Høringssvar fra RIF til rapport fra byggkvalitetutvalget: Forsvarlig Byggkvalitet - kompetanse, kontroll og seriøsitet

Lastet opp på KMDs elektroniske høringsløsning.

Oslo, 31.08.2020

Innledning

Rådgivende Ingeniørers Forening RIF er en uavhengig bransjeforening for de rådgivende ingeniørfirmaene i Norge. Medlemsmassen består av ca. 150 medlemsfirmaer med over 500 lokalkontorer over hele landet, og med mer enn 13.000 ansatte rådgivere. Våre medlemmer utgjør mer enn 80% av den norske rådgiverbransjen innenfor bygg og anlegg og inkluderer samtlige tekniske rådgiverfirmaer i Norge med mer enn 1000 ansatte.

Høringssvaret fra RIF er utarbeidet av en arbeidsgruppe hentet fra kvalitetsledelsen i våre største medlemsfirmaer. Disse firmaene representerer over 75% av medlemmene målt i antall ansatte. Arbeidsgruppens utkast er i tillegg sendt på intern høring til RIFs ekspertgrupper som består av over 100 ledere og fageksperter i både store og små firmaer. Dette høringssvaret er derfor godt forankret i den norske rådgiverbransjen.

Forslagene fra utvalget introduserer en rekke virkemidler og tiltak som kan ha stor påvirkning på byggkvalitet i Norge. Forslagene er på et overordnet nivå. Det er derfor utfordrende for høringsmottakere å forholde seg svært konkret til forslagene, som er mange i antall og der enkelte forslag innebærer ganske dramatiske endringer for hele byggenæringen. De fleste høringssvar vi har sett hittil fra andre innsendere har ikke overraskende et preg av usikkerhet om hva de konkrete konsekvensene vil være for næringen og for byggkvalitet i Norge.

Vårt høringssvar har en overordnet karakter og vi må komme tilbake til mer konkrete tilbakemeldinger når departementet har utredet forslagene til utvalget både enkeltvis og samlet, noe vi forutsetter gjøres i tett dialog med byggenæringen og i tråd med finansdepartementets utredningsinstruks for lov- og forskriftsendringer i Norge.

Dette siste vil vi understreke da det er vår erfaring at denne instruksen ofte tas for lett på, sett i forhold til at departementet regulerer rammebetingelser for Norges største fastlandsnæring med en omsetning på over 500 milliarder kr i året og et tilhørende antall arbeidsplasser. Det er i tillegg en utfordrende situasjon for BAE-næringen i disse dager med coronaviruset som har medført et svakere marked og der arbeidsplasser er truet. Ledighetstallene i deler av næringen har doblet seg det siste halve året. Vesentlige endringer i rammebetingelser, som dette høringsforslaget utgjør, må derfor innføres med varsomhet hvis det ikke skal føre til et press på næringens relativt lave lønnsomhet, og en ytterligere ledighetsøkning.

Vi vil påpeke at våre tilbakemeldinger på de enkelte forslag fra byggkvalitetsutvalget forutsetter at de tiltak som gjennomføres er en helhetlig og gjennomarbeidet pakke. Det betyr at departementet ikke bør se på byggkvalitetutvalgets forslag som en «meny» der man plukker ut og innfører enkelte tiltak etter hva man har mest lyst på, uten å kompensere for de negative konsekvensene av enkelttiltakene. Vi vil eksempelvis advare på det sterkeste mot å fjerne ansvarsrettsystemet uten å samtidig innføre virkningsfulle tiltak som sikrer at fagkompetanse faktisk brukes i tiltakene. Da vil man raskt kunne få en dramatisk forverring av byggkvalitet i Norge.

Høringskommentarene nedenfor følger samme struktur og overskrifter som kapitlene i byggkvalitetutvalgets rapport som omtaler konkrete forslag til tiltak, dvs kapittel 10-13 i rapporten fra utvalget.

