Høring - Utkast til forskrift om konsekvensutredninger etter plan- og bygningsloven

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Miljøverndepartementet

Utkast til forskrift om konsekvensutredninger (KU) er sendt på høring. Forskriften innebærer krav om planprogram og konsekvensutredning for fylkesdelplaner og kommuneplaner som legger føringer for senere vedtak om utbyggingstiltak. Forslaget integrerer også KU-bestemmelsene i den ordinære planprosessen for tiltak som avgjøres gjennom plan etter plan- og bygningsloven. Det betyr at kommunene får ansvaret for å håndheve regelverket i flere saker enn i dag. (03.12.04)

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist: 15.02.2005

 

Innholdsfortegnelse

1. Bakgrunn for forslaget

2. Om forskriftsutkastet
2.1 Formålet med forskriften
2.2 Ansvars- og rollefordeling
2.3 Forskriftens saklige virkeområde
2.4 Om innføring av planprogram for planer etter plan- og bygningsloven
2.5 Kostnader
2.6 Merknader til øvrige bestemmelser

3. Økonomiske, administrative og andre vesentlige konsekvenser
3.1 Konsekvensene av de nye bestemmelsene etter EUs direktiv om miljøvurderinger av visse planer og programmer
3.2 Konsekvensene av effektivisering og forenkling av dagens KU-bestemmelser for tiltak
3.3 Samlet vurdering av økonomiske, administrative og andre vesentlige konsekvenser av forslaget

Utkast til forskrift

1. Bakgrunn for forslaget

Stortinget vedtok 25. mai 2004 nye bestemmelser om konsekvensutredninger i plan- og bygningsloven. Vedtaket var i samsvar med Miljøverndepartementets forslag, jf Ot. prp. nr. 47 (2003-2004) Om lov om endringer i plan- og bygningsloven (konsekvens­utredninger) .

De nye lovbestemmelsene innebærer at det stilles krav om utarbeidelse av konsekvens­utredning for oversiktsplaner som legger føringer for utbyggingstiltak og regulerings­planer som vil kunne ha vesentlige konsekvenser for miljø, naturressurser eller samfunn. Dette er i samsvar med Europaparlaments- og Rådsdirektiv 2001/42/EF om vurdering av miljøvirkninger av visse planer og programmer vedtatt 27. juni 2001.

De vedtatte lovendringene innebærer også at dagens KU-bestemmelser for tiltak (både prosessbestemmelsene og innholdskravene) integreres i den ordinære planprosessen for tiltak som avgjøres gjennom plan etter plan- og bygningsloven. Integrering av KU i planprosessen innebærer at kommunene får ansvaret for å håndheve regelverket i flere saker enn i dag.

Det ble også vedtatt flere endringer i dagens lovbestemmelser med sikte på å forenkle og effektivisere KU-prosessen.

Loven ble sanksjonert 24. september i år. I kgl. res om sanksjonering går det frem at lov og forskrift settes i kraft fra 1. april 2005.

2. om forskriftsutkastet

Utkast til forskrift er utarbeidet i medhold av lovens § 33‑5. Det er lagt til grunn at forskriften skal stå på egne bein, dvs at lovbestemmelsene (pbl § 16-2 og kapittel VII-a § 33‑1 til 33‑4) er innarbeidet i forskriften slik at forskriften gir en samlet fremstilling av krav til prosess og dokumentasjon.

I punkt 2.l omtales formålet med forskriften, i punkt 2.2 ansvars- og rollefordeling etter ny forskrift, i pkt 2.3 omtales bestemmelsenes saklige virkeområde, i 2.4 omtales planprogram og i 2.5 omtales kostnader. De øvrige forskriftsbestemmelsene kommenteres under pkt 2.6.

2.1 Formålet med forskriften

Formålet med forskriften, slik det kommer til uttrykk i § 1, er å sikre at hensynet til miljø, naturressurser og samfunn blir tatt i betraktning under forberedelsen av planer eller tiltak, og når det tas stilling til om, og eventuelt på hvilke vilkår, planen eller tiltaket kan gjennomføres.

Formålsbestemmelsen er noe endret sett i forhold til dagens bestemmelse. Den tekstlige endringen har til hensikt å understreke at det primære hensynet bak bestemmelsene er å sikre at hensynet til miljø, naturresurser og samfunn aktivt blir ivaretatt ved utarbeidelse av planer og ved forberedelse av tiltak og tillegges vekt ved vedtak.

Erfaringer fra saker som har vært behandlet etter KU-regelverket (ca 600 saker siden den første forskriften trådte i kraft 1.07.1990) og også fra praktisk arealplanlegging viser at integrasjon av miljø- og samfunnshensyn i planleggingen forutsetter at medvirkning og utvikling av kunnskap om viktige hensyn og virkninger blir tatt opp tidlig i planprosessene – og før planforslag eller søknad med konsekvensutredning utformes – dersom det skal utvikles gode løsninger. Og at dette ofte er viktigere i et bærekraftperspektiv enn det å få belyst konsekvensene av et ferdig utviklet planforslag eller en innsendt søknad om tillatelse etter sektorlov.

Som omtalt i Ot. prp. nr. 47 (2003-2004) har departementet valgt å opprettholde begrepene "miljø, naturressurser og samfunn". Det vil være naturlig å vurdere disse begrepene på nytt ved en eventuell revisjon av plandelen i plan- og bygningsloven. Som det fremgår av utkast til ny § 4 Kriterier for vurdering av vesentlige virkninger og vedlegg II. Rammer for krav til innhold i konsekvensutredningen er dagens bestemmelser utvidet for å fange opp, eller understreke viktige samfunnshensyn.

2.2 Ansvars- og rollefordeling

Ansvarlig myndighet

Hovedprinsippet i forskriften er at det er plan- eller tillatelsesmyndigheten som er ansvarlig for at saker som omfattes av forskriften behandles i samsvar med forskriftens bestemmelser.

For enkelthets skyld, og for å ivareta avvik i forhold til normalmønsteret, er begrepet ansvarlig myndighet videreført fra dagens forskrift som benevnelsen på den myndigheten som er ansvarlig for at planen eller tiltaket behandles etter forskriften.

For planer etter plan- og bygningsloven skal behandlingen etter forskriften skje som en integrert del av den ordinære planprosessen. Planmyndigheten vil som hovedregel være ansvarlig for at planen utarbeides i samsvar med forskriften. Kommunen vil være ansvarlig myndighet for kommunale planer (kommuneplanens arealdel, kommunedel­planer og reguleringsplaner med vesentlige virkninger) og fylkeskommunen for fylkes(del)­planer.

