Høringsnotat om ny lov om utdanningsstøtte

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Utdannings- og forskningsdepartementet

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist:

Bakgrunn og forutsetninger for lovforslaget

Ordningene for utdanningsstøtte har de seneste årene gjennomgått omfattende endringer. Endringene skyldes både reformer i utdanningen på de ulike nivåene med påfølgende endringer i lovverket, og de skyldes endringer i samfunnet ellers. I forbindelse med Kvalitetsreformen og innføring av lov om fagskoleutdanning er det opprettet et nytt organ for akkreditering og evaluering av institusjoner som tilbyr høyere utdanning og fagskoleutdanning (NOKUT). Etableringen av en akkrediteringsordning vil få direkte betydning for tildeling av studiestøtte.

På bakgrunn av omfattende endringer i Lånekassens støtteordninger de senere årene, og arbeidet med modernisering av forvaltningen av studiestøtten, ble det i St. prp. nr. 1 (2003-2004) varslet en gjennomgang av utdanningsstøtteloven med forskrifter. Videre varslet regjeringen i St.meld. nr. 12 (2003-2004) Om modernisering av Statens lånekasse for utdanning at loven om utdanningsstøtte skal gjennomgås med sikte på oppdatering, teknisk justering og nødvendig forenkling av regelverket. Stortingets kirke- og utdanningskomité har i Innst. S. nr. 152 (2003-2004) til St.meld. nr. 12 (2003-2004) sluttet seg til departementets varslede gjennomgang av lov og forskriftsverket for utdanningsstøtte. Komiteen har understreket behovet for forenkling av regelverket for å sikre hurtigere, rimeligere og mindre manuell behandling og en behandling som gir søkere/låntakere bedre oversikt og forståelse. Komiteen har videre merket seg at departementet i forbindelse med denne gjennomgåelsen har varslet også å vurdere å gi Lånekassen større faglige fullmakter.

Den gjennomgangen som her gjøres omfatter utelukkende revisjon av lov om utdanningsstøtte, og forskriftshjemlene er systematisk plassert i departementet. En delegasjon av myndighet til Lånekassen vil bli vurdert i forbindelse med revisjon av forskriftene.

Lovgjennomgangen er basert på uforandret materielt innhold i utdanningsstøtten. Etter at loven er revidert må forskriftene gjennomgås med sikte på forenkling og tilpasning til den nye loven og de administrative endringene som er skjedd.

Departementet har vurdert den nære sammenheng mellom budsjettprosedyren og regelutforming for studiestøtten, der forskriftene til studiestøtteloven normalt blir revidert umiddelbart etter at statsbudsjettet er vedtatt. Det er i den forbindelse vurdert om det er hensiktsmessig å foreslå en regel om at forskriftsendringer ikke skal sendes på ordinær høring. Bl.a. på grunn av at loven er foreslått å fortsatt være en rammelov der de nærmere detaljene må fastsettes i forskriftene, er departementet kommet til at forvaltningslovens normale regler om forhåndsvarsling og mulighet for uttalelse bør gjelde også her.

De nordiske landene har i Helsingforsavtalen fra 23. mars 1962 forpliktet seg til å samarbeide om utformingen av regler og ordninger for sine borgere for å fremme samarbeidet over landegrensene i Norden. I preambelen for avtalen fra 1962 er det tatt inn en passus som følger: ”vilka eftersträva enhetliga regler i de nordiska länderna i så många avseenden som möjligt;” I selve avtalen er det tatt inn bestemmelser som pålegger landene ikke å diskriminere de øvrige nordiske borgerne i forhold til egne borgere. Videre er det i artikkel 15 sagt at de ”fördragsslutande parterna skola verka för att medborgare i ett nordiskt land vid vistelse i annat nordiskt land skall i största möjliga utsträckning komma i åtnjutande av de sociala förmåner, som må utgå i vistelselandet till dess egna medborgare.”

De nordiske landene har derfor hatt samarbeid ved utformingen av ordningene for studiestøtte. Siden 1974 har de nordiske landene hatt en overenskomst om studiefinansiering med sikte på felles nordiske regler som skal bidra til at man kan velge studier innenfor Norden så fritt som mulig. Reglene tar sikte på at det skal kunne gis støtte enten fra hjemlandet eller studielandet. Selv om man har tilstrebet disse felles reglene, er innretningen og forvaltningen av studiefinansieringsordningene forskjellig i de ulike nordiske land. EØS-reglene har betydning for muligheten til å få støtte til utdanning innen Norden, og vil for mange gjelde ved siden av de felles nordiske reglene. Betydningen av disse felles nordiske reglene er dermed svekket. Ved utarbeidelse av nye regler er det likevel fortsatt av betydning å ivareta ordninger som sikrer at mobiliteten mellom de nordiske landene er til stede.

Norge

I Norge forvaltes regelverket om utdanningsstøtte av Statens lånekasse for utdanning.

Regelverket for utdanningsstøtte består av

- lov om utdanningsstøtte av 26. april 1985 nr. 21

- forskrift om tildeling av utdanningsstøtte og om forrenting og tilbakebetaling av lån

Loven er ikke formulert klart som en rettighetslov, mens enkelte av bestemmelsene i forskriften gir klare rettigheter til den enkelte som fyller de nærmere angitte vilkårene.

Det finnes to ulike støtteordninger, en for elever som tar vanlig videregående skole som de har rett til etter opplæringslova § 3-1, og en for høyere utdanning og for de som tar videregående opplæring uten rett etter opplæringslova § 3-1. Det er gitt egne regler for støtte til skolepenger ved utdanning i utlandet. Det er også gitt egne regler om særskilte rettigheter, for eksempel i forbindelse med fødsel. Det kan også etter nærmere vilkår gis lettelser i tilbakebetalingen.

Elever med ungdomsrett til vanlig videregående opplæring får stipend og lån som er behovsprøvd mot forsørgernes økonomi. Støtten gis etter satser som er fastsatt i forskriften.

Studenter i høyere utdanning osv. får et samlet støttebeløp der en prosentandel av lånet blir gjort om til stipend etter faglig progresjon. Behovsprøving mot egen økonomi foretas i ettertid, og tildelt stipend kan på bakgrunn av kontrollen bli gjort om til lån igjen.

Utdanningslånet er rentefritt under utdanningen.

Sverige

Den sentrale statlige virksomhet for utdanningsstøtte i Sverige er Centrala Studiestödsnämnden (CSN).

Utdanningsfinansiering i Sverige er tredelt og består av studiehjelp til elever i alderen 16-19 år i gymnas, studiestøtte til elever og studenter over 19 år, samt rekrutteringsbidrag ved voksenstudier.

Regelverket for utdanningsstøtte i Sverige består av:

- SsL – studiestödslagen (1999:1335), som fastsettes av Riksdagen

- SsF – studiestödsförordningen (2000:655), som fastsettes av regjeringen

- Lag om rekryteringsbidrag till vuxenstuderande (2002:624)

- Förordning om rekryteringsbidrag till vuxenstuderande (2002:744)

- I tillegg til dette gir Centrala Studiestödsnämnden (CSN) ut CSNSF – CSNs författningssamling, som inneholder ”föreskrifter og allmänna råd”.

Den svenske loven er formulert som en rettighetslov for de som fyller vilkårene i regelverket. Innholdet i støtten fastsettes etter nærmere vilkår i lov og förordning.

Det er et lovfestet utgangspunkt at støtte gis til svenske statsborgere eller til personer som har rettigheter etter internasjonale avtaler. Statsborgere fra andre land kan også ha rettigheter på visse vilkår som er fastsatt i loven. Regjeringen eller CSN gir nærmere forskrifter til reglene om dette.

I utgangspunktet gjelder studiestödslagen for utdanning i Sverige, noe som framgår forutsetningsvis av loven. Det er gitt regler i loven om i hvilke tilfeller støtte kan gis til studier i utlandet. Förordningen gir regler som utfyller disse, og CSN er gitt kompetanse til å gi utfyllende regler.

Elever og studenter over 19 år får studiestøtte som er knyttet til ”prisbasbeloppet”. Støtte kan gis til voksenopplæring og til studenter i høyere utdanning. Øvrige satser er også knyttet til prisbasbeloppet. Prisbasbeloppet fastsettes etter lag om allmän försäkring kap. 1 § 6. Beløpet fastsettes hvert år av regjeringen etter nærmere bestemte regler.

Fordelingen mellom lån og stipend er fastsatt i loven gjennom at både samlet støtte og stipendet gis som en prosentandel av prisbasbeloppet. Til voksenopplæring kan det gis en høyere bidragsandel. Visse studenter har også mulighet til tilleggslån.

Studielånet fra CSN rentebelastes under utdanningen. Dette er lovfestet i lovens kap. 4 § 1. Det er også lovfestet at regjeringen hvert kalenderår fastsetter rentesatsen.

Danmark

Den sentrale overordnede virksomhet for utdanningsfinansiering i Danmark er Statens Uddannelsesstøtte – SU-styrelsen. I Danmark foregår behandlingen av søknader om lån og stipend desentralisert gjennom lærestedene. SU-styrelsen er integrert som en del av undervisningsminiseriets styringsstruktur. Etter at søkeren er blitt tilbakebetaler, overføres kravet til Økonomistyrelsen, som forvalter og foretar innkreving av lånet.

Regelverket for utdanningsstøtte i Danmark består av:

-
  • lov om statens uddannelsesstøtte, fastsatt av Folketinget
  • -
  • bekendtgørelse om Statens uddannelsesstøtte, fastsatt av undervisningsministeren

Elever i videregående opplæring kan få stipend og lån fra de fyller 18 år. Før eleven fyller 20 år, behovsprøves SU mot foreldreinntekten. Til studenter i høyere utdanning gis det stipend og lån, samt sluttlån. Støtten gis fra de fyller 18 år og er uavhengig av foreldreinntekten.

Den danske loven er formulert som en rettighetslov for de som fyller vilkårene i regelverket.

Det er et lovfestet utgangspunkt at søkeren må være dansk statsborger eller ha rettigheter etter internasjonale avtaler, eller er likestilt av undervisningsministeren med danske statsborgere når det gjelder rett til støtte ved utdanning i Danmark (typisk kreves det 2 års opphold i Danmark med minst halvtids arbeid forut for søknad om SU). Undervisningsministeren kan gi nærmere regler om disse vilkårene, og dette er gitt i bekendtgørelse om Statens uddannelsesstøtte.

Satser for stipend og lån og andre satser er fastsatt som kronebeløp i loven. Det er gitt egne satser for henholdsvis stipend og lån. Det er også lovfestet at satsene skal endres en gang i året etter gitte regler, lovens § 12 stk. 3.

Studielånet rentebelastes. Dette er lovfestet i lovens kap. 8 § 33. Rentesatsen i utdanningsperioden er fastsatt i loven. Etter utdanningsperioden er renten avhengig av diskontoen.

Finland

Studiestøtten i Finland administreres av Folkpensionsanstalten. De finske utdanningsstøttemyndigheter er organisert under Folkpensionsanstalten, som tilsvarer Rikstrygdeverket i Norge. Søknader om utdanningsstøtte behandles på Folkpensionsanstaltens avdelinger (videregående skole og yrkesopplæring), på Folkpensionsanstaltens avdeling for utdanningsstøtte (høyskoler og utdanning i utlandet), og av utdanningsstøttenemnder på de respektive universiteter (universitetsutdanning).

Regelverket for utdanningsstøtte i Finland består av:

-
  • lag om studiestöd (21.1.1994/65), fastsatt av riksdagen
  • -
  • förordning om studiestöd (260/1994), fastsatt av statsrådet

Utdanningsstøtten i Finland består av stipend, bostedstillegg og statsgaranti for studielån. Stipendet og bostedstillegget er statsfinansierte. Lån bevilges av vanlig bank.

Den finske loven er formulert som en rettighetslov. Støtte bevilges dersom de angitt vilkårene er oppfylt.

Søkeren må i utgangspunktet være finsk statsborger eller ha rettigheter etter internasjonale avtaler. Statsborgere fra andre land kan også ha rettigheter på visse vilkår som er fastsatt i loven.

Loven bestemmer at støtteretten gjelder utdanning i Finland, men at det på visse vilkår kan gis støtte til utdanning i utlandet til finske statsborgere. Vilkårene er angitt i loven.

