Høringssvar fra Stendi vedr. utredningen «Med barnet hele vegen – barneverninstitusjoner som har barnas tillit», Barneverninstitusjonsutvalgets NOU 2023:24

Innledning

Utvalget beskriver et klart mål med denne utredningen: “å peke ut en langsiktig retning og foreslå rammer som vil vare over tid. I likhet med barna trenger også sektoren ro, forutsigbarhet og trygghet. Utredningen må følges opp av en langsiktig og systematisk innsats for å utvikle bedre kunnskap om hva som virker, for hvem og hvordan barnas livskvalitet påvirkes på sikt” (NOU 2023:24 s.15)

Stendi AS er Norges største private omsorgsaktør, og har en historie som går tilbake til 1991 som leverandør av barneverntjenester på vegne av det offentlige. Det betyr at vår organisasjon har opplevd mange av de reformene og endringene som utvalget beskriver, disse som ofte “(...) i for stor grad har vært drevet frem av kriser og akutte behov” (NOU 2023:24 s.15). Vi kjenner oss igjen i mange av de utfordringene som beskrives i utredningen, og takker for muligheten til å kommentere forslagene. I vår gjennomgang har vi vektlagt de områdene vi opplever at vi som aktør har et ansvar, kompetanse eller erfaring innenfor.

Samlet sett mener vi utvalget har fremmet mange riktige og viktige forslag, som også er ambisiøse. Vi deler derfor utvalgets presisering av at det vil kreve samarbeid fra mange for å få dette til, og ikke minst at samfunnet har de “aller høyeste ambisjoner for disse barna” (NOU 2023:24 s.15).

Videre følger de forslagene fra NOU 2023:24 som vi har ønske om å kommentere eller belyse.

Kommentarer til forslag:

Forslag 1-7:

1. Felles faglige føringer for helsetjenesten og barnevernet
2. Flere langtidsplasser i PHBU
3. Det etableres et eget sikkerhetspsykiatrisk tilbud for barn
4. Felles tilsyn med barnevern og helsetjenester
5. Barneenhetene utvides med lavsikkerhetsplasser
6. Soning av straff med fotlenke i barnevernsinstitusjon
7. Tverrdepartemental oppfølging av tilbudet til barn som begår alvorlig kriminalitet

Kommentarer til forslag 1-7
Stendi vurderer at utvalget i kapittel 8 beskriver et gjenkjennelig bilde av dagens situasjon for barn og barn med alvorlige tilfeller av spiseforstyrrelser og tilbakevendende suicidalitet, andre store og sammensatte behov, eller konstatert eller mistenkt alvorlig psykisk lidelse og voldsatferd. Stendi har erfaring med arbeid med barn som vil falle inn under alle disse kategoriene. Vi kjenner oss godt igjen i utfordringene som er beskrevet når det kommer til uenighet i faglig forståelse, uklare ansvarsforhold og manglende tiltak for disse unge. Vi blir gjentatte ganger sittende i diskusjoner i enkeltsaker om hva det enkelte barn trenger, eller til og med en enighet om at barnet ikke får det det trenger, men at andre tiltak ikke eksisterer.
Stendi mener at det er svært viktig å få på plass felles faglige føringer for å hjelpe de aller sykeste barna. Videre mener vi at tiltakene som beskrives i forslagene bør få høy prioritet, slik at disse barna kan få rett hjelp.

