninger og nyerverv

5.1 Skattereformens overgangsregler

I Ot.prp. nr. 23 (95-96) kapittel 12.5.3 om skattepliktig inntekt, uttales følgende om fastsettelse av skattemessige inngangsverdier i nettvirksomhet ved overgang til regnskapsligning:

”Ved overgang til regnskapsligning for nettvirksomhet som tidligere har vært skattefri eller prosentlignet, må det fastsettes skattemessig inngangsverdi (åpningsbalanse) for anleggsmidlene, som skal være avskrivningsgrunnlag ved beregning av skattepliktig inntekt.

I tilknytning til at det ble etablert kontroll med tariffene, ble det gitt retningslinjer for å fastsette skattemessig åpningsbalanse for driftsmidler i nettvirksomheten. Utgangspunktet for åpningsbalansene i nettvirksomheten var den historiske anskaffelsesverdien redusert med eventuelt investeringstilskudd. Disse verdiene ble redusert med hypotetiske avskrivninger etter NVEs retningslinjer. For kraftforetak som ikke har oversikt over historiske anskaffelseskostnader, gir retningslinjene anvisning på at det kan benyttes skjønn for å fastsette disse kostnadene. Disse foretakene kan da søke NVE om å få benytte de skjønnsmessig anslåtte verdier. Som et hjelpemiddel for å vurdere åpningsbalansen i nettvirksomheten har NVE utviklet en beregningsmodell. NVE beregner en verdi på nettet, bygget på enhetspriser (gjenanskaffelseskost) og tekniske data om nettet. På bakgrunn av dette beregnes tilnærmet historisk kost ved at gjenanskaffelseskostnadene fordeles (prisjusteres) bakover i tid ut fra en skjønnsmessig investeringsprofil.

I tråd med det som ellers er vanlig i skattelovgivningen, foreslår departementet at historisk kost skal legges til grunn som hovedprinsipp for det skattemessige avskrivningsgrunnlaget. Som grunnlag for tarifferingen i nettet er det fastsatt regnskapsmessige verdier etter et enhetlig opplegg der en har siktet mot å anslå historisk kost. Departementet foreslår at disse regnskapsmessige verdier pr. 1. januar 1996 legges til grunn som skattemessig åpningsbalanse for de eksisterende driftsmidler. Departementet ser ikke tilstrekkelig grunn til å foreslå ytterligere en særskilt verdifastsettelse av nettet. I de tilfellene det er avvik mellom de regnskapsmessige verdiene og grunnlaget for tarifferingen, er det tariffgrunnlaget som skal inngå i skattemessig åpningsbalanse, og danne grunnlag for de skattemessige avskrivningene.

Av likebehandlingshensyn foreslår departementet at også private skattytere som eier nett m.v., gis anledning til å få fastsatt nye skattemessige inngangsverdier på grunnlag av regnskapsmessige verdier fra og med inntektsåret 1996.

Dersom de regnskapsmessige verdiene for et foretak må justeres etter pålegg fra NVE, må det samme skje for de skattemessige verdiene og med samme virkningstidspunkt.

På dette grunnlag ble det fastsatt overgangsregler ved lov 28. juni 1996 nr. 41. Overgangsregel til skatteloven 1999 §§ 19 e, 26 c og 136 annet ledd bokstav A lyder:

”Inngangsverdi for driftsmidler som brukes i virksomhet underlagt Norges vassdrags- og energiverks monopolkontroll av overførings- og distribusjonstjenester, settes til regnskapsmessige verdier pr. 1. januar 1997. Dersom tariffen beregnes på annet grunnlag enn de regnskapsmessige, skal grunnlaget for tarifferingen benyttes som inngangsverdi. Når Norges vassdrags- og energiverk gir pålegg om justering av de regnskapsmessige verdier for driftsmidler som nevnt, skal de skattemessige verdiene justeres tilsvarende med samme virkningspunkt.”

Det følger av bokstav C i overgangsreglene at tidligere regnskapslignede netteiere hadde anledning til å få fastsatt nye åpningsbalanser etter reglene i bokstav A nr. 2.

Overgangsreglene fastsatte inngangsverdiene pr. 1. januar 1997. Verken senere endringer i de regnskapsmessige verdier av overføringsanlegg eller endringer i de verdier som legges til grunn ved NVEs fastsettelse av inntektsrammen for tarifferingen, vil påvirke eiernes skattemessige inngangsverdier.

5.2 Skattemessig verdi av påkostninger på og nyetablerte overføringsanlegg etter 1. januar 1997

I forbindelse med forslaget om overgangsregler ble det forutsatt følgende om skattemessig inngangsverdi for nyinvesteringer i overføringsanlegg, jf. Ot.prp. nr. 23 (1995-96) kapittel 12.5.3:

”Ved nyinvesteringer skal historisk anskaffelseskost legges til grunn for de skattemessige avskrivningene i nettvirksomheten, på samme måte som for annen næringsvirksomhet.”

Ovenstående gjelder for det første ved påkostninger i overføringsanlegg som legges til den skattemessige inngangsverdi på det opprinnelige driftsmiddel med beløp tilsvarende investert kapital. For overføringsanlegg som er etablert etter 1. januar 1997, skal historisk kost legges til grunn som skattemessig inngangsverdi i samsvar med alminnelige skatterettslige prinsipper.

5.3 Skattemessig verdi av overføringsanlegg ervervet ved kjøp eller omorganiseringer etter 1. januar 1997

Ved erverv av overføringsanlegg ved kjøp skal de ervervede driftsmidler i utgangspunktet føres på saldo med verdi tilsvarende kostpris; det vederlag som er betalt. Som det fremgår nedenfor i avsnitt 7.5, kan det konstateres at det har skjedd overdragelse av overføringsanlegg hvor det er betalt vederlag som overstiger markedsverdien av de driftsmidler som erverves. I slike tilfeller kan det oppstå spørsmål dels om hvor stor andel av vederlaget som skal aktiveres som kostpris på de ervervede driftsmidler, og om merverdien skal aktiveres som ervervet goodwill eller som inngangsverdi på andre eiendeler, for eksempel immaterielle eiendeler.

Skillet vil ha betydning for om det kan kreves avskrivninger, jf. Skatteloven § 6-10 tredje ledd. Kravet for at et immaterielt driftsmiddel skal kunne avskrives er at det er utsatt for åpenbart verdifall. Dersom et immaterielt driftsmiddel, som ikke er goodwill, er avskrivbart skal det avskrives lineært over levetiden. Goodwill saldoavskrives, jf. Skatteloven § 14-40 første ledd b. Dette vil ha betydning for beregningen av skattepliktig inntekt fordi avskrivningsprofilen er forskjellig for saldo- og lineære avskrivninger.

For erverv av overføringsanlegg i forbindelse med transaksjoner som behandles med skattemessig kontinuitet, vil det normalt være et vilkår at erverver skal videreføre de skattemessige inngangsverdier på overføringsanlegg hos overdragende foretak. Inngangsverdiene fastsatt etter bestemmelsene i overgangsregel til skatteloven 1999 §§ 19 e, 26 c og 136 annet ledd bokstav A vil da videreføres på erververs hånd, og vil kunne danne grunnlag for fastsettelse av eiendomsskattegrunnlaget dersom eigedomsskattelova trer i kraft for overføringsanlegg.

6 Forarbeidenes forutsetninger og argumenter for iverksettelse av eigedomsskattelova § 8 for overføringsanlegg

6.1 Innledning

Etter eigedomsskattelova § 8 skal eiendomsskatt ” reknast ut etter verdet (taksten) som eigedomen vert sett i ved likninga året før skatteåret”. Dette innebærer at det er formuesverdien av eiendommen slik denne er fastsatt etter reglene i skatteloven som skal legges til grunn. Iverksettelse av eigedomsskattelova § 8 for overføringsanlegg vil innebære at formuesverdien fastsatt etter særregelen i skatteloven § 18-5 åttende ledd, også skal legges til grunn som eiendomsskattegrunnlag.

I samsvar med departementets forslag i Ot.prp. nr. 23 (1995-96) ble det ved kraftsskattereformen vedtatt at eigedomsskattelova § 8 skulle tre i kraft både for kraftproduksjonsanlegg og for overføringsanlegg.

Finanskomiteens flertall, Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre sluttet seg til at eigedomsskattelova § 8 ” også aktiveres for overførings- og distribusjonsanlegg”, jf. Innst. O nr. 62 (1995-96) kapittel 7 og avsnitt 9.4. Det samme flertall inntok samme standpunkt i forhold til kraftproduksjonsanlegg, jf. Innst.O. nr. 62 (1995-96) avsnitt 8.4, jf. kapittel 7. I flertallets fellesmerknad i Innst.O. nr. 62 (1995-96) kapittel 2 er det forutsatt at det fastsettes et enhetlig takseringssystem for eiendomsskatt i samsvar med proposisjonen.

Mindretallet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, gitt imot forslaget om iverksettelse av § 8 både for overføringsanlegg, jf. Innst.O. nr. 62 (1995-96) avsnitt 9.4 og for kraftproduksjonsanlegg, jf. Innst.O. nr. 62 (1995-96) avsnitt 8.4, jf. kap.7.

Representanten Stephen Bråthen mente at iverksettelse av eigedomsskattelova § 8 for overføringsanlegg burde utstå til Stortinget hadde behandlet bl.a. Zimmer-utvalgets innstilling og viste til sine innvendinger under behandlingen av produksjonsanlegg i kapittel 8.

Begrunnelsen for å iverksette eiendomsskattelova § 8 også for overføringsanlegg tok utgangspunkt i de samme argumentene som for kraftproduksjonsanlegg. I forarbeidene er det i liten grad gitt noen nærmere eller særskilt begrunnelse for forutsetningen om at eigedomsskattelova § 8 skulle tre i kraft for overføringslegg.

I det følgende angis de hovedargumenter som er anført i forarbeidene med angivelse av hva som konkret er uttalt.

6.2 Nye regler vil treffe markedsverdier bedre enn det eksisterende regimet

Innføringen av nytt verdsettelsesprinsipp er, som nevnt ovenfor, begrunnet med at det i større grad gjenspeiler markedsverdien av driftsmidlene, jf. Ot.prp. nr. 23 (1995-96) innledningen i pkt. 11.1:

”Siktemålet med forslaget er at takstene i størst mulig grad skal svare til markedsverdiene.”

I proposisjonen pkt. 11.7.1 Nærmere om ikrafttredelse av eigedomsskattelova § 8 – Innledning heter det videre:

”(…) Det antas at forslaget til endringer i takseringsregler vil medføre at en i større grad enn i dag treffer markedsverdiene.”

Om begrunnelsen for departementets vurderinger og forslag vedrørende eiendomsskatt og iverksettelse av eigedomsskattelova § 8 for overføringsanlegg heter det i Ot.prp. nr. 23 (1995-96) avsnitt 12.5.5:

”Departementet foreslår at de nye verdsettelsesprinsippene for kraftverk inntas i skatteloven, selv om det foreslås å oppheve formuesskatt for kraftverk og de nye formuesverdiene derfor hovedsakelig skal tjene som grunnlag for eiendomsskatt. Grunnen er at eigedomsskattelova etter sitt system ikke skal inneholde verdsettelsesregler, men bygge på ligningsverdiene som følger av skatteloven. Etter departementets oppfatning er det ikke hensiktsmessig med særordninger for kraftverk i denne forbindelse. Eiendomsskattetaksten skal uttrykke markedsverdien av skatteobjektet. Fordi nettvirksomheten skal drives til kostnadsdekning etter NVEs retningslinjer, vil alle investeringer i nett være marginale i den forstand at de bare gir normalavkastning. Det vil si at historisk kost tilsvarer salgsverdien for en ny linje. Salgsverdien vil så gradvis reduseres etter hvert som linjene blir eldre.

Departementet mener videre at eigedomsskattelova § 8 bør iverksettes også for overførings- og distribusjonsanlegg. Dette innebærer at grunnlaget for eiendomsskatt for linjer mv. blir formuesverdien etter skatteloven, dvs. den skattemessige balansen som er satt opp for overskuddsskatten.”

