Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Høring - Vurdering av spørsmålet om å innføre renter eller indeksregulering ved tilbakebetaling av barnebidrag

Høring - Vurdering av spørsmålet om å innføre renter eller indeksregulering ved tilbakebetaling av barnebidrag

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist: 15.10.2004

Vår ref.: 1111

Deres ref

Vår ref

Dato

Høringsinstansene
i henhold til vedlagte liste

200305698-/SILS

16. juli 2004

Vurdering av spørsmålet om å innføre renter eller indeksregulering ved tilbakebetaling av barnebidrag

Barne- og familiedepartementet sender med dette på høring en vurdering av spørsmålet om å innføre en ordning med indeksregulering eller renteberegning ved tilbakebetaling av barnebidrag etter lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barneloven) §80 i tilfeller der en mann er blitt fritatt for et farskap.

Vedlagt følger høringsnotatet, og en liste over høringsinstansene. Departementet ber om at høringsinstansene vurderer eventuelle underliggende instansers behov for å uttale seg. Høringsfristen er satt til 15. oktober 2004.

Med hilsen

Margaret Sandvik (e.f.)

Sille Hofgaard Andersen

2 vedlegg

(Lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre § 80 om tilbakesøking av barnebidrag når et farskap blir endret)

Juli 2004


1. Innledning

Barne- og familiedepartementet sender med dette på høring en vurdering av spørsmålet om å innføre en ordning med indeksregulering eller renteberegning ved tilbakebetaling av barnebidrag i tilfeller der en mann er blitt fritatt for et farskap.

2. Bakgrunn

I forbindelse med Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 93 (2001-2002) om lov om endring i lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (fastsettelse og endring av farskap), tok familie-, kultur- og administrasjonskomiteen opp spørsmålet om tilbakebetaling av bidrag dersom en mann blir frikjent for farskapet. I Innst. O. nr. 26 (2002-2003) uttaler komiteen:

”Komiteen har registrert at ved tilbakebetaling av fostringstilskott etter barnelovens § 62 ( nåværende § 80, vår anm.) etter fritak for farskap, betales fostringstilskottet tilbake fra Folketrygden med samme sum som innbetalt. Komiteen ser at dette kan virke urettferdig, og ber Regjeringen vurdere konsekvensene av å innføre en indeksregulering eller renteberegning på den tilbakebetalte sum.”

3. Gjeldende rett

3.1. Barneloven

Etter barneloven § 80 første ledd kan den som har betalt pålagt eller avtalt bidrag til et barn, og som senere blir fritatt for farskapet enten ved ny dom eller ved at en annen erkjenner farskapet, kreve det betalte bidraget tilbake fra folketrygden. Det er uten betydning om tilbakesøkerens farskap opprinnelig fulgte direkte av loven, jf. barneloven § 3, eller ble fastsatt ved erkjennelse, jf. barneloven § 4, eller dom, jf. barneloven § 9. Kravet kan settes ned eller falle bort dersom tilbakesøkeren ikke hadde rimelig grunn til å erkjenne farskapet, eller han burde ha reist sak om endring tidligere.

Tilbakebetaling kan bare kreves for bidrag som er betalt i henhold til domstolsavgjørelse, forvaltningsvedtak eller avtale med den bidragsberettigede. Faktiske utgifter til underhold utover bidraget gir ikke grunnlag for tilbakesøking.

Det er et vilkår at den som krever barnebidraget tilbakebetalt, må være frikjent for farskapet. Før tilbakebetaling kan kreves må det følgelig foreligge en endelig (rettskraftig) avgjørelse om at vedkommende ikke er far. Det er uten betydning om endringen skjer ved dom, jf. barneloven § 6, eller ved avgjørelse av fylkestrygdekontoret etter erkjennelse av en annen mann, jf. barneloven § 7. Det er således ikke tilstrekkelig at det legges fram DNA-analyser som viser at mannen ikke kan være barnets far.

