Høring - Forslag til forskrift om universell utforming av IKT-løsninger

Forskriften retter seg mot all virksomhet som tilbyr tjenester rettet mot allmennheten, både i privat og offentlig sektor, men vil i denne omgang gjelde nettjenester, inkludert webløsninger og automater (selvbetjeningsløsninger) med IKT-baserte grensesnitt.

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist: 05.02.2013

Resultat:

Wiki: Universell utforming av IKT

 

 

 

Ved en inkurie har det sneket seg inn en feil i tredje avsnitt i høringsbrevet når det gjelder virkeområdet for forskriften. Forskriften vil i utgangspunktet omfatte nettaviser.
I det opprinnelige høringsbrevet stor det: "Fjernsynsmedier, film, nett-TV og nettaviser reguleres også av annen lovgivning."
Dette har blitt rettet til "Fjernsynsmedier, film og nett-TV reguleres også av annen lovgivning."

 

 

Vår ref.: 12/2935

Fornyings-, og administrasjons- og kirkedepartementet (FAD) sender med dette vedlagte høringsnotat med forslag til forskrift om universell utforming av IKT-løsninger på høring. Dokumentene kan også lastes ned på departementets hjemmeside. Konsekvensvurderinger og andre vedlegg vil bare være tilgjengelig elektronisk. 

Forskriften er hjemlet i lov 20. juni 2008 nr. 42 om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven) §§ 2, 11 og 16.
Forskriften retter seg mot all virksomhet som tilbyr tjenester rettet mot allmennheten, både i privat og offentlig sektor, men vil i denne omgang gjelde nettjenester, inkludert webløsninger og automater (selvbetjeningsløsninger) med IKT-baserte grensesnitt. 

Etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven vil enkelte sektorer der det finnes eget regelverk for tilgjengelighet eller universell utforming, ikke omfattes av forslaget. For eksempel vil IKT-løsninger i bygninger reguleres av plan- og bygningslovgivningen. Fjernsynsmedier, film og nett-TV reguleres også av annen lovgivning *. Selv om det foreligger eget regelverk om universell utforming på samferdselsområdet vil automater dekkes av foreliggende forskrift så lenge automater ikke er omfattet av samferdselssektorens regelverk.

Forskriften forventes å ville ha en positiv samfunnsøkonomisk effekt. Kostnadene må veies opp mot økt tilgjengelighet for store grupper og den økte samfunnsdeltakelsen dette vil innebære på mange områder. Det må forventes at det vil være store grupper som vil ha nytte av mer tilgjengelige nettjenester, webløsninger og automater. Av hensyn til den raske teknologiutviklingen på IKT-området vil det antagelig være nødvendig med forholdsvis hyppige revisjoner av forskriften, i tillegg til at det vil kunne blir aktuelt å utvide forskriftens virkeområde.

Departementet ber spesielt om tilbakemelding på virkeområde og definisjoner. Vi ønsker også tilbakemelding på de foreslåtte standardene og hvorvidt de er dekkende, eller om det eventuelt er andre standarder vi burde ha foreslått, i stedet for eller i tillegg. Vi ønsker også evt. tilbakemeldinger på hvilke forhold forskriftsutkastet berører som vil kreve en nærmere omtale og utdypende drøfting i veiledende følgedokumentasjon. Slik dokumentasjon vil bli utviklet på et senere tidspunkt.

Vi gjør oppmerksom på at WCAG 2.0, som det refereres til i høringsnotatet, nylig har fått status som internasjonal standard. Standarden har fått betegnelsen ISO/IEC 40500:2012, jf. pressemelding fra W3C (World Wide Web Consortium) av 15.10.2012.

Forslag til forskrifter må regnes som tekniske regler og vil bli sendt ESA (EFTA Surveillance Authority) for godkjenning (notifikasjon), jf. EØS-høringsloven (Lov 17.12.2004 nr 101, § 4). Formålet med dette er å sikre at forslaget ikke vil introdusere tekniske handelshindringer innenfor EU/EØS-området.

Utkast til høringsnotat med forslag til forskrifter er vedlagt.
Høringsuttalelsene må være departementet i hende innen 5. februar 2013.
Høringsuttalelser bes sendt elektronisk til postmottak@fad.dep.no. Alle uttalelser vil bli løpende lagt ut på regjeringen.no. 

Konsekvensvurderinger og annen bakgrunnsinformasjon vil også være å finne på vår wiki: http://universellutforming.difi.no/. Når det gjelder tilgang til framlagte standarder, vil disse bli gjort tilgjengelig i elektronisk form. Informasjon om tilgang blir lagt ut på ovennevnte wiki.

Kontaktpersoner i departementet er Tone Smith-Meyer (tone.smith-meyer@fad.dep.no, tel.: 22 24 49 95) og Mette Bredengen (mette.bredengen@fad.dep.no, tel.: 22 24 44 71).


Med hilsen

 

Katarina de Brisis (e.f.)
avdelingsdirektør
Mette Bredengen
seniorrådgiver


 

Rettelse:
Ved en inkurie har det sneket seg inn en feil i tredje avsnitt i høringsbrevet når det gjelder virkeområdet for forskriften. Forskriften vil i utgangspunktet omfatte nettaviser. I det opprinnelige høringsbrevet stor det: "Fjernsynsmedier, film, nett-TV og nettaviser reguleres også av annen lovgivning." Dette har blitt rettet til "Fjernsynsmedier, film og nett-TV reguleres også av annen lovgivning."

 

1. Innledning

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (FAD) sender med dette på høring forslag til forskrift om universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologiløsninger (IKT-løsninger). Forskriften er fastsatt med hjemmel i lov 20. juni 2008 nr. 42 om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven) §§ 2, 11 og 16.

Forskriften konkretiserer lovens bestemmelse om plikt til universell utforming av IKT-løsninger gjennom internasjonalt aksepterte standarder. Lovens krav til universell utforming anses oppfylt når det kan dokumenteres at disse eller tilsvarende standarder er fulgt.

Kravene i forskriften vil gjelde nettløsninger og selvbetjeningsløsninger (automater) som retter seg mot allmennheten. Det er god dekning når det gjelder internasjonale standarder for universell utforming på dette IKT-området, og disse løsningene er mest brukt og berører derfor flest mennesker. Det er tatt hensyn til at loven ikke skal påføre virksomhetene urimelige økonomiske byrder.

For nettløsninger foreslås det å bruke retningslinjer i standarden Web Content Accessibility Guidelines, versjon 2.0 (WCAG 2.0) på nivå A og AA som norm, med visse unntak. For selvbetjeningsløsninger foreslås det ni europeiske og internasjonale standarder. Dette utvalget er resultat av en omfattende kartleggingsprosess og dekker alle hovedkategorier av nedsatt funksjonsevne samt hovedkategorier av funksjoner som finnes i IKT- automater.

Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) skal føre tilsyn etter forskriften.

Forskriften må defineres som tekniske regler og skal derfor i tråd med EØS-høringsloven § 4 (lov av 17.12.2004 nr. 101), notifiseres (meldes) til ESA (EFTA Surveillance Authority) for høring i EU/EØS-landene. Forskriftsutkastet vil derfor oversendes ESA samtidig med høringen. Formålet med dette er å sikre at forskriften ikke kan føre til tekniske handelshindringer innen EU/EØS-området.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (FAD) imøteser høringsinstansenes synspunkter, særlig på utformingen av forskriften, virkeområdet og økonomiske og administrative konsekvenser av forslaget. Høringsinstansene bes om synspunkter på i hvilken grad de foreslåtte standardene vil være kostnadskrevende å overholde, herunder om standardene bør endres eller om enkelte av retningslinjene som følger av standardene ikke bør inngå i plikten til universell utforming. Det understrekes at regjeringen ennå ikke har tatt stilling til den endelige utformingen av forskriften. Regelverket er på flere måter et nybrottsarbeid, blant annet fordi både offentlig og privat sektor er omfattet av loven om diskriminering og tilgjengelighet.
 

2. Bakgrunnen for forslaget

2.1 Kort om universell utforming

Sterk vekst i nettbaserte tjenester som informasjonsformidling, billettbestilling, og elektroniske søknader medfører at det stadig blir viktigere med god tilgjengelighet til nettløsninger.

Universell utforming handler om hvordan vi utformer samfunnet rundt oss for å øke alles mulighet for å delta i samfunnslivet. Universell utforming innebærer at produkter og omgivelser utformes på en måte som gjør at de kan brukes av alle, i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpasning for mennesker med funksjonshemninger. Siktemålet er å legge til rette for likeverdig samfunnsdeltagelse og økt effektivitet gjennom standardiserte løsninger som, så langt det er mulig, kan brukes uavhengig av funksjonsnivå.

The Center for Universal Design ved North Carolina State University regnes som opphavsstedet for begrepet "universell utforming". En tverrfaglig gruppe ved senteret har satt opp følgende syv hovedprinsipper:

  1. Like muligheter for bruk
  2. Fleksibel i bruk
  3. Enkel og intuitiv i bruk
  4. Forståelig informasjon
  5. Toleranse for feil
  6. Lav fysisk anstrengelse
  7. Størrelse og plass for tilgang og bruk

Prinsippene er omsatt til norske forhold av Deltasenteret, som er statens kompetansesenter for deltakelse og tilgjengelighet.
 

2.2 Loven

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven trådte i kraft 1. januar 2009. Lovens formål er å fremme likestilling og likeverd, sikre like rettigheter og muligheter for samfunnsdeltagelse for alle, uavhengig av funksjonsevne, og hindre diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) forvalter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

IKT er regulert flere steder i loven, slik det blir redegjort for nedenfor.

Definisjonen av universell utforming som legges til grunn for forskriften følger av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (dtl) § 9, annet ledd:

”Med universell utforming menes utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene, herunder informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig.”

Dette innebærer at privat og offentlig virksomhet har plikt til generell tilrettelegging av ”virksomhetens alminnelige funksjon”. Dtl. § 9 gjelder for alle områder, inklusive IKT. Plikten gjelder så langt det ikke medfører en uforholdsmessig byrde for virksomheten.

Dtl. § 11 fastsetter at nye IKT-løsninger som underbygger virksomhetens alminnelige funksjoner, og som er hovedløsninger rettet mot, eller stilt til rådighet for allmennheten, skal være universelt utformet innen en fastsatt frist. Nærmere bestemmelser om avgrensning av virkeområdet og innholdet i plikten skal fastsettes i forskrift.

Forskriften vil ikke gjelde for IKT-løsninger der utformingen reguleres av annen lovgivning, som for eksempel innenfor bygg- og undervisningssektoren. Med unntak for automater, vil forskriften heller ikke gjelde for samferdselssektoren.

Hjemmelen til å fastsette forskrifter om universell utforming av IKT-løsninger er delegert til FAD.

Forarbeidene til loven understreker at loven ikke har til hensikt å oppstille plikter som vil få urimelige økonomiske konsekvenser for virksomhetene. I lovens § 9 er dette hensynet ivaretatt ved at plikten til universell utforming bare gjelder så langt det ikke innebærer en uforholdsmessig byrde for virksomheten.