6.3 Gi objektive regler, og dermed redusere antall tvister om takseringsgrunnlaget

Rødsethutvalget påpeker (referert i avsnitt 12.3.3) (…) imidlertid at det kan være vanskelig å anslå salgsverdien av linjene (NOU 1992: 34 s. 142):

”(…) eigedomsskatten er godt eigna til å gi kraftkommunanane stabile og sikre inntekter frå den verdiskapinga som går føre seg på grunnlag av naturressursane der.

(…) Eigedomsskatten har likevel den ulempa at han svekker motiva for å investere i kraftverk. Det er dessuten viktig å ha klare reglar for takseringa for å unngå at skatten får eit vilkårleg preg.

(…) Faktisk sal av linjer i sentralnettet vil normalt ikke forekoma med den organisasjonsstrukturen det no er lagt opp til. Utvalet meiner at det bør utarbeidast sjablonreglar for fastsetjing av eigedomstakstar for kraftlinjer.”

Generell omtale av verdsettelsesprinsipp for eiendomsskatt (både produksjon og nett) i Ot.prp. nr. 23 (1995-96) avsnitt 11.1 Innledning:

(…) Det har vært knyttet forholdsvis mange rettstvister til taksering av kraftverk for eiendomsskatten (…). Departementet har derfor lagt vekt på at utformingen av takseringsreglene skal være mest mulig objektive og i minst mulig grad skal bygge på skjønn.”

I proposisjonen avsnitt 11.7.1 heter det videre:

”I tillegg vil graden av skjønn i takseringen bli vesentlig redusert i forhold til ved dagens system. En antar derfor at ikrafttredelse av § 8 vil kunne redusere antall tvister betraktelig, samtidig som bestemmelsen vil sikre en mer enhetlig takseringspraksis.”

Ot.prp. nr. 23 (1995-96) avsnitt 11.2.4 Skattegrunnlaget uttales at det eksisterende systemet med særskilt taksering medfører en noe ulik takst ved eiendomsskattetaksering. Dette kan ha bakgrunn blant annet i at forskjellige kommuner hvor deler av kraftanlegg ligger kan ha forskjellig tidspunkt for taksering av samme kraftanlegg, blant annet som følge av at de har begynt å skrive ut eiendomsskatt til forskjellige tidspunkter. Prinsippene for taksering kan også variere for kraftanlegg i forhold til overføringsanlegg. Det vil også kunne være benyttet forskjellige takstmenn som kan ha benyttet noe forskjellige prinsipper.

6.4 De nye regler vil innebære administrative forenklinger og store kostnadsbesparelser for kraftforetakene og ligningsmyndighetene

Ot.prp. nr. 23 (1995-96) avsnitt 11.7.1 Nærmere om ikrafttredelse av eigedomsskattelova § 8 – Innledning:

”(…) Ikrafttredelse av esktl. § 8 vil innebære administrative forenklinger og store kostnadsbesparelser både for kraftforetakene og for ligningsmyndighetene. I tillegg vil graden av skjønn i takseringen bli vesentlig redusert i forhold til ved dagens system. En antar derfor at ikrafttredelse av § 8 vil kunne redusere antall tvister betraktelig, samtidig som bestemmelsen vil sikre en mer enhetlig takseringspraksis.”

6.5 Lik taksering av kraftverk i eiendomsbeskatningen som ved fastsettelse av vannkraftinntekt

Fra Ot.prp. nr. 23 (1995-96) avsnitt 11.7.1 Nærmere om ikrafttredelse av eigedomsskattelova § 8 – Innledning, siteres:

”(…) Bakgrunnen for forslaget er at departementet ser det som en fordel at samme takst skal utgjøre grunnlaget for både eiendomsskatten og beregningen av vannkraftinntekt.”

7 Nye/Endrede omstendigheter inntrådt etter kraftskattereformen og betydningen av disse i forhold til de vedtatte regler

7.1 Innledning

Siden kraftskattereformen ble iverksatt i 1997 har det inntrådt nye omstendigheter som berører de forutsetninger som ble lagt til grunn ved vedtakelsen av de nye verdsettelsesreglene og den forutsatte bruk av disse for eiendomsskatteformål. Endringene berører blant annet forutsetningene om at de nye reglene skulle redusere antall tvister og medføre administrative besparelser, samt forutsetningen om at skattemessige verdier vil tilsvare markedsverdien til nettanlegg. I tillegg er hensynet til likebehandling i forhold til den foreslåtte vannkraftinntekt ikke relevant lenger.

De aktuelle endrede omstendigheter og de spørsmål endringene reiser, blir presentert nedenfor.

De inntrådte nye omstendigheter gir grunnlag for en revurdering av om det fortsatt kan anses hensiktsmessig, og i samsvar med de opprinnelige forutsetninger, å iverksette eigedomsskattelova § 8 for nettanlegg basert på de vedtatte verdsettelsesregler i skatteloven § 18-5 åttende ledd.

7.2 Høyesteretts dom av 12. februar 1999, Rt. 1999 s.192

Det vises til gjennomgangen i avsnitt 3.4. Selv om dommen direkte gjelder verdsettelsesprinsippene etter gjeldende eigedomsskattelov, jf. byskatteloven § 5 kan det reises spørsmål om det likevel kan utledes noen grunnprinsipper av dommen som fortsatt vil gjelde etter iverksettelse av eigedomsskattelova § 8.

Det uttales følgende i dommen (Rt. 1999 s. 202):

«- Selv om dette forholdet ikke er avgjørende for mitt syn på saken, nevner jeg også at takseringen for eiendomsskatt forutsetningsvis skal gjelde for perioder på 10 år, og at det derfor vil kunne være vanskelig å bygge på prisforskrifter som raskt kan endres. Som tidligere nevnt ble prisforskriftene vesentlig endret i 1997, og avkastningen avhenger nå av hvor effektivt det enkelte anlegget drives. De nye reglene illustrerer ytterligere problemer med å bygge på en avkastningsverdi.

(…)Det kan nok sies at jeg her har gått langt i å anvende en objektivisert norm for verdsettelsen etter byskatteloven § 5 første ledd. Også i dommen i Rt 1994 side 333 ble det gitt uttrykk for tvil om hvor langt det vil være riktig å anvende dette prinsippet. Jeg er imidlertid blitt stående ved at både eiendomsskattens karakter av objektskatt og reelle hensyn tilsier at NVE's prisregulering ikke er et egnet grunnlag ved eiendomsskattetakseringen av overføringsanlegg

Spørsmålet er i hvilken utstrekning denne dommen kan ha forrykket forutsetningene for iverksettelse av eigedomskattelova § 8, som har den følge at verdsettelsen av overføringsanlegg skal skje etter skatteloven § 18-5 åttende ledd. LVK har hevdet dette overfor departementet, senest i brev av 26. mai 2000. Det sentrale i denne sammenheng er hvorvidt verdsettelsesreglene i skatteloven § 18-5 åttende ledd vil harmonere med eigedomsskattelovas system. Dette spørsmål er i prinsippet et annet enn spørsmålet om verdsettelse etter skatteloven § 18-5 åttende ledd er i samsvar med Stortingets forutsetning om at eiendomsskattegrunnlaget skal tilsvare markedsverdi, jf. avsnitt 5.2 nedenfor.

Høyesteretts begrunnelse i Rt. 1999 s. 192 er dels begrunnet i en tolkning av byskatteloven § 5 og dels i utgangspunktet om at eiendomsskatten er en objektskatt. Etter iverksettelse av eigedomskattelova § 8 vil byskatteloven § 5 ikke gjelde direkte, men utgangspunktet om at eiendomsskatten er en objektskatt vil fortsatt gjelde.

De vurderinger Høyesterett foretok i angjeldende dom var knyttet til de regler om fastsettelse av overføringstariffer som ble etablert i 1993, det vil si avkastningsregulering. Under dette regimet var det en mer eller mindre direkte kopling mellom foretakenes regnskapsmessige verdier og beregningsgrunnlaget for tariffene. Ved at man ved beregning av avkastningsgrunnlaget som lå til grunn for avkastningssatsen bygget direkte på de regnskapsmessige verdier av anleggsmidlene i overføringsanlegget, se nærmere nedenfor i avsnitt 7.1.4.

7.3 Høyesteretts dom av 23. januar 2002, Rt. 2002 s. 94 – utvikling/samordning av kraft- og teleoverføring

Saken gjaldt adgangen til å skrive ut eiendomsskatt på telenettanlegg som ”verk og bruk”, jf. eigedomsskattelova § 4 annet ledd. Høyesterett kom til at telenettet er omfattet av begrepet ”verk og bruk” og at det kan eiendomsbeskattes. Som begrunnelse ble særlig anført at driften av telenettet i dag er klart kommersiell og må sees som en viktig innsatsfaktor for annen produksjon.

En utvikling i retning av samordning av kraft- og teleoverføringstjenester i samme eller tilknyttede anlegg reiser spørsmål om hensiktsmessigheten – eller gjennomførbarheten – ev eventuelt å ha ulike verdsettelsesregler for slike anlegg for eiendomsskatteformål.

Teletjenester kan i dag kobles på overføringsanlegg for elektrisk kraft, bl.a ved å tvinne telekabel på kabler i overføringsanlegget. Etter det departementet kjenner til er dette også gjort i en del tilfeller. Dette vil normalt øke verdien av overføringsanlegget. Det er et spørsmål om dette skal hensyntas ved iverksettelsen av eigeomsskattelova § 8 for overføringsanlegg. LVK har også tatt opp denne problemstillingen, sist i brev til departementet av 26. mai 2000.

7.4 Endringer i NVEs reguleringsregime etter 1. januar 1997

7.4.1 Overgang fra avkastnings- til inntektsrammeregulering fra 1. januar 1997

Utviklingen i NVE monopolreguleringsregime kan kort angis slik:

Før 1993

Før 1993 var overføringsanlegg ikke skilt regnskapsmessig fra produksjonsanlegg. Kraftprisene ble dermed bestemt av både overførings- og produksjonskostnadene. Med den nye energiloven i 1991 ble det i forskrift stilt krav om at fra 1993 skulle konkurranse- og monopolvirksomhet skilles i ulike resultatenheter med egne regnskaper og budsjett.

1993 - 1996

Fra 1993 til 1996 regulerte NVE nettselskapenes overføringstariffer ut fra en avkastningsregulering. Avkastningen ble begrenset til en årlig maksimal budsjettert avkastningssats i prosent av avkastningsgrunnlaget. Avkastningsgrunnlaget ble beregnet som gjennomsnittet av den regnskapsmessige verdi av driftsmidlene 1.1 og 31.12, tillagt 1 pst. for arbeidskapital. Ved beregningene ble det bygget direkte på de regnskapsmessige verdier av anleggsmidlene. Avkastning utover maksimal avkastningssats ble betegnet som meravkastning, og skulle betales tilbake til kundene gjennom lavere overføringstariffer i senere år. Motsatt ble en avkastning lavere enn den budsjetterte betegnet som mindreavkastning. Selskapene hadde anledning til å kreve inn mindreavkastning fra kundene gjennom økte tariffer. Denne reguleringen innebar derfor i praksis at selskapene hadde full kostnadsdekning.

Etter 1997

Fra 1. januar 1997 ble det innført en inntektsramme- eller maksimalprisregulering som skal gjelde i minst 5 år. Dette innebærer at reguleringsmyndigheten (NVE) i prinsippet setter en maksimalpris som de enkelte selskapene kan kreve i sitt nett. Disse skal gjenspeile kostnadsforholdene i leveringsområdet, blant annet som følge av topologi, klima og bosetting. Videre gis selskapene en rimelig avkastning på investert kapital (innenfor en ramme på maksimalt 15,3 pst. og minst 1,3 pst. av avkastningsgrunnlaget). Innenfor dette regimet vil selskapene ha større insentiv til å drive kostnadseffektivt, ettersom de får beholde økningen i overskuddet. Det er imidlertid fremdeles mulig for selskapene å opprettholde et høyere kostnadsnivå er strengt nødvendig, hvis det av ulike grunner anses ønskelig. Konsekvensene av dette blir imidlertid mer synlig enn før.