Den som er blitt fritatt for et farskap kan kreve ”same sum betalt attende fra folketrygda”. Uttrykket ”same sum” viser til det nominelle beløp som er betalt i bidrag, uten renter, jf. lovens forarbeider, NOU 1977:35, Lov om barn og foreldre (barneloven), der det uttales: ”… folketrygden gir full tilbakesøking (med det nominelle beløp uten tillegg av renter).”.

Det følger av barneloven § 80 andre ledd at den som blir frikjent for et farskap, ikke kan rette tilbakesøkingskravet mot barnet selv, moren eller den biologiske faren. Bare i svikstilfelle vil det være rom for tilbakesøking overfor disse, men da på erstatningsrettslig grunnlag.

Når det gjelder tilfeller der en mann etter tidligere regelverk ble idømt bidragsplikt uten at det ble avsagt dom for farskapet, følger det av bestemmelsens ordlyd og anvendelsesområde, at barneloven § 80 ikke kommer til anvendelse.

3.2. Folketrygdloven

Det følger av lov om folketrygd 28. februar 1997 nr. 19 (folketrygdloven) § 22-17 at det ikke gis renter ved etterbetaling av en trygdeytelse som faller inn under folketrygdloven §§ 22-13 og 22-14 fjerde ledd.

Ved spørsmålet om det likevel kan tenkes tilfeller der det kan gis renter ved forsinket utbetaling, er det ved etterbetaling etter folketrygdloven § 22-13 at spørsmålet er mest aktuelt. Det vil i så fall være tale om en etterbetaling på erstatningsrettslig grunnlag. Høyesterett har i Rt. 2002 s. 1331 Abrahamsen slått fast at folketrygdloven § 22-13 ikke er til hinder for anvendelse av skadeerstatningsloven utover etterbetalingsperioden på maks tre år. Det er uttalt i dommen at folketrygdloven § 22-17 fra lovgivers side kun var ment å avskjære anvendelsen av skadeerstatningsloven når det gjaldt rente på selve trygdeytelsen ved etterbetaling.

Praksis er med andre ord klar i slike tilfeller, og dersom man faller inn under etterbetalingsbestemmelsen i folketrygdloven § 22-13, gis det ikke renter på erstatningsrettlig grunnlag.

Etter folketrygdloven § 22-14 fjerde ledd kan det gis etterbetaling tilbake til virkningstidspunktet for ytelsen dersom et krav er helt eller delvis avslått ved en feil. Bestemmelsen omfatter tilfeller der det foreligger feil ved et vedtak som går ut på helt eller delvis å nekte utbetaling, og bestemmelsen gir kompensasjon av tapet ved å etterbetale ytelsen. Det gis ikke renter på slike etterbetalinger, jf. folketrygdloven § 22-17, eller annen kompensasjon for inflasjonstap eller avsavnsrenter, som er det tapet en har hatt ved ikke å kunne benytte seg av pengene.

Folketrygdloven § 22-14 avskjærer imidlertid ikke rentetapserstatning dersom manglende trygdeutbetaling har andre årsaker, for eksempel feil og forsømmelser i forbindelse med selve utbetalingen av stønaden/effektueringen av et vedtak som skyldes en forsettelig urettmessig handling. Ved etterbetaling i slike tilfeller som faller utenfor etterbetalingsbestemmelsen, kan en kreve renter dersom det foreligger ansvarsgrunnlag.

I tilfeller der hovedstolen er et erstatningskrav og ikke en etterbetaling, kan det gis rentetapserstatning etter skadeerstatningslovens regler. Tilsvarende der forholdet faller utenfor etterbetalingsbestemmelsene fordi feilen har andre årsaker.

4. Utenlandsk rett

Spørsmålet om tilbakesøking av betalt barnebidrag når en mann blir fritatt for et farskap er regulert i svensk og finsk rett.