Etter lovens § 11 skal det gis forskrifter med nærmere bestemmelser om avgrensning av virkeområdet og innholdet i plikten til universell utforming av IKT-løsninger. Formålet med lovens § 11 og forskriften er å fastsette konkrete standarder for innholdet i plikten til universell utforming av IKT-løsninger. I forarbeidene (Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) om lov om forbud mot diskriminering på grunna v nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven) pkt. 10.2.2.9) vises det til at utvalget mente det ville være behov for presiseringer i form av mer konkrete funksjonskrav. Plikten til generell tilrettelegging/universell utforming er av skjønnsmessig karakter og hensynet til klarhet og forutberegnelighet medfører derfor et behov for at pliktens innhold og rekkevidde blir presisert.

Både valg av virkeområde og standarder er gjort bl.a. ut fra hensynet til, og etter en vurdering av hva som er gjennomførbart og antatt ikke uforholdsmessig byrdefullt, jf. lovens § 9 og vilkåret om at plikten til universell utforming ikke skal innebære en uforholdsmessig byrde for pliktsubjektet. Dette betyr at uforholdsmessighetsvurderingen er forsøkt innbakt i avgrensingen av virkeområdet i forskriftsutkastets § 2, i kravene som oppstilles i § 5 gjennom angivelse av konkrete standarder og i tidsfristene for gjennomføring av kravene i § 11. Samtidig er det liten erfaring med denne type regulering, særlig når det gjelder privat sektor, både fra Norge og andre land, og det er usikkert hvilke konsekvenser plikten til universell utforming av nettsteder faktisk vil medføre. Særlig kan dette gjelde små og mellomstore bedrifter og ideelle og frivillige organisasjoner som kan ha begrensede ressurser og kompetanse til å følge opp et slikt regelverk. Selv om det i forarbeidene ble lagt til grunn at en ikke ville foreslå en slik bestemmelse, var kunnskapen om hvor stor byrde som var knyttet til de eksakte standardene en senere ville foreslå i forskriften, begrenset.

Departementet ber derfor særskilt om høringsinstansenes syn på om det også i selve forskriften bør presiseres at plikten til universell utforming bare skal gjelde så langt det ikke innebærer en uforholdsmessig byrde for virksomheten. Det tas ikke stilling til behovet for en ytterligere begrensing som gjelder uforholdmessighet før etter at alminnelig høring er gjennomført.

Etter lovens § 16 kan det organet som er utpekt (Difi) gi dispensasjon fra plikten til universell utforming av IKT-løsninger dersom det foreligger særlig tungtveiende grunner. I forskriftsutkastet er både hensynet til personvern, økonomi og sikkerhet nevnt uten at dette er ment å være uttømmende. Problemer med å tilpasse utviklingsforløpet for en anskaffelse til tidsfristene som følger av loven og forskriftene, er nevnt som en annen aktuell problemstilling.. Rent faktisk vil det måtte foretas konkrete vurderinger for den enkelte virksomhet for å avdekke hvorvidt det foreligger særlig tungtveiende grunner som medfører at det kan gis dispensasjon fra kravene. En stor og økonomisk sterk virksomhet vil for eksempel kunne pålegges mer vidtrekkende forpliktelser enn en liten virksomhet med svak økonomi. I forarbeidene (pkt. 10.5.6.4) uttales det at det skal ses hen til om virksomheten/sektoren fortrinnsvis benytter IKT i kommunikasjon med kunder og brukere.

Det vises til forarbeidene pkt. 10.5.6.5 s. 172, hvor det fremgår at departementet ikke foreslår at det skal foretas noen uforholdsmessighetsvurdering i kravene som følger av § 11, slik enkelte høringsinstansene foreslo. Departementet viser til at ”det må foretas nærmere avveininger av nivået for kravene i standardiseringsarbeidet og ved fastsettelsen av kravnivået i forskrifter.”

Hensynet til sikkerhet og personvern nevnes i forarbeidene som eksempler på tungtveiende forhold som kan være grunnlag for dispensasjon. Også større IKT-prosjekter som er igangsatt, men hvor senere delleveranser vil omfattes av nye standarder/retningslinjer, vil kunne være grunnlag for dispensasjon dersom det vil være forbundet med urimelige kostnader å ta hensyn til de nye kravene. På områder der det er blitt svært vanlig å bruke IKT, som eksempelvis for banktjenester, skal hensynene som ligger til grunn for å kreve universell utforming veie svært tungt.

Når det gjelder virksomhetens økonomi kan særlig tungtveiende grunner være at kostnadene ved å oppfylle kravene i forskriften vil være vesentlig høyere enn forutsatt i lovens forarbeider. Tilsvarende vil gjelde dersom kostnadene ved å oppfylle kravene i forskriften vil medføre underskudd eller behov for nedbemanninger. Eksemplene er ikke uttømmende.

Difi skal være tilsynsorgan for den delen av loven som omhandler utforming av IKT-løsninger, mens Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) har ansvar for tilsyn med loven for øvrig.

Det er grunn til å utdype forholdet mellom dtl. §§ 9 og 11. Dtl. § 9 stiller et generelt krav om universell utforming, herunder også for IKT-løsninger. Likestillings- og diskrimineringsombudet vil på bakgrunn av en klage eller på eget initiativ, kunne uttale seg om et forhold er i strid med forbudet mot diskriminering. I saker der krav til universell utforming reguleres av annet regelverk og håndheves av andre myndigheter, vil ombudets kompetanse/myndighet være begrenset. Dette vil bl.a. gjelde saker om universell utforming av IKT, fordi det er forskriften om universell utforming av IKT, fastsatt i medhold av lovens § 11, som stiller konkrete krav til universell utforming på dette området.

Hvilke konkrete krav som kan stilles til universell utforming av IKT-løsninger er derfor uttømmende regulert i diskriminerings- og tilgjengelighetslovens § 11 med forskrifter. Tilsynsmyndigheten på dette området er i lovens § 16 andre ledd lagt til et eget organ, Difi. I forarbeidene (Ot. prp. nr. 44 (2007-2008) Om lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven) s. 171 (pdf).) er dette blant annet begrunnet med at det stilles særskilte krav til kompetanse for å kunne føre tilsyn på dette området. I slike saker vil ombudet derfor være henvist til å uttale seg om saken og oversende den til rette myndighet (Ot. prp. nr. 44 (2007-2008) Om lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven) s. 147-148 (pdf).).

Aktivitetsplikten som følger av dtl. § 3, jf. § 9, vil imidlertid også omfatte IKT-løsninger og innebære at virksomheten plikter å arbeide aktivt og målrettet for å fremme universell utforming. Aktivitetsplikten vil tre i kraft før plikten til universell utforming av IKT-løsninger etter lovens § 11. Det er Likestillings- og diskrimineringsombudet som skal føre tilsyn med at virksomhetene oppfyller aktivitetsplikten i lovens § 9, også når det gjelder IKT-løsninger.

Krav om universell utforming, eller generell tilrettelegging, er også nedfelt i annet lovverk, blant annet plan- og bygningsloven (27.6.2008 nr.71), enkelte deler av transportlovgivningen og lov om elektronisk kommunikasjon (4.7.2003 nr. 83). Lov om offentlige anskaffelser (16.7.1999 nr. 69) § 6 stiller krav om at offentlige oppdragsgivere skal ta hensyn til universell utforming under planlegging av den enkelte anskaffelse. Lov om råd for mennesker med nedsatt funksjonsevne (17.6.2005 nr. 58) har som formål å sikre mennesker med nedsatt funksjonsevne ”åpen, bred og tilgjengelig medvirkning” i kommuner og fylkeskommuner.
 

2.3 Annen norsk politikk på området

Gjennom blant annet handlingsplaner for universell utforming, har Norge i flere år utviklet en helhetlig politikk for universell utforming, som baserer seg på regulatoriske så vel som andre virkemidler. I den siste versjonen ”Norge universelt utformet 2025 ­ Regjeringens handlingsplan for universell utforming og økt tilgjengelighet 2009-2013”, legges det rammer for tiltak på områdene bygg, uteområder, IKT og samferdsel, i tillegg til noen tverrgående temaer. BLD har det overordnede ansvaret for planen.

Deltasenteret, statens kompetansesenter for deltagelse og tilgjengelighet, er en av de viktigste norske instansene som arbeider med universell utforming. Senteret har utarbeidet flere veiledere om økt tilgjengelighet og IKT. Norsk Designråd søker gjennom programmet ”Design for alle” å fremme universell utforming som en del av designarbeidet i norsk næringsliv. På forskningsområdet gir blant annet programmet ”IT Funk” i regi av Norges Forskningsråd støtte til utviklingsprosjekter som kan bidra til at mennesker med nedsatt funksjonsevne får bedre tilgang til IKT og gjennom det likeverdig og aktiv samfunnsdeltakelse.
 
Standard Norge er et norsk standardiseringsorgan som har mandat til å delta i europeisk og internasjonal standardisering. Standard Norge arbeider med universell utforming, blant annet gjennom etablering av en nasjonal komité for arbeidet i Den europeiske standardiseringskomiteen (CEN) med det såkalte Mandat 376 om tilgjengelighetskrav til IKT i offentlige anskaffelser.
 

3. Internasjonale rammebetingelser for universell utforming og status i andre land

3.1 Internasjonale konsortier og standardiseringsorganer

Standardene og retningslinjene som i forskriften danner norm for krav til IKT-løsninger, er hentet fra internasjonale konsortier og standardiseringsorganer.

World Wide Web Consortium (W3C) er et internasjonalt fellesskap som utvikler retningslinjer for å sikre langsiktig vekst av verdensveven. Ett av prinsippene som ligger til grunn for arbeidet er ”Web for all”, der Web Accessibility Initiative (WAI) er kjent for sitt arbeid med å utvikle retningslinjer for tilgjengeliggjøring av webbaserte løsninger for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Disse retningslinjene er allment anerkjent som internasjonale standarder. Gjennom W3Cs konsensusbaserte prosesser samarbeider industrien, organisasjoner for funksjonshemmede, myndigheter, forskningsorganisasjoner og andre, om å utarbeide nye og bedre retningslinjer.

En arbeidsgruppe under WAI har utarbeidet standarden som forslaget til forskrift om universell utforming av IKT foreslår skal gjelde for nettløsninger gitt ved Web Content Accessibility Guidelines (WCAG – nyeste versjon 2.0 ). Denne standarden er et sett med prinsipper, retningslinjer og suksesskriterier for utforming av tilgjengelige nettsider, samt testbare sjekklister på tre ulike nivåer: A (laveste nivå), AA eller AAA (høyeste nivå). I utkast til forskrift forelås krav på nivå A og AA, med enkelte unntak.

Per dags dato er også andre prosessorienterte standarder under utarbeidelse. Eksempler på dette er ATAG (Authoring Tool Accessibility Guidelines), som er retningslinjer for hvordan publiseringsverktøy (programvare og tjenester) kan brukes i prosessen med å utvikle websider og webinnhold i overensstemmelse med WCAG (se over). Det arbeides nå med versjon 2.0 av ATAG.

