Høringssvar fra Statsforvalteren i Innlandet

Svar på høring- Barnevernsinstitusjonsutvalgets NOU 2023:24 «Med barnet hele vegen – barnevernsinstitusjoner som har barnas tillit»

Statsforvalteren i Innlandet vil innledningsvis gi honnør til utvalget for grundige utredninger, at det ble tilrettelagt for barns medvirkning og for tydelige og gode endringsforslag. I vårt tilsynsarbeid ser vi mye av de sammen problemstillingene som fremkommer i utvalgets rapport, barn på institusjon har flyttet for mye og hjelpen blir for fragmentert. Vår overordnede anbefaling er derfor å først ta tak i ansvarsdelingen. Altså gi tydeligere retningslinjer for når ansvaret til helse, til justis og til barnevernet og kommunen trer inn; hvem av instansene som har ansvar for hva og når. Slike retningslinjer vil etter vår mening være et avgjørende fundament og bør avklares før man vurderer å gå videre med tiltakene som er foreslått av utvalget.

Med dette som utgangspunkt, vil vi gi noen ytterligere innspill til forslagene fra utvalget:

Organisering av helsehjelp til barn på institusjon

Vi støtter at helse bør få tydeligere ansvar for å utrede og behandle barn i barnevernet med helseutfordringer, og at retningslinjer må sikre ansvarselding og at det samarbeides godt i praksis. Vår erfaring er at det nå er for mye opp til barnevernet og institusjonene å sørge for samarbeid og at disse barna faktisk får tilstrekkelig helsehjelp. Vi utførte i 2021 en kartlegging av hvor mange av barna i barnevernsinstitusjonene i Innlandet som da hadde behov for psykisk helsehjelp. Tallet var høyt, ca. 75%. Vi fant også at ca. 15% prosent av disse ikke fikk den hjelpen de hadde behov for. Hovedgrunnen var at de ventet på behandling eller ikke var motivert for behandling. Vi fant videre at samarbeidet mellom helsetjenestene og barnevernsinstitusjonene fungerte veldig ulikt. Våre funn samsvarer i stor grad de som fremkommer i barneombudets rapport «Jeg skulle hatt BUP i en koffert», at mulighetene for individuell tilrettelegging og fleksibilitet fra helsetjenestene i behandlingen var ulik. Tilpassede tjenester og tydeligere retningslinjer er altså vår klare anbefaling.

Med dette som bakteppe er vi likevel betenkt over forlaget om at det skal opprettes helseteam. Det er allerede besluttet helsekartlegging og helseforløp for barn i barnevernet, og vi mener enda et nytt tiltak ikke bør iverksettes nå. Vi støtter at helse må forpliktes i større grad overfor disse barna, at de må tidligere og tydelige på banen og at de bør tilrettelegge behandlingen i mye større grad. Samtidig mener vi at dette bør kunne gjøres innen de allerede eksisterende systemene. Nye systemer tar tid å bygge opp, og dette haster det å få på plass. Vi tror også det kan blir utfordrende å få rekruttert fagfolk med rett kompetanse til slike team, helsevesenet er allerede presset når det gjelder dette.

Vi støtter utvalgets vurdering av at helse bør få større og tidligere ansvar for å gi utredning og behandling for barn med store psykiske vansker. Vi ser, i likhet med utvalget, at det er behov for flere langtidsplasser for en liten gruppe barn, eksempelvis med alvorlig selvdestruktiv adferd, rusproblemer, og spiseforstyrrelser. Derfor støtter anbefalingen om at de to sektordepartementene utreder behovet for langtidsplasser til barn i PHBU. Vi ser at det er noen ungdommer som kommer inn i barnevernet, fordi foreldrene ikke makter omsorgen for dem grunnet store psykiske vansker og selvdestruktiv adferd. Disse har behov for døgnbehandling, noe barnevernsinstitusjonene ikke har kompetanse til å gi. Slik det fungerer nå, blir det likevel ofte barnevernet som tar hovedansvaret, på grunn av omsorgsplikten. Dødsfallene på institusjonene viser at helse bør ta større del i behandlingen av disse barna, og at det i noen tilfeller er snakk om livsnødvendig hjelp.

