Høringssvar fra Jørund Hassel
Sak:
Høring – tilbakeholdsrett for innleide billettkontrollører
Det vises til Samferdselsdepartementet brev av 21.07.2022, med svarfrist 21.10.2022. Deres ref.: 21/2732
Saken omhandler innleide billettkontrollører (normalt vektere) - til å fysisk holde tilbake passasjerer uten gyldig billett på kollektivtransport
1. Privat eller offentlig rettssikkerhet?
Et viktig prinsipp i en rettsstat er at makt, eller inngrep mot enkeltpersoner, krever et hjemmelsgrunnlag. Utgangspunktet er at ingen skal utsettes for vilkårlig maktutøvelse – enten gjelder fra statsansatte eller fra private vektere eller annet vakthold.
Uønsket atferd fra passasjerer og andre, kan skje i tog, på perronger, eller i togspor/ andre stasjonsområder. Togpersonalet har sikkerhetsopplæring, og erfaring, og er rustet for slike oppgaver. Det har ikke private vektere eller annet vakthold.
Bruk av vektere elle andre er derfor også et sikkerhetsspørsmål ut fra jernbanesikkerhet i forhold til tjenestegjørende.
Bruk av innleide billettkontrollører (vektere) handler om økonomi, og kjøp av billigere tjenester. Idet ligger det at vektere og andre ikke har den kompetansen som finnes hos togpersonalet på kundebehandling - eller innen politiet på ordensoppgaver slik det er pr i dag.
Bruk av vektere, eller andre, handler dypest sett om å overføre visse politioppgaver til systemer som er utenfor demokratisk styring, kontroll og revisjon. Demokratisk styrte land som benytter eksempelvis private fengsler og vakthold – er ikke noen mønstervirksomheter hva angår behandling av mennesker, vennskapskorrupsjon og korrupsjon.
Spørsmålet handler om samfunnet skal tillate en overgang til private polititjenester på offentlig sted?
2. Erfaringer
Noen tanker knyttet til egen jobb. Begynte i NSB som konduktør i 1974.
Er pensjonist i dag.
Heldigvis hørte det med til sjeldenhetene at man trengte assistanse for å holde ro og orden i togene, men enkelte ganger var det nødvendig. Det var gjerne i forbindelse med større idrettsarrangementer, eller på kveldstid når aktiviteter i byer og tettsteder var slutt, samt rundt 16/ 17. mai.
Ved bråk, eller uønskede hendelser (eksempelvis kunder som ikke ville betale – og/ eller opptrådte truende, eller ikke ville forlate toget på anmodning, eller at medpassasjerer ble utsatt for sjikane, eller antastet e.l), kunne nedføre at politiet ble tilkalt ved behov.
Et vesentlig poeng er at ved politioppmøte - medførte det alltid en reaksjon – og som jeg mener hadde en preventiv virkning. Med «reaksjon» menes det at det som et minimum ble identiteten til den som hadde utvist uønsket atferd ble kartlagt/ notert hos politiet.
Etter hvert kom bruk av vektere inn ved NSB.
I den hensikt å forbygge at uønskede situasjoner oppsto, hadde/ har man stor nytte av tjenesten fra vektere. Med vekternes tilstedeværelse virket det konfliktdempende, samtidig som at togbetjeningen slapp å stå alene med problemene/ utfordringene.
På den tiden vekterne begynte å avløse politiet på forespørsel om assistanse (på den tiden NSB var forvaltningsbedrift, og togbetjeningen var beskyttet av å være statstjenestemenn), skjedde det en privatisering av ordenstjenestene i samfunnet. Eller skal vi si - en start på et offentlig/ privat samarbeid er også en måte å se dette på.
Det reiser på nytt spørsmålet om vi skal tillate private polititjenester i Norge?
Skal kort nevne 3 episoder som viser begrensninger ved bruk av vektere, og en sak med politiets profesjonalitet.
a)
På vei mot Oslo, hvor det skulle være en fotballkamp, var det tre passasjerer som ikke hadde de «riktige supportdraktene» på seg (slik jeg oppfattet det). Disse ble antastet og sjikanert av fire andre om bord i toget. Etter tilløp til håndgemeng, og tre tilsnakk. fant jeg å ville tilkalle politiet som følge av ordensforstyrrelsen. I stedet kom det to vektere.
Det ble til at vekterne tok en prat med de fire som da ble oppholdt («holdt tilbake»), slik at de tre som ble sjikanert kom seg på god avstand fra mobberne.