International Organization for Standardization (ISO) er pr. i dag den største internasjonale standardiseringsorganisasjonen. Dette ikke-statlige nettverket består av nasjonale standardiseringsorganisasjoner fra til sammen 162 land, og Norge er representert ved Standard Norge. Den europeiske standardiseringskomiteen (CEN) er det eneste europeiske organet godkjent i EU i henhold til direktiv 98/34/EC, til å utvikle europeiske standarder på alle områder unntatt elektroteknologi, som dekkes av organisasjonen CENELEC , og telekommunikasjon, som dekkes av ETSI. CENs 31 nasjonale medlemmer samarbeider om å utvikle europeiske standarder (ENs). CEN er ISOs europeiske motpart og samarbeidspart. Både i ISO og i de europeiske standardiseringsorganene utvikles standarder som er relevante for universell utforming.

De nasjonale og internasjonale organisasjonene kan delta i standardiseringsprosesser der ulike aktører (som representanter for virksomheter, organisasjoner og offentlige myndigheter) gjennom åpne debatter arbeider seg frem til vedtak som innebærer at enkelte spesifikasjoner kan få status som såkalte åpne standarder. En slik standard blir underlagt et kontrollregime for endring og oppdatering der de tekniske detaljene er tilgjengelige for alle interesserte. Slik blir det dannet et felles teknologisk grunnlag som gjør at produkter fra ulike leverandører i større grad kan fungere sammen. Både åpne og leverandøreide standarder brukes side om side i offentlig sektor i dag.
 

3.2 Internasjonalt arbeid med universell utforming og status i andre land

I flere land utvikles for tiden politikk og regelverk på området universell utforming. Reglene er gjerne begrenset til å gjelde offentlig sektor, og i mange tilfeller også bare webløsninger. Utviklingen kan sees i lys av de utfordringer landene står overfor i møte med en stadig større andel eldre og krav om likeverdig samfunnsdeltakelse for mennesker med varig eller midlertidig nedsatt funksjonsevne. Videre arbeider man både i EU og i en rekke øvrige land, med å implementere FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter. Med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven er Norge blant de land som har den mest vidtfavnende lovgivningen på området, med regler rettet mot både offentlig og privat sektor.

Informasjon om den rettslige situasjonen og politiske føringer for området universell utforming, finnes i Deltasenterets hefte Universell utforming og tilgjengelighet - politikk og lovgivning i inn- og utland (pdf) (utarbeidet av Rudolph Brynn, 2009). Det er oppgitt i forordet at heftet skal kunne brukes som referanse ved henvisning til myndighetenes politiske og juridiske føringer for universell utforming. EU-kommisjonen har også fått utarbeidet studien Web accessibility in European countries: level of compliance with latest international accessibilitiy specification, notably WCAG 2.0, and approaches or plans to implement those specifications (pdf). I tillegg foreligger faktaark med informasjon om status når det gjelder kravene til universell utforming av IKT i de enkelte landene, eInclusion Factsheet (pdf).

FNs konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne

FNs konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne ble vedtatt av FNs hovedforsamling 13. desember 2006 og undertegnet av 81 land, samt av EU 30. mars 2007. Per 1. desember 2010 hadde 95 av 147 land ratifisert konvensjonen. Blant landene som har ratifisert er Danmark, Sverige, Tyskland, Frankrike, Italia og Storbritannia.

Det er foreløpig usikkert når regjeringen kan fremme en proposisjon til Stortinget om ratifisering av konvensjonen. Dette henger sammen med at ratifiseringen krever endringer i vergemålsloven. Ny vergemålslov er vedtatt av Stortinget, men det er ikke klart når den nye loven kan tre i kraft. Vergemålsloven forvaltes av Justisdepartementet, som tar sikte på at forslag om ratifisering skal kunne legges frem for Stortinget i nærmeste fremtid.

FN-konvensjonen omfatter IKT (artikkel 2)og stadfester tilgjengelighet som generelt prinsipp (artikkel 3).  Videre stadfester den universell utforming (tilgjengelighet for alle) som et bærende prinsipp i utvikling av standarder og retningslinjer. Konvensjonen, omhandler også en plikt til å fremme forskning og utvikling av universelt utformede produkter, herunder IKT og annen ny teknologi (artikkel 4 f og g). Overkommelige priser og kostnader for å ta IKT og ny teknologi i bruk er et annet bærende prinsipp. Artikkel 9 stadfester funksjonshemmedes rett til tilgjengelige fysiske omgivelser som er åpne for allmennheten, herunder IKT-løsninger og -systemer.

EUs politikk

I EUs Digitale Agenda står flere tiltak på dagsorden for bedret tilgjengelighet av IKT-løsninger. Ett av tiltakene er å vurdere å bringe offentlige websider og nettjenester i overensstemmelse med internasjonale standarder som Web Content Accessibility Guidelines 2.0 (WCAG 2.0), innen 2015. Det er disse retningslinjene som defineres som norm i det foreliggende forslaget til forskrift om universell utforming av IKT-løsninger. Øvrige tiltak på den digitale dagsorden er implementering av FN-konvensjonen om rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne gjennom å:

  • Innarbeide tilgjengelighet som evalueringskriterium i revidering av relevant regelverk, blant annet på områdene eHandel, eID og eSignatur.
  • Innen 2012 å bidra til utviklingen av en felles forståelse i EU om digital tilgjengelighet for mennesker med nedsatt funksjonsevne, i overensstemmelse med ovennevnte FN-konvensjon.

IKT-løsninger for å møte utfordringer ved en aldrende befolkning samt e-helse er andre sammenhenger der EU drøfter tilgjengelighet av IKT, standardisering og interoperabilitet. I EUs politikk for et velfungerende indre marked, som omfatter standardisering, pågår arbeid med blant annet tilgjengelighetskrav for IKT i offentlig sektor. ("Mandat 376: Accessibility requirements for public procurement of products and services in the ICT- domain”.)

EU-kommisjonens fornyede strategi for funksjonshemmede (2010-2020), omfatter flere tiltak knyttet til oppfølgingen av FN-konvensjonen om rettigheter for mennesker med funksjonshemning og forberedelser til en europeisk tilgjengelighetslov (Accessibility Act). Viktige virkemidler i denne sammenhengen kan være bruk av standardisering, offentlige anskaffelser og statsstøtte. Virkemidlene tenkes brukt for å øke tilgjengeligheten gjennom å fremme et europeisk marked for universelt utformede produkter, herunder IKT-løsninger.

Storbritannia

I Storbritannia er det The Equality Act 2010 som i hovedsak regulerer området universell utforming av IKT. Tjenesteleverandører skal gjøre rimelige justeringer (”reasonable adjustments”) av tjenestene de leverer for å gjøre dem tilgjengelige for funksjonshemmede. Nettsteder er en type tjeneste som er omfattet av reguleringen.

The Central Office of Information (COI) har på bakgrunn av denne lovgivningen vedtatt retningslinjer som pålegger offentlige nettsteder minimum å oppfylle tilgjengelighetskravene i WCAG 1.0 AA.

Det er ingen direkte regulering som tar for seg krav til universell utforming av private nettsteder. Det ser likevel ut til at kommersielle tjenester falt inn under ”The Disability Discrimination Act” fra 1995. Denne er nå inkludert i ”The Equality Act 2010”. Dette medfører at funksjonshemmede kan fremme krav med bakgrunn i reguleringen hvis de føler seg diskriminert fordi et nettsted er utilgjengelig. ”The Code of Practice” viser i punkt 2.13 - 2.17 til et flyselskaps nettsted som et eksempel på en tjeneste som omfattes av kravene: ”An airline company provides a flight reservation and booking service to the public on its website. This is a provision of a service and is subject to the act.”

Tyskland

I Tyskland er det på føderalt nivå diskrimineringsloven fra 2002, Lov om like muligheter for funksjonshemmede (BGG) og Forskrift om etablering av tilgjengelig informasjonsteknologi i henhold til diskrimineringsloven (BITV), som regulerer universell utforming av IKT. Paragraf 11 i BGG pålegger føderale myndigheter og underlagte enheter å ha tilgjengelige nettsteder basert på 52 målepunkter utviklet med bakgrunn i WCAG 2.0.

Funksjonshemmedes interesseorganisasjoner kan ta rettslige skritt for å sikre rettighetene til funksjonshemmede som mener seg diskriminert av den føderale administrasjonen med bakgrunn i BITV. Interesseorganisasjonene har også mulighet til å ta opp tilgjengelighetsspørsmålet med privat sektor eller relevante paraplyorganisasjoner for å begynne forhandlinger om avtaler som regulerer tekniske tiltak som skal foretas av private selskap for å implementere BITV.

Den føderale strukturen i Tyskland tilsier at § 11 ikke automatisk gjelder de 16 regionale myndigheter. En ser likevel at de regionale myndighetene har etablert egen antidiskrimineringslovgivning som i stor grad er i tråd med den føderale lovgivningen.

Italia

I Italia er det lov nr. 4 av 4. januar 2004 om tiltak for å sikre tilgjengelighet til informasjonsteknologi for funksjonshemmede med forskrifter og retningslinjer, som regulerer tilgjengelig IKT . Loven krever at det offentlige har tilgjengelig informasjon og tilgjengelige tjenester på sine nettsider, og oppfordrer private virksomheter til det samme. Kravene som stilles for at nettsidene skal anses å være tilgjengelige skal følge den internasjonale utviklingen av standarder på området . Loven angir også en form for tilsynsmyndighet på området. I dag har DigitPA (Direktorat for digital offentlig forvaltning), underlagt Minister for Offentlig Administrasjon og Innovasjon, ansvar for tilsyn.

USA

Med loven ”Americans with Disabilities Act (ADA)” fra 1990, sist endret i 2008, var USA blant de første landene med et regelverk som forbyr, under visse vilkår, diskriminering basert på funksjonshemming. Loven gir også den samme beskyttelse som loven om borgerrettigheter fra 1964, Civil Rights Act, gjorde i forhold til blant annet rase og kjønn. Gjennom ADA og endringene av 1998 i ”Rehabilitation Act” stilles det blant annet krav til tilgjengelighet for IKT-løsninger også på føderalt nivå. Reglene gjelder ikke privat sektor. Et organ, ”The Access Board”, skal utvikle standarder for tilgjengelighet av IKT (inkl. telekommunikasjon), som blir en del av regelverket for offentlige anskaffelser.
 

4. Nærmere om forskriften om universell utforming av IKT-løsninger

4.1 Innledende om forskriften

Forskriften oppstiller krav om universell utforming av IKT-løsninger, nærmere avgrenset til nettjenester og automater. Forskriften angir hvordan krav om universell utforming kan oppfylles gjennom å følge angitte internasjonale standarder som er anerkjent også i EØS-området. Om standardene følges, anses kravene som oppfylt for det området standardene gjelder for, jf. lovens § 9, femte ledd.