For tiltak som behandles etter nærmere bestemte lover (energiloven, vassdrags­reguleringsloven/vannressursloven og petroleumsloven) skal behandlingen etter forskriften knyttes opp til behandlingen etter vedkommende sektorlov. Dette selv om det utarbeides plan for tiltaket etter plan- og bygningsloven. I slike saker vil vedkommende sektormyndighet være ansvarlig for at tiltaket behandles etter forskriften. Det samme gjelder for tiltak der det ikke utarbeides plan etter pbl for tiltaket.

For noen tiltakstyper er rollen som ansvarlig myndighet for nærmere angitte saker tillagt en annen myndighet enn planmyndigheten. Dette gjelder f. eks nyetableringer av havner og havneanlegg (vedlegg I, pkt 26) der Kystdirektoratet er ansvarlig myndighet for nasjonale havner. Av vedlegg I fremgår det også at Statens forurensningstilsyn (SFT) er ansvarlig myndighet for industritiltak (pkt 1) i de tilfellene det ikke utarbeides reguleringsplan for tiltaket. Behandlingen av slike skal koordineres med behandlingen av tiltaket etter forurensingsloven.

Det er også foreslått en bestemmelse (§ 16) som gir Miljøverndepartementet myndighet til å bestemme at en annen myndighet enn den som fremgår av forskriften skal få ansvaret for behandlingen av saken.

Andre endringer i ansvarsforhold og oppgavefordeling

Gjennom Ot. prp. nr 47 (2003-2004) ble deg gjort klart at Miljøverndepartementets mulighet til å pålegge konsekvensutredning i særlige tilfeller utgår.

Ansvar- og rollefordeling i forbindelse med vurdering av om en plan eller tiltak kan få vesentlige virkninger er endret (se pkt 2.3 nedenfor).

Bestemmelsen om forelegging av utkast til fastsatt program for Miljøvern­departementet er endret og det er foreslått en bestemmelse som sier at massetaksaker skal forelegges Bergvesenet (se § 8).

Når det gjelder hvem som er å anse som berørte myndigheter - og skal ha forslag til program og planforslag eller søknad med konsekvensutredning til uttalelse - legges det til grunn at de ordinære regler og praksis for varsling og høring legges til grunn i saker etter forskriften, med de tillegg som følger direkte av bestemmelsene i forskriften. Tilsvarende gjelder for saker etter sektorlover.

2.3 Forskriftens saklige virkeområde

Bestemmelsenes saklige virkeområde fremgår av forskriftens kapittel II; §§ 2, 3, 4, og 5.

Som i dagens forskrift er det skilt mellom saker som alltid skal behandles etter forskriften og saker som skal vurderes nærmere og behandles etter forskriften dersom de kan får vesentlige virkninger.

§ 2 Planer og tiltak som alltid skal konsekvensutredes

Planer og tiltak som alltid skal konsekvensutredes defineres i § 2.

Bestemmelsen omfatter tiltak som skal konsekvensutredes. Disse er som i dag definert i vedlegg I. Vedlegg I-listen må omfatte alle tiltakstyper som inngår i annex I-listen i EU- direktiv 97/11 og det er ikke anledning til å gi oppfangingskriterier som er begrens­ende i forhold til kriteriene gitt i direktivet. I forhold til dagens vedlegg I-liste er det foreslått at vindkraftanlegg (10MW eller mer) og golfbaner (18 hull eller mer) tas inn som nye tiltakstyper. I tillegg er det gjort noen endringer i oppfangingskriterier og noen presiseringer av tiltaksdefinisjonene.

§ 2 definerer også hvilke planer som alltid skal konsekvensutredes. Dette gjelder fylkes(del)­planer og kommunedelplaner med retningslinjer eller rammer for utbygging, kommuneplanens arealdel og reguleringsplaner som inneholder vedlegg I-tiltak. Fylkes(del)planer med retningslinjer for utbygging kan være planer som angir senterstruktur, utbyggingsmønster og transportsystem, områder for lokalisering av ulike utbyggingstiltak av regional eller nasjonal betydning og lignende. I tillegg visse verneplaner etter naturvernloven og bebyggelsesplaner for vedlegg I-tiltak dersom tiltaket ikke er avklart i reguleringsplan.

§ 3 Planer og tiltak som skal konsekvensutredes dersom de faller inn under kriteriene i § 4

Hvilke planer og tiltak som skal vurderes nærmere og konsekvensutredes dersom de har vesentlig virkninger defineres i § 3. Kriterier for vurdering av vesentlig virkninger gis i § 4.

Av annet ledd i § 2 går det frem at bestemmelsen også omfatter utvidelser av vedlegg I-tiltak.

Som varslet i Ot. prp. nr. 47 (2003-2004) er dagens vedlegg II-liste med tiltak som skal vurderes nærmere i forhold til kriteriene for vesentlig virkninger (§ 4) foreslått tatt ut. Dagens vedlegg II er tilnærmet altomfattende og listen kan derfor synes unødvendig. Tiltaksspesifikke størrelseskriterier vil heller ikke alltid gjenspeile de miljømessige konsekvensene i nødvendig grad og kan være problematisk sett i forhold til EU-direktiv 85/337 og endringsdirektiv 97/11/EF om vurdering av visse offentlige og private prosjekters miljøvirkninger. Videre har det vist seg at størrelseskriteriene, og da særlig bruk av investeringsbeløp, til en viss grad har medført utilsiktede tilpasninger og at det ofte har vist seg vanskelig å vurdere og ta stilling til fremlagte estimat over investeringskostnader.

I § 3 bokstav a. listes det opp hvilke reguleringsplaner som skal vurderes i forhold til kriteriene i § 4. Type tiltak som omfattes er i prinsippet lik dagens vedlegg II-liste. Dette er reguleringsplaner som inneholder tiltak innen de opplistede tiltakstyper og reguleringsplaner som ikke inneholder konkrete utbyggingstiltak, men som fastsetter rammer for slike tiltak. Denne bestemmelsen er ny og følger av EU-direktiv 2001/42 om miljøvurdering av visse planer og programmer.

§ 3 a omfatter også reguleringsplaner som fastsetter rammer for senere vedtak om utbyggingstiltak.

I § 3 b. listes opp tiltak etter sektorlover som skal vurderes i forhold til forskriftens § 4. Tiltakstypene som omfattes er de samme som i dag inngår på vedlegg II-listen.

