Høringsnotat 23.12.1998

Publisert under: Regjeringen Bondevik I

Utgiver: Finansdepartementet

UTKAST TIL FORSKRIFT - MERVERDIAVGIFT - INNFØRSEL AV TELEKOMMUNIKASJONSTJENESTER

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist:

1 Innledning

Etter lovendringen av 9 januar 1998 følger det av merverdiavgiftsloven § 65 a at det skal betales avgift av tjenester som innføres fra utlandet. Det ble i Ot prp nr 32 (1997-98) kap 7.5 uttalt at de nærmere kriterier for når plikten til å betale avgift oppstår for den enkelte tjeneste bør inntas i forskrift. Lovbestemmelsen har nå denne ordlyd:

"Departementet kan gi forskrift om at det skal betales avgift av tjenester som innføres fra utlandet og som er avgiftspliktige ved innenlands omsetning. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om avgrensing, utfylling og gjennomføring av slik plikt til å betale avgift."

Et av de sentrale rettsspørsmål i de fleste lands merverdiavgiftssystemer er å fastsette kriterier for når en tjeneste skal avgiftsbelegges i landet. Hensikten med disse reglene er å sikre forutberegnelighet og nøytralitet slik at tjenester som omsettes i samme marked avgiftsbelegges likt. Dette skaper behov for en viss internasjonal harmonisering av disse reglene med det siktemål at tjenesten avgiftsbelegges i et land og at det ikke skjer dobbelt avgiftsbelastning eller at tjenesten helt blir avgiftsfri. Fordi merverdiavgift er en avgift på forbruk er utgangspunktet at tjenesten skal avgiftsbelegges i det land den forbrukes.

I Norge har man fram til nå ikke hatt det samme behov for å fastsette detaljerte regler om dette. Dette henger særlig sammen med at det i Norge er merverdiavgift på få tjenester sammenlignet med andre europeiske land. For de tjenester som er avgiftspliktige i Norge er det i regelen enkelt å fastsette om de skal avgiftsberegnes i Norge. Eksempelvis er det få problemer knyttet til at arbeid på fast eiendom skal avgiftsbelegges i det land hvor den faste eiendommen ligger eller at frisørtjenesten skal avgiftsbelegges der hvor frisøren utøver sin virksomhet.

På enkelte tjenesteområder er det imidlertid også etter det norske regelverket nå et økende behov for å fastsette klare kriterier for når tjenesten skal avgiftsbelegges i Norge. Dette gjelder såkalte internasjonale tjenester hvor eksempelvis tjenesteleverandøren er etablert i et land, mens kunden er etablert i et annet land. Som nevnt i Ot prp nr 32 (1997-98) gjelder dette særlig telekommunikasjons-tjenester. Men behovet for klargjøring gjelder også andre tjenester som er avgiftspliktige i Norge, eksempelvis markedsførings-/reklametjenester.

For å gjøre regelverket klarest mulig og for å forhindre dobbel eller ingen avgiftlegging av tjenesten, er det nødvendig å se regelverket knyttet til innførsel av tjenester i sammenheng med regelverket for utførsel av tjenester. Som nevnt i høringsbrevet har det hersket en viss usikkerhet om hvordan gjeldende forskrifter om omsetning av tjenester til utlandet er å forstå, dessuten er det ikke fastsatt noen forskrifter om avgift på innførsel av tjenester.

På denne bakgrunn vil Finansdepartementet i dette høringsnotatet legge fram et utkast til ny forskrift om innførsel av telekommunikasjonstjenester. Samtidig vil gjeldende forskrifter om omsetning av tjenester til utlandet bli foreslått endret i forhold til telekommunikasjonstjenester.

Beskatning herunder merverdiavgiftssystemet, inngår som hovedregel ikke i EØS avtalen. Fordi regelverket i Norge når det gjelder hvor en internasjonal tjeneste skal avgiftslegges som nevnt bør være harmonisert med regelverket i andre land, blir det i kap 2 gitt en redegjørelse for regelverket innen EU på området. Det vises også til beskrivelsen i Ot prp nr 32 (1997-98).

I kap 3 redegjør Finansdepartementet for de prinsipper som bør gjelde for å fastslå når telekommunikasjonstjenester skal avgiftsbelegges i Norge. Videre begrunnes Finansdepartementets forslag til ny forskrift om innførsel av telekommunikasjonstjenester og endringer i bestemmelsene om utførsel av slike tjenester. Disse forslagene konkretiseres for de ulike typer telekommunikasjonstjenester. I kap 4 og 5 foreslås nye bestemmelser om telekommunikasjonstjenester til bruk for norske skip og luftfartøyer i utenriks fart og til bruk i petroleumsvirksomhet utenfor territorialgrensen. Departementets nærmere merknader til de nye forskriftsforslagene er tatt inn i kap 6.

2 EØS-avtalen i relasjon til merverdiavgiftsregelverket - merverdiavgiftsregelverket innen EU for internasjonale telekommunikasjonstjenester

2.1 EØS-avtalen i relasjon til merverdiavgiftsregelverket

Skatter og avgifter omfattes ikke av EØS-avtalen, jf avtalens artikkel 1 nr 2. EFs merverdiavgiftsregelverk er gitt med hjemmel i Romatraktatens artikkel 99 som ikke inngår i EØS-avtalen. Dette innebærer at Norge ikke inngår i EUs felles merverdiavgiftssystem og at Norge i forhold dette systemet blir å betrakte som et tredjeland.

I forhold til avgiftsplikt for telekommunikasjonstjenester som er et utpreget internasjonalt tjenesteområde, er det imidlertid naturlig å beskrive merverdiavgiftsregelverket innen EU.

2.2 Regelverket innen EU - 6. avgiftsdirektiv

For tjenester regulerer 6. avgiftsdirektiv, Rdir 77/388/EF av 17 mai 1977 (med en rekke senere endringer), EU-landenes beskatningsrett ved bestemmelser som fastsetter hvor tjenester skal anses levert (place of supply) og dermed avgiftsberegnes. Bestemmelsene skiller som hovedregel ikke mellom den omsetning som skjer i forhold til tredjeland og den som skjer mellom EU-land.

Hovedregelen i 6. avgiftsdirektiv er at tjenester skal anses å være levert i det land hvor leverandøren har sitt forretningssted eller faste adresse, jf artikkel 9 nr 1. Dette gjelder uavhengig av om mottaker av tjenesten er en privatperson eller næringsdrivende. Det gjelder imidlertid flere unntak fra denne regelen, jf artikkel 9 nr 2. Telekommunikasjonstjenester er ikke nevnt i unntaksbestemmelsene og omfattes således av hovedregelen. Dette innebærer at når en teleleverandør etablert innen EU leverer en telekommunikasjonstjeneste, så skal tjenesten avgiftsberegnes i dette EU- landet, uavhengig av om kunden befinner seg i samme EU-land, et annet EU-land eller et tredjeland. Dette avviker fra det norske regelverket, hvor hovedregelen generelt både for varer og tjenester er at avgift løftes av ved eksport.