Ved beregning av inntektsrammen bygges det ikke lenger direkte på de regnskapsmessige verdiene. NVE bygger på en særskilt verdsettelse av driftsmidlenes verdi, men heller ikke denne verdi er (alene) avgjørende for fastsetting av tariffene. Ved fastsetting av tariffene blir det bl.a tatt hensyn til om det er tilstrekkelig effektiv drift i det enkelte foretak. Det er med andre ord ikke lenger like klart at omsetningsverdien av anleggene svarer til rekneskapsmessig eller skattemessig verdi.

Omleggingen til inntektsrammeregulering endret imidlertid ikke prinsippet om at monopolprofitten i kraftoverføring skulle på sikt reguleres bort, dvs. tilfalle kundene og ikke nettselskapene. I reguleringsperioden fra 1997 til 2001 ble eiendomsskatten regnet med i fastsettelsen av inntektsrammen, dvs. at kostnader knyttet til eiendomsskatt ble forutsatt dekket innenfor monopolreguleringen. Rent teknisk ble inntektsrammen i år t fastsatt ved følgende formel:

IR t = [(DV IV + AVS IV)*(KPI t/KPI t-1) + (NT IV*NTP t) + (AKG IV*r tNVE>)]*(1-GEK-IEK)

Hvor

IV = inngangsverdi. Denne var basert på gjennomsnitt av regnskapsdata for perioden 1994-95. Inngangsverdiene lå fast i hele reguleringsperioden

DV IV = inngangsverdien for drifts- og vedlikeholdskostnader, inkl. eiendomsskatt

AVS IV = avskrivninger (regnskapsmessige)

KPI t = konsumprisindeksen i år t

NT IV = nettap

NTP t = referansepris på nettap i år t

AKG IV = avkastningsgrunnlaget, dvs. bokført verdi på driftsmidlene pluss et tillegg for netto arbeidskapital

r tNVE> = NVE-renten – risikofri avkastning i det norske kapitalmarkedet + et risikotillegg på 2 pst.

GEK = generelt effektiviseringskrav på 1,5 pst.

IEK = individuelt effektiviseringskrav.

Siden inngangsverdiene lå fast i hele perioden (inkl. eiendomsskatt), måtte selskapene dekke eventuelle endringer i eiendomsskatten innenfor rammen. Hvis faktiske inntekter ved salg av nettjenester fratrukket inntektsrammen for eget nett og kostnader ved eksternt kjøp av nettjenester var positiv, hadde selskapet en merinntekt som skulle betales tilbake til kundene gjennom lavere nettleie. Hvis denne differansen var negativ hadde selskapet en mindreinntekt som de kunne hente tilbake fra kundene ved høyere nettleie.

7.4.2 Betydning av endret monopolregulering i forhold til eksisterende skattemessige verdier og ved erverv/kjøp av driftsmidler i overføringsanlegg

De skattemessige inngangsverdier på overføringsanlegg som ble fastsatt pr. 1. januar 1997 vil ligge fast og vil ikke bli påvirket av endringene i NVEs monopolregulering.

Ved kjøp av overføringsanlegg er det spørsmål om det endrede reguleringsregime vil kunne påvirke kjøpesummen og således kjøpers inngangsverdier på anlegget, på en annen måte enn de regler som gjaldt før 1997.

7.4.3 Betydning av endret monopolregulering i forhold til forutsetningen om at de skattemessige verdier vil gi uttrykk for markedsverdien, at investeringer i nett bare vil kunne gi normalavkastning og at historisk kost vil tilsvare salgsverdien for en ny linje

Endringen av NVEs reguleringsregime fra et kostnadsdekningsregime til et regime som vektlegger kostnadseffektivitet, innebærer at forutsetningene for vedtaket om at bokførte skattemessige verdier skal være grunnlaget for eiendomsbeskatningen, er noe endret. Ved det nye reguleringsregimet er regulator nødt til å sette en relativt romslig inntektsramme for å gi et insentiv til kostnadseffektivitet. På grunn av ufullstendig informasjon om selskapenes reelle kostnadsstruktur vil dermed flere av selskapene kunne realisere en informasjonsrente, dvs. de innrømmes noe av monopolprofitten i det nye regimet. Dette gir selskapene en positiv kontantstrøm som isolert sett fører til at markedsverdien øker.

Imidlertid er det en forutsetning i inntektsrammereguleringen at NVEs bruk av oppdateringsregler og tidsbegrensning av reguleringsperioden (5 år) vil innebære at informasjonsrenten blir redusert til et minimum. I prinsippet er det fremdeles slik at selskapene ikke skal kunne realisere noen informasjonsrente.

7.4.4 Endring i monopolregulering fra og med 2002 – mer/mindreinntekt som skyldes at innbetalt eiendomsskatt tilbakebetales eller belastes kundene

I reguleringsperioden fra 2002 er fastsettelsen av inntektsrammen i hovedsak videreført i henhold til formelen over, men med nye inngangsverdier basert på regnskapsdata for perioden 1996-1999. I de justerte reglene regnes imidlertid DV IVeksklusive eiendomsskatt. Videre er forskriftsbestemmelsen vedrørende mer- og mindreinntekt endret slik at positiv differanse mellom faktiske inntekter ved salg av nettjenester fratrukket inntektsrammen for eget nett, kostnader ved eksternt kjøp av nettjenester og innbetalt eiendomsskatt innebærer merinntekt som skal betales tilbake til kundene. Negativ differanse innebærer mindreinntekt som kan hentes inn igjen fra kundene. Dette innebærer at økninger i eiendomsskatten på nettanlegg vil slå direkte ut i økt mindreinntekt, som igjen (mest sannsynlig) slår ut i nettleien for kundene.

7.5 Andre forhold

Som følge av at eiendomsskatten i NVEs justerte reguleringsregime i sin helhet kan overveltes på kundene, vil eiendomsskatten nå innebære overføringer fra nettselskapenes kunder til kommunen som ilegger eiendomsskatt.

I forhold til regional- og sentralnett kan dette også medføre at kostnadene ved eiendomsskatten veltes over på kunder i andre kommuner.

Om tilleggstjenester, for eksempel teletjenester, og forholdet til objekt for eiendomsskatt på overføringsanlegg se nedenfor i avsnitt 8.2 og 11.2.2.

7.6 Forslaget om vannkraftinntekt ble ikke vedtatt

Under Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 23 (1995-96) ble det vedtatt å innføre en naturressursskatt i stedet for den foreslåtte skatt på vannkraftinntekt, jf. Innst.O. nr. 62 avsnitt 13.1. Naturressursskatten beregnes for det enkelte kraftverk på grunnlag av gjennomsnittelig produksjon de siste 7 år, jf. skatteloven § 18-2, og benytter således ikke formuesverdien slik det var forutsatt for vannkraftinntekten, jf. Ot.prp. nr. 23 (1995-96) avsnitt 11.7.1. Den forutsatte likebehandling av grunnlag er derfor ikke lenger aktuell.

8 Vedtatte regler i skatteloven § 18-5 åttende ledd for verdsettelse av nettanlegg etter forutsatt iverksettelse av eigedomsskattelova § 8

8.1 Innledning

Etter eigedomsskattelova § 8 skal eiendomsskatt ” reknast ut etter verdet (taksten) som eigedomen vert sett i ved likninga året før skatteåret”. Dette innebærer at det er formuesverdien av eiendommen slik denne er fastsatt etter reglene i skatteloven som skal legges til grunn. Stortingets forutsetning om iverksettelse av eigedomsskattelova § 8 for overføringsanlegg bygget på at eiendomsskattegrunnlaget for slike anlegg skulle tilsvare formuesverdien av overføringsanlegget fastsatt etter den samtidig fastsatte særregel i skatteloven § 18-5 åttende ledd. For driftsmidler i nettvirksomhet som ikke omfattes av begrepet ”anlegg for overføring og distribusjon av elektrisk kraft” ble det ikke vedtatt endrede regler om formuesverdsettelsen. Slike driftsmidler skal fortsatt verdsettes ved formuesligningen etter de alminnelige regler, jf. skatteloven kapittel 4. Driftsmidler som ikke faller inn under særregelen i skatteloven § 18-5 åttende ledd, vil heller ikke omfattes av den forutsatte ikrafttredelse av eigedomsskattelova § 8. Dersom slike driftsmidler likevel vil være objekt for eiendomsskatt, vil eiendomsskattegrunnlaget fortsatt måtte fastsettes ved særskilt takst etter byskatteloven §§ 4 og 5.

I det følgende drøftes hvilke driftsmidler som faller inn under den vedtatte regel i skatteloven § 18-5 åttende ledd og som omfattes av den forutsatte iverksettelse av eigedomsskattelova § 8 for overføringsanlegg. Tilsvarende søkes belyst hva verdsettelsesnormen i skatteloven § 18-5 åttende ledd vil innebære.

8.2 Utgangspunkter mht hvilke driftsmidler som omfattes av skatteloven § 18-5 åttende ledd og iverksettelsesbestemmelsen for eigedomsskattelova § 8

8.2.1 Anlegg for overføring og distribusjon av elektrisk kraft som omfattes av begrepet ”verk og bruk” i eigedomsskattelova § 4

Ved kraftskattereformen ble det forutsatt at eigedomsskattelova § 8 skulle tre i kraft både for kraftproduksjonsanlegg og for ” anlegg for overføring og distribusjon av elektrisk kraft.” Ikraftsettelsen er utsatt flere ganger. For ” anlegg for overføring og distribusjon av elektrisk kraft” ble ikraftsettelsen av eigedomsskattelova § 8 sist utsatt til 1. januar 2004, jf. kgl.res. av 30. november 2001 nr. 1130.

Den vedtatte ikrafttredelsesbestemmelsen for eigedomsskattelova § 8 er altså begrenset til ”anlegg for overføring og distribusjon av elektrisk kraft.”. Tilsvarende er verdsettelsesregelen i skatteloven 1911 § 37 bokstav a fjerde ledd, jf. nå skatteloven 1999 § 18-5 åttende ledd, begrenset til formue i: ” anlegg for overføring og distribusjon av elektrisk kraft (…)”

De to bestemmelsene må forutsetningsvis ha sammenfallende virkeområde og omfatte samme type driftsmidler.

Som nevnt i avsnitt 3.1 er det eigedomsskattelova § 4 som gir hjemmel for beskatning av overføringsanlegg for elektrisk kraft. Eigedomsskattelova § 4 annet ledd annet punktum gir kommuner rett til å utskrive eiendomsskatt på ”faste eiendommer”, herunder ”verk og bruk”. Som også nevnt i punkt 2.1 følger beskatningsretten for overføringsanlegg av langvarig praksis, jf. Ot.prp.nr. 23 (1995-96) avsnitt 12.2.3 side 149, om takseringspraksis for overføringsanlegg etter byskattelov § 5:

Kraftlinjer, transformatorer og fordelingsnett med installasjoner regnes som faste eiendommer som det kan utskrives eiendomsskatt på etter eiendomsskatteloven § 4. I takseringspraksis blir linjer, mv. normalt taksert på grunnlag av teknisk verdi redusert med slit og elde.”

I Ot.prp. nr. 23 (1995-96) avsnitt 12.5.5 ble det uttrykkelig uttalt at departementet ” foreslår ingen endringer i adgangen til å utskrive eiendomsskatt for overførings- og distribusjonsanlegg som følger av eigedomsskattelova § 4.”

Dersom et driftsmiddel som del av overføringsanlegg skal tas med i eiendomsskattegrunnlaget, må driftsmidlet i prinsippet også omfattes av begrepet ”verk og bruk” i eigedomsskattelova § 4 annet ledd annet punktum, som er hjemmelen for beskatning av eiendom/overføringsanlegg.

Driftsmidler/del av overføringsanlegg som ikke kan anses som del av ”verk og bruk”, vil heller ikke kunne inngå i verdsettelsesgrunnlaget for eiendomsskatt etter de vedtatte regler.

Om grensedragning for fastlegging av innholdet i de vedtatte regler i nevnte relasjoner, se nedenfor.