Av § 3 c. går det frem at utvidelser eller endringer av tiltakstyper nevnt i vedlegg I omfattes av § 3 og skal vurderes i forhold til kriteriene i § 4. Denne bestemmelsen omfatter virksomhet som er etablert og gjelder også i forhold til utvidelse og endringer av tiltak som ikke tidligere er konsekvensutredet. Bestemmelsen gjelder også i forhold til søknad om omgjøring av tillatelser og fornyet konsesjon, jf dagens § 33‑13. For endringer eller utvidelser av planer og omsøkte tiltak som ikke er realisert gjelder bestemmelsene i § 15.

I § 3 fjerde ledd sies det at reguleringsplaner nevnt i a. eller tiltak etter sektorlover nevnt i b. ikke omfattes av § 3 dersom virkningene av planen eller tiltaket er tilfreds­stillende belyst og avklart i kommuneplanens arealdel eller kommunedelplan. Bestemmelsen har til hensikt å understøtte avklaringer gjennom kommunale oversiktsplaner.

Ved vedtak av overordnet plan etter innføring av ny forskrift bør planmyndigheten, i samarbeid med berørte myndigheter, gjøre det klart om senere regulering kan skje uten behandling etter forskriften eller om det gjenstår problemstillinger som det bør tas stilling til gjennom reguleringsplan med konsekvensutredning.

Av nest siste ledd går det frem at det er ansvarlig myndighet som skal ta stilling til om planen eller tiltaket omfattes av § 3 og kriteriene i § 4. I siste ledd understrekes det at ansvarlig myndighet bør ta kontakt med berørte myndigheter dersom de er usikker på om kriteriene slår inn (se også omtalen av § 5 nedenfor).

§ 4 Kriterier for vurdering av vesentlig virkninger

Kriterier for vurdering av om en reguleringsplan eller et tiltak som omfattes av § 3 kan få vesentlige virkninger er gitt i forskriftens § 4. Kriteriene omhandler i utgangspunktet de samme temaene som kriteriene i § 4 i dagens forskrift, men er supplert når det gjelder temaene befolkningens helse, samiske natur- og kulturområder og ulykker/beredskap.

Ved at ny forskrift også omfatter planer og at Vedlegg II-listen i dagens forskrift er fjernet vil dette innebære at betydelig flere planer og tiltak enn tidligere skal vurderes i forhold til om de kan få vesentlige virkninger. Det har derfor vært viktig å forenkle vurderingsmekanismene, noe som også er blitt understreket gjennom innspill under arbeidet med forskriftsutkastet.

Utformingen av vurderingskriteriene (pkt. a-i) er derfor vesentlig forenklet i forhold til dagens §4. Intensjonen med utformingen er at ansvarlig myndighet på selvstendig grunnlag skal kunne vurdere om den aktuelle planen eller tiltaket omfattes av kriteriene uten å måtte gjennomføre omfattende undersøkelser. Vurderingene skal baseres på opplysninger gitt av tiltakshaver eller forslagsstiller. Der hvor det foreligger data som følge av kartleggingsarbeid som ansvarlig myndighet selv har stått for, for eksempel knyttet til biologisk mangfold, støy og luftforurensning, flomsonekartlegging o.l. bør dette inngå i vurderingsgrunnlaget.

Kriteriene skal også danne grunnlag for vurderingene fra berørte myndigheter, berørte parter eller interesseorganisasjoner når disse er uenige med ansvarlig myndighets avklaring av om planen eller tiltaket kan få vesentlige virkninger, jf forskriftens § 5.

Selv om kriteriene er gitt en vesentlig enklere utforming enn dagens § 4-kriterier, understrekes det at dette ikke er ment å innebære noen svekkelse i forhold til hva som er å anse som vesentlige virkninger av en plan eller et tiltak. Nærmere utdypning av de enkelte kriteriene vil bli gitt i veiledning til forskriften.

§ 5 Merknader til ansvarlig myndighets avklaring etter § 3 og 4

Bestemmelsen er å anse som en sikkerhetsmekanisme og begrunnes med at kriteriene i § 4 er vesentlig forenklet og dagens regler om innhenting av uttalelse i forbindelse med § 4-vurderingene er foreslått sløyfet. Bestemmelsen innebærer at de myndigheter som forvalter de ulike kriteriene i § 4 vil få et medansvar for vurderingen av reguleringsplaner og tiltak i forhold til kriteriene. Bestemmelsen har til hensikt å sikre at eventuell uenighet om vurderingen av en sak i forhold til § 4 tas opp så tidlig som mulig i planprosessen.

Departementet legger til grunn at berørte myndigheters mulighet til å gi innsigelse til reguleringsplaner på bakgrunn av manglende konsekvensutredning faller bort dersom vedkommende myndighet ikke har benyttet den anledningen § 5 gir til å få avklart dette spørsmålet ved varsling av planoppstart. Tilsvarende begrensing vil ikke gjelde i forhold til den mulighet berørte parter og interesseorganisasjoner med rettslig klageinteresse har til å påklage et vedtak pga manglende konsekvensutredning.

2.4 Om innføring av planprogram for planer etter plan- og bygningsloven

Forskriften § 6 innebærer krav til utarbeidelse av program for plan- eller utrednings­arbeidet for planer og tiltak som omfattes av forskriften.

For planer etter plan- og bygningsloven innebærer bestemmelsen at planprogram innføres som virkemiddel for tidlig avklaring av rammer og premisser for planarbeidet, herunder klargjøring av om nødvendige utredninger er i samsvar med Planlov­utvalgets forslag til ny planlov (jf § 1-8).

Erfaringer fra praktisk arealplanlegging viser at integrasjon av miljø- og samfunns­hensyn i planleggingen krever at medvirkning og utvikling av kunnskap om viktige hensyn og konsekvenser blir gjennomført tidlig i planprosessene – og før ferdigstilling av planforslag. Kunnskap og politiske føringer må kunne anvendes til å legge premisser for planleggingen og i arbeidet med å utvikle løsninger, og ikke bare til å vurdere konsekvenser av planforslaget.

Et viktig siktepunkt med planprogrammet er å sikre forutsigbare og effektive planprosesser. Det er derfor en forutsetning at myndigheter som, ut fra hensynet til nasjonale eller vesentlige regionale interesser, har kompetanse til å fremme innsigelse mot planen forpliktes til å delta aktivt i denne fasen. Disse myndigheter må dokumentere om det til bestemte løsninger, til deler av planområdet, eller til kunnskapsgrunnlag/dokumentasjon vil være (eller ikke vil være) påregnelig med innsigelse.

2. 5 Kostnader

Bestemmelsen om kostnader er gitt i § 14.