Anvendelsen av bestemmelsen i artikkel 9 nr 1 innebærer at telekommunikasjonstjenester som leveres av leverandører etablert innen EU blir avgiftsbelagt også ved salg til kunder utenfor EU, mens telekommunikasjonstjenester som leveres av leverandører etablert utenfor EU ikke blir avgiftsbelagt innen EU. Reglene fører således til at ikke alt forbruk av telekommunikasjonstjenester innen EU blir avgiftsberegnet. Når ikke alle land har tilsvarende regler, kan resultatet bli at slike tjenester i enkelte tilfeller ikke blir avgiftsbelagt noe sted, alternativt at samme tjeneste avgiftsbelegges i to land. Dette kan gi ugunstige konkurranseforhold for leverandører etablert innen EU i forhold til leverandører etablert utenfor EU, og har medvirket til at forbrukere innen EU i økende grad har kjøpt telekommunikasjonstjenester fra leverandører etablert utenfor EU, særlig fra USA. For å bøte på dette ønsket medlemslandene endring av reglene om leveringssted for telekommunikasjonstjenester.

2.3 Midlertidig endring av bestemmelsene om leveringssted for telekommunikasjonstjenester

Etter 6. avgiftsdirektiv artikkel 27 kan EU-Rådet, på visse betingelser og etter nærmere angitte prosedyrer, gi et medlemsland tillatelse til å innføre særlige foranstaltninger som fraviker bestemmelsene i 6. avgiftsdirektiv. Begrunnelsen kan blant annet være å forenkle avgiftsoppkrevingen eller å unngå svik og unndragelse. Med hjemmel i denne bestemmelsen søkte samtlige medlemsland om å få fravike bestemmelsen om leveringssted i artikkel 9 nr 1 for telekommunikasjonstjenester. Tillatelse ble gitt ved Rådsbeslutning av 17 mars 1997 (97/201/EF). Tillatelsen er midlertidig og gjelder til 31 desember 1998. Fristen for å innføre endringene i medlemslandene ble satt til 1 juli 1997 og er således nå implementert i EU-landene.

Endringene innebærer at leveringsstedet for telekommunikasjonstjenester til kunder utenfor EU eller til avgiftspliktige personer etablert i et annet EU-land enn der leverandøren er etablert, skal fastsettes etter bestemmelsen i artikkel 9 nr 2 bokstav e, som fastslår leveringsstedet til det sted hvor kunden er etablert.

Endringen innebærer dermed at telekommunikasjonstjenester levert av et selskap etablert i EU til kunder i et tredjeland ikke blir avgiftsberegnet i EU. Når et selskap etablert i ett EU-land leverer telekommunikasjonstjenester til kunder i et annet EU-land, vil leveringsstedet avhenge av kundens status. Dersom kunden er en avgiftspliktig person, anses tjenestene å være levert i det land kunden er etablert, jf artikkel 9 nr 2 bokstav e. Det er i disse tilfellene kunden som er ansvarlig for avgiftsberegningen ("reverse-charge"-prinsippet). Dersom kunden er en ikke-avgiftspliktig person, kommer hovedregelen i artikkel 9 nr 1 til anvendelse, slik at tjenesten anses levert der hvor tjenesteyter er etablert. Det er i disse tilfellene leverandøren som skal beregne avgiften.

Når tjenesteyter er etablert i et tredjeland og kunden i et EU-land, skilles det også mellom tilfeller hvor kunden etter EF-regelverket er en avgiftspliktig person eller ikke-avgiftspliktig. I tilfeller hvor kunden er en avgiftspliktig person anvendes regelen i artikkel 9 nr 2 bokstav e, som fastslår leveringsstedet til det sted kunden er etablert. Det vil da være kunden som er ansvarlig for avgiftsberegningen ("reverse-charge").

For tjenester som leveres av teleleverandører etablert i et tredjeland til ikke- avgiftspliktige personer innen EU, fastsettes leveringsstedet etter bestemmelsen i artikkel 9 nr 3 bokstav b. Etter denne bestemmelsen anses leveringsstedet å være innen EU dersom den faktiske benyttelse eller utnyttelse av tjenesten finner sted innen EU. Avgiftsberegningen gjennomføres ved at leverandører fra tredjeland må registrere seg i EU. Dette innebærer eksempelvis at en teleleverandør etablert i Norge som leverer tjenester til personer innen EU må registrere seg og betale merverdiavgift til EU-landet de har kunder i.

2.4 Forslag til endringer i 6. avgiftsdirektiv

EU-Kommisjonen la 29 januar 1997 fram forslag (COM(97) 4) til endring av 6. avgiftsdirektiv for så vidt gjelder telekommunikasjonstjenester. Forslaget innebærer i hovedsak en videreføring av den midlertidige ordningen omtalt ovenfor. Det foreslås at artikkel 9 endres slik at det tas inn et nytt punkt f under nr 2 med bestemmelse om leveringssted for telekommunikasjonstjenester.

Hvis både leverandøren og kunden er etablert innen EU, foreslås det at hovedregelen i artikkel 9 nr 1 kommer til anvendelse. Bestemmelsen fastslår leveringsstedet til det sted hvor leverandøren er etablert. Leverandøren vil være ansvarlig for avgiftsberegningen.

Telekommunikasjonstjenester som leveres av teleleverandør etablert innen EU til kunder utenfor EU anses levert på det sted hvor kunden er etablert. Dette innebærer at disse tjenestene ikke vil bli avgiftsberegnet innen EU. Tilsvarende gjelder etter den midlertidige ordning omtalt ovenfor.

Videre fastsetter den foreslåtte nye bestemmelse leveringsstedet for telekommunikasjonstjenester levert av leverandør etablert utenfor EU til kunder i EU til det sted hvor kunden er etablert. Dette gjelder, i motsetning til etter den midlertidige ordning, uavhengig av kundens avgiftsmessige status. Ordningen vil kreve at leverandører etablert i land utenfor EU blir registrert i EU. Man har i direktivforslaget således gått bort fra det såkalte "reverse-charge"-prinsippet. Direktivet er ikke vedtatt.

3 Forslag til reglverk om når telekommunikasjonstjenester skal avgiftsbelegges i Norge

3.1 Gjeldende rett

Etter merverdiavgiftsloven § 13 annet ledd nr 7 skal det betales merverdiavgift ved omsetning av tjenester som gjelder telekommunikasjon, herunder telefon, telegraf og telex. Med omsetning menes ytelse av tjeneste mot vederlag, jf merverdiavgiftsloven § 3 nr 2. Ved ordinær innenlands omsetning skal næringsdrivende registreres i avgiftsmanntallet og beregne avgift hvis omsetningen overstiger beløpsgrensen etter de generelle bestemmelser fastsatt i merverdiavgiftsloven § 28.