Vanlig stipend tildeles etter faste beløp gitt i loven. Statsgaranti for studielån gis også opp til faste maksimalbeløp som er gitt i loven. Endring av beløpene gjøres gjennom lovendring eller ved förordning gitt av regjeringen.

Lånet tas opp i vanlig bank og er rentebærende under utdanningen. Studenten betaler en prosent rente under utdanningen, og resten av renten legges til lånet i den perioden han mottar støtte, og igjen etter at støtten opphører. Etter utdanningen kan rentene etter visse vilkår i loven betales av staten, hvis låntakeren har lave inntekter.

3.1 WTO/GATS-regelverkets og EØS-avtalens betydning for utdanningsstøtteloven

I utgangspunktet gir norsk lov rettigheter til norske borgere i Norge. Norge har valgt å gi de som ellers er kvalifisert for utdanningsstøtte studiefinansiering til studier også i utlandet. Norge har dessuten i noen grad forpliktet seg gjennom internasjonale avtaler til å gi også utenlandske statsborgere rett til norsk utdanningsfinansiering.

Spørsmålet om subsidier i handelsavtalen om tjenester (GATS) er ennå ikke forhandlet på en måte som gjør det mulig å forutsi hva som menes med subsidier og hvilke regler som skal gjelde. Det er lite trolig at utdanningsstøtte vil komme inn under regelverket om subsidier i forbindelse med handel med utdanningstjenester. I GATS har Norge likevel tatt forbehold i sine bindingslister om at statsstøtte som gis til fysiske personer kun gis til norske statsborgere.

For å sikre at den frie bevegelighet for arbeidskraften blir reell, har EU bl.a. gjennom rådsforordning 1612/68 og rettspraksis slått fast at barn av arbeidstakere fra et EØS-land som oppeholder seg i et annet EØS-land skal ha rett til utdanning, herunder utdanningsfinansiering, på linje med landets egne borgere. Tilsvarende rett har barn av selvstendige næringsdrivende, barn av avdød EØS-arbeidstaker etc. EØS-arbeidstakere som er blitt ufrivillig arbeidsløse, eller som ønsker å kvalifisere seg videre, kan også få norsk utdanningsstøtte. Gjennom EØS-avtalen er Norge forpliktet å følge disse reglene.

Utdanningsstøtteloven som rettighetslov

Det er i prinsippet ikke nødvendig å lovfeste en ordning med tildeling av offentlige midler. Departementet har likevel kommet til at loven om utdanningsstøtte bør videreføres som egen lov. Gjeldende lov om utdanningsstøtte er ikke formulert som en rettighetslov. Med en rettighetslov menes at loven gir en ubetinget rett til en ytelse dersom nærmere bestemte vilkår er oppfylt.

I Ot.prp. nr. 20 (1984-85) Om lov om utdanningsstøtte til elever og studenter, ble det sagt følgende: ”Støtteordningen har gjennom årene utviklet seg fra å være en behovsprøvet og sterkt begrenset støttemulighet til å bli oppfattet som en rettighetsordning. Rammene for støtteordningen fastsettes i dag som overslagsbevilgninger og anslag. Dette stiller spesielt store krav til de lover og forskrifter som fastsettes for tildeling av støtte.” Loven ble likevel ikke formulert som en rettighetslov, uten at det er gått nærmere inn på bakgrunnen for dette. De involverte myndigheter behandler imidlertid faktisk regelverket som et rettighetsregelverk.

Som eksempler kan nevnes at loven i § 2 bestemmer at ”(u)tdanningsstøtte kan etter søknad gis” til en nærmere avgrenset gruppe. I § 4 sies det om utdanningsstipend at det ”kan gis elever og studenter som er berettiget til utdanningsstøtte.” Den eneste klare rettighetsbestemmelsen finnes i § 8, om at gjelden faller bort ved låntakers død.

Utdanningsstøtten bevilges av Stortinget i form av en overslagsbevilgning. Også dette peker mot at myndighetene betrakter studiestøtten som en rettighet. Bl.a. av demokratihensyn og av hensyn til ryddighet har departementet formulert loven som en rettighetslov.

Lovens formålsparagraf

Gjeldende lov har følgende formålsparagraf:

”Utdanningsstøtteordningens formål er å

·
  • Bidra til å fjerne ulikhet og fremme likestilling slik at utdanning kan skje uavhengig av geografiske forhold, alder, kjønn og økonomiske eller sosiale situasjon,
  • ·
  • Bidra til at utdanningen skjer under tilfredsstillende arbeidsforhold, slik at studiearbeidet kan bli effektivt,
  • ·
  • Bidra til å sikre samfunnet tilgang på utdannet arbeidskraft.”

Paragrafen inneholder tre ulike elementer som skal bidra til å sikre studentene/elevene utdanning.

Prinsippet om lik rett til utdanning er det første. I formuleringene er det nevnt flere forhold der likhetsprinsippet skal gjelde. Spørsmålet er om man skal ha en slik oppramsing. Den bør ikke i noe tilfelle være uttømmende.

Prinsippet om at studiestøtten må bidra til at studentene og elevene kan gjennomføre studiene på en effektiv måte er det andre elementet. Etter innføringen av kvalitetsreformen er dette et fokusert område og formuleringen bør bli stående.

Det tredje prinsippet er at studiestøtteordningen skal medvirke til å sikre samfunnet utdannet arbeidskraft. Etter hvert som ”kompetansesamfunnet” blir en realitet blir dette målet enda viktigere.

Det kan reises spørsmål om foran nevnte punkt er for snevert. Samfunnet er avhengig av en godt utdannet befolkning både på grunn av arbeidslivets behov og for å kunne drive og vedlikeholde det demokratiske samfunnssystemet. Det sistnevnte aspektet er ikke gjenspeilet i nåværende formålsparagraf.

Endelig er internasjonalisering en viktig side ved det norske utdanningssystemet. Finansieringssystemet som ble innført som oppfølging av Kvalitetsreformen i høyere utdanning, har insentiver for å stimulere til at norske studenter får deler av sin utdanning ved utenlandske læresteder. I tillegg er det et uttalt politisk mål at norske studenter skal kunne velge om de vil ta hele grader ved utenlandske læresteder. Internasjonalisering er likevel ikke foreslått som et element i formålsparagrafen. Begrunnelsen er at det er mange andre spesielle ferdigheter som studentene må opparbeide seg. Det er derfor ikke naturlig å ta inn internasjonal erfaring og kompetanse i formålsparagrafen.

Lovens virkeområde

Det finnes ingen alminnelige regler i lovgivningen om norsk retts geografiske virkeområde. Det beror på en tolkning av loven selv hvilket geografisk virkeområde den har. Dersom norske offentligrettslige regler skal gjelde utenfor riket, bør det sies uttrykkelig i loven. Det bør i tilfelle også gis regler om hvilken tilknytning rettssubjektet skal ha til Norge.

Gjeldende lov om utdanningsstøtte § 2 bestemmer at utdanningsstøtte kan gis til elever og studenter ved visse utdanningsinstitusjoner. I annet ledd er det bestemt at utdanningsstøtte også kan gis til utdanning i utlandet. Det er ikke tatt inn en egen bestemmelse om at loven skal gjelde på Svalbard.

I forskrift om utdanningsstøtte er det gitt regler om geografisk virkeområde gjennom regler om hvilke utdanninger i utlandet det kan bli gitt støtte til. Det er også gitt regler om statsborgerskap og tilknytning til Norge, regler for ivaretakelse av forpliktelsene etter EØS-avtalen og regler om støtte til nordiske statsborgere, statsborgere fra land utenfor Norden og kvotestudenter.

Geografisk virkeområde

Gjeldende lovs § 2 gir regler om ved hvilke utdanningsinstitusjoner elever og studenter kan få støtte til utdanning. Det gis i dag støtte til utdanning ved Universitetsstudiene på Svalbard etter reglene som gjelder for utdanning i Norge. I en tilsvarende regel i forslag til ny lov, foreslås at det geografiske området i utgangspunktet presiseres til å være i Norge, men at utdanningsstøtte også kan gis for studier på Svalbard etter reglene for utdanning i Norge, og at det kan gis støtte til utdanning i utlandet etter særlige regler.

§ 2 annet ledd bestemmer at det også kan bli gitt støtte til utdanning i utlandet. Denne regelen foreslås opprettholdt.

Det gjelder egne regler om støtte til utdanning i utlandet for studenter som tar utdanning ved utenlandske læresteder utenfor Norden. Studenter ved norske institusjoner som tilbyr godkjent høyere utdanning i utlandet, får støtte etter reglene som gjelder for utdanning i Norge. Disse forholdene reguleres i forskriftene.

Tilknytning til Norge

Når det gis regler om at ordningen skal gjelde også utenfor Norge, bør det også gis regler om hvilken tilknytning rettssubjektet må ha til Norge for at rettighetene skal utløses. På grunn av at departementet foreslår at loven formuleres som en rettighetslov, er det gode grunner for å definere nærmere hvem som er rettssubjektet etter loven. Slike regler er i dag gitt i forskrift til loven, men deler av regelverket bør tas inn i loven. Det er etter departementets vurdering, behov for å ha et klarere hjemmelsgrunnlag for krav om tilknytning enn i dag.

Utgangspunktet i forskriften er at søkeren må være norsk statsborger, jf. kapittel I punkt 5.1. Det er gitt omfattende og komplekse unntak fra dette, kombinert med særskilte krav om tilknytning til Norge for støtte til utdanning i utlandet.

På grunn av lovens omfang og detaljnivå ellers foreslås det ikke å ta alle unntakene fra hovedregelen inn i loven.

Departementet foreslår å ta inn i loven en regel om at norske statsborgere, EØS-borgere med arbeidstilknytning til Norge og utenlandske statsborgere med særlig tilknytning til Norge er omfattet av loven. I dag gis det også støtte til utenlandske statsborgere uten særlig tilknytning til Norge bl.a. som ledd i bistandspolitisk arbeid. Departementet bør fortsatt ha hjemmel for å kunne bestemme at også andre grupper skal kunne få komme inn under loven. Nærmere vilkår gis i forskrift.

Godkjenning av utdanninger for rett til studiestøtte

Generelle vilkår

Det kan gis støtte gjennom Lånekassen til personer som tar offentlig utdanning og privat utdanning som er godkjent etter en utdanningslov. Etter utdanningsstøtteloven av 1985 kan det på visse vilkår også gis til personer som tar privat utdanning som ikke er godkjent etter noen utdanningslov.

Dagens godkjenningsprosess for privat utdanning som ikke er godkjent etter utdanningslov

Hjemmelen for å gi støtte gjennom Lånekassen til studietilbud som ikke hører inn under noen skolelov, i praksis privatskoleloven eller privathøyskoleloven, står i § 2 i gjeldende lov hvor det fremgår at elever og studenter kan gis støtte til slike tilbud etter vedtak i departementet. Godkjenningen foregikk inntil april 2001 i departementet, da godkjenningen fullt ut ble delegert til Lånekassen Delegasjonen er forskriftsfestet (kap. I, punkt 3.1.1).

Godkjenning etter lov om fagskoleutdanning (fagskoleloven).

Fagskoleloven åpner for at korte yrkesrettede utdanninger av god kvalitet som tidligere ikke har vært vurdert etter noen utdanningslov, kan bli godkjent etter loven. Godkjenning vil gi (faglig) grunnlag for støtterett gjennom Lånekassen for studentene.

Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) skal godkjenne og evaluere fagskoleutdanning. Etter forskriftene om utdanningsstøtte skal den faglige vurderingen for norske utdanninger i utgangspunktet skje etter en av skolelovene. Det vil være naturlig at den nye ordningen for godkjenning gis en hjemmel i utdanningsstøtteloven.

Departementet foreslår at det tas inn i loven en omtale av forutsetningen for faglig godkjenning i forhold til støtterett.

Godkjenning av utdanning i utlandet (utenom Norden)

Hvem som skal foreta godkjenning av støtterett for utdanning i utlandet er i dag ikke regulert i loven. Her står kun at det også kan gis støtte til utdanning i utlandet (§ 2). Godkjenningen foregår i Lånekassen etter forskriftene i kap. V, med punkt 2.1 som det sentrale punktet. Godkjenningsprosessen innledes ved at en student søker støtte til en utdanning som Lånekassen ikke tidligere har vurdert. Det er altså ikke lærestedene som selv søker om å få tilbudet godkjent slik ordningen er for norske læresteder.