Kapittel 10 ANSVAR

Tydeligere plassering av ansvar

RIF støtter en ordning hvor tiltakshaver blir mer ansvarliggjort.

En tydeligere plassering av ansvaret hos tiltakshaver tror vi er et viktig grep. Mye av useriøsiteten i bransjen skyldes useriøse tiltakshavere som lett slår seg konkurs. En forfølgelse av “single-purpose”-foretak og enkeltpersoner, vil være svært effektivt. Dette er viktig for å foregripe det useriøse i stedet for sanksjoner etter at skaden har skjedd.

Mer ansvar hos tiltakshaver vil gjøre dem mer bevisst krav knyttet til en byggesak og et ønske om at tiltaket er tilstrekkelig belagt med ansvar.

Systemet for ansvarsrett avvikles

Dette er etter vårt syn den største og mest inngripende endring som utvalget har foreslått. Den vil ha konsekvenser for en stor del av byggenæringen (dvs for alle foretak som i dag påtar seg ansvarsrett, i alle tiltaksklasser fra bygging av småhus til sykehus), det er en stor endring for alle som bestiller slike tjenester, og det er en stor endring for bygningsmyndighetene i alle kommuner.

Som nevnt innledningsvis er det en forutsetning at alle vesentlige endringer utredes grundig før det eventuelt legges frem endringer i plan- og bygningsloven med forskrifter. Vi mener det da må legges mest ressurser i utredningen av denne konkrete endringen.

RIFs hovedsynspunkt er at å avvikle ansvarssystemet kan være et riktig tiltak, gitt at en rekke forutsetninger oppfylles.

Dagens ansvarsrettssystem er i praksis en dobbeltregulering, dvs en privatrettslig kontrakt og offentligrettslig ansvarsforpliktelse. Dette bidrar også til å tilsløre tiltakshavers ansvar, slik at den som «eier» prosjektet da ofte havner i en tilbaketrukket rolle. Dette vises også gjennom rettspraksis og BORI III-dommen (HR-2020-312-A)

Ved kun å ha én kontrakt å forholde seg til, vil det faktiske ansvaret kunne bli klarere definert og det vil også gi en økt bevissthet rundt hva man er ansvarlig for.

Vår hovedforutsetning er at det samtidig innføres nye kraftfulle tiltak for å sikre at tilstrekkelig fagkompetanse faktisk brukes i tiltakene og for å sikre at alle fagområder er forsvarlig håndtert av tiltakshaver.

En predefinering av nødvendige fagområder som normalt må dekkes i en byggesak, vil være nødvendig for tiltakshaver for å sørge for å inngå kontrakt med alle relevante foretak. Disse predefinerte fagområdene er også et viktig verktøy i forhold til gjennomføring av den uavhengige kontrollen, slik at den kontrollerende vet hvilket foretak han må forholde seg til.

De predefinerte fagområdene bør imidlertid gjøres mer konkrete og mindre omfattende enn i dag (eksempelvis “geoteknikk” bør splittes i de 3 fagområdene det faktisk omfatter: “geoteknikk”, “ingeniørgeologi” og “forurenset grunn”, som er tre ulike fag med ulike krav og kompetansebehov).

Fagområdene bør samtidig også være mer «låst», slik at tiltakshaver/foretaket ikke kan fraskrive seg deler av et ansvar. Det bør også komme tydeligere frem hvordan tiltakshaver skal sørge for ivaretakelse av grensesnitt. Her må praktikable løsninger utredes videre.

Det bør vurderes om det skal etableres maler/veiledere for prosess og ytelser mellom tiltakshaver og funksjonene SØK/PRO/UTF/KTR. Vår erfaring er at slike maler/veiledere gir større forutsigbarhet for begge parter. Vi viser da særlig til nylig vedtatte NS 3418 (konkurransegrunnlag og ytelser for prosjektering), NS 3450 (konkurransegrunnlag for entrepriser), og bransjeomforente ytelsesnormer.