Dersom det etter en vurdering skulle vise seg at begrepet ”verk og bruk” i eigedomsskattelova § 4 annet ledd også omfatter driftsmidler eller deler av nettanlegg som ikke omfattes av verdsettelsesregelen i skatteloven § 18-5 åttende ledd, må eiendomsskattegrunnlaget for disse driftsmidlene/eiendommene fastsettes ved taksering etter byskattelov § 5.

Departementet legger til grunn at en ved verdsettelse etter skatteloven § 18-5 åttende ledd skal ta utgangspunkt i hvilke driftsmidler som etter reglene i skatteloven omfattes av utrykket ”anlegg for overføring og distribusjon av elektrisk kraft”, det vil si de driftsmidler som omfattes av saldogruppe g i skatteloven § 14-43.

8.2.2 Vedtatte regler omfatter bare særskilte driftsmidler i overføringsanlegg som avskrives i saldogruppe g

Ved kraftskattereformen ble det lovfestet at særskilte driftsmidler i nettvirksomhet, dvs. ” linjer, kabler, transformatorer og koblingsanlegg” skulle avskrives med en saldosats på 5 pst., jf. Ot.prp. nr. 23 (1995-96) avsnitt 12.5.3. Denne forutsetning kom til uttrykk ved en tilføyelse til skatteloven 1911 §§ 44 A-2 og 44 A-5 begge bokstav g, som regulerte avskrivningsreglene for bygg og anlegg mv (bygg og anleggsgruppen). Det ble lovfestet at saldogruppe g også skulle omfatte ” anlegg for overføring og distribusjon av elektrisk kraft og elektroteknisk utrustning i kraftforetak.” Som kommentar til innføring av bestemmelsen het det i Ot.prp. nr. 23 (1995-96):

Driftsmidler som inngår i anlegg for overføring og distribusjon av kraft vil normalt være å anse som ”anlegg” etter skatteloven § 44 A-2 bokstav g, og saldoavskrives med 5 pst., jf. § 44-5. Departementet anser det hensiktsmessig at det lovfestes i § 44 A-2, jf. 44 A-5 at linjer, kabler, transformatorer, koblingsanlegg og lignende elektroteknisk utrustning (unntatt generatorer) i kraftforetak skal saldoavskrives med denne satsen.”

For øvrige driftsmidler som ikke ble ansett som særlige for nettvirksomhet, foreslo departementet at de alminnelige regler og satser i skatteloven 1911 § 44 A skulle legges til grunn. Dette ville gjelde ”driftsmidler som også er vanlige i andre næringer, som for eksempel bygninger, transportmidler, måleapparater og EDB- og teleutstyr.” Man ville ikke innføre særlige avskrivningsregler for slike driftsmidler selv om de måtte være knyttet til nettvirksomhet. Avskrivingsreglene for denne type driftsmidler skulle ikke variere avhengig av næring.

Den nevnte særregel for særskilte driftsmidler i nettvirksomhet ble senere inntatt i skatteloven 1999 §§ 14-41 og 14-43 begge bokstav g, imidlertid slik at den gjaldt elektroteknisk utrustning ” i kraftanlegg”, ikke ”i kraftforetak” som i den opprinnelige bestemmelsen. Noen realitetsendring var ikke tilsiktet.

Fra og med inntektsåret 2002 er ” anlegg for overføring og distribusjon av elektrisk kraft og elektroteknisk utrustning i kraftforetak” skilt ut som egen gruppe g i avskrivningssystemet. Avskrivningssatsen som siden inntektsåret 2000 var redusert til 2 pst., ble øket til 5 pst., jf. Ot.prp. nr. 1 (2001-2002) avsnitt 3.6 og Innst.O. nr. 3 (2001-2002). I forarbeidene er det vist til at bestemmelsen skulle omfatte de særskilte driftsmidler i nettvirksomhet og tilsvarende driftsmidler i kraftproduksjon som man ved kraftskattereformen lovfestet at kunne avskrives med 5 pst., jf. Ot.prp. nr. 23 (1995-96) avsnitt 12.5.3 som nevnt foran. Forutsetningen om at driftsmidler som ikke er særskilte for nettvirksomheten skulle følge de alminnelige regler, ble med andre ord videreført.

Endringen fra og med 2002 innebærer for eksempel at eventuelle bygg knyttet til nettvirksomheten, fortsatt blir å avskrive som bygg, dvs. i saldogruppe h og med en sats på 4 pst., jf. skatteloven § 14-43 første ledd bokstav h. Dette vil gjelde bygg som ikke kan anses som del av selve overføringsanlegget.

Den konsekvente bruk av begrepet ”anlegg for overføring og distribusjon av elektrisk kraft” både i ikrafttredelsesbestemmelsen for eigedomsskattelova § 8, verdsettelsesregelen i skatteloven § 18-5 åttende ledd og i de særskilte avskrivningsregler i saldogruppe g for overføringsanlegg, tilsier at begrepet skal ha sammenfallende innhold i forhold til alle de nevnte regler. Også den underliggende sammenheng mellom nevnte regler og den samtidige vedtakelse av disse viser entydig i denne retning. Uten andre lovtiltak antas at dette må anses som gjeldende rett ved den forutsatte iverksettelse av eigedomsskattelova § 8 fra og med 1. januar 2004.

I denne sammenheng presiseres at også annen elektroteknisk utrustning som måtte være særskilt for nettvirksomhet, skal avskrives i saldogruppe g. Dette gjelder for eksempel datastyrte styringssystemer.

8.2.3 Konkrete avgrensningsspørsmål ved tolkning av de vedtatte regler

Driftsmidler som anses som ”faste eiendommer” eller ”verk og bruk” etter eigedomsskattelova § 4 men som ikke er særskilte for nettvirksomhet, omfattes ikke

Bygninger og tomter er faste eiendommer og vil etter omstendighetene også kunne inngå i begrepet ”verk og bruk”. Slike driftsmidler i nettvirksomhet vil således kunne være objekt for eiendomsskatt. Som det fremgår av avsnitt 3.3 vil bygninger og tomter knyttet til nettvirksomhet i praksis også være omfattet av gjeldende eiendomsskattetakster for overføringsanlegg.

Det antas imidlertid at bygninger og tomter ikke kan anses som særskilte driftsmidler i nettvirksomheten og heller ikke skal avskrives etter de særlige regler i skatteloven § 14-41 bokstav g slik denne lyder fra og med inntektsåret 2002. Tilsvarende legges til grunn at bygninger og tomter ikke vil være omfattet av den vedtatte ikrafttredelsesbestemmelse for eigedomsskattelova § 8. Slike driftsmidler i nettvirksomhet vil fortsatt måtte undergis taksering etter gjeldende regler i byskatteloven §§ 4 og 5.

Driftsmidler som ikke kan anses som ”faste eigedomar” eller ”verk og bruk” etter esktl. § 4 omfattes ikke.

Det fremgår ovenfor at driftsmidler som transportmidler, måleapparater, EDB- og teleutstyr ikke anses som særskilt for nettvirksomhet og at de allerede av den grunn ikke antas omfattet av verdsettelsesregelen i skatteloven § 18-5 åttende ledd, og heller ikke i eiendomsskattegrunnlaget.

Avgrensningspørsmål i denne relasjon vil først og fremst knytte seg til annen mulig fast ”elektroteknisk utrustning” i nettvirksomheten, og som er særskilt for slik virksomhet og som derfor også skal avskrives i saldogruppe g, jf. skatteloven §14-43 bokstav g. Aktuelt utstyr vil f. eks være databaserte styringssystemer.

Etter det opplyste om gjeldende takseringspraksis etter byskatteloven vil slikt utstyr ikke inngå i eiendomsskattetakstene.

Et eksempel på dette kan være databaserte styringssystemer som vil falle inn under ”verk og bruk”-begrepet i eigedomsskattelova § 4. Etter det som er omtalt av takseringspraksis etter byskatteloven § 5 har ikke slike driftsmidler vært omfattet av takseringen. Etter objektet avgrensninger i eigedomsskattelova § 4 vil slike driftsmidler falle utenfor det som skal inn i verdsettelsesgrunnlaget i skatteloven § 18-5 åttende ledd.

Driftsmidler i saldogruppe g som er knyttet til kraftproduksjon og overføringsanlegg som ikke er tilknyttet monopolreguleringen omfattes ikke

Driftsmidler som knyttes til kraftproduksjon og som kan anses som en del av kraftanlegget, skal i utgangspunktet inngå i verdsettelsesgrunnlaget for selve kraftanlegget etter skatteloven § 18-5 første til sjette ledd. Slike driftsmidler skal ikke også inngå i verdsettelsesgrunnlaget etter skatteloven § 18-5 åttende ledd.

Etter den endringen i avskrivningsreglene for saldogruppe g som ble foretatt ved kraftskattereformen og som fra og med 2002 er skilt ut som egen saldogruppe, omfattes også ”elektroteknisk utrustning i kraftforetak”. Det fremgår av forarbeidene at man ved bruk av dette utrykket bl.a. mente å omfatte driftsmidler i kraftproduksjonsanlegg som er av samme type som de særskilte driftsmidlene i nettvirksomhet. Det vises til Ot.prp. nr. 23 (1995-96) kap. 6.6.4 hvor det heter:

”(…)Departementet foreslår at særskilte driftsmidler i nettvirksomhet saldoavskrives med en sats på 5 pst., jf. nærmere omtale i avsnitt 12.5.5. For å oppnå likebehandling mellom samme type driftsmidler i nett og kraftverk, forutsetter departementet at transformatorer, koblingsanlegg, kabler mv. i kraftverk saldoavskrives etter samme sats.”

På dette grunnlag ble det i proposisjonens avsnitt 12.5.3 jf. sitat i avsnitt 8.2.2 foran, foreslått at også elektroteknisk utstyr i kraftforetak skal avskrives i saldogruppe g. I kommentaren til §§ 44 A-2 og 44 A-5 begge bokstav g, ble følgende typer driftsmidler både i nettvirksomhet og i kraftproduksjon forutsatt omfattet: ” linjer, kabler, transformatorer, koblingsanlegg og lignende elektroteknisk utstyr (unntatt generatorer)”.

Den mest aktuelle elektrotekniske utrustning i kraftanlegg som antas å falle inn under bestemmelsen, er såkalte produksjonslinjer og transformatorer mv som er nødvendige for overføring av kraft fra kraftanlegget til sentralnettet. Slike anlegg er ikke omfattet av NVEs monopolkontroll. Slike anleggsdeler skal avskrives i saldogruppe g, men forutsettes å inngå i kraftanleggsformuen. Slike driftsmidler vil forutsetningsvis også anses hensyntatt ved verdsettelse av eiendomsskattegrunnlaget for kraftanlegg.

En sammenfatning blir at linjer, kabler, transformatorer, koblingsanlegg og lignende elektroteknisk utstyr (unntatt generatorer ) som er knyttet til kraftproduksjonsvirksomhet og som avskrives i saldogruppe g, ikke inngår i verdsettelsesgrunnlaget for overføringsanlegg .

Driftsmidler som ikke er særskilte for nettvirksomhet og som ikke avskrives i saldogruppe g omfattes ikke

Under avsnitt 3.3 er omtalt at bygg, for eksempel administrasjonsbygg, og tomter som inngår i nettvirksomhet, ikke antas omfattet av ikrafttredelsesbestemmelsen for eigedomsskattelova § 8 for overføringsanlegg eller i verdsettelsesregelen i skatteloven § 18-5 åttende ledd.

Et annet eksempel kan være goodwill som for eksempel måtte være aktivert ved erverv av nettvirksomhet, jf. avsnitt 5.3. Det samme gjelder andre immaterielle rettigheter som ikke kan anses som objekt for eiendomsskatt etter eigedomsskattelova § 4.

Av andre praktiske eksempler nevnes teleoverføringsanlegg som etter Rt. 2002 s. 94 i utgangspunktet kan anses som objekt for eiendomsskatt etter eigedomsskattelova. Etter liberalisering av telemarkedet er det herunder særlig aktuelt å nevne fiberoptiske telenett hvor fiberkabler kan være tvunnet rundt strømførende kabler. Det er noe ulikt hvordan henholdsvis kraftoverførings- og teleoverføringsvirksomheten i slike tilfeller er organisert. Mange kraftforetak har splittet overførings- og teleoverføringsvirksomheten i ulike foretaksenheter. Det kan fortsatt ikke utelukkes at kraftoverførings- og teleoverføringsanlegget kan være eiet av samme foretak.