Forslag 10:
Hver barneverninstitusjon skal ha et helseteam tilknyttet seg

Kommentar til forslag 10:
Det er stor enighet når det gjelder dette forslaget, men vi ser at gjennomføringen av denne plikten kan bli utfordrende. Det finnes allerede tiltak for å sikre helsetilbud til barn og unge som bor på institusjon, som dessverre ikke fungerer slik det er tenkt.
Et eksempel er at det er opprettet barnevernfaglig ansvarlig ved BUPene. Veilederen er tydelig på at den ansvarlige har et ansvar for både å ha kjennskap til, og å opprette samarbeid med helseansvarlige i alle barneverninstitusjoner i deres nedslagsfelt. I dag fungerer dette i liten grad. Dette har bakgrunn i ressursmangel, hvor den vanligste forklaringen fra BUPene selv er at de ikke har nok ressurser, og at rollen er et tillegg til ordinære behandleroppgaver.
Et annet tiltak er at det er besluttet at kommunene skal opprette tverrfaglige helseteam. Dette er i alt for mange kommuner ikke på plass. Utvalget foreslår å legge dette ansvaret over på helseforetakene, som allerede melder om for lite ressurser. Mangelen på ressurser viser seg blant annet i brudd på frister for barn og unges rett til helsehjelp. Flere barn i institusjoner må stå på vent for å få et tilbud. Forslaget om rammefinansiering kan, slik vi ser det, gi en risiko for at helseforetakene får et stort ansvar for å vurdere hvor og hvordan midler skal benyttes, og at dette vil kunne medføre at de nødvendige ressursene ikke benyttes for å gjennomføre forslaget på en god nok måte.
For at forslaget om helseteam skal kunne fungere, ser vi at det vil kreve omfattende arbeid med å strukturere og tydeliggjøre ansvarsfordeling, samarbeid, koordinering og planarbeid mellom helse og institusjon. Det foreligger allerede utfordringer knyttet til samarbeid mellom helse og barneverninstitusjoner, og ofte faller den største belastningen på de som skal følge opp barnet i hverdagen, for å påse at helseforetakene yter den hjelp som barnet har behov for, og rett på.
Vår bekymring er at flere tiltak som helseforetakene skal innfri, kan bidra til å svekke allerede vanskelige samhandlingsformer fordi det blir et større sprik imellom forventninger og faktisk tilbud.

Forslag 11:
PHBU får plikt til å prioritere barn i barnevernsinstitusjoner

Kommentar til forslag 11:
Stendi er enig i at det bør foreligge en plikt til å prioritere de sårbare barna som bor i barneverninstitusjon. Her viser vi til kommentar til forslag 10. Oppsummert har helseforetakene ikke innfridd i forhold til opptrappingsplan for psykisk helse. Fokuset har vært å flytte behandling ut av helseforetakene og til der pasienten er. Det er i dag et svært nedbygget apparat som gjennom kun rammeoverføringer skal innfri disse forslagene, noe vi ser på som utfordrende.

Dette er særlig gjeldende for de som trenger innleggelse, både akutt og over tid.

Forslag 12:
Ansvaret for tilbudet til barn med behov for spesialisert rusbehandling legges til spesialisthelsetjenesten

Kommentar til forslag 12:
Dette forslaget tror vi vil kreve en langvarig omstilling og tydelige føringer for ansvarsfordeling. Det er store utfordringer når barneverninstitusjoner og spesialisthelsetjenesten skal samhandle. Det er derimot utelukkende positivt at rusbehandling for barn og unge styrkes, og at det kommer frem tydelige rammer for behandling til denne gruppen.
Vi ser det som en styrke at faglige metoder og modeller innføres. Vi vil likevel påpeke behovet for at det gjøres en helhetlig vurdering av omfanget av implementering og krav til drift og de faglige metoder og modeller som miljøpersonalet skal kunne. Det krever mye ressurser å møte kravene til implementering og oppfølging av ulike krav, som allerede foreligger. Stendi har erfaring med implementering av ulike faglige metoder og modeller, som; Standardiserte forløp, trygghet og sikkerhet, barns rettigheter og bruk av tvang, og LBR. Vi er derfor godt kjent med hva en slik implementeringsprosess medfører av ressursbruk. Det er derfor behov for å sikre at kravene til opplæring i bestemte metoder følger av problematikken til de unge, og ikke at alle til enhver tid skal kunne alt. Det vil fortsatt være nødvendig å tilpasse opplæring og implementering til drift (størrelse på avdeling, turnus m.m.), og at vi sikrer tid til kjerneoppgaven vår, som er miljøterapeutisk arbeid med barna. Ut i fra vår erfaring er det utfordringer når det gjelder store forskjeller i lovverket. For at dette skal fungere, må lovverket gjennomgås slik at de ikke har så store forskjeller som i dag. Forskjellene går på for eksempel ulikt lovverk når det gjelder tvangsbruk, og ulik alder for når barnet kan samtykke (15 år i barnevernloven og 16 år i pasientrettighetsloven).

Forslag 13:
Utvidet adgang til tilbakehold i institusjon uten samtykke

Kommentar til forslag 13:
Stendi mener at dette kan være et nødvendig tiltak for å sikre liv og helse for enkelte barn.
Vi ønsker likevel å peke på viktigheten av å ivareta rettsikkerheten for disse barna, og på konsekvensene som kan oppstå når barn i en fortvilet situasjon blir sittende «på vent» etter at de har trukket sitt samtykket, som i forslaget kan bli opptil 9 måneder. Et tidsperspektiv som kan oppleves langt i et barns liv, men også et svært inngripende tiltak overfor et barn som er i motstand til behandlingen.