Det vil sannsynligvis også i fremtiden være naturlig at godkjenningsprosessen først startes når det fremmes en søknad om støtte til en gitt utdanning/lærested i utlandet.

Det bør tas inn en bestemmelse i loven om at departementet, eller den departementet bestemmer, godkjenner utdanning i utlandet for utdanningsstøtte.

Behovsprøving mot steforeldres økonomi

Etter gjeldende støtteordning for elever i videregående opplæring med rett etter opplæringslova § 3-1, skal støtten behovsprøves mot forsørgernes økonomi. Med forsørgere er ment foreldre og steforeldre (forskriften kapittel II punkt 3.1).

Behovsprøving mot steforeldres inntekt og formue har vært vurdert av Justisdepartementets lovavdeling, som har uttalt at det ikke er i strid med lov eller anerkjente rettsprinsipper å ta stemors/stefars økonomi i betraktning ved tildeling av behovsprøvd støtte.

Det å leve sammen som en familie medfører normalt en deling av felles utgifter, herunder kost og losji for hele familien. Det vil være vanskelig å skille ut den delen av familiens utgifter som knytter seg til barnet. Det er også etter hvert mindre naturlig å ha særordninger for familiesituasjoner som avviker fra den tradisjonelle kjernefamilie.

For å klargjøre det formelle grunnlaget for behovsprøving mot steforeldres økonomi, foreslår departementet å presisere dette i loven 1Det ble skrevet utførlig om bakgrunn og argumenter for en slik behovsprøving i St.meld. nr. 21 (2002-2003) Kilder til kunnskap..

Gebyrer

Lånekassen belaster låntakeren med gebyrer i forbindelse med tilbakebetaling av utdanningslån.

Gjeldende utdanningsstøttelov § 9 gir følgende regel om gebyrer:

Departementet gir forskrifter for (…) tilbakebetaling av lån og særskilte gebyrer ved for sen innbetaling (…)

Ved utsendelse av varsel om terminbeløp som forfaller, legges det til et gebyr på kr 35 (kapittel VI punkt 5.4 for 2003-2004). Det ble avklart av Justisdepartementet i brev av 06.07.1998 at hjemmelen i loven var svak, men at Lånekassen hadde tilstrekkelig hjemmel til å ilegge gebyret.

Låntakere som ikke betaler terminbeløpet ved forfall, får tilsendt andregangsvarsel, og får da lagt til et gebyr på kr 280 (punkt 5.5). Dersom låntakeren ikke betaler ved andregangsvarsel, blir det sendt ut varsel om oppsigelse av hele gjelden, og låntakeren blir ilagt et gebyr på kr 490 (punkt 5.6). Gebyr ved andregangsvarsel og varsel om oppsigelse omfattes klart av ordlyden i dagens lovbestemmelse. Dersom betalingen ikke er blitt registrert fordi låntakeren ikke har gitt tilstrekkelige opplysninger på innbetalingen, anses beløpet ikke betalt til rett tid, og gebyr ved andregangsvarsel og varsel om oppsigelse skal ilegges.

Lånekassen belaster også låntakeren for ulike kostnader i forbindelse med innkreving av misligholdte betalingsforpliktelser. Dette er ansett hjemlet i formuleringen ”Departementet gir forskrifter for (…) tilbakebetaling av lån (...)” i § 9. Det er et sentralt spørsmål i forbindelse med innkreving om forskriften også omfatter kostnader ved innkreving av gjelden som går ut over inkassoforskriftens kapittel 2.

Ved innenlandsinkasso blir ikke låntakerne ilagt inkassosalær eller andre utgifter som knytter seg til saksbehandlingen utført av Lånekassens innkrevingsavdeling ved utenrettslig inkasso. Ved rettslig inkasso blir saksomkostninger (rettsgebyr, kjæremålsgebyrer) belastet skyldner. Det har ikke vært praksis frem til nå å nedlegge påstand om dekning av salær (behandlingsutgifter) ved rettslig inkasso. I den grad Lånekassen får dom for saksomkostninger av norsk domstol eller namsmyndighet er det hjemmel i annet lovverk til å legge disse omkostningene på kunden. Ved utenlandsinkasso blir låntakerne belastet for alle utgifter (inkassosalær/adressesøk/ provisjon/registreringsgebyr/tilbaketrekkingsgebyr) Lånekassen har til inkassator.

Disse utgiftene vurderes ikke opp mot reglene i inkassoforskriftens kapittel 2, skyldneres maksimale erstatningsansvar, men anses hjemlet i utdanningsstøttelovens § 9 jf. forskriften kapittel VI punkt 11.1.2.

Departementet foreslår å endre hjemmelen slik at den gir et bedre grunnlag for de gebyrer og kostnader som belastes i dag og slik at den kan ta høyde for andre gebyrer som følge av mulige endringer i tilbakebetalingsordningen. Det bør gå fram av loven at skyldneren er ansvarlig for alle kostnader som pådras i forbindelse med utenrettslig og rettslig tvangsinnkreving av misligholdt utdanningslån.

Minstebeløp

I en del tilfeller vil låntakeren ha et ubetydelig pengekrav overfor Lånekassen. Dette kan være ved rett til et lite beløp i utdanningsstøtte, mindre endringer i valutakurser som gir grunnlag for justering av gebyrstipendet, mindre beløp som låntakeren har til gode etter beregning av underkurs eller liknende.

Lånekassen er en masseforvaltningsinstitusjon, og utbetaling eller godskriving av småbeløp til støttesøkerne/låntakerne gir store administrative ekstrakostnader. Lånekassen har det samme behovet som skatteetaten og trygdeetaten for å la være å betale ut små beløp som støttesøkeren/låntakeren i utgangspunktet har rett til etter det øvrige regelverket. De tilgodebeløpene som Lånekassen vil la være å betale ut er små, og det kan ikke anses særlig tyngende for den enkelte ikke å få utbetalt disse beløpene.

Lånekassen har i dag ikke hjemmel i lov for å la være å betale ut slike krav. Det finnes heller ingen generell hjemmel for staten til å begrense slike utbetalinger. Folketrygdloven har i § 22-19 en egen bestemmelse om at trygdeytelser på mindre enn kr 50 ikke blir utbetalt, og skattebetalingslovens § 24 setter en grense på kr 20 for utbetaling.

Departementet foreslår at det gis hjemmel i utdanningsstøtteloven til å ikke utbetale beløp under en viss grense. Lånekassen utbetaler stipend og lån månedlig, og det bør settes en nedre grense for utbetaling av stipend og lån per måned. Det foreslås å sette ulike grenser da det anses mer tyngende å ikke få utbetalt stipendbeløp.

Innhenting av opplysninger fra andre

Det foreslås å gjøre endringer i lov om utdanningsstøtte slik at bestemmelsen om innhenting av opplysninger fra andre blir mer presis i forhold til innholdet i forskriften som er gitt i medhold av bestemmelsen Lovbestemmelsen foreslås også utvidet.

Bakgrunn for behovet

Lov om utdanningsstøtte § 3 bestemmer at det ved tildeling av utdanningsstøtte som regel skal tas hensyn til søkers og søkers ektefelle/samboers inntekt og formue. Videre slår den fast at Kongen fastsetter en øvre aldersgrense for behovsprøving av støtte mot forsørgers inntekt og formue.

I følge forskrift om utdanningsstøtte, skal støtten behovsprøves mot søkerens egen inntekt og formue, samt mot ektefelle/samboers formue. Dersom søkeren har rett til forsørgerstipend, skal dette også behovsprøves mot ektefellen/samboerens inntekt. For søkere som tar videregående opplæring med lovfestet rett, skal støtten behovsprøves mot forsørgernes inntekt og formue. For tilbakebetalere får ektefelle/partner/samboers inntekt betydning for visse rettigheter.

Disse reglene innebærer at Lånekassen i saksbehandlingen i stor grad er avhengig av opplysninger om andre enn støttesøker selv.

Utdanningsstøttelovens § 16 gir departementet følgende hjemmel:

”Lånekassen kan innhente opplysninger om den enkelte støttesøker og låntaker fra offentlig myndighet og offentlige registre og fra private utdanningsinstitusjoner etter forskrift gitt av departementet.”

Denne hjemmelen er benyttet ved at Kultur- og vitenskapsdepartementet 10. desember 1987 fastsatte forskrift om innhenting av opplysninger direkte fra offentlige kontorer i henhold til lov om utdanningsstøtte til elever og studenter.

Lånekassen har i dag en omfattende elektronisk saksbehandling, og henter i denne forbindelse inn opplysninger fra offentlige kontorer i samsvar med forskriften. Innhentingen skjer elektronisk, og gir mulighet for maskinell behandling i et stort antall saker. Lovhjemmelen med tilhørende forskrift gir rammer for hvem det kan innhentes opplysninger om, og fra hvem opplysningene kan gjøres tilgjengelige. Søkeren informeres i søknaden om at opplysninger vil bli innhentet fra andre etter lov om utdanningsstøtte § 16.

I St.meld. nr. 12 (2003-2004) Om modernisering av Statens lånekasse for utdanning er visse trekk ved framtidens lånekasse skissert. En moderne lånekasse skal kunne tilby en døgnåpen elektronisk informasjonstjeneste med omfattende simuleringsmuligheter, muligheter for elektroniske søknader og utbetalinger og mest mulig automatisert søknadsbehandling. Informasjon som er nødvendig for søknadsbehandlingen skal så langt det er mulig innhentes direkte fra andre dataregistre.

Innhenting av alle relevante opplysninger fra søkeren selv er i praksis ikke gjennomførtbart, med tanke på antallet søkere og kompleksiteten i regelverket om utdanningsstøtte. Dette ville medført store forsinkelser i behandlingen, for eksempel ved tildeling av støtte til livsopphold under utdanning.

Forutsetningen for en elektronisk søknadsbehandling er at det gjøres nødvendige endringer i lov om utdanningsstøtte slik at informasjon fra andre dataregistre kan innhentes på en slik måte at målet om en elektronisk og mer effektiv søknadsbehandling kan oppnås.

Hvem det kan innhentes opplysninger om

Etter sin ordlyd gir dagens § 16 adgang til å gi forskrift om innhenting av opplysninger om ”den enkelte støttesøker og låntaker” fra de nevnte kildene. Forskriften som er gitt i medhold av bestemmelsen, gir adgang til innhenting av opplysninger også om foreldre og ektefelle til støttesøker/låntaker. Det er behov for å presisere lovhjemmelen, slik at det går klarere fram at opplysninger kan innhentes også om andre enn søkeren selv.

Ordningen med konvertering av lån til stipend, som ble innført fra undervisningsåret 2002-2003, medfører at Lånekassen må innhente opplysninger om beståtte eksamener ved alle private og offentlige læresteder. Opplysningene omfatter også studenter som ikke har et kundeforhold til Lånekassen. Eksamensdata lagres i dag i en egen database som Lånekassen har opprettet, men opplysninger om resultater for studenter som ikke mottar eller har mottatt utdanningsstøtte, gjøres ikke tilgjengelig i Lånekassens informasjonssystem. Overskuddsopplysninger slettes i samsvar med reglene i personopplysningsloven.

Denne behandlingen anses hjemlet i personopplysningslovens § 8 bokstav f, fordi Lånekassen ellers ikke ville kunne gjennomføre konverteringsordningen på en hensiktsmessig måte. Lister over personer med støtte i Lånekassen måtte i tilfelle sendes alle læresteder, som igjen måtte rapportere inn resultater for studentene. I en avveining mellom ulempene ved å sende ut lister til alle lærestedene over studenter med støtte i Lånekassen, og ulempene ved å hente inn opplysninger for den som ikke er kunde i Lånekassen, ble det siste ansett som minst tyngende. En annen løsning enn å innhente opplysninger for alle, ville høyst sannsynlig medført at konverteringen ikke kunne gjennomføres slik den er fastsatt, i alle fall ikke innen rimelig tid. Hensynet til den enkeltes personvern anses ikke å overstige interessen i å få gjennomført konverteringsordningen for studenter som har rett til stipend fra Lånekassen.

Kvaliteten på eksamensdata anses som god hos lærestedet, og søkeren informeres grundig om hvilke eksamensdata Lånekassen har lagt til grunn når lån gjøres om til stipend på dette grunnlaget.