Vi støtter også at barn med alvorlige rusproblemer skal ha det samme tilbudet om behandling som voksne, at helse har hovedansvaret og hjelpen gis i et tverrfaglig forløp.

Oppfølging av barn som begår kriminelle handlinger

Vi erfarer en utvikling hvor barn i barnevernet i økende grad utfører alvorlige kriminelle handlinger. Det handler blant annet om alvorlig vold, som knivstikking. Ansatte på institusjonene må ikke sjelden avverge vold, og kan selv bli skadet. Vi har eksempler på at barnevernsinstitusjonene i stor grad får ansvaret for rammer rundt disse barna, noe de i begrenset grad kan gjøre av hensyn til barnets integritet. Det er ikke barnevernets oppgave å beskytte samfunnet, men vår erfaring er at de likevel ofte må sette inn tiltak for å avverge kriminalitet. Vi tror derfor det er hensiktsmessig, slik utvalget foreslår, at kriminalomsorgen både får et større ansvar og tilgang på flere tiltak, slik at disse barna kan få nødvendige rammer. Rammer i form av noe begrenset bevegelsesfrihet, ser vi i mange tilfeller ikke behøver å være isolerende, at det tvert imot kan skape trygghet for barnet. Løsninger med åpnere soningsforhold for kriminelle barn, gjerne med barnefaglige ansatte og i samarbeid med barnevernsinstitusjoner, mener vi både er riktig og blir nødvending fremover.

Utforming av barnevernsinstitusjoner

Vi mener forlaget til tre funksjonsinndelte institusjoner, i stedet for målgruppeinndelte, fremstår veldig fornuftig, under forutsetning av at helse og justis får et større ansvar for noen av barna. Dagens utfordringer med oppfyllelse av bistandsplikten og avdekkingen av at målgruppeinndelingen gir lav kapasitetsutnyttelse, taler klart for et bedre system. Vi støtter veldig at barnas behov bør være styrende, og tror at funksjonsinndelingen vil kunne gi mer robuste tiltak som i større grad forebygger flyttinger. Forslaget om at akuttinstitusjonene skal drive kartlegging, er også veldig hensiktsmessig. En slik kartlegging vil kunne bidra til en videre anbefaling om tiltak, egnet for det enkelte barn. Vi ser for oss noe liknende som kartleggingen omsorgssentrene utfører, slik at en anbefaling om videre tiltak kan følge barnet ved utflytting. Ungdomsutvalget har også noen veldig gode forslag om støttefamilie, matching av beboerne og mer hjemlige institusjoner. Vi tror dette vil kunne bidra til trygghet og trivsel. Flere av dagens barnevernsinstitusjoner er ikke godt nok egnet, flere av de som brukes er gamle helse- og omsorgsinstitusjoner med lite hjemlig preg. En del institusjonsavdelinger har heller ikke en utforming som gir tilstrekkelig trygghet.

Videre mener vi det er et stort behov for flere faglige retningslinjer for institusjonene, særlig når det gjelder miljøterapeutisk metode og utøvelse av omsorgsansvaret.

Kommunale botiltak

Forslag om å utvide muligheten for å etablere kommunale botiltak for ungdom, mener vi er godt og i tråd med intensjonene i barnevernsreformen om flere lokale og tilpassede tiltak. Utvalget beskriver disse sårbare ungdommene og hvordan de har behov for-ettervern i sin hjemkommune. Vi tror dette er en voksende gruppe som kan falle utenfor fordi tilbudet mangler, og støtter en utvidet mulighet for kommunene å opprette slike botiltak. Forutsetningen er gode nok systemer for kvalitetssikring.

Vi er imidlertid ikke enig i at Statsforvalteren bør føre tilsyn med disse tiltakene. Grunnen til dette er hovedsakelig todelt: Kommunen bør utvikle kompetanse og metode til å kvalitetssikre egne tiltak, og ungdommene bør heller ha en lokal tilsynsfører som de kjenner og syns er greit å ha besøk av i eget hjem. Vi foreslår at Statsforvalteren i stedet kan ha systemtilsyn med kommunens egen oppfølging av kommunale botiltak.