For kontroll av utførende, fungerer ikke dagens ansvarsområder godt. Det er ofte uoversiktlige ansvarsforhold på byggeplass, firmaer jobber på hverandres ansvarsretter eller at fagområdet er splittet på flere fag (eksempelvis konstruksjonssikkerhet - stål, betong, tre, takkonstruksjon mm). Her er det derfor et betydelig behov for opprydning slik at kontrollforetaket vet hvilke utførende foretak som har ansvar for hva.

RIF ønsker likevel å påpeke at dagens system for ansvarsrett, med sine ulemper, fungerer noenlunde tilfredsstillende for de prosjekterende foretak i de fleste oppdrag. Utvalgets forslag om opphevelse av hele ansvarssystemet for aktørene i byggesaker, er svært inngripende og vil kreve omfattende endringer av lovverk på flere områder.

RIF mener derfor at departementet, parallelt med utredning av forslaget om avvikling av ansvarsrettsystemet, også bør utrede aktuelle forbedringer av dagens system, eventuelt som en mellomløsning før en total omlegging kan gjennomføres.

Det avgjørende kriteriet for valg av avvikling - eller forbedring - er hvilket system som kan sannsynliggjøres å gi best byggkvalitet på lang sikt, sett i forhold til ressursinnsats for samfunnet. Eller for å si det enkelt: Mest kvalitet for pengene.

Mange av utvalgets øvrige forslag kan være aktuelle som forbedringer av dagens system uten at ansvarsrettsystemet avvikles.

Tiltakshaver må knytte til seg kompetente aktører

RIF støtter kravet om at tiltakshaver knytter til seg kompetente aktører.

I en byggesak bør også fagområdene og foretak som er involvert vises. Om enn i en annen form enn erklæring om ansvarsrett. Tiltakshaver bør vise hvilke foretak som er kontrahert for hvilke fag – og da alle fag, ikke bare de med størst betydning for sikkerhet. Kommunen må ha mulighet til å etterspørre fag dersom den ser huller i nødvendige fagområder. Gjennomføringsplanen er et godt verktøy som gir en god oversikt over byggesaken.

Å sikre at alle nødvendige fag er dekket i et prosjekt kan løses ved at SØK-funksjonen opprettholdes, men som en privatrettslig avtale mellom SØK og tiltakshaver. Dette kan gjøres ved at det i alle byggesaker er påkrevd å ha en koordinator-rolle for prosjekterende, utførende og en for byggesaken. Disse rollene må i så fall tydeliggjøres. Ansvarlig søker blir i dag oppfattet i mange tilfeller som kun en postkasse-funksjon, mens BORI III-dommen viser et betydelig mer ansvar.

Styrke kommunenes sanksjonsmuligheter

RIF støtter forslaget om styrket sanksjonsmulighet hos kommunen.

Det bør være statlig regulert og ikke opp til den enkelte kommune i forhold til fokus på å etterfølge useriøse foretak.

Alle landets kommuner har svært ulik kompetanse og kapasitet. Forfølgelse av ulovligheter er svært tidkrevende og vil ofte gå i andre rekke da de fleste kommuner blir målt på saksbehandlingstider. Dette bør derfor ikke være en byggesaksbehandlers oppgave, men en egen rolle. Det kan gjerne løftes på fylkesnivå for å forfølge useriøse foretak på tvers av kommunegrenser.

Sanksjonsmuligheter er et nedstrøms-tiltak da det bør være et mål å forebygge før det useriøse har inntruffet.

Økonomisk straff i form av overtredelsesgebyr, er ofte svært lav og har liten effekt.

Kapittel 11 KOMPETANSE

Kompetansekrav

RIF støtter ikke bruken av lovpålagte yrker som tiltak for å sikre kompetanse i byggeprosjektene.