Ovennevnte typer driftsmidler vil ikke omfattes verken av ikrafttredelsesbestemmelsen for eigedomsskattelova § 8 eller av verdsettelsesregelen i skatteloven § 18-5 åttende ledd. Disse bestemmelsene forutsetter som nevnt at driftsmidlet benyttes til overføring og distribusjon av elektrisk kraft. Driftsmidler som benyttes i teleoverføringsanlegg faller derfor utenfor det som skal verdsettes som anlegg for overføring og distribusjon av elektrisk kraft etter nevnte bestemmelser.

Dette gjelder selv om deler av teleoverføringsanlegg frem til og med inntektsåret 2001 eventuelt ble avskrevet i saldogruppe g. I en uttalelse av 8. oktober 1996, inntatt i Utv. 1997 s. 295, har departementet lagt til grunn at bygninger, master og tårn hvor driftsmidler i telenettet er montert, samt kulverter og andre varige fremføringskanaler for kabler, skal avskrives i saldogruppe g. Departementet fant ellers at øvrige deler av telenettet som det tjenesteproduserende og inntektsskapende driftsmiddel i nettvirksomhet, ikke kunne anses som anlegg i saldoreglenes forstand. Telenettet skulle derimot avskrives samlet i saldogruppe d (maskingruppen).

8.3 Den vedtatte verdsettelsesnorm i skatteloven § 18-5 åttende ledd

8.3.1 Utgangspunkter

Verdsettelsesnormen for formue i overføringsanlegg ble ved kraftskattereformen fastsatt i skatteloven 1911 § 37 bokstav a til ” skattemessig verdi pr. 1. januar i ligningsåret.” Bestemmelsen er senere videreført i skatteloven § 18-5 åttende ledd. Det var også denne verdsettelsesnorm som ble forutsatt å skulle legges til grunn som eiendomsskattegrunnlag ved iverksettelse av eigedomsskattelova § 8 .

I Ot.prp. nr. 23 (1995-96) avsnitt 12.5.5 uttales det:

”Departementet mener videre at eigedomsskattelova § 8 bør iverksettes også for overførings- og distribusjonsanlegg. Dette innebærer at grunnlaget for eiendomsskatt for linjer mv. blir formuesverdien etter skatteloven, dvs. den skattemessige balansen som er satt opp for overskuddskatten.”

Etter iverksettelse av eigedomskattelova § 8 vil regelen i byskatteloven § 5 om at eiendommen skal takseres til omsetningsverdi, ikke lenger gjelde direkte. Etter skatteloven § 4-1 skal skattepliktig formuesverdi svare til omsetningsverdien. Denne regel gjelder også etter vedtakelse av skatteloven § 18-5 åttende ledd. Bestemmelsene i § 18-5 gir imidlertid spesialregler som går foran eller som må anses for å presisere hovedbestemmelsen i § 4-1 på sitt område. Forutsetninger om eiendomsskattegrunnlagets forhold til omsetningsverdien av anlegget, kan dessuten utledes av Stortingets angitte forutsetninger ved vedtakelsen av kraftskattereformen, jf. foran.

Med ” skattemessig verdi” refereres til det saldogrunnlag pr. 31 desember som driftsmidlene er oppført i saldoskjemaet, RF – 1084, i selvangivelsen for det forutgående inntektsår og som legges til grunn ved ligningen.

Med ” skattemessig verdi” menes kostpris med fradrag for skattemessige avskrivninger og tillegg for påkostninger. Om utgangspunktet for fastsettelse av skattemessige inngangsverdier for eiere av overføringsanlegg pr. 1. januar 1997, vises det til kapittel 5.

For påkostninger, nyinvesteringer og anlegg ervervet ved kjøp etter 1. januar 1997 vil skattemessig inngangsverdi settes til anskaffelseskost. Ved erverv av overføringsanlegg i forbindelse med omorganiseringer behandlet med såkalt skattemessig kontinuitet, vil erverver normalt ha overtatt overdragers skattemessige inngangsverdier.

8.3.2 Betydningen av eiendomsskatt fortsatt er en objektskatt

Eigedomsskattelova bygger på at eiendomsskatt er en objektskatt. Dette innebærer at det ved verdsettelsen også av overføringsanlegg etter de vedtatte regler i utgangspunktet, ikke skal tas hensyn til særlige forhold som knytter seg til den enkelte eiers utnytting av eiendommen.

8.3.3 Skattemessig inngangsverdi for driftsmidler eiet av samme foretak siden 1. januar 1997

Skattemessig inngangsverdi for driftsmidler eiet av samme foretak siden 1. januar 1997 vil nå være den inngangsverdi som ble fastsatt etter overgangsregel til §§ 19 e, 26 c og 136 annet ledd bokstav A nr. 2, redusert med avskrivninger korrigert for påkostninger i perioden.

8.3.4 Skattemessig verdi for erverver av nettanlegg/anleggsdeler ved kjøp og omorganiseringer etter 1. januar 1997

Utgangspunktet er at erverver får legge sin kostpris, det vil si vederlaget ved ervervet er det lagt til grunn som skattemessig inngangsverdi. Etter det opplyste er det observert at overføringsanlegg har vært omsatt til til dels langt høyere verdier enn bokførte skattemessige verdier. Det legges imidlertid til grunn at mange kjøp av overføringsanlegg har skjedd med såkalt skattemessig kontinuitet. Kjøperen viderefører da overdragers skattemessige inngangsverdier.

8.3.5 Skattemessig verdi for påkostninger på overføringsanlegg

Det er uttalt følgende i Ot.prp. nr. 23 (1995-96) side 154:

”I tråd med det som ellers er vanlig i skattelovgivningen, foreslår departementet at historisk kost skal legges til grunn som hovedprinsipp for det skattemessige avskrivningsgrunnlaget. Som grunnlag for tarifferingen i nettet er det fastsatt regnskapsmessige verdier etter et enhetlig opplegg der en har siktet mot å anslå historisk kost. Departementet foreslår at regnskapsmessige verdiene pr. 1. januar 1996 legges til grunn som skattemessige åpningsbalanser for de eksisterende driftsmidler.

(…)

Ved nyinvesteringer skal historisk anskaffelseskost legges til grunn for de skattemessige avskrivningene i nettvirksomheten, på samme måten som i annen næringsvirksomhet.”

Det legges etter dette til grunn at skattemessig verdi for påkostninger i overføringsanlegg etter 1. januar 1997 skal settes lik kostpris, i tråd med alminnelige skatterettslige prinsipper.

9 Gjennomføring av verdsettelse etter skatteloven § 18-5 åttende ledd

9.1 Dagens rapportering av skattemessige verdier for overføringsanlegg og driftsmidler i overføringsanlegg som går inn i saldogruppe g

De vedtatte regler forutsetter at fastsettelse av eiendomsskattegrunnlaget skal inngå som en del av ligningen og baseres på de samme regler om skatte- og oppgaveplikt øvrige skattarter. Eiendomsskattegrunnlaget for overføringsanlegg vil således bli å fastsette for den enkelte skattyter ut fra de samme tilordningsregler som gjelder for inntektsbeskatningen.

I Lignings-ABC 2002 side 575 uttales følgende om hvilke driftsmidler i nettvirksomhet som skal anses som ett driftsmiddel. De anleggsdeler som anses som ett driftsmiddel skal også rapporteres på særlig saldoskjema (RF – 1084).

”Alle driftsmidler i nettvirksomhet skal saldoavskrives, jf. sktl. § 14-41 og 14-43. De særskilte driftsmidlene i nettvirksomhet går under samlebetegnelsen elektroteknisk utrustning i kraftforetak. Denne gruppen skal saldoavskrives med 2 pst. Når det gjelder spørsmålet om hva som skal anses som ett driftsmiddel i forhold til begrepet elektroteknisk utrustning i kraftforetak, skal alle komponentene i hhv. sentralnett, regionalnett, og distribusjonsnett så som linjer, kabler, bryterfelt, koblingsanlegg og transformatorer med tilhørende bygningsmessige konstruksjoner og som til sammen utgjør de enkelte nett og er forutsetninger for dets funksjon, anses som ett driftsmiddel. Sentral-, regional- og distribusjonsnettet anses som forskjellige driftsmidler.”

EBLs medlemsbedrifter har angitt at ovennevnte retningslinjer legges til grunn ved deres rapportering til ligningsmyndighetene.

9.2 Verdsettelse ved ligning av den enkelte skattyter

Etter dagens regler vil de aller fleste eiere av overføringsanlegg ikke være formueskattepliktige. I praksis skjer det ingen formuesbeskatning av de verdiene som ligger i overføringsanleggene, utover formuesbeskatning av de aksjer eller andeler i nettselskaper som måtte være eiet av private/forskuddspliktige skattytere.

Fastsettelse av aksjeselskapers bruttoformue blir således angitt i selvangivelsen for ikke- børsnoterte selskaper, og da utelukkende for å danne grunnlag for verdsettelsen av formuesverdi på aksjene i selskapet. For deltakerlignede selskaper vil det tilsvarende bare være behov for rapportering av formuesverdier på selskapets eiendeler i den utstrekning eierne av foretaket er forskuddspliktige.

Det foretas således egentlig ingen fastsettelse av formuesverdien for overføringsanlegg med sikte på formuesligning av eierne. Tilsvarende er det i selvangivelsesskjemaene for AS ikke angitt noen kopling mellom selskapenes angivelse av skattemessige verdier i saldoskjema for driftsmidler som vedrører overføringsanlegg i saldogruppe g (RF 1084) og selvangivelsens angivelse av formuesverdier av fast eiendom (RF 1028 punkt 401). Tilsvarende gjelder for selskapsoppgaven for ANS (RF-1215 punkt 101-150) og deltakernes angivelse av andel av selskapets nettoformue i RF- 1221.

Fastsettelse av eiendomsskattegrunnlag etter skatteloven § 18-5 åttende ledd etter iverksettelse av eigedomsskattelova § 8 vil således kreve at skjemaene utvikles slik at de er egnet for bruk både for angivelse av skattemessig nedskrevne verdier i forhold til den løpende inntektsbeskatning og i forhold til eiendomsbeskatningen.

Formuesverdi for overføringsanlegg som i sin helhet eies av et selskapslignet foretak, vil således i sin helhet bli fastsatt på dette selskaps hånd.

Overføringsanlegg som eies av flere i fellesskap vil kunne være organisert slik at eierne deltakerlignes, for eksempel i ansvarlige selskap eller interkommunale selskap med udelt ansvar. Disse skal deltakerlignes etter nettometoden, jf. skatteloven § 2-2 tredje ledd jf. § 10-40 første ledd. Unntaket fra deltakerligning etter nettometoden i § 10-40 tredje ledd annet punktum gjelde bare for selskap som driver kraftproduksjon. For eiere som deltakerlignes etter nettometoden fastsettes formuesverdien under ett, for deretter å fordeles på deltakerne etter deres respektive eierandeler i selskapet, jf. skatteloven § 4-40 første ledd.

10 Kommunefordeling av skattemessig verdi for anlegg som ligger i flere kommuner

10.1 Innledning

Verdsettelse av overføringsanlegg vil, som det fremgår av forrige punkt, skje på den enkelte eiers hånd ut fra de tilordningsregler som gjelder ved inntektsbeskatning. Verdsettelsen vil avspeile den verdi av overføringsanlegget som skal tilordnes den enkelte eier/skattyter. Verdsettelsen vil være uavhengig av i hvilke kommuner de underliggende anleggsdeler faktisk ligger.

Den ligningsmessig fastsatte verdi etter skatteloven § 18-5 åttende ledd vil med andre ord måtte fordeles mellom de berørte kommuner.