Det er behov for en avklaring av hjemmelsgrunnlaget for innhenting av eksamensresultater. Lovteksten bør utformes slik at det går klart fram at opplysninger kan innhentes om alle studenter/elever.

Identitetskontroll

I dagens ordning med utbetaling av støtte fra Lånekassen, foretas kontroll av mottakerens identitet av lærestedet ved utlevering av utbetalingspapiret/gjeldsbrevet. Banken kontrollerer også søkers identitet når den første utbetalingen heves. I forbindelse med innføring av nye utbetalingsløsninger i Lånekassen, er det behov for å hente inn opplysninger om kontonummer fra Skattedirektoratets database. Kontrollen av søkerens identitet må foregå på annen måte enn gjennom lærestedene. Denne kontrollen kan gjennomføres ved en kontroll av om søkeren er eier av den konto pengene skal utbetales til. Lånekassen har tidligere beregnet at nye utbetalingsløsninger vil innebære store økonomiske innsparinger. Det er imidlertid en forutsetning for realisering av innsparingen at det legges til rette for løsninger som ikke øker risikoen for feil utbetalinger.

Kvaliteten på Skatteetatens dataregister over kontonummer må anses som god. Opplysningene er grunnlag for utbetaling av penger fra etaten. Videre benytter Trygdeetaten de samme opplysningene ved utbetaling av trygdeytelser, se folketrygdlovens § 22-18.

Bruk av andre dataregistre kan gjøres ved oppslag i registre i den enkelte sak, ved samkjøring av registre slik at det opprettes et eget register som inneholder opplysninger om et utvalg av personer, eller ved opprettelsen av et eget register som er en kopi av det eksisterende.

Lånekassen har i dag hjemmel for å innhente opplysninger om støttesøker og låntaker fra visse registre. Innhentingen har også grunnlag i personopplysningslovens § 8, fordi behandlingen er hjemlet i lov. Oppslag i Skattedirektoratets database i den enkelte sak må tilfredsstille kravene til informasjonssikkerhet, noe som krever teknisk mer kompliserte løsninger enn å kopiere databasen og lage et eget register. Dette er mulig å få til gjennom bruk av såkalte brannmurer, men en såpass komplisert teknisk løsning vil øke risikoen for forsinkelser, ustabilitet og feil. Lånekassen er også avhengig av å i lang tid kunne dokumentere at det kontonummeret pengene ble utbetalt til, faktisk tilhørte kunden. Det er usikkert om dette kan løses dersom Lånekassen skal gjøre oppslag i Skattedirektoratets database i den enkelte sak.

Identitetskontrollen i nye utbetalingsløsninger vil foretas flere ganger i løpet av prosessen for tildeling og utbetaling av støtte. Den siste kontrollen vil foretas etter at signert gjeldsbrev er mottatt i Lånekassen (elektronisk eller på papir). Et oppslag i den enkelte sak vil ta noe mer tid enn kontroll mot en egen kopi av et annet register, og risikoen for forsinkelser er større. Tidsaspektet er svært viktig for å realisere forventningen om bedre service og effektivitet i Lånekassens tjenester.

En løsning der et dataregister kopieres og det opprettes en egen database hos Lånekassen, vil være enklere teknisk og behandlingen vil i mange tilfeller gå raskere. Det vil i tilfelle bli innhentet opplysninger om personer som ikke er søkere eller låntakere i Lånekassen, og som dermed ikke omfattes av hjemmelen i dagens lov. Det er ikke adgang til slik behandling etter personopplysningsloven. Etter Lånekassens oppfatning kan et slikt register etableres slik at personvernhensynet og vilkårene i personopplysningsloven ivaretas i minst like stor grad som ved online-oppslag i Skattedirektoratets register. Det skal blant annet ikke gis saksbehandlertilgang til kontonummer for andre enn søkerne, og overskuddsopplysninger slettes i samsvar med personopplysningsloven.

Opplysninger om kontonummer er ikke sensitive opplysninger. Generelle personvernhensyn må tillegges vekt, men departementet mener her at hensynet til en effektiv og minst mulig ressurskrevende forvaltning av utdanningsstøtteordningene bør gå foran. Forutsetningen er selvsagt at kravene i personopplysningsloven er oppfylt, og at bruken av registeret begrenses. Departementet foreslår at det gis en regel om at Lånekassen kan innhente opplysninger om kontonummer for både søker/låntaker og andre.

Hvem opplysninger kan innhentes fra

Dagens lov om utdanningsstøtte § 16 gir hjemmel til å gi forskrift om innhenting av opplysninger ”fra offentlig myndighet og offentlige registre og fra private utdanningsinstitusjoner.” Dette er presisert i forskriften.

For å kunne realisere en mer moderne, brukervennlig og effektiv Lånekasse, er det nødvendig å legge til rette for dette i lov og forskrift. I visse tilfeller vil det være andre registre eller organer det vil være aktuelt å hente inn opplysninger fra.

Videre er det være behov for å innhente opplysninger fra private registre i visse tilfeller. Det mest aktuelle vil være å innhente opplysninger om kontonummer fra private banker, for å benytte dette som identifikasjon av søker. I de tilfellene der Skattedirektoratets database over kontonummer ikke inneholder søkers kontonummer, vil en slik adgang likevel gjøre det mulig å kontrollere søkers identitet elektronisk. Uten slik adgang, vil identiteten måtte kontrolleres på annen måte. Departementet foreslår at det gis adgang til å innhente opplysninger om kontonummer fra private registre.

Klagenemnd

Etter forvaltningslovens § 28 skal enkeltvedtak kunne påklages til det forvaltningsorgan som er nærmest overordnet det organet som har fattet vedtaket. Etter siste ledd i samme bestemmelse kan Kongen fastsette klageregler som avviker fra reglene i forvaltningsloven. Det ble ved lovforberedelsen forutsatt at unntak fra klageretten i alminnelighet burde gjøres i lovs form. § 28 tredje ledd ble først og fremst tatt med for å dekke akutte og uventede behov.

I gjeldende lov om utdanningsstøtte § 12 er det bestemt at departementet oppnevner en klagenemnd som er klageinstans for enkeltvedtak om utdanningsstøtte etter forvaltningslovens kapittel VI. Denne bestemmelsen gjør unntak fra den alminnelige klageordningen som framgår av fvl. § 28.

Klagenemnda består av tre medlemmer som oppnevnes for inntil tre år. Av disse tre er en representant oppnevnt etter forslag fra studentorganisasjonene. Norsk Studentunion og Studentenes Landsforbund er representert annethvert år. Lånekassen er sekretariat for klagenemnda. I St.meld. nr. 12 (2003-2004) Om modernisering av Statens lånekasse for utdanning uttaler departementet at ordningen med en egen klagenemnd bør opprettholdes.

Ordningen med egen klagenemnd bør fortsatt framgå av loven.

Gjeldende § 12 bestemmer at klagenemnda skal være klageinstans for enkeltvedtak om utdanningsstøtte. I tillegg behandles klagesaker over vedtak fattet etter forskrift om tilskott til dekning av skolepengar til elevar ved utanlandske eller internasjonale vidaregåande skolar, av Lånekassens klagenemnd. Ved en eventuell overføring av oppgaver i forbindelse med innkrevingen av utdanningslån til Statens innkrevingssentral (SI), skal også vedtak fattet av SI etter lov om utdanningsstøtte med forskrifter kunne påklages til Lånekassens klagenemnd.

Klagenemnda er ikke forutsatt å ha instruksjonsmyndighet over Statens lånekasse for utdanning og vil heller ikke ha myndighet til å omgjøre Lånekassens vedtak av eget tiltak, dvs. uten at det foreligger en klage. Etter de vanlige reglene om instruksjonsmyndighet kan imidlertid departementet ved behov overprøve Lånekassens vedtak der det ikke er noen part med klagerett. I den grad Statens innkrevingssentral fatter enkeltvedtak etter samme regelverk som Lånekassen, gjelder de samme prinsipper i forholdet mellom Utdannings- og forskningsdepartementet, klagenemnda og førsteinstansen.

I tillegg til at tjenestemannssaker skal behandles av departementet er det hensiktsmessig at departementet er klageinstans for klager etter lov om offentlighet i forvaltningen.

Lånekassens administrasjon er etter utdanningsstøttelovens § 12 sekretariat for klagenemnda. Statskonsult har i sin rapport 2003:19 Klager over alt, gjort rede for noen problemstillinger knyttet til en slik organisering av sekretariatsfunksjonen, særlig når det gjelder uavhengighet fra det øvrige forvaltningsapparatet. Departementet anser det som nødvendig å sikre uavhengig saksbehandling og legitimitet for klagenemnda og sekretariatsfunksjonen. Organiseringen må også vurderes i lys av at klagenemnda eventuelt skal behandle klager over enkeltvedtak fattet både av Lånekassen og av Statens innkrevingssentral.

Tap av rettigheter

Departementet foreslår å presisere lovbestemmelsen om følgene av støttesøkers og låntakers mislighold av opplysningsplikten og betalingsplikten.

Etter lov om utdanningsstøtte § 9 kan departementet fastsette at søkere helt eller delvis kan nektes ytterligere utdanningsstøtte dersom de har avgitt uriktige opplysninger, og av den grunn har mottatt støtte de ikke har rett til. Begrepet ”utdanningsstøtte” brukes til vanlig om lån og stipend til utdanning, men i enkelte sammenhenger brukes det også om andre former for subsidier fra staten, for eksempel fritak for renter, ettergivelser og lignende.

I forskrift til utdanningsstøtteloven har departementet gitt utfyllende bestemmelser om dette. Kapittel I punkt 14.1 slår fast at søkeren plikter å gi riktige og fullstendige opplysninger til Lånekassen. En låntaker som misligholder denne plikten, kan bli nektet mer utdanningsstøtte, betalingslettelser og ettergivelse, og hele gjelden kan bli sagt opp, se blant annet kapittel I punktene 15.1 og 15.2.

Disse reglene om tap av rettigheter og oppsigelse av hele gjelden er administrative sanksjoner med straffepreg. I tilsvarende situasjoner vil Lånekassen også gjennomføre reaksjoner for å gjenopprette situasjonen, for eksempel ved å gjøre uberettiget stipend om til lån, kreve den uberettigede støtte tilbakebetalt, og belaste renter i utdanningstiden. Disse reaksjonene framgår også av forskriften, men det anses ikke nødvendig at de framgår av loven.

Handlingen som er årsaken til at støtte er tildelt uten grunnlag i regelverket, er ofte straffbar etter straffeloven. Særlig er bestemmelsen i straffelovens § 270 om bedrageri aktuell. En del av sakene blir anmeldt til politiet på dette grunnlaget. Det er imidlertid gode grunner som taler for å benytte administrative sanksjoner i flertallet av sakene. Alternative sanksjoner til straff kan være mer fleksible, ileggelsen kan være mer effektiv slik at prevensjonsvirkningen blir bedret, og omkostningene ved ileggelsen kan være lavere (NOU 2003:15 Fra bot til bedring).

Etter legalitetsprinsippet må slike reaksjoner ha hjemmel i lov. Skyldkravet bør etter loven være forsett eller uaktsomhet. Selv om det er konstatert at vilkårene er oppfylt, kan Lånekassen foreta et valg i spørsmålet om en administrativ sanksjon skal ilegges. De alminnelige saksbehandlingsreglene for enkeltvedtak etter forvaltningsloven gjelder for slike saker, herunder klageadgang etter kapittel VI i forvaltningsloven.

Lånekassen har klare og detaljerte retningslinjer for behandlingen av slike saker, der det blant annet framgår hvem i Lånekassen som skal ta den endelige vurderingen i den enkelte sak, avhengig av hvor alvorlig saken er. Departementet anser behandlingen av disse sakene som ryddig, men vil vurdere endringer i forskriftene om utdanningsstøtte for å synliggjøre visse prinsipper om saksbehandlingen.

Låntakere som misligholder sine betalingsforpliktelser overfor Lånekassen vil også kunne miste sine rettigheter etter regelverket om utdanningsstøtte.