Lovpålagte yrker kan kun lovlig innføres (dvs i tråd med EU) for sikkerhetskritiske fagområder, som for eksempel statikk, brann og geoteknikk (prosjektering). Lovpålagte yrker med personlig sertifisering for disse fagområdene, som i teorien kan ha positive effekter på byggkvalitet, får da uansett kun virkning på noen få fag. Byggskader omfatter i 65 – 75 % av tilfellene fuktproblematikk, og skyldes både feil i prosjektering (manglende kompetanse) og feil i utførelse (også her manglende kompetanse, tett knyttet til høyt prisfokus fra oppdragsgivere). Det største omfang av skader ligger derfor innen fag som ikke vil omfattes av krav om lovpålagte yrker og tiltaket vil derfor ha begrenset effekt.

Kvalitet og bruk av kompetanse er nært knyttet sammen. Vi er enige i at i dagens ansvarsrett-system, der foretakene ikke må bevise kompetanse før de erklærer ansvar, gjør det vanskelig å sikre at denne kompetansen blir benyttet i det enkelte tiltaket.

For å sikre at kompetanse blir benytte i tiltakene, mener vi at det må foreligge et mye større ansvar hos tiltakshaver enn i dag til å benytte kvalifiserte foretak.

I stedet for å innføre lovpålagte yrker og personlige godkjenninger, mener vi en bedre løsning er å innføre foretakssertifiseringer av sikkerhetskritiske fagområder. Disse bør være obligatoriske sertifiseringer innenfor de fagområder som EØS-avtalen tillater dvs innen helse, miljø og sikkerhet. Sertifiseringen bør gå på foretaksnivå ikke personnivå da en personavhengig sertifisering vil kunne være kostnadsdrivende i seg selv pga at den må omfatte svært mange personer dvs kreve mye administrasjon. Sertifiseringen bør heller ikke bli vesentlig mer kostbar enn dagens sentrale godkjenning, da dette vil kunne øke byggekostnadene i Norge.

Øvrige fagområder (eksempelvis bygningsfysikk/fuktproblematikk/VVS, arkitektur, mv) må også adresseres ved å stille krav til tiltakshavers kompetanse (egen/tilknyttet) i det konkrete tiltaket.

Tiltaksklasser

RIF mener at man må beholde et system for tiltaksklasser i tiltakene, men som et krav til tiltakshavers kompetanse og organisering av sine tiltak, dvs som et krav til privatrettslig system for gjennomføring og kompetansebehov i tiltak i stedet for at det er et offentlig krav direkte til de ansvarlige enkeltforetakene som i dag.

Tiltaksklasser benyttes for å gradere ulike tiltak ut fra vanskelighetsgrad og konsekvenser ved feil og mangler. RIF ønsker en harmonisering av tiltaksklasser i forhold til gjeldende teknisk forskrift, eurokoder med norsk tillegg, og bransjenormer, slik at man unngår ulike tolkninger ved fastsettelse av tiltaksklasse og unngår at tiltak av taktiske grunner settes for høyt/lavt.

Dersom det ikke stilles krav til tiltakets klassifisering ift kompetanse/kompleksitet vil useriøse tiltakshavere enkelt kunne gå for laveste pris fra inkompetente foretak. Dette er en konsekvens av deregulering av kompetansekrav og fjerning av ansvarsrettssystemet, som må motvirkes ved å stille tydelige krav til tiltakshavers kompetanse.

Kommunenes mulighet for å stille kvalifikasjonskrav

RIF er delvis enig i at kommunen skal kunne stille egne kvalifikasjonskrav.

RIF mener at kommunens mulighet til å stille egne kvalifikasjonskrav bør defineres tydelig og hovedsakelig knyttes til lokale forhold/stedlige utfordringer. Kommunens kompetanse bør også styrkes for at dette skal ha en positiv virkning.

Dersom kommunene selv ikke har nødvendig kompetanse til å vurdere dette, vil en slik ordning kunne fremme forskjellbehandling og tilfeldigheter, samt at lokale “helter” uten gode nok kvalifikasjoner, kan få slippe til.

Avvikle Sentral godkjenning

RIF støtter å avvikle sentral godkjenning og i stedet utvikle et sentralt (ikke offentlig) bransjebasert register som ikke får de samme juridiske begrensninger.