4.1. Sverige

Sverige har bestemmelser om tilbakebetaling av underholdsbidrag i lag (1969:620) om ersättning i vissa fall för utgivna underhållsbidrag. Blir en mann som anses som far til et barn på bakgrunn av farskapspresumsjonen i 1 kap. 1 § föräldrabalken, eller erkjennelse eller dom, fritatt fra farskapet, har han rett til å få tilbakebetalt underholdsbidrag som han har betalt til barnet fra det offentlige. Størrelsen på tilbakebetalingsbeløpet skal tilsvare det mannen har betalt i bidrag til barnet på bakgrunn av dom, forvaltningsavgjørelse eller avtale. Dersom det finnes særlige grunner, kan imidlertid størrelsen på dette beløpet settes ned eller bortfalle helt.

I tillegg til tilbakebetaling av betalt bidrag, påløper renter på hvert betalt bidragsbeløp fra betalingsdagen. Er det ikke mulig å fastslå helt klart når underholdsbidraget ble betalt, beregnes renten til et passende beløp. En mann som har rett til tilbakebetaling etter 1969 loven, kan ikke kreve tilbake det han har betalt i bidrag fra den som har mottatt bidraget. Tilsvarende kan heller ikke staten kreve tilbakebetalt bidrag fra den som har mottatt underholdsbidraget. Blir en annen mann kjent å være far til barnet, kan imidlertid staten, dersom det finnes særlige grunner, kreve tilbake det tilbakebetalte bidraget fra ham.

4.2. Finland

Finland har bestemmelser om tilbakebetaling av betalt underholdsbidrag når et farskap oppheves i 12 § i lagen om underhåll för barn. Når et farskap blir opphevet, har den mann hvis farskap er blitt opphevet rett til å fremsette krav om at barnets foresatte skal tilbakebetale det betalte barnebidraget eller deler av det. Domstolen kan stadfeste kravet dersom barnets foresatte ved fastsettelsen eller mottagelsen av underholdsbidraget har hatt kjennskap til at mannen ikke er barnets far, og såfremt en tilbakebetaling med hensyn til barnets, dens foresatte samt den mannens forhold som har betalt bidrag ikke anses skadelig.

Finsk rett har ingen regler om indeksregulering av det beløpet som skal tilbakebetales. Derimot kan den frikjente far kreve at domstolen i samsvar med 9 § i räntelagen skal dømme barnets foresatte til å betale forsinkelsesrente på tilbakebetalingsbeløpet, regnet fra enten den dag da stevningen ble forkynt barnets foresatte, eller fra den dag da påstanden om renter ble fremsatt under rettergangen.

Finsk rettspraksis om dette spørsmålet er knapp. Det fins to gamle rettsavgjørelser (HD 1979-II-55 og HD 1983-II-161). I det første tilfellet ble ikke barnets mor kjent å måtte betale tilbake det underholdsbidraget som hun hadde mottatt på vegne av barnet, ettersom domstolen anså henne for å være i god tro når hun mottok underholdsbidraget. I den siste avgjørelsen fant ikke domstolen særlige grunner for å pålegge barnets foresatte å tilbakebetale de betalte barnebidrag, ettersom loven ikke nevner opphevelse av erkjent farskap som en grunn til å pålegge barnets foresatte en tilbakebetalingsplikt.

5. Departementets vurdering av renter og indeksregulering

5.1. Generelt

Det er ansett som en samfunnsmessig viktig oppgave å få konstatert hvem som er far til et barn. I tiden før vi fikk DNA-analysene som kan fastslå et farskap med nær sagt 100 % sikkerhet, var domstolene ved fastsettelse av farskap prisgitt den til enhver tid vitenskaplige og teknologiske kunnskap og ekspertise på området. Selv om det i ettertid har vist seg at det objektivt sett ble begått feil, ble avgjørelsene like fullt truffet i tråd med den tids gjeldende rett.

Når det gjelder de tilfellene der en mann har erkjent et farskap ved farskapserkjennelse, har mannen gitt sin viljeserklæring overfor allmennheten om at han er far til barnet. I slike tilfeller skal det offentlige som utgangspunkt ikke føre noen kontroll med at erkjennelsen faktisk stemmer med det biologiske farskapet.