Dagens prinsipp om at utbygger skal bære kostnadene ved utarbeidelse av forslag til program og konsekvensutredning bæres av tiltakshaver videreføres. For planer etter plan- og bygningsloven er det forslagsstiller, dvs den som fremmer plan for behandling, som skal bære kostnadene ved utarbeidelse av forslag til planprogram og planforslag med konsekvensutredning. Forslagsstiller kan være private utbyggere eller offentlige myndigheter/aktører. Der kommunen fremmer kommune- eller reguleringsplan som inneholder plan for tiltak som utredes på tiltaksnivå og hvor det er en konkret tiltakshaver, vil tiltakshaver være å anse som forslagsstiller for den del av planen som omfatter tiltaket.

For øvrig vil det være kommunen (fylkeskommunen for fylkesplaner med retningslinjer for arealbruk) som er forslaggstiller og bærer kostnadene knyttet til utarbeidelse av planforslag med konsekvensutredning.

Som omtalt i Ot. prp. nr. 47 (2003-2004) legger departementet til grunn at i de tilfeller kommunen fremmer en kommuneplan som tilrettelegger for tiltak/utbygging i privat regi eller for andre offentlige myndigheter, men hvor utredning holdes på et nivå tilsvarende oversiktsplan, vil kommunen være å anse som forslagsstiller. Her kan kommunen og de private interessentene, eventuelt offentlige myndigheter/aktører, avtale at disse bærer kostnadene knyttet til utredning av virkningene av denne delen av planen, eventuelt bidrar med utredninger av de relevante deler av planen. Situasjonen vil her ofte være at det foretas utredninger på kommuneplannivået som likevel ville falt på utbygger som forslagsstiller ved utarbeidelse av reguleringsplan for tiltaket. Det vil i et slikt tilfelle være naturlig at utbygger bidrar i form av egen utredning eller dekning av kostnader i forbindelse med utredning av den aktuelle delen av planen. Alternativet vil kunne være at det ikke kan legges til rette for tiltaket på kommuneplannivå.

Det legges til grunn at kommunen, sammen med øvrige aktører med interesser i planleggingen, kommer fram til avtalebaserte løsninger som er i tråd med ovenstående.

2.6 Merknader til øvrige bestemmelser

§ 1 Formål og administrative bestemmelser

Det vises til punkt 2.1 for en omtale av formålet med forskriften.

Som i dagens forskrift klargjøres det i § 1 at vedleggene er den del av forskriften.

I tredje ledd presiseres det at saksbehandlingen etter forskriften også skal ivareta krav til utredninger og dokumentasjon av konsekvenser som følger av annet lovverk. Dette vil bl. a kunne omfatte utredninger etter kommunehelsetjenesteloven, kulturminneloven (§ 9), forurensningsloven og vannressursloven. I de tilfeller behandlingen etter forskriften skjer etter sektorlov skal utredninger og dokumentasjon som grunnlag for kommunal planbehandling av tiltaket dekkes opp gjennom behandlingen etter forskriften. Henvisningen til kulturminnelovens § 9 betyr at innspill til utredninger skal tilpasses den konkrete saken og de problemstillinger denne reiser og at detaljeringsgraden må tilpasses plannivået og være relevante i forhold til de beslutningene som skal tas.

I siste ledd gjøres det klart at bestemmelsene i forskriften er å anse som utfyllende saksbehandlingsregler og at avklaringer og avgjørelser som forvaltningen treffer i medhold av bestemmelsen ikke er å anse som enkeltvedtak. Manglende behandling av planer og tiltak med vesentlig virkninger, jf §§ 2, og 3 og 4, er å anse som saks­behandlings­feil og gir grunnlag for klage på vedtaket og kan, dersom manglende behandling etter forskriften kan ha påvirket vedtaket i saken, medføre at planvedtaket eller avgjørelsen etter særlov er ugyldig. Se for øvrig merknaden til § 5 under punkt 2.3.

For kommentar til kapittel II. Saklig virkeområde (§§ 2, 3, 4 og 5) vises til omtalen under pkt 2.3 ovenfor.

§ 6 Program for plan- eller utredningsarbeidet

Det vises til omtale av planprogram under pkt 2.3. Det presiseres at begrepet planprogram skal brukes i forhold til planer etter plan- og bygningsloven og også i de tilfeller det utarbeides plan etter plan- og bygningsloven for tiltak. Program for utredningsarbeidet (utredningsprogram) videreføres som begrep i forhold til tiltak der konsekvensutredningen er knyttet opp til behandlingen etter sektorlover.

Departementet understreker at for reguleringsplaner for tiltak som omfattes av bestemmelsene (§ 2 eller §§ 3 og 4) skal virkningene av reguleringsplanen som helhet inngå ved vurderingen av konsekvensene.

I tredje ledd gis det en opplisting av hvilke opplysninger som i nødvendig grad bør inngå i forslaget til program. Forslag til program skal utarbeides av tiltakshaver eller den som fremmer plan for behandling.

Av fjerde ledd fremgår det at forslagsstiller eller tiltakshaver ved utforming av planprogrammet skal ta hensyn til bestemmelsene i § 9 og rammene for krav til innhold for konsekvensutredningen gitt i vedlegg II. Kravet er at de punktene i vedlegg II som anses som relevante for den konkrete saken skal tas med i forslaget til program.

I siste ledd understrekes det at for kommuneplanens arealdel er utredningskravet knyttet til de deler av planen som fastsetter rammer for fremtidig utbygging og som innebærer endringer sett i forhold til gjeldende plan.

§ 7 Behandling og fastsetting av program

I § 7 første ledd stilles det krav til høring og offentlig ettersyn av forslag til program Bestemmelsen er en videreføring av dagens krav for tiltak. Minimumsfristen for uttalelse er til programmet er redusert fra dagens 6 uker til 5 uker.

Annet ledd omhandler planer etter plan- og bygningsloven og sier at høring og offentlig ettersyn av programmet for planarbeidet (planprogrammet) normalt skal samordnes med oppstart eller kunngjøring av planarbeidet, jf § 27-1 nr 1 annet ledd, § 20-5 første ledd og § 19-4 første ledd. Som omtalt i Ot. prp. nr 47 (2003-2004) kan det være situasjoner hvor det kan være hensiktsmessig å høre planprogrammet først for deretter å varsle oppstart av planarbeidet. Dette kan være aktuelt dersom det finnes flere relevante lokaliseringer for et tiltak og en vil bruke høringen av plan- eller utrednings­programmet for å ta stilling til hvilket alternativ man ønsker å behandle videre. Det samme kan være aktuelt dersom planmyndigheten ønsker å bruke høringen av planprogrammet som underlag for stillingtaken til om det skal utarbeides plan, eller for å avklare hvilke plantype som vil være hensiktsmessig.