Forskriften skal forene to forskjellige krav. På den ene siden forutsetter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven at det må være klare kriterier og standarder for at lovkravene skal tre i kraft. Det er viktig at forskriften henviser til konkrete og operasjonaliserbare krav. På den annen side skal standardene være funksjonsbaserte og teknologinøytrale og ikke legge føringer på valg av spesifikke tekniske løsninger.

I det internasjonale og europeiske markedet vil det kunne eksistere andre og tilsvarende nasjonale eller europeiske standarder som også kan være i samsvar med lovens krav. Forskriften åpner for dette, hvilket innebærer at det ikke vil være obligatorisk å benytte de angitte standardene. Oppfylles eventuelle andre standarder som gir universelt utformede løsninger på minimum samme nivå som standardene som angis i forskriften, vil kravene anses oppfylt.

Forskriften tar høyde for den løpende utviklingen og eventuelle utvidelser av de konkrete standardene. Forskriften skal bidra til forutsigbarhet samtidig som den ivaretar den nødvendige fleksibiliteten og gir rom for innovasjon og teknologiutvikling. Forskriften vil derfor oppdateres og videreutvikles i takt med den internasjonale utviklingen av nye og forbedrede standarder og retningslinjer. (Ot. prp. nr. 44 (2007-2008) pkt 10.5.6.3)

Forskriften vil i første omgang gjelde nettløsninger, herunder websider, samt automater som er hovedløsninger rettet mot allmennheten. Disse områdene vurderes å være viktigst for likeverdig samfunnsdeltagelse for personer med nedsatt funksjonsevne og det er på disse områdene finnes internasjonalt utbredte standarder for universell utforming.

Avgrensningen av virkeområdet er i samsvar med forarbeidene til loven. Under omtalen av virkeområdet i Ot. prp. nr. 44 (2007-2008), kap. 10.5.4.3, går det frem at dersom IKT inkluderes i loven, vil også virtuelle samfunnsarenaer omfattes, eksempelvis internettsider rettet mot allmennheten. Det heter videre at ”Andre eksempler på IKT som foreslås omfattet, er minibanker og billettautomater. For webløsninger/websider er det vanskelig å se for seg eksempler hvor kravet til universell utforming ikke vil gjelde IKT- løsningen som sådan.”

Både den teknologiske utviklingen generelt og den internasjonale utviklingen innenfor standardiseringsarbeidet spesielt, vil være bestemmende for forskriftens omfang. Norge utgjør et forholdsvis lite marked, og utviklingen av internasjonale standarder vil være elementer i vurderingen av hvor det er fornuftig å stille krav om universell utforming på IKT-området. Nærmere presiseringer av virkeområdet vil derfor skje på basis av den internasjonale utviklingen av retningslinjer og standarder.
 

4.2 Nærmere om regulering av universell utforming av IKT-løsninger

FAD har sett nærmere på hvorvidt det foreligger annen lovgivning som regulerer IKT-løsninger i offentlig sektor, og har i denne sammenheng vurdert Forskrift om bruk av obligatoriske IT-standarder i offentlig sektor (standardiseringsforskriften) som et mulig sted å regulere universell utforming av IKT-løsninger.

Forskrift om bruk av obligatoriske IT-standarder i offentlig sektor er hjemlet i forvaltningsloven § 15 a og stiller krav til offentlige etater om hvilke dokumentstandarder som skal benyttes i forbindelse med publisering av dokumenter på internett. Forvaltningsloven § 15 a litra d) gir hjemmel til å fastsette forskrifter som kan stille krav til ”produkter, tjenester og standarder” som skal benyttes ved elektronisk kommunikasjon mellom forvaltningen og publikum og elektronisk saksbehandling og kommunikasjon i forvaltningen.

Forskriftshjemmelen omhandler elektronisk kommunikasjon og ikke utforming av IKT-løsninger. Selv om det i prinsippet vil kunne stilles krav om at standardene som fastsettes i forskriften om obligatoriske IT-standarder må ivareta krav til universell utforming, vil ikke forskriften dekke utforming av IKT-løsninger som sådan. Hensynet til en mest mulig helhetlig regulering av privat og offentlig sektor, samlet og oversiktlig regelverk samt hensynet til tilsyn og kontroll, tilsier at krav om universell utforming av IKT-løsninger samles i en egen, felles forskrift.
 

4.3 Geografisk virkeområde

Forskriften gjelder i riket, jf. dtl. § 2 andre ledd. Forskriften gjelder ikke på Svalbard og Jan Mayen, eller på installasjoner og fartøy på norsk kontinentalsokkel og på norske skip og luftfartøyer uansett hvor de befinner seg.

I forarbeidene til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven fremgår det at Svalbard ikke er et livsløpssamfunn og at personer med nedsatt funksjonsevne må få de nødvendige tjenestene på fastlandet. Selvbetjeningsløsninger på Svalbard kan derfor ikke sies å rette seg mot allmennheten. Det samme vil gjelde for Jan Mayen og installasjoner, fartøy på sokkelen, norske skip og luftfartøyer som må antas å falle i samme kategori. Det kan imidlertid tenkes at en nettløsning, herunder webside, rettet mot allmennheten kan driftes fra nevnte steder. I slike tilfelle vil forskriften gjelde, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 2 andre ledd. Tilsvarende vil norske virksomheters nettløsninger, herunder websider, som driftes fra utlandet, også være omfattet av forskriftens krav når de er rettet mot allmennheten i Norge og er virksomhetens hovedløsning.

Norsk lov vil også kunne få anvendelse på utenlandske nettsider som retter seg mot Norge. Det må vurderes konkret i det enkelte tilfellet om nettsiden retter seg mot allmennheten i Norge. Dette gjelder i dag innenfor en rekke rettsområder, men vil avhenge av at visse vilkår er oppfylt.

Det er for eksempel antatt at norsk lov får anvendelse på utenlandske pengespill som i særlig grad er rettet mot nordmenn. Nyere praksis fra EU-domstolen kan også tyde på at norsk lov får anvendelse så lenge det er mulig for nordmenn å spille på utenlandske internettbaserte pengespill. Når det gjelder reklame på internett, blir alkoholloven fortolket slik at reklame lagt ut på utenlandske servere fra aktører i andre land kan være i strid med reklameforbudet dersom den kan sies å være rettet mot det norske markedet, dvs. har en tilsiktet virkning i Norge. Det foretas en konkret helhetsvurdering hvor det sentrale vurderingstemaet er om reklamen kan anses for å være direkte rettet mot det norske markedet.

Også når det gjelder netthandel generelt er det slik at forbrukeren har samme rettigheter som om varen var kjøpt i en norsk nettbutikk, dersom den utenlandske nettbutikken er innrettet mot norske forbrukere. Momsreglene vil også få anvendelse på utenlandske nettsider som retter seg mot Norge, dvs. nettsider som er spesielt tilrettelagt for norske forbrukere. Også her må det foretas en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Det er dessuten satt en nedre grense som innebærer at omsetning under et visst beløp ikke rammes.

Ved vurderingen av om forskriftene om universell utforming vil gjelde for utenlandske nettsider som retter seg mot allmennheten i Norge, er det naturlig å trekke paralleller til hva som gjelder på andre rettsområder, herunder hvilke vurderinger som ligger i bunn og på hvilke momenter som anses relevante å ta hensyn til. Utgangspunktet vil være at forskriftene også skal gjelde for utenlandske nettsider som er tilgjengelige for den norske allmennheten, dvs. en ubegrenset krets av norske forbrukere/kunder/aktører, og som er spesielt tilrettelagt for norske brukere. Det vil antagelig anses som spesiell tilrettelegging dersom nettsiden er utformet på norsk, men også andre momenter kan være avgjørende i vurderingene av den enkelte sak. Fordi det må foretas konkrete vurderinger i forbindelse med de enkelte nettsidene, er det imidlertid vanskelig å si noe om i hvilket omfang utenlandske nettsider vil bli omfattet av forskriftene.

Det kan reises spørsmål om krav til universell utforming av utenlandske nettsider som tilrettelegges for norske forbrukere, kan bidra til å hindre fri bevegelighet av varer og tjenester over landegrensene i strid med EØS-avtalen. Et særskilt norsk krav om universell utforming vil innebære en høyere terskel for å etablere virksomhet rettet mot det norske marked. På den annen side er det tale om et krav som gjelder alle virksomheter som opererer i det norske markedet, inklusive norske virksomheter. Videre legges det til grunn internasjonale standarder for universell utforming. Kravet vil derfor ikke virke konkurransevridende til fordel for norske virksomheter.
 

4.4 Saklig virkeområde

Forskriften gjelder både offentlig og privat sektor, jf. dtl. § 2 og gjelder alle virksomheter uavhengig av virksomhetenes størrelse og omfang (Ot. prp. nr. 44 (2007-2008) pkt. 10.2.4.5). Virksomheter med få ansatte og enkeltmannsforetak kan være store på internett, og IKT er nettopp et verktøy som opphever noen av ulempene ved å være liten. Av den grunn gjøres det ikke særskilte tillempinger for små og mellomstore virksomheter slik det kan være behov for på andre rettsområder.

Allmennheten møter IKT-løsninger blant annet i bygninger og på transportmidler. Etter diskriminerings- og tilgjengelighetslovens § 11 annet ledd tredje punktum, omfatter ikke plikten til universell utforming IKT-løsninger der utformingen reguleres av annen lovgivning, som for eksempel innenfor bygg- og undervisningssektoren. Med unntak for automater, vil forskriften heller ikke gjelde for samferdselssektoren. I forarbeidene (Ot. prp. nr. 44 (2007-2008) s. 263) ble det først forutsatt at billettautomater, valideringsautomater og lignende ville bli omfattet av eget regelverk for samferdselssektoren, men dette har man senere gått bort fra (O. innst. Nr. 68 (2007-2008) pkt. 3.11). I forbindelse med høring av forskrift om universell utforming av rullende materiell for jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane, ble det presisert at billettautomater og lignende innenfor samferdselssektoren skal reguleres i forskriften om universell utforming av IKT-løsninger som fastsettes i medhold av dtl. § 11.

Når det gjelder skole og utdanning er det presisert i forarbeidene  at IKT-løsninger i utdanningssektoren og i opplæringsøyemed ikke omfattes av plikten til universell utforming etter § 11 andre ledd. Forskriften om universell utforming av IKT vil derfor ikke gjelde for IKT i skoler og utdanningsinstitusjoner.

Fjernsynsmedier, inklusive film og nett-TV, reguleres ikke av forskriften (Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) pkt. 10.5.6.3).

I tråd med nytt direktiv om audiovisuelle medietjenester (AMT-direktivet), som er teknologinøytralt, vil det bli gjort nødvendige justeringer i kringkastingslovgivningen som innebærer at definisjonen av kringkasting vil omfatte nett-TV med mer. Vi legger derfor til grunn at universell utforming av kringkastingsinnhold vil reguleres i kringkastingslovgivningen, og at nærmere avgrensning av hva som må regnes som audiovisuelle medietjenester vil avklares der.