Ved tilbakehold bør det i så tilfelle være strenge krav knyttet til oppfølging fra kommunene i de tilfeller tilbakeholdelse vurderes og benyttes. Det er også viktig å sikre barnas mulighet/rett til å ha sakkyndig talsperson som kan føre deres sak, slik at de ikke står alene i en eventuell tvist.

Forslag 15:
Økt kompetanse på rus i alle barnevernsinstitusjoner

Kommentar til forslag 15:
Vi mener at det er viktig å skille mellom institusjonens ansvar for å gi barna støtte slik at de kan ta imot et behandlingstilbud, og det at institusjonen gir dette selv. Dagens behandlerinstitusjonsbegrep har i noen tilfeller skapt forventninger til dagens institusjonstilbud fra andre samarbeidspartnere, herunder også fra helse, som ikke samsvarer med institusjonens ansvar.

Stendi ønsker å peke på at det i noen tilfeller vil være behov for at barn vil kunne trenge både spesialisert rusbehandling og tilbud i barneverninstitusjon samtidig. I disse tilfellene er institusjonens mål å gi barnet støtte slik at de har en forutsetning for å ta imot, og nyttiggjøre seg, behandling.

Med bakgrunn i oppfordring fra BEG, har Stendi utviklet og implementert læringsbasert rusbehandling i flere av sine tiltak, og Stendi vurderer at det er nødvendig med klare metoder for å jobbe systematisk og endringsrettet med de barna som utvikler et rusproblem. LBR er en omfattende, manualbasert metode, som krever mye ressurser for å implementere og opprettholde.

Stendi mener det er nødvendig at alle barneverninstitusjoner, uavhengig av målgruppeinndelinger, har kunnskap og kompetanse på rus og rusmisbruk, men at kravene skal kunne tilpasses ulike typer institusjoner (drift, størrelse og turnus).

Forslag 20:
Nytt inngangsvilkår for opphold i barnevernsinstitusjon uten samtykke

Kommentar til forslag 20:
Stendi vurderer at en endring fra begrepet “behandling” til “forsterket utviklingsstøtte” og fra begrepet “plassering” til “opphold” kan forebygge en ekstra belastning for disse allerede svært sårbare barna. Det er også positivt at de tar bort trykket fra «behandling», eller «å reparere», og med det forventninger fra for eksempel kriminalomsorgen og helsevesenet om at barna kan få «behandling» i barneverninstitusjoner. Det vil også tydeliggjøre at «utviklingsstøtte» ikke er noe som kan gis som konsekvens eller straff, og at unge i strafferettslig alder kan sone i mer tilpassede tiltak, dersom atferdsuttrykket er svært alvorlig.
Vi mener at utviklingsstøtte fungerer som begrep også ovenfor de barna som trenger utviklingsstøtte fram til de er voksne. Utviklingsstøtte som begrep står ikke i veien for retting av skjevutvikling, også ekstrem skjevutvikling, men heller som et begrep som viser at disse trenger støtte underveis.
En mulig svakhet med begrepet “forsterket utviklingsstøtte” kan være at det bagatelliserer alvorligheten av handlingene til de få barna som viser en etablert og avvikende atferd, der atferden er så alvorlig at de vurderes med stor sannsynlighet å kunne skade andre. Det kan gå lang tid før barn innenfor denne gruppen blir fanget opp av straffesystemet, og manglende konsekvenser for deres avvikende og alvorlige atferd (kriminelle forhold) kan raskt føre til en forverring, og at deres allerede avvikende atferd med større sannsynlighet får etablert seg inn i voksenalder.

Forslag 29:
Ny innretning av institusjonstilbudet

Kommentar til forslag 29:
Stendi sin erfaring er at den eksisterende inndelingen i syv ulike målgrupper i stor grad er konstruert, og ikke er egnet til å beskrive det enkelte barns uttrykk og behov. I utgangspunktet er vi derfor positive til en endring i målgruppeinndeling, men er usikre på om dette vil føre til færre flyttinger. Når det gjelder skillet mellom omsorg og utviklingsstøtte, og omsorgs og utviklingsstøtte +, mener vi at forskjellen kunne vært tydeligere nyansert når det kommer til begrepsbruk. For barna med høy grad av skjevutvikling som har hatt en svært vanskelig omsorgssituasjon, vil kanskje begrepet “omsorg og endringsstøtte” tydeliggjøre at det er behov for forsterket innsats.