Av tredje ledd går det frem at ansvarlig myndighet skal fastsette et program for plan- eller utredningsarbeidet etter gjennomført høring. Programmet skal klargjøre hvilke forhold som det skal redegjøres nærmere for i plan eller søknad med konsekvens­utredningen, herunder hvilke undersøkelser som anses nødvendige for å klargjøre vesentlig virkninger av planen eller tiltaket. Plan- eller tillatelsesmyndigheten skal som i dag gi en redegjørelse for innkomne uttalelser og hvordan disse er vurdert og ivaretatt i fastsatt program. I siste punktum gjøres det klart at planmyndigheten gjennom fast­setting av planprogram kan gi retningslinjer for planarbeidet, herunder krav om vurder­ing av realistiske alternativer som skal inngå i planarbeidet. Dette i samsvar med plan- og bygningsloven §§ 27-1, 20-1 og 19-2. (se også omtalen av planprogram i pkt 2.4 ovenfor).

I siste ledd sies det at plan- eller tillatelsesmyndigheten skal fastsette programmet innen rimelig tid. Tidsfristen i dagens forskrift for fastsetting av programmet (normalt innen ti uker) er tatt ut, men det legges til grunn av ansvarlig myndighet behandler merknadene til programforslaget og fastsetter programmet innen rimelig tid. Som etter dagens forskrift skal kopi av fastsatt program sendes til dem som har avgitt uttalelse.

§ 8 Forelegging av program

Av første ledd går det frem at visse saker skal forelegges for Miljøverndepartementet. Dette er saker der berørte myndigheter (ved høring av forslag til program) mener at forslaget til program ikke i nødvendig grad ivaretar nasjonale eller vesentlige regionale hensyn. Bestemmelsen innebærer en endring sett i forhold til dagens bestemmelse om forelegging der alle saker som omfattes skal forelegges Miljøverndepartementet. Bestemmelsen om forelegging gjelder ikke for kommuneplanens arealdel.

Som i dag er det gitt en frist for på 2 uker for Miljøverndepartementet til å gi tilbakemelding om det vil bli gitt merknader til programmet. Erfaringstall viser at behandlingstiden i departementet gjennomsnittlig er mindre enn 14 dager.

I § 8 er det også gitt en særskilt bestemmelse som gjelder planer for uttak av masse. Hensikten med bestemmelsen er å utnytte Bergvesenets kompetanse for å sikre at utnyttelsen av ikke fornybare ressurser skjer på en samfunnsmessig optimal måte. Bergvesenet skal gi eventuelle merknader til programmet innen 2 uker.

Det legges til grunn at for massetaksaker som faller inn under første ledd skal foreleggingen for Miljøverndepartementet og Bergvesenet koordineres.

§ 9 Innholdet i og utformingen av plan eller søknad med konsekvensutredning

I § 9 gis det bestemmelser om innholdet i, og utformingen av, planforsalg eller søknad med konsekvensutredning.

Det legges til grunn at spørsmål om lokaliseringsalternativer normalt skal drøftes i overordnet plan. For planforslag eller tiltak som er i samsvar med gjeldende planer skal det normalt ikke stilles krav til vurdering av alternative lokaliseringer. Her vil alternativ­vurderingen innebære tilpasninger innen området og alternativer for utforming.

Bestemmelsen introduserer begrepet miljøoppfølgingsprogram. Slike program brukes allerede i mange saker og er et nyttig virkemiddel for ivaretakelse av viktige hensyn i anlegg- og driftsfasen. Det er ønskelig at utbygger presenterer skissen til et slikt program når planforslag- eller søknad med konsekvensutredning legges frem slik at berørte myndigheter, berørte parter og interesserte gis anledning til å komme med synspunkt på hvilke forhold som det vil være særlig viktig å følge opp.

Bestemmelsen om bruk av eksisterende kunnskap er ny, og tatt inn for å understreke at man først skal undersøke hvilke informasjon og data som allerede finnes før en tar stilling til behovet for innhenting av ny kunnskap gjennom utredninger. Det legges til grunn at ved gjennomføring av kartlegginger eller undersøkelser så bør eksisterende tematiske veiledere benyttes. Departementet vil også understreke at utbyggingsplaner i områder der det ikke er gjennomført registreringer av naturtyper, og det er grunn til å tro at område kan inneholde viktige verdier, så skal det som en del av utredningsarbeidet gjennomføres nødvendige kartlegginger.

I tredje ledd presiseres at utredningen skal være tilpasset plannivået, være relevante i forhold til de beslutninger som skal tas og, så langt som mulig, basere seg på foreliggende kunnskap og nødvendig oppdatering av denne.

Med hensyn til utforming, sies det i nest siste ledd at planforslag eller søknad med konsekvensutredning normalt skal utgjøre et samlet dokument. Ettersom konsekvens­utredningen, både som prosess og krav til dokumentasjon gjennom de nye bestemmelsene er integrert i planprosessen, vil det være naturlig at redegjørelsen for konsekvenser av planforslaget inngår i dokumentet som følger planforslaget (kart og bestemmelser) til offentlig ettersyn.

§ 10 Høring og offentlig ettersyn av planforslag eller søknad med konsekvensutredning

Bestemmelsen om høring og offentlig ettersyn er i hovedsak som i dagens forskrift.

Departementet understreker at integreringen av konsekvensutredning i planprosessen innebærer at det vil være naturlig å begrense hvilke statlig myndigheter som høres til regionale statlig myndigheter. For saker som håndteres av statlige sentrale myndigheter (direktorat eller departement) vil det som i dag være naturlig at man som i dag også hører berørte statlige fagmyndigheter.

I siste punktum sies det at det skal settes en rimelig frist for uttalelse til planforslag eller søknad med konsekvensutredning. Etter dagens bestemmelser er minimumsfristen for uttalelse til konsekvensutredningen åtte uker. Denne fristen foreslås redusert til seks uker.

Det er også foreslått en bestemmelse om at kopi av planforslag med søknad skal sendes Miljøverndepartementet til orientering. Bestemmelsen er begrunnet i departementets behov for å ha en løpende oversikt over omfanget av saker og bestemmelsenes funksjonalitet. I denne sammenheng bemerkes at departementet tar sikte på å gjennomføre en evaluering av den nye bestemmelsene for å klargjøre behov for eventuelle regelverksendringer/veiledning. Det bør også nevnes at EU-direktivet om miljøvurderinger av visse planer og programmer pålegger departementet å føre en løpende overvåking av kvaliteten på konsekvensutredningene (jf artikkel 12. 2).