Dagens sentrale godkjenningsordning fungerer relativt godt i dag for prosjekteringsforetakene. De aller fleste foretakene har sentral godkjenning.

Utfordringen er at det er mange parallelle godkjenningsordninger og registre, og at de utførende foretakene i mindre grad er med i sentral godkjenningsordning.

En rekke rådgiverforetak har også ISO-9001 sertifisering som er delvis overlappende med sentral godkjenning (men som ikke direkte regulerer faglig kompetansenivå).

Hensikten med sentral godkjenning var opprinnelig en forhåndsvurdering og godkjenning som kommunene skulle kunne benytte ved godkjenning av søknad om ansvarsrett i byggesaker. Ordningen med kommunens godkjenning av ansvarsrett er falt bort, og dermed er mye av hensikten med sentral godkjenning ikke lenger så relevant i forhold til bygningsmyndighetene og byggesaksbehandling.

Ved at man foreslår å flytte mer ansvar over på byggherren/tiltakshaver, vil et register over seriøse foretak og foretak som kan vise til nødvendig kompetanse, i kombinasjon med et byggskaderegister, hjelpe tiltakshaver til å velge foretak med tanke på sluttkvalitet og reduksjon av skader.

Offentlige anskaffelser

RIF støtter rapportens anbefaling: «Det offentlige må ta i bruk sitt eget handlingsrom ved bygging og leie. Gjennom anskaffelser må myndighetene bidra til å styrke kompetanse og seriøsitet i næringen, for eksempel ved å stille krav om en viss andel fagarbeidere og lærlinger. I praksis stilles kravene i rammeavtaler. Lokale og andre myndigheter bør hente inspirasjon fra for eksempel Oslomodellen og innkjøpskravene til Statsbygg og Nye Veier. Dette vil bidra til økt byggkvalitet og på generelt grunnlag heve kompetansen i næringen.»

Næringens rolle

RIF støtter rapportens anbefaling: «Bygge- og anleggsnæringen har selv hovedansvaret for å utvikle kompetansen. Næringen har best oversikt over hvilken kompetanse som er nødvendig for ulike oppgaver. Mange kompetansehevende ordninger finnes, ofte i regi av næringen selv. Bransjeorganisasjonene har også god oversikt over eksisterende etter- og videreutdanninger. Å tilby kurs og andre former for kompetansehevende tiltak til medlemsbedrifter, vil bidra til at medlemmer får konkurransefortrinn. Ordninger som StartBANK kan videreutvikles for å synliggjøre foretakenes kompetanse, slik at de blir enda mer hensiktsmessige verktøyer for tiltakshavere og foretak som skal bestille tjenester. Bransjeorganisasjoner og andre kan også videreutvikle tilbudet av sertifiseringsordninger for foretak og personer.»

Bygge og anleggsbransjen sitter på stor kompetanse innenfor eget fagfelt, og har også interesse av å styrke denne ved kompetanseheving og utvikling. Bransjen selv sitter nærmest for å kunne se hvor ting går galt, og hvilke feil som gjøres, og på bakgrunn av dette kan man utvikle tiltak som kan redusere skader og feil. Bransjen bør også benytte egne erfaringer inn mot utvikling av sertifiseringsordninger.

Kapittel 12 KONTROLL

Innledning

Kontrollens formål er å forhindre og avdekke avvik (byggfeil). Dagens ordning har hatt en viss oppdragende effekt da kontrollen innebærer en risiko for at et foretak blir tatt i å gjøre feil. Kommunen kan gjennomføre tilsyn (dokumenttilsyn, byggeplassbesøk) og kreve uavhengig kontroll innen ethvert fagområde. Kommunen kan vurdere dette basert på erfaring og risiko for evt feil.