I ettertid er jeg usikker på om disse vekterne forsto hva saken egentlig handlet om? I hvert fall kan det ikke fra samfunnets side godtas at noen blir slått og sjikanert, på et offentlig sted, fordi man holder med et bestemt fotballag og viser det med supporter-klesplagg.
b)
I det passasjerene gikk om bord i et tog til Lillehammer, var det en som stjal ei lommebok fra en reisende som jeg oppdaget. Jeg ba assistenten passe på sakene mine og tilkalle politiet, mens jeg løp etter vedkommende. Jeg fikk tak i vedkommende øverst på perrongen, og brakte vedkommende med meg tilbake. Det kom en vekter raskt til - i stedet for politiet.
Måten denne tyven og vekteren hilste på hverandre, medførte at jeg fikk en fornemmelse av at det var ikke første gangen de hilste på hverandre.
Passasjeren som fikk frastjålet lommeboken fikk den tilbake men verdiene i behold. Jeg måtte få toget av gårde, og det siste jeg så var at denne tyven gikk alene mot rulletrappen. I ettertid angrer jeg på at jeg ikke ba om navnet på vekteren. Er dette måten å forebygge tyverier på?
Omtrent på denne tiden sto det oppslag i avisen om at mange vektere hadde dommer/ kriminelt rulleblad.
c)
En passasjer fra Lillestrøm til Oslo nektet å betale. Jeg gjorde ferdig kontrollen med øvrige passasjerer, og gikk tilbake til vedkommende. Da viste han meg en kniv - og viste meg et kaldt smil.
Jeg ba om å få tilkalt politiet. I stedet kom to vektere. Å vise kniv mente jeg var så alvorlig at politiet må tilkalles. Det skjedde ikke.
De to vekterne pratet med vedkommende – og ble enig om at han skulle betale for billetten. Vedkommende krevde å få kjøpe billetten i billettsalget – noe vekterne aksepterte. Jeg gikk med vedkommende, hvor på vekterne la seg noen meter bak oss opp til billettslaget. Straks vi kom til billettslaget forsøkte vedkommende å stikke, hvorpå jeg løp etter i retning butikkhallen på Oslo S. Da jeg fikk tak i ham - trakk han kniven på nytt – og heldigvis kom det to andre vektere imot og grep inn (samt at de to første vekterne som kom bak kom til).
Saken endte med en i Nedre Romerike tingrett (vedkommende hadde visst noen flere saker å stå til rette for).
Mitt poeng er at jeg har vanskelig for å tro at politiet ville tatt så lett på en så alvorlig sak i starten når det er knivbruk inne i bildet. I hvert fall ville jeg tro den ble beslaglagt på stedet.
Derfor er min tillit til bruk av vektere til politioppgaver kraftig svekket.
Punktene a, b og c har elementer hvor man kan snakke om mer eller mindre lovløse tilstander med bruk av vektere.
d)
To personer, hvor en av dem hadde skutt en person på gata i Oslo, klarte å hoppe på siste vogn i toget til Lillehammer (før dørsperra gikk på) etter at toget satte seg i fart. Da jeg kom inn i røykevogna for billettkontroll - slåss disse to (fysisk håndgemeng) om hvem som skulle oppbevare pistolen, mens de viftet med pistolen. De var begge tydelig beruset. Pistolen hadde trolig fortsatt patroner i magasinet? I basketaket - falt flere patroner på gulvet fra vesken til den ene.
Øvrige reisende hadde kastet seg på gulvet bak stoler, og en låste seg inne på toalettet i sjokk.
Kortversjonen er at bevæpnet politi var på plass ved ankomst Lillestrøm, og måten de ble avvæpnet på står det all respekt av. Rett personell, på rett sted. Slik det skal være.
Med ovennevnte erfaringer, er jeg meget skeptisk til forslaget om å gi tilbakeholdsrett for innleide billettkontrollører (vektere).
Det er også en forskjell på kompetanse på kundebehandling og vanskelige kunder kontra ren kontrollfunksjon i forhold til kundeopplevelse, sett fra et kundesynspunkt.
3. Opprinnelig system
Det prinsipielle i denne saken handler om en utvidelse av privat rettssikkerhet ovenfor enkeltindividet. Et forhold som berører hvem som i praksis kan utøve politioppgaver (politimyndighet).
Tidligere, den gangen NSB lå under forvaltning, og transportselskapene var offentlig eid (stat, kommuner, fylke) – ble betegnelsen «offentlig tjenestemann/ kvinne» anvendt ovenfor togpersonalet – og hvor ansatte i transportselskaper generelt hadde en status i befolkningen, hvis oppgave var å regulere det rettslige forholdet mellom det enkelte individ og det offentlige (staten).