Det skal ikke betales avgift av omsetning av varer og tjenester til utlandet (eksport), jf merverdiavgiftsloven § 16. I forhold til merverdiavgiftsregelverket er Svalbard og Jan Mayen likestilt med utlandet. De nærmere kriterier for når en tjeneste skal anses omsatt til utlandet eller Svalbard og Jan Mayen og dermed fritatt for avgift i Norge, er inntatt i forskrift vedrørende omsetning av varer og tjenester til bruk i utlandet mv av 23 februar 1970 § 8. Det er oppstilt som vilkår for avgiftsfritak at tjenesten er helt uttil bruk i utlandet. Dersom tjenesten er helt eller delvis til bruk her i landet vil den således være fullt ut avgiftspliktig her i landet. Vilkåret for avgiftsfritaket i § 8 første ledd er nærmere presisert i annet ledd hvor det heter at vilkåret for avgiftsfritaket er at tjenesten a) utføres i utlandet eller på Svalbard eller Jan Mayen eller b) utføres her i landet for oppdragsgiver bosatt i utlandet. Pkt b må etter departementets oppfatning fortolkes i samsvar med den bestemmelse den er ment å presisere (første ledd). En tjeneste utført her i landet for oppdragsgiver bosatt i utlandet, blir således ikke avgiftsfri med mindre den kan sies å være helt ut til bruk i utlandet.

Det følger videre av merverdiavgiftsloven § 62 at avgift av varer som innføres fra utlandet, Svalbard og Jan Mayen, skal betales ved innførselen (import). Etter ny § 65 a kan departementet gi forskrift om at det skal betales avgift av tjenester som innføres fra utlandet og som er avgiftspliktig ved innenlands omsetning. Det er denne lovhjemmelen som er bakgrunnen for dette høringsnotatet og vedlagte utkast til forslag om forskrift om innførsel av telekommunikasjonstjenester.

3.2 Finansdepartementets forslag til prinsipper/kriterier for når en telekommunikasjonstjeneste skal avgiftsbelegges i Norge

Finansdepartementet tar utgangspunkt i at disse reglene bør:

  • Sikre nøytral/lik avgiftsbelastning på telekommunikasjonstjenester i Norge, også slik at Norge får sin rettmessige del av merverdiavgiftsinntektene fra slike tjenester.
  • Være i overensstemmelse med andre lands regelverk for å sikre at tjenesten avgiftbelegges i et land, men kun i et land, og at den ikke blir dobbelt avgiftsbelagt eller ikke avgiftsbelagt i det hele tatt.
  • Være enkle og sikre forutsigbarhet i forhold til hvor tjenesten skal avgiftsbelegges.

Merverdiavgiften er en avgift på forbruk, og det norske merverdiavgiftssystemet bygger på destinasjonsprinsippet. Prinsippet innebærer at det ved eksport fra Norge ikke svares noen utgående merverdiavgift til Norge da varen eller tjenesten har destinasjon eller bestemmelse i utlandet. Ved innførsel av varer til Norge svares merverdiavgift med vanlig sats. Dette prinsippet er lett å forholde seg til i forhold til varer og sikrer lik avgiftsbelastning for varer som forbrukes i Norge uavhengig av om de innføres fra utlandet eller om de tilvirkes i Norge.

For tjenester viser gjennomgangen av EUs regelverk på området at det kan være nødvendig å ha ulike kriterier for hvor tjenesten skal avgiftsbelegges avhengig av tjenestens art. Men også ved utarbeidelsen av disse reglene er utgangspunktet at tjenesten skal avgiftsbelegges i det land den forbrukes.

Finansdepartementet er av den oppfatning at det ved valg av kriterier for når en telekommunikasjonstjeneste skal avgiftsbelegges i Norge enten bør legges til grunn det sted hvor tjenesteleverandøren har sitt faste forretningssted eller det sted hvor mottakeren av tjenesten er hjemmehørende, alternativt hvor samtalen initieres fra.

Etter Finansdepartementets mening er det forholdsvis klart at det ved vanlig telefoni fra fast apparat eller telefax mv bør legges til grunn at det skal svares merverdiavgift til Norge når mottakeren av tjenesten er hjemmehørende i landet. Dette må gjelde uansett om tjenesteleverandøren ikke har fast forretningssted i Norge. Avgiftsoppkrevingen gjennomføres ved at utenlandske teleleverandører med kunder i Norge må registrere seg i Norge.

Finansdepartementet har blitt stående ved å foreslå at prinsippet om at telekommunikasjonstjenester skal avgiftsbelegges i Norge når mottakeren er hjemmehørende her bør gjelde generelt for avgiftslegging av telekommunikasjonstjenester i Norge, det vil bl a si også for telefoni fra mobilt apparat. Dette skaper et forholdsvis enkelt og forutsigbart system som også i utgangspunktet vil være i overensstemmelse med det system som gjelder innen EU. Nedenfor gjennomgås departementets forslag nærmere.

3.3 Innførsel av telekommunikasjonstjenester

I forskriftsutkastet om merverdiavgift ved innførsel av telekommunikasjons-tjenester foreslår Finansdepartementet at kriteriet for når en tjeneste skal avgiftsbelegges i Norge er når mottakeren av tjenesten er hjemmehørende i Norge. Det foreslås at tjenesteleverandøren pålegges betalingsplikt for avgiften i disse tilfellene, jf Ot prp nr 32 (1997-98) kap 7.6 og § 3 i utkast til forskrift om innførsel av telekommunikasjonstjenester. Teleleverandør etablert i utlandet som omsetter telekommunikasjonstjenester til mottaker hjemmehørende i Norge, skal etter departementets forslag registreres i et særskilt manntall og betale avgift av omsetningen.

Det foreslås tatt inn som § 2 første ledd i forskriften at det skal betales avgift til Norge når telekommunikasjonstjenesten innføres til Norge.

Som § 2 annet ledd i forskriften foreslås tatt inn at en telekommunikasjonstjeneste anses å være innført til Norge når mottakeren er hjemmehørende i Norge.

3.4 Utførsel av telekommunikasjonstjenester

Som nevnt i punkt 3.2 foreslår Finansdepartementet at en internasjonal telekommunikasjonstjeneste som hovedregel skal avgiftslegges på det sted hvor mottaker av tjenesten er hjemmehørende. Det er imidlertid tvilsomt om denne forståelsen også gjelder i forhold til dagens forskrift nr 24 § 8 hvor tjenesten ikke skal avgiftsberegnes i Norge når den er helt ut til bruk i utlandet. Særlig tvilsomt er dette i forhold til svitsjet mobil telekommunikasjon. Norske abonnenters anrop i utlandet kan vanskelig sies ikke å være helt ut til bruk i utlandet. Departementet foreslår derfor at forskrift nr 24 § 8 endres slik at kriteriet helt ut til bruk ikke gjøres gjeldende for telekommunikasjonstjenester.

I utkast til forskriftsendring foreslås at det ikke skal betales avgift av omsetning av tjenester som gjelder telekommunikasjon til mottaker hjemmehørende i utlandet, på Svalbard eller Jan Mayen.

3.5 Nærmere om anvendelsen av kriteriet "hjemmehørende" for ulike hovedformer for telekommunikasjonstjenester

Finansdepartementet har funnet det hensiktsmessig å skille mellom de ulike hovedformer for telekommunikasjonssamband; svitsjet (svitsjet mobilt) og fast samband.