Uavhengig kontroll er i utgangspunktet risikobasert, med tanke på at forhåndsdefinerte kritiske fagområder alltid skal kontrolleres. Evt avvik må lukkes om ikke kommunen skal varsles, slik at denne type kontroll gjør at foretakene må rette opp.

Kontrollen bør imidlertid sentraliseres og profesjonaliseres for at kontrollen skal være reell. Bygningsmyndighetene i svært mange kommuner har ikke ressurser til å opparbeide kompetanse innenfor alle kontrollområdene.

Mer byggeplasskontroll

RIF støtter en ordning med mer byggeplasskontroll.

Kontroll av dokumenter, herunder rutiner og dokumentasjon på at disse er fulgt, er i utgangspunktet en bra tilnærming på kontrollen. Imidlertid er ikke dette tilstrekkelig, da dokumentasjon av kvalitetssikring ikke nødvendigvis gir informasjon om kvaliteten på gjennomført kvalitetssikring. Feil kan skje i alle faser og prosjekteringsfeil vil i noen grad oppdages under bygging, noe som betyr at behovet er enda større for økt kontroll i utførelsesfasen.

Byggeplasskontroll bør være en naturlig del av prosjektets fremdriftsplan med angitte milepæler, og slike krav bør reguleres gjennom plan- og bygningsloven. Dette vil også redusere muligheten for å slippe unna feilretting for såkalte single purpose-foretak som legges ned når prosjektet er ferdigstilt.

I tillegg bør kontroll på byggeplass ha en visuell del som innebærer at kontrollmyndigheten får tilgang til informasjon om viktige og kritiske kontrollpunkter, slik at kontroll kan gjennomføres mens det er mulig å foreta en visuell kontroll.

Mer kontrollsamarbeid

RIF er positiv til utvidet kontrollsamarbeid/tilsyn.

Et sterkere kontrollsamarbeid vil både være praktisk og samfunnsøkonomisk gunstig. Varslingsplikten bør også utvides til å gjelde kommunen (bygningsmyndigheter). Et slikt samarbeid vil gjøre det enklere å avdekke useriøse aktører, og et sentralt register vil i tillegg være et nyttig hjelpemiddel for koordinering. Varsling av kritikkverdige forhold bør reguleres i plan- og bygningsloven i sterkere grad (på lik linje med arbeidsmiljøloven). Det er også viktige at kontrollorganene innehar både riktig kompetanse og kapasitet til å gjennomføre kontrollen.

Uavhengig kontrollør bør også kunne varsle, men da via tiltakshaver. Uavhengig kontrollør og det kontrollerte foretaket befinner seg ofte i en konkurransesituasjon, og varsling må ikke påvirkes av dette. Privat kontrollør bør derfor i utgangspunktet ikke gjøre kontroll / ha formalisert varslingsplikt for annet enn pbl-forhold (bortsett fra det allmenne ansvaret for varsling av åpenbart ulovlige forhold, som alle aktører og personer har).

Forsterket uavhengig kontroll

RIF støtter forslaget om at den uavhengige kontrollen må forsterkes.

Den uavhengige kontrollen bør forsterkes blant annet ved å stille tydeligere krav til kompetanse for kontrollforetaket. I dagens system opplever vi at det i mange tilfeller er meget svak kompetanse hos kontrollforetak, noe som gjør at kontrollen ikke fører til forbedringer og i tillegg påfører aktørene unødvendige ekstrakostnader. Problemet er blant annet at kontrollforetak i praksis ikke benytter fagkompetente personer i kontrollarbeidet.

Dersom kontrollørens ansvar skal utvides til å bekrefte at det kontrollerte området tilfredsstiller kravene i byggteknisk forskrift må kontrollen gjennomføres mer risikobasert. Dette bør reguleres gjennom plan- og bygningsloven, slik at kontrollforetaket har tydelige rammer for gjennomføring av kontroll. Det bør defineres tydeligere når kontrollen må gjennomføres og på generell basis bør kontrollen gjennomføres på et tidligere tidspunkt. Forskriften må endres slik at kontrollerklæring ikke kun skal foreligge til ferdigattest, slik som i dag. Det bør kunne signeres på kontrollerklæring ved de ulike fasene tilsvarende som for samsvarserklæringer (rammesøknad, igangsetting mv).