Etter departementets vurdering må derfor tilnærmingen til spørsmålet om renter eller indeksregulering gjøres med utgangspunkt i en kompensasjonstankegang, og ikke med utgangspunkt i erstatningsrettlige betraktninger der ansvarsgrunnlag ligger i bunn.

5.2. Det nominalistiske prinsipp og utviklingen i rettspraksis

Det særegne ved sakene det her er tale om, er at de ofte strekker seg over mange år, og at de går langt tilbake i tid. På tilbakebetalingstidspunktet kan således det reelle fallet i pengeverdien av det betalte bidraget være betydelig, og det vil ofte være et misforhold mellom tilbakebetalt beløp og det reelle økonomiske tap.

På det tidspunktet forarbeidene til barneloven § 80, NOU 1977:35, ble utarbeidet, var det nominalistiske prinsippet, dvs. ”en krone er en krone”, rådende i pengekravsretten. Spørsmålet om kompensasjon for fall i pengeverdien har senere kommet opp i praksis, i første rekke i tilknytning til langsiktige kontrakter hvor vederlaget har vært satt til en fast sum uten at avtalen har inneholdt en justeringsklausul. Høyesterett forlot det nominalistiske prinsippet i de to plenumsdommene Rt. 1988 s. 276 Røstad og Rt. 1988 s. 295 Skjelsvik. Problemet var da formulert som et spørsmål om hvorvidt avtaleloven § 36 kunne anvendes til justering av vederlag i langsiktige festekontrakter.

I Røstad-dommen kom Høyesterett under dissens 11-6 til at avtaleloven § 36 kunne anvendes i slike tilfeller. Om nominalismen uttaler førstvoterende: ”Skulle Høyesterett under de endrede forhold fastholde nominalismen uavkortet for festeavtaler som denne, sanksjoneres en sterkt urimelig og stadig økende skjevhet i kontraktsforholdet.”

I denne saken var realverdien av vederlaget sunket til 1/20 av verdien på det tidspunkt avtalen ble inngått i 1899. Høyesterett så på verdiutviklingen i hele festeperioden, og anså det ikke relevant at eiendommen hadde skiftet eier. Bortfester ble gitt medhold i at festeavgiften kunne justeres i henhold til stigningen i konsumprisindeksen. At tomteverdien hadde steget mer enn konsumprisindeksen, tilsa ikke en høyere justering. Det var altså fallet i pengeverdien, ikke stigningen i verdien på fast eiendom som ble kompensert.

Etter departementets vurdering gir utviklingen i rettspraksis grunnlag for å gi kompensasjon for verdifallet i pengeverdien for betalte bidrag, og det allerede fra det tidspunktet bidraget første gang ble betalt, dvs. tilbake i tid. Dette følger også, slik departementet ser det, av rimelighetsbetraktninger, all den tid tilbakesøkerne det her er tale om i realiteten aldri har vært far til barnet. Departementet vil derfor foreslå en lovendring som tar sikte på å kompensere for det reelle fallet i pengeverdien i tidsrommet fra bidraget ble betalt og til beløpet blir tilbakebetalt. En slik kompensasjon kan enten gjøres ved at det beregnes renter på tilbakebetalingsbeløpet, eller at tilbakebetalingsbeløpet gjøres til gjenstand for en indeksregulering.

5.3. Avgrensninger

5.3.1. Etterbetalingskrav vs tilbakebetalingskrav

Etter departementet vurdering går det et prinsipielt skille mellom etterbetalingskrav og tilbakebetalingskrav. I etterbetalingstilfellene er utgangspunktet at mottaker ikke har fått en rettmessig ytelse/utbetaling, eller ikke har fått en rettmessig ytelse/utbetaling til rett tid, forårsaket for eksempel av at et krav er avslått ved en feil fra avgjørelsesorganets side, eller som følge av ufullstendige eller misvisende opplysninger. Ved tilbakebetalinger er situasjonen annerledes. I slike tilfeller er det tale om en tilbakeføring av et kronebeløp det viser seg at betaler har betalt urettmessig.