Vi stiller oss spørrende til at utvalget mener at det nye tilbudet utviklings- og omsorgsstøtte+ skal driftes i statlig regi. Dette virker for oss motstridende til målsettingen om færre flyttinger. Vi vet at barnas uttrykk og behov kan endre seg over tid, noe som vil kunne føre til flere flyttinger dersom det kun er statlige institusjoner som har dette tilbudet. Kanskje bør det være en vurdering knyttet den enkelte institusjons faglige tilbud opp imot barnets behov, og at alle institusjoner skal kunne levere tilbud utfra deres evne til å møte barnets behov.

Stendi støtter utvalgets forslag om at barn ikke skal trenge å flytte mellom landsdeler når det skjer endring i deres behov, men at det er ønskelig at endringene i deres behov skal ivaretas hvor de allerede bor. Slik Stendi forstår utvalgets forslag om ny institusjonsinnretning gjelder denne også hvordan utformingen av institusjonen skal være. Vår bekymring er at kravene kan bli for rigide, og at dette vil kunne føre til reduksjon i antall institusjonsplasser, der det allerede er for få.

Stendi vurderer at det er behov for en tydeligere presisering av hva som vurderes som hensiktsmessige geografiske avstander mellom tiltak barn skal kunne flytte mellom, innenfor samme institusjon.

Stendi har god erfaring med institusjoner i ordinære bolighus. Dette er med på å dempe noe av stigmaet som disse barna lever i. Utvalget skriver at det forsterkede tilbudet vil ha behov for bygg som er særlig tilpasset barn med sterke uttrykk. Hva dette innebærer presiseres ikke, men man kan få en oppfatning av at dette ikke er ordinære bolighus, men bygg som bærer mer preg av institusjon med sikkerhetstiltak. Stendi støtter forslaget om at boligene må være tilpasset målgruppen og skape trygghet for både barna og ansatte. Samt at det legges godt til rette for at ansatte kan gjøre jobben på en god og hensiktsmessig måte. Likevel må viktigheten av å skape et ordinært hjem vektlegges. Dette støttes også av Ungdomsutvalget.

Forslag 31:
Tydelig og likeverdig nasjonal faglig styring.

Kommentar til forslag 31:
Stendi stiller seg positive til en mer tydelig og likeverdig nasjonal faglig styring. Vi vil likevel påpeke at variasjoner og ulikheter i barneverninstitusjonenes organisering og drift må hensyntas, slik at støtten og tiltakene som faller innenfor Bufdirs faglige styring lar seg gjøre å gjennomføre på en effektiv og hensiktsmessig måte i den enkelte institusjon. Innføring av nye nasjonale faglige krav må medføre god nok opplæring og oppfølging for alle institusjoner, ikke bare statlige. Det må tilbys likeverdighet i opplæringen som tilbys ut ifra institusjonenes organisering for at opplæringen skal være god nok. Et eksempel på dette er implementering av standardisert forløp. Stendi har en opplevelse av at det standardiserte forløpet er utarbeidet for en bestemt type turnus og organisering, med for eksempel flere ansatte og dagstillinger for å ivareta alle de administrative oppgaver. Medleverturnusen er et svært viktig faglig verktøy i Stendi, og tilpasninger av forløpet til vår turnus har medført utfordringer. Vi er bekymret for at nasjonale krav og føringer kan få uønsket påvirkning på prioriteringer i det miljøterapeutiske arbeidet, og hvordan vi ønsker å organisere dette.

Vi vil også peke på risiko ved en standardisering av kompetanse og fag, ved at rammene som settes kan resultere i uhensiktsmessige begrensninger i rommet for individualitet og tilrettelegging av det enkelte barns behov. Et faglig styringssystem må kunne ta hensyn til behovet for å anerkjenne og tilpasse de individuelle og komplekse behovene våre barn og ungdom har. Et likt tilbud ikke er det samme som et likeverdig tilbud. Vi er i behov av rammer som ikke går i strid med, eller setter uhensiktsmessige begrensninger ovenfor, behovene til de barna og ungdommene som strever mest, og som trenger at vi tenker litt annerledes. Enkelte barn og unge trenger i perioder å bli møtt med litt ekstra raushet, mulighet for tilpasning, og anerkjennelse av ulikhetene og kompleksiteten i deres livssituasjon. For å ivareta likeverdighet og rettferdighet i tilbudet til ulike barn og unge, trenger vi rom til å gjøre behovsprøvde, individuelle vurdering og strukturer.

Stendi undrer seg om innretningen til institusjonstilbudet kan føre til at institusjonene går bort i fra spesialisering og over til generalisering, hvor målsetningen er at ansatte skal ha kompetanse på arbeidsmodeller og forløp som ivaretar alle eventuelle målgrupper.