I s iste ledd understrekes det at relevante bakgrunnsdokumenter og fagrapporter skal være tilgjengelig hos plan- eller tillatelsesmyndigheten og hos tiltakshaver. Denne bestemmelsen er i hovedsak som i dag, men det presiseres i ny bestemmelse at relevante bakgrunnsdokumenter også skal omfatte fagrapporter. Av siste punktum går det frem at planforslag eller søknad med konsekvensutredning og eventuelle fagrapporter så langt mulig bør gjøres tilgjengelig på internett.

§ 11 Tilleggsutredninger

Denne bestemmelsen er i samsvar med dagens bestemmelser (§ 33‑6 annet ledd). Det er i siste punktum tatt inn en ny bestemmelse om at eventuelle tilleggsutredninger skal forelegges berørte myndigheter til uttalelse før det fattes vedtak i saken og at fristen for uttalelse til tilleggsutredninger ikke bør være mindre enn 2 uker. Bestemmelsen er i samsvar med etablert praksis.

§ 12 Hensyntaken til konsekvensutredning ved vedtak og gjennomføring

Av første ledd går det frem at plan- eller tillatelsesmyndigheten ved behandlingen og avgjørelsen i saken skal ta hensyn til konsekvensutredningen og uttalelsene til denne. Denne bestemmelsen er i hovedsak lik nåværende § 33‑7 første ledd.

I annet ledd sies det at det i saksframlegget eller innstillingen til vedtak skal fremgå hvordan virkningene av planforslaget eller søknaden med tilhørende konsekvens­utredning og innkomne uttalelser har vært vurdert, og hvilken betydning disse er tillagt. Denne bestemmelsen er ny og følger av at sluttdokumentet (jf dagens § 14) utgår.

Av tredje ledd fremgår det at plan- eller tillatelsesmyndigheten har plikt til å vurdere og i nødvendig grad

- stille krav til undersøkelser med sikte på å overvåke og klargjøre faktiske virkninger av planen eller tiltaket.

- settes vilkår med sikte på å begrense og avbøte negative virkninger av vesentlig betydning.

Det legges til grunn at krav til undersøkelser kan hjemles i bestemmelsene. Vilkår med sikte på å begrense og avbøte negative virkninger må hjemles i vedkommende sektorlov eller i plan- og bygningsloven, jf § 20-4 annet ledd og § 26.

Det fremgår av bestemmelsen at plan- eller tillatelsesmyndigheten kan bestemme at det skal utarbeides et miljøoppfølgingsprogram med sikte på å overvåke og avbøte negative virkninger av vesentlig betydning. Oppfølgingsprogrammet skal sikre at tiltakshaver i samarbeid med berørte tilsynsmyndigheter overvåker virkninger av planen eller virk­somheten, herunder verifiserer uforutsette virkninger og treffer egnede utbedrings­tiltak.

§ 13 Begrunnelse for og offentliggjøring av vedtak

Som etter dagens lov (§ 33‑7) stilles det krav om offentliggjøring av vedtaket. Bestemmelsen sier også at saksfremleggelse med begrunnelse skal være offentlig tilgjengelig og at dokumentene så langt som mulig skal gjøres tilgjengelig på internett.

§ 14 Kostnader

Se omtale under pkt 2.5 ovenfor.

§ 15 Behandling av endringer av planer eller søknader og søknad om fornyet konsesjon

I § 6 er det også tatt inn en ny bestemmelse som sier hvordan endringer av planer eller tiltak etter gjennomført konsekvensutredning skal håndteres. Hensikten med bestemmelsen er å klargjøre at det ikke oppstår krav til ny behandling etter forskriften selv om planen eller tiltaket endres etter gjennomført konsekvensutredning. I slike tilfeller skal plan- eller tillatelsesmyndigheten påse at konsekvensene av endringene blir belyst før det fattes vedtak i saken . Dette er i samsvar med føringer gitt i Ot. prp. nr. 47 (2003-2004). Bestemmelsen er ment å omfatte både situasjoner der endringene er av en slik karakter at det i henhold til gjeldende regler ikke oppstår krav til ny behandling av plan- eller søknad o g endringer som er av en slik karakter at det må fremmes ny plan eller søknad.

Bestemmelsen gjelder også for saker om omgjøring eller endring av konsesjoner eller tillatelser, jf § 33‑13 som ble tatt inn i kapittel VII-a om konsekvensutredninger gjennom Stortingets vedtak av miljøinformasjonsloven. Bestemmelsen er endret for å tilpasse denne til de øvrige bestemmelsene i forskriften.

§ 16 Avklaring og endring av rollen som ansvarlig myndighet

Som i dagens forskrift om konsekvensutredninger (§ 6 ledd 7. og 8.) foreslås det en bestemmelse som (ved usikkerhet) gir Miljøverndepartementet kompetanse til å bestemme hvem som skal være ansvarlig myndighet eller endre rollen som ansvarlig myndighet. Det fremgår at grunnlaget for å bestemme at en annen myndighet enn den som fremgår av forskriften skal overta som ansvarlig for behandlingen av saken etter forskriften er at ivaretakelse av nasjonal eller vesentlig regionale hensyn og/eller at saken berører flere kommuner eller fylker.

§ 17 Konsekvensutredning ved grenseoverskridende virkninger

Denne bestemmelsen gjelder for saker som kan få vesentlige virkninger i annet land og gjør det klart at i slike tilfeller skal vedkommende stat varsles og gis anledning til å medvirke i planleggingsprosessen. En slik bestemmelse finnes også i dagens § 33‑9, men det foreslås nå at mer detaljerte regler gis i forskrift.

§ 18 Ikrafttreden

Bestemmelsen sier at nye lov- og forskriftsbestemmelser trer i kraft fra 1. april 2005. Dette er i samsvar med kgl. res. av 24. september 2004. Fra samme dag settes dagens forskrift ut av kraft.

§ 19 Overgangsbestemmelser

Første og andre ledd omhandler tiltak og grenseoppgangen mellom dagens og ny forskrift. I første ledd presiseres det at tiltak som var vurdert etter forskriften av 21. mai 1999 ikke omfattes av ny forskrift dersom saksbehandlingen etter plan- og bygningsloven eller sektorlov var startet opp før ikrafttreden av ny forskrift. Bestemmelsen er gitt for å unngå at saker som ble vurdert etter dagens forskrift, og der det ble konkludert med at tiltaket ikke omfattes, tas opp til fornyet vurdering etter ny forskrift.