3.5.1 Svitsjet samband:

Svitsjet samband er samband som automatisk setter opp forbindelsen mellom den som gjør anrop og hvilken som helst annen person tilknyttet sambandet. Sambandet kan betjene alle typer teletrafikk, f eks vanlig telefoni (fra fast apparat), telefax mv. Den som kjøper telekommunikasjonstjenesten (gjør anrop) betaler for den tid den oppsatte forbindelse står åpen. Ved internasjonal telekommunikasjonstrafikk over svitsjet samband blir sambandet opprettet mellom nasjonal(e) sentral(er) og utenlandssentral i det land det gjøres anrop og tilsvarende sentraler i det land hvor mottaker befinner seg, eventuelt via tilsvarende sentraler i mellomliggende land. Sentralenes oppgave er å koble opp de enkelte telelinjer, samt å registrere den teletrafikk som passerer. Teletrafikken registreres av anropers teller i nærmeste nasjonale sentral, mens utenlandssentralen registrerer den trafikk som går ut til de enkelte tilknyttede land. Telleren i den nasjonale sentralen benyttes ved fakturering av telekommunikasjonstjenesten målt etter påløpte telleskritt. Telleren i utenlandssentralen vil danne grunnlag for avregning mellom den norske teleleverandøren og teleleverandørene i de andre land, jf pkt 3.6.2. Eierne av de enkelte nettverk vil således få betalt for den trafikk som rutes gjennom deres linjenett.

Kriteriet "hjemmehørende":

Etter departementets vurderinger bør mottaker anses hjemmehørende i Norge når abonnementsadressen er her i landet.

For de tre aktuelle omsetningssituasjonene vil regelverket for svitsjet samband etter departementets forslag bli følgende:

Innenlands omsetning:

Omsetning av en tjeneste som gjelder ordinær svitsjet telekommunikasjon fra leverandør etablert i Norge er avgiftspliktig etter merverdiavgiftsloven § 13 annet ledd nr 7 når mottaker av tjenesten har abonnementsadresse her i landet.

Utførsel (eksport):

Omsetning av en tjeneste som gjelder ordinær svitsjet telekommunikasjon fra leverandør etablert i Norge til mottaker med abonnementsadresse i utlandet, på Svalbard eller Jan Mayen, vil etter departementets forslag til endring av forskrift nr 24 § 8 være avgiftsfri.

Innførsel (import):

Tjenester som gjelder svitsjet telekommunikasjon levert av leverandør etablert i utlandet til mottaker med abonnementsadresse her i landet foreslås avgiftsbelagt i Norge. Dette presiseres i forslag til forskrift om innførsel av telekommunikasjons-tjenester, jf utkastet § 2 tredje ledd. Det foreslås at teleleverandører etablert i utlandet som omsetter tjenester som gjelder svitsjet telekommunikasjon til mottakere med abonnementsadresse i Norge, blir omfattet av plikten til å betale avgift etter reglene i forskriftsutkastet §§ 3 og 4. Det vil si at de betalingspliktige utenlandske næringsdrivende skal registreres i et særskilt merverdiavgiftsmantall hos avgiftsmyndigheten.

Nedenfor redegjøres nærmere for enkelte spesielle tjenester som tilbys over svitsjet samband, og den avgiftsmessige behandlingen av disse etter forslaget.

"Call-back"

Enkelte teleleverandører etablert i utlandet tilbyr såkalte "call-back" tjenester til norske abonnenter. Ordningen går ut på at en "call-back"-abonnent ringer en "call-back"-leverandør i utlandet. Tjenesteleverandøren vil ved hjelp av datautstyr registrere hvem som har ringt. Sentralen ringer så anroper tilbake, eller "snur" samtalen uten tilbakeringing, og gir anroper tilgang til en telelinje (summetone) i det land sentralen ligger. En norsk abonnent kan på denne måten

f eks ringe til Tyskland ved å benytte samband via USA. Samtalen vil bli fakturert etter amerikanske takster.

"Call-back"-tjenestene er en særskilt form for svitsjet telekommunikasjon. Vurderingen av hvor slike tjenester skal avgiftsbelegges bør etter departementets oppfatning være den samme som for tjenester som gjelder ordinær svitsjet telekommunikasjon. Mottaker av tjenesten blir etter forslaget ansett for å være hjemmehørende i Norge hvis abonnementsadressen er i Norge. Leverandører etablert i utlandet må således registreres og innbetale avgift etter reglene i forskriftsutkastet ved omsetning av "call-back"-tjenester til mottakere med abonnementsadresse i Norge.

"Snudd avregning" mv

"Snudd avregning" virker slik at den som blir oppringt, og ikke den som selv gjør anropet, blir fakturert for telekommunikasjonstjenesten. Slike ordninger finnes i mange varianter, f eks oppringing på noteringsoverføring. Andre systemer som mer eller mindre virker på tilsvarende måte, er internasjonale "Grønne Numre", Country Direct/Norge Direkte, Automatisk Norge Direkte, telekonto, 800-numre mv.

Tjenester som gjelder "snudd avregning" mv bør etter departementets oppfatning også avgiftsbelegges i Norge når abonnementsadressen til den som blir oppringt og som betaler for tjenesten er i Norge. Utenlandske leverandører av slike tjenester vil etter forslaget måtte registrere seg her i landet og betale avgift ved omsetning av slike tjenester til mottakere med abonnementsadresse i Norge etter forskriften §§ 3 og 4.

3.5.2. Svitsjet mobilt samband:

Et svitsjet mobilt samband (mobiltelefon) særkjennes ved at abonnenten kan initiere samtaler fra andre steder enn adressen for abonnementet. Anrop fra utlandet over mobile samband effektueres av en leverandør i det land anrop gjøres. Hvis den som gjør anrop er abonnent hos norsk leverandør, vil den utenlandske leverandøren sende krav til den norske leverandøren, som fakturerer sin abonnent på bakgrunn av kravet.

Kriteriet "hjemmehørende:

Departementet foreslår at også disse tjenestene avgiftslegges på det sted hvor mottaker av tjenesten er hjemmehørende, jf pkt 3.2. Departementet legger vekt på at dette i utgangspunktet vil være i overensstemmelse med EF-reglene.

Departementet har vurdert om initieringsstedet i stedet bør være avgjørende for avgiftsplikten. Dette synes riktig i forhold til at tjenesten skal avgiftsbelegges der forbruket skjer. En slik løsning ville imidlertid ikke være i overensstemmelse med EF-reglene, og ville derfor kunne åpne for at tjenester blir gjenstand for dobbel avgiftsbelastning, alternativt ingen avgiftsbelastning. Dette gjelder bl a i forhold til utenlandske turister i Norge, som ville bli belastet norsk avgift i tillegg til avgift i vedkommende EU-land hvis initieringsstedet skulle være avgjørende for avgiftsplikten i Norge.

For tjenester som gjelder svitsjet mobil telekommunikasjon vil ikke abonnementsadressen være noen klar indikasjon på hvor forbruket av tjenesten faktisk finner sted, slik som ved ordinær svitsjet telekommunikasjon. Etter departementets vurdering vil regler om plikt til å betale avgift basert på hvor mottaker har forretningssted/bosted bedre kunne fange opp forbruket av disse tjenestene. Tjenestemottaker bør således anses hjemmehørende i Norge når vedkommende har forretningssted/bosted eller annen fast tilknytning til Norge.

Dette forslaget innebærer bl a at utenlandske turister og forretningsreisende ikke skal betale norsk avgift ved bruk av medbragt mobiltelefon på gjennomreise/kortvarig opphold i Norge. Personer bosatt i Norge betaler norsk avgift ved bruk av mobiltelefon på reise i utlandet.