Med bakgrunn i de utfordringer som har vært i implementering av et standardisert forløp som er laget med utgangspunkt i de statlige institusjonene, mener Stendi at det kunne vært en fordel å innføre et felles journalsystem for alle barneverninstitusjoner, uavhengig av eierskap.

Forslag 32:
Felles faglige prinsipper for god omsorg og utviklingsstøtte

Kommentarer til forslag 32:
Deler av kommentar til forslag 31 er gjeldende også her.

Vi mener at de terapeutiske relasjonene som bygges med miljøterapeutene er viktige, uavhengige av hvilket forløp barnet har fått «tildelt». Dette er et tidkrevende arbeid, og barna trenger tid og ro til å kunne bygge relasjoner. Stendi tror at dette forslaget vil kunne styrke en felles forståelse av betydningen av at terapeutiske relasjoner er grunnleggende for alt utviklingsarbeid innenfor alle forløpene, også de forløpene som er tidsavgrenset, noe vi ser på som særlig positivt.

Siden forløpet kom i 2021 har det fortløpende vært store endringer som bidrar til at ansatte over flere år har stått i en form for opplæring. Det er også varslet videre store endringer i 2024. Stendi vil derfor påpeke at ansattes evne til å kunne tilrettelegge for nødvendige individuelle tilpasninger for det enkelte barnet avhenger av kontinuitet og trygghet uten at det hele tiden kommer endringer.

Med bakgrunn i våre erfaringer mener vi at det er nødvendig med bedre planlegging av hvordan store endringer skal innføres. Et eksempel på dette er innføring av kompetansekravet som kom før tilgangen på faglærte var i samsvar med behov. Institusjonene er organisert på ulike måter og store endringer vil påvirke gjennomføringen ulikt.

Forslag 33:
Kommunalt ansvar for grunnskoleopplæring for barn på institusjon

Kommentar til forslag 33:
Vi opplever at det er en rekke risikofaktorer ved å overføre ansvaret for grunnskoleopplæringen for barn på institusjon til kommunene. Det er risiko for at den enkelte kommune ikke nødvendigvis vil ha kapasiteten til å inneha tilstrekkelig sterk tilstedeværelse og egnet kompetanse som det vi ser at fylkeskommunene har i dag. Vi tenker at det er avgjørende å ivareta egnet kompetanse når det gjelder oppfølging av skole for barn som bor på institusjon, da skole er et viktig utviklingsområde, hvor det er uttalt risiko for å falle ut.

Erfaringsmessig vil nærskolene helst slippe ansvaret for barn fra akuttinstitusjoner. Vi ser det som en stor fordel for barna at fylkeskommunen har ansvaret for å organisere og koordinere skoletilbudet. Vi mener at kommunene trenger den støtte, kompetanse og ressurser fylkeskommunen tilbyr, for å orke å stå i den ekstra oppfølgingen og de ekstra ressursene barna våre ofte er i behov av. Om spisskompetansemiljøet i fylkeskommunen blir tatt bort, og ansvaret overlatt til kommunene alene, mener vi at det vil være risiko for økt forskjell i skoletilbudet til barna.

Stendi har over hele landet gode erfaringer med samarbeidet med fylkeskommunen, og våre barn har nytt godt av den spesialkompetansen og handlekraften Fylkeskommunen innehar. Dersom hver kommune skal ha ansvaret er vi bekymret for at denne spisskompetansen pulveriseres og blir for fragmentert, da det er store ulikheter i erfaringene og forutsetningene til de kommunene som har barn bosatt på institusjon.

Vi ønsker derfor å fremheve en god erfaring med den organiseringen som gjøres av Østfold Fylkeskommunale skole. De tilbyr et spisskompetansemiljø, som besitter kunnskap og kompetanse om sårbarhetene knyttet til skolegangen til barn og unge som bor på institusjon. Vår erfaring er at de jobber effektivt inn allerede fra førinntaksfasen i institusjonsoppholdet der det lar seg gjøre. Vi opplever at de jobber etter et felles mål om at barna skal inn i nærskolen, enten umiddelbart, eller på sikt, basert på individuelle vurderinger av barnets behov og kapasitet.

