Høringssvar fra Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU)
Høringsfrist: 13.11.2020
Grunnbevilgningen er avgjørende viktig
Grunnbevilgningen til instituttene skal sikre rommet for langsiktig kunnskaps- og kompetansebygging i instituttene, og er en viktig grunnvoll for strategisk omstilling og markedsretting. For NIKU er denne bevilgningen helt avgjørende for å bygge oss opp som forskningsinstitutt. For NIKU utgjør oppdragsinntektene den viktigste delen av budsjettet, men vi har likevel greidd å få opp publikasjonstall og jobbe offensivt for å skaffe oss flere forskingsinntekter de siste årene. Uten grunnbevilgningen ville en slik snuoperasjon være svært vanskelig.
NIKU er altså helt enig i at grunnbevilgningen er viktig for å sikre omstilling, og at vitenskapelig kvalitet er et mål. Med fagfellevurderte publikasjoner og streng konkurranseutsetting av all eksterne forskingsmidler, borger disse to indikatorene for forskingskvalitet.
Instituttene er ulike
Det er et utgangspunkt for rapporten at instituttene er ulike, og at slik ulikhet er legitim. (Dette uttrykkes eksplisitt i rapporten, men summen av de foreslåtte justeringene i rapporten har harmonisering som et mål.) Oppdragsmarkedet er svært ulikt for de ulike institutter og fagområder, betalingsviljen- og betalingsevnen til bestillerne varierer mye, direktoratene og departementene har ulikt rom og tradisjon for å bestille forsking og utredninger, og forskingsmidlene er ikke heller likt fordelt på alle samfunnsområder. Slik sett kan det ikke være et mål at alle institutter bør skore likt på alle indikatorer. Det er viktig at det enkelte institutt får beholde de eksternt betingete fordelene det har. I NIKU sitt tilfelle har vi et samfunnsoppdrag som går ut på å betjene kulturminnefeltet, det være seg kulturminneforvaltningen, kirkeforvaltningen eller museumsfeltet. Et viktig fundament for oss er i tillegg den forskriftsregulerte oppgaven vi har med å gjøre utgravninger i middelalderbyene. Vi vrir til enhver tid våre forskningssøknader inn mot de utlysningsføringene som gjelder, men det er klart at vårt samfunnsoppdrag ikke er tungt reflektert i føringene for utlyste midler. For eksempel faller våre kjernefag ofte mellom to stoler siden fagene bærer preg av tverrfaglighet som gjerne ikke ivaretas i utlysninger rettet verken mot humanistiske eller naturvitenskaplige fag. Samme portefølje har også andre forutsetninger for kommersialisering enn f.eks. teknologisk retta institutt.
Vil den nye modellen fungere som insentiv?
For NIKU - som for alle institutt går vi ut ifra - handler det om å gå etter den finansieringen som finnes, det være seg oppdrag eller forskningsmidler. Dette vil til enhver tid styre våre prioriteringer, og heri ligger det aller viktigste omstillingsdrivet for oss. Dette er viktig å ha som bakgrunn når vi uttaler oss om grunnfinansieringsmodellen som er lagt fram. For det første trenger vi grunnfinansieringen for å kunne omstille oss, for det andre er det et spørsmål i hvor stor grad den foreslåtte modellen faktisk er tjenlig som omstillingsinsentiv. Men det er ikke klart for oss i hvilken grad modellen skal ha denne funksjonen. Rapporten er uklar på dette punktet.
I en insentivsammenheng fungerer de ulike indikatorene litt ulikt. Dette handler i siste instans om instituttenes påvirkningsmulighet på de ulike indikatorene. Oppdragsinntekter og bidragsinntektene må vi gå etter helt uavhengig av om disse inntektene utgjør en modellindikator. De offentlige brukerstyrte bidragsinntektene opplever vi at vi har liten kontroll på; om det mangler budsjetter for slikt hos bestillerne, er det lite vi kan gjøre for å påvirke denne indikatoren. Vi stiller altså spørsmålet om disse indikatorene skal og vil fungere som insentiv. En grunnleggende forutsetning for at de skal kunne fungere slik i alle fall, er om modellen er lett forståelig, noe vi ikke opplever at denne er.