Regelverket for omsetning av telekommunikasjonstjenester via svitsjet mobilt samband vil etter departementets forslag bli følgende:

Innenlands omsetning:

Omsetning av tjenester som gjelder svitsjet mobil telekommunikasjon fra leverandør etablert i Norge, er avgiftspliktig etter merverdiavgiftsloven § 13 annet ledd nr 7 hvis mottaker har forretningssted/bosted eller annen fast tilknytning til Norge.

Utførsel (eksport):

Tjenester som gjelder svitsjet mobilt samband levert av leverandør etablert i Norge til mottaker hjemmehørende i utlandet vil etter departementets forslag til endring av forskrift nr 24 § 8 være fritatt fra avgiftsplikt.

Innførsel (import):

Tjenester som gjelder svitsjet mobil telekommunikasjon levert av leverandør etablert i utlandet til mottaker med forretningssted/bosted eller annen fast tilknytning til Norge foreslås avgiftsbelagt i Norge. Dette presiseres i forslag til forskrift om innførsel av telekommunikasjonstjenester, jf utkastet § 2 tredje ledd.

Departementet foreslår at teleleverandør etablert i utlandet som omsetter tjenester som gjelder svitsjet mobil telekommunikasjon til mottaker med forretningssted/bosted eller annen fast tilknytning til Norge, blir omfattet av plikten til å betale avgift etter reglene i forskriftsutkastet, §§ 3 og 4.

3.5.3 Fast samband (leide linjer):

Fast samband er et oppkoblet samband som står åpent mellom to eller flere faste punkter. Faste samband med mer enn to punkter blir ofte benyttet som sprede- eller innsamlingssystem for informasjon. Det faste sambandet kan avtales for en gitt tid, såkalt midlertidig fast samband, eller for en ubestemt tid, såkalt permanent fast samband. Det faste sambandet kan betjene alle typer teletrafikk. Et fast samband kan benyttes til både en-veis og to-veis kommunikasjon. Ved etablering av et fast samband måles ikke den trafikk som går over sambandet. Kundene faktureres for etableringen av sambandet, terminleie for den tid sambandet er oppkoblet, og for vedlikehold mv.

Kriteriet "hjemmehørende"

Departementet er kommet til at også disse tjenestene bør avgiftslegges på det sted hvor mottaker (bestilleren) av tjenesten er hjemmehørende, jf pkt 3.2. Departementet ser at denne løsningen i noen grad vil kunne åpne for avgiftsmessige tilpasninger. Departementet legger imidlertid vekt på at dette er mest forenlig med EF-reglene og vil best ivareta hensynet om å unngå dobbel avgiftsbelastning eller ingen avgiftsbelastning.

Departementet har vurdert om en ved fastsettelse av avgiftsplikten for faste samband i stedet burde se hen til de punkter sambandet går mellom, slik at tjenesten ble avgiftsbelagt her i landet dersom noen av punktene ligger i Norge. Et slikt forslag kan imidlertid gi urimelige utslag i flere tilfeller, f eks i de tilfeller hvor et fast samband blir benyttet som sprede- eller innsamlingssystem for informasjon. Dersom kun ett av sambandets punkter ligger her i landet kan det synes urimelig, samt avgiftsteknisk komplisert, å avgiftsbelegge tjenesten fullt ut her i landet.

Mottaker av en tjeneste som gjelder fast samband bør anses hjemmehørende i Norge når vedkommende har forretningssted/bosted eller annen fast tilknytning til Norge.

Regelverket for omsetning av telekommunikasjonstjenester via fast samband vil etter departementets forslag bli følgende:

Innenlands omsetning:

Tjenester som gjelder fast samband levert av teleleverandør etablert i Norge til mottaker med forretningssted/bosted eller annen fast tilknytning til Norge er avgiftspliktig etter merverdiavgiftsloven § 13 annet ledd nr 7.

Utførsel (eksport):

Tjenester som gjelder fast samband levert av leverandør etablert i Norge til mottaker hjemmehørende i utlandet vil etter departementets forslag til endring av forskrift nr 24 § 8 være fritatt fra avgiftsplikt.

Innførsel (import):

Tjenester som gjelder fast samband levert av teleleverandør etablert i utlandet til mottakere med forretningssted/bosted her i landet anses innført til Norge, og foreslås derfor avgiftsbelagt i Norge. Dette presiseres i forslag til forskrift om innførsel av telekommunikasjonstjenester, jf utkastet § 2 tredje ledd.

Departementet foreslår at teleleverandører etablert i utlandet som omsetter tjenester som gjelder fast samband til mottakere med forretningssted/bosted eller annen fast tilknytning til Norge, blir omfattet av plikten til å betale avgift etter reglene i forskriftsutkastet §§ 3 og 4.

Avgiftsfritak - fast etablert midlertidig samband til utlandet

Etter merverdiavgiftloven § 70 kan departementet helt eller delvis frita for avgiftsplikt når det foreligger særlige forhold. Med hjemmel i denne bestemmelsen innrømmet departementet i en avgjørelse av 24 februar 1993, fritak for merverdiavgift for tjenester " hvor Televerket forestår et fast etablert midlertidig telekommunikasjonssamband som gjelder radio og TV når signalene direkte kommuniseres til mottaker i utlandet". Fritaket ble senere utvidet til å gjelde alle typer signaler, jf vedtak fattet i brev av 20 juli 1993.

Tjenester som gjelder fast samband til mottakere i utlandet vil etter departementets forslag til endring av forskrift nr 24 § 8 ikke bli avgiftsbelagt her i landet. Dette gjelder både fast etablerte midlertidige- og fast etablerte permanente samband. Fritaket blir etter dette forslaget overflødig og kan derfor oppheves ved iverksettelsen av forskriftsendringen.

3.6 Nærmere om enkelte typer telekommunikasjonstjenester

3.6.1 Telekonto/telefonkort

Telekonto er et registreringssystem for fakturering av tele- og informasjonstjenester. Telekonto tilbys i to varianter; såkalt "vanlig" og forhåndsbetalt. Ordningene fungerer på samme måte. Det er tidspunktet for betalingen som er forskjellig. Ordningene gir abonnenten mulighet til å ringe hvor som helst, fra hvilken telefonlinje i verden, uten å betale direkte for den linjen som benyttes. Registreringsordningen fungerer ved at alle nødvendige data for identifisering av kunde og produksjon av spesifiserte regninger registreres av den teleleverandøren som leverer tjenesten eller selskaper denne samarbeider med, for deretter å bli overført til vedkommende leverandørs faktureringssystem. Etter det departementet er kjent med, eksisterer det telekontoordninger til bruk både i telefonautomater og i mobiltelefoner.

Departementet kan ikke se at det er behov for noen særskilt regulering av tjenester som gjelder vanlig telekonto. Tjenestene reguleres som karakterisert under en av typene samband omhandlet tidligere; ordinært svitsjet samband eller svitsjet mobilt samband.

Når det gjelder forhåndsbetalt telekonto, er praksis slik at det ikke beregnes avgift ved forhåndsbetalingen. Ved den senere avregning vil kunden bli avgiftsberegnet etter bruk av kortet utenlands og innenlands.