Spørsmålet om å ta inn en bestemmelse om at departementet kan fastsette at låntakere som har misligholdt sine låneforpliktelser, kan tape retten til betalingslettelse og ettergivelse, ble tatt opp i Ot.prp. nr. 38 (1994-95) Om lov om endringer i lov 26. april 1985 nr. 21 om utdanningsstøtte til elever og studenter. Man fant det unødvendig å fremme forslag om en uttrykkelig hjemmel for fastsettelse av regler om at vedvarende mislighold kan føre til bortfall av den retten til betalingslettelser som i dag er gitt i tilbakebetalingsreglene. Dette ble besluttet på bakgrunn av følgende uttalelse fra Justisdepartementets Lovavdeling:

”Både tredje og fjerde ledd i utdanningsstøtteloven § 8 gir Lånekassen hjemmel til å utsette og nedsette betalingsforpliktelsene. Det er hele tiden snakk om ”kan”-regler som etter alminnelig forvaltningsrettslige prinsipper skulle gi rom for en vurdering. Det kan da i utgangspunktet tillegges betydning i denne vurderingen at en låntaker tidligere har misligholdt sine betalingsforpliktelser.”

Uttalelsen fra Lovavdelingen gir uttrykk for at Lånekassen kan bestemme tap av rettigheter uten at det kreves en eksplisitt hjemmel i loven for å ta et slikt skritt, men tar ikke stilling til om det likevel kunne være hensiktsmessig å innta en slik hjemmel i loven. Ved å ta inn en bestemmelse i loven som hjemler adgangen til å fastsette tap av rettigheter vil eventuelle tvil om hjemmelsgrunnlaget fjernes. Videre taler også informasjonshensyn for en slik løsning. Å ta inn en mer generell bestemmelse som viser alle tilfelle som gir grunnlag for rettighetstap gir også en mer helhetlig lov.

Mislighold av betalingsplikten er ikke helt parallelt med mislighold av opplysningsplikten, blant annet fordi betalingsmislighold ikke i noe tilfelle vil være straffbart, og fordi det ikke kan stilles samme skyldkrav i de to tilfellene. Fordi sanksjonene vil være delvis sammenfallende som følge av mislighold av opplysningsplikten og mislighold av betalingsplikten, foreslås det likevel at forholdene reguleres i samme bestemmelse.

Forholdet til Statens innkrevingssentral

Lånekassen har det forvaltningsmessige ansvaret knyttet til utbetaling av støtte og tilbakebetaling av studielån. For innkreving av misligholdte studielån har Statens innkrevingssentral (SI) et ansvar. I Stortingsmelding nr. 12 Om modernisering av Statens lånekasse for utdanning sies det at Lånekassen og Statens innkrevingssentral i dag har et samarbeid knyttet til innkreving av grovt misligholdte studielån og at Regjeringen vil utvide dette samarbeidet slik at flere oppgaver overføres fra Lånekassen til Statens innkrevingssentral innen utgangen av 2005. Kirke, utdannings- og forskningskomiteen gav i Innst. S. nr. 152 (2003-2004) sin tilslutning til et utvidet samarbeid mellom Lånekassen og Statens innkrevingssentral.

Det foreslås at arbeidsdelingen mellom Lånekassen og Statens innkrevingssentral ikke reguleres nærmere i loven, og at det gis fullmakter til begge institusjonene for en del av de samme arbeidsoppgavene. Den nærmere arbeidsdelingen vil deretter angis i forskrift, eller annet styringsdokument utformet av departementet. For en nærmere omtale av dette spørsmålet vises det til revidert nasjonalbudsjett, St.prp. nr. 63 (2003-2004) og Innst. S. nr. 250 (2003-2004).

Administrative bestemmelser

Lov om utdanningsstøtte § 10 har regler om Lånekassens geografiske lokalisering. Lånekassen har hovedkontor i Oslo. Det kan opprettes kontor på steder hvor det anses formålstjenlig. Det er opprettet fem distriktskontorer utenfor Oslo. Som påpekt i St. meld. nr. 12 ønsker ikke Regjeringen å endre Lånekassens lokaliseringsløsning. Verken hensynet til forutberegnelighet eller informasjon tilsier imidlertid at lokaliseringen bør reguleres av loven. Lokaliseringen av Lånekassen kan bestemmes med hjemmel i Regjeringens alminnelige instruksjonsmyndighet, jf Grl § 3. Dersom det skulle bli aktuelt å endre lokaliseringsløsningen, vil dette være en sak som vil bli behandlet i Stortinget i sammenheng med de budsjettmessige konsekvenser.

Departementet tilrår således at reglene om Lånekassens geografiske lokalisering i § 10 ikke videreføres i ny lov.

Styre

Utdanningsstøtteloven § 11 gir regler om oppnevning og sammensetning av styre og regler om tilsetting av direktør.

Etter departementets oppfatning er det ikke nødvendig eller hensiktsmessig at oppnevning av styre reguleres i loven. Også dette spørsmålet er dekket av Regjeringens alminnelige utøvende kompetanse. Spørsmålet om styre for Lånekassen må sees i et tidsperspektiv.

I rapporten Styring med styrer (Rapport 2003:18) tilrår Statskonsult at Lånekassen ikke bør ha et styre. Departementet konkluderte imidlertid i St. meld. nr. 12 med at styret skal beholdes, i det minste i en overgangsperiode. Begrunnelsen er særlig at styret skal sikre en god dialog i den omstillingsprosessen Lånekassen står overfor. Når omstillingsprosessen er ferdig, kan vurderingen stille seg annerledes. Regjeringen bør da stå fritt til å fatte det vedtak som den nye organiseringen av Lånekassen tilsier. Departementet vil, selv om bestemmelser om styre ikke lovreguleres, vektlegge at studentenes behov for informasjon og dialog med Lånekassens ledelse fortsatt skal ivaretas, uavhengig av hvordan en eventuell ny organisering vil se ut.

Administrerende direktør

Etter utdanningsstøtteloven § 11 andre ledd skal Lånekassen ha en direktør som tilsettes av Kongen. Direktøren leder Lånekassens daglige drift og deltar i styrets møter, men uten stemmerett.

Etter gjeldende ordning for Lånekassen er det styret som er det øverste organet for institusjonen. En av styrets viktigste oppgaver er å sørge for at institusjonen blir ledet og administrert på en så optimal måte som mulig. Det er derfor etter AADs retningslinjer normalordningen at styret skal ha kompetanse til å ansette og avskjedige daglig leder. Dersom dette i fremtiden skulle vurderes ønskelig i fht. Lånekassen, kan dette innarbeides i den instruks som departementet utarbeider for styret. Det er således ikke nødvendig å regulere dette i loven. Hvis institusjonen ikke har styre må departementet sørge for at daglig leder blir tilsatt.

Departementet tilrår at regler om tilsetting av direktør utgår i ny lov.

Grunnfond

Dagens lov om utdanningsstøtte § 13 gir bestemmelser om Lånekassens grunnfond. Ved etableringen av en utlånsordning for studier i 1947 var intensjonen at departement og Storting, via bevilgninger til et grunnfond, skulle fastsette rammer for de samlede utbetalinger og få en viss styring og kontroll med utlånsvirksomheten. Grunnfondet ble opprettet som en form for egenkapital.

I dag skjer styringen av utdanningsstøtten ved at Regjeringen og Stortinget henholdsvis foreslår og bevilger budsjettmidler og fastsetter regler for det enkelte undervisningsår.

Etter departementets oppfatning har grunnfondet ikke lenger noen reell funksjon og bør avvikles.

Grunnfondet ble beholdt ved lovrevisjonen i 1985 med følgende merknad: ”Etter departementets mening er det ikke naturlig å tilbakeføre grunnfondet til statskassen. Det bør i stedet fortsatt bestå som et eget kapitalfundament i Statens lånekasse for utdanning.”, jf. St. meld. nr. 12 s. 85 Hvorfor dette er naturlig, og hvorfor det bør bestå, er ikke nærmere begrunnet. Støtteordningene finansieres av midler bevilget over det årlige statsbudsjett og gjennom innlån fra staten. Forpliktelsene er gjennom den regelstyrte ordningen statsgaranterte. Finanslovgivningen stiller ikke krav til slik egenkapital som grunnfondet representerer.

Departementet tilrår at omtalen av grunnfondet sløyfes i loven, og at konsekvensene av å tilbakeføre midlene til staten utredes nærmere.

Administrative og økonomiske konsekvenser

Rammer og vilkår for utdanningsstøtten vedtas av Stortinget i de årlige budsjettbehandlinger. Lovforslaget legger ikke opp til materielle endringer i støtteordningene.

Det er tatt inn hjemmel for en endring i grensesnittet mellom Statens Innkrevingssentral og Statens lånekasse for utdanning når det gjelder oppfølging av låntakere som misligholder sine lån i Lånekassen. Dette er gjort som en følge av arbeidet med oppfølging av St. meld. nr. 12 (2003-2004) Om modernisering av Statens lånekasse for utdanning som har gått parallelt med arbeidet med høringsutkastet til loven. Kostnader ved overføringen av oppgaver mellom institusjonene er knyttet til nevnte organisatoriske endring. Lovforslaget vil derfor ikke i seg selv ha økonomiske eller administrative konsekvenser som gir grunnlag for endrede budsjettrammer.

Forslag til ny lovtekst med merknader

LOV OM UTDANNINGSSTØTTE

Kapittel I Formål og virkeområde

§ 1 Formål

Utdanningsstøtteordningens formål er å bidra til

- like muligheter til utdanning

- å sikre samfunnet og arbeidslivet tilgang på kompetanse

- at utdanningen gjennomføres på en effektiv og forsvarlig måte.

Til§ 1 Formål

Bestemmelsen viderefører i hovedsak dagens formålsparagraf. Forslaget til ny formålsparagraf inneholder ikke eksempler på mulige grunner til ulik behandling av søkere. I tillegg til geografiske forhold, alder, kjønn og økonomiske eller sosiale forhold som dagens lov inneholder er det også andre forhold som heller ikke skal være til hinder for at søkere skal gis like muligheter til å studere.

§ 2 Rettigheter

Utdanningssøkende som fyller vilkårene i denne loven med forskrift, har rett til utdanningsstøtte.

Til § 2 Rettigheter

§ 2 fastslår at utgangspunktet om at utdanningsstøtteloven er en rettighetslov, slik at alle som fyller vilkårene i loven og forskriften, vil ha rett til utdanningsstøtte. Bestemmelsen gir ikke rett til stipend og lån i seg selv, da dette vil måtte vurderes ut fra de nærmere vilkårene i lov og forskrift. Se for øvrig kommentarer under punkt 4.

§ 3 Virkeområde

Loven gjelder for utdanning i Norge. Utdanningsstøtte kan også gis til utdanning på Svalbard og i utlandet.

Loven gjelder for norske statsborgere, EØS-borgere som har arbeidstilknytning til Norge og utenlandske statsborgere med særlig tilknytning til Norge.

Departementet kan gi forskrifter med nærmere regler om støtte til utdanning gitt andre steder enn i Norge, og om at også særskilte grupper omfattes av loven.

Til § 3 Virkeområde

Utdanning på Svalbard betraktes som likeverdig med utdanning i Norge med hensyn til tildeling av utdanningsstøtte. Utdanningsstøtte kan også gis til personer ved norske institusjoner godkjent for høyere utdanning som er etablert i utlandet.

Norges forpliktelser etter rådsforordning (EØF) 1612/68 om fri bevegelighet for arbeidstakere innen Fellesskapet (jf. EØS-arbeidstakerloven av 27. november 1992 nr. 112) regulerer rettighetene til EØS-borgere og deres barn på dette området. Studenter fra EØS-land som studerer i Norge uten å ha arbeidstilknytning til landet, faller utenfor lovens virkeområde. Se for øvrig omtale under punkt 3.1.

Forskriftshjemmelen i tredje ledd er ment å utdype reglene i første og annet ledd og er også ment å brukes til særskilte grupper, som for eksempel studenter som blir tatt opp i særskilt utdanningsprogram med kvotetildeling ved visse universiteter og høyskoler i Norge.

Se også kommentarer under punkt 6.

Kapittel II Tildeling av utdanningsstøtte

§ 4 Utdanning det gis støtte til

Utdanningen må være godkjent for utdanningsstøtte . Vedtak om godkjenning fattes av departementet eller den departementet bestemmer.

Departementet gir forskrift om vilkår for utdanningsstøtte.

