Høringssvar fra Anne Merethe Erstad

Denne saka er sendt ut på høring uten en grundig konsekvensvurdering. Folk i Norge vet alt for lite om hvordan denne modellen vil påvirke samfunnet vårt. 

Internasjonale erfaringer viser at mekanismene for løsing av tvister i handelsavtaler blir utnyttet av multinasjonale selskaper for å påvirke eller, i verste fall; endre demokratisk fattede vedtak. Et skremmende eksempel er at Egypt ble saksøkt for å ville øke minstelønna. Et annet er Romania, som ikke ville åpne for gruvedrift i landet.

For Norge sin del er det nok å nevne mineralressursene i Troms og Finnmark - eller, kanskje bedre kjent for de fleste; olje og gassressurser i (norsk) Arktis.

En avtale som kan åpne for at multinasjonale selskaper kan få midler - og makt - til å saksøke Norge dersom de ikke er fornøyd med hvordan norske styresmakter forvalter slike ressurser kan ikke være i Norges interesse. 

Det er udemokratisk å overføre makt fra våre folkevalgte til private investorer når det gjelder framtidige lovforslag, forskrifter og reguleringer, slik dette høringsforslaget i realiteten åpner for. Det er et svik mot framtidige generasjoner å riskere at Norge kan bli dømt til å betale erstatninger til multinasjonale selskaper som for eksempel ikke er fornøyd med at stortingsflertallet vil ha forbud mot gruvedrift i sårbare områder som nevnt ovenfor. 

Jeg mener at denne modellen i verste fall er en alvorlig trussel mot norsk selvråderett og at den bør avvises på dette grunnlag alene. 

Åpenhet i forvaltningen er et grunnprinsipp i det norske demokratiet. Mangelen på ankemuligheter i forhold til tvisteløsninger som kommer fram i modellen i dette høringsforslaget blir bare verre ved at tribunalenes arbeider og dommer er hemmelige - dersom partene ikke selv velger å gjøre dem offentlige. Jeg mener derfor at slike investeringsavtaler i bunn og grunn er en reell trussel mot det norske demokratiet.

På bakgrunn av dette stiller jeg meg totalt avvisende til regjeringens forslag.