Høringssvar fra Brita Kvarekval

Høring om modell for investeringsavtaler

Jeg har sterke innvendinger mot å ta i bruk den modellen for investor-stat-tvisteløsning (ISDS) som  Fiskeri- og næringsdepartementet skisserer i høringsnotatet ”Høring – modell forinvesteringsavtaler” som ble lagt ut 13. mai 2015. Det at det opprettes slike tvisteløsningsmekanismer som denne, innebærer i seg selv ei endring av maktforholdet mellom investor og stat som utelukkende er til investors fordel. Investor vil alltid ha mulighet til å oppnå en fordel gjennom et søksmål, mens den saksøkte i beste fall kan unngå å tape. Modellen medfører massiv overføring av makt og myndighet fra folkevalgte organer til et overnasjonalt voldgiftstribunal. Det er helt uakseptabelt at internasjonale investorer ut fra hensynet til egne investeringer på denne måten skal ha mulighet til å overprøve vedtak som erlovlig fattet i folkevalgte organer.

Tidligere erfaring med slike overnasjonale voldgiftstribunaler viser at de samfunnsmessige, politiske og økonomiske hensyn som ligger bak de reguleringer som investorens søksmål retter seg mot, ofte tillegges mindre vekt enn de påståtte ulempene for saksøker. Forslaget bærer også preg av å legge større vekt på investeringsbeskyttelse enn på beskyttelse av den enkelte stats rett til uavhengig, folkevalgt myndighetsutøvelse. Investeringer har alltid medført risiko og det kan ikke være slik at behovet for å redusere investors risiko og beskytte investeringer skal prioriteres framfor behovet for å ivareta demokrati og suverenitet.

Det er i det hele tatt et gjennomgående trekk ved forslaget at hensynet til investeringsbeskyttelse og fri konkurranse settes foran alt annet. I forslaget er det bare legitime reguleringer innenfor miljø, helse, sikkerhet, ressursforvaltning, arbeidsrettigheter ogmenneskerettigheter som er tillatt og selv på disse områdene er det et forbehold. Et land kan bare iverksette tiltak på disse områdene, dersom disse tiltakene ikke står i strid med avtalen i sin helhet. Dersom modellen ikke skal være til hinder for at land skal ha legitim reguleringsrett på disse områdene, må denne siste klausulen tas ut. Selv med en slik endring vil andre sentrale områder som næringspolitiske tiltak for å diversifisere økonomien eller øke skatter og avgifter ikke være tillatt. De begrensningene som  er satt med hensyn til forskjellsbehandling kan lett komme i konflikt med distriktspolitiske hensyn og andre næringsmessige hensyn.

Det opplyses i høringsbrevet at: ”Hovedformålet med å inngå investeringsavtaler er å beskyttenorske investeringer i utlandet, …” Behovet for å ”fremme investeringer i utviklingsland og slik bidra til økonomisk utvikling i disse landene” er videre nevnt. Særlig sett i lys av det sisteer det uforståelig at forslaget til avtalemodell legger opp til at et vertsland ikke kan stille krav til investor som innebærer at denne skal ansette lokale arbeidere, benytte lokale underleverandører, overføre teknologi og kunnskap, begrense kapitalstrømmen ut av landet osv. Denne typen krav som ofte har inngått i norske konsesjonsbetingelser i forbindelse med vasskraftutbygging og utnyttelse av olje- og gassressursene i Nordsjøen, har vært av stor betydning for utvikling av kompetanse og næringsliv i Norge. En ting er at det ville være helt meningsløst å tenke på at Norge skulle fraskrive seg denne muligheten i framtiden. En annen ting er at det ville være dypt usolidarisk om vi skulle åpne for at norske selskaper som etablerer seg i utlandet og spesielt i utviklingsland, skulle fritas for slike forpliktelser. Det er nettopp denne typen forpliktelser som kan bidra til at norske investeringer fører til utvikling og ikke bare blir en mulighet for norske investorer til å utnytte utviklingslandenes situasjon tilegen fordel.

Med hensyn til saksgangen ved en eventuell tvist synes jeg det er svært betenkelig at departementet foreslår at tvister kan bringes opp på overnasjonalt nivå gjennom den foreslåtte investor­stat­tvisteløsningen, uten at det stilles krav om at saken først skal være fullendt i de nasjonale domstolene.

Avslutningsvis vil jeg ta med en anmerkning som angår Artikkel 34 Varighet og oppsigelse. Her er det foreslått at bestemmelsene i en avtale kan forbli i kraft i ytterligere femten år fra det tidspunktet avtalen regnes som oppsagt. Det virker særdeles uklokt å gi en oppsagt avtale så lang ettervirkningstid. Dette er ytterligere et eksempel på hvordan denne avtalemodellen legger større vekt på å begrense investors risiko enn å ivareta statlige og folkevalgte organers handlefrihet.

Det er min oppfatning at den avtalemodellen og ikke minst den modellen for tvisteløsning som departementets forslag legger opp til, vil gi internasjonale investorer og selskaper uforholdsmessig stor makt over et lands politikk, økonomi og samfunnsliv, enten det dreier seg om norske investeringer i utlandet eller utenlandske investeringer i Norge. Med tanke på vårt eget land vil modellen for investeringsavtaler, om den blir innført, undergrave norsk folkestyre og sjølråderett og kan følgelig ikke være i landets interesse. Jeg mener også det er god grunn til å spørre om ikke den foreslåtte modellen for tvisteløsning vil innebære så omfattende avståelse av suverenitet at den vil være i strid med Grunnloven.

I høringsbrevet står det som følger. “Regjeringen vil etter høringsrunden ta stilling til om Norge skal forhandle investeringsavtaler basert på modellavtalen, med eventuelle endringer som følge av innspill i høringsrunden.” Det kan vanskelig forstås på annen måte enn at regjeringen ønsker å ta stilling til avtalemodellen på egen hånd, uten å bringe saken inn for Stortinget. Med tanke på de alvorlige følgene innføring av avtalemodellen kan få, anser jeg det som svært udemokratisk om departementets forslag ikke blir lagt fram for behandling i Stortinget, men kun skal behandles internt i regjeringen.

Min konklusjon blir at regjeringen må legge dette forslaget til side. Vi har klart oss lenge uten ISDS og vil være best tjent med å la det være slik for framtiden også.