Det forhold at departementet finner grunnlag for å innføre en verdisikring av tilbakebetalte bidragsbeløp, kan derfor etter departementets syn ikke videreføres og benyttes som argumentbærere i forhold til en vurdering av eventuell renteberegning eller indeksering av etterbetalingskrav. Hvorvidt det er grunnlag for å innføre en ordning med renteberegning eller indeksregulering for slike krav, er et spørsmål som vil måtte vurderes særskilt i forhold til de rettsområder det er tale om, og uavhengig av den fremstillingen som gjøres her.

5.3.2. Beskatning

Det beløpet som eventuelt refunderes med hjemmel i barneloven § 80, har tilbakesøkeren frem til lovendring i skatteloven av 1. oktober 2003, som oftest fått fradrag for ved tidligere ligninger. Etter gjeldende rett anses ikke tilbakebetaling av betalt bidrag som skattepliktig inntekt, og det foreligger derfor ikke trekkplikt for tilbakebetalingene. Ved tilbakebetalingen vil således verdien av det tilbakebetalte beløp sammen med tidligere skattefrihet for selve bidraget allerede være høyere enn faktisk innbetalte bidrag. Dette innebærer at det i stor utstrekning finner sted en faktisk verdisikring allerede ved nominell tilbakeføring av innbetalte bidrag. Etter departementets syn må det derfor gjøres en avgrensning her, slik at en indeksering eller renteberegning først vil være aktuell dersom en nominell tilbakeføring gir reell underkompensasjon etter at skattefordelen er hensyntatt.

Departementet er oppmerksom på at det kan by på problemer å beregne skattevirkningene fullt ut, og da særlig for eldre saker. I disse sakene kan det blant annet være vanskelig å fastslå om tilbakesøkeren var i skatteposisjon eller ikke på betalingstidspunktet, og i tillegg kan det være vanskelig å få tilstrekkelig regnskapsmessig oversikt over alle innbetalinger foretatt så langt tilbake i tid. Hvilken modell som eventuelt skal benyttes for å beregne skattevirkningene, er et spørsmål departementet vil arbeide videre med.

5.4. Renter

Når det gjelder spørsmålet om renter og mulige renteordninger, er utgangspunktet at de samme regler gjelder for tilbakesøkingskrav som for andre pengekrav. Det vil si at det kreves et særlig grunnlag for å kreve renter. Utforming og vilkår vil naturlig nok måtte påvirkes av hva en ønsker å oppnå med å gi renter på tilbakesøkingskrav. Det samme gjelder rentefoten. Formålet i denne sammenheng vil slik departementet ser det, være å tilbakebetale innbetalt bidrag med samme realverdi (kompensasjon for inflasjonstap), eventuelt å kompensere tilbakesøker for ikke å ha kunnet disponere beløpet til riktig tid (avsavnsgodtgjørelse). En ordning som skal sikre mot fall i pengeverdien, bør utformes slik at den i størst mulig utstrekning gir en kompensasjon som svarer til den aktuelle verdireduksjonen.

5.4.1. Rentefot

Dersom en velger en løsning med en renteordning ved tilbakebetaling, blir det spørsmål om hvilken rentefot en skal legge til grunn. Ved valg av rentefot står en etter departementets vurdering fritt. Rentefoten må vurderes ut fra de formål som renteordningen skal tjene, og vil således kunne inneholde elementer av både avsavnsgodtgjørelse og inflasjonskompensasjon.

Utgangspunktet bør etter departementets syn være at rentene bør være rimelige ut fra det alminnelige rentenivå. Et problem er imidlertid å finne en passende rentefot som korresponderer med tilbakesøkers rentetap. En enkelt rentesats gir sjelden et dekkende bilde på tapet. En slik vurdering/godtgjørelse kan ta utgangspunkt i det man ville fått i rente i en bank dersom beløpene hadde gått inn på konto til de aktuelle tidspunktene, eller den rente man hadde måttet betale ved å ta opp tilsvarende lån. Departementet har i denne sammenheng sett nærmere på de såkalte avsavnsrentene.