Annet ledd omhandler saker som er tatt opp til behandling etter dagens forskrift. Den foreslåtte bestemmelsen sier at slike saker skal videreføres etter ny forskrift på neste trinn i prosessen så langt dette anses hensiktsmessig. Bestemmelsen vil bl. a ha betydning i saker der ny forskrift innebærer endring i rollen som ansvarlig myndighet. Bestemmelsen åpner for at ny myndighet overtar ansvaret for saken i påfølgende fase av behandlingen. Bestemmelsen innebærer også at sluttdokument utgår som eget prosesstrinn selv om saken er startet opp etter dagens forskrift. I de situasjoner hvor det er startet opp en behandling av et tiltak etter dagens forskrift, og tiltaket ikke faller inn under ny forskrift, vil utredningsprosessen kunne avsluttes.

Tredje ledd omhandler planer etter ny forskrift. Av artikkel 13 i EU-direktivet går det frem at direktivets krav skal legges til grunn for alle saker som ikke er vedtatt innen 24 måneder etter direktivet trådte i kraft skal behandles i samsvar med direktivets bestemmelser. Dette innebærer at planer som omfattes av § 2 eller § 3 skal denne forskriften helt eller delvis legges til grunn også for planer der planarbeidet ble startet opp før forskriftens i kraftsetting dersom planen ikke blir vedtatt innen 21. juli 2006.

Det er gitt en bestemmelse som sier at pågående planarbeid som vil kunne falle inn under tredje ledd skal innrapporteres til Miljøverndepartementet innen 31. desember 2005. Departementet vil da ta stilling til om forskriftens bestemmelser helt eller delvis skal gjøres gjeldende eller om det er saklig grunnlag for fullstendig å unnta planen for behandling etter bestemmelsene i forskriften.

3. ØKONOMISKE, ADMINISTRATIVE OG ANDRE VESENTLIGE KONSEKVENSER

De nye lov- og forskriftsbestemmelsene innebærer at det innføres krav til konsekvensutredning (KU) for visse planer. Dette er i tråd med EU-direktiv 2001/42/EF om miljøvurderinger av visse planer og programmer. Videre innebærer forslaget en effektivisering og forenkling av dagens bestemmelser om konsekvensutredninger for tiltak. Konsekvensene av de nye bestemmelsene etter EU-direktivet omtales i 3.1, mens konsekvensene av endringene av dagens KU-bestemmelser for tiltak omtales i 3.2.

3.1 Konsekvensene av de nye bestemmelsene etter EUs direktiv om miljøvurderinger av visse planer og programmer

I Ot. prp. nr. 47 (2003-2004) ble det konkludert med at supplering av bestemmelsene i samsvar med EUs direktiv om vurdering av miljøvirkninger av visse planer og programmer trolig vil medføre noe merarbeid og da særlig for kommunesektoren. Dette var et inntrykk også ved høringen av Planlovutvalgets forslag vedrørende konsekvensutredninger.

Som omtalt i Ot. prp. nr 47 (2003-2004) vil omfanget av merarbeid for kommunene være avhengig av antallet kommunalt eller fylkes­kommunalt initierte planer som faller inn under bestemmelsene og hvilken praksis kommunene har med hensyn til dokumentasjon av planforslag etter dagens regler.

Hvilke planer som faller inn under bestemmelsene defineres i forskriften i § §2 og 3, jf §§ 16-2 og 33‑1. Det foreligger ikke data som gir grunnlag for sikre anslag på antall planer som vil falle inn under bestemmelsene. Basert på tall fra Kostra, antall uttalelser gitt av fylkeskommunene til kommunale arealplaner og departementets egen oversikt over mottatte kommuneplaner vil vi anslå følgende tall:

Fylkes(del)planer med retningslinjer for utbygging:

Det anslås at fra 5 til 10 fylkes(del)planer pr. år vil falle inn under bestemmelsen. Fylkeskommunen har ansvaret for å utarbeide og vedta planene.

Kommuneplanens arealdel:

Det anslås at det i gjennomsnitt utarbeides/revideres i underkant av gjennomsnittlig 100 arealdeler til kommuneplanen pr. år som således vil falle inn under bestemmelsen. Kommunene er gjennom plan- og bygningsloven pålagt å vedta kommuneplan med arealdel i kommunestyreperioden, men ikke alle kommuner følger opp dette.

Kommunedelplaner for arealbruk som fastsetter rammer for utbygging:

Det utarbeides fra 120 til 200 kommunedelplaner pr. år. Flere av disse er tematiske planer, planer for vern eller er planer som ikke har bestemmelser om utbygging relatert til nærmere angitte områder og således ikke omfattes av bestemmelsen. Det anslås at det gjennomsnittlig vedtas omtrent 100-150 kommunedelplaner pr. år som faller inn under bestemmelsen. Det er stor variasjon mellom kommunene når det gjelder utarbeidelse av kommunedelplaner. Utbyggingsorienterte kommunedelplaner er hyppigst forekommende i bykommuner.

Planer for vern etter naturvernloven, jf § 2 b. første strekpunkt, omfattes av dagens KU-bestemmelser og omtales ikke nærmere.

Reguleringsplaner med vesentlige virkninger:

Bestemmelsen omfatter både reguleringsplaner for tiltak og reguleringsplaner (uten tiltak) som faller inn under EU-direktivet om miljøvurderinger av visse planer og programmer. Departementet vil anslå at fra 40 til 60 reguleringsplaner pr. år vil falle inn under sistnevnte kategori. De mest aktuelle reguleringsplanene vil trolig være tilrettelegging for industri- og havneformål, industri- og næring og reguleringsplaner for næring/ boligbygging i tettbygde strøk.

Reguleringsplaner for tiltak som inngår på dagens vedlegg I og vedlegg II/forskriften § 4 omtales under punkt 3.2.

I rapport 22/99 "Miljøvurderinger av planer og programmer. Administrative og økonomiske konsekvenser" konkluderte ECON med at EU-direktivet om miljø­vurderinger av visse planer og programmer vil medføre begrensede økonomiske eller administrative konsekvenser sammenliknet med «god praksis» som allerede er nedfelt i eksisterende retningslinjer og veiledninger.

Departementet legger til grunn at de nye bestemmelsene vil føre til noe økt ressurs­bruk i arbeidet med fylkesplaner og kommuneplaner. Som påpekt av ECON vil om­fanget av merarbeidet være avhengig av kommunenes praksis og plansituasjon og planoppgave. I hovedsak vil merkostnadene være knyttet til bruk av eksterne konsulenter til utredningsoppgaver og innebære kjøp av tjenester tilsvarende fra noen få ukeverk til et par tre månedsverk i de mest omfattende plansakene. Det understrekes at for kommuneplanens arealdel er det kun nye områder for utbygging som skal utredes i henhold til forskriften.