Etter det departementet har fått opplyst blir forhåndsbetalte telekort avgiftsberegnet ved salget/forhåndsbetalingen i de fleste EU-landene. Danmark praktiserte tidligere tilsvarende avgiftsberegning som i Norge, jf ovenfor. Dette er imidlertid endret, slik at forhåndsbetalte telekort vil bli avgiftsberegnet ved salget/forhåndsbetalingen.

Departementet er på denne bakgrunn kommet til at gjeldende praktisering av regelverket ikke bør videreføres. Forhåndsbetalte telekort/konto skal således avgiftsberegnes ved salget/forhåndsbetalingen ved innenlands omsetning av kortene og ved innførsel til Norge. Etter departementets vurdering vil dette forhold falle inn under merverdiavgiftsloven § 44 første ledd. Salgsdokument som legitimerer fradragsretten for kjøpere med rett til fradrag for inngående avgift skal således utstedes ved forskuddsbetalingen.

3.6.2 Avregning teleleverandørene imellom - "clearing"-ordningen

Ved internasjonal telekommunikasjon vil leverandøren av telekommunikasjonstjenesten måtte benytte telekommunikasjonsoperatører i de andre land overføringen finner sted som sine underleverandører. Mellom operatørene vil det finne sted en avregning gjennom et "clearing"-system.

Flere land praktiserer fritak for slike teletjenester omsatt til utenlandsk teleleverandør i forbindelse med gjennomføringen av internasjonal teletrafikk under henvisning til Melbourne-avtalen (om regulering av internasjonal telekommunikasjon). I forslag til endring av 6. avgiftsdirektiv, jf pkt 2.4, er disse tjenestene foreslått fritatt fra avgiftsplikt.

Omhandlede telekommunikasjonstjenester omsatt til utenlandske teleleverandører vil omfattes av departementets forslag til endring av forskrift nr 24 § 8 og vil således være fritatt fra avgiftsplikt i Norge.

4 Telekommunikasjonstjenester til bruk for norske skip og luftfartøyer i utenriks fart

Etter merverdiavgiftsloven § 16 nr 2 a) er omsetning av varer og tjenester til bruk for skip og luftfartøyer i utenriks fart fritatt. Fritaket for omsetning av tjenester er nærmere avgrenset i forskrift nr 24 § 15. Fritaket gjelder bare nærmere angitte tjenester; arbeid på fartøyet mv, jf begrensningen i merverdiavgiftsloven § 16 nr 2 annet ledd, jf forskrift nr 24 § 15. Telekommunikasjonstjenester er ikke nevnt i denne bestemmelsen, og det skal derfor i utgangspunktet betales avgift av slike tjenester til bruk for skip i utenriks fart. Som skip i utenriksfart regnes skip som regelmessig går mellom utenlandske havner eller mellom norsk havn og havn i utlandet, Svalbard og Jan Mayen. Tilsvarende gjelder for luftfartøy.

Finansdepartementet har imidlertid i brev av 6 oktober 1970 bl a uttalt følgende:

"Finansdepartementet antar at teletrafikk til skip i utenriks fart ikke kan ses som tjeneste til utlandet. Tjenesten ytes til en innenlandsk forbruker, bestilleren, hvilket særlig fremgår ved at det er denne som blir ansvarlig for betalingen, omsetning av slik tjeneste er avgiftspliktig etter § 13, annet ledd nr. 7 i merverdiavgiftsloven.

Når det gjelder teletrafikk fra skip i utenriksfart samtykker Finansdepartementet med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 70 i at teletjenester utført av skipets radiostasjon fritas for avgiftsplikt. En finner likeledes å kunne frita Televerket for å beregne utgående avgift av kysttakstandel og linjetakstandel som belastes rederiene for medvirkning ved teletrafikk fra skip i utenriksfart.

Finansdepartementet er oppmerksom på at en mindre del av teletrafikk fra skip skriver seg fra skip i innenriksfart, og at det i praksis vil være meget vanskelig å skille denne del av trafikken ut for avgiftsbelastning. Departementet samtykker med hjemmel i merverdiavgiftsloven § 70 etter omstendighetene i at Televerket fortsetter den nåværende praksis hvoretter denne del av trafikken ikke avgiftsbelastets. En finner også å kunne samtykke i at det ved teletrafikk fra skip i innenriksfart ikke beregnes utgående avgift av teletjenester som utføres av skipets radiostasjon."

Det ble senere reist spørsmål om å utvide ovennevnte fritak til også å gjelde televerkets tjenester ved teletrafikk fra skip i utenriks fart ved bruk av mobiltelefoner. Finansdepartementet fant ikke å kunne gå inn for en slik utvidelse.

Etter departementets vurdering bør ovennevnte fritak for telekommunikasjonstjenester til bruk for skipets radiostasjon videreføres. Fritaket bør imidlertid utvides til å gjelde telekommunikasjonstjenester generelt. Dette for å hindre at det oppstår en konkurranseulempe for leverandører etablert i Norge ved at disse tjenestene kan anskaffes avgiftsfritt fra utenlandske teleleverandører. Fritaket bør også gjøres gjeldende for luftfartøyer.

Ovennevnte fritak etter merverdiavgiftsloven § 70 for tjenester til bruk for skipets radiostasjon, vil omfattes av en slik fritaksbestemmelse i forskriften for så vidt gjelder norske skip i utenriks fart. Fritaket i medhold av merverdiavgiftsloven

§ 70 for tjenester til bruk i innenriks fart opprettholdes inntil videre. Dette fritaket vil ikke bli innbefattet i forskrift nr 24 § 15, og således heller ikke utvidet til å omfatte ordinært svitsjet mobilt samband.

Forslag til forskriftsendring, jf utkast:

Finansdepartmentet foreslår at det i forskrift nr 24 § 15 ny bokstav d innføres fritak for telekommunikasjonstjenester til bruk for skip og luftfartøyer i utenriksfart.

5 Petroleumsvirksomhet i havområder utenfor norsk territorialgrense

Omsetning av varer og tjenester til bruk i havområder utenfor norsk territorialgrense i forbindelse med utforsking og utnytting av undersjøiske naturforeskomster er fritatt for avgiftsplikt, jf merverdiavgiftsloven § 16 nr 1 b). Fritaket for omsetning av tjenester er nærmere avgrenset i forskrift nr 27 § 2. Forskriftens § 2 a), som er den aktuelle bestemmelse i forhold til telekommunikasjonstjenester, oppstiller som vilkår for fritak at tjenesten blir utført ved bore- eller utvinningsstedet.

Telekommunikasjonstjenester levert av teleleverandører etablert i Norge må etter gjeldende regelverk anses å være utført her i landet, og faller således utenfor fritaket i forskrift nr 27 § 2 a). Tjenestene vil imidlertid kunne anskaffes avgiftsfritt fra teleleverandører etablert i utlandet. Forholdet innebærer en konkurranseulempe for leverandører etablert i Norge.

Departementet viser til at de fritak som er gitt for omsetning av varer og tjenester til bruk i havområder utenfor norsk territorialgrense i forbindelse med petroleumsvirksomhet til havs, i hovedsak er etablert for å unngå konkurransevridning i disfavør av leverandører etablert i Norge. Departementet foreslår således at det innføres et generelt fritak for omsetning av telekommunikasjonstjenester til bruk i petroleumsvirksomheten i havområder utenfor norsk territorialgrense.