I utgangspunktet innfører diskriminerings- og tilgjengelighetsloven en plikt til universell utforming av IKT rettet mot allmennheten for alle virksomheter. Det nærmere virkeområdet skal avklares gjennom forskrift. Forarbeidene og lovens ordlyd legger opp til at forskriften kan begrenses til å gjelde for, eller avgrense mot visse typer av IKT-løsninger rettet mot allmennheten ut i fra en vurdering av at loven ikke skal medføre urimelige økonomiske byrder for virksomhetene. Betydning for samfunnsdeltagelse og tilgang til standarder er på tilsvarende måte tillagt stor vekt.

En forholdsmessighetsvurdering, herunder også en avveining av hensynene vi viser til ovenfor, ligger derfor til grunn for avgrensningen av virkeområdet i forskriftens § 2.

Det er den virksomheten som ved hjelp av IKT- løsninger henvender seg til allmennheten, som er ansvarlig for å oppfylle forskriftens krav. Det er ikke avgjørende om virksomheten selv eier IKT-løsningen. Virksomheter som kjøper eller leier IKT-løsninger som skal tilbys allmennheten, må derfor selv stille krav om universell utforming til produsenten/leverandøren. Dersom løsningen likevel viser seg ikke å innfri krav i forskriften, vil dette være et forhold mellom produsent/leverandør og virksomheten. Eventuelle pålegg vil bli rettet til ansvarlig virksomhet.

Allmennheten møter IKT-løsninger i mange sammenhenger:

  • Hjemme via datamaskin, mobiltelefon, nettbrett og lignende, for eksempel nettbanker, nettbutikker, markedsplasser og billettbestillinger.
  • I det offentlige rom, for eksempel minibanker, billettautomater og kølappsystemer.
  • I offentlige og private institusjoner og virksomheter, for eksempel minibanker, billettautomater, kølappsystemer og vareautomater.

Tolkningen av hvorvidt IKT er rettet mot allmennheten må ses i lys av hvor viktig programvaren eller nettløsningen er for fullverdig samfunnsdeltakelse for de aktuelle målgruppene. Fordi utviklingen går i retning av økt bruk av IKT på alle samfunnsområder, må ny teknologi som hovedregel følge kravene om universell utforming uavhengig av om det finnes alternative tradisjonelle løsninger.

Forskriften gjelder tekniske løsninger med brukerfunksjoner (brukergrensesnitt) rettet mot allmennheten og avgrenses mot tekniske løsninger som retter seg mot den enkelte. Forbruksutstyr som mobiltelefoner, TV, PC og lignende som legges ut for salg er i utgangspunktet ikke rettet mot allmennheten, og er derfor ikke omfattet av forskriften. Dersom slikt utstyr utplasseres i det offentlige rom, i den forstand at det er til bruk for allmennheten, er det omfattet av forskriften og skal følge kravene til universell utforming. Når dette ikke er mulig eller hensiktsmessig, stilles det krav om at utstyret skal være tilrettelagt slik at individuelle tilpasninger eller tilrettelegginger kan koples til, som for eksempel øretelefoner, leselist for blinde og standard digitalt opplesningsutstyr (Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) pkt. 10.5.6.3).

Elektronisk eller digital kunst reguleres ikke av forskriften. Dersom gallerier benytter teknologi med brukerløsninger rettet mot publikum for å informere om kunst, vil forskriften imidlertid gjelde.

Forskriften gjelder ikke familieliv og andre forhold av personlig karakter, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 2 første ledd. Sosiale medier som blogger, Facebook og Twitter brukes vanligvis i privat/personlig sammenheng og omfattes ikke av forskriften fordi siden det må betraktes som personlig kommunikasjon. I stadig stigende omfang tar imidlertid også virksomheter i bruk slike medier. Når en virksomhet henvender seg til allmennheten gjennom sosiale medier som en hovedløsning, vil kravet om universell utforming av IKT-løsninger gjelde. Det betyr at den bare kan benytte sosiale medier som tilfredsstiller kravene i forskriften. I de tilfellene en blogg er en separat, egendrevet publikasjonsvirksomhet med allmenn interesse, og ikke en del av virksomhetens allmenne nettpublisering, vil bloggen bli ansett som enhver annen nettpublisering, siden forskriften ikke skiller mellom forskjellige måter å publisere innhold på.

IKT-løsninger

I forarbeidene til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) pkt. 10.5.6.3) presiserer departementet at på grunn av den teknologiske utviklingen på området, bør hva som skal forstås som IKT omtales uten å gi en uttømmende konkretisering av anvendelsesområdene. IKT defineres derfor på følgende måte i dtl. § 11 første ledd: ”Med informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) menes teknologi og systemer av teknologi som anvendes til å uttrykke, skape, omdanne, utveksle, lagre, mangfoldiggjøre, og publisere informasjon, eller som på annen måte gjør informasjon anvendbar”.

Hovedløsning

Forskriften gjelder virksomhetenes hovedløsninger. En virksomhet kan ha flere hovedløsninger som alle må være universelt utformet, for eksempel vil både minibank, betalingsterminal og kodebrikke for tilkopling til nettbank alle være selvstendige hovedløsninger for banken. Dersom en virksomhet har flere IKT-løsninger innenfor samme hovedløsning, er det ikke nødvendigvis krav om at alle må utformes universelt. For eksempel nevner forarbeidene til loven at der en bank har flere minibanker plassert på samme lokalisering er det tilstrekkelig at en av dem er universelt utformet. Ved vurderingen av om en løsning er å betrakte som en hovedløsning, vil antall brukere være et sentralt kriterium. En løsning som blir brukt av mange, vil lettere betraktes som en hovedløsning enn en løsning som brukes av få.

Nye IKT- løsninger

Begrepet er ment å dekke nye løsningsversjoner, altså neste løsningsversjon. Med ny løsningsversjon menes omfattende endringer i den tekniske løsningen, gjerne i brukergrensesnittet og den underliggende programkoden. Der det skjer en total utskifting av den tekniske løsningen, eksempelvis ved at en eldre billettautomat eller minibankautomat byttes ut, så vil kravet om ny teknisk løsning være oppfylt. Den nye tekniske løsningen skal da være universelt utformet. For nettsider er det naturlig å knytte kravet til universell utforming til endringer i sideoppbygging/design og utskifting av publiseringsverktøy.

Der det skjer en delvis utskifting, må det foretas en vurdering av om utskiftingen er tilstrekkelig til at den nye tekniske løsningen som sådan er å betrakte som neste løsningsversjon. Der endringene isolert sett ikke er store nok til å kunne betraktes som neste løsningsversjon, vil det heller ikke foreligge krav om at løsningen skal være universelt utformet. Der det skjer flere endringer over tid vil en imidlertid komme til et punkt hvor endringene totalt sett er store nok til at løsningen må anses som neste løsningsversjon. En mindre endring vil altså kunne medføre at den nye tekniske løsningen som sådan likevel må utformes universelt dersom den etterfølger flere mindre tidligere endringer. I slike situasjoner pleier man å utgi neste versjon, jf. ”release-versjon”-forholdet.

Standarder

Det er tre typer standarder som er relevante for dette feltet:

  1. Tekniske standarder som beskriver utformingen som gjør det mulig for ulike systemer å samspille
  2. Begrepsstandarder som sikrer at alle berørte parter tolker data og prosesser på samme måte
  3. Organisatoriske og prosessuelle standarder som blant annet innebærer at parter som samhandler har avklarte ansvarsforhold, og er enige om rekkefølgen av trinnene i en lengre prosess

I forskriften er både standarder av type 1 og 3 lagt til grunn, ut fra forekomsten av eksisterende og egnede standarder. Generelt legges det til grunn at standarder og retningslinjer skal være internasjonale og/eller europeiske, funksjonsbaserte og teknologinøytrale og utgjøre minimumsstandarder.

Krav til nettløsninger

For nettløsninger er standarden WCAG 2.0 valgt. WCAG er en veletablert standard som har ligget til grunn for europeisk og norsk arbeid på området i snart ti år. Versjon 2.0 er siste versjon, fra desember 2008, og gjør blant annet standarden mer teknologinøytral, slik at den ikke stiller krav til en spesiell type format eller teknologiløsning som kan være uheldig sett fra et konkurransepolitisk ståsted. Standarden er oppbygd med fire hovedprinsipper, som understøttes av i alt 12 retningslinjer og 61 testbare suksesskriterier.

De fire WCAG 2.0 prinsippene for tilgjengelig innhold på nett fokuserer på hvordan nettsider kan utformes for å sikre et grensesnitt som gjør siden tilgjengelig for flest mulig, med eller uten spesialutstyr. Prinsippene er:

  1. Mulig å oppfatte. Informasjon og komponenter i brukergrensesnittet må presenteres for brukere på måter de kan oppfatte. Et eksempel er retningslinje 1.1, om teksting av bilder slik at meningsinnholdet også kan formidles gjennom for eksempel skjermlesere.
     
  2. Mulig å betjene. Det må være mulig å betjene enkeltdeler i brukergrensesnittet og navigeringsfunksjonene. Et eksempel på dette er at antall lenker på en skjermside og lenketekstene må være brukervennlige. For en svaksynt med leselist i blindeskrift vil en nettside med 200 lenker med tittelen ”les mer her” være vanskelig å forholde seg til på en effektiv måte. Et annet eksempel er at man kan navigere enkelt med taster eller berøringsskjerm, ikke bare mus.
     
  3. Forståelighet. Det må være mulig å forstå informasjonen og hvordan man betjener brukergrensesnittet. Språket bør generelt sett være slik at det kan omgjøres av programvare, for eksempel til høytlesende tale eller blindetegn, eller at størrelsen på tekst i skjermbildet kan endres av leseren.
     
  4. Robusthet. Innholdet må være robust nok til at det kan tolkes på en pålitelig måte av programvare som nettlesere, media-avspillere o.a, inkludert kompenserende teknologi. Et eksempel er utforming av tabeller, som må være på en slik måte at de kan gjenkjennes av skjermleserutstyr.

Det er definert tre nivåer for samsvar med standarden. Nivå A, AA og AAA. Nivå AAA anbefales ikke i forskriften, blant annet fordi kravene ennå ikke støttes tilstrekkelig av teknologi.

Eksemplene viser at å følge tilgjengelighetskravene i WCAG 2.0. AA i stor grad også samsvarer med god og brukervennlig utforming og med allmenn god praksis på nettjenester. Vel halvparten av WCAG- retningslinjene ligger også til grunn for kriteriesettet i Difis arbeid med kvalitet på nett for offentlige nettsider.

Det foreslås at de retningslinjer på nivå AA som stiller de mest omfattende kravene til multimediainnhold på nettsider, unntas fra plikten. Bakgrunnen for dette er at det ikke er mulig å anslå omfanget på bruken av multimedia i dag og i årene fremover. Det vurderes imidlertid som sannsynlig at denne type innhold vil øke betydelig i årene som kommer. Med mindre det utvikles lett tilgjengelig teknologi antas det at dette kravet vil bli langt mer kostnadskrevende enn de øvrige kostnadsdrivende elementene knyttet til WCAG. Vi foreslår derfor å unnta følgende retningslinjer i WCAG 2.0 fra plikten:

- 1.2.4 Teksting (direkte): Det gis tilgang til teksting for alt direktesendt lydinnhold i synkroniserte medier. (Nivå AA)
- 1.2.5 Synstolking (forhåndsinnpilt): Det gis tilgang til synstolking for alt forhåndsinnspilt videoinnhold i synkroniserte medier. (Nivå AA)

Vi ber om synspunkter på hvorvidt også retningslinje 1.2.3 i WCAG 2.0, Synstolking eller mediealternativ (forhåndsinnspilt), bør unntas.