Til § 4 Utdanning det kan gis støtte til

Studenter som tar godkjent høyere utdanning ved norsk lærested i utlandet, får støtten beregnet etter reglene som gjelder for støtte til utdanning i Norge. Dvs. at de for eksempel ikke får støtte til skolepenger etter reglene som gjelder for studenter som tar utdanning ved utenlandsk lærested i utlandet. Tilsvarende gjelder for enkelte andre utdanninger eller studieopphold i utlandet, på nivået under høyere utdanning.

Når det gjelder godkjenningsordninger vises det til punkt 7 foran.

§ 5 Støtteformer

Utdanningsstøtte kan gis som stipend og lån. Rentefritak under utdanning og ettergivelse av utdanningslån regnes også som utdanningsstøtte.

Stortinget fastsetter utdanningsstøtten og hvor stor del som skal gis som stipend.

Stortinget fastsetter kostnadsnormen for støtte til livsopphold. For elever i ordinær videregående opplæring med rett etter opplæringsloven § 3-1 gis støtte etter egne satser.

Departementet gir forskrifter om tildeling av utdanningsstøtte, blant annet om krav om opptak og rett til å gå opp til eksamen, faglige krav, grenser for hvor mange år støtte kan tildeles, søknadsfrister og aldersgrenser.

Til § 5 Støtteformer

Stortinget fastsetter hvert år rammen for støtte til livsopphold (kostnadsnormen). Stortinget tar samtidig standpunkt til fordelingen mellom lån og stipendandel i kostnadsnormen. Tredje ledd, siste punkt gjelder dem som ikke får støtte beregnet ut fra kostnadsnormen.

Forskriftshjemmelen i fjerde ledd er ikke uttømmende, men departementet foreslår at sentrale vilkår for utdanningsstøtte nevnes i bestemmelsen. Krav om opptak til utdanningen og rett til å gå opp til eksamen er grunnleggende for å ha rett til støtte. Krav til faglig progresjon, grenser for hvor lenge støtte kan tildeles, aldersgrense og frister for å søke er viktige begrensninger i støtteretten.

§ 6 Andre ytelser

I tillegg til støtte til livsopphold kan det gis stipend og/eller lån til andre utgifter i forbindelse med utdanningen. Det kan også gis støtte til særskilte grupper.

Departementet gir forskrifter om hvilke forutsetninger som skal gjelde, og om hvilke grupper som skal omfattes.

Til § 6 Andre ytelser

Dagens lov inneholder til dels detaljerte bestemmelser om hvilke typer støtte som kan gis som stipend og hva som gis som lån i §§ 3, 4, 5 og 6.

Departementets forslag søker å gi en bestemmelse som vil være robust i forhold til endringer i utdanningsstøtteordningene.

Stipend og/eller lån til andre utgifter i forbindelse med utdanningen kan være reisestipend og stipend eller lån til dekning av skolepenger. Stipend til skolepenger blir gitt bare ved utdanning i land utenfor Norden.

Stipend til særlige grupper kan være forsørgerstipend, flyktningestipend, stipend ved fødsel, omgjøring av lån til stipend ved sykdom.

§ 7 Behovsprøving

Utdanningsstøtten kan behovsprøves mot økonomien til søkeren, søkerens ektefelle/samboer/registrert partner og søkerens forsørgere. Søkerens steforeldre regnes som forsørgere etter denne loven.

Utdanningsstøtten kan falle bort eller reduseres dersom søker får støtte gjennom andre offentlige støtteordninger.

Departementet gir forskrifter om beløpsgrenser, hvilke grupper behovsprøvingen skal gjelde for og andre økonomiske forhold.

Til § 7 Behovsprøving

Bestemmelsen fastlegger prinsippet om at utdanningsstøtten kan behovsprøves. Det er uttømmende regulert mot hvem sin økonomi støtten kan behovsprøves. I forhold til gjeldende bestemmelse er registrert partner tatt inn i bestemmelsen. I gjeldende § 3 framgår det forutsetningsvis at støtten kan behovsprøves mot forsørgernes økonomi, ved at det er bestemt at Kongen kan sette en øvre aldersgrense for slik behovsprøving. Behovsprøving mot forsørgernes økonomi er i dag knyttet til om søkeren er i vanlig videregående opplæring som han/hun har rett til etter opplæringslova § 3-1 (med enkelte særregler). Ifølge barnelova § 53 skal foreldrene etter evne bære utgiftene til forsørgelse og utdanning fram til barnet er 18 år. Barn har også krav på pengetilskudd til vanlig skolegang etter fylte 18 år dersom foreldrenes økonomiske evne tilsier det.

Om behovsprøving mot steforeldre, se kommentarer under punkt 8.

Annet ledd i forslaget er nytt i forhold til dagens lovtekst. I dagens støtteordninger blir utdanningsstøtten i noen tilfeller redusert på grunn av ytelser fra andre offentlige støtteordninger, i andre tilfeller faller elementer i støtteordningene bort som følge av slike andre ytelser. Dette er et grunnleggende prinsipp som skal medvirke til å unngå økonomisk dobbeltdekning fra det offentlige. Det foreslås å uttrykke dette i loven.

Det er nødvendig med en forskriftshjemmel, da det må foretas en omfattende regulering av økonomiske premisser og grenser for behovsprøvingen.

Kapittel III Tilbakebetaling

§ 8 Tilbakebetaling

Det skal fastsettes en tilbakebetalingsplan for den enkelte låntaker.

Samlet tilbakebetalingstid regnet fra avsluttet utdanning skal som regel ikke være lengre enn 20 år.

Låntaker kan belastes gebyrer og kostnader i forbindelse med tilbakebetaling og innkreving av utdanningslån.

Det kan gis utsettelse med betaling av avdrag. Det kan gis rentefritak hvor videre utdanning, militærtjeneste, sykdom eller omsorgsforpliktelser har ført til vesentlig svikt i inntekt, eller hvor andre forhold har ført til at det vil virke urimelig å kreve betaling av renter.

Departementet gir forskrifter om tilbakebetaling av lån, blant annet satser og regler for gebyrer, nærmere regler om rentefritak og utsettelse av betaling av avdrag.

Til § 8 Tilbakebetaling

Regelen om at det skal fastsettes tilbakebetalingsplan og at tilbakebetalingstiden normalt ikke skal være lengre enn 20 år, er hentet fra gjeldende § 8. Det er ikke nødvendig å spesifisere at det er Lånekassen som fastsetter tilbakebetalingsplanen, jf. forslagets § 14.

At utdanningslånet skal tilbakebetales etter annuitetsprinsippet anses som et rent forretningsmessig forhold som det ikke er nødvendig å regulere i loven.

Se nærmere om gebyrer i kommentarene under punkt 9.

Regelen inneholder en hjemmel for å gi utsettelse med betaling av avdrag. Gjeldende lov § 8 knytter retten til betalingsutsettelse til at det foreligger en konkret situasjon som gjør det urimelig å kreve betaling etter den fastsatte tilbakebetalingsplan. Forskrift om tilbakebetaling av utdanningslån knytter ikke retten til betalingsutsettelse til slike vilkår, og de er derfor tatt ut av lovbestemmelsen.

Det gis også hjemmel til å gi fritak for renter i visse tilfeller. Slikt fritak kan bare gis dersom nærmere angitte vilkår er oppfylt. Slike nærmere vilkår fastsettes etter siste ledd.

§ 9 Renter

Det regnes renter av lånet når utdanningen er avsluttet eller normal utdanningstid er gått. Renter regnes etter regler fastsatt av Stortinget. Departementet gir forskrifter om fastsettelse av rentesatser.

Til § 9 Renter

Stortinget har gitt regler om rentejusteringer. Justeringene skjer etter objektive kriterier som er fastsatt i forskriftene. Rentene fastsettes fortløpende av Lånekassen.

§ 10 Ettergivelse

Gjelden ettergis ved låntakers død.

Gjelden ettergis, helt eller delvis, når det finnes rimelig på grunn av uførhet eller langvarig sykdom.

Gjelden kan ettergis, helt eller delvis, etter rammer fastsatt av Stortinget.

Dersom grunnlaget for ettergivelse er falt bort og det ikke er gått mer enn ti år siden vedtaket ble fattet, kan gjelden reaktiveres.

Departementet gir forskrifter med nærmere vilkår for ettergivelse av gjeld og reaktivering av gjeld.

Til § 10 Ettergivelse

Ordninger med ettergivelse av utdanningslån har ikke bare vært benyttet som et utdanningspolitisk virkemiddel. Ettergivelsesordningene endres relativt ofte, og det gjennomføres også prøveordninger. For å oppnå en mer oversiktlig lov, er bestemmelsene om ettergivelse skilt ut i en egen paragraf (med unntak av ettergivelser som gis når en fordring anses som ikke mulig å inndrive). Den nye bestemmelsen tilsvarer hovedsakelig dagens lov § 8 tredje ledd, og innebærer således ingen vesentlige realitetsendringer. Deler av dagens bestemmelse tas ut fordi noen av ettergivelsesordningene nå er opphevet (for eksempel reglene om ettergivelse for låntakere som er bosatt og utøver et yrke i en av seks kommuner i Indre Namdal).

§ 11 Tvangsgrunnlag for utlegg og Statens innkrevingssentral

Krav på tilbakebetaling av utdanningsstøtte er tvangsgrunnlag for utlegg.

Når Statens innkrevingssentral er pålagt å inndrive krav som nevnt i første ledd, kan den inndrive kravet ved trekk i lønn og andre lignende ytelser etter reglene i dekningsloven § 2-7. Innkrevingssentralen kan også inndrive kravene ved å stifte utleggspant for kravet dersom panteretten kan gis rettsvern ved registrering i et register eller ved underretning til en tredjeperson, jf. panteloven kapittel 5, og utleggsforretningen kan holdes på Innkrevingssentralens kontor etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9 første ledd.

Ved vedvarende og omfattende mislighold kan låntakers gjeld bli permanent overført til Statens innkrevingssentral. En permanent overføring til Statens innkrevingssentral medfører tap av rettigheter etter denne lov med forskrifter.

Til § 11 Tvangsgrunnlag for utlegg og Statens innkrevingssentral

Gjeldende paragraf 9a foreslås videreført i sin helhet. For å kunne gå til tvangsfullbyrdelse behøves det et tvangsgrunnlag. Alminnelige tvangsgrunnlag er i første rekke dommer og kjennelser avsagt av norsk domstol, jf. tvangsfullbyrdelsesloven (tvfbl.) § 4-1. Lånekassen har her et unntak fra dette. Det kan derfor begjæres utlegg gjennom namsmyndighetene uten at det foreligger alminnelig tvangsgrunnlag. En slik bestemmelse gir også tvangsgrunnlag for uberettiget stipend som er omgjort til lån, renter og utenrettslige inndrivelseskostnader, jf. tvfbl. § 7-2 bokstav e.

Gjeldsbrevet benyttes i dag som tvangsgrunnlag for utlegg, selv om man har tvangsgrunnlag direkte i loven. Dette kan forandre seg i framtiden med nye utbetalingsrutiner. Departementet mener derfor at det er viktig å beholde bestemmelsen om tvangsgrunnlag i loven.

Annet ledd gir Statens innkrevingssentral (SI) anledning til å opptre som namsmann. Lånekassen bruker SI som namsmann også i tilfeller hvor innkrevingen ikke er overlatt til SI.

I tredje ledd foreslår departementet å ta inn en ny bestemmelse som gir hjemmel for at krav ved vedvarende og omfattende mislighold kan overføres permanent til Statens innkrevingssentral. Ved en slik overførsel mister låntakeren de rettigheter til betalingslettelser og ettergivelse som følger av forskriftene om forrenting og tilbakebetaling av lån. Dette er ordningen også i dag, men det finnes ingen bestemmelse hvor det uttrykkelig fremgår at Lånekassen kan overføre/transportere fordringer til Statens innkrevingssentral.

Hjemmel for tap av rettigheter etter utdanningsstøtteloven og dens forskrifter behandles i ny lov § 13.

§ 12 Gjeldsordninger og ettergivelse av fordringer

Statens lånekasse for utdanning (Lånekassen) og Statens innkrevingssentral kan delta i forhandlinger om gjeldsordninger etter gjeldsordningsloven.

Statens innkrevingssentral kan delta i utenrettslige gjeldsforhandlinger når innkrevingen er overført til Statens innkrevingssentral.

Lån, renter og omkostninger kan ettergis i den utstrekning fordringen anses som ikke mulig å inndrive. Departementet gir forskrifter om utøvelse av skjønn ved ettergivelse av lån, renter og omkostninger og om vilkår for gjeldsforhandlinger.