I forhold til tidsbruk er det, basert på erfaringer med dagens KU-bestemmelser, grunn til å tro at bestemmelsene medfører noe økt tidsbruk i programfasen (jf forskriftens § 6), men at dette langt på vei oppveies av en raskere avklaring av planforslaget.

Det er således liten grunn til å anta at bestemmelsene vil medføre at det totalt sett tar lengre tid fra planoppstart til vedtak av planen. Internasjonale erfaringer gir også grunn til å tro at konsekvensutredning av planer gjør at gjennomføringen av planen vil gå lettere og være mindre kostnadskrevende.

3.2 Konsekvensene av effektivisering og forenkling av dagens KU-bestemmelser for tiltak

Av høringsuttalelsene til Planlovutvalgets forslag går det klart frem at det er bred enighet om at den foreslåtte integreringen av dagens konsekvensutrednings­bestemmelser i den ordinære planleggingen etter plan- og bygningsloven vil kunne medføre betydelige effektiviseringsgevinster. Også de øvrige forslagene til endringer av dagens bestemmelser om konsekvensutredning for tiltak vil kunne gi en raskere og mindre ressurskrevende prosess.

Når det gjelder antall tiltak som vil bli fanget opp av de reviderte bestemmelsene har departementet i Ot. prp. nr 47 (2003-2004) lagt til grunn at antallet vil bli omtrent som i dag, dvs gjennomsnittlig 50 til 60 tiltak pr. år.

Det vises til omtalen i kapittel 2 av endringer i vedlegg I-listen. Det behandles gjennomsnittlig 20 til 30 vedlegg I-tiltak etter dagens forskrift. Departementet vil anslå at antallet tiltak som faller inn under den reviderte listen blir noe færre enn i dag. Dette fordi investeringsbeløpet for bygg og anlegg er foreslått hevet fra 400 til 500 mill. kroner.

Når det gjelder tiltak som skal vurderes og behandles etter forskriften dersom de har vesentlige virkninger er det en viss usikkerhet om hvordan ny § 3/kriteriene i vedlegg II vil slå ut. Etter dagens forskrift er det gjennomsnittlig 30 vedlegg II-tiltak som konsekvensutredes. Flere tiltak skal vurderes enn i dag og virkningskriteriene er noe utvidet. Samtidig gir ny forskrift plan- eller tillatelsesmyndigheten mulighet for en totalvurdering av virkningene selv om de særskilte virkningskriteriene slår inn. Usikkerheten knyttet til omfanget av tiltak etter § 3/vedlegg II kan reduseres først etter at forslaget har vært til foreleggelse for berørte departement og til alminnelig høring.

Forslaget til nye bestemmelser om konsekvensutredning for tiltak vil medføre endringer av oppgave- og ansvarsforhold. Kommunene vil få ansvar for noen flere saker enn i dag. Dette er saker som i dag håndteres av Nærings- og handelsdepartementet (industrisaker), Kystdirektoratet (havner) og Vegdirektoratet (nye veier og stamveier). Også massetaksaker overføres til kommunene, men her vil Bergvesenet fortsatt (jf §8 andre ledd) ha en rolle i behandlingen. Samlet vil kommunene få overført ansvaret for ca 10 til 15 saker pr år. Integreringen av KU for tiltak i planleggingen vil imidlertid medføre at kommunenes totale arbeid knyttet til konsekvensutredninger for tiltak ikke vil bli mer omfattende enn etter dagens system.

Endringen i bestemmelsene om forelegging av program for Miljøverndepartementet medfører at departementet får færre program for tiltak til vurdering (reduksjon fra ca 50-60 saker til 10-15 saker pr. år). Imidlertid vil departementet etter de nye bestemmelsen også få forelagt plansaker. Samlet vil departementet trolig få noe flere saker enn i dag til forelegging etter ny forskrift.

Endringer i prosessbestemmelsene. Endringen i lovbestemmelsene og forslaget til forskrift innbærer flere forenklinger sett i forhold til dagens KU-bestemmelser for tiltak:

- obligatorisk møte utgår

- færre utredningsprogram for tiltak forelegges MD

- reglene om innhenting av uttalelse ved vurdering av vesentlige virkninger forenkles

- bestemmelsene vektlegger fokusert konsekvensutredninger og gjenbruk av eksisterende kunnskap

- sluttdokument som eget prosesstrinn utgår

- bestemmelsene om konsekvensutredning for endringer gjøres mer treffsikker

- det kan foretas endringer etter gjennomført KU uten at det oppstår ny prosess etter bestemmelsene

- krav om fornyet prosess dersom tiltaket ikke er iverksatt innen fem år etter vedtak tas ut

Samlet vil endringene i saksbehandlingsreglene medføre reduserte kostnader for tiltakshavere og ansvarlig myndighet sett i forhold til dagens forskrift.

Forslaget til nye bestemmelser vil medvirke til at viktige verdier og hensyn blir integrert i en tidligere fase av planleggingen, noe som vil medføre bedre ivaretakelse av viktig hensyn i planleggingen. Endringene innebærer at hensynet til befolkningens helse, samfunnssikkerhet og samisk natur og kulturgrunnlag må vurderes mer aktivt etter ny forskrift.

3.3 Samlet vurdering av økonomiske, administrative og andre vesentlige konsekvenser av forslaget

De nye lov- og forskriftsbestemmelsene innebærer, sett i forhold til dagens bestemmelser, noe økt ressursbruk knyttet til det nye kravet om konsekvensutredning for visse planer. Dette gjelder særlig for kommunene og fylkeskommunene. Samtidig innebærer de nye bestemmelsene forenklinger som gir betydelig effektivisering knyttet til saksbehandling og prosess for tiltak. Effektiviseringen vil medføre reduserte kostnader for tiltakshaver og ansvarlig myndighet. Dette vil ha størst betydning for kommunene. Samlet sett antas de nye bestemmelsene å gi moderat økt ressursbruk på kort sikt. På lengre sikt forventes endringene å gi mer effektive planprosesser og dermed lavere ressursbruk.

Departementet vil i løpet av 2006/2007 gjennomføre en evaluering av de nye bestemmelsene med sikte på å avklare behov for eventuelle endringer.

Miljøverndepartementet, 3. desember 2004

Utkast til forskrift