Krav til automater

For automater er det i forskriftens § 5 andre ledd foreslått ni standarder. De foreslåtte standardene for selvbetjeningsløsninger handler først og fremst om menneskers praktiske bruk av IKT-baserte automater. Seks standarder omhandler automater som bruker plastkort, for eksempel bankkort til å identifisere brukeren, og fire mer overordnede standarder som omhandler forskjellige sider av brukerdialogen mellom mennesker og automater. Standardene gir retningslinjer for:

  • Plassering, utforming og valg av automatene og automatenes deler. Bruk fra bil og sikkerhetsaspekter er også inkludert. Standarden gir blant annet retningslinjer og sjekklister. Standarden tar også for seg ting som instruksjoner, bruk av lyd, blinking og bruk av kvitteringer.
  • Hvordan dialogen mellom automat og menneske gjøres best, den lister også symboler, ikoner og piktogrammer.
  • Standard for hvordan hakk i plastkort skal utformes for at du skal kjenne kortets retning
  • Standard for hvordan taster på talltastatur skal stå og utforming for lett å kunne brukes, også i blinde
  • En alternativ form for å utforme dialog/brukergrensesnitt hvor brukerens egne foretrukne måter lagres og huskes for god personlig tilpasning
  • Beskrivelse av kjennbare (taktile) symboler på kort skal preges inn slik at det er lettere å kjenne forskjell på kort uten å se dem klart

De tre generelle ISO-standardene for automater handler om:

  • Overordnet standard for utviklere, planleggere og innkjøpere om hvordan IKT kan gjøres universelt utformet. Standarden er et rammeverk for mer spesifikke delstandarder. Anbefalingene er rettet blant annet mot syn, hørsel, tale, fysiske begrensninger og kognitiv funksjonsevne.
  • To tekniske spesifikasjoner knyttet til ovenstående standard, en om brukskontekst og brukere, samt en om hvordan brukertesting skal utføres.
  • En teknisk rapport myntet på dem som skal skrive standarder som inneholder generell kunnskap om behovene til eldre personer og personer med nedsatt funksjonsevne, og om hvordan man skal gjøre produkter og systemer universelt utformet

Vi gjør oppmerksom på at de korrekte og fyllestgjørende beskrivelsene må hentes fra nettsiden http://universellutforming.difi.no/Hovudside og standarddokumentene.

Krav til utforming av IKT-løsninger

Bestemmelsen stiller krav om at en IKT-løsning skal oppfylle minimumskravene i henhold til angitte standarder. Dette er et såkalt funksjonskrav som gir virksomheter frihet til å velge blant alternative løsninger (såfremt de følger aksepterte standarder) som gir like god eller bedre tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne. Det stilles altså ikke et absolutt krav om at angitt standard skal følges, men virksomheten kan ved å følge standarden være sikker på at IKT-løsningen tilfredsstiller forskriftens krav om tilgjengelighet for alle, uavhengig av funksjonsevne.

Tvangsmulkt

Hjemmelen for ileggelse av tvangsmulkt følger av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 16. Regler om tvangsmulktens størrelse, varighet mv. kan fastsettes i forskrift. Etter § 16 kan tilsynsorganet treffe vedtak om tvangsmulkt for å sikre gjennomføring av pålegg dersom fristen for å etterkomme pålegget er oversittet. Det følger av dtl. § 16, annet ledd, siste punktum at reglene i diskrimineringsombudsloven § 8 første til tredje ledd skal gjelde tilsvarende. Her heter det blant annet at tvangsmulkten begynner å løpe dersom ny frist for å etterkomme pålegget oversittes, og at den normalt skal løpe fram til pålegget er oppfylt. Av denne bestemmelsen følger det også at ilagt mulkt kan settes ned eller frafalles når særlige grunner taler for det ved fastsettelse av tvangsmulktens størrelse.

I forarbeidene til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 16 presiseres det at tvangsmulkten skal være løpende og at den kan løpe frem til det tidspunkt pålegget er oppfylt. Generelt bør tvangsmulkt kun fastsettes når det anses nødvendig for at pålegget skal bli oppfylt innen rimelig tid.

Ikrafttredelse og overgangsregler

Etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 11 gjelder plikten til universell utforming av nye IKT-løsninger tidligst 12 måneder etter at det foreligger standarder eller retningslinjer. Dette innebærer at plikten til universell utforming av nye IKT-løsninger inntrer først 12 måneder etter at denne forskriften er trådt i kraft.

Bakgrunnen for dette er at virksomhetene skal få rimelig tid til å tilpasse seg kravene. Dette gjelder imidlertid kun standarder og retningslinjer på nye områder. I Ot. prp. nr. 44 (2006 - 2008), kapittel 18 heter det i merknader til de enkelte kravene at overgangstiden bare gjelder for vedtakelsen av opprinnelige standarder og retningslinjer. Ved senere endringer eller nye standarder/retningslinjer som erstatter de gamle, vil kravene altså kunne tre i kraft med en kortere frist enn 12 måneder. Ved omfattende endringer vil det trolig være rimelig å gi virksomhetene en viss tid til å etterkomme de nye kravene.

Etter dtl. § 11 skal eksisterende IKT-løsninger være universelt utformet innen 1. januar 2021. Med dagens utskiftingstakt for IKT-løsninger antar man, på grunn av markedets tilpasning til forskriftenes krav, at de fleste løsninger vil være universelt utformet i 2021.

Dispensasjonsadgang

Av forskriftsutkastets § 12 følger at det kan gis dispensasjon fra tidsfristen for universell utforming av IKT-løsninger dersom det foreligger særlig tungtveiende grunner. Dispensasjonsadgangen følger av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 11 tredje ledd. I tråd med forarbeidene til loven (Ot. prp. nr. 44 (2007-2008) s. 172, 173 og 263) er kravet til tungtveiende grunner nærmere presisert i forskriftsutkastet § 12. Tungtveiende grunner kan være personvern, sikkerhet eller at utviklingsforløpet for en anskaffelse ikke lar seg tilpasse tidsfrist og overgangsordning etter § 11 andre ledd.

Opplistingen er ikke uttømmende. Det kan også tenkes andre tungtveiende grunner. Dersom for eksempel tidsfristene påfører en virksomhet urimelige kostnader vil dette kunne regnes som en tungtveiende grunn. Vi viser i denne sammenheng til proposisjonen (Ot. prp. nr. 44 (2007-2008) pkt. 10.5.6.3) der Barne- likestillings- og diskrimineringsdepartementet uttaler at ”loven ikke har til hensikt å oppstille en plikt som vil få urimelige økonomiske konsekvenser for virksomhetene”.

Det skal ikke knyttes tidsfrister til en dispensasjon slik at virkningen er at virksomheten blir fritatt fra plikten til universell utforming frem til neste løsningsversjon. Det er også grunn til å merke seg at dispensasjon kan gis etter 1. januar 2021.

Dispensasjonsbestemmelsen skal praktiseres slik at hensynet til lovens formål om ikke- diskriminering veier tungt, og slik at praktiseringen ikke fører til konkurransevridning. Forskriftens § 12 gir hjemmel for å gi dispensasjon i konkrete enkelttilfeller dersom det foreligger særlig tungtveiende grunner, men hjemler ikke adgang til å unnta et område eller type virksomhet som sådan fra plikten til universell utforming etter forskriften. Slike avgrensninger må eventuelt gjøres i forskriftens § 2 som fastsetter virkeområde.
 

5. Økonomiske og administrative konsekvenser

5.1 Innledende om økonomiske og administrative konsekvenser

Gjennom forskriftens utforming, blant annet med valg av standarder og retningslinjer som konkretiserer plikten til universell utforming, og bestemmelsene om håndheving, søker FAD å ivareta diskriminerings- og tilgjengelighetslovens formål. Det legges til grunn for valg av standarder og håndhevingsbestemmelsene at universell utforming som rettslig standard skal ivareta ”flest mulig”, selv om alle brukerforutsetninger skal vurderes, med vekt på det teknisk mulige og hensiktsmessighet.
I tråd med forarbeidene til loven legges det samtidig til grunn at loven og denne forskriften ikke har til hensikt å oppstille en plikt som vil få urimelige økonomiske konsekvenser for virksomhetene. Reglene om universell utforming kan heller ikke benyttes som en begrunnelse for å kreve endringer i selve virksomhetens karakter eller funksjon. I tråd med lovens intensjon er det gjennom valg av standarder og krav tatt hensyn til økonomiske byrder for pliktsubjektene. I avveininger mellom hensyn følger det av loven at hensynet til ikke-diskriminering veier tungt. I håndheving av bestemmelsene vil derfor kun tungtveiende grunner, herunder økonomiske, gi mulighet for utsetting av tidsfristen (se omtale av dispensasjon i kapittel 4).

Det er foretatt konsekvensutredninger med mål om å beregne både kostnader og gevinster av å innføre krav om universell utforming av IKT. Selv om det er usikkerhet knyttet til estimatene som fremkommer av konsekvensvurderingene, er det likevel ikke tvil om at gevinstene for brukere, tjenesteeiere og samfunnet som helhet vil være store. Samfunnsnytten av universell utforming av IKT ble også vurdert som positiv da diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ble lagt fram for stortinget i Ot. prp. nr. 44 (2007-2008), selv om det også ble pekt på noe usikkerhet i anslagene.

Også kost-/nytteanalysene som er gjort i forbindelse med forskriftsarbeidet ligger til grunn for avgrensningen av virkeområdet for forskriften og konkretiseringen av krav om universell utforming spesifisert gjennom standardene.
Det understrekes også at konsekvensanalysene som er gjort baserer seg på norske erfaringstall. Det er rimelig å anta at virkningen av eldrebølgen, økt standardisering og internasjonaliseringen av markedene, innovasjon og nye løsninger vil trekke i retning av økt nytte og reduserte kostnader.

I følge Statistisk sentralbyrå (SSB) (SSBs arbeidskraftsundersøkelse (AKU) for 2010, Tilleggsundersøkelse om funksjonshemmede, 6.9.2010. Undersøkelsen er basert på intervjuer, der individenes egen vurdering av reduksjon i egen funksjonsevne legges til grunn. AKU differensierer ikke målingene for aldersgruppen over 66 år.) hadde 17 % av befolkningen i 2010 midlertidig eller varig funksjonsnedsettelse. Dette er en andel som har steget noe de siste årene. I 2010 er denne andelen 11 % for aldersgruppen 25-39 år, og 35 % i aldersgruppen 60-66. SSBs befolkningsframskrivning (SSBs befolkningsframskrivninger, Nasjonale og regionale tall, 2010-2060. Utviklingsbanen med middels nasjonal vekst (alternativ MMMM).) viser at 21 % av befolkningen er i aldersgruppen over 60 år i 2010, og 26 % i 2030. Økningen er størst i aldersgruppen 65-84 år.
 