Forslag til forskriftsendring, jf utkast:

Departementet foreslår at det i § 2 ny bokstav e i forskrift nr 27 innføres fritak for omsetning av telekommunikasjonstjenester til bruk i petroleumsvirksomheten i havområder utenfor norsk territorialgrense.

6 Merknader til enkelte bestemmelser i forskrift om innførsel av telekommunikasjonstjenester

Til § 1

Verken merverdiavgiftsloven eller forskrifter gitt med hjemmel i loven inneholder noen definisjon av begrepet "telekommunikasjon". Begrepet blir i praksis definert på samme måte som i lov om telekommunikasjon av 23 juni 1995 § 1-6 a. Begrepet "teletjeneste" er definert i lovens § 1-6 f. Tjenester som omfattes av begrepet "teletjeneste" vil være bl a telefonsamtaler, fax, adgang til internett, e-mail og andre nettverksoppkoblinger. Det foreslås at denne definisjonen tas inn i den nye forskriften.

Til § 2

Det vises til pkt 3 i høringsnotatet.

Til § 4

Tollvesenet er i dag avgiftsmyndighet når merverdiavgift pliktes betalt ved innførsel etter merverdiavgiftsloven kap XVI, jf § 3 i forskrifter om avgiftsforvaltningen og avgiftskontrollen og om klagenemndas organisasjon og saksbehandling av 19 desember 1969 (nr 17). I Ot prp nr 32 (1997-98) ble det uttalt at departementet anså det mest hensiktsmessig at fylkesskattekontorene/-Skattedirektoratet som hovedregel opptrer som avgiftsmyndighet ved innførsel av tjenester etter § 65 a. Departementet foreslår derfor at forskriften endres slik at fylkesskattekontorene/Skattedirektoratet opptrer som avgiftsmyndighet ved innførsel av telekommunikasjonstjenester, jf vedlagte utkast til endring av forskrift om avgiftsforvaltningen og avgiftskontrollen og om klagenemdas organisasjon og saksbehandling (nr 17).

Det foreslås at utenlandske næringsdrivende som omfattes av plikten til å betale avgift etter forskriften skal registreres i et særskilt register. Bakgrunnen for dette er at det er lite hensiktsmessig at næringsdrivende som ikke er etablert i Norge, registreres i det ordinære avgiftsmanntallet, da disse kun blir betalingspliktige og ikke avgiftspliktige etter de ordinære bestemmelsene.

Til § 5

De krav som stilles til salgsdokumentet er i hovedsak de samme som de som oppstilles i § 2 i forskrift om innhold av salgsdokumenter mv av 14 oktober 1969, som gjelder ved ordinær omsetning til andre næringsdrivende.

Salgsdokumentet skal sendes gjennom vedkommende næringsdrivendes forretningssted eller representant her i landet, og der påføres det avgiftsbeløp som skal betales her i landet. Salgsdokumentet legitimerer inngående avgift for kjøperen, jf § 10. Det bemerkes at det bare er i de tilfeller hvor den utenlandske leverandøren ikke har etablert noe driftssted i Norge hvor tjenestene omsettes fra, at vedkommende plikter å innbetale avgift etter reglene i forskriftsutkastet. I motsatt fall vil leverandøren utføre tjenestene i Norge og skal registreres etter de vanlige reglene for sin virksomhet.

Til § 8

Det vises til Ot prp nr 32 (1997-98) kap 7.6.3 hvor det ble vist til at det burde innføres en representantordning som muliggjør kontroll og nødvendige sanksjoner i de tilfeller de utenlandske teleselskapene ikke har forretningssted i Norge. Departementet foreslår således at de plikter en betalingspliktig utenlandsk næringsdrivende har etter denne forskrift, utøves av en representant dersom den betalingspliktige næringsdrivende ikke har forretningssted i Norge. Representanten må ha hjemsted eller forretningssted i Norge. Det vises i denne sammenheng til departementets forskrift av 31 mars 1977 om registrering av utenlandsk næringsdrivende ved representant mv (nr 71).

I annet punktum i § 8 gjøres det unntak fra regelen i første ledd. Plikten til å utstede salgsdokument, jf § 5 første ledd i forskriftsutkastet, påhviler den betalingspliktige utenlandske næringsdrivende, og skal således ikke utøves av representanten.

I fjerde ledd foreslås det at representanten og den utenlandske næringsdrivende er solidarisk ansvarlig for riktig betaling av avgiften. Tilsvarende gjelder etter ovennevnte forskrift om registrering av utenlandsk næringsdrivende ved representant.

Til § 9

Bestemmelsene er tatt inn for å sikre statens avgiftskrav også i tilfeller hvor den utenlandske næringsdrivende har unnlatt å registrere seg etter bestemmelsene i forskriften. Det er bare hos kjøpere uten fradragsrett, hvor avgiften blir endelig belastet, at avgiften kan innfordres. Det vises til tilsvarende bestemmelse i § 6 i forskrift om registrering av utenlandsk næringsdrivende ved representant. Etter den bestemmelsen er imidlertid privatpersoner ikke omfattet.

I annet ledd er det presisert at renter og tilleggsavgift ikke kan innfordres hos kjøpere av tjenesten.

Utkast til

Forskrift om innførsel av telekommunikasjonstjenester

(Forskriftshjemmel: merverdiavgiftsloven § 65 a, § 61 a og § 66)

§ 1

Med telekommunikasjonstjeneste menes tilbud i næringsøyemed om formidling av telekommunikasjon helt eller delvis ved hjelp av overføring i telenett, som ikke er kringkasting.

Med telekommunikasjon menes overføring av lyd, tekst, bilder eller andre data ved hjelp av lys, radiosignaler eller andre elektromagnetiske signaler i et kommunikasjonssystem for signalbefordring.

§ 2

Det skal betales merverdiavgift av telekommunikasjonstjenester som innføres fra utlandet.

En telekommunikasjonstjeneste anses innført til Norge når mottakeren av tjenesten er hjemmehørende i Norge.

Mottaker av en telekommunikasjonstjeneste anses å være hjemmehørende i Norge når tjenesten gjelder:

- svitsjet samband og mottaker har abonnementsadresse i Norge,

- svitsjet mobilt samband og mottaker har forretningssted/bosted eller annen fast tilknytning til Norge,

- fast samband og mottaker (bestiller) har forretningssted/bosted eller annen fast tilknytning til Norge.

§ 3

Avgift etter § 2 skal betales av leverandør av telekommunikasjonstjenester etablert i utlandet når den totale omsetning av slike tjenester til Norge overstiger den alminnelige beløpsgrensen for registrering som følger av merverdiavgiftsloven

§ 28.

Bestemmelsene i merverdiavgiftsloven kap IX om forfall og betaling av avgift gjelder tilsvarende for innbetaling av avgift etter denne forskrift så langt de passer.

Avgiften som pliktes innbetalt etter denne forskrift beregnes av vederlaget for tjenesten i samsvar med bestemmelsene i merverdiavgiftsloven kap V.