Dersom det eksempelvis kom til fysiske konflikter mellom passasjer og togbetjening eksempelvis ved manglende betalingsvillighet – kunne det bli rammet av bestemmelsene om «vold mot offentlig tjenestemann/ kvinne», og som virket straffeskjerpende.
Etter at de offentlige transportselskapene er blitt AS-ifisert eller privatisert, har det offentlige rettsvernet til ansatte i transportselskaper blitt vesentlig redusert (dvs beskyttelsen som lå i begrepet «vold mot offentlig tjenestemann/ kvinne»).
Innføringen av markedsliberalismen fra begynnelsen av 1981, etter modell fra den markedsliberale professoren Milton Friedmans teorier, og politikken som den tidligere engelske statsministere Margareth Thatcher førte, er blitt EUs politikk i dag. Det vil si et klassesamfunn, bestående av en elite (de som mer eller mindre er hevet over normer, regler og lover), en akademisk klasse (de med makt, og som nesten alltid har rollen med å bli representert i styrer, råd, utvalg, kommisjoner mv) og en arbeiderklasse (definert som «working poor» i den nyliberalistiske tankeverden).
(Mis)bruk av midlertidige ansettelser (arbeidskontrakter med 0% stilling ble også anvendt en periode), lave stillingsbrøker, løsarbeidertilværelse med å få vakter via jobbapper, tilfeldige småjobber via vikar- og bemanningsbyråer, eller ringe-/ tilkallingsvikarer er blitt mer og mer normen for å fremme «working poor-strategien). Endringene i arbeidsmiljøloven i 2015 og 2017 jar lagt grunnlaget for en slik eU-tilpasning.
Et internasjonalt kjennetegn – eller risiko – er at lave lønninger og dårlige arbeidsvilkår kan medvirke til bestikkelser og ulike korrupsjonskulturer for den eller de som vil kjøpe seg fordeler. Det gjelder både innenfor det private og offentlige – noe som hyppigst forekommer i land autoritære regimer.
Etter innføringen av EØS-avtalen, og EØS-loven fra 1994, ble Norge pålagt via EØS-loven å tilrettelegge for at private skal konkurrere på like vilkår som det offentlige, basert på den frie etableringsretten (EØS-lovens art 1, nr.1) og kravet om ensartethet i EU-/ EØS-området (EØS-lovens art 105), og sist med ikke minst EUs fire friheter – dvs fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft (EØS-lovens art 1, nr.2). Med tillegg av den frie etableringsretten (EØS-lovens art 31)
Markedsliberalismen generelt, og EØS-loven spesielt, innebærer at arbeidstakere og underleverandører til konsern settes opp mot hverandre i en konkurranse – hvor den som kan levere tjenesten til lavest mulig pris/ anbud – får jobben/ vinner anbudet. Det vil si at den som kan gjøre jobben billigst – på dårligst mulig lønns- og arbeidsvilkår, opplæring og sikkerhet, samt minst mulig erfaringskompetanse – vinner frem.
EØS la grunnlaget for privat ordensvern på offentlig grunn - på bekostning av det offentlige (politiet). Blant annet vektertjenestene vokste frem.
5. Jobber overføres til de som kan utføre jobben billigere
Med markedsliberalismen og EØS-loven dukket spørsmålet opp om det er mulig å overføre arbeidsoppdrag til andre/ nye yrker som kan gjøre jobben billigere.
Politioppgaver var en av de yrkene som ble satt under lupen.
Hvordan kan man «privatisere» lov- og ordens oppgaver – og som faller utenfor demokratisk styring, kontroll og revisjon – og hvor lov og rett mer eller mindre kan kjøpes for penger (for dem som har mye penger), var/ er problemstillingen.
Fjerning av stillingsvernet for statsansatte i statsansatteloven (tidligere tjenestemannsloven) – medfører at varslere ikke lengre har noe stillingsvern. Det har oppstått en enighetsukultur hvor uønskede hendelser bringes til taushet – i hvert fall om man ønsker en videre karriere der man er. NAV-skandalen i 2019 er et slikt eksempel.
Bruk av vektere ble en løsning, og som stor grad har erstattet politioppgaver mange steder.
Politiet er blitt så sentralisert, og underbemannet, at når folk trenger polititjenester er det det kommunale brannvesen, vektere o.l som mer eller mindre har overtatt politioppgavene mange steder.