Vedtak etter annet og tredje ledd kan ikke påklages i henhold til forvaltningslovens regler.

Til § 12 Gjeldsordninger

Dagens bestemmelse ble endret senest ved lov av 15. juni 2001 nr. 67 (jf. Ot. prp. nr. 23 (2000-2001)). Gjennom denne lovendringen fikk Lånekassen hjemmel til å delta i gjeldsordninger utenfor gjeldsordningsloven og til å ettergi uerholdelige fordringer. I tillegg fikk Statens innkrevingssentral hjemmel direkte i utdanningsstøtteloven til å delta i utenrettslige gjeldsordninger. Dagens bestemmelse foreslås opprettholdt som den er hva angår Statens innkrevingssentral. Når det gjelder Lånekassen har departementet på bakgrunn av arbeidet med en ny arbeidsdelingen mellom Lånekassen og Statens innkrevingssentral, foreslått at Lånekassens hjemmel til i særlige tilfeller å delta i utenrettslige gjeldsforhandlinger tas ut av loven. Dette for å gjøre ansvarsforholdene for utenrettslige gjeldsforhandlinger tydelig. Se også omtale under punkt 14.

§ 13 Tap av rettigheter

Søker/låntaker som forsettlig eller uaktsomt har avgitt uriktige opplysninger, og av den grunn har mottatt eller forsøkt å motta støtte vedkommende ikke hadde rett til, kan miste sine rettigheter, helt eller delvis, etter denne lov med forskrifter. Låntaker som misligholder sin betalingsplikt, kan helt eller delvis miste sine rettigheter etter denne lov med forskrifter.

Departementet gir forskrift med nærmere regler om grunnlaget for tap av rettigheter og saksbehandlingsregler.

Til § 13 Tap av rettigheter

Se kommentarer under punkt 13.

Andre reaksjoner som har til formål å gjenopprette situasjonen slik at søkeren/låntakeren ikke får bedre rettigheter enn det han/hun skulle hatt dersom misligholdet av opplysningsplikten ikke hadde funnet sted, kan også ilegges. Dette regnes ikke som reaksjoner med straffepreg.

Kapittel IV Administrasjon

§ 14 Statens lånekasse for utdanning

Statens lånekasse for utdanning forvalter utdanningsstøtten som tildeles i henhold til denne lov med forskrifter. Lånekassen er underlagt departementet.

Til § 14 Statens lånekasse for utdanning

Statens lånekasse for utdanning vil fortsatt være den institusjonen som i hovedsak forvalter utdanningsstøtten, herunder regulær tilbakebetaling. I tråd med moderniseringsarbeidet er det mulig at flere oppgaver enn i dag blir satt ut til eksterne aktører, men disse vil levere sine tjenester til Lånekassen.

Departementet foreslår at dagens bestemmelser knyttet til den videre organiseringen og lokaliseringen av Lånekassens virksomhet ikke tas med i den nye loven. Se for øvrig omtale under punkt 15.

§ 15 Oppgaver til Statens innkrevingssentral

Statens innkrevingssentral kan forvalte deler av regelverket om tilbakebetaling etter denne lov med forskrifter. For saker Statens innkrevingssentral behandler etter denne lov, har departementet instruksjonsmyndighet.

Til § 15 Oppgaver til Statens innkrevingssentral

Statens innkrevingssentral vil først og fremst ha en rolle ved innkreving av misligholdte lån. Personer som er inne i ordinær tilbakebetaling skal fortsatt få sine saker om ettergivelser, betalingslettelser, mv. behandlet av Lånekassen (som i dag), mens personer som har misligholdt sine betalingsforpliktelser vil få sine saker behandlet av Statens innkrevingssentral. I forbindelse med ny arbeidsdeling mellom Lånekassen og Statens innkrevingssentral skal det etableres mekanismer for å sikre likebehandling av enkeltsaker.

§ 16 Klagenemnd

Departementet oppnevner en klagenemnd som er klageinstans etter forvaltningslovens kap. VI for enkeltvedtak om tildeling av utdanningsstøtte og om forrenting og tilbakebetaling av utdanningslån. Klagenemnda skal også behandle klager over vedtak om tilskott til dekning av skolepenger til elever ved utenlandske eller internasjonale videregående skoler.

For tjenestemannssaker og klager etter lov om offentlighet i forvaltningen, er departementet klageinstans.

Klagenemnda har tre medlemmer med personlige varamedlemmer som oppnevnes for inntil tre år. Departementet fastsetter hvem som skal være leder og nestleder i Klagenemnda. Lånekassens administrasjon ivaretar funksjonen som sekretariat for Klagenemnda.

Til § 16 Klagenemnd

Se kommentarer under punkt 12.

Av de tre medlemmene i klagenemnda, er en representant for de utdanningssøkende. I St. meld. nr. 12 Om modernisering av Statens lånekasse for utdanning, foreslo regjeringen at elev- og studentorganisasjonene bør likestilles når det gjelder representasjon i Lånekassens klagenemnd. Komiteen sluttet seg til forslaget. Dette innebærer at også for eksempel ANSA vil kunne være representert i klagenemnda.

§ 17 Regnskap, revisjon og kontroll

Departementet fører tilsyn med Statens lånekasse for utdanning og for Statens innkrevingssentral for de saker som behandles etter denne lov. Lånekassen sender hvert år innen utgangen av mars måned departementet rapport og regnskap for foregående år. Riksrevisjonen reviderer Lånekassens regnskap og forvaltning.

Til § 17 Regnskap, revisjon og kontroll

Fra 1. januar 2005 vil Riksrevisjonen ta over revisjonen av Statens lånekasse for utdanning, jf. Inst. O. nr. 54 (2003-2004) om lov om Riksrevisjonen. Følgende bestemmelse er vedtatt og vil gjelde fra 1. januar 2005:

Departementet fører tilsyn med Lånekassen. Styret sender hvert år innen utgangen av mars måned departementet rapport og regnskap for foregående år. Riksrevisjonen reviderer Lånekassens regnskap og forvaltning.

Departementet foreslår at denne bestemmelsen videreføres i den nye loven med unntak av benevnelsen av styre. Siden det ikke foreslås å ta regler om styre inn i den nye loven foreslår departementet å bytte ut ”styre” med ”Lånekassen” i den ovennevnte bestemmelsen. Dette innebærer ingen reell endringen idet styret fortsatt vil være det øverste organ i Lånekassen og som således sender inn årsrapport. I tillegg foreslår departementet å ta inn en passus om at UFD også fører tilsyn med Statens innkrevingssentral for de sakene som behandles etter denne lov med forskrifter.

Kapittel V Andre bestemmelser

§ 18 Finansiering

Utdanningsstøtteordninger etter denne lov, utgiftene ved ettergivelse av lån, og avskriving for tap på fordringer finansieres ved midler bevilget over det årlige statsbudsjett og innlån fra staten.

Til § 18 Finansiering

Bestemmelsen om finansiering er en videreføring av dagens § 13 andre og tredje ledd, med kun små språklige endringer, bl.a. ved at grunnfondet tas ut av bestemmelsen. Når det gjelder grunnfondet, vises det til omtale av problemstillingen under punkt 15.3.

§ 19 Krav til medvirkning

Norske undervisningsinstitusjoner med personer som er berettiget til utdanningsstøtte, plikter å medvirke til gjennomføringen av ordningene i samsvar med nærmere bestemmelser som blir gitt av departementet og Lånekassen.

Til § 19 Medvirkning

Gjeldende rett er dagens lov § 15 som foreslås videreført uten endringer.

Bakgrunnen for bestemmelsen er at departementet trenger lovhjemmel for å kunne pålegge andre institusjoner en plikt til å medvirke til gjennomføringen av ordningene i Lånekassen. Konverteringsordningen og systemet med den nye eksamensdatabasen forutsetter en annen og mer utvidet medvirkning fra undervisningsinstitusjonene enn det som tidligere var forutsatt dekket av lovhjemmelen.

Bestemmelsens ordlyd åpner for en vid tolkning, da den fordrer en medvirkning til ”gjennomføringen av ordningene i Lånekassen”. Passusen kan ses som en spesifisering av hva utdanningsinstitusjonene plikter å medvirke til, og danner en ramme for den medvirkning som kan kreves. I tillegg vil bestemmelsen suppleres av alminnelig forvaltningsrett og de rammer denne setter i forhold til hvilke plikter som kan pålegges uten at det følger med midler til å utføre påleggene. Departementet finner på denne bakgrunn at bestemmelsen kan videreføres som den står i dag.

§ 20 Minstebeløp

Det kan settes en minstegrense for utbetaling av beløp som søkeren/låntakeren ellers er berettiget til. Ved tildeling av støtte kan grensen være inntil kr 100 per måned i lån, og inntil kr 50 per måned i stipend. For annen utbetaling eller godskriving kan grensen settes inntil kr 100.

Til § 20 Minstebeløp

Den foreslåtte bestemmelsen er ny i forhold til gjeldene lov. Det er redegjort nærmere for problemstillingen under punkt 10.

Grensene er satt ved kr 100 per måned i lån, og kr 50 per måned i stipend. Den mest praktiske situasjonen vil være månedlig utbetaling av lån og/eller stipend. Ved et normalt undervisningsår på ti måneder, vil dette kunne utgjøre opp til kr 1000 i lån per år, og kr 500 i stipend per år. Stipend utbetales uansett størrelse dersom søkeren får utbetalt lån. For andre støttebeløp som ikke utbetales per måned, for eksempel støtte til skolepenger, gjelder de samme grensene omregnet til årsbeløp.

Annen utbetaling eller godskriving kan være for eksempel underkurs ved fastrenteavtale.

Lovbestemmelsen hindrer ikke at lavere beløp likevel kan utbetales/godskrives.

§ 21 Innhenting av opplysninger fra andre

Lånekassen kan innhente opplysninger om søker/låntaker, og søker/låntakers ektefelle, partner, samboer og forsørger. Opplysningene kan innhentes fra offentlig myndighet og offentlige registre. For søker/låntaker kan opplysninger i tillegg hentes inn fra offentlige og private utdanningsinstitusjoner.

Fra utdanningsinstitusjonene kan Lånekassen innhente opplysninger om faglig progresjon. Dette gjelder også for personer som ikke er søkere/låntakere i Lånekassen.

Lånekassen kan innhente opplysninger om kontonummer fra offentlig eller privat register. Dette gjelder også for personer som ikke er søkere/låntakere i Lånekassen. Opplysninger om kontonummer kan bare benyttes i forbindelse med utbetaling av utdanningsstøtte.

Lånekassen kan innhente opplysningene elektronisk.

Departementet gir forskrifter om innhenting, oppbevaring og sletting av opplysninger.

Til § 21 Innhenting av opplysninger fra andre

Første ledd foreslås utvidet slik at det er klar hjemmel for innhenting av opplysninger om de grupper som utdanningsstøtteforskriften gir bestemmelser om. Presiseringen gjelder søkers/låntakers ektefelle, partner, samboer og forsørger. Begrepet forsørger omfatter også steforeldre, slik det framgår av forslaget til § 6.

I annet ledd er det presisert at opplysninger også kan hentes inn fra offentlige utdanningsinstitusjoner. Dette omfattes i og for seg av formuleringen ”offentlig myndighet og offentlige registre” slik det står i dag, men det er likevel grunn til å presisere det.

I tredje ledd er det gitt hjemmel for å innhente visse opplysninger også om personer som ikke er søkere/låntakere i Lånekassen. Det er redegjort nærmere for behovet for dette under punkt 11. Opplysningene kan innhentes fra utdanningsinstitusjonene som er nevnt i annet ledd. Opplysninger om eksamensresultater skal benyttes i forbindelse med omgjøring av lån til utdanningsstipend. Denne beskrivelsen av formålet kunne man tenke seg ble tatt inn i loven. For personer som ikke er søkere/låntakere i Lånekassen, er det imidlertid uaktuelt å gjøre om lån til utdanningsstipend, og en slik begrensning vil derfor ikke gi mening. Innhentingen av opplysningene vil etter forslaget være hjemlet i lov, men bruk av opplysningene vil ikke være saklig begrunnet i virksomhetens uttrykkelige formål, jf. personopplysningslovens § 11. Opplysningene vil derfor ikke kunne brukes av Lånekassen, og vil bli slettet etter reglene i personopplysningsloven.