5.2 Nærmere om kostnads- og nyttevurderinger

I forbindelse med forskriftsarbeidet er det gjennomført kartlegginger av eksisterende retningslinjer og standarder for universell utforming av nettløsninger og automater, vurderinger av deres egnethet når det gjelder å bruke dem i en forskrift, samt utredninger av økonomiske, administrative og samfunnsmessige konsekvenser for myndigheter, virksomheter (tjenesteeiere) og brukere (publikum) ved innføring av krav om universell utforming av nettløsninger og automater. Disse utredningene er tilgjengelig på nettstedet http://universellutforming.difi.no/.

 Kartlegging og konsekvensvurdering av egnede standarder for automater og selvbetjeningsløsninger er gjort i rapportene:

  • Standard Norges (SN): ”Kartlegging av aktuelle standarder for innføring av standarder for universell utforming av automater”, (2009)
  • Human Factors Solutions (HFS): ”Utredning om standarder for universell utforming av IKT- baserte automater ” (2009)
  • HFS :”Vurdering av egnethet av standarder for universell utforming av automater og selvbetjeningsløsnninger” (2010)
  • Vista Utredning AS ”Samfunnsøkonomisk analyse av krav til universell utforming av selvbetjeningsløsninger”(2010)

I disse rapportene er til sammen ca. 55 relevante standarder vurdert. Etter en nærmere gjennomgang i Difi ble listen redusert til 16 standarder. Disse standardene og deres egnethet ble ytterligere vurdert i HFS-rapport 2010 blant annet med tanke på å unngå overlapping. HFS har vurdert at standardene som ble foreslått gir et rimelig godt og dekkende grunnlag for automater/selvbetjeningsløsninger, men anbefalte en ytterligere reduksjon av retningslinjer og standarder til ti. Standardene dekker alle hovedkategorier av nedsatte funksjonsevner samt hovedkategorier av funksjoner som finnes i IKT-automater.

Kostnader, gevinster og usikkerhet ved universell utforming av automater er beskrevet i konsekvensvurderingen "Samfunnsøkonomisk analyse av krav til universell utforming av selvbetjeningsløsninger" utført av Vista Utredning AS. Totale merkostnader for universell utforming av automater/selvbetjeningsløsninger (bankautomater, betalingsautomater, billettautomater, køsystemer og vareautomater)er her beregnet til 50-100 millioner kroner i perioden fram mot 2021. Estimatet antas å være lavere om man beregner inn effekten av innovasjon og nye løsninger. 10-20 % av kostnadene antas å ville falle på offentlige virksomheter, inklusive NSB og Ruter, resten på privat sektor. Merkostnadene ved universell utforming vil være relativt marginale, ca. 1/2 - 1 % av totale anskaffelseskostnader for nye løsninger. Usikkerheten knytter seg blant annet til teknologiutvikling, priseffekt i markedet og utskiftningstidspunkt.

Det er svært komplisert å beregne de totale gevinstene ved innføringen av standardene. I analysen er det gjort estimater for enkeltområder, som for eksempel minibanker. For de om lag 2200 minibankene er det anslått en netto mernytte for samfunnet på i alt mellom 6,4 og 15,4 millioner kroner. Mernytten øker jo raskere dagens bankautomater skiftes med nye maskiner som oppfyller kravene til universell utforming. Gevinsten ved innføring av standardene må sees i et samfunnsperspektiv. Økt tilgjengelighet vil kunne gi mer likeverdig og aktiv samfunnsdeltakelse på mange områder, hvor bruk av selvbetjeningsautomater bare er et ledd i en mer sammenhengende bruk av publikumsbygg, kollektivtransport, uteområder osv. Vistautredningen slår fast at det i et slikt perspektiv er sannsynlig at det er samfunnsøkonomisk lønnsomt å stille krav om universell utforming av automater.

Kartlegging og konsekvensvurdering av retningslinjer og standarder for nettløsninger er gjort i rapportene:

Kostnader, gevinster og usikkerhet ved universell utforming av nettløsninger er utredet i rapportene nevnt over. I Difi- notatet "Konsekvensvurdering av økonomiske og administrative konsekvenser ved innføring av standarder for universell utforming av nettsider" gis det en samlet vurdering av konsekvensene utredet i de øvrige rapportene om konsekvenser på området nettløsninger. Det er i hovedsak disse vurderingene vi baserer oss på i dette høringsnotatet.

Difi vurderer at merkostnadene for nyanskaffelser ved å innføre WCAG 2.0 nivå AA for alle virksomheter kan anslås til ca. 460 millioner kroner. Av dette utgjør merkostnadene for offentlig sektor ca. 60 millioner kroner. Dette inkluderer kostnaden for anskaffelse av ny publiseringsløsning, overføring av gammelt innhold til ny publiseringsløsning og opplæring av de som publiserer på nett. Det er stor usikkerhet knyttet til estimatene som fremkommer i denne konsekvensvurderingen. Det gjelder spesielt publisering av multimediainnhold (audiovisuelt innhold). Det foreslås derfor å unnta enkelte retningslinjer som gjelder multimediainnhold i WCAG 2.0 slik at det også går fram av punkt 5 i avsnittet om standarder.

Standard Norge hevder i sin konsekvensvurdering at gevinstene vil bli større enn kostnadene. NTNU går langt i den samme retning i sin konsekvensvurdering, og understreker at nytteverdien ikke må undervurderes samtidig som kostnadene ikke må overvurderes med tanke på de store gruppene som vil ha nytte av mer tilgjengelige nettsider.
 

5.3 Tilsynsorgan

Administrative konsekvenser er særlig knyttet til etablering og drift av et tilsynsorgan. I diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 16 annet ledd skal Kongen utpeke et organ som skal føre tilsyn med at kravene i § 11 overholdes. Det forutsettes i forarbeidene, jf. Ot. prp. nr. 44 (2007-2008), side 171, og innst. O. nr. 68 (2007-2008), at tilsynet skal legges til Direktoratet for forvaltning og IKT, jf. forskriftsutkastets § 7.

Den foreløpige estimerte kostnaden for tilsynsvirksomheten er på vel 10 millioner kroner årlig i perioden 2012- 2015. I tillegg vil det påløpe kostnader til prosjektering og etablering av tilsyn. Tilsynet som foreslås er basert på et minimum ambisjonsnivå i forhold til de lovpålagte oppgavene. Ressursbehovet i tilsynet er dimensjonert ut fra formålseffektivitetsmål hvor tilsynsfunksjonen forsøkes oppnådd best mulig med minst mulig innsats. Tilsynet skal styre sin virksomhet ut i fra en risikobasert vurdering av hva som samlet sett fører til at forskriften og formålet med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, blir ivaretatt på best mulig måte.

Tilsynet må ikke, i motsetning til et ombud, behandle alle saker som meldes inn. For å oppnå formålet med loven vil tilsynet legge stor vekt på å drive informasjons- og veiledningsarbeid. Dette er viktig fordi regelverket er nytt og må gjøres kjent for dem det gjelder, men også fordi det vurderes å gi størst effekt med hensyn til etterlevelse av regelverket. Tilsynet vil videre rette sin virksomhet inn på områder som vil gi stor gevinst sett i forhold til tilgjengelighet og deltakelse til viktige samfunnsarenaer for større grupper mennesker, samt mot områder der etterlevelsen av regelverket er lav. Informasjon og veiledning vurderes som en viktig suksessfaktor for måloppnåelse.

Anslaget for tilsynet er høyere enn det som ble lagt til grunn da diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ble fremmet. Dette må bl.a. sees i lys av usikkerhet knyttet til at dette er et nybrottsarbeid, at Difi ennå ikke var etablert da konsekvensvurderingene ble gjort og loven ble vedtatt medio 2008.

Ressursbehovet er særlig knyttet til den løpende håndhevingen av bestemmelsene i forskriften, og størrelsen vil avhenge av regelverkets omfang samt sakstilfanget. Det legges også opp til at forskriften om universell utforming av IKT- løsninger vil bli regelmessig oppdatert, primært ved at det legges til nye standarder og retningslinjer som konkretiserer forskriftens krav til universell utforming, men også gjennom mulig utvidelse av virkeområdet. Området universell utforming av IKT er i rask utvikling og nye og bedre internasjonale retningslinjer og standarder utvikles løpende. Raskere standardiseringsprosesser og påfølgende implementeringsprosesser, vil kunne forårsake behov for hyppige endringer i forskriften, noe som kan medføre at forskriftens kostnadsbilde endres.

Videre er oppgavene knyttet til deltakelse i nasjonalt og internasjonalt arbeid med utvikling av standarder og retningslinjer, arbeid med indikatorer og annet utviklingsarbeid, samt informasjon, veiledning og kompetanseutvikling for berørte parter. Det må også påregnes at forskriftendringer kan medføre et endret kostnadsbilde for tilsynsvirksomheten.
 

5.4 Klageorgan

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet er klageorgan for vedtak fattet med bakgrunn i forskriften.

Det vil påløpe kostnader i forbindelse med behandling av klager over vedtak truffet av Difi. Det er knyttet usikkerhet til kostnadsanslagene for klageorganet. Kostnadene vil avhenge både av omfanget av plikten og sakstilfanget. Dette kan medføre økt ressursbehov både i Difi, som skal forberede eventuelle klagesaker, og i FAD som klageinstans. Kostnadene er som et minimum anslått til 1 million kroner årlig.
 

6. Utkast til forskrift om universell utforming av IKT-løsninger

Fastsatt med hjemmel i lov 20. juni 2008 nr. 42 om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven) §§ 2, 11 og 16. 

§ 1 Forskriftens formål
Forskriftens formål er å stille krav til at IKT-løsninger utformes slik at de er tilgjengelige for alle, uavhengig av funksjonsevne.

§ 2 Virkeområde
Forskriften gjelder IKT-løsninger som retter seg mot allmennheten i Norge. Forskriften gjelder der IKT-løsningen underbygger en virksomhets alminnelige funksjon og er en del av virksomhetens hovedløsning. Forskriften er begrenset til å gjelde nettløsninger og automater.
Forskriften gjelder på alle samfunnsområder med unntak av familieliv og andre forhold av personlig karakter.
Forskriften gjelder ikke tilpasning eller tilrettelegging av IKT-løsninger for enkeltpersoner.
Forskriften gjelder ikke der utformingen av IKT-løsninger reguleres av annen lovgivning.
Forskriften gjelder ikke på Svalbard og Jan Mayen, på installasjoner og fartøy i virksomhet på norsk kontinentalsokkel eller på norske skip og luftfartøyer uansett hvor de befinner seg.