Verken ved kraftskattereformen eller senere er det fastsatt regler om kommunefordeling av eiendomsskattegrunnlaget for overføringsanlegg. Ved overgangsregel av 18. desember 1998 ble det fastsatt fordelingsregler for eiendomsskattegrunnlag for kraftanlegg basert på historisk fordeling mellom kommunene. Denne regel gjaldt bare eiendomsskattegrunnlaget for kraftanlegg. Regelen gjaldt ikke overføringsanlegg. Dessuten ble den opphevet i forbindelse med vedtakelsen av de nye fordelingsreglene for kraftanlegg i eigedomsskattelova § 8 A.

Det finnes heller ikke andre regler i skattelovgivningen som kan danne grunnlag for kommunefordeling av eiendomsskattegrunnlaget for overføringsanlegg. Nye regler må derfor utvikles.

Hovedforutsetninger og -siktemål for utvikling av kommunefordelingsregler må være at kommunefordelingen skal være i samsvar med verdien av de særskilte driftsmidler i overføringsanlegget som ligger i den enkelte kommune. Videre bør en søke å begrense omfordelingsvirkningene i forhold til fordeling av eiendomsskatten etter dagens takseringssystem. Disse målene ligger også til grunn for gjeldende kommunefordelingsregler for eiendomskattegrunnlaget for kraftanlegg, jf. blant annet Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) avsnitt 16.3.1.1.2 og 16.3.1.1.4. Videre må det i tråd med forutsetningene for vedtakelsen av eigedomsskattelova § 8 for overføringsanlegg, være et siktemål at fordelingsreglene i minst mulig grad gir opphav til tvister.

Nedenfor skisseres kort mulige modeller for kommunefordeling av eiendomsskattegrunnlaget for overføringsanlegg.

10.2 NVE beregner fordelingsnøkler basert på sine registrerte og kommunefordelte verdier på alle anleggsdeler i overføringsanlegg i sentral-, regional- og distribusjonsnettet

Gjeldende kommunefordelingsregler for eiendomsskattegrunnlaget for kraftanlegg bygger på en slik modell, jf. eigedomsskattelova § 8 A. Det legges til grunn at kommunefordelingsregler for eiendomsskattegrunnlaget for kraftanlegg og eiendomsskattegrunnlaget for overføringsanlegg så langt det lar seg gjøre bør bygge på de samme prinsipper. En slik modell forutsetter at en har informasjon om nøyaktig kommuneplassering av anleggsdelene i sentral-, regional- og distribusjonsnettet.

Drift av elektriske anlegg krever konsesjon, jf. energiloven kapittel 4. I energiloven skilles det mellom anleggskonsesjon jf. § 3-1, og områdekonsesjon, jf. § 3-2. Anleggskonsesjon gis for anlegg hvor spenningsnivået er over 1000 volt vekselstrøm/1500 volt likestrøm, jf. forskrift 7. desember 1990 energilovforskriften gjelder dette i praksis sentral- og regionalnettet. Områdekonsesjon gis hovedsakelig for distribusjonsnettet, jf. energilovforskriften § 3-3, men kan i enkelte tilfeller også gis til sentral- og regionalnett, jf. energilovforskriften § 3-3 annet ledd. Om dette, se også Ot.prp. nr. 23 (1995-96) avsnitt 3.3 Om overføring og fordeling. Etter det departementet kjenner til har NVE opplysninger om kommuneplassering av anleggsdeler i sentral- og regionalnettet. NVE krever at selskapene gir slike opplysninger i sentral- og regionalnettet som en del av vilkårene for at det skal gis anleggskonsesjon, jf. energiloven § 3-4 jf. energilovforskriften § 3-2. I praksis har NVE ikke krevd opplysninger om kommuneplassering av anleggsdelene i distribusjonsnettet som en del av konsesjonen.

Ved bruk av en slik modell vil det derfor være behov for å innhente opplysninger om kommuneplasseringen av anleggsdelene i distribusjonsnettet. Særlig i de større byene vil det være et stort antall slike anleggsmidler i distribusjonsnettet innenfor den enkelte kommune. Dermed vil det være behov for å innføre opplysningsplikt for selskapene om plassering av det enkelte driftsmiddel. Etter det departementet kjenner til er det grunn til å tro at flere nettselskaper ikke har opplysninger om kommuneplassering av de enkelte anleggdeler i sitt distribusjonsnett. Et kartleggingsarbeid for slike anleggsdeler vil derfor være en omfattende og ressurskrevende oppgave for selskapene, og vil trolig komme til å ta lang tid.

Da ikke alle kommuner i Norge skriver ut eiendomsskatt, vil det ved en slik fordeling være i nettselskapenes interesse å få henført anleggsdeler til slike kommuner for å begrense utskrevet eiendomsskatt. Det vil derfor også være nødvendig å utpeke et myndighetsorgan til å føre kontroll med riktigheten av kommuneplasseringen av driftsmidlene, i alle fall på distribusjonsnettnivå. Dette vil være en tid- og ressurskrevende oppgave.

Dersom denne modellen velges for kommunefordelingsregler vil det etter ovenstående ta lang tid før et regelverk kan være på plass, og iverksettelse av eigedomsskattelova § 8 vil måtte utsettes tilsvarende.

10.3 Oppnevne en sakkyndig sentral fordelingsnemnd

En slik nemnd måtte nødvendigvis ha et regelverk eller retningslinjer å fordele eiendomsskategrunnlaget ut i fra. Uten et forholdsvis detaljert regelverk til bruk for en slik sakkyndig nemnd, ville fordelingen kunne gi opphav til tvister og ikke være i tråd med forutsetninger og mål for kommunefordelingsreglene for øvrig. Dermed fremstår dette alternativet som svært ressurskrevende. Dessuten vil dette medføre en form for videreføring av dagens takstnemndsystem som ikke antas å ville medføre vesentlig administrativ forenkling og kostnadsbesparelser.

10.4 La berørte kommuner foreta fordelingsskjønn

Departementet har antatt at kommunene kan inngå avtale om fordeling av eiendomsskatteinntektene fra kraftanlegg. Dersom kommunene skal foreta fordelingsskjønn må dette skje som ledd i slik avtale. Departementet antar at dette også ville måtte gjelde i forhold til eiendomsskatteinntekter for overføringsanlegg. Imidlertid fremstår det som lite tilfredsstillende å erstatte grunnleggende kommunefordelingsregler med en slik avtalebasert ordning. En slik modell ivaretar ikke nødvendigvis målsettingen om å fordele eiendomsskattegrunnaget etter beliggenheten av de særskilte driftsmidlene i overføringsanlegget. Det antas også at en slik modell vil være egnet til å medføre tvister kommuner i mellom.

10.5 Pålegge skattyterne å angi de skattemessige verdier basert på plassering av de enkelte anleggsdeler

Det vises til gjennomgangen ovenfor i avsnitt 9.1 hvor det fremgår at den enkelte nettype anses som ett driftsmiddel ved rapportering til bruk for ligningen. Dette medfører at den skattemessige verdien som oppgis ved ligningen gjelder alle anleggsdelene som inngår i den enkelte nettype. Det vil være en svært vanskelig og ressurskrevende oppgave for selskapene dersom de skulle bli pålagt å bryte ned denne verdien til fordeling på de enkelte anleggsdelene. Antakelig vil det heller ikke la seg gjøre i praksis. Trolig måtte man omdefinere driftsmiddelbegrepet og foreta en ny taksering/vurdering av de enkelte anleggsdeler selskapene har.

10.6 Sjablonregler basert på linjelengde, transformatoreffekt

Dersom kommunefordelingsreglene skal bygge på sjablonregler forutsetter dette også at man har informasjon om kommunevis plassering av anleggsdelene i det enkelte nett. Som gjort rede for ovenfor, finnes ikke slik informasjon på distribusjonsnettnivå i dag og det vil trolig ta lang tid før slike opplysninger foreligger dersom det skal settes i gang et slikt arbeide. Dessuten ligger det i sjablonreglers natur at de kan fremstå som lite treffsikre i forhold til de underliggende verdier. Dette vil kunne medføre omfordelingsvirkninger av eiendomsskattegrunnlaget i forhold til de verdier det i dag skrives ut eiendomsskatt på i den enkelte kommune og skape tvister mellom kommuner.

11 Vurdering av vedtatte regler i skatteloven § 18-5 åttende ledd, jf. eigedomsskattelova § 8 i forhold til Stortingets forutsetninger ved kraftskattereformen

11.1 Innledning

Det vises til gjennomgangen av Stortingets forutsetninger for vedtakelsen av ikrafttredelse av eigedomsskattelova § 8 for overføringsanlegg i kapittel 6. Det vises også til gjennomgangen av mulige nye eller endrede forutsetninger for vedtakelsen i kapittel 6. I det følgende vurderes holdbarheten av de bærende premisser for iverksetting av eigedomsskattelova § 8 for overføringsanlegg.

11.2 De nye regler vil treffe markedsverdien bedre enn det eksisterende regimet

11.2.1 Betydningen av Høyesteretts dom av 12. februar 1999, Rt. 1999 side 192

Høyesterettsdommen gjaldt verdsettelsesprinsippene for eiendomsskatt etter gjeldende regler i byskatteloven § 5, nærmere bestemt om overføringsanlegg skulle takseres til substansverdi eller avkastningsverdi. Byskatteloven § 5 bestemmer at verdsettelsen skal ta hensyn til hva eiendommen er verdt etter ”sin beskaffenhet, anvendelighet og beliggenhet”. Høyesterett kom til at en ved verdsettelse av overføringsanlegg ikke kan legge til grunn avkastningsverdi basert på driftsmidlenes bokførte verdi, ut fra de takseringsprinsipper som er utviklet gjennom rettspraksis. Bokført verdi ble ansett å ha liten sammenheng med eiendomsskattens karakter av objektskatt og anleggets beskaffenhet, anvendelighet og beliggenhet, slik byskatteloven § 5 gir anvisning på. Høyesterett uttalte videre på side 202:

”- Selv om dette forholdet ikke er avgjørende for mitt syn på saken, nevner jeg også at takseringen for eiendomsskatt forutsetningsvis skal gjelde for perioder på 10 år, og at det derfor vil kunne være vanskelig å bygge på prisforskrifter som raskt endres. Som tidligere nevnt ble prisforskriftene vesentlig endret i 1997, og avkastningsverdien avhenger nå av hvor effektivt det enkelte anlegget drives. De nye reglene illustrerer ytterligere problemer med å bygge på en avkastningsverdi.”

Spørsmålet blir derfor om denne begrunnelsen har betydning etter en iverksettelse av eigedomsskattelova § 8 for overføringsanlegg, med skattemessige verdier som verdsettelsesgrunnlag jf. ikrafttredelsesbestemmelsen til eigedomsskattelova § 8.

Allerede da eigedomsskattelova ble vedtatt i 1975 var det klart at man ønsket å bygge verdsettelsen av eiendomsskattepliktig eiendom på formuesfastsettelsen året før skatteåret, jf. eigedomsskattelova § 8. Formuesverdien etter hovedregelen i skatteloven § 4-1 fastsettes ut fra andre prinsipper enn dem som kan utledes av byskatteloven § 5, jf. ovenfor i kapittel 4. Formuesverdien etter denne regel tar ikke hensyn til omsetningsverdien ut fra beskaffenhet, anvendelighet eller beliggenhet, slik byskatteloven § 5 gir anvisning på. Eiendomsskattens karakter av å være objektskatt ligger fast også etter en iverksettelse av eigedomsskattelova § 8. Dette kan likevel ikke være til hinder for at man ved lovvedtak eventuelt innfører et nytt verdsettelsesprinsipp. Dommen i Rt. 1999 side 192 har etter departementets oppfatning mest historisk interesse og anses ikke å være til hinder for ikrafttredelse av eigedomsskattelova § 8 for overføringsanlegg.

Det ble ved kraftskattereformen forutsatt at en formuesverdsettelse i overføringsanlegg basert på skattemessige verdier på grunn av tariffreguleringsregimet, ville være i samsvar med salgsverdien av en ny linje, jf. Ot.prp. nr. 23 (1995-96) avsnitt 12.5.5. Dette utgangspunktet ligger fremdeles fast, jf. nedenfor i avsnitt 10.2. Uavhengig av dommen i Rt. 1999 side 192 kan det likevel reises spørsmål om skattemessige verdier er et godt mål på verdien i eiendomsskattesammenheng ut fra de forutsetninger som lå til grunn for Stortingets vedtak om ikrafttredelse av eigedomsskattelova § 8 for overføringsanlegg.