Det oppleves en del forskjell på de gjennomføring av obligatoriske områdene, og de som kommunen kan kreve som tillegg. Eksempel på dette er KUT av brann. Dersom denne kontrollen gjennomføres stikkprøvebasert, kan det være vanskelig å avdekke alle avvik. Området KUT av brann bør gjøres obligatorisk, da konsekvensen av feil kan være svært store.

Kontroll av prosjekteringen innen brannsikkerhet bør omfatte mer enn bare brannkonseptet, og også at løsningene som er valgt i detaljprosjekteringen er i samsvar med brannkonseptet.

Dersom kontrolløren skal kunne sjekke at riktig kompetanse er tilknyttet tiltaket, må kontrolløren få et utvidet mandat/myndighet til å kontrollere dokumentasjon på den prosjekterendes/utførendes kompetanse, noe som ikke er tilfelle i dagens system. Som nevnt er også viktig at kontrollforetaket selv har faglig kompetanse innen prosjektering av fagområdet, og denne kompetansen må være dokumentert og brukt i tiltaket.

Tydeligere kontrollansvar

RIF støtter forslaget om at kontrollansvaret (tilsynsansvaret) må tydeliggjøres.

De fleste kommuner har begrenset med ressurser og kompetanse til å gjennomføre kontroll, herunder kontroll av tekniske løsninger. Kommunen bør likevel være involvert og fokusere på at forutsetninger gitt i byggetillatelse er overholdt. Kommunens kontroll bør begrenses til dokumentkontroll i forbindelse med søknadsbehandlingen. Videre kontroll bør være begrenset til å følge opp krav gitt i tillatelser, planer og evt andre sektormyndigheters krav.

Dersom kommunen skal vurdere noen tekniske krav må disse være lett verifiserbare. Dette gjelder eksempelvis ikke brannsikkerhet – der krav ikke er enkle å verifisere, dvs ofte krever inngående analyser. Flere byggesaker forsinkes på grunn av diskusjoner mellom kommune og foretak, hvor kommunen har sterke meninger om selve prosjekteringen, selv om kommunen ikke har nødvendig kompetanse til å utføre analyser eller kontrollere disse.

Gebyrfinansiering av kommunal kontroll

RIF er enige i at den kommunale kontrollen må gebyrfinansieres.

Tiltakshaver bør bære kostnadene med uavhengig kontroll. Økte utgifter til selve kontrollen veier opp for lavere kostnader til retting og byggskader. Ulovlige forhold bør gebyrlegges til de som er ansvarlige, noe som igjen vil bidra til at det lønner seg å være seriøs. Her bør det imidlertid være forskjell på profesjonelle og forbrukere.

Mer risikobasert og digital kontroll

RIF støtter forslaget om mer risikobasert og digital kontroll.

Risikobaserte kontrollmetoder vil kunne bidra til at byggfeil oppdages oftere og på riktig tidspunkt. Risikotankegangen blir mer og mer en naturlig del av prosjektgjennomføringen, og bør bli en naturlig del av prosjekteringen - på lik linje med risikovurdering av sikkerhet, helse og arbeidsmiljø. Digitaliseringen av byggebransjen skjer fort, og det er dermed viktig at også kommunenes kompetanse øker. Elektroniske byggesøknader og bygningsinformasjonsmodeller vil være nyttige verktøy også med tanke på kontroll.

Systematisk innhenting av informasjon

RIF mener det er viktig at innhenting av nødvendig informasjon skjer mer systematisk

For at tiltakshaver skal kunne velge seriøse aktører er det viktig å ha et sentralt register over for eksempel byggskader. Her bør både forsikringsselskaper og kontrollører ha en rolle og rapportere inn til et slikt register. Annen informasjon, som eksempelvis ulike sertifiseringer, vil på den annen side kunne gi tiltakshaver trygghet i å velge riktig.