Når omregning av valuta er nødvendig for å fastsette beregningsgrunnlaget for avgiften, benyttes den omregningskurs som til enhver tid er fastsatt av Toll- og avgiftsdirektoratet i samråd med Finansdepartementet i henhold til forskrift om fastsettelse av varers tollverdi av 3 desember 1980 § 10. Omregningskursen skal være den som gjelder på tidspunktet for fakturering av tjenesten.

§ 4

Betalingspliktig utenlandsk næringsdrivende skal registreres i et særskilt merverdiavgiftsmanntall hos avgiftsmyndigheten.

Melding om virksomhet som omhandlet i denne forskrift skal sendes uoppfordret og uten opphold til avgiftsmyndigheten i samsvar med blankett fastsatt av Skattedirektoratet.

§ 5

Betalingspliktig utenlandsk næringsdrivende skal ved omsetning som omhandlet i denne forskrift utstede salgsdokument. Salgsdokumentet skal angi:

a) Dato for fakturering.

b) Navn og adresse til den utenlandske næringsdrivende som har levert telekommunikasjonstjenestene fra utlandet til Norge.

c) Registreringsnummer som er tildelt i henhold til denne forskrift.

d) Navn og adresse til den som har kjøpt telekommunikasjonstjenesten.

e) En klar beskrivelse av tjenesten.

f) Kvantum eller omfang av den tjeneste som er levert.

g) Vederlaget for tjenesten.

Salgsdokumentet sendes gjennom den utenlandske næringsdrivendes forretningssted i Norge eller, i tilfeller som nevnt i § 8, gjennom representanten. Salgsdokumentet skal der påføres det avgiftsbeløp som skal betales ved innførselen. Når salgsdokumentet sendes gjennom representant skal det i tillegg angi representantens navn, adresse og organisasjonsnummer som er tildelt i henhold til lov av 3 juni 1994 nr 15 om Enhetsregisteret.

§ 6

Undertegnet og datert oppgave over samlet omsetning som omhandlet i denne forskrift og beregnet avgiftsbeløp skal sendes avgiftsmyndigheten terminvis i overensstemmelse med bestemmelsene i merverdiavgiftsloven § 30 første og annet ledd.

Skattedirektoratet fastsetter oppgaveskjema.

§ 7

Salgsdokumentet etter forskriftens § 5 skal påføres et fortløpende bilagsnummer og føres inn i en journal. Journalen skal avsluttes terminvis, slik at tallene kan avstemmes med tallene i avgiftsoppgaven etter § 6.

Det skal løpende føres oversikt som viser alle utfaktureringer til den enkelte kunde i løpet av et år. Oversikten skal vise bilagsnummer, kundens navn samt alle poster ordnet i rekkefølge etter dato.

Journal og oversikt etter denne paragraf med tilhørende bilag samt kontrakter og andre dokumenter av betydning for betalingsplikten, skal oppbevares ordnet her i landet i minst 10 år etter utløpet av vedkommende regnskapsår.

§ 8

Har en betalingspliktig utenlandsk næringsdrivende ikke forretningssted i Norge, skal den næringsdrivendes plikter etter denne forskriften utøves ved en oppnevnt representant. Representanten må ha hjemsted eller forretningssted i Norge.

Første ledd, første punktum gjelder ikke for den utenlandske næringsdrivendes plikt til å utstede salgsdokument etter § 5.

Ved melding som nevnt i § 4 annet ledd, inngis opplysninger både om den utenlandske næringsdrivende og representanten. Meldingen skal være undertegnet av begge.

Representanten og den utenlandske næringsdrivende er begge ansvarlig for riktig betaling av avgiften.

§ 9

Avgiftskrav mot utenlandsk næringsdrivende som i strid med bestemmelsene i denne forskriften har unnlatt registrering, kan innfordres hos følgende kjøpere:

a) Stat, kommune eller institusjoner som drives av stat eller kommune i den utstrekning disse ikke har fradragsrett for avgiften.

b) Ikke-registreringspliktige næringsdrivende.

c) Registreringspliktige næringsdrivende når det ikke foreligger fradragsrett for avgiften.

d) Privatpersoner.

Bestemmelsen i første ledd gjelder ikke renter og tilleggsavgift.

§ 10

Avgift som pliktes betalt etter denne forskriften og som fremkommer av salgsdokument i henhold til § 5 annet ledd, kan av kjøpere av tjenesten behandles som inngående avgift etter bestemmelsene i merverdiavgiftsloven kap VI.

§ 11

Bestemmelsene i merverdiavgiftsloven gjeldende for registreringspliktige næringsdrivnde gjelder tilsvarende for betalingspliktig utenlandsk næringsdrivende etter denne forskrift så langt de passer.

§ 12

Denne forskrift trer i kraft ......

Utkast til

Forskrift om endring av forskrift om omsetning av varer og tjenester til bruk til havs i forbindelse med utforsking og utnytting av undersjøiske naturforekomster (nr 27)

(Forskriftshjemmel: merverdiavgiftsloven § 16 annet ledd bokstav a, jf første ledd nr 1 bokstav b, første ledd nr 2 bokstav b og §§ 70 og 75)

I

Ny bokstav e i § 2 skal lyde:

e) tjenesten gjelder telekommunikasjon.

II

Denne forskrift trer i kraft ......

Utkast til

Forskrift om endring av forskrift vedrørende omsetning av varer og tjenester til bruk i utlandet mv (nr 24)

(Forskriftshjemmel: merverdiavgiftsloven § 16 siste ledd bokstav a, jf første ledd nr 1bokstav a, c og d og nr 2, samt § 22 annet ledd og § 75)

I

§ 8 første ledd skal lyde:

Registrert næringsdrivende skal ikke betale avgift av omsetning av tjenester som helt ut er til bruk i utlandet, på Svalbard og Jan Mayen, eller for utenlandske skip og luftfartøyer, som nevnt i merverdiavgiftsloven § 17, første ledd nr. 1 litra a-c. Registrert næringsdrivende skal heller ikke betaleavgift av omsetning av tjenester som gjelder telekommunikasjon tilmottaker hjemmehørende i utlandet, på Svalbard eller Jan Mayen.

§ 8 annet ledd skal lyde:

Vilkåret for avgiftsfritaket etter første ledd , første punktum er at tjenesten

a. utføres i utlandet, på Svalbard eller Jan Mayen, for utenlandske skip eller luftfartøyer som nevnt i første ledd, eller

b. utføres her i landet for oppdragsgiver bosatt i utlandet, på Svalbard eller Jan Mayen.

Ny bokstav d i § 15 første ledd skal lyde:

d. telekommunikasjon .

II

Denne forskrift trer i kraft.....

Utkast til

Forskrift om endring av forskrifter om avgiftsforvaltningen og avgiftskontrollen og om klagenemndas organisasjon og saksbehandling (nr 17)

(Forskriftshjemmel: merverdiavgiftsloven § 6, § 57 og § 75)

I

§ 3 første ledd skal lyde:

Tollvesenet er avgiftsmyndighet når merverdiavgift pliktes betalt ved innførsel, jf. lovens Kap. XVI, og ved utbetaling av kompensasjon etter lovens § 22 annet ledd. Bestemmelsen i foregående punktum gjelder ikke nårmerverdiavgift pliktes betalt i henhold til forskrift om innførsel av telekommunikasjonstjenester av ....

II

Denne forskrift trer i kraft .....