11.2.2 Betydningen av Høyesteretts dom av 23. januar 2002, Rt. 2002 s. 94 om eiendomsbeskatning av telenettanlegg

Det vises til gjennomgangen av dommen ovenfor i avsnitt 7.3. Spørsmålet er om den verdiøkning muligheten for å benytte overføringsanlegg til teleoverføring kan gi, skal hensyntas i eiendomsskattegrunnlaget for overføringsanlegg. Blant annet har LVK hevdet dette overfor departementet.

Ikrafttredelsesregelen for eigedomsskattelova § 8 bestemmer at § 8 skal tre i kraft for ”anlegg for overføring og distribusjon av elektrisk kraft.”. Likeledes bestemmer skatteloven § 18-5 åttende ledd at verdsettelsen gjelder ”formue i anlegg for overføring og distribusjon av elektrisk kraft.” I Ot. prp. nr. 23 (1995-96) avsnitt 15.4.4 uttales i tilknytning til skattemessig åpningsbalanse for driftsmidlene i kraftforetak:

”Et kraftforetak kan også ha driftsmidler som verken brukes i kraftproduksjon eller nettvirksomhet. Dette kan for eksempel være driftsmidler innen installasjonsvirksomhet, fjernvarme, butikkdrift eller televirksomhet.”

Departementet finner det klart ut fra ikrafttredelsesbestemmelsens ordlyd og forarbeidene til kraftskattereformen at telenettet ikke skal omfattes av en eventuell ikrafttredelse av eigedomsskattelova § 8. Slike anlegg vil i så tilfelle måtte verdsettes etter gjeldende regler om taksering i byskatteloven § 5. Som nevnt i avsnitt 8.2.3 vil det her oppstå avgrensningsspørsmål.

11.2.3 Betydningen av NVEs endring av tariffregulering fra kostnadsdekning til inntektsrammeregulering

Bakgrunn for vedtaket om at formuen i overføringsanlegg skal fastsettes til skattemessige verdier, var som gjort rede for i avsnitt 6.2. Før 1997 gikk tariffreguleringen ut på at nettvirksomheten skulle drives til kostnadsdekning. Systemet koblet regnskapsmessige verdier direkte til inntektsstrømmen i overføringsanlegget. Avkastningen ble begrenset til en årlig maksimal budsjettert avkastningssats i prosent av avkastningsgrunnlaget. Avkastningsgrunnlaget ble beregnet som gjennomsnittet av den regnskapsmessige verdi av driftsmidlene 1.1 og 31.12, tillagt 1 pst. for arbeidskapital. Ved beregningene ble det bygget direkte på de regnskapsmessige verdier av anleggsmidlene. Man antok at alle investeringer i nettet ville være marginale i den forstand at de bare ville gi normalavkastning. Det vil si at historisk kost ville tilsvare salgsverdien av en ny linje, og at skattemessig bokført verdi derfor ville være en rimelig tilnærming på omsetningsverdien av nettselskapenes driftsmidler, jf. Ot.prp. nr. 23 (1995-96) avsnitt 12.5.5. Formuesfastsettelsen i kraftanlegg skjer etter en lønnsomhetsberegning, jf. skatteloven § 18-5 første ledd. Dette verdsettelsesprinsippet er valgt fordi man antar at omsetningsverdien er høyere enn driftsmidlenes skattemessige verdi på grunn av grunnrenteelementet i kraftproduksjon, Ot.prp. nr. 23 (1995-96) avsnitt 11.5.2 og Ot.prp. nr. 47 (1999-2000) avsnitt 2.1.3.

Som nevnt i punkt 7.4 er det etter omleggingen av NVEs monopolregulering fra avkastnings- til inntektsrammeregulering, ikke lenger direkte kobling mellom de regnskapsmessige verdier og fastsettelsen av tariffer. De regnskapsmessige verdier ligger riktignok fremdeles i bunnen av beregningen av inntektsrammen, men med tillegg av en rekke andre elementer, slik at koblingen er mer indirekte enn tidligere. Som gjort rede for ovenfor gir inntektsrammereguleringen mulighet for selskapene til å få en andel av monopolprofitten innenfor 5-årsperiodene, selv om dette på sikt skal reguleres bort ved at inntektsrammen justeres. I tiden etter innføringen av inntektsrammereguleringen har det foregått en del kjøp og salg av overføringsanlegg hvor prisene har ligget til dels langt over de bokførte verdier. Antakelig har dette dels sammenheng med at det nå er mulig å beholde merinntekt fra overføringsanlegget innenfor 5-årsperiodene, og dels at en kan benytte overføringsanlegg til tilleggstjenester, for eksempel teletjenester. Dette kan tyde på at skattemessige verdier etter omleggingen av NVEs reguleringsregime, ikke lenger er et godt mål på markedsverdien av overføringsanlegg.

Også andre forhold kan tilsi at skattemessige bokførte verdier kan gi for lave verdier i forhold markedsverdier, som er verdimålet etter eigedomsskattelova sitt system.

Skattemessig bokførte verdier som er grunnlaget for verdsettelsen jf. skatteloven § 18-5 åttende ledd, baserer seg på regnskapsmessig bokførte verdier pr. 1. januar 1997 for eksisterende driftsmidler jf. overgangsregel til § 19 e mv. A nr. 2, historisk kost for nyinvesteringer og de skattemessige avskrivningsreglene basert på saldometoden. Basert på avskrivningsreglene for 1999 med avskrivningssats på 5 pst. hadde for eksempel driftsmidlene i saldogruppe g (linjer, kabler, transformatorer, koblingsanlegg og lignende) en skattemessig levealder på om lag 30 år dette året. Avskrivningssatsen er endret tilbake til 5. pst. med virkning fra og med inntektsåret 2001 i forbindelse med at elektroteknisk utrustning i kraftforetak ble skilt ut som egen saldogruppe, jf. skatteloven § 14-41 første ledd bokstav g, jf. § 14-43 første ledd bokstav g.

I inntektsrammereguleringen benytter NVE samme åpningsbalanse som over, men med lineære avskrivninger og langt mer detaljerte avskrivningsgrupper enn de skattemessige, jf. ovenfor i avsnitt 2.3. Dette brukes som grunnlag for beregninger av kapitalavkastningsgrunnlaget. I følge informasjon fra NVE er den gjennomsnittlige regnskapsmessige levetiden for driftmidlene i overføringsanlegg om lag 25-35 år, dvs. om lag like lenge som verdier basert på den skattemessige levetiden etter 1999-reglene. Men de regnskapsmessige avskrivningene vil ha en annen avskrivningsprofil som følge av at det benyttes langt mer detaljerte avskrivningsgrupper enn det saldosystemet i skatteloven legger opp til. Som nevnt ovenfor i avsnitt 9.1, legger man til grunn for ligningen at den enkelte nettype utgjør ett driftsmiddel.

Driftsmidlene har derimot en lengre teknisk levetid, ifølge NVE om lag 60-70 år i gjennomsnitt. Det kan dermed forekomme at nettselskaper nesten ikke har noen bokført kapitalbeholdning, og dermed har et eiendomsskattegrunnlag lik null, selv om produksjonen går for fullt. Imidlertid kan en regne med at vedlikeholdskostnadene øker med overføringsanleggenes alder, og at avkastningen på gamle overføringsanlegg følgelig er lavere enn på nye. Derfor vil det være naturlig at verdien på anleggene er lav, spesielt ettersom en trolig står overfor snarlige nyinvesteringer. Så lenge anlegget er i drift må det derimot sies å være et objekt som har markedsverdi og som det etter eigedomsskattelovas system skal kunne skrives ut eiendomsskatt på. Etter departementets oppfatning tilsier dette at skattemessige verdier ikke er et fullt ut treffsikkert grunnlag for verdsettelse av overføringsanlegg for eiendomsskatteformål, særlig i forhold til eiendomsskattens karakter av objektskatt. Til sammenligning vil det i prinsippet alltid foreligge et eiendomsskattegrunnlag for kraftproduksjonsanlegg etter de verdsettelsesregler som gjelder denne typen anlegg, jf. skatteloven § 18-5 første ledd.

De samme forhold vil riktignok kunne gjøre seg gjeldende også for driftsmidler i annen virksomhet, for eksempel forretningsbygg, men i dag brukes taksering som verdsettelse for eiendomsskatteformål for disse. Fast eiendom knyttet til kraftsektoren er av særlig stor betydning for kommuners inntekt fra eiendomsskatt. Om betydningen av eiendomsskatten som sikker inntektskilde for kommunene vises blant annet til Rødseth-utvalget i NOU 1992: 34 side 142 og NOU 1996: 20 avsnitt 5.2.5. Dersom de skattemessige verdier i et overføringsanlegg er nedskrevet til null mens anlegget likevel er i full drift og det ennå er en tid igjen til nyinvesteringer, vil dette slå ekstra uheldig ut i inntektene til disse kommunene.

11.3 De nye regler vil innebære administrative forenklinger og store kostnadsbesparelser for kraftforetakene og ligningsmyndighetene

11.3.1 Driftsmidlenes forhold til eigedomsskattelova § 4 og skattelovens § 18-5 åttende ledd

Det vises til gjennomgangen ovenfor i avsnitt 8.2 hvor det fremgår at ikke alle driftsmidler som faller inn under begrepet ”verk og bruk” i eigedomsskattelova § 4 omfattes av ikrafttredelsesbestemmelsen for eigedomsskattelova § 8 ”anlegg for overføring og distribusjon av elektrisk kraft”. Det vil etter dette fortsatt være behov for å få taksert de driftsmidler som faller utenfor sistnevnte etter byskatteloven § 5. For eksempel vil dette gjelde bygninger.

Iverksettelse av eigedomsskattelova § 8 vil sålede føre til et tosporet system for beskatning av de eiendeler som knytter seg til anlegget. Dermed øker arbeidsbyrden for både ligningsmyndighetene og kraftforetakene, i stedet for å føre til forenkling og kostnadsbesparelser som forutsatt.

11.3.2 Behovet for nye kommunefordelingsregler

Dersom eigedomsskattelova § 8 settes i verk for overføringsanlegg, er det behov for nye kommunefordelingsregler for eiendomsskattegrunnlaget for overføringsanlegg. I kapittel 10 er gjort rede for ulike alternativer til slike fordelingsregler. Som det fremgår der forutsetter de alternativer til kommunefordelingsregler som er mest i samsvar med forutsetninger og mål for slike regler, at det blir nedlagt et stort arbeid fra både ligningsmyndigheter, kommuner og kraftforetak. Blant annet vil det være nødvendig at selskapene setter i gang relativt store og kostnadskrevende undersøkelser for å finne kommuneplasseringen for det enkelte driftsmiddel i distribusjonsnettet. Det vil også være nødvendig å etablere en kontrollmyndighet som kan kontrollere at den plassering av driftsmidler som selskapene opplyser er riktig. I dag finnes ikke slik informasjon eller slike ordninger, blant annet fordi eierstrukturen for overføringsanlegg er slik at det i stor grad ikke betales formuesskatt for disse anleggene. Dermed er det heller ikke foretatt noen kommunevis fordeling av driftsmidlene, se nærmere avsnitt 10.1. Det vil også være nødvendig å legge ned et betydelig arbeid i utvikling av ligningsskjemaer for å fange opp kommuneplasseringen av anleggsdeler i det enkelte overføringsanlegg.

En fordeling etter antall kilometer linje i den enkelte kommune antas å være for upresist i forhold til de underliggende verdier av driftsmidler i den enkelte kommune. Det ville for eksempel kunne medføre at kommuner som har mastefelt i sin kommune, ikke får seg tilordnet hele den andel av eiendomsskattegrunnlaget som stammer fra disse driftsmidlene.

Det følger av dette at etablering av nye kommunefordelingsregler, uavhengig av valg av modell, vil medføre et omfattende og kostnadskrevende arbeid både for selskapene og ligningsmyndighetene. Dette bryter med forutsetningen om at en ikrafttredelse av eigedomsskattelova § 8 for overføringsanlegg vil medføre administrative forenklinger og kostnadsbesparelser for kraftforetakene og ligningsmyndighetene.