§ 3 Definisjoner
I forskriften menes med
a. Universell utforming: utforming av produkter og omgivelser på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpasning eller spesiell utforming.
b. IKT-løsninger: teknologi og systemer av teknologi som anvendes til å uttrykke, skape, omdanne, utveksle, lagre, mangfoldiggjøre og publisere informasjon, eller som på annen måte gjør informasjon anvendbar.
c. Automat: maskin eller annen innretning som brukeren opererer alene for å kjøpe en vare eller få utført en tjeneste.
d. Nettjeneste/nettløsning: formidling av informasjon eller tjeneste som er tilgjengelig i nettleser eller tilsvarende, tilgjengelig via en URI (Uniform Resource Identifier) og som benytter http-protokollen (Hypertext Transfer Protocol) eller tilsvarende for å tilgjengeliggjøre innhold.
e. Hovedløsning: IKT-løsninger som er en integrert del av den måten virksomheten informerer og tilbyr sine tjenester til allmennheten på og som er knyttet til virksomhetens alminnelige funksjon
f. Ny IKT-løsning: total utskifting av en teknisk løsning, versjonsoppgradering, utskifting eller større endring av kildekode og større endring av utseende eller utforming. Gradvise endringer over tid som til sammen utgjør en endring som nevnt i denne bokstav, vil regnes som ny IKT-løsning.
g. Brukergrensesnitt: møtepunktet mellom menneske og maskin, og den delen av maskinen brukeren kommer i direkte kontakt med, herunder fysisk maskinvare og logiske programvarekomponenter
h. Standard: normativt dokument, herunder spesifikasjoner, retningslinjer og veiledninger.

§ 4 Hvem forskriften retter seg mot
Forskriften retter seg mot virksomheter som informerer og tilbyr sine tjenester til allmennheten ved bruk av IKT-løsninger som omfattes av denne forskriften.

§ 5 Krav til utforming av IKT-løsninger
Nettløsninger skal minst utformes i samsvar med standard Web Content Accessibility Guidelines 2.0 (WCAG 2.0)/ISO/IEC 40500:2012, på nivå A og AA med unntak for retningslinje 1.2.4 og 1.2.5, eller tilsvarende denne standard.

Automater skal minst utformes i samsvar med følgende standarder, eller tilsvarende disse standarder:

  1. CEN/TS 15291:2006 - Identification Card Systems: - Man-machine interface: Technical Specification: Guidance on design of accessible card systems
  2. NS-EN 1332-1:2009 - Identification card systems - Man-machine interface - Part 1: Design principles for the user interface
  3. EN 1332-2:1998 - Identification Card Systems: - Man-machine interface Part 2: Dimensions and location of a tactile identifier for ID-1 cards
  4. NS-EN 1332-3:2008 - Identification Card Systems: - Man-machine interface Part 3: Keypads
  5. NS-EN 1332-4:2007 - Identification Card Systems: - Man-machine interface Part 4: Coding of user requirements for people with special needs
  6. NS-EN 1332-5:2006 - Identification Card Systems: - Man-machine interface Part 5: Raised tactile symbols for differentiation of application on ID-1 cards
  7. NS-EN ISO 9241-20:2009 - Ergonomics of human-system interaction -- Part 20: Accessibility guidelines for information/communication technology (ICT) equipment and services
  8. ISO 20282-1:2006 - Ease of operation of everyday products -- Part 1: Context of use and user characteristics ISO/TS 20282-2:2006 - Ease of operation of everyday products -- Part 2: Test method
  9. ISO/TR 22411:2008 - Ergonomics data and guidelines for the application of ISO/IEC Guide 71 to products and services to address the needs of older persons and persons with disabilities

§ 6 Tilsyn og krav om dokumentasjon
Direktoratet for forvaltning og IKT fører tilsyn etter forskriften.
Virksomhet som har ansvar etter forskriften, skal kunne dokumentere at krav i §§ 4 og 5 er overholdt. Ansvarsforhold i virksomheten og hvilke standarder som er benyttet for den aktuelle tekniske løsningen skal dokumenteres.
Direktoratet for forvaltning og IKT kan kreve de opplysninger og foreta de undersøkelser som er nødvendige for å gjennomføre sine oppgaver, herunder kreve tilgang til IKT-løsninger som reguleres av forskriften.
Retten til å kreve dokumentasjon eller tilgang lokaler og IKT-løsninger etter tredje ledd gjelder uten hinder av taushetsplikt.

§ 7 Pålegg om iverksetting av tiltak
Direktoratet for forvaltning og IKT kan pålegge virksomheten å iverksette nødvendige tiltak for å sikre oppfyllelse av forskriftens krav om universell utforming av IKT-løsninger. Direktoratet for forvaltning og IKT kan sette tidsfrist for oppfyllelse av pålegget.

§ 8 Tvangsmulkt
Direktoratet for forvaltning og IKT kan treffe vedtak om tvangsmulkt etter lov 20. juni 2008 nr. 42 om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne § 16. Tvangsmulkt ilegges først når frist for oppfyllelse av pålegg om iverksetting av tiltak er overskredet.
Tvangsmulkt fastsettes som løpende dagmulkt.
Tvangsmulkten begynner å løpe dersom ny frist for å etterkomme pålegget oversittes, og skal normalt løpe fram til pålegget er oppfylt. Ilagt mulkt kan settes ned eller frafalles når særlige grunner taler for det.
Tvangsmulkt skal kun fastsettes der det anses nødvendig for at pålegget skal bli oppfylt innen rimelig tid og være av en slik størrelse at det stimuleres til oppfyllelse av pålegget. 
 
§ 9 Klage
Vedtak etter denne forskriften truffet av Direktoratet for forvaltning og IKT kan påklages til Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet. Klagen sendes Direktoratet for forvaltning og IKT.

§ 10 Søksmål
Søksmål om gyldigheten av vedtak truffet av Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet skal reises innen tre måneder etter at underretning om vedtaket er kommet frem.
Søksmål kan ikke bringes inn for domstolene uten at klageadgangen er utnyttet og klagen er endelig avgjort.

§ 11 Dispensasjon
Direktoratet for forvaltning og IKT kan etter søknad dispensere fra tidspunktet for gjennomføring av forskriftens krav dersom det foreligger tungtveiende grunner. Tungveiende grunner kan være hensynet til personvern, økonomi, sikkerhet eller der utviklingsforløpet for en anskaffelse ikke lar seg tilpasse tidsfrist og overgangsordning etter § 12 andre ledd.

§ 12 Ikraftsettelse og overgangsregler
Forskriften trer i kraft dato xxxx.
Virksomheter som har plikter i henhold til denne forskriften, skal sørge for at nye IKT-løsninger er universelt utformet senest 12 måneder etter at denne forskriften er trådt i kraft. Eksisterende IKT-løsninger skal være universelt utformet innen 1. januar 2021.

Departementene

Fylkeskommunene

Fylkesmennene

Kommunene

Abelia

Arbeidsforskningsinstituttet

Aust-Agder Fylke

Bedriftsforbundet

Borgerrettstiftelsen Stopp Diskrimineringen

Brønnøysundregistrene

Datatilsynet

Deltasenteret

Den Norske Dataforening

Departementenes Servicesenter

Det Norske Veritas

Direktoratet for byggkvalitet

Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi)

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap

Direktoratet for økonomistyring

Domstolsadministrasjonen

DysleksiNorge

Facebook, facebook.com

Finansnæringens fellesorganisasjon (FNO)

Finanstilsynet

FINN.no

Fiskeridirektoratet

Flytoget

Forbrukerombudet

Forbrukerrådet

Foreningen Norges Døvblinde (FNDB)

Forskningsstiftelsen FAFO

Forsvarets forskningsinstitutt

Friprogsenteret

Funka Nu AB

Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO)

Helse Midt-Norge RHF

Helse Nord RHF

Helse Sør- Øst RHF

Helse Vest RHF

Helsedirektoratet

Husbanken

Høgskolen i Gjøvik

Høgskolen i Oslo og Akershus

Hørselshemmedes Landsforbund

IKT-Norge

Include AS

Iniversitetet i Agder

Innovasjon Norge

Institutt for rettsinformatikk (UIO)

IT- Funk

Jernbaneverket

Justervesenet

Klima og forurensningsdirektoratet

Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS)

Kompetansesenteret for IT i helsesektoren KITH

Landets pasient- og brukerombud

Landsforbundet for synshemmede

Landsforeningen We Shall Overcome

Landsorganisasjonen i Norge (LO)

Likestillings- og diskrimineringsombudet

Longyearbyen lokalstyre

Lotteri- og stiftelsestilsynet

Luftfartstilsynet

Media LT

Mediebedriftenes landsforening

Medietilsynet

Myalgisk Encefalopati Nettverket i Norge

Nasjonal Sikkerhetsmyndighet NSM

Nasjonalbiblioteket NB Stab

NAV

Norges bank

Norges Blindeforbund

Norges Døveforbund

Norges Forskningsråd

Norges geologiske undersøkelser

Norges Handikapforbund (NHF)

Norges Statsbaner

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE)

Norsk Akkreditering

Norsk designråd

Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU)

Norsk Form

Norsk Industri

Norsk institutt for by - og regionforskning

Norsk kommunikasjonsforening

Norsk kulturråd

Norsk Leddgiktforbund

Norsk Raumatikerforbund

Norsk regnesentral

Norsk senter for informasjonssikring (NorSIS)

Norsk senter for telemedisin

Norsk Tipping A/S

Norstella

NOVA

NRK

NTNU

Næringslivets hovedorganisasjon (NHO)

Næringslivets sikkerhetsråd

Oljedirektoratet

Patentstyret

Politidirektoratet

Post- og teletilsynet

Posten Norge

Regjeringsadvokaten

Riksadvokaten

Riksarkivet

Riksrevisjonen

Ruter AS

Rådet for psykisk helse

Samarbeidsforumet av funksjonshemmedes organisasjoner (SAFO)

Sametinget

Samordna opptak

Seniornett

Senter for design, arkitektur og bygningsmiljø

Senter for IKT i utdanningen

Senter for seniorpolitikk

SINTEF

SINTEF Byggforsk

Sivilombudsmannen

Sjøfartsdirektoratet

Skattedirektoratet

Standard Norge

Statens arbeidsmiljøinstitutt

Statens innkrevingssentral

Statens kartverk

Statens landbruksforvaltning

Statens lånekasse for utdanning

Statens pensjonskasse

Statens seniorråd

Statens strålevern

Statens vegvesen, Vegdirektoratet

Statistisk sentralbyrå

Statsbygg

Stortinget

Stortingets ombudsmann for forvaltningen

Synshemmede Akademikeres forening

Sysselmannen på Svalbard

Tingtun AS

Toll og avgiftsdirektoratet

Trafikk- og Ulykkesskaddes Landsforbund

Transportøkonomisk Institutt

ULOBA

UNIO

Universell utforming AS

Universell, nasjonal pådriver i høyere utdanning

Universitet for miljø- og biovitenskap på Ås

Universitetet i Bergen

Universitetet i Oslo

Universitetet i Tromsø

Universitetet Stavanger

Utdanningsdirektoratet

Utlendingsnemda

Virke

VOX - Norsk fjernundervisning

Yrkesorganisasjonenes sentralforbund (YS)

Økokrim

 

Til toppen