Vår anbefaling er at utvalget ser nærmere på modellen Østfold fylkeskommunale skole arbeider etter, og integrere denne modellen i alle fylkeskommuner. Vi tror at det vil være hensiktsmessig med:
o Klare føringer til fylkeskommunene, med sine ressursteam som tar ledelsen i organisering, styring er hensiktsmessig for skolene, barna og fremtiden, noe vi har erfaring med fungerer i Østfold.
o Fylkeskommunen iverksetter samarbeid, tar ansvar for møter, og koordinerer godt i forhold til institusjon, nærskole, PPT, barneverntjeneste og andre relevante instanser.
o Fylkeskommunene har ekstra ressurser tilgjengelig dersom barnets behov er større enn det nærskolen har kapasitet til å ivareta. De har organisert seg med et ressursteam, som jobber med å skape sømløse samarbeid og ivaretakelse av både barnet selv, skolen og institusjon. De tilfører en spesiell faglig kompetanse og veiledning der det er behov, og sikrer et kontinuerlig samarbeid, så lenge det vurderes at det er til barnets beste med tett oppfølging.

Forslag 34:
Plan for oppfølging av skolegang for barn som skal flytte til institusjon

Kommentar til forslag 34:
Stendi ser en risiko for at planarbeidet vil kunne bli dårligere med foreslått ansvarsfordeling, der barneverntjenesten skal stå ansvarlige for plan for oppfølging av skolegang. Vi tenker at barneverntjenesten har begrenset med ressurser til å ivareta planmessigheten når det gjelder skole og opplæring.

Stendi mener at det er langt mer effektivt og hensiktsmessig at fylkeskommunen forsetter å ha ansvaret, fremfor at dette overføres barneverntjenesten. Å ha et spisskompetansemiljø i krysningsfeltet mellom skole og barn som bor på barneverninstitusjon er en nødvendig styrke for å ivareta kompleksiteten i barnas livssituasjon. Med skolemyndighetene i fylke som ansvarlige for planarbeidet, vil det være en mer nærliggende tilnærming til utvalgets forslag til at helseteam følger opp barnas behov for helsehjelp. De sitter på erfaring og kompetanse til å ta styringen i utarbeidelse av gode planer. Slik det er per i dag, er saksbehandler i barneverntjenesten invitert og delaktig i samarbeidet, men ansvaret for den skolefaglige kompetansen og organiseringen sitter hos de med spesialkompetansen på barn med særskilte behov, som bor på institusjon.

Oppgaver knyttet til oppfølging av skoletilbud er også et krav i standardisert forløp. Det er viktig at ansvarsfordelingen er tydelig, slik at oppfølgingen blir helhetlig og forsvarlig ut ifra det enkelte barns behov.

Forslag 35:
Rett til kontinuitet i opplæringen for barn i akutt- og utredningsinstitusjon

Kommentar til forslag 35:
Vi støtter og anerkjenner at skole og kompetanseutvikling er helt avgjørende for videre utvikling og selvstendiggjøring i voksenlivet. For mange barn i en akutt fase er viktig at de får opprettholde det som er normalt i egen hverdag. Det er i denne sammenheng også viktig å anerkjenne at skole ikke alltid kan være førsteprioritet for barn i akutt og alvorlig krise, og særlig for de barna som må flytte til nytt skoledistrikt/bytte skole.

Vår primære oppgave overfor barn som kommer til våre akuttinstitusjoner er å stabilisere dem. De er i en akutt livskrise, ofte med komplekse traumer. Etter en traumesensitiv tilnærming, er krisehåndtering og det å tilrettelegge for grunnleggende fungering våre hovedoppgaver overfor barna. Det å skulle opprettholde en normal hverdag kan også bety så mangt, og må uavhengig av den akutte situasjonen, alltid vurderes ut ifra det enkelte barns fungering og behov. Skole bør være et sentralt tema å vurdere i nemnda sin behandling av saken, slik at barnets fungering og behov når det gjelder skole er omforent mellom barnet, foresatte, kommune og institusjon fra start av. Her blir det viktig å vurdere hva som er målsettingen med skolen for barna er i den korte tiden i et akuttopphold, og at bytte av skoledistrikt er av betydning. Det vil være noe annet for de som kan fortsette i egen klasse fremfor de som må “begynne på nytt”, for så å begynne på nytt et annet sted etter et akuttopphold.

I praksis erfarer vi at gjennomsnittlig beleggs tid for akuttplassering kan være 2-3 måneder. For barna som blir stabilisert nok til å kunne nyttiggjøre seg et skoletilbud, mener vi at et skoletilbud i nærskolen representerer en viktig og meningsfull «normalitet» i en hverdag utenfor normen. For de barna som kan gå på skolen, får som oftest tilrettelagte skoletilbud. Vi kan ikke stille de samme kravene og normalforventninger, men innenfor rammer vi mener er helsefremmende, der det får positive opplevelser, mestring i sosialisering, en pause fra å være på institusjonen, samt relasjonelle erfaringer med andre elever og lærere.