Fjerde ledd inneholder hjemmelen for å innhente opplysninger om kontonummer for personer som ikke er søkere/låntakere i Lånekassen. Formuleringen innebærer at hele Skattedirektoratets database over kontonummer kan kopieres inn i et eget register i Lånekassen. Den samme begrensningen i bruk av kontonummer gjelder her som for eksamensresultater. I tillegg er det tatt inn en begrensning i lovteksten som betyr at opplysningene kun kan benyttes i forbindelse med utbetaling av utdanningsstøtte. Opplysningene om kontonummer kan for eksempel ikke brukes ved innkreving av utdanningslån. Formuleringen innebærer at Lånekassen kan foreta flere kontroller underveis i prosessen med behandling av søknad for å sikre at utbetalingen foretas til rett person. Det er også åpnet for at opplysningene kan hentes inn fra privat register. Det er en forutsetning at dette gjøres kun i tilfeller der opplysningene ikke finnes eller er oppdaterte i offentlige registre. Det kan være aktuelt å hente inn opplysninger fra for eksempel banker dersom Skattedirektoratets database ikke inneholder tilstrekkelige opplysninger til å identifisere søkeren.

§ 22 Ikrafttredelse

Loven trer i kraft fra den dato Kongen bestemmer.

Til § 22 Ikrafttredelse

Lovens ikrafttredelse må samordnes med fastsettelse av nye forskrifter.

§ 23 Overgangsregler

For låntakere som har lån fra før 1. juli 1985 regnes det ikke renter av rentegjeld som er opparbeidet før 1. januar 1990. Departementet kan for øvrig fastsette nødvendige overgangsbestemmelser.

Til § 23 Overgangsregler

Departementet foreslår å videreføre noe av dagens overgangsregler, da forholdet til lån som er fra før 1985 fortsatt er aktuelt.

Forslag til ny lovtekst

LOV OM UTDANNINGSSTØTTE

Kapittel I Formål og virkeområde

§ 1 Formål

Utdanningsstøtteordningens formål er å bidra til

- like muligheter til utdanning

- å sikre samfunnet og arbeidslivet tilgang på kompetanse

- at utdanningen gjennomføres på en effektiv og forsvarlig måte.

§ 2 Rettigheter

Utdanningssøkende som fyller vilkårene i denne loven med forskrift, har rett til utdanningsstøtte.

§ 3 Virkeområde

Loven gjelder for utdanning i Norge. Utdanningsstøtte kan også gis til utdanning på Svalbard og i utlandet.

Loven gjelder for norske statsborgere, EØS-borgere som har arbeidstilknytning til Norge og utenlandske statsborgere med særlig tilknytning til Norge.

Departementet kan gi forskrifter med nærmere regler om støtte til utdanning gitt andre steder enn i Norge, og om at også særskilte grupper omfattes av loven.

Kapittel II Tildeling av utdanningsstøtte

§ 4 Utdanning det gis støtte til

Utdanningen må være godkjent for utdanningsstøtte . Vedtak om godkjenning fattes av departementet eller den departementet bestemmer.

Departementet gir forskrift om vilkår for utdanningsstøtte.

§ 5 Støtteformer

Utdanningsstøtte kan gis som stipend og lån. Rentefritak under utdanning og ettergivelse av utdanningslån regnes også som utdanningsstøtte.

Stortinget fastsetter utdanningsstøtten og hvor stor del som skal gis som stipend.

Stortinget fastsetter kostnadsnormen for støtte til livsopphold. For elever i ordinær videregående opplæring med rett etter opplæringsloven § 3-1 gis støtte etter egne satser.

Departementet gir forskrifter om tildeling av utdanningsstøtte, blant annet om krav om opptak og rett til å gå opp til eksamen, faglige krav, grenser for hvor mange år støtte kan tildeles, søknadsfrister og aldersgrenser.

§ 6 Andre ytelser

I tillegg til støtte til livsopphold kan det gis stipend og/eller lån til andre utgifter i forbindelse med utdanningen. Det kan også gis støtte til særskilte grupper.

Departementet gir forskrifter om hvilke forutsetninger som skal gjelde, og om hvilke grupper som skal omfattes.

§ 7 Behovsprøving

Utdanningsstøtten kan behovsprøves mot økonomien til søkeren, søkerens ektefelle/samboer/registrert partner og søkerens forsørgere. Søkerens steforeldre regnes som forsørgere etter denne loven.

Utdanningsstøtten kan falle bort eller reduseres dersom søker får støtte gjennom andre offentlige støtteordninger.

Departementet gir forskrifter om beløpsgrenser, hvilke grupper behovsprøvingen skal gjelde for og andre økonomiske forhold.

Kapittel III Tilbakebetaling

§ 8 Tilbakebetaling

Det skal fastsettes en tilbakebetalingsplan for den enkelte låntaker.

Samlet tilbakebetalingstid regnet fra avsluttet utdanning skal som regel ikke være lengre enn 20 år.

Låntaker kan belastes gebyrer og kostnader i forbindelse med tilbakebetaling og innkreving av utdanningslån.

Det kan gis utsettelse med betaling av avdrag. Det kan gis rentefritak hvor videre utdanning, militærtjeneste, sykdom eller omsorgsforpliktelser har ført til vesentlig svikt i inntekt, eller hvor andre forhold har ført til at det vil virke urimelig å kreve betaling av renter.

Departementet gir forskrifter om tilbakebetaling av lån, blant annet satser og regler for gebyrer, nærmere regler om rentefritak og utsettelse av betaling av avdrag.

§ 9 Renter

Det regnes renter av lånet når utdanningen er avsluttet eller normal utdanningstid er gått. Renter regnes etter regler fastsatt av Stortinget. Departementet gir forskrifter om fastsettelse av rentesatser.

§ 10 Ettergivelse

Gjelden ettergis ved låntakers død.

Gjelden ettergis, helt eller delvis, når det finnes rimelig på grunn av uførhet eller langvarig sykdom.

Gjelden kan ettergis, helt eller delvis, etter rammer fastsatt av Stortinget.

Dersom grunnlaget for ettergivelse er falt bort og det ikke er gått mer enn ti år siden vedtaket ble fattet, kan gjelden reaktiveres.

Departementet gir forskrifter med nærmere vilkår for ettergivelse av gjeld og reaktivering av gjeld.

§ 11 Tvangsgrunnlag for utlegg og Statens innkrevingssentral

Krav på tilbakebetaling av utdanningsstøtte er tvangsgrunnlag for utlegg.

Når Statens innkrevingssentral er pålagt å inndrive krav som nevnt i første ledd, kan den inndrive kravet ved trekk i lønn og andre lignende ytelser etter reglene i dekningsloven § 2-7. Innkrevingssentralen kan også inndrive kravene ved å stifte utleggspant for kravet dersom panteretten kan gis rettsvern ved registrering i et register eller ved underretning til en tredjeperson, jf. panteloven kapittel 5, og utleggsforretningen kan holdes på Innkrevingssentralens kontor etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9 første ledd.

Ved vedvarende og omfattende mislighold kan låntakers gjeld bli permanent overført til Statens innkrevingssentral. En permanent overføring til Statens innkrevingssentral medfører tap av rettigheter etter denne lov med forskrifter.

§ 12 Gjeldsordninger og ettergivelse av fordringer

Statens lånekasse for utdanning (Lånekassen) og Statens innkrevingssentral kan delta i forhandlinger om gjeldsordninger etter gjeldsordningsloven.

Statens innkrevingssentral kan delta i utenrettslige gjeldsforhandlinger når innkrevingen er overført til Statens innkrevingssentral.

Lån, renter og omkostninger kan ettergis i den utstrekning fordringen anses som ikke mulig å inndrive. Departementet gir forskrifter om utøvelse av skjønn ved ettergivelse av lån, renter og omkostninger og om vilkår for gjeldsforhandlinger.

Vedtak etter annet og tredje ledd kan ikke påklages i henhold til forvaltningslovens regler.

§ 13 Tap av rettigheter

Søker/låntaker som forsettlig eller uaktsomt har avgitt uriktige opplysninger, og av den grunn har mottatt eller forsøkt å motta støtte vedkommende ikke hadde rett til, kan miste sine rettigheter, helt eller delvis, etter denne lov med forskrifter. Låntaker som misligholder sin betalingsplikt, kan helt eller delvis miste sine rettigheter etter denne lov med forskrifter.

Departementet gir forskrift med nærmere regler om grunnlaget for tap av rettigheter og saksbehandlingsregler.

Kapittel IV Administrasjon

§ 14 Statens lånekasse for utdanning

Statens lånekasse for utdanning forvalter utdanningsstøtten som tildeles i henhold til denne lov med forskrifter. Lånekassen er underlagt departementet.

§ 15 Oppgaver til Statens innkrevingssentral

Statens innkrevingssentral kan forvalte deler av regelverket om tilbakebetaling etter denne lov med forskrifter. For saker Statens innkrevingssentral behandler etter denne lov, har departementet instruksjonsmyndighet.

§ 16 Klagenemnd

Departementet oppnevner en klagenemnd som er klageinstans etter forvaltningslovens kap. VI for enkeltvedtak om tildeling av utdanningsstøtte og om forrenting og tilbakebetaling av utdanningslån. Klagenemnda skal også behandle klager over vedtak om tilskott til dekning av skolepenger til elever ved utenlandske eller internasjonale videregående skoler.

For tjenestemannssaker og klager etter lov om offentlighet i forvaltningen, er departementet klageinstans.

Klagenemnda har tre medlemmer med personlige varamedlemmer som oppnevnes for inntil tre år. Departementet fastsetter hvem som skal være leder og nestleder i Klagenemnda. Lånekassens administrasjon ivaretar funksjonen som sekretariat for Klagenemnda.

§ 17 Regnskap, revisjon og kontroll

Departementet fører tilsyn med Statens lånekasse for utdanning og for Statens innkrevingssentral for de saker som behandles etter denne lov. Lånekassen sender hvert år innen utgangen av mars måned departementet rapport og regnskap for foregående år. Riksrevisjonen reviderer Lånekassens regnskap og forvaltning.

Kapittel V Andre bestemmelser

§ 18 Finansiering

Utdanningsstøtteordninger etter denne lov, utgiftene ved ettergivelse av lån, og avskriving for tap på fordringer finansieres ved midler bevilget over det årlige statsbudsjett og innlån fra staten.

§ 19 Krav til medvirkning

Norske undervisningsinstitusjoner med personer som er berettiget til utdanningsstøtte, plikter å medvirke til gjennomføringen av ordningene i samsvar med nærmere bestemmelser som blir gitt av departementet og Lånekassen.

§ 20 Minstebeløp

Det kan settes en minstegrense for utbetaling av beløp som søkeren/låntakeren ellers er berettiget til. Ved tildeling av støtte kan grensen være inntil kr 100 per måned i lån, og inntil kr 50 per måned i stipend. For annen utbetaling eller godskriving kan grensen settes inntil kr 100.

§ 21 Innhenting av opplysninger fra andre

Lånekassen kan innhente opplysninger om søker/låntaker, og søker/låntakers ektefelle, partner, samboer og forsørger. Opplysningene kan innhentes fra offentlig myndighet og offentlige registre. For søker/låntaker kan opplysninger i tillegg hentes inn fra offentlige og private utdanningsinstitusjoner.

Fra utdanningsinstitusjonene kan Lånekassen innhente opplysninger om faglig progresjon. Dette gjelder også for personer som ikke er søkere/låntakere i Lånekassen.

Lånekassen kan innhente opplysninger om kontonummer fra offentlig eller privat register. Dette gjelder også for personer som ikke er søkere/låntakere i Lånekassen. Opplysninger om kontonummer kan bare benyttes i forbindelse med utbetaling av utdanningsstøtte.

Lånekassen kan innhente opplysningene elektronisk.

Departementet gir forskrifter om innhenting, oppbevaring og sletting av opplysninger.

§ 22 Ikrafttredelse

Loven trer i kraft fra den dato Kongen bestemmer.

§ 23 Overgangsregler

For låntakere som har lån fra før 1. juli 1985 regnes det ikke renter av rentegjeld som er opparbeidet før 1. januar 1990. Departementet kan for øvrig fastsette nødvendige overgangsbestemmelser.