Ulike samferdselsreformer (jernbanereformer), og kravet til tilpasninger etter EØS-loven, har medført at også opplæring generelt (blant annet kurs i mestring av vold og forebygging uønskede hendelser) prioriteres ned med anbudsregime. Det oppleves som bekymringsfullt. Dette, kombinert med nedbygging/ sentraliseringer av polititjenester, har hatt den effekt at private vektere har fått en sterkere posisjon på overvåking og vakthold.
Det vil si en privatisering av oppgaver som absolutt bør tilligge det offentlige.
6. Svekkelse av det offentliges uavhengighet
For å svekke vilkårene for politiets uavhengighet – er som nevnt statsansattes «stillingsvern» fjernet i Lov om statsansatte (fra 01.07.2017). Det betyr at gjennom eksempelvis fryktbasert ledelse, lojalitetskontroll av ansatte og med muligheter for gjengjeldelse, er det blitt åpnet mange muligheter for ulike korrupsjonskulturer (særlig vennskapskorrupsjon), som ganske trygt kan gå under radaren i staten – for den som vil anvende slike metoder. Det vil si at offentlig rett kan bli svekket i forhold til privat rett.
I 2015, fikk eksempelvis tidligere samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen (Fremskrittspartiet) fjernet kommunikasjonssjef Anne Marie Storli i Samferdselsdepartementet fra sin stilling – fordi hun var lojal mot (den gangen) Lov om statstjenestemenn – og nektet å utføre arbeidsoppdrag for Fremskrittspartiet. Ketil Solvik-Olsen vant den kampen, og fikk Anne Marie Storlien omplassert – selv om «stillingsvernet» i tjenestemannsloven gjaldt den gangen. Lojalitet til Fremskrittspartiet er dermed stadfestet som viktigere enn lojalitet til staten/ samfunnet.
Hvorfor reises dette spørsmålet?
Det handler om rettsikkerhet. Ved en hendelse tilsvarende Anne Marie Storli-saken - kan ende i rettsapparatet. Ved en eventuell vitneforklaring, eksempelvis fra vektertjenesten, kan man da risikere at lojalitetsplikten ovenfor arbeidsgivers synspunkter trumfer objektivitet og rettsikkerheten til den som prøver å få sin sak belyst i retten - i mangel på stillingsvern?
I den anledning er det naturlig å trekke frem - hvordan kunne NAV-skandalen i 2019 skje – hvor uskyldige fattige, syke og uføre ble staffet (bøter, fengsel) på uriktig grunnlag. Her sviktet, regjering, Storting, politi- og påtalemyndighet, hele domstolsapparatet m.fl. Skyldes dette lojalitet, frykt for varsling eller mangel på kompetanse?
Er det mangel på stillingsvern for statsansatte som gjør at ingen sier sine overordnede imot?
7. Offentlig rett og rettslig ansvar
Et generelt bilde – er at det er blitt avdekket flere tilfeller av justismord, hvor etterforskere som kommer til andre resultater en lov- og rettsvesenet, klassejus (former for vennskapskorrupsjon) mv, som har avdekket at også den offentlige rettssikkerheten i Norge har betydelige mangler. Veien bør da være å styrke rettssikkerheten og ikke svekke den.
Likevel er det slik at med offentlig rett – kan staten få et rettslig ansvar – sett ut fra demokratisk rettsprinsipper ved feil saksbehandling, dom eller slutning. Derfor er viktig at den offentlige retten styrkes og holdes i hevd. Et samfunn med ordensvern helt eller delvis uten demokratiske rettsprinsipper er direkte uønsket.
Ved uønskede hendelser er det åpenbart at politiet har en langt bedre kompetanse på objektive beskrivelser enn mange andre yrkesgrupper har. Hvilket er et vesentlig moment hva angår den enkeltes rettssikkerhet.
Ut fra et slikt viktig prinsipp, er det ønskelig å faste ut mange av dagens vekteroppgaver og erstatte disse med politikompetanse og myndighet.
Om man får tilbake «stillingsvernet» for statsansatte (slik at ansatte igjen tør å varsle om uregelmessigheter uten å risikere gjengjeldelse), og en utfasing av private vektertjenester, er risikoen for at det kan oppstå korrupsjon/ vennskapskorrupsjon vesentlig mindre etter min vurdering.
Det kan ikke anbefales at innleide billettkontrollører får tilbakeholdsrett.
Hovedbegrunnelsene er:
- Ro og orden er prinsipielt et offentlig ansvar
- Rettsikkerhet
- Sikkerhetskompetanse for ansatte på jernbanens områder
Lillehammer, 21.08.2022.
……………………………….
Jørund Hassel