Det er i tillegg et faktum at rapporteringen på disse bidragsinntektene er skjønnsbasert. Det er ikke alltid opplagt hvordan ulike inntektsposter skal rapporteres i dette systemet. De potensielle følgene av rapporteringen kan være store, men verken den gamle eller den nye modellen gjør dette transparent.
Publikasjoner er en god indikator på kvalitet, men den er ikke uavhengig av fordelingen mellom oppdrags- og bidragsinntekter i et budsjett, for det er klart at et primært oppdragsfinansiert institutt vil ha et mye mindre rom for å publisere enn et bidragsbasert.
Er konkurransepremisset tjenlig?
Indikatorene i modellen fungerer ikke absolutt (noe som hadde vært motiverende), modellen måler forbedring bare relativt til andre. Dermed blir absolutt forbedring ikke nødvendigvis belønnet i denne modellen. I et slikt system er det nærliggende å tenke at de gode blir bedre som følge av denne modellen, mens de svake stadig får dårligere vilkår til å forbedre seg. NIKU arbeider for eksempel målrettet med å få opp publikasjonsraten sin, men om vår rate likevel ligger under andres, vil vilkårene til å forbedre den stadig svekkes. Denne innbyrdes konkurransen mener vi dessuten er i strid med målet om mer samarbeid i forskningssektoren. Det oppmuntrer ikke til å gjennomføre prosjekt i fellesskap.
Mange institutt vil nok kunne vise til sitt helt spesielle samfunnsoppdrag og forutsetninger, og med det utgangspunktet spørre hvorfor det skal innføres et konkurranseelement inn mot kollegainstitutter som man faktisk ikke konkurrerer med i samme marked, og som har så vesensforskjellige ytre betingelser at konkurransen nødvendigvis blir ujevn. Å få regulert ned grunnfinansieringen på dette grunnlaget, vil svekke vilkårene våre for å bruke denne finansieringen til den nødvendige omstillingen instituttene til enhver tid må foreta seg. I siste instans undergraver det vilkårene for å møte samfunnsoppdraget.
I lys av disse grunnleggende spørsmålene om omfordeling, vil NIKU holde på at omfordelingsprosenten skal være 10 % og ikke 20 %.
Publikasjonsindikatoren og Open Access-problematikken
I grunnfinansieringsrapporten er publikasjonsindikatoren omtalt uten å trekke inn den gjeldende og framtidige situasjonen med Open Access-publisering. Denne situasjonen vil slå inn som relevant faktor for publikasjonsindikatoren og kunne påvirke denne, særlig gjelder det for små institutt. NIKU og andre i vår situasjon er ikke med på overgangsløsningen med avtaler gjennom UNIT (Direktoratet for IKT og fellestjenester i høyere utdanning). Dette er for det første et kostnadsspørsmål. Vi får altså ikke dekt våre Open Access-kostnader gjennom denne avtaleordningen. Men det er for det andre også et spørsmål om fagspesifikke forskjeller. Det vil være forskjeller mellom fagfelt når det gjelder tilgangen på aktuelle publiseringskanaler. I sum vil disse forholdene relatert til Open Access påvirke vilkårene det enkelte institutt har for å nå kravene som ligger i publiseringsindikatoren. En diskusjon av disse forholdene savner vi i rapporten.
Departementenes rolle
Vi har vist at noen av forskjellen instituttene imellom henger sammen med de ulike samfunnsoppdragene vi har. NIKU har f.eks. et forskriftsregulert ansvar for middelalderarkeologien i Norge, og nasjonale oppgaver på kunstkonserveringsfeltet. Ingen av disse oppgavene gagner publiserings- eller bidragsindikatorene. Men disse oppgavene må balanseres mot aktivitet som mer direkte mater indikatorene. Det er derfor svært viktig for oss at vi beholder en tett og løpende dialog med vårt eget departement, som utfyller den resultatbaserte indikatorrapporteringen. Arenainndelingen er også viktig i dette lyset, og vi støtter forslaget om å opprettholde fordelingsarenaene, mens vi vil peke på at å slå sammen resultatarenaene må kompenseres for ved at det legges til en dialogbasert kontakt tilbake til fordelingsdepartementet.