Å flytte skoletilbudet inn på institusjonen, vil for oss oppleves som å øke risikoen for isolering, blande roller for miljøterapeutene, og redusere normalitet og mestringsfølelse. Et skoletilbud til barn på akutt institusjon kan inneholde så mangt, og bør ha stor takhøyde for tilrettelegging og tilpasning, men bør ikke inneholde hjemmeskole. For barna innebærer det også ulike roller innenfor samme miljø, både elev og beboer.

Vi kan forstå at et skoletilbud på institusjonen vil kunne lette et behov for å ivareta et sikkerhets- og kontrollperspektiv. Vi mener likevel at det vil være mer hensiktsmessig at fylkeskommunen sitter på ansvaret for å sikre opplæringsalternativer der man ser at dette er innenfor barnets kapasitet.

Igjen mener vi at det på samme måte som utvalget er klare på å gi helseteamet ansvaret for helse, så bør skolemyndighetene ha ansvaret for skoletilbudet, for å sikre spisskompetansen, sikre raske muligheter for å tilpasse tilbudet, og skape felles linjer og erfaringsbaserte tilnærminger til skoletilbudet til barn i krise. Da unngår vi doble roller for miljøterapeutene, da det er ulike mandat å være sosialarbeider og skoleassistent/lærer.

Forslag 39:
Økte muligheter for personer uten formell kompetanse med relevant erfaring som er særlig godt egnet

Kommentar til forslag 39:
Stendi ønsker å peke på gode erfaringer med den tidligere organiseringen, der vi har hatt både miljøterapeuter og miljøarbeider, med hovedsakelig samme ansvar og stillingsinstruks.

Vi anser det som nødvendig at barna treffer folk fra et variert spekter av samfunnet, og kan utvikle relasjon til miljøpersonale som de kan identifiserer seg med, noe som gjør en større bredde i personalgruppen til en fordel. Det er da viktig å tilstrebe stor involvering av både faglærte og ufaglærte i planarbeidet og utførelsen.

Risikoen ved å skille tydeligere mellom oppgave- og ansvarsfordeling, slik det er foreslått her, er at den faglige kompetansen blir sittende i administrative stillinger, mens de som jobber direkte med barna i mindre grad sitter på fagkompetansen, og blir utelatt fra fagmiljøet. Vi trenger at de som er tettest på barna også er de som kommer med forslag, da det er de som i praksis skal realisere dem.

Vi må også unngå å gå i fallgruven til å lage «A-lag» og «B-lag», ved at faglærte får markert høyere status, da dette ikke er positivt for arbeidsmiljøet og samarbeidsklimaet. Vi må også sørge for at barna ikke opplever et skille mellom de voksne på institusjonen. I den daglige miljøterapien er det viktig at barna opplever alle voksne som likeverdige med myndighet til f.eks. å ta avgjørelser.

Samtidig er det viktig for oss at forslaget ses opp mot ulik organisering innenfor ulike institusjoner, ulik størrelse på institusjoner, og ulik turnus. Dette for at vi skal kunne ivareta mangfoldet i barnas behov, og samtidig få til en organisering som støtter disse.

Forslag 40:
Samlet gjennomgang av krav og føringer for institusjonene

Kommentar til forslag 40:
Forslaget fordrer at det hensyntas variasjoner knyttet til institusjonenes størrelse, støttefunksjoner og turnuser, slik at den «reviderte» føringene ses i lys av både Bufetats egne institusjoner, men også andre former for institusjonsdrift med alle de former for organisering og turnus som benyttes i dagens institusjoner.
Det bør også ses opp mot at det er ulikheter med tanke på kontraktinngåelse og økonomi knyttet opp mot Bufetat og kommuner for private institusjoner, slik at det bør være et økonomisk aspekt hva gjelder endringer i organisering. For institusjoner som ikke er statlige, bør de vurderinger som også ses sammen med og tiltakene som faller innenfor styringen lar seg gjøre å gjennomføre på en effektiv og hensiktsmessig måte innenfor variasjonene av ulikheter i organisering.