11.4 De nye reglene vil i mindre grad bygge på skjønn og redusere antall tvister

Innføring av verdsettelse av overføringsanlegg til skattemessige verdier av driftsmidlene i anlegget vil medføre at verdsettelsen ikke lenger vil inneholde de element av skjønn som er tilstede ved bruk av takseringer.

Argumentet om at iverksettelse av eigedomsskattelova § 8 vil redusere antall tvister knyttet seg i hovedsak til at det hadde vært en lang rekke tvister vedrørende verdsettelse av kraftanlegg, jf. Ot.prp. nr. 23 (1995-96) avsnitt 5.3. Som nevnt i avsnitt 3.5 er departementet ikke kjent at det pågår tvister om verdsettelse av overføringsanlegg, bortsett fra dommen i Rt. 1999 side 192. Imidlertid antar departementet, etter det som er gjort rede for i kapittel 7, at det vil være fare for flere tvister i forhold til hvilke driftsmidler som skal takseres som særskilte for overføringsanlegg, jf. skatteloven § 18-5, og hvilke driftsmidler som skal takseres etter byskatteloven § 5. På bakgrunn av erfaringer fra ikrafttredelsen av eigedomsskattelova § 8 for kraftanlegg og kommunefordelingsreglene for dette eiendomsskattegrunnlaget, antar departementet at det uansett valg av fordelingsregler vil oppstå en viss omfordelingsvirkning i forhold til gjeldende system. Dette vil kunne medføre flere tvister mellom kommuner.

Taksering etter gjeldende verdsettelsesregler i byskatteloven § 5 synes å ha vært rimelig ensartet for overføringsanlegg, jf. ovenfor i avsnitt 3.3. Også det lave konfliktnivået rundt taksering av overføringsanlegg tyder på dette, jf. ovenfor i avsnitt 3.5.

11.5 Lik taksering av kraftverk i eiendomsbeskatningen som ved fastsettelse av vannkraftinntekt

Som gjort rede for ovenfor i avsnitt 7.7 ble ikke skatt på vannkraftinntekt vedtatt under Stortingets behandling av kraftskattereformen. Ved kraftskattereformen så man for seg at samme takst skulle legges til grunn for skatt på vannkraftinntekt og eiendomsskatt på kraftanlegg. I og med at skatt på vannkraftinntekt ikke ble vedtatt bortfalt dette hensynet. Uansett ville ikke takseringen vært lik for vannkraftinntekt og kraftanlegg på den ene siden og overføringsanlegg på den andre siden. Overføringsanlegg skal etter de nye vedtatte reglene verdsettes til skattemessig verdi og verdsettelsen for kraftanlegg er lønnsomhetsbasert. Lik takst som grunnlag vannkraftinntekt og eiendomsskatt hadde altså sin sterkeste begrunnelse i forhold til eiendomsskatt på kraftanlegg.

12 Vurdering av gjeldende regler i eigedomsskattelova

12.1 Innledning

Det har kommet flere innvendinger (særlig fra LVK) mot bruk av skattemessige bokførte verdier som verdsettelsesregel. Noen av innvendingene gjengis nedenfor.

12.2 LVKs innvendinger

12.2.1 ”Det er gjennom en fast og langvarig retts- og takseringspraksis etablert en god og ensartet verdsettelsesnorm for alle industrielle anlegg, herunder overføringsanlegg”

”Det foreligger en langvarig, omfattende og ensartet retts- og takseringspraksis for at industrielle anlegg, herunder overføringsanlegg skal verdsettes på grunnlag av teknisk gjenanskaffelsesverdi. (Riktignok gjelder det et særskilt unntak for produksjonsanlegg innenfor kraftsektoren, men dette er begrunnet i at disse anlegg har en merverdi – grunnrente – som ikke ville bli hensyntatt dersom verdsettelsen ble basert på teknisk nyverdi.)

Også i Sverige blir prinsippet om teknisk gjenanskaffelsesverdi lagt til grunn ved verdsettelse av industrielle anlegg, jf. Fastighetstakseringslagen kap. 5 § 2 og kap. 11 § , § 7, hvorav følger at ”Marknadsvärde” av bygg med ”begränsad användbarhet för annet ändamål än vilket de utnyttjas…” og ”byggnadskonstruktioner som inte har karaktär av hus” verdsettes etter ” produktionskostnadsmetoden” = 75% av ”byggnadens tekniska nuvärde dette år”.

Reelle hensyn tilsier også at verdsettelse av industrielle anlegg skal skje på grunnlag av en teknisk gjenanskaffelsesverdi.

Når man så har et sterkt innarbeidet verdsettelsesprinsipp som i utgangspunktet gjelder for alle industrielle anlegg, må det foreligge tungtveiende prinsipielle eller reelle grunner, dersom man skal innføre en ny og annerledes verdsettelsesnorm.”

Departementet viser til gjennomgangen under punkt 11 hvor det fremgår at det er departementets syn at den takseringspraksis som legges til grunn i dag er hensiktsmessig, både i forhold til fastsettelse av omsetningsverdien og i forhold til et enkelt og forutsigbart regelverk. På bakgrunn av at takseringspraksis etter gjeldende regler i byskatteloven § 5 synes ensartet og det svært lave antall tvister omkring denne takseringspraksisen, ser departementet ikke behov for ikrafttredelse av eigedomsskattelova § 8 for anlegg for overføring og distribusjon av kraft.

12.2.2 ”Det foreligger ikke noen prinsipielle grunner som tilsier at det bør innføres et nytt takseringsprinsipp for overføringsanlegg”

”LVK kan ikke se at det i Ot. prp. nr. 23 1995-96 er gitt noen prinsipiell begrunnelse for hvorfor det bør innføres et nytt verdsettelsesprinsipp for overføringsanlegg.

Tatt i betraktning eiendomsskattens karakter av objektskatt, skattens betydning for de kommuner hvor overføringsanleggene ligger og – ikke minst – det forhold at et nytt verdsettelsesprinsipp for denne type anlegg vil innebære en forskjellsbehandling av overføringsanlegg i forhold til likeartede anlegg som f.eks. rørledninger for overføring av petroleum og anlegg for overføring av data- og telesignaler, burde det vært foretatt en bred og prinsipiell vurdering av behovet for å innføre en slik særregel som den skatteloven § 18-5 tredje ledd gir anvisning på.”

Etter departementets vurdering er kjernen i denne argumentasjonen hvorvidt de nye verdsettelsesreglene kan sies å avvike fra eiendomsskattens karakter av å være objektskatt. Departementet viser også her til de vurderinger som er gjort under punkt 11. Som det fremgår der kan situasjonen være at den skattemessige verdien av driftsmidlene i overføringsanlegget er skrevet ned til null. Selv om anlegget er i full drift, vil det ikke ha noe eiendomsskattegrunnlag. Et anlegg i drift må sies å være et objekt som har markedsverdi og som det etter eigedomsskattelovas system skal kunne skrives ut eiendomsskatt på. Gjeldende regler med taksering hvert tiende år ser ut til å fungere godt i så måte.

12.2.3 ”Det foreligger ingen endringer i de faktiske eller rettslige rammebetingelser som gjelder for overføringsanlegg som kan begrunne overgang til et nytt verdsettelsesprinsipp”

”Vesentlige endringer i de rettslige og/eller de faktiske rammebetingelser som er bestemmende for et objekts verdi, vil i enkelte tilfelle kunne begrunne at det innføres nye verdsettelsesregler. Når det gjelder overføringsanlegg foreligger det imidlertid ikke noen slike endringer. Energireformen innebar nemlig ingen endring i de faktiske eller rettslige rammebetingelser for disse anleggene. I den forbindelse kan det være grunn til å understreke følgende:

  • Overføring av kraft var naturlig monopol før 1. mai 1992, dvs. før energireformen, på samme måte som etter 1. mai 1992.
  • Godtgjørelsen til netteier var regulert før 1. mai 1992 og den er regulert etter denne dato. NVEs retningslinjer innebar i det alt vesentlige en videreføring av de tidligere regler i Sentralnettordningen.
  • Avkastningsnivåetble ikke endret etter 1. mai 1992. Den avkastning på nettkapitalen som gjeldt fra 1993 og frem til 1997, dvs. da Ot prp nr 23 ble fremmet, var således verken større eller mindre enn den avkastning netteier tidligere hadde hatt.

Mao. foreligger det ingen endringer av prinsipiell eller faktisk art hva gjelder de rettslige rammer for overføringsanlegg, som i seg selv kan begrunne overgangen til et nytt verdsettelsesprisnipp. Skal man kunne begrunne overgangen til et nytt prinsipp må det derfor være at det nye prinsipp må anses vesentlig bedre enn det gjeldende.”

Departementet viser til gjennomgangen under punkt 11. Som det fremgår ligger forutsetningen om at selskapene ikke skal ha en andel av monopolprofitten fast. Selv om det innenfor 5-årsperiodene vil være mulig å oppnå en andel av monopolprofitten dersom overføringsanlegget driver tilstrekkelig kostnadseffektivt, skal denne reguleres bort over tid. Utgangspunktet for vedtaket om å benytte skattemessige verdier som verdsettelsesgrunnlag for eiendomsskatt på overføringsanlegg ligger i prinsippet fast. Departementet finner at innføringen av skattemessige verdier som verdsettelsesgrunnlag vil medføre et stort arbeide og store kostnader for skattytere og ligningsmyndighetene. Samtidig er det uheldig at eiendomsskattegrunnlaget for en del overføringsanlegg som følge av nye verdsettelsesregler vil være null fordi driftsmidlene i anlegget er skattemessig nedskrevet til null, dette selv om overføringsanlegget er i full drift.

13 Departementets forslag

På bakgrunn av de vurderinger som er gjort ovenfor under punkt 11 og 12 er det departementets oppfatning at de forutsetninger som lå til grunn for å vedta skattemessige verdier som nytt verdsettelsesgrunnlag for eiendomsskatt på overføringsanlegg, ikke er tilstede i samme grad i dag. Særlig legges det vekt på at en ikrafttredelse vil medføre et stort og kostnadskrevende arbeide for kraftforetakene og ligningsmyndighetene. Videre pekes på de avgrensningsvansker og uhensiktsmessighet ved å ha et tosporet verdsettelsessystem som ville være forbundet med et særskilt verdsettelsesregime for overførings- og distribusjonsanlegg, blant annet i lys av utviklingen innen samordnet kraft- og telenett. Det er også departementets inntrykk at gjeldende verdsettelsesregler i byskatteloven § 5 fungerer godt i praksis og at det foreligger en noenlunde enhetlig takseringspraksis for overføringsanlegg. På denne bakgrunn vil departementet fremme kongelig resolusjon om at eigedomsskattelova § 8 ikke skal tre i kraft for overføringsanlegg som tidligere vedtatt.

14 Økonomiske og Administrative konsekvenser

Departementet antar at forslaget om en videreføring av gjeldende rett for verdsettelse av eiendomsskattegrunnlaget ikke i seg selv vil ha økonomiske eller administrative konsekvenser. Derimot vil dette innebære økonomiske og administrative besparelser sammenlignet med å måtte gjennomføre de tiltak som er nødvendige for å gjennomføre iverksetting av eigedomsskattelova § 8 for overførings- og distribusjonsanlegg. Dette gjelder særlig arbeidet med å utvikle hensiktsmessige kommunefordelingsregler for eiendomsskattegrunnlaget.

15 Ikrafttredelse

Det foreslås at endringen trer i kraft straks.

Vedtak om endring i vedtak om delvis ikrafttredelse av lov av 6.juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane

I

I vedtak av 17. juli 1998 nr. 613 med senere endringer, sist i vedtak av 30. november 2001 nr. om endring i delvis ikrafttredelse av lov av 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane, gjøres følgende endring

Ikrafttredelsesteksten skal lyde:

Lov av 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane § 8, § 9, § 17 annet ledd og § 18 trer i kraft fra 1. januar 2001 for anlegg for produksjon av elektrisk kraft.

II

Endringen trer i kraft straks.