Avsavnsrenter er det økonomiske tapet man har hatt fordi man ikke har kunnet benytte seg av pengene. En slik renteberegning benyttes i erstatningsretten der det er det faktiske økonomiske tap som skal erstattes, og det er det økonomiske tapet utover hovedkravet som vil være avsavnsrenter. Avsavnsrentene kan beregnes ved å legge til grunn et gjennomsnitt mellom utlåns- og inntektsrenter for perioden. En slik avsavnsberegning vil slik departementet vurderer det, kunne gi tilbakesøkeren en tilfredsstillende kompensasjon.

5.5. Indeksregulering på bakgrunn av konsumprisindeksen

Bidragsplikten løper normalt over flere år, og kjøpekraften kan ha vært både høyere og lavere enn tilfellet er på det tidspunktet det innbetalte beløpet skal tilbakebetales. Normalsituasjonen vil imidlertid være at det er skjedd en viss prisstigning i perioden mellom det innbetalte bidraget og det faktiske tilbakebetalingstidspunktet, og en får en tilsvarende reduksjon av det betalte beløpets reelle verdi for tilbakesøkeren.

Etter departementets vurdering vil anvendelse av konsumprisindeksen som reguleringsmekanisme i denne sammenheng kunne være inflasjonssikrende og gi en kompensasjon som i stor utstrekning svarer til den aktuelle verdireduksjon. Konsumprisindeksen utarbeides av Statistisk sentralbyrå på bakgrunn av prisstigning, lønnsstigning og endringer i det alminnelige levekostnadsnivået i samfunnet. I tillegg til å være inflasjonssikrende, vil en slik ordning i prinsippet være enkel håndterbar ved at konsumprisindeksen på det tidspunktet da bidraget ble betalt sammenlignes med indeksen på det tidspunktet da tilbakebetalingen faktisk skjer.

5.6. Oppsummering

Departementet vil foreslå en lovendring som tar sikte på å kompensere for det reelle fallet i pengeverdien i tidsrommet fra bidraget ble betalt og til beløpet blir tilbakebetalt. En slik kompensasjon kan enten gjøres ved at det beregnes renter på tilbakebetalingsbeløpet, eller ved at tilbakebetalingsbeløpet gjøres til gjenstand for en indeksregulering. Etter departementets syn er det momenter som taler til fordel for begge alternativene. Departementet vil på bakgrunn av høringsinstansenes uttalelser ta stilling til hvilket alternativ som bør velges.

6. Særtilfelle. Bidragsplikt uten juridisk farskap

Etter eldre lovgivning fram til 1956 kunne en mann bli pålagt bidragsplikt selv om han ikke ble pålagt farskap.

Etter lov av 10. april 1915 nr. 3 om barn, hvis foreldre ikke har inngått ekteskap med hverandre, kunne en mann bli kjent pliktig til å betale bidrag uten at det var på det rene om han virkelig var barnets far. Dette omfattet tilfeller der retten ikke fant å kunne avsi dom for den oppgitte mannens farskap, men vedkommende likevel ble kjent å være bidragspliktig dersom retten anså det bevist at han hadde hatt samleie med moren til sådan tid, at han etter naturens orden kunne være barnets far. Bestemmelsen medførte således bare økonomiske – ikke familierettslige – virkninger.

Det følger av ordlyden og anvendelsesområdet til barneloven § 80 at bestemmelsen ikke kommer til anvendelse for tilfeller der en mann etter tidligere regelverk ble idømt bidragsplikt uten at det ble avsagt dom for farskapet.

Etter departementets vurdering tilsier reelle hensyn og likebehandlingsbetraktninger at også denne gruppen bør gis rett til å reise krav om tilbakesøking av betalt bidrag i tilfeller der vedkommende på bakgrunn av DNA-analyser viser seg å ikke være far til barnet.

