I-25/2001 Spilleavhengighet

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg I

Utgiver: Sosial- og helsedepartementet

SPILLEAVHENGIGHET

Det siste tiår har utbredelsen av pengespill økt sterkt i Norge. De fleste som spiller gjør det med måte. En stor del av spillingen foretas likevel av folk som ikke har kontroll, i den forstand at spillingen har store uønskede økonomiske og psykososiale konsekvenser.

I dag kan spilleavhengige få behandling ved enkelte klinikker som i utgangspunktet har sin kompetanse og erfaring fra å behandle rusmiddelavhengige. Enkelte spilleavhengige tilbys også behandling innen det psykiske helsevern.

Per i dag er det ingen hjemmel for å pålegge verken kommuner eller fylkeskommuner ansvar for å ha et tilbud om behandling av spilleavhengighet. Det er i utgangspunktet heller ingen eksplisitt offentlig finansiering av slik behandling.

Stortinget har behandlet et forslag, Dok.nr. 8:26 (1999-2000), om å hjemle behandling av spilleavhengige i sosialtjenesteloven § 6-1. Det ville innebære en plikt for sosialtjenesten til å tilby behandling av spilleavhengige på linje med behandling av rusmiddelmisbrukere. Stortinget ber i stedet " Regjeringen på egnet måte fremme forslag til tiltak som kan begrense spilleavhengighet og sikre et godt behandlingstilbud for spilleavhengige".

Sosial- og helsedepartementets vurdering

Spilleavhengighet er et alvorlig problem for den/ dem som rammes. Problemet kan gi grunnlag for personlige tragedier. Både fra den kommunale helse- og sosialtjenesten og fra psykiatrien er det meldt om behov for behandling av spilleavhengighet. Etter hvert som problemene er blitt synliggjort, har også henvendelser til behandlingsapparatet om hjelp til behandling ut av uføret økt i omfang.

Spilleavhengighet er et sammensatt problem, og det vil variere om det er avhengigheten som dominerer, om det er underliggende psykiske problemer, om det er kombinasjoner av disse eller om det er andre forhold. Det er viktig i denne sammenhengen å vise til problemene med de såkalte "dobbeldiagnosepasientene/flere samtidige symptomer". Mange rusmiddeltiltak ser seg ofte ikke egnet til å behandle disse, nettopp på grunn av det store innslaget av alvorlige psykiske lidelser. Departementet mener derfor at den spilleavhengige er best tjent med at eventuell behandling vurderes ut fra de konkrete, individuelle forhold. Det er videre viktig å se at det er behov for samarbeid mellom flere typer tjenester, særlig mellom rusmiddeltiltakene og det psykiske helsevern.

Etter departementets vurdering er det behov for tiltak som kan møte de problemer som følger av spilleavhengighet. De "spilleavhengiges" hjelpebehov må vurderes individuelt innenfor rammen av dagens helse- og sosiallovgivning. De spesialiserte tiltakene for rusmiddelmisbrukere bør i denne anledning også kunne gi tilbud til mennesker med andre avhengighetsproblemer enn rusmidler. Det finnes ingen formelle hindringer for at spesialisttjenestene, kan ta på seg denne oppgaven.

Departementet vil peke på at selv om det ikke er en lovfestet rett til behandling av spilleavhengighet, er det ikke noe i lov om sosiale tjenester m.v. som hindrer kommuner å gi hjelp. En mulighet som er til stede allerede i dag er at sosialtjenesten, etter en konkret vurdering, dekker utgiftene til behandling for spilleavhengighet etter sosialtjenesteloven § 5-2.

Sosial- og helsedepartementet har den senere tid engasjert seg i å få fram faglig kompetanse på området spilleavhengighet. Stiftelsen Renåvangen fikk i de tre foregående år tilskudd til å systematisere erfaringer med et døgnbehandlingsopplegg, mens Blå Kors Senter siden 2000 har fått tilskudd til utvikling av modell for poliklinisk behandling av spilleavhengige . Ved tildeling av midler til Oslo kommune og fylkeskommuner med ansvar for de regionale kompetansesentrene for rusmiddelspørsmål, har Sosial- og helsedepartementet over statsbudsjett for 2001 gitt Hedmark fylkeskommune/Sanderud sykehus følgende spisskompetanseområde:

  • Misbrukere i diagnostiske gråsoner mellom psykiatri og rusmiddelsektoren.
  • Spilleavhengighet og behandling i forhold til misbrukere med dobbeltdiagnoser

Målsettingen med fordeling av spisskompetanseområder er at hvert enkelt kompetansesenter skal utarbeide en strategi for oppbygging av kompetanse på sitt område og sørge for at relevant informasjon tilkommer aktuelle miljøer, i første rekke kommunene og de øvrige kompetansesentrene gjennom Norgesnettet.

Ellen Seip
ekspedisjonssjef

Tone Wilberg
underdirektør