Forslag 43:
Mer systematisk kunnskapsutvikling

Kommentar til forslag 43:
Forslaget støttes og mer systematisk bruk av kunnskapsbaserte metoder imøtekommes. Blant annet ser vi at det er behov for “enkelttiltak” i flere sammenhenger og at det er flere som både har kunnskap og erfaringer rundt slike tiltak. Pr i dag virker det som om slike tiltak ikke skal vektlegges og det eksisterer etter våre erfaringer dårligere rammebetingelser rundt slike plasseringer. Risikoen for at barn som trenger enkelttiltak påvirkes i for stor grad av målsettingen “ingen barn skal bo alene” og ikke at kunnskaps- og erfaringsbasert erfaringer er i fokus. Barn som har behov for enkelttiltak, trenger i større grad gode rammebetingelser og et godt tverrfaglig samarbeid mellom flere aktører. Dette gjelder spesielt et godt samarbeid mellom psykisk helse og barnevern.

Stendi tror at et slikt forslag vil kunne sette et større søkelys på en bedre systematisk tilnærming og dermed vil en mer systematisk kunnskapsbasert metode bli et bedre utgangspunkt for barna.

Forslag 49:
Formål for og styring av spisskompetansemiljøene tydeliggjøres

Kommentar til forslag 49:
Forslaget om at det skal være et mer gjennomgående felles faglig innhold i institusjonene støttes. Et likeverdig tjenestetilbud til alle barna uavhengig av plasseringssted, er et viktig prinsipp og blant annet vil en standardisert modell bidra til å bedre dette. Våre erfaringer så langt, viser at det trengs en større fleksibilitet innen de ulike standardiserte modellene. Vi ser svakheter når vi kun skal dele inn “barna” på målgrupper og arbeide innenfor fastsatte oppgaver i denne modellen. Flere av barna våre innenfor samme forløp i våre institusjoner trenger en større individuell tilpasning til flere av oppgavene. Større spekter av oppgaver innenfor samme målgruppe og tydeligere ansvarsfordeling, er noen av våre erfaringer så langt. En annen erfaring er at både dokumenter og opplæring på standardisert forløp, varierer i for stor grad mellom de ulike spisskompetansemiljøene. Et eksempel her er at på ett forløp skal institusjonen sende ut kartleggingsresultat mens på ett annet forløp på en annen målgruppe skal den ikke sendes ut. Både ulik opplæring og ulike oppgaver på de forskjellige målgruppene, skaper en usikkerhet ute blant våre institusjoner.

Opplegget rundt dokumenter i forløpet og opplæring i forløp har vært ulikt i de ulike spisskompetansemiljøene. Dette har medført utfordringer for Stendi som skal sørge for at vi gjennomfører oppgaver jf. de ulike forløpene.

Forslag 50:
Etablering av ny nasjonal godkjenningsenhet

Kommentar til forslag 50:
Forslag om en ny nasjonal godkjenningsenhet støttes. Dagens ordning og våre erfaringer med BEG viser for store regionale og individuelle forskjeller innenfor kriteriene for godkjenning av våre institusjoner hvert år. Vi imøtekommer et større fokus rundt en fast mal som har våre institusjonsplaner i fokus, uavhengig av regional tilhørighet. En slik standard vil forhåpentligvis sette en bedre referanse for hvordan kvaliteten på metode, organisering av institusjon og materielle krav skal være. Våre erfaringer med dagens ordning viser for store og ulike regionale variasjoner med dagens krav. Et eksempel her er at vi har et standard krav på størrelsen på soverommene i våre institusjoner, mens materielle krav rundt estetikken på stue, kjøkken, bad osv. varierer i for stor grad ifra region til region. Også våre erfaringer rundt referansegrunnlaget på opplæring av våre metoder som til enhver tid benyttes, virker å være individuelt vurdert fra region til region. Det virker som om det i noen regioner kreves fysisk oppmøte med drøfting og refleksjon rundt ulike metoder, mens i andre regioner godkjennes elektronisk og digital opplæring som tilstrekkelig.

Når det gjelder utfordringene rapporten peker på rundt dette med mange enheter for tilsyn, og at det vil kunne være uklart hvem som skal kontrollere hva, mener vi at utvalget ikke svarer opp dette godt nok med forslag til tiltak. Vi ser at i dag er det gjerne slik at både Statsforvalteren og Bufetat Enhet for Godkjenning kontrollerer de samme elementene i en institusjon. Det er ikke alltid slik at deres syn på risikoelementer vurderes likt. Det foreslås derfor at disse tilsynsorganene samarbeider i mer utstrakt grad og at Enhet for godkjenning organiseres nøytralt og ikke i tilknytning til eierskapet til Bufetats egne institusjoner.

Med hilsen

Stendi AS Barnevern