Et byggskaderegister vil også bidra til en kontinuerlig forbedring generelt i bransjen, ved at vi lærer av tidligere feil og forhindrer at de skjer igjen.

KAPITTEL 13 Garanti og forsikring

Byggskadeforsikring

RIF støtter anbefalingen om å etablere byggskadeforsikring. RIF mener at byggskadeforsikring kan og bør innføres uavhengig av øvrige endringer i byggkvalitetsregelverket.

Forslaget vil bidra til bedre byggkvalitet, ved å minimalisere byggfeil og –skader, slik intensjonene er i stortingsmelding Stm 28:2011-2012 «Gode bygg for eit betre samfunn». Tilsvarende fremkom også i forskningsprosjekt «Veien til riktig utførte bygg» (2005-2007), med et forslag om en forsikringsordning tilsvarende den som ble innført i Danmark i 1997 («Byggskadefonden») for støttet boligbygging. Erfaringene fra Danmark med 5-års kontroll viste en nedgang av alvorlige feil og mangler fra 27% til 3% fra 1992 og frem til 2005. Den danske ordningen omfatter i dag all boligbygging, både nybygg og rehabilitering, med både et 1- og 5 års kontroll samt forsikring i de påfølgende 15 år.

Ordningen i Danmark har vist at en slik ordning har stor effekt. En tilsvarende ordning som i Danmark med både ettersyn etter 1 og 5 år bør være en del av ordningen.

Boligkjøpere har ingen mulighet til å kontrollere byggets kvalitet når de overtar på samme måte som de profesjonelle i markedet. Derfor støttes forslaget om en slik forsikringsordning for boligdelen av byggevirksomheten.

RIF mener at det i tillegg må utredes nærmere hvilke byggfeil og byggskader forsikring skal dekke, og om det også skal dekke andre deler av byggevirksomheten enn boliger, som for eksempel typiske kommunale/fylkeskommunale bygg som skoler, idrettshaller og sykehjem.

Byggskaderegister

RIF støtter anbefalingen ovenfor om et byggskaderegister. Registeret må være åpent for offentligheten.

RIF mener at det må utredes nærmere hvilke opplysninger som skal registreres i byggskaderegisteret, for å sikre at registeret kan fungere iht. hensikten med registeret. Forsikringsaktører (assurandører) bør involveres i denne utredningen.

Byggskaderegisteret bør inneholde informasjon fra alle gjennomførte kontroller i byggeperioden, overtagelse, 1- og 5-års ettersyn inkludert involverte parter og benytte seg av klassifikasjonssystematikken i norske standarder (NS 3424 «Tilstandsanalyse for byggverk», NS 3451 «Bygningsdelstabellen», NS 3457 «Klassifikasjon av byggverk» og NS 8430 «Overtakelse av bygg og anlegg»).

Hurtig implementering av erfaringer er den beste form for læring, men det krever at erfaringene registreres på en systematisk måte. Det som oppdages i planleggings-, bygge- og garantifasen blir rettet opp, men ikke systematisk og videreformidlet. Videre vet vi at byggfeil ofte ikke gir seg utslag i byggskader før etter at dagens garantiperioder er over, og da blir ofte boligkjøperen den tapende part.

Med dagens teknologi, sammen med klassifikasjonssystematikken i norske standarder (NS 3424 «Tilstandsanalyse for byggverk», NS 3451 «Bygningsdelstabellen», NS 3457 «Klassifikasjon av byggverk» og NS 8430 «Overtakelse av bygg og anlegg»), vil et register med informasjon fra alle gjennomførte kontroller i byggeperioden, overtagelse, 1- og 5-års ettersyn inkludert involverte parter, gi et grunnlag for implementering av erfaring, reviderte anvisninger, økt seriøsitet samt samfunnsøkonomisk nytte. Statistikker kan tas ut årlig og umiddelbart informeres om.