7. Økonomiske og administrative konsekvenser

Det er vanskelig å anslå hvor mange tilfeller som vil omfattes av en eventuell lovendring. Etter lovendring av 1. april 2003 om fastsettelse og endring av farskap, har antallet endringssaker økt noe. Dette antallet antas imidlertid å flate ut. Denne antagelsen er basert på at endringssakene i stor grad har sin opprinnelse i tiden før 1992 som er det tidspunktet da Rettmedisinsk institutt (RMI) utelukkende tok i bruk DNA-analysen i farskapssaker.

Rikstrygdeverket har på forespørsel fra departementet foretatt en vurdering av hvilke økonomiske og administrative konsekvenser en renteberegning eller indeksregulering av tilbakebetalt bidrag kan antas å få.

7.1. Økonomiske konsekvenser

Det blir opplyst at det i 2003 ble betalt tilbake bidrag etter barneloven § 62 ( nåværende § 80) i til sammen 37 saker. Samlet tilbakebetalingsbeløp var på 3 060 307 kroner. 11 av sakene gikk ikke lenger tilbake enn til 2000, mens 15 saker hadde oppstart før 1980. Av de sistnevnte hadde bare én sak oppstart før 1960.

Rikstrygdeverket har med utgangspunkt i konsumprisindeksen beregnet hva utbetalingsbeløpet ville blitt i 2003 dersom tilbakebetalingsbeløpet var blitt indeksregulert. Ved beregningene er det lagt til grunn at første indeksregulering skjer året etter innbetalingen, og innbetalinger i 2002 er ikke indeksregulert i 2003 uansett når i 2003 tilbakebetalingen fant sted. Det er ved beregningene ikke tatt hensyn til eventuelle skattefordeler. Med dette som utgangspunkt, har Rikstrygdeverket kommet til at samlet utbetaling i 2003 ville blitt 4 244 930 kroner, med andre ord 1 184 623 kroner høyere enn det som faktisk er utbetalt. Beløpsendringen i den enkelte saken varierer naturlig nok veldig med alderen på innbetalingene.

Når det gjelder merutbetalingen ved en eventuell renteberegning, vil denne være avhengig av hvilke prinsipper for rentefastsettelsen en eventuelt velger å legge til grunn.

Dersom de tilfellene der en mann ble idømt bidragsplikt uten at det ble avsagt dom for farskapet, skal omfattes, vil dette kunne gi ytterligere merutgifter. Disse er det naturlig nok vanskelig å gi et anslag over.

7.2. Administrative konsekvenser

Det antas at både en løsning med indeksregulering og renteberegning vil medføre helt ubetydelige administrative merkostnader.

Både en renteberegning og en indeksregulering vil kreve store systemendringer dersom det skal innarbeides i IT-løsningen til trygdeetaten. Det er en regneark-løsning som er aktuell uansett. Dette kan imidlertid gjøres enklere, i alle fall hvis man forenkler det slik at man summerer innbetalingene pr. år og indeksregulerer disse, eller gjør en renteberegning av årsbeløpene.

Når det gjelder selve renteberegningen eller indekseringen av betalte terminer, kan det oppstå problemer med hensyn til dokumentasjon. Bidragsbetalinger kan variere mye, og det er nødvendig med oversikt over alle innbetalinger når det skal foretas en beregning av tilbakebetalingsbeløpet. Regnskapsopplysninger fra saksbehandlingssystemet som trygdeetaten benytter kan hentes fram, men i slettede saker (farskapsspørsmålet er tatt opp etter at barnet var 18 år og saken ferdigbetalt) finnes regnskapsopplysningene bare på papir. I gamle saker der det har vært brukt andre saksbehandlingssystemer, eller bare manuell regnskapsføring, kan regnskapene være mangelfulle, og mer detaljerte opplysninger enn årlige innbetalingsbeløp kan man neppe basere seg på.

8. Avsluttende merknader

Departementet vil på bakgrunn av høringsinstansenes uttalelser til de problemstillingene høringsnotatet reiser, arbeide videre med sikte på å legge fram et